LB-1998-1431

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-11-01
Publisert:	LB-1998-01431
Stikkord:	Forsikringsoppgjør nakkeslengskade
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett i ankesak LB-1998-01431 A/02 og LB-1998-01432 A/02.
Parter:	Ankesak LB-1998-01431 A/02: Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Børre Lid). Motpart: A (Advokat Jo Steinsvik). Ankesak LB-1998-01432 A/02: Ankende part: A (Advokat Jo Steinsvik). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Børre Lid).
Forfatter:	Lagdommer Hjalmar Austbø, formann. Lagdommer Kjersti Graver. Herredsrettsdommer Egil Berglund
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Tvistemålsloven (1915) §171, §174, §176, Folketrygdloven (1997) §13-17

A, født ** ** 1947, ble mandag 5 februar 1990 ved 22-tiden utsatt for en trafikkulykke ved Ankenesstrand utenfor Bodø. Hun var fører av en personbil som stod stille på en vei, utenfor veibanen, etter at hun hadde satt av en passasjer. Mens hun ventet på å kjøre ut på veibanen igjen ble hun påkjørt av en bil som kom bakfra. Sammenstøtet var kraftig. Hennes bil ble kondemnert etterpå.

A ble ikke utsatt for noen synlig personskade etter påkjørselen, men det meldte seg symptomer to - tre dager etterpå. Hun kontaktet lege pr telefon torsdag 8 februar 1990, etter at hun denne formiddag merket kraftnedsettelse i høyre arm og nummenhetsfølelse ut i fingrene på samme side, videre smerter lavt i nakken på samme side. Hun ble 50 % sykmeldt den 21 februar 1990. Etter tiltagende smerter ble hun 100 % sykmeldt fra 25 juni 1990. Trygdekontoret vedtok at hun med virkning fra 9 mai 1991 skulle få attføringspenger etter en uføregrad på 100 %. Ved vedtak i 1994 ble hun tilstått 100 % uførepensjon fra 1 mai 1991. Siden har hun vært uførepensjonist.

Før ulykken var A ved god helse og i arbeid. Hun arbeidet i 75 % stilling som økonomikonsulent ved Nordlandsklinikken og i 25 % stilling som regnskapsmedarbeider i ektefellens bedrift.

Det ble gjort røndtgenundersøkelse av A den 14 februar 1990. Det ble ikke ble påvist noen skjelettskader. Hun har jevnlig vært til nevrologisk undersøkelse hos overlege Grønvik og overlege Dietrichson ved Nordland Sentralsykehus fra juli 1990 til februar 1995. I følge journalnotatene herfra ble det ikke påvist noen tegn til organisk påvirkning av hjernen eller ryggmargen eller det perifere nervesystem. Det er her videre meldt om sakte men jevn bedring i tilstanden. I notat fra kontroll 22 september 1993 heter det imidlertid:

Nevrologisk vurdering blir også uendret fra tidligere. Hun fikk et kraftig tilbakeslag i juni 1993, med sterke hodesmerter og med paresthesier i venstre ansiktshalvdel, og med full svikt av arbeidsevnen.

Før dette tilbakeslaget hadde A fra januar 1993 vært i arbeidstrening ved Nordlandsklinikken noen timer tre dager i uken. Hun har i retten opplyst at hun fikk smerter etter et par timer og at hun ikke klarte selv enkle arbeidsoppgaver. Arbeidstreningen ble avsluttet i juni 1993 og hun har ikke senere forsøkt seg i arbeidslivet.

I spesialisterklæring A innhentet fra overlege Grønvik, Nevrologisk avdeling, Nordland Sentralsykehus, datert 24 mai 1993, ble den varige medisinske invaliditet som følge av trafikkuhellet skjønnsmessig vurdert til 25 - 30 %, mens det ble uttalt at vurderingen av den varige ervervsmessige invaliditet måtte utstå inntil videre. På hennes anmodning utferdiget han en ny spesialisterklæring 15 mars 1995 der den varige ervervsmessige invaliditet ble satt til 100 % som følge av trafikkuhellet.

A har videre innhentet spesialisterklæring datert 26 oktober 1994 fra dr Bjørn Fagerlund og dr Finn Reiestad, der hennes medisinske invaliditet skjønnsmessig ansettes til ca 35 - 40 % og den ervervsmessige invaliditet til minst 60 %. Hennes primærlege, kommunelege Knut Karstad, har avgitt erklæring datert 4 oktober 1996, der han vurderer A som helt og varig arbeidsufør på grunn av ulykken. Hun har også fremlagt spesialisterklæring av 18 desember 1997 fra overlege Magnus Robberstad, som ikke finner andre sannsynlige årsaker til hennes yrkespassivitet enn ulykken.

Storebrand Skadeforsikring AS (heretter Storebrand) har innhentet spesialisterklæring datert 4 august 1996 fra psykolog Leif Gunnar Bjerke og lege Jan Erik Ødegård, Skademedisinsk Spesialistpraksis. Deres konklusjon her var en medisinsk invaliditet på 15 % og en skadeutløst, ervervsmessig invaliditet som ikke overstiger 25 %. I byretten endret de sin vurdering av den ervervsmessige invaliditet fra 25 % til 50 %.

