LB-1998-1539
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-10-26 |
| Publisert: | LB-1998-01539 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 97-08590 M/45 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01539 M/03 - Anket til Høyesterett, se HR-1999-00029 B. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet Statsadvokat Bjørn Rudjord mot A (Forsvarer: Advokat Helge Lochner). |
| Forfatter: | Lagdommer Erik Melander. Kst lagdommer Eystein F Husebye. 3 meddommere. Mindretall: Kst lagdommer Ola Dahl. 1 meddommer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271a, §183, §49, §52, §53, §54, §62 |
Siktede A er født xx.xx.1967. Han bor i - - vei 43, Oslo. A arbeider for tiden i 40 % stilling som kokk i bydel X. Han er gift og oppgir at han forsørger sin ektefelle og familie i Y. Siktede er etter det opplyste uformuende og har en månedlig brutto inntekt på ca kr 6 000,-. Han er tidligere ikke straffedømt her i landet. Han oppgir at han kom til landet fra Y i 1992 og at han senere har hatt oppholds- og arbeidstillatelse her. Videre har han opplyst at han hadde fire års studier på universitetsnivå i henholdsvis jus og historie før han reiste til Norge.
Ved tiltalebeslutning av 25 september 1997, utferdiget av Oslo politikammer og rettet under hovedforhandlingen, ble A satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:
I
Straffeloven §270 første ledd nr. 1, jf. annet ledd, jf §49, for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse, rettsstridig å ha forledet noen til en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, eller medvirket til dette, dog uten lykkes i sitt forehavende idet banken fattet mistanke.
Grunnlag er følgende forhold:
Torsdag 19. desember 1996 forsøkte han å forlede ansatte ved Sparebanken Nor filial Oppsal i Oslo til å utbetale kroner 67400,- til sin personkonto - - -, ved å presentere sjekk nr. 576442 på konto nr. - - - Nordbanken, Stockholm Globen. Han fortiet at sjekken var forfalsket, slik at det oppstod tap eller fare for tap for Sparebanken Nor eller de banken handlet for.
II
Straffeloven §183, for som middel til forøvelsen av en forbrytelse som kan medføre 2 års fengsel eller strengere straff, å ha benyttet som ekte eller uforfalsket et etterfjort eller forfalsket dokument, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og sted som nevnt i post I, presenterte han den det nevnte sjekk som falskelig var endret fra pålydende kroner 400,- til pålydende kroner 67 400,-.
Straffeloven §62, første ledd får anvendelse.
Ved Oslo politikammers tilleggstiltalebeslutning den 27 oktober 1997 ble A satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:
I
Straffeloven §270 første ledd nr. 1, jf. annet ledd, for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse, rettsstridig å ha forledet noen til en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Tirsdag 19. november 1996 i Oslo, forledet han ansatte ved Postbanken til å godskrive kroner 60 000,- til hans postbankkonto nr. - - -, ved å presentere en sjekk utstedt av Den Danske Bank pålydende kroner 60 000,-. Han fortiet at sjekken falskelig var endret fra opprinnelig pålydende kroner 400,- slik at det oppstod tap, eller fare for tap for Postbanken.
II
Straffeloven §183, for som middel til forøvelsen av en forbrytelse som kan medføre 2 års fengsel eller strengere straff, å ha benyttet som ekte eller uforfalsket et ettergjort eller forfalsket dokument, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Til tid og sted som nevnt i post I, benyttet han sjekk som der beskrevet, som falskelig var endret fra pålydende kroner 400,- til pålydende kroner 60 000,-.
Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse.
Denne tilleggstiltalen kommer i tillegg til Oslo politikammers tiltalebeslutning av 25 september 1997.
Oslo byrett avsa 13 mars 1998 dom med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.1967, dømmes for brudd på straffeloven §270, første ledd, jfr annet ledd, jfr §271a og straffeloven §270, første ledd nr 1, jfr annet ledd, jfr §271a, jfr straffeloven §49, jfr straffeloven §62, første ledd, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager. I medhold av straffeloven §52 følgende, samt på det særskilte vilkår at han betaler kr 1 000,- ettusenkroner0/00 - pr måned til Postbanken i prøvetiden, utstår fullbyrdelsen av straffen i en prøvetid på 2 - to - år.
Ved eventuell soning fragår 3 - tre - dagers frihetsberøvelse.
