LB-1998-1436

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-08-20
Publisert:	LB-1998-01436
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 96-08736 M/20 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01436 M/02.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Kst statsadvokat Bjørn Rudjord) mot B (Forsvarer: Advokat Ole Petter Drevland).
Forfatter:	Lagdommer Gunnar Vefling, formann. Lagdommer Iver Huitfeldt. Lagdommer Vibecke Groth
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §162, §49, §35, Straffeprosessloven (1981) §376a, §37d, Våpenloven (1961) §15, §33, §8

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo 1 august 1996 ble A født xx.xx.1929 med bopel i Antwerpen i Belgia, B født xx.xx.1946 med bopel i Bratislava i Slovakia og C født xx.xx.1974 med bopel i Oslo, satt under tiltale ved Oslo byrett.

Oslo byrett avsa dom i saken 4 februar 1997 med slik domsslutning:

I. A, født xx.xx.1929, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162, første jfr tredje ledd til fengsel i 8 -åtte- år. Til fradrag i straffen kommer 464 dager for varetekt.

II. B, født xx.xx.1946, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 første ledd, jfr tredje ledd, jfr straffeloven §49 til fengsel i 8 -åtte- år.

Til fradrag i straffen kommer 464 dager for utholdt varetekt.

III. C, født xx.xx.1974, dømmes for forseelser mot våpenloven §33 jfr §8, og mot våpenloven §33 jfr §15 annet ledd til å betale en bot til statskassen stor kr 5000,-, fem tusen kroner, subsidiært 8 -åtte- dager fengsel dersom boten ikke betales.

IV. C dømmes til å tåle inndragning av 2 stk pistoler og 87 stk patroner, jfr straffeloven §35 jfr §37d.

V. C frifinnes for tiltalens post II.

A og B påanket begge i rett tid dommen til Borgarting lagmannsrett. Påtalemyndigheten brukte ikke rettsmidler mot den frifinnende del av dommen for C med en likelydende gjerningsbeskrivelse som for B.

Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 28 februar 1997 ble ankene henvist.

Det ble deretter 18 april 1997 utferdiget tiltale for Borgarting lagmannsrett mot A og B som var likelydende med den som for deres vedkommende var uttatt for byretten, og som lød slik:

I. Straffeloven §162, første og tredje ledd for ulovlig å ha innført narkotika og overtredelsen gjelder et meget betydelig kvantum.

Grunnlag:

Nr. 1 A:

Lørdag 28. oktober 1995 innførte han til Norge med "M/S Kronprins Harald" over Oslo havn 1969 gram heroin. Stoffet var skjult i bakdørene på en belgiskregistrert Ford Mondeo personbil med kjennetegn NGL XXX (B).

II. Straffeloven §162, første og tredje ledd, jf §49

Nr. 2 B

I tidsrommet 28. oktober til 30. oktober 1995, i Oslo, forsøkte han å erverve ca 2 kg heroin fra A. Forsøket lyktes ikke, idet politiet tidligere hadde tatt hånd om det narkotiske stoffet.

Tiltalens post I er tatt ut etter ordre fra riksadvokaten.

Påstand om inndragning forbeholdes nedlagt.

Før ankeforhandlingen trakk A sin anke tilbake, og saken er for hans vedkommende hevet.

Ankeforhandling i saken mot B ble holdt i Oslo den 11 - 13 mai 1998. Lagretten ble forelagt ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål. Lagretten besvarte hovedspørsmålet med nei.

Etter at lagrettens kjennelse var avgitt, traff lagmannsretten slik beslutning: Lagretten har svart nei på det hovedspørsmål som ble stilt.

Retten finner enstemmig at det er utvilsomt at tiltalte er skyldig i den handling han er tiltalt for og bestemmer i medhold av straffeprosessloven §376a første ledd at saken skal behandles på ny for andre dommere. Ved den nye behandling settes lagmannsretten som meddommsrett.

Lagmannsretten behandlet ankesaken på ny i Oslo tinghus 13 august 1998. Tiltalte og fem vitner avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

B er født xx.xx.1946, bopel Bratislava, Slovakia. Han er gift og oppgir å ha uførepensjon på 3122 slovakiske kroner pr måned og dessuten å livnære seg ved forskjellig småjobber.

Aktor nedla slik påstand:

1. B født xx.xx.1946 dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første jf tredje ledd jf straffeloven §49, til en straff av fengsel i 8 -åtte- år. Han tilkommer pr 14 august 1998 fradrag for 1021 -tusenogtjueen- dager utholdt varetekt.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Forsvareren nedla slik påstand:

Prinsipalt:

B frifinnes.