Med utgangspunkt i konklusjonen i den skriftlige erklæringen fra Bjerke og Ødegård avviste Storebrand krav på erstatningsutbetaling utover den foretatte a konto utbetaling med kr 110.000 og dekning av inntektstap for 1990, 1991 og 1992. A tok ut stevning for Oslo byrett 30 desember 1996, med krav på erstatning basert på 100 % ervervsmessig uførhet. Oslo byrett avsa 13 februar 1998 dom med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler erstatning til A med kr 1.105.755 - kronerenmillionetthundreogfemtusensjuhundreogfemtifem - med tillegg av 12 % rente fra 14 dager fra dommens forkynnelse.

2. Storebrand Skadeforsikring AS erstatter A sakens omkostninger med kr 122.814,- - etthundreogtoogtyvetusenåttehundreogfjorten - med tillegg av 12 % rente fra 14 dager fra dommens forkynnelse.

Storebrand har i rett tid påanket byrettens dom. A har tatt til motmæle og har inngitt aksessorisk motanke hva angår erstatningens størrelse og saksomkostningene.

Lagmannsretten oppnevnte to sakkyndige, professor Trygve Lundar og overlege Karl O Nakken, som avga skriftlige erklæringer. Konklusjonen i professor Lundars erklæring, datert 11 februar 1999 lyder:

As varige skadebetingede medisinske invaliditet vurderes til 25 - 30 %. Hennes varige skadebetingede erhvervsmessige uførhet vurderes til 50 %.

Hun har i tillegg en medisinsk invaliditet knyttet til en mulig og sannsynlig ischemisk skade i hjernestammenivå som er betydelig restituert etter akutte og dramatiske symptomer i juni 1993. Det er mulig at konsekvensen av denne skaden likevel er en vesentlig forklaring på at hennes totale erhvervsmessige uførhet er betydelig høyere enn 50 %.

Overlege Nakken konkluderer i sin erklæring, datert 4 januar 1999 slik:

A, født **.**.47, var 05.02.90 utsatt for et trafikkuhell, hvorunder hun ble påført et distorsjonstraume av nakken, og et lett hodetraume. Nakkeskaden har etterlatt varlige ménplager, som jeg etter en grov, skjønnsmessig vurdering har satt til å representere en varig, skadebetinget medisinsk invaliditet på rundt 15 %, og en varig, skadebetinget ervervsmessig invaliditet på rundt 50 %.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 5 - 7 oktober 1999. Storebrand var representert ved sin prosessfullmektig. A og hennes prosessfullmektig var til stede. A avga partsforklaring. Det ble avhørt tre vitner som var innkalt fra A s side, herav som sakkyndig vitne overlege Magnus Robberstad. De oppnevnte sakkyndige, overlege Nakken og professor Lundar, avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har i hovedsak gjort gjeldende for lagmannsretten:

Storebrand har erkjent ansvar etter bilansvarsloven og erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven §3-1 og §3-2. Et sentralt spørsmål i saken er hvilken ervervsmessig uførhetsgrad som skal tilbakeføres bilulykken. Det dreier seg i stor grad hvilke faktiske forhold som skal legges til grunn og om den medisinske forståelse av disse.

Med utgangspunkt i Rt-1998-1565 stilles det i nakkeslengskadesaker generelt opp fire krav for at det skal foreligge årsakssammenheng mellom den skadeutløsende begivenhet og skaden.

Det første vilkår - at det har virket tilstrekkelige krefter til å forvolde skade - er oppfylt i denne sak. Kollisjonen var kraftig og A ble slengt ut av sin plass i førersetet.

Det annet vilkår er at det må foreligge akutte symptomer fra nakke eller hode innenfor en tidsperiode av ca et par døgn. A fikk de første symptomer innen denne tidsrammen og ble verre og verre utover våren 1990. At det gikk noe over to døgn før symptomene viste seg er tegn på at skadene var moderate.

Det foreligger videre «brosymptomer» fra akuttfasen og fremover. As symptomer har aldri vært borte.

Det fjerde vilkår er at sykdomsbildet er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng, og at det ikke foreligger annen mer sannsynlig forklaring på pasientens situasjon. Det er her sakens kjerne ligger.