2. Han frifinnes for tiltalenes post II.
Byretten kom under dissens til at A var skyldig i to sjekkbedragerier, hvorav det ene var et forsøk, og at det ikke var godtgjort at han hadde utvist forsett, men grov uaktsomhet, ved anledningene. Fagdommeren stemte for frifinnelse også vedrørende tiltalenes post I idet han ikke fant det godtgjort at grov uaktsomhet var utvist, mens en meddommer fant at A hadde utvist forsett ved begge bedrageritilfellene. Byretten domfelte derfor overensstemmende med den andre meddommers syn; om at grov uaktsomhet var blitt utvist, jf straffeloven §271a. Byrettens frifinnende dom i forhold til tiltalenes post II følger som resultat av at to av dommerne ikke fant det godtgjort at A hadde utvist forsett, jf kravet til subjektiv skyld i straffeloven §183. Det vises forøvrig til byrettens dom.
A har i rett tid erklært anke over Oslo byretts dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet vedrørende tiltalebeslutningenes post I. Byrettens frifinnende dom forsåvidt gjelder tiltalenes post II er rettskraftig.
Ved beslutning av 18 mai 1998 henviste lagmannsretten As anke til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo, Rosenkrantzgt. 9, 4 etg, den 23 oktober 1998. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Det ble avhørt 1 vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Aktor har lagt ned slik påstand:
1. A født xx.xx.67, dømmes for overtredelse av straffeloven §270 første ledd nr. 1 jf annet ledd og straffeloven §270 første ledd nr 1 jf annet ledd jf §49, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 60 dager, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 år, jf straffeloven §52, §53, §54
Ved eventuell soning fragår 3 dager for utholdt varetekt.
2. A født xx.xx.67 dømmes til å erstate sakens omkostninger etter rettens skjønn.
Forsvareren har lagt ned slik påstand:
Prinsipalt: Tiltalte frifinnes.
Subsidiært: Tiltalte anses på mildeste måte. Det idømmes ikke saksomkostninger.
Lagmannsretten bemerker:
Siktede har erkjent at han til tid og sted som nevnt i de to tiltalebeslutningenes post I møtte opp i vedkommende banklokale med sjekk som beskrevet i grunnlagene. Begge sjekker var utstedt i favør ham selv. Siktede kvitterte ved begge anledninger på sjekken, med angivelse av konto som beløpet skulle godskrives. A var innehaver av de to angitte kontiene, henholdsvis i Postbanken og i Sparebanken NOR. Når det gjelder beløpet kroner 60 000, som skulle godskrives hans konto i Postbanken, tilleggstiltalens post I, skjedde godskriving den 26 november. A erkjenner at han samme dag, altså 26 november, hevet i alt kroner 58 000 fra kontoen, ved 7 forskjellige uttak dels i forskjellige postkontorer i Oslo. Han benyttet dels standard blanketter fra Postbanken, dels sitt bankkort i samme bank, ved uttakene. I forbindelse med sjekken på kroner 67 400, tiltalens post I, iverksatte en i Sparebanken NOR undersøkelse om sjekkens gyldighet i Sverige straks etter at A hadde levert den inn. A møtte neste dag, den 20 desember, i sparebankens filial i Grensen i Oslo. Der fikk han beskjed om at beløpet ikke var godskrevet hans konto til da. I forbindelse med at A skulle foreta et uttak fra sin konto i sparebanken den 23 desember, ringte bankens personale til politiet. Straks etter ble han pågrepet.
Siktede har forklart seg om sin befatning med sjekkene. Hans forklaring for lagmannsretten stemmer i det vesentlige overens med hans forklaring for byretten og til politiet; at han hadde mottatt sjekkene av en person som han hadde truffet flere ganger i løpet av sommeren 1996 på et diskotek for afrikanere i Oslo. Ifølge hans forklaring var også denne personen fra Y. Han hadde presentert seg for siktede og forklart at han var forretningsmann og bosatt i Sverige. Personen hadde etter hvert spurt siktede om han kunne sende ham en sjekk fra Sverige og heve den her. Personen ønsket ikke å ha med såvidt meget i kontant på sin neste forretningsreise til Norge. Som motytelse - fortsatt ifølge siktedes forklaring - skulle personen hjelpe siktede å skaffe kontakter i Norge for omsetning av klippfisk. Siktede sa seg villig til dette. Noen tid senere mottok han ifølge sin forklaring sjekken på kroner 60 000 i posten.