Subsidiært:

B anses på mildeste måte.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det legges til grunn at A har reist som kurer fra Belgia til Norge via Tsjekkia og at telefonnummeret til det sted han hadde vært der ble funnet blant Bs notater. Ved ankomsten med Kielfergen ca kl 1200 lørdag 28 oktober 1995 ble det i A bil, i bakdørene, funnet fire pakker med tilsammen 1 969 gram heroin. Stoffet er senere identifisert som heroinbase med renhetsgrad 48-61%. Uten A viten ble stoffet erstattet med pakker inneholdende papir, og A - senere også B - ble deretter fulgt av politiet til de begge ble pågrepet mandag 30 oktober 1995 i en bil ved Scandic Hotell på E-18 mot Sandvika etter at en av bakdørene var åpnet og to av pakkene avdekket. A ble som nevnt dømt til åtte års fengsel ved Oslo byretts dom av 4 februar 1997.

B har i hovedsak forklart at han tidligere har vært beskjeftiget i restaurant- og hotellbransjen og har vært handelsreisende. I 1992 fikk han et hjerteinfarkt som gjorde at han ikke kunne arbeide så mye. Han fikk en invalidepensjon, men den er ikke tilstrekkelig til å leve av. I tillegg kjører han litt drosje, innfører biler og antikviteter fra utlandet og er ellers kjent i det miljøet han vanker som en som kan skaffe det andre ikke kan skaffe. Han har vært i Norge en gang før. Han hadde da med seg en del keramikk og andre varer som han viste frem i butikker i Oslo og på Lillehammer, samt at han oppsøkte antikvitetshandlere hvor han fotograferte antikviteter med sikte på eventuelt å kunne tilby dem i hjemlandet. Han var i Norge i en eller to dager.

Den aktuelle saken startet med at han ble kjent med en som kalte seg D noen uker før oktober 1995. D snakket slovakisk, men B antok at han var fra Balkan. D virket seriøs og spurte om han ville hente penger, to eller fire pakker, i Norge. Han skulle få 5000 DEM i betaling for oppdraget, samt 3000 DEM og 12000 NOK til dekning av reise og utgifter. En del av dette skulle eventuelt brukes til å betale den han skulle møte i Norge hvis det ikke var en egen liten pakke som inneholdt betalingen til ham.

B har forklart at i Slovakia er fremmed valuta viktigere enn slovakiske kroner på grunn av inflasjonen. Alle vil ha valuta i reserve, og vekslingen skjer på gaten. Hvis man overfører penger via banker vil omkostningene være ca 15%, derfor er det gunstig å hente pengene selv. Han stilte ikke D spørsmål om hvor pengene stammet fra, hvilken valuta eller hvor mye det var, og tenkte den gang heller ikke over hvor stor summen kunne være. I ettertid har han tenkt på en sum rundt 3-400.000 DEM. Hans plan var å bringe med seg pengene åpent i sin ordinære bagasje. På spørsmål har han sagt at det ikke streifet ham at det kunne dreie seg om penger som stammet fra ulovlig virksomhet eller at det kunne være narkotika. Han fant det imidlertid komisk at D ba ham om å skrive seg inn med falskt navn på hotell i Norge. D svarte på spørsmål om det "tro meg, det er viktig," eller lignende. B har til dette kommentert at han vanligvis ikke stiller kritiske spørsmål til sine oppdragsgivere.

Onsdag 25 oktober 1995 reiste han med fly til Norge. Han skrev seg inn på et hotell med falskt navn og flyttet etter to dager til et annet hotell hvor han skrev seg inn med et italiensk klingende navn. Mens han var i Oslo fant han frem til Churchill, puben der han i følge instrukser fra D skulle møte den han skulle motta pengene fra. Mens han var i Oslo prøvde han å få tak i D på flere telefonnummer som han hadde fått oppgitt og hvor han skulle være tilgjengelig, men uten å lykkes. Søndag 29 oktober 1995 ved 1600-tiden fikk han endelig kontakt med den som skulle bringe pengene. Vedkommende het A og var belgier eller nederlender. Etter at de hadde sittet sammen på Churchill, vandret de sakte mot A hotell, men det viste seg at de hadde gått galt.

Ved 2000-tiden samme dag møtte han A på hans hotell og de ble enige om at de neste dag skulle dra til Scandic Hotell på E-18 mot Sandvika, der B skulle motta det han etter sin forklaring trodde var penger.

Samme dag, om kvelden ved 2200-tiden, har B forklart at han gikk innom Churchill på ny, og der ble kontaktet av tre ukjente menn. De sa at de kjente D, at de hadde snakket med ham i telefonen og at B skulle levere pengene til dem. Dette kunne han ikke akseptere, men måtte få det bekreftet av D. Det ble deretter ringt til D og det ble snakket på et språk han ikke forstår, men som han antar var balkansk. B overtok deretter telefonen og D sa at han skulle holde seg til de anvisningene han fikk fra dem han nå hadde møtt i Oslo.