Det må legges til grunn at A langsomt ble bedre, frem til juni 1993. Det fremgår av journalene fra de jevnlige nevrologiske undersøkelsene av henne. I juni 1993 forsvant denne positive utvikling, og hun har ikke blitt vesentlig bedre i tiden etterpå. Det er først de sakkyndige for lagmannsretten som har sett at de symptomer som er beskrevet i juni 1993 indikerer at A da fikk et mindre hjerneslag. Hennes beskrivelse av at hun brått ble lammet i venstre ansiktsdel og venstre arm stemmer med det. Etter de sakkyndiges vurdering er det sannsynlig at slaget ville ha ført til en viss ervervsmessig invaliditet selv om ikke ulykken hadde skjedd. Insultet har vært en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for noe av den ervervsmessige uførhet. Ut fra de tidsnære beskrivelser som foreligger er det sannsynlig at A hadde et hjerneslag som var årsak til at hun ble helt og ikke bare delvis ervervsufør. Det vises til Rt-1992-64, den annen p-pilledom. Storebrand er ikke ansvarlig for hennes plager som bare skyldes insultet. På grunnlag av de sakkyndiges vitneprov for lagmannsretten anslås den ervervsmessige uførhet som skyldes bilulykken til 80 % mens de øvrige 20 % må henføres til insultet.

Ménerstatningen må bli å fastsette med utgangspunkt i punkt 2.1.2 i forskrift om yrkesskadedekning, til folketrygdloven §13-17. Skaden må falle under gruppe 1 som den er definert i forskriften, med 10 -20 % medisinsk invaliditet. Det synes ikke som om A har vesentlig nedsatt bevegelighet, og hennes smerter kan ikke karakteriseres som sterke, som er en forutsetning for plassering i gruppe 2, med 20 - 30 % medisinsk invaliditet. Den sakkyndige Lundar satte den skadebetingede invaliditet til mellom 25 og 30 %, mens Nakken satte den til 15 %. Et gjennomsnitt av deres vurdering tilsier plassering i gruppe 1. Partene er enige om at erstatningens størrelse i gruppe 1 vil ligge på kr 75.000.

Vedrørende inntektstapet, er partene enige om at tapet til og med 1992 er dekket. Partene er videre enige om beregningsgrunnlaget. A s årlige ervervsinntekt var i følge advokat Steinsviks beregninger kr 206.783 og 80 % av det er kr 165.000. Med 80 % skadebetinget inntektstap fra 1993 og ut 1999, er det lidte inntektstap som skal belastes Storebrand kr 275.154 pluss renter kr 70.525, til sammen kr 345.679.

Det fremtidige inntektstap som forsikringen skal dekke, frem til fylte 67 år, utgjør etter Storebrands beregninger kr 282.939.

Tapte pensjonsytelser utgjør skjønnsmessig kr 16.000.

Vedrørende utgifter, er partene under ankeforhandlingen blitt enige om at Storebrand dekker påførte ekstrautgifter med kr 45.000, videre fremtidige utgifter med kr 45.000.

De utgiftsposter det ikke er oppnådd enighet om utgjøres av advokatsalær før stevning og tannlegeregning, samt en post under saksomkostningene. Vedrørende advokatutgiftene, godtar Storebrand å dekke kr 30.000 pluss renter kr 10.800 av kravet fra advokat Steinsvik på kr 62.500 pluss renter. Det bestrides ikke at advokat Steinsvik faktisk har arbeidet så mye som han har oppført, ei heller at han kan beregne en timesats på kr 1000, men dette timeantall må anses å ligge høyere enn hva behovet for juridisk bistand i saken tilsa.

Utgiftene til tannlegebehandling, kr 18.069, aksepteres ikke som dekningsmessige, i det A ikke har sannsynliggjort at det er årsakssammenheng mellom disse utgifter og trafikkskaden.

Storebrand aksepterer videre å dekke fremtidig skatteulempe med 17.6 %, med kr 53.272.

Partene er enige om at det skal gjøres fradrag for utbetalt a konto kr 110.000.

Samlet aksepterer etter dette Storebrand et erstatningsansvar på i alt kr 723.000.

Storebrand er av den oppfatning at det skal gjøres fradrag for kommunal ulykkesforsikring gjennom KLP, med kr 200.000. A har fått utbetalt erstatning, først ut fra 35 %, så 50 % ervervsuførhet. Hun har også fått utbetalt ménerstatning fra Vesta. Samlet har hun her fått utbetalt kr 567.000, hvorav ca kr 510.000 for ervervsuførhet. Om det ikke gjøres fradrag for KLP-forsikringen, vil hun få dobbelt erstatning for tap av ervervsevnen. Etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 2. punktum, kan det tas hensyn til denne forsikringsutbetaling ved erstatningsutmålingen.

Storebrand aksepterer ikke å dekke saksomkostninger bestående i reiseutgifter for ektefellen, oppført med kr 5000 for henholdsvis byretten og lagmannsretten, i det det ikke anses nødvendig at han var med A til rettsmøtene.

Storebrand har nedlagt slik felles påstand i ankesaken og i motanken:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Det nedlegges ikke særskilt påstand om saksomkostninger i forbindelse med motanken, i det denne ikke anses å ha medført ekstra omkostninger.

Ankemotparten, A, har i hovedsak gjort gjeldende for lagmannsretten:

Sakens hovedspørsmål er i hvilken grad det er årsakssammenheng mellom As ervervsuførhet og bilulykken, og om hun skal plasseres i gruppe 1 eller 2 i invaliditetstabellen i forskrift om yrkesskadedekning.

