LB-1998-1607

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-03-22
Publisert:	LB-1998-01607
Stikkord:	Bedragerier
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 97-2778 M/27 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01607 M/03.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Politiinspektør Johnny Christian Schill) mot A (Forsvarer: Advokat Cathrine Rosmer).
Forfatter:	Lagdommer Wenche Skjæggestad (formann), ekstraordinær lagdommer Finn Backer, herredsrettsdommer Jens-Jacob Sander, 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §270, §271, §333, §52, §54, §62, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, §5-2, §52, §8, Forsinkelsesrenteloven (1976) §1, Straffeprosessloven (1981) §434, §436

Tiltalte A er født xx.xx.1956. Han bor i - - - 10-17, Tallin. Han driver eget firma, X AS, som er registrert i Estland. Han er skilt og nå samboende, med forsørgelsesbyrde for ett barn fra det tidligere ekteskap. Han oppgir en inntekt siste år på ca kr 160000, er uformuende. Han er tidligere straffet for promillekjøring og botlagt for kjøring uten førerkort og for overtredelse av straffeloven §333.

Ved tiltalebeslutning av 19 september 1996, utferdiget av statsadvokatene i Oslo, ble A satt under tiltale ved Oslo byrett sammen med tre andre. Den ene av disse, C, avgikk senere ved døden. A og de to andre ble dels funnet skyldig og dels frifunnet. Nedenfor gjengis de poster i tiltalebeslutningen som gjelder A, og der han ble funnet skyldig. For tiltalens post b) gjengis de underposter der A ble funnet skyldig, uten at beløpet i den felles innledning til underpostene er korrigert.

Straffelovens §270 første ledd nr. 1, jf. annet ledd, jf §271 for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse å ha forledet noen til en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, idet bedrageriet anses som grovt, særlig fordi handlingen har voldt betydelig økonomisk skade, den skyldige har foregitt eller misbrukt stilling eller oppdrag, eller han har forledet allmennheten eller en større krets av personer, eller medvirket til dette

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

a) nr. 1 A og nr. 4 C: I juli/august 1990 forledet han ansatte i UNI Storebrand til å innvilge og utbetale lån stort kr 6000000,- i forbindelse med at Y A/S v/A kjøpte - - -gt. 1 i Oslo fra B. Han fortiet at det til lånesøknaden var vedlagt en forhåndstakst, med utseende av ordinær verditakst, som oppgav for høy normal salgsverdi og låneverdi, og han fortiet at taksten uriktig ga inntrykk av at eiendommen var rehabilitert for kr 5000000,-. Han fortiet videre at det til lånesøknaden var vedlagt fiktiv bekreftelse på at kr 4700000,- av kjøpesummen var betalt samt at det til søknaden var vedlagt uriktig bekreftelse på at 20 av leilighetene i - - -gt. 1 var utleid. På denne bakgrunn ble lånet innvilget og det oppsto tilsvarende tap eller fare for tap for UNI Storebrand.