Han har videre forklart at han neste dag traff A på hans hotell ved 1800-tiden. På vei ut til Scandic fortalte A at pengene lå i bilens bakdører. Da de hadde parkert skulle A avdekke pakkene. B gikk i mellomtiden inn på hotellet for å kjøpe kaffe, men da han kom tilbake viste det seg at A ikke hadde klart å åpne innsiden av bakdørene på grunn av dårlig helse. Da overtok B initiativet. Instruksen var at hvis han ikke fant en liten pakke, skulle han selv betale A av penger han hadde hatt med seg fra Slovakia. Han tror han tok frem to pakker, men det virket ikke som det var penger i dem, så han stakk i dem med en skrutrekker. Han rev opp pakkene så mye at han så at det bare var brosjyrer og sa "hva skal dette bety?" eller lignende. Deretter ble han pågrepet.

Han mener at han like etter pågripelsen ikke har sagt: "Geld nicht Drogen", da han ikke behersker tysk godt, men han utelukker det ikke. I tilfelle så har han sagt det fordi han ville signalisere at han ikke var farlig.

På spørsmål har B forklart at hans plan var å kjøre tilbake til Oslo med pengene åpent i bilen sammen med A. Etter at han fikk vite om de endrede planer, at pengene skulle overlates til noen i Norge, gjorde han seg ikke tanker om hvorfor det var nødvendig at han skulle reise fra Slovakia til Norge for å være mellommann.

Lagmannsretten har på bakgrunn av de ytre omstendigheter og Bs forklaring funnet det bevist bortenfor rimelig tvil at de objektive og subjektive vilkår for domfellelse etter tiltalen er tilstede.

Lagmannsretten understreker at den ikke finner grunn til å tvile på at utenlandsk valuta er etterspurt i Slovakia, og at det byr på fordeler å ta inn penger i kontanter. At man i så tilfelle kan gjøre seg skyldig i valutaovertredelser, kan i seg selv ikke tillegges vekt i nærværende sak.

Lagmannsretten legger til grunn at "D" har spilt en sentral rolle i forsøket på å smugle heroin verdt flere millioner kroner inn i Norge. Lagmannsretten vil først se på hvilke slutninger man kan trekke sett fra "Ds" synsvinkel med hensyn til om B var egnet til å brukes som mellommann i Norge hvis han trodde det var penger han skulle motta. Ved å anvende B som et ledd mellom kureren A og mottagerne i Norge, er mottagerne beskyttet mot oppsporing i tilfelle A ble tatt ved grensepasseringen, som er et kritisk punkt. Men hvis B trodde at det dreide seg om penger som det ikke ville være ulovlig å være i besittelse av i Norge, ville det medføre stor risiko for at narkotikaen ikke ble behandlet med den nødvendige forsiktighet. Det ville også være stor risiko for at B i Norge ville fatte mistanke om at det ikke var penger, og dermed være uegnet som mellommann. Risiko for dette ville oppstå når B møtte A, og fikk vite om hans spesielle reiserute til Oslo. Uansett hva A visste, ville han overfor B kunne gi uttrykk for mistanker og gi inntrykk av utrygghet, med risiko for at B trakk seg ut. Det samme kunne skje når B ble klar over at det han skulle motta ikke skulle bringes til Slovakia. Et naturlig spørsmål for ham ville da være hvorfor det var nødvendig at han skulle reise fra Slovakia til Norge for å overbringe penger som allerede var i Norge. Tilsvarende kritiske situasjoner kunne oppstå når B ble klar over at pakkene han skulle motta var skjult i en bildør, og særlig når han fikk pakkene i hende, jf Bs egen forklaring om hva han gjorde da han fikk mistanke om at pakken ikke inneholdt penger, nemlig at han stakk inn en skrutrekker. Det må etter dette anses som så godt som sikkert at "D" har informert B om det reelle innhold i hans oppdrag.