A var før ulykken i 1990 helt frisk og i fullt arbeid. Etter ulykken er hele arbeidsevnen tapt. Hun har ingen økonomisk utnyttbar restarbeidsevne igjen. Hun var 100 % ufør før hun begynte med arbeidstrening i 1993. Hun hadde da tro på at hun skulle klare å arbeide noe, men merket at hun ble fort sliten og oppkavet. Hun klarte ikke rutinearbeid og gjorde mye feil. Hennes overordnede på Nordlandsklinikken, Kjell Dalan, forklarte at det var liten eller ingen progresjon i hennes arbeid utover våren 1993. Hun glemte ting, ble fort stresset og hun gjorde mye feil og måtte kontrolles kontinuerlig. Sterke smerter førte til redusert konsentrasjonsevne. Når det i journalene er nedtegnet at det gikk fremover, var det ut fra signaler fra et velvillig støtteapparat som ville oppmuntre henne.

Det er mer sannsynlig at A i juni 1993 hadde et virus eller lignende enn at det var et slag. Det dreide seg om relativt små virkninger, om en viss kraftreduksjon og følelsesutslag. Det er ikke funnet noen fysiske spor etter hendelsen. A har støtte i dette syn fra forklaringene til overlege Magnus Robberstad og overlege Carsten Tjeld.

Hendelsen i juni 1993 utgjør ingen selvstendig årsak til ervervsuførheten. Den kom på toppen av skadene etter ulykken. De sakkyndige uttalte at det er umulig å vurdere om den ville ha hatt selvstendig betydning for ervervsevnen. Den kan ha forsterket skadene etter ulykken. Det er ingen annen sannsynlig årsak til at A er 100 % ervervsufør enn ulykken. Skadevolder må ha bevisbyrden. Det må tas hensyn til at saken gjelder et stort tap for A, mens det er lite for Storebrand. Det må anses så lite sannsynlig at hendelsen i juni 1993 har hatt betydning for den fullstendige ervervsuførhet, at den må ses bort fra, jf hovedårsakslæren og p-pilledommen i Rt-1992-64.

Vedrørende kravet på ménerstatning, skal det her legges vekt på den tapte livsutfoldelse, jf skadeserstatningsloven §3-2. Den matematiske erstatning er satt til kr 75.000 i gruppe 1 og kr 125.000 i gruppe 2. Ved vurderingen av i hvilken gruppe skaden skal falle, må det tas hensyn til de store konsekvenser skaden har hatt for A s livsutfoldelse. Hun har også hatt betydelige smerter. Selv om retten skulle komme til at invaliditetsgraden skal henføres til gruppe 1, bør ménerstatning utregnes etter gruppe 2, med kr 125.000.

Når det gjelder inntektstapet, er A med sin 100 % ervervsuførhet påført et lidt arbeidstap med kr 418.234 pluss renter og et tap i fremtidig inntekt med kr 518.194, herunder pensjonsutbetaling med kr 32.508.

De utgiftsposter partene ikke er blitt enige om, omfatter blant annet tannlegebehandling med kr 18.069 pluss renter med kr 12.082. Det vises til at de sakkyndige uttalte at det ikke er uvanlig at nakkeslengskader utløser kjeveleddsproblemer med skjevstilte og nedslitte tenner som resultat og at det ikke er overraskende at utgiftene i denne sammenheng går opp mot kr 20.000.

De påløpne advokatutgifter dekker faktisk medgåtte timer. Arbeidet var nødvendig for å ivareta As interesser overfor et forsikringsselskap som satte frem et altfor lavt tilbud om erstatning. Selskapet har senere akseptert et vesentlig større ansvar.

Fremtidig skatteulempe kreves erstattet med kr 124.111, som er 21.2 % av det fremtidige økonomiske tap A krever dekket.

Samlet rentekrav frem til oppgjørstidspunkt settes til kr 65.717.

I alt utgjør As krav mot Storebrand kr 1.311.825.

Det bestrides at det skal gjøres fradrag for den forsikring KLP har utbetalt. Etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 2. punktum er det opp til rettens skjønn om det skal gjøres fradrag i dette tilfelle. Av det samlete utbetalte beløp kr 510.00, er det hovedstolen på kr 274.000 som må bli å vurdere. Rentebeløpet hører ikke med her, ettersom det skal dekke avsavn for den tid som har gått. Det må også tas hensyn til at hun har betalt ca kr 75.000 i skatt av beløpet. Etter praksis er det først når beløpet går over kr 500.00 at det er aktuelt med fradrag. Forsikringspremien på KLP-forsikringen er betalt av arbeidsgiver, men arbeidstaker beskattes for denne fordel.

Det er motanket over saksomkostningsavgjørelsen i byretten der det ble gjort fradrag for ektefellens reiseutgifter. Det vises til de sakkyndiges uttalelse om at nakkeslengskader ofte blant annet fører til problemer med å bære og at A kan ha behov for å ha med seg ektefellen. Ved saksomkostningsavgjørelsen må det videre tas hensyn til at A var tvunget til å ta ut stevning da Storebrands tilbud den gang var helt utilstrekkelig. Det omfattet kun a konto utbetalingen på kr 110.000.