b) nr. 1 A og nr. 2 D: I perioden mars - september 1991 forledet han E til å utbetale seg ialt kr 2913032,-, som delbetaling for kjøpesum stor kr 3100000,- for gnr. -30, bnr. 245 - - -gt 50 i Oslo. Han fortiet at hjemmelseinnehaver til eiendommen, Oslo byfornyelse under avvikling, ikke var villig til å selge eiendommen til A og fortiet at det derfor var inngått proforma avtale med F, hvoretter F - mot honorar stort kr 50000,- inngikk avtale med Oslo byfornyelse under avvikling om kjøp av eiendommen for kr 800000,- og/eller han fortiet at han hadde til hensikt å bruke pengene til andre formål enn betaling av - - -gt 50. Han fremkalte deretter den villfarelse hos E at han solgte eiendommen på vegne av hjemmelsinnehaver og forledet henne til, ved 6 anledninger, å utbetale penger til seg ved å opplyse at selger forlangte håndpenger og/eller at selger forlangte et større beløp disponibelt og/eller at han selv hadde forskuttert et beløp til kjøper som han krevet refundert og fortiet at pengene ble brukt til andre formål og/eller fortiet at pengene ikke ble innbetalt til Oslo byfornyelse under avvikling eller betalt som vederlag for Nordbygt 50 på vegne av henne slik at det oppsto tap eller fare for tap for E. Pengene ble fra henne utbetalt slik: ii - 26. juni 1991, kr 250000,- til advokat Gs klientkonto angivelig fordi selger forlangte ialt kr 800000,- disponibelt iii - 1. juli 1991, kr 348000,- til advokat Gs klientkonto til delbetaling av de under pkt. ii nevnte 800000 kroner v - 5. juli 1991, utbetalingsfullmakt for kr 800000,- som angivelig ble forlangt stilt til disposisjon for selger via Eiendomsmeglerselskapet Varden A/S, hvoretter beløpet ble tatt ut fra hennes konto d) nr. 1 A, nr. 2 D og nr. 3 G I perioden oktobernovember 1991, i egenskap av finanskonsulenter, presenterte han for ansatte i Norske Liv søknad om lån stort kr 990000,- fra H og I og forledet til utbetaling av lånet til advokat G sin klientkonto ved å presentere inneståelseserklæring fra advokat G om at lånet skulle sikres med pantobligasjon stor kr 990000,- tinglyst med 1. prioritet på gnr. -5, bnr. 1166, - - -veien 26 i Oslo. Han gjorde dette til tross for at G samtidig overfor Forenede Kreditt og Garanti A/S innestod for tinglysning av pantobligasjon stor kr 990000,- til sikring av dette selskapets utlån til de samme personer og med den samme sikkerhet. Han fortiet at låneformålet ikke var kjøp av - - -veien 26 som oppgitt i lånesøknaden, men at pengene i stedet skulle benyttes til finansiering av engasjementer i - - - 31 og/eller - - -gata 50 i Oslo og/eller til andre formål og fortiet videre at H og I forutsatte at lånesøknaden ikke skulle benyttes. Det oppsto tilsvarende tap eller fare for tap for Norske liv og/eller for H og I.

For tiltalte nr. 1 A, nr. 2 D og nr. 3 G får straffelovens §62 anvendelse. Allmenne hensyn krever påtale. Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt. *******

Oslo byrett avsa 19 mars 1998 dom som for A har slik domsslutning:

1. A, født xx.xx.1956, dømmes etter tiltalens post a, b og d for overtredelse av straffelovens §270 første ledd nr. 1, jfr annet ledd, jfr §271 sammenholdt med straffelovens §62, til en straff av fengsel i 3 - tre - år. Fullbyrdelsen av 2 - to - års fengsel utstår etter reglene i straffelovens §52 - §54 i en prøvetid på 2 - to - år.

2. A, født xx.xx.1956 frifinnes for tiltalens post e og c.

Namsdom:

1. A, født xx.xx.1956, dømmes in solidum med B født xx.xx.1950 til å erstatte Uni Storebrand kr 3000000,- - kronertremillioner 00/100.

Oppfyllelsesfristen er 2 -to -uker fra dommens forkynnelse.

2. A, født xx.xx.1956, frifinnes for erstatningskrav fra Sparebanken Nor. *******

Tiltalte A har i rett tid erklært anke over Oslo byretts dom av 19 mars 1998. Anken gjelder samtlige poster i tiltalebeslutningen der han ble funnet skyldig, saksbehandlingen, bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, øvrig bevisbedømmelse og lovanvendelse, de borgerlige rettskrav, samt straffutmålingen. Ved lagmannsrettens beslutning av 28 mai 1998 ble anken henvist til ankeforhandling forsåvidt gjelder tiltalebeslutningens post a) og det borgerlige rettskrav fra UNI Storebrand, samt straffutmålingen.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 16, 17 og 18 mars 1999. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Spørsmålene om dokumentasjon av Cs politiforklaringer og om vitnet K skulle fortelle hva C hadde sagt til ham, ble avgjort ved særskilt kjennelse.