Siktedes forklaring om hans videre befatning med sjekken på kroner 60 000 stemmer overens med det som er gjengitt foran. Ifølge ham var personen ankommet til landet og var med siktede i forbindelse med hevingen av i alt kroner 58 000 den 26 november 1996. Siktedes forklaring er at personen fikk overlevert beløpene etter hvert som de ble hevet, og at siktede i tillegg ga personen 1000 kroner som han hadde på seg. De to skulle ha avtalt at siktede kunne beholde de resterende kroner 1000, til dekning av gebyrer osv.Når det gjelder sjekken på kroner 67 400 har siktede forklart at den samme personen overleverte den til ham i Oslo straks før den ble søkt hevet i Sparebanken NOR. Vedkommende ba også nå om at siktede hevet beløpet for ham. Ifølge siktede har han ikke sett denne personen senere. I tiden fra pågripelsen den 23 desember 1996 har han og hans ektefelle forgjeves forsøkt å spore opp vedkommende gjennom det afrikanske miljøet i Oslo.
For begge sjekker legges det til grunn at beløpene var blitt forfalsket i etterhånd. Begge hadde opprinnelig vært pålydende kroner 400. Sjekken trukket på Nordbanken var i etterhånd falskelig blitt påført As navn. Det vites ikke hvilket navn denne sjekken opprinnelig har vært i favør av.
Lagmannsretten finner, i likhet med byretten, at de objektive vilkår for domfellelse etter bedrageribestemmelsen i straffeloven §270 første ledd nr 1 er til stede. A overleverte sjekker som var forfalsket på en slik rettsstridig måte at de var egnet til å forlede banken til urettmessig utbetaling. Derved oppsto tap eller fare for tap for henholdsvis Postbanken og Sparebanken NOR. Forholdet i tiltalens post I ble oppdaget i tide, slik at det her er tale om en forsøkshandling, jf straffeloven §49. For sjekken på kroner 60000 er det for lagmannsretten ikke klarlagt hvilken bank som har måttet bære det endelige tapet. Det er imidlertid ikke et forhold av betydning for skyldspørsmålet.
Spørsmålet er om det etter bevisførselen kan anses godtgjort at A utviste straffeskyld ved anledningene. For domfellelse etter straffeloven §270 første ledd kreves det forsett når det gjelder de bedragerske handlinger og dessuten vinnings hensikt.
Den samlede lagmannsretten finner at påtalemyndigheten ikke i tilstrekkelig grad har kunnet godtgjøre at siktede visste eller holdt det for overveiende sannsynlig at sjekkene var forfalsket. Det vises til As forklaring. Etter den samlede retts vurdering av bevisene kan det ikke helt ses bort fra at han utførte vennetjenester. Det foreligger således en rimelig og forstandig tvil vedrørende forsettskravet - og forsåvidt også kravet til vinnings hensikt - i §270, og den må komme A til gode.
Ved vurderingen av om bevisene strekker til for domfellelse for grovt uaktsomt bedrageri, jf straffeloven §271a, har lagmannsretten delt seg i et flertall og mindretall. Flertallet, bestående av lagdommer Melander, kst lagdommer Husebye og meddommerne Evensen, Florvaag og Jørgensen, finner det godtgjort at siktede må å bli å domfelle etter bestemmelsen. Flertallet bemerker om sin bevisvurdering:
As forklaring om at han bare utførte vennetjenester fremstår som lite troverdig, selv om det altså ikke helt kan ses bort fra den. Flertallet viser til siktedes bakgrunn med fireårig universitetsutdannelse i Y. Det nærmer seg det usannsynlige at siktede kan ha godtatt den for ham tidligere ukjente persons forklaring om bakgrunnen for anmodningen om vennetjenester, når det også ses hen til hvorledes han ble bedt om å utføre dem. Det dreier seg eventuelt om en person som siktede i forveien og kun ved et par anledninger hadde møtt på et diskotek. Siktede hadde i alle fall sterk oppfordring til å spørre seg hvorfor denne personen ikke på annet vis - uten siktedes bistand - skaffet seg kontante norske kroner her i landet når han oppholdt seg her. Ifølge siktede var vedkommende forretningsmann, og siktede måtte gå ut fra at denne kjente til ordinære internasjonale pengeoverføringer via bank. Flertallet ser det slik at siktede - når det også sees hen til sjekkbeløpenes størrelse - i alle fall klart burde innsett som en nærliggende mulighet at det dreiet seg om falske sjekker og at bankene ble søkt ført bak lyset. Etter flertallets syn tilsier en helhetlig bevisvurdering den konklusjon at forsettsvilkåret i straffeloven §270 første ledd nr 1 nær er oppfylt, omenn ikke fullt ut.