A har nedlagt slik endelig felles påstand i ankesaken og i motanken:

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn med inntil kr 1.311.825 med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.

2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler As saksomkostninger for Oslo byrett med kr 127.814,- med tillegg av 12 % rente fra 2. mars 1998 og frem til betaling skjer samt hennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.

Lagmannsretten bemerker:

Det er ikke omtvistet at A har fått en nakkeslengskade og at Storebrand er erstatningsansvarlig for følgene av den etter skadeserstatningsloven §3-1 og §3-2, jf bilansvarsloven §4. A er i dag 100 % ervervsufør. Hovedspørsmålet i saken er om den fullstendige ervervsuførhet er forårsaket av bilulykken eller om det foreligger andre, samvirkende skadeårsaker.

Lagmannsretten legger ved sin vurdering av de sannsynlige årsaksforhold vesentlig vekt på uttalelsene fra de to rettsoppnevnte sakkyndige, professor Lundar og overlege Nakken. De spesialisterklæringer som er fremlagt henholdvis fra A og fra Storebrand tillegges lavere grad av bevisverdi. Erklæringene A har lagt frem er dels utferdiget at hennes behandlende miljøer. Det kan ikke ses bort fra at de vil kunne ha en så vidt sterk binding til parten at det vil kunne ha innvirkning på deres uttalelser. Ved rettens vurdering av den vekt som skal legges på de av partene fremlagte spesialisterklæringer, tas videre hensyn til at det innen medisinske miljøer stadig er ulike oppfatninger omkring årsaksforhold knyttet til nakkeslengskader. Høyesterett har i dom i Rt-1998-1565 uttalt at det i disse saker «kanskje er særlig viktig at domstolene har for øye at årsaksforhold, skadeomfang mv så langt som mulig må bedømmes i lys av mer allment akseptert medisinsk viten». Uttalelser fra utpregede alternative eller sterkt omstridte behandlingsmiljøer må tillegges mindre vekt. Lagmannsretten finner videre at de av partene innhentede spesialisterklæringer uansett må vurderes under hensyntagen til at det rår ulike oppfatninger innen fagmiljøene.

Det er ubestridt at As nakkeslengskade var årsak til at hun måtte redusere arbeidet i februar 1990 og til at hun i tiden fremover hadde sterke smerter i nakke og skuldre og nedsatt funksjonsevne og utholdenhet. Storebrand har bestridt at hele ervervsuførheten kan føres tilbake til ulykken og har videre fremholdt at A var i bedring våren 1993, frem til hendelsen i juni 1993. Lagmannsretten finner det sannsynlig at A frem til juni 1993 var fullstendig arbeidsufør. Storebrand har da også dekket inntektstap ut 1992. Før juni 1993 foreligger ingen indikasjoner på andre samvirkende eller konkurrerende skadeårsaker. Partene har ulike syn på hvor vellykket arbeidstreningen våren 1993 må ha vært og hvor sannsynlig det da var at hun etter hvert skulle kunne venne tilbake til arbeidet. I følge journalnotat fra nevrologisk undersøkelse 19 mars 1993 var det mulig at hun om noen måneder kunne prøve seg i ordinært deltidsarbeid med delvis sykemelding. I følge vitneutsagn fra hennes overordnete, daværende klinikksjef Kjell Dalan, gikk hun imidlertid snarere bakover enn fremover i mestringen av arbeidsoppgavene hun forsøkte seg på. A har selv forklart at hun ikke mestret arbeidet. Opp mot disse forklaringer må det imidlertid etter lagmannsrettens syn legges vekt på den tidsnære vurdering i journalnotatene. Det er også i tidligere notater fra de jevnlige nevrologiske kontroller meldt om en viss fremgang. Lagmannsretten finner det sannsynlig at A etter hvert ville ha kunnet gå inn i et begrenset deltidsarbeid, men at dette ble utelukket etter hendelsen i juni 1993.

A har forklart at hun i juni 1993 plutselig kjente en stramming i kinnet på venstre side og at det ble numment og at munnviken hang. Hun merket lammelse også i venstre arm. Det var en avgrenset reaksjon, som gikk over etter et par dager. Hun hadde kraftig hodepine en stund fremover. I følge notat fra nevrologisk poliklinikk etter undersøkelse 22 september 1993 følte hun seg da svak, med nedsatt konsentrasjonsevne og uten overskudd. Denne tilstand har vart fremover.