Aktor har nedlagt slik påstand:

A født xx.xx.56 dømmes for overtredelse av str. §270 første ledd nr. 1 jfr. annet ledd jfr. §271 og de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 19. mars 1998 til en straff av fengsel i 3 år. Fullbyrdelsen av 2 års fengsel utstår etter reglene i straffeloven §52 - §54 med en prøvetid på 2 år.

A født xx.xx.56 dømmes in solidum med

B født xx.xx.50 til å erstatte Uni Storebrand kr 3000000,- kronertremillioner 00/100, med tillegg av lovlig rente fra 18. februar 1992.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Saksomkostninger ilegges etter rettens skjønn.

Forsvareren har nedlagt slik påstand:

a) Straffekravet:

Prinsipalt:

A, født xx.xx.1956, frifinnes.

Subsidiært:

A, født xx.xx.1956, anses på mildeste måte.

b) Det borgerlige rettskrav:

Prinsipalt:

A, født xx.xx.1956, frifinnes.

Subsidiært:

Erstatningen til Uni Storebrand settes ned eller faller bort iht. skadeserstatningsloven §5-1, nr. 1 og 2, jfr. nr. 3.

Atter subsidiært:

Erstatningsansvaret lempes iht. skadeserstatningsloven §52.

Lagmannsretten behandler først den fullstendige anke vedrørende det forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningens post a), dernest straffutmålingsanken og til slutt anken over avgjørelsen av det borgerlige rettskrav.

Tiltalebeslutningens post a)

Tiltalte A hadde drevet en matvareforretning i - - -gata i Oslo. Etterhvert fikk han interesse av å gå inn i eiendomsmarkedet med kjøp og salg av bygårder. En vanskelighet var at han ikke hadde egenkapital av betydning. Han kjøpte først en bygård i - - -gate. Under dette ble han kjent med B, som hjalp ham med kjøpet. Våren 1990 tilbød B tiltalte å kjøpe - - -gate 1 av ham. Det var en eldre bygård i dårlig forfatning. Det var noe forretningsutleie i første etasje, og ellers var bare 4-5 av de over 20 leilighetene i gården leiet ut. B var ennå ikke formell eier av gården. Det ble han først 26 juni 1990, da det ble inngått en kjøpekontrakt mellom ham og den tidligere eier. Kjøpesummen var der satt til 5,1 mill kroner. Allerede 16 mai 1990 ble de imidlertid inngått kjøpekontrakt vedrørende - - -gate 1 mellom Y AS, som var helt ut eiet av tiltalte og hvor han var enestyre, og B. Kjøpesummen var der satt til 12 mill kroner. Kjøpekontrakten inneholdt i §8 den vanlige klausul om at eiendommen er besiktiget av kjøper og overtas som besiktiget. I et håndskrevet tillegg til kjøpekontrakten av samme dato som denne forpliktet B seg imidlertid til å rehabilitere - - -gate 1 "i henhold til nærmere utarbeidet budsjett" stort 4,7 mill kroner. Arbeidene skulle være fullført innen 4 måneder. Etter det som er opplyst for lagmannsretten, var det ikke utarbeidet noe budsjett. Fristen for å foreta så omfattende rehabiliteringsarbeider var også svært kort. Som man skal komme tilbake til, ble det aldri foretatt noen rehabilitering.

For å gjøre det mulig for tiltalte å overta - - -gate 1, måtte det skaffes lån. Som en forberedelse til dette henvendte man seg til takstmann C, som 26 juni 1990 avga en takst over - - -gate 1. Ifølge taksten utgjorde eiendommens salgsverdi 15 mill kroner, og låneverdien 12,08 mill kroner. Det var opplyst at eiendommen var rehabilitert for 5 mill kroner, og det er på det rene at taksten var basert på den verdi som eiendommen eventuelt ville ha etter rehabilitering. Det fremgikk imidlertid ikke av taksten at den var en forhåndstakst.