Det er flere omstendigheter i Bs forklaring som gjør at det ikke kan festes lit til den. At han etter sin egen forklaring ikke pleier å stille sine oppdragsgivere kritiske spørsmål, bidrar til inntrykket at han generelt er forberedt på at det kan hefte noe ved det han påtar seg. Han har selv forklart at han fant det komisk at han fikk instruks om å anvende falskt navn. Bruk av falskt navn under et oppdrag i Norge B ut fra sin forklaring ikke hadde mistanke om var ulovlig, gir ikke grunnlag for karakteristikken komisk. Det gjelder særlig når "D" understreket at det var viktig. Det er ikke troverdig, hvis han skulle ta med seg penger, at han ikke fikk vite summen og heller ikke spurte eller gjorde seg tanker om det. Uansett måtte det dog dreie seg om et så betydelig beløp at få ville ta det med seg i vanlig bagasje. Det er heller ikke troverdig når han dels har forklart sine lange spaserturer i Oslo sentrum - etter at han hadde truffet A og deretter ble fulgt av politiet - med at han var på utkikk etter antikviteter som han kunne importere til Slovakia, da forskjellen i prisnivå og pengeverdi må antas å gjøre slik import lite aktuell. Uten at lagmannsretten finner grunn til å gå i detalj, taler også andre omstendigheter i hans spaserturer og møtene mellom A og B mot at det han har forklart om dette er riktig. Det legges til grunn at det har vært utvist en forsiktighet mot å bli fulgt som ikke er i samsvar med Bs forklaring. Hvis han hadde forklart seg i samsvar med politiets spaningsobservasjoner, ville det ha gjort det vanskelig for ham å forklare at han ikke hadde hatt mistanker om at hans oppdrag kunne være et ledd i alvorlig kriminell virksomhet. Hans forklaring innebærer også at det var en tilfeldighet at han traff de tre personene fra Balkan på Churchill søndag kveld, noe som ikke rimer med det som nødvendigvis må ha vært "Ds" opplegg fra først av, nemlig at heroinen skulle overleveres i Norge. Hvis noen av de tre han traff ikke skulle overta stoffet, jf byrettens frifinnende dom mot den som der var tiltalte nr 3, har B på det tidspunkt han fikk hånd om stoffet, ikke visst hva han skulle gjøre med det, hvilket heller ikke er troverdig.

Det mest avgjørende for lagmannsretten har vært at det oppdrag B angir å ha tatt på seg i Slovakia er meget spesielt. Arten av oppdraget, fra en mann fra Balkan han ikke kjente nærmere til, ga i seg selv grunn til alvorlig bekymring for hva han ga seg ut på, og til å stille spørsmål om det kunne være narkotika. Da det - ut fra hans synsvinkel - inntrådte den endring at det han skulle motta fra A skulle overrekkes til en person fra Balkan i Norge, kan han med sin bakgrunn ikke ha unngått å gjøre seg tanker om hvorfor han skulle komme fra Slovakia for å være mellommann hvis det var annet enn narkotika det dreiet seg om. Senest har han ikke kunnet unngå å stille seg spørsmål om det var narkotika da han i bilen ut til Scandic Hotell fikk vite at pakkene lå skjult i dørene på en bil som bare dager i forveien hadde kommet til Norge. Han fortsatte likevel og tok selv frem pakker fra en av bilens bakdører.

Etter en samlet vurdering av bevisene mener lagmannsretten at det er bevist bortenfor rimelig tvil at B før han åpnet en av bakdørene der to av pakkene lå, hadde tenkt over muligheten av at det dreide seg om narkotika, innbefattet at det kunne være heroin, men at han likevel fortsatte. De subjektive vilkår for straff foreligger. Objektivt var det heroin som ble beslaglagt da A ankom med Kielfergen, og B har gjort seg skyldig i forsøk fordi stoffet var fjernet.

At B har søkt å hjelpe politiet med å identifisere de tre han traff søndag kveld, bidrar ikke til noen rimelig tvil om skyldspørsmålet. Lagmannsretten legger videre til grunn at politiet med tilstrekkelige midler har prøvd å finne "D" i Tsjekkia og i Slovakia, og at det B har forklart om sine telefoner i Oslo godt kan være riktig uten at det rokker ved skyldspørsmålet.

Han blir etter dette å dømme i samsvar med tiltalen.

Ved straffutmålingen finner lagmannsretten ikke grunn til å foreta noen rangering av forholdet mellom A og B, og hvem som har spilt den viktigste rollen. Begge har vært nødvendige ledd i en plan for å sette mottagere i Norge i besittelse av et meget stort kvantum svært farlig narkotisk stoff. Det kan ikke tillegges stor vekt at B i motsetning til A dømmes for forsøk, idet dette skyldes at politiet hadde fjernet stoffet. Det må legges vekt på at varetektsoppholdet har vært på 1027 dager, noe som er usedvanlig langt. Varetekten frem til hovedforhandlingen i byretten på 464 dager, som ikke kan tilskrives B, teller imidlertid i denne forbindelse mest. Det legges også en viss vekt på at han har en hjertelidelse, som dog synes å ha vært og er under god kontroll. Ved straffutmålingen gir Rt-1994-766, Rt-1995-238, Rt-1995-870 og Rt-1995-1893 en viss veiledning. Straffen settes passende til fengsel i åtte år.

Saksomkostninger er ikke påstått og finnes under henvisning til Bs inntekts- og formuesforhold ikke å burde ilegges.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

B født xx.xx.1946 dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 første, jf tredje ledd 1. alternativ, jf §49 til fengsel i 8 -åtte- år med fradrag av 1027 -ettusenogtjuesju- dager for utholdt varetekt.