I følge uttalelser fra de av lagmannsretten oppnevnte sakkyndige er det sannsynlig at A i juni 1993 hadde et lite hjerneslag, et hjernestammeinfarkt. De finner det i denne sammenheng uten betydning at det ikke er påvist organisk hjerneskade. De anser det usannsynlig at hun fikk noen organisk hjerneskade ved bilulykken. De sakkyndige anser det lite sannsynlig at nakkeslengskaden har forårsaket slaget. De har dog ansett det sannsynlig at skaden har forsterket virkningene av hjerneslaget, men også at hun uansett trolig ville ha hatt noe ervervsmessige mén av slaget alene.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A hadde et hjerneslag i juni 1993, som må tillegges betydning ved vurderingen av hennes ervervsuførhet som følge av nakkeslengskaden. Slaget må anses å ha hatt en viss selvstendig betydning for uførheten. I følge professor Lundar vil slag i hjernestammen gjerne ha særlige skadevirkninger, og det må i dette tilfelle anses å ha ført til en høyere medisinsk invaliditet. Slaget inngår som en samvirkende årsak til omfanget av den ervervsmessige uførhet og må anses som en nødvendig betingelse for at den er blitt 100 %. Slaget kan ikke anses som så uvesentlig i årsaksbildet at det ikke er naturlig å ta det i betraktning ved fastsettelsen av Storebrands ansvar, jf Høyesteretts uttalelser i Rt-1992-64.

Lagmannsretten anser det sannsynlig at A bare ville ha hatt en begrenset ervervsevne uten slaget. Fremtidsutsiktene må anses usikre før hendelsen i juni 1993. Selv om journalnotatene var positive gir de ikke grunnlag for å frakjenne As og Dalans uttalelser i retten all vekt. Det må anses å foreligge betydelig tvil om hvor stor As arbeidsevne etter hvert ville ha blitt, en tvil som må komme henne til gode. Det legges i denne sammenheng også vekt på at de sakkyndige ikke har villet tillegge slaget mer enn en viss betydning for den totale ervervsuførhet, som selvstendig årsaksfaktor. På bakgrunn av deres uttalelser i lagmannsretten ble den sannsynlige skaderelaterte ervervsuførhet fra Storebrands side forhøyet fra 50 til 80 %. I følge de sakkyndige har slaget hatt en særlig innvirkning på uførhetsgraden ved at det kom på toppen av nakkeslengskaden. Etter terminologien i dommen i Rt-1992-64, forelå denne skaden som en «disponerende» skadeårsak, mens slaget kan ses som en «utløsende» årsak. Høyesterett uttaler at «såfremt de «disponerende» skadeårsaker er nødvendige for å fremkalle skaden, vil også de kunne være ansvarsbetingende».

Samlet vurderer lagmannsretten etter dette skjønnsmessig den ervervsmessige uførhet som skal knyttes til hjerneslaget å utgjøre 10 %, mens 90 % blir å henføre til Storebrands ansvar for nakkeslengskaden som følge av bilulykken.

Ménerstatningen skal etter skadeserstatningsloven §3-2 fastsettes under hensyn til ménets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Utgangspunktet for utmålingen er den medisinske uførhetsgraden. De sakkyndige har satt den til henholdsvis 25-30% og 15 %. Lagmannsretten vurderer den medisinske invaliditet til å ligge i gruppe 1 i forskriften om yrkesskadedekning, ut fra det som er fremkommet om As smerter og øvrige sykdomsbilde. Etter rettens oppfatning er det imidlertid klart at hennes livsutfoldelse er blitt betydelig redusert som følge av ulykken. Hun har måttet gi opp mange aktiviteter og hun trenger hjelp til daglige gjøremål. Lagmannsretten finner at ménerstatningen etter en samlet vurdering bør settes til kr 100.000.

Partene er enige om størrelsen av det inntektstap Storebrand blir ansvarlig for med en ervervsuførhet på 90 % utløst av nakkeslengskaden. Påført inntektstap innbefattet renter frem til domsavsigelsen er beregnet til kr 442.829, hvilket avrundes til kr 443.000. Fremtidig inntektstap frem til 67 års alder er beregnet til kr 406.652, avrundet til kr 407.000.

Tapte pensjonsytelser settes skjønnsmessig til kr 20.000. Skatteulempen settes skjønnsmessig til kr 75.000. Lagmannsretten har her basert seg på Storebrands beregningsprogram. Samlet erstatning for fremtidig inntektstap og pensjonsytelser blir da kr 502.000.

Samlet erstatning for inntektstap etter foranstående poster blir etter dette kr 945.000. Til fradrag kommer utbetalt a konto beløp med kr 110.000 og renter med kr 73.023, til sammen avrundet til kr 183.000.

A har motanket hva angår påløpne og fremtidige ekstra utgifter. Partene ble under ankeforhandlingen enige om flere av utgiftspostene, som samlet settes til henholdsvis for påførte ekstra utgifter kr 45.000 og for fremtidige utgifter også kr 45.000.

Det ble ikke oppnådd enighet om A skal få dekket tannlegeutgifter med kr 18.069. Lagmannsretten finner ikke at hun har sannsynliggjort at det foreligger årsakssammenheng mellom hele denne utgiftsposten og nakkeslengskaden. De sakkyndige for lagmannsretten forklarte dog at det ikke er uvanlig at slike skader kan utløse kjeveleddsproblemer, med nedslitte tenner som følge. Lagmannsretten finner det etter dette sannsynlig at deler av tannlegeutgiftene er forårsaket av bilulykken, men at en del må henføres til alminnelig tannpleie over flere år. Retten setter det erstatningsmessige beløp skjønnsmessig til kr 10.000, innbefattet påløpne renter.