Videre skaffet man seg 17 juli 1990 en skriftlig bekreftelse fra advokat J i Aktiv Eiendomsmegling AS, som hadde satt opp kjøpekontrakten av 16 mai samme år, om at han hadde mottatt 4,7 mill kroner som delbetaling for - - -gate 1. Dette var kombinert med en ugjenkallelig utbetalingsfullmakt av samme dato fra Y AS ved tiltalte, der J ble bemyndiget til å betale beløpet til B. Da advokaten ikke hadde sett noe til beløpet, "sikret" han seg ved at det på en kopi av bekreftelsen ble påført en håndskrevet erkjennelse fra B av at han hadde mottatt dette, og dessuten en håndskrevet bekreftelse av oppgjøret, undertegnet av tiltalte. Det kan ellers nevnes at det samme dag - 17 juli 1990 - ble påført det håndskrevne tillegget til kjøpekontrakten av 16 mai 1990 en tilføyelse, undertegnet av tiltalte, om at de 4,7 millioner kroner som B skulle ha brukt til rehabilitering, nå var godskrevet Y AS, siden B ikke var i stand til å utføre rehabiliteringsarbeidet.

Deretter ble det 31 juli 1990 gjennom L i Økonomisk Rådgivning AS søkt UNI Forsikring om lån. Det heter i brevet:

Vi viser til vedlagte prospekt og ber herved om lån stort kr 7300000,- på vegne av Y A/S, v/ A.

Eiendommen er kjøpt for kr 12. mill., hvorav 4700000,- er innbetalt i egenkapital. Se vedlagte kjøpekontrakt.

Eiendommen kjøpes for utleie, og består av 26 leiligheter på 50-70 m2, samt næringslokale i 1. etg. (se vedlegg) ......

Det er på det rene at Cs takst og bekreftelsen av 17. juli 1990, uten de håndskrevne tilføyelser, ble fremlagt for forsikringsselskapet. Videre ble det fremlagt en bekreftelse fra L om at 20 av leilighetene var utleid. I denne forbindelse ble det også fremlagt flere fiktive leiekontrakter, som var undertegnet av tiltalte. Det ble endog fremlagt fiktive inventarlister for leilighetene, som skulle være leiet ut møblert for å unngå husleiereguleringen.

Det endte med at UNI Forsikring bevilget et lån på 6 mill kroner mot første prioritets pantesikkerhet i - - -gate 1. Lånet ble, med fradrag av kr 10000 i etableringsomkostninger, den 23 august 1990 sendt i sjekk til Oslobanken AS for regning av Y AS.

Betalingen av lånet ble misligholdt fra første avdrag. Eiendommen ble solgt ved tvangsauksjon, og namsretten stadfestet 27 januar 1992 det høyeste auksjonsbud, som var på 3 mill kroner. Forsikringsselskapet led således et tap på 3 mill kroner.

B ble for det foreliggende bedrageri og tre andre forhold ved Oslo byretts dom av 9 januar 1995 dømt til fengsel i 3 år og 3 måneder. Han ble dømt til å betale UNI Storebrand 3 mill kroner med tillegg av renter. Også J var tiltalt for sin befatning med bedrageriet. Han ble imidlertid ved samme dom frifunnet på dette punkt, men dømt for andre forhold.

Tiltalte, A, har ikke bestridt at det foreligger et grovt bedrageri i forhold til daværende UNI Forsikring (nå UNI Storebrand). Men han hevder at han overlot alt til B som den mer erfarne av dem, at han stolte på ham, og at også han ble ført bak lyset av B. De subjektive vilkår for å dømme tiltalte foreligger derfor ikke. Han hadde verken uberettiget vinnings hensikt eller forsett med hensyn til å forlede forsikringsselskapet til en handling som kunne volde fare for tap.