Flertallet legger til grunn at det dreier seg om sjekkforfalskninger utført på en måte som gir handlingene et klart profesjonelt preg. Det er etter bevisførselen uantakelig at siktede kan ha utført sjekkforfalskningene alene. Flertallet finner at siktede utvilsomt har deltatt sammen med andre ved bedrageriene, slik at han her har hatt en medvirkerrolle. Medvirkning til grovt uaktsomt bedrageri er straffbart, jf straffeloven §271a jf §270 siste ledd.
Det er etter flertallets syn uklart om siktede har hatt et personlig vinningsmotiv, eventuelt hva det nærmere kan ha gått ut på. Flertallet ser det imidlertid slik at det ikke kreves vinnings hensikt for domfellelse for grovt uaktsomt bedrageri. Det vises til Andenæs: Formuesforbrytelsene (1996) side 118 med henvisninger til øvrig juridisk teori.
Mindretallet, bestående av kst lagdommer Dahl og en meddommer, kan langt på vei slutte seg til flertallets bevisvurdering når det gjelder As subjektive skyld. Mindretallet finner det imidlertid ikke godtgjort at siktede handlet grovt uaktsomt i forhold til bedrageribestemmelsen i straffeloven §270 første ledd nr 1. Det må etter mindretallets vurdering legges til grunn at siktede klart burde ha innsett at han ved anledningene deltok i en forbrytersk virksomhet, f eks medvirkning til hvitvasking av penger. Derimot er det etter mindretallets syn ikke bevist - utenfor rimelig tvil - at siktedes grove uaktsomhet retter seg mot det forhold at han klart burde innsett at sjekkene var falske, og at bankene ved hjelp av slik falsk ble ført bak lyset.
Siktede blir etter dette å dømme for ett tilfelle av fullbyrdet grovt uaktsomt bedrageri og ett tilfelle av forsøk på samme.
Ved straffutmålingen må det vektlegges i skjerpende retning at det dreier seg om profesjonelt anlagte bedragerier med betydelige pengebeløp. Flertallet viser til at siktede har hatt en medvirkerrolle, men den har vært sentral for at gjerningsmennene skulle lykkes. Det er utvilsomt nødvendig av almenpreventive grunner å utmåle straff av fengsel. Den omstendighet at forholdene ligger ca to år tilbake i tid, kan ikke få nevneverdig betydning slik forholdene ligger an her. Påtalemyndigheten har drevet saken frem uten forsinkelse av betydning.
Siktede er som nevnt foran ikke straffet tidligere. Det må legges til grunn at forfalskningene, som gir forbrytelsene det profesjonellle preg, er utført av andre. Det er som nevnt uklart om siktede var stilt i utsikt egen vinning ved sjekkbedrageriene.
Flertallet er blitt stående ved at straffen passende kan settes til fengsel i 60 dager, og at den kan gjøres betinget med en prøvetid på to år. Det er etter flertallets syn ikke grunnlag for å sette som særlig vilkår for den betingede dom at siktede betaler tilbake beløpet som urettmessig ble hevet fra Postbanken. Det vises særlig til opplysningen for lagmannsretten om at det for tiden er uklart hvilken bank som er påført tap i den forbindelse.
Ved eventuell soning av straffen har siktede krav på fradrag med tre dager for utholdt varetekt.
Hensett til siktedes økonomiske situasjon bør han etter omstendighetene fritas for omkostningsansvar for lagmannsretten.
Dommen er som det fremgår avsagt under dissens.
Domsslutning:
1. A født xx.xx.1967 dømmes for overtredelse av straffeloven §271a jf §270 første ledd nr 1 jf annet ledd annet punktum, og straffeloven §271a jf §270 første ledd nr 1 jf annet ledd annet punktum jf §49, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager. Straffen gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jf straffeloven §52, §53, §54
Ved eventuell soning fragår 3 - tre - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.