Videre krever A dekket advokatutgifter før stevning med kr 62.500 pluss renter. Lagmannsretten finner at dette beløp ligger over det som kan anses som rimelig og nødvendig for omfanget av juridisk bistand. Ikke alt det oppførte arbeidet kan dekkes ut fra den forutsetning at det var påkrevet med kvalifisert advokatinnsats. Lagmannsretten fastsetter det erstatningsmessige beløp skjønnsmessig til kr 50.000, innbefattet påløpne renter.

Samlet tilkjennes A etter dette kr 150.000 for påløpne og fremtidige ekstra utgifter.

Storebrand krever fradrag for utbetalt kommunal ulykkesforsikring fra Kommunal Landpensjonskasse (KLP). A har fått erstatning for tap i fremtidig erverv basert på 50 % ervervsuførhet, med i alt kr 510.000, hvorav hovedstolen er kr 274.000 og rentene kr 236.000. Byretten foretok avkortning med kr 100.000, og A har motanket hva angår denne post. Lagmannsretten forventer at KLP vil utbetale ytterligere erstatning til A i samsvar med resultatet i denne sak.

Avkortning blir å vurdere etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd, 2. punktum, etter den såkalte «kan"-regelen. Forsikringen er tegnet av arbeidsgiver, men A er beskattet for denne fordel. Lagmannsretten legger til grunn at det etter rettspraksis først blir aktuelt med fradrag for en slik ulykkeforsikring om det utbetalte beløp er av en ikke ubetydelig størrelsesorden, antydningsvis over kr 500.000. I den såkalte Skoland-dommen, Rt-1993-1547, ble det gjort fradrag med kr 150.000 i en ulykkesforsikring på kr 870.000. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det ved vurderingen skal tas utgangspunkt i den utbetalte hovedstol og at rentene ikke kan tillegges samme vekt. Det beløp som A i alt får utbetalt fra KLP-forsikringen vil etter dette ikke være av en størrelsesorden som uten videre tilsier at det skal foretas avkortning. Lagmannsretten finner at det heller ikke foreligger andre grunner til at avkortning bør foretas i denne sak. A vil etter rettens oppfatning ikke få utbetalt et samlet beløp som er uforholdsmessig høyt, sett i forhold til den livssituasjon hun er i som følge av ulykken. At denne tilleggsdekning setter A i en bedre stilling enn om hun hadde hatt en ytelse som faller under skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd 1. punktum, finnes ikke å kunne tillegges særskilt vekt, ettersom det er lovens system.

Når det gjelder saksomkostningene, konstateres at anken har ført frem for så vidt angår spørsmålet om det forelå samvirkende skadeårsaker. Lagmannsretten har dog fastsatt den skadebetingede ervervsmessige uførhet til 90 %, mens Storebrand i ankeerklæringen anførte at den ikke oversteg 50 %. Under ankeforhandlingen forhøyet Storebrand den til 80 %. Lagmannsretten har fastsatt ménerstatningen til et beløp som ligger mellom partenes påstander. I motanken har A vunnet frem hva angår spørsmålet om avkortning for KLP-forsikringen. Hun har delvis fått medhold i dekning av tannlegeregning og også hva angår utgifter til juridisk bistand før stevning.

A har videre motanket hva angår byrettens saksomkostningsavgjørelse, der utgifter til ektefellens ledsagelse av henne til retten og til undersøkelse, med kr 5.000 ikke ble tilkjent. De sakkyndige for lagmannsretten uttalte at A hadde et forståelig behov for å ha med ektefellen på reise, blant annet fordi nakkeslengskadede ofte hadde problemer med å bære. Lagmannsretten finner det rimelig at reiseutgifter for ektefellen inngår i saksomkostningene, både for byretten og lagmannsretten. Motanken har således ført frem på dette punkt.

Saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §174, både hva angår hovedanken og motanken. Lagmannsretten finner at §174 annet ledd bør få anvendelse i begge tilfelle. Selv om Storebrand i hovedanken har fått medhold i at det foreligger samvirkende skadeårsaker, har den betydning nakkeslengskaden skal ha for den totale ervervsuførheten forandret seg under sakens gang. Det var først de sakkyndige for lagmannsretten som påpekte det sannsynlige i at A hadde hatt et hjerneslag i juni 1993, mens det videre først var under den muntlige ankeforhandling at slagets innvirkning på den totale ervervsuførhet ble nærmere belyst. Når Storebrand innledningsvis under sakens gang kun aksepterte ansvar ut fra en ervervsmessig uførhetsgrad med 25 %, var det uten konkrete holdepunkter for andre bestemte årsaksfaktorer. A har således for lagmannsretten blitt tilkjent et vesentlig beløp i forhold til sin påstand. Lagmannsretten finner det rimelig at Storebrand pålegges å dekke en del av As saksomkostninger.