Lagmannsretten bemerker at det er på det rene at det var B som hadde kontakten med L i Økonomisk Rådgivning AS og som skaffet ham de dokumenter og opplysninger som Sigmond ga videre til UNI Forsikring. Tiltaltes versjon støttes også av B. Han var innkalt som vitne for lagmannsretten, men hadde lovlig forfall. Istedenfor uttalte aktor i saken, politiinspektør Schill, seg som vitne om hva B forklarte for byretten. Han sa der at han hadde dårlig samvittighet for å ha forledet A, som var uerfaren.

Det blir derfor nødvendig å se på den rolle som tiltalte har spilt i forbindelse med utarbeidelsen av de dokumenter som ble brukt til å føre forsikringsselskapet bak lyset. Når man i denne forbindelse skal vurdere hans subjektive forhold, må man ta hensyn til at han hadde erfaring som forretningsmann i sammenheng med driften av matvareforretningen i - - -gata, og han hadde kjøpt en bygård en gang tidligere. Han hadde også en bakgrunn som polititjenestemann før han begynte som forretningsmann.

Det første dokumentet er kjøpekontrakten av 16 mai 1990. Det er her en motstrid mellom kjøpekontrakten og den håndskrevne tilleggsavtalen av samme dag. Sammenholdes de to dokumentene med hverandre, fremgår det at - - -gate 1 - i den tilstand gården da befant seg - i virkeligheten overdras for 4,7 mill kroner mindre enn de 12 millioner kroner som formelt er kjøpesummen. Det måtte etter lagmannsrettens oppfatning være naturlig for tiltalte å spørre seg hva som var hensikten ved et arrangement der virkeligheten ble tilslørt på denne måten.

Det annet dokument er Cs takst av 26 juni 1990. Det er på det rene at denne er misvisende. Tiltalte har opplyst at det var B som tok kontakt med C og fikk taksten utarbeidet. Politiforklaringen til C, som er avgått ved døden, og vitneforklaringen fra utredningssjef K i UNI Storebrand, som hadde en samtale med C etter at man i selskapet var begynt å undersøke omstendighetene rundt låneopptaket nærmere, gir et annet bilde. Både i politiforklaringen og overfor K forklarte C at han hadde oppsøkt D i Valid AS for å få et billån. Han var da blitt henvist til tiltalte, som hadde kontor lenger nede i samme gang, og som trengte en takstmann. Tiltalte hadde forklart C at han hadde kjøpt - - -gate 1, og at gården skulle rehabiliteres. Han trengte penger til rehabiliteringen, og måtte søke lån. Tiltalte gjorde det klart at han trengte en takst på eiendommen som den ville bli etter rehabiliteringen, altså en forhåndstakst. C skrev taksten basert på en befaring av - - -gate 1 samt på de tegningene han fikk se hos tiltalte. Planene var å rehabilitere leilighetene og å heve taket for å få plass til to etasjer til med leiligheter.

Selv om D som vitne i retten ikke har vært i stand til å bekrefte at han henviste C til tiltalte, finner lagmannsretten Cs forklaring så troverdig, når man sammenholder den med de øvrige omstendigheter i saken, at man legger den til grunn som bevist ut over rimelig tvil.

Det tredje dokument er bekreftelsen av 17 juli 1990 om at advokat J hadde mottatt 4,7 mill kroner som delinnbetaling for - - -gate 1 fra Y AS, sett i sammenheng med utbetalingsfullmakten av samme dag. Det måtte etter lagmannsrettens mening være klart for alle de deltakende at man her hadde å gjøre med det rene proformaverk. Det fremgår til overmål av de to påtegninger på en kopi av bekreftelsen. Retten peker også på den påtegning av samme dag som tiltalte foretok på tillegget til kjøpekontrakten av 16 mai 1990, muligens ut fra den tanke at det på denne måten kunne konstrueres en egenkapital. Etter rettens oppfatning må tiltalte ikke bare ha vært klar over at bekreftelsen var feilaktig i sitt innhold, men også at den antakelig skulle brukes i forbindelse med låneopptak. Noe annet fornuftig formål kunne bekreftelsen ikke ha.