I motanken har A fått medhold på to punkter og delvis medhold på to punkter. Partene ble bedt om å angi hvordan omkostningene fordeler seg på hovedanke og motanke. Storebrand opplyste at motanken ikke hadde påført tilleggsutgifter. A har heller ikke oppgitt å ha tilleggsomkostninger med motanken, men motanken medfører gebyrutlegg.

Advokat Steinsvik har krevet dekket saksomkostninger for lagmannsretten med kr 180.561, hvorav kr 116.000 er honorar. I beløpet inngår sakkyndig bistand til Magnus Robberstad med kr 10.268, utgifter vedrørende vitnene Carsten Tjeld med kr 1.500 og Kjell Dalan med kr 6.013.

Advokat Lid har reist innsigelser mot oppgaven, idet Magnus Robberstad og Carsten Tjeld anses som unødvendige utgifter og vitnet Kjell Dalan kunne vært avhørt pr telefon istedenfor å reise og overnatte i Oslo. Honoraret på kr 116.000 anses også høyere enn det som er rimelig og nødvendig, sett på bakgrunn av at As krav for lagmannsretten ikke var endret fra byretten. Det anføres også at arbeidet med «shopping» av sakkyndige ikke med rimelighet kan belastes Storebrand.

Advokat Steinsvik har til dette anført at overlege Magnus Robberstads bistand har vært helt nødvendige for full forståelse av de spørsmål av medisinsk art som saken har reist. Storebrand har på sin side flere leger selskapet kan henvende seg til. Det anføres videre at Tjelds betydning står i sammenheng med hans honorarforlangende og at Dalans forklaring var mer troverdig når den var umiddelbar. Til honorarinnsigelsen anføres at ankesakens dokumentmateriale var omfattende.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike byrettens omkostningsoppgave, utover tilføyelsen av reiseutgiftene for ektefellen med kr 5.000. Det utformes ny slutning på dette punkt under motanken.

As saksomkostninger for lagmannsretten som Storebrand tilpliktes å betale, blir derimot å redusere i forhold til kravet. Lagmannsretten finner at A må bære utgiftene til de sakkyndige hun selv har ført som vitner, hensett til at det har vært to rettsoppnevnte sakkyndige i saken. De private sakkyndiges forklaringer har ikke hatt betydning for rettens avgjørelse. Derimot bør utgiftene til reise for vitnet Dalan inngå, idet retten tar utgangspunkt i prinsippet om umiddelbar bevisføring og finner ikke at det i dette tilfelle burde ha vært gjort unntak. Retten anser videre advokat Steinsviks salærkrav noe høyt, men tar ikke stilling til hvilke omkostninger som ville ha blitt tilkjent etter tvistemålsloven §176. Ankemotparten tilkjennes i hovedanken kr 110.000 av omkostningskravet etter tvistemålsloven §174 annet ledd.

I motanken tilkjennes ankemotparten kr 10.000 av omkostningskravet på ankegebyr kr 12.875, etter tvistemålsloven §174 annet ledd, i det det legges vekt på det resultat hun her har oppnådd.

I hovedanken tilpliktes videre Storebrand å dekke utgiftene til de to rettsoppnevnte sakkyndige etter regelen i tvistemålsloven §171.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I sak nr 98-01431 A/02:

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 100.000 - etthundretusen - kroner i ménerstatning.

2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 443.000 - firehundreogførtitretusen - kroner i erstatning for lidt inntektstap.

3. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 502.000 - femhundreogtotusen - kroner i erstatning for fremtidig inntektstap og pensjonsytelser.

4. For erstatningsutbetalingene etter postene 1, 2 og 3 løper 12 - tolv - prosent rente pa fra 14 dager fra forkynnelsen av denne dom til betaling skjer.

5. Det gjøres fradrag i utbetalingene for a konto beløp med 183.000 - etthundreogåttitretusen - kroner.

6. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A i saksomkostninger for lagmannsretten 110.000 - etthundreogtitusen - kroner med tillegg av 12 - tolv- prosent rente pa fra forkynnelsen av dommen til betaling skjer.

7. Storebrand Skadeforsikring AS betaler omkostninger vedrørende de to rettsoppnevnte sakkyndige.

I sak nr 98-01432 A/02:

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner for påløpte og fremtidige utgifter med tillegg av 12 - tolv - prosent rente pa fra forkynnelsen av dommen til betaling skjer.

2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A i sakomkostninger for byretten 127.814 - etthundreogtjuesjutusenåttehundreogfjorten - kroner, med tillegg 12 - tolv - prosent rente pa for 122.814 - etthundreogtjuetotusenåttehundreogfjorten - kroner fra 2 mars 1998 og for 5.000 - femtusen - kroner fra forkynnelsen av dommen, begge til betaling skjer.

3. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A i saksomkostninger for lagmannsretten 10.000 - titusen - kroner med tillegg av 12 - tolv prosent rente pa fra forkynnelsen av dommen til betaling skjer.