For det fjerde har man de fiktive leiekontrakter, som tiltalte opplyser at han undertegnet in blanco. Det ville vært naturlig å reflektere noe over hva de skulle brukes til. Det samme kunne gjelde de fiktive inventarlister, men tiltaltes rolle er her mer uklar.

Når lagmannsretten etter dette skal foreta en totalvurdering av alle de omstendigheter som taler mot tiltalte, som hadde kjøpt - - -gate 1 og i hvis interesse lånet i UNI Forsikring ble opptatt, kan retten ikke komme til noen annen konklusjon enn at det er bevist ut over rimelig tvil at tiltalte og B var sammen om det grove bedrageriet. Meget kan tyde på at B var hovedmannen og hjernen bak bedrageriert, men tiltaltes rolle har åpenbart også vært meget betydelig.

Tiltalte finnes etter dette skyldig i det forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningens post a). Handlingen er utført med forsett og vinnings hensikt.

Straffutmålingen

Det skal etter straffeloven §62 fastsettes en fellesstraff for det grove bedrageri som er nevnt ovenfor og for to andre grove bedragerier, for hvis vedkommende skyldspørsmålet er endelig avgjort ved byrettens dom. Når det gjelder de nærmere omstendigheter rundt disse bedrageriene, viser lagmannsretten til byrettens dom. Det skal her bare redegjøres for dem på en mer summarisk måte.

Det første bedrageriet skjedde i 1991. Fornærmede var E, som var en god bekjent av tiltalte. Han tilbød henne gjennom sin formidling å kjøpe - - -gaten 50 i Oslo. Det var en bygård som trengte rehabilitering. E innga et bud på 3,1 mill kroner. Tiltalte disponerte imidlertid ikke gården. Men han prøvde gjennom en mellommann å kjøpe den av eieren, som var Oslo Byfornyelse under avvikling. Det ble inngått kontrakt om kjøp av eiendommen for kr 800000. Hertil kom kr 100000 (ikke kr 50000 som oppgitt i tiltalebeslutningen) til mellommannen. Bedrageriet knyttet seg imidlertid ikke til den fortjeneste tiltalte kunne hatt på dette arrangementet, men til at han fikk E til å betale flere forskuddsbeløp på kjøpesummen som han ikke brukte til å skaffe seg kontroll over eiendommen slik at han kunne overføre denne til E, men til forskjellige private formål. Tilsammen utbetalte E over 2,9 mill kroner, men byretten har bare funnet at vilkårene er tilstede for å dømme tiltalte for bedrageri for så vidt gjelder tre av utbetalingene på tilsammen 1,398 mill kroner.

Når det gjelder straffutmålingen for dette forhold, uttaler byretten:

Retten vil videre fremheve at bedrageriet overfor E har gått ut over henne som privatperson. E var uten erfaring fra leiegårdsdrift. Hun er blitt utnyttet pga. manglende kunnskap og innsikt i de emner saken gjelder. Hun har riktignok vært svært godtroende, men retten finner at dette i stor grad må tilskrives det nære personlige forhold de to hadde. Videre legger retten til grunn at As tidligere bakgrunn som polititjenestemann var vesentlig for hennes tillit til ham. Retten finner det derfor skjerpende at han utnyttet denne tilliten for å løse sine egne likviditetsproblemer.

Det andre grove bedrageriet fant også sted i 1991. Tiltalte arbeidet her sammen med to andre, hvorav den ene var advokat. De trengte likvide midler, og fant frem til ekteparet H og I, som var villig til å ta opp et lån på kr 990000 og låne pengene videre til dem mot et vederlag og mot sikkerhet i en kjøpekontrakt vedrørende - - -veien 26 i Oslo. Vedkommende finansinstitusjons lån til ekteparet H og I skulle sikres ved første prioritets pant i - - -veien 26.

H og I undertegnet først de nødvendige papirer i forbindelse med en søknad til Forenede Kreditt og Garanti AS i Trondheim. Søknaden ble innvilget og lånet utbetalt. Advokaten utferdiget inneståelseserklæring for at lånet ville bli gitt første prioritets pant i - - -veien 26. En av de medskyldige henvendte seg etter dette på ny til ekteparet H og I, som ikke vissste hvordan det var gått med lånet, og sa at man kunne få bedre vilkår i Norske Liv. Nye søknadspapirer til Norske Liv ble utferdiget, uten at de gamle ble makulert. Den nye søknad ble også innvilget, men det kom ikke så langt som til utbetaling av lånet. Også her utferdiget advokaten inneståelseserklæring.

Det er på det rene at de to kredittinstitusjonene ikke samtidig kunne få første prioritet. Tiltalte er dømt for bedrageri ved å ha voldt fare for tap for Norske Liv og ekteparet H og I. Det ble ikke funnet tilstrekkelig bevis for hans deltakelse i bedrageri i forhold til Forenede.

Tiltalte har hevdet at hele straffen bør gjøres betinget på grunn av den lange tid som har gått siden de straffbare handlinger. Tre års fengsel er også for lenge når man sammenlikner med de 3 år og 3 måneders fengsel som hans medskyldige B ble dømt til for det bedrageri som er omhandlet i post a) i tiltalebeslutningen i den foreliggende sak med tillegg av to andre grove bedragerier som gjaldt så meget som 17,2 mill kroner, samt dokumentfalsk.

Aktor har pekt på at det her gjelder etterforskning av et større, meget komplisert saksforhold der mange personer er involvert. Det måtte nødvendigvis ta adskillig tid. Anmeldelser kom inn til Oslo politikammer i 1991/92. Det er noe uklart hvor stor fremdrift i saken det var inntil 1994, men etter den tid har det vært en tilfredstillende progresjon. Tiltale ble tatt ut 19 september 1996. Hovedforhandling i byretten ble holdt i tiden 218 februar 1998, og byrettens dom er av 19 mars samme år. Påtalemyndigheten kan ikke belastes for den tid som er gått som følge av at tiltalte anket.

Lagmannsretten har ved straffutmålingen delt seg i et mindretall, bestående av meddommer Dalsegg, og et flertall, bestående av rettens øvrige medlemmer.

Flertallet finner at den straff som byretten har utmålt, er rimelig. Påtalemyndigheten har rett i at saker av denne type nødvendigvis må ta adskillig tid. Men en tid fra anmeldelse frem til tiltalebeslutning på 4-5 år må nødvendigvis få betydning for straffutmålingen. Tiltalte er imidlertid etter flertallets oppfatning i tilstrekkelig grad blitt tilgodesett ved at to tredjedeler av straffen er gjort betinget. Det vil etter flertallets oppfatning virke støtende om tiltalte helt skal slippe å sone noen del av straffen for så alvorlige bedragerier som det her dreier seg om. Bedrageriene gjelder til sammen beløp på nærmere 8,4 millioner kroner. Iallfall ved ett av dem er det voldt betydelige tap for en privatperson, hvis personlige tillit har vært misbrukt. Hva en medskyldig er blitt idømt i lavere instans i et delvis forskjellig saksforhold, kan ikke være normgivende for lagmannsretten.

Mindretallet er enig med flertallet i at straffen settes til fengsel i 3 år, men stemmer for at hele straffen gjøres betinget på grunn av den meget lange tid som er gått siden foretakelsen av de straffbare handlinger.

Straffen vil etter dette bli satt til fengsel i 3 år, hvorav 2 år gjøres betinget.

Det borgerlige rettskrav

Tiltalte har anket over fastsettelsen av erstatningen til UNI Storebrand i forbindelse med det grove bedrageri som er omhandlet i tiltalebeslutningens post a). Lagmannsrettens kompetanse til å prøve det borgerlige rettskrav følger av straffeprosessloven §434 første ledd. Lagmannsretten står således fritt i forhold til avgjørelsen i byretten.

Tiltalte har anført har han ikke bør pålegges solidaransvar sammen med B. Det bør eventuelt klare seg med et proratarisk ansvar for en mindre del av erstatningsbeløpet. B var hovedmannen. Videre er det ikke noen hjemmel for å bruke morarenter. Tiltaltes kontraktsrettslige forpliktelser har ikke noe med straffesaken å gjøre. Tiltalte hevder under enhver omstendighet at erstatningsansvaret bør nedsettes eller falle bort etter skadeserstatningsloven §5-1 om skadelidtes medvirkning. UNI Forsikring forsømte seg ved ikke å besiktige eiendommen og ved å stole for ensidig på de papirene som ble forelagt selskapet, uten å foreta noen nærmere kontroll. Det er også grunn til å lempe erstatningsansvaret etter skadeserstatningsloven §5-2 på grunn av tiltaltes personlige forhold. Han kan umulig betale et slikt beløp som her er krevet.

Aktor har anført at det dreier seg om et erstatningskrav på grunn av en straffbar handling, og at det må være adgang til å beregne renter etter forsinkelsesrenteloven fra den tid kravets størrelse var på det rene. Det kan ikke være grunn til å dele opp ansvaret i forhold til B eller å nedsette eller lempe erstatningen.

Lagmannsretten peker på at det dreier seg om et erstatningsansvar som er sprunget ut at et grovt bedrageri. Retten kan ikke se at det er noen grunn til ikke å ilegge solidaransvar med den andre medskyldige, for hvis vedkommende det allerede foreligger en endelig dom. Selv om B måtte ha spilt en større rolle ved bedrageriet enn tiltalte, er tiltaltes rolle under enhver omstendighet betydelig. Det kan heller ikke være noen grunn til å nedsette eller lempe erstatningsansvaret. Spørsmålet om skadeslidtes medvirkning må også ses på bakgrunn av at det her dreier seg om et bedrageri. Betydningen av skadeslidtes uforsiktighet må da tre i bakgrunnen i forhold til betydningen av det forbryterske forsett og den svikefulle opptreden som er utvist fra den annen side. De samme forhold fra tiltaltes side må være til hinder for en lemping av erstatningsansvaret.

Rentespørsmålet har voldt lagmannsretten noe tvil. Man er enig med tiltalte i at forsikringsselskapets kontraktmessige krav mot ham ikke er noe borgerlig rettskrav. Men her dreier det som såvidt man kan se om et erstatningskrav grunnet på rettsbrudd. Forsinkelsesrenteloven gjelder ifølge lovens §1 på formuesrettens område, og det omfatter også erstatningsretten. På den annen side er det vanlig i erstatningssaker, herunder saker om borgerlige rettskrav, at erstatningsbeløpet fastsettes skjønnsmessig på domstidspunktet, og at man da også inkluderer en avsavnsgodtgjørelse for tiden etter at skaden inntraff. Lagmannsretten foretrekker å gjøre det på denne måten, og mener at det må være adgang til det. Erstatningen settes skjønnsmessig til 4 mill kroner.

Saksomkostninger

Det er nedlagt påstand om saksomkostninger til staten, og lagmannsretten finner at tiltalte må pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten, jf straffeprosessloven §436 annet ledd. Omkostningens beløp settes til kr 10000.

Dommen er enstemmig med unntak for den dissens vedkommende straffutmålingen som er nevnt ovenfor.

Domsslutning:

A, født xx.xx.1956, dømmes for overtredelse av straffeloven §270 første ledd nr 1, jf annet ledd, jf §271 og de forhold som han er endelig dømt for ved Oslo byretts dom av 19 mars 1998, til en straff av fengsel i 3 - tre - år. Fullbyrdelsen av 2 - to - år av fengselsstraffen utstår etter reglene i straffeloven §52 - §54 med en prøvetid på 2 - to - år.

A dømmes til å betale UNI Storebrand erstatning med 4 - fire - millioner kroner. Ansvaret er et solidaransvar med det som for B følger av Oslo byretts dom av 9 januar 1995. Oppfyllelsesfristen for A er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten med 10000 - titusen - kroner.