LB-1998-1815
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-12-04 |
| Publisert: | LB-1998-01815 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 98-02259 M/57 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01815 M/03. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Per Egil Volledal) mot A (Forsvarer: Advokat Solveig Kristine Høgtun). |
| Forfatter: | Lagmann Berit Fosheim, formann. Lagdommer Sverre Mitsem. Mindretall: Ekstraordinær lagdommer Arne Langeland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §213, EMK (1999), EMK (1999) |
Tiltalte A er født xx.xx.1953. Han bor i - - -vei 125, Oslo. Han er politisk flyktning og har bodd i Norge i ca 7 1/2 år. Han er gift og har tre barn. Han er uformuende.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo av 5 mars 1998 ble tiltalte A satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:
Straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, jfr. §213 for ved vold eller ved å fremkalle alvorlig frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang, nemlig samleie.
Grunnlag er følgende forhold:
Natt til lørdag 10. mai 1997 i tiden ca klokken 0230 - 0330, i en bil parkert utenfor Telenorbygningen i Frognerseterveien i Oslo, slo han B i hodet og/eller holdt ham fast, dro ned Bs benklær og førte sin erigerte penis inn i hans endetarmsåpning, alt mens B av frykt for ytterligere vold ikke turde gjøre motstand.
Oslo byrett avsa dom 14 mai 1998 med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.53, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, jf. §213, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 2 - to - dager varetekt.
2. A, født xx.xx.53, dømmes til å betale erstatning/oppreisning til B med kr 60.000 - kronersekstitusen 0/100 - innen en frist på 14 - fjorten - dager.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.
Tiltalte A har i rett tid påanket Oslo byretts dom. Anken gjelder byrettens bevisbedømmelse under skyldspørsmålet.
Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 15 juni 1998 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling med lagrette ble holdt i Oslo tinghus den 3 og 4 desember 1998. Tiltalte møtte og avga forklaring. Fornærmede var representert ved sin bistandsadvokat, advokat Thor Bache-Wiig. Det ble avhørt i alt tre vitner. Om dokumentasjonen vises det til rettsboken.
Lagretten ble forelagt ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål. Hovedspørsmålet ble besvart med nei. Fagdommerne legger lagrettens kjennelse til grunn. Tiltalte blir etter dette å frifinne for straffekravet.
Påtalemyndigheten og bistandsadvokaten opprettholdt kravet om oppreisning. Det ble vist til at det ikke stilles samme krav til skyld for å ilegge oppreisining som for å straffedømme. Det er videre tilstrekkelig at det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått et overgrep.
Vilkårene for å tilkjenne oppreisning er oppfylt: Det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått overgrep overfor fornærmede, slik det er beskrevet i tiltalen og at det har skjedd forsettlig. Videre er det rimelig at oppreisning tilkjennes, i det det dreier seg om en voldtekt. I lys av de store plager fornærmede har hatt, er det rimelig å fastsette beløpet til kr 60000.
Det er nedlagt slik påstand:
A dømmes til å betale oppreisning til B etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 60000.-
Forsvareren bestred at det er grunnlag for å tilkjenne oppreisning. Prinsipalt ble det vist til at det ikke foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått noe overgrep. Subsidiært ble det vist til at uansett var handlingen ikke spesielt grov. Hensett til hendelsesforløpet, kan tiltalte i høyden ha vært grovt uaktsom. Det bestrides ikke at fornærmede har hatt problemer, men det pekes på at mange av disse problemene skyldes andre forhold enn samleiet med tiltalte. Det foreligger derfor ikke tilstrekkelig årsakssammenheng. I alle tilfelle er det beløp som kreves for høyt, hensett til praksis fra liknende saker.
Det er nedlagt slik påstand:
Tiltalte frifinnes for erstatningskravet.
Lagmannsretten bemerker:
Det er på det rene at det foregikk et analt samleie mellom tiltalte og fornærmede natt til lørdag 10 mai 1997. Samleiet fant sted ved at tiltalte førte sin erigerte penis inn i fornærmedes endetarmsåpning. Dette skjedde etter at fornærmede hadde vært passasjer i tiltaltes pirattaxi fra sentrum i Oslo til Slemdal.
Tiltalte forklarte i retten at fornærmede, som var beruset, hadde gjort tilnærmelser under drosjeturen. Det foregikk en del diskusjon om betaling for turen, og fornærmede truet med å anmelde tiltalte for ulovlig taxikjøring. Samtidig fortsatte han tilnærmelsene. Det var som en kombinasjon av frykt for anmeldelse og seksuell opphisselse at han gjennomførte samleiet, som han oppfattet at fornærmede ønsket.
Fornærmede forklarte i retten at han hadde sittet i baksetet i tiltaltes bil, som han oppfattet som en vanlig drosje. De de kom til Slemdal, stanset tiltalte bilen, krøp over i baksetet, slo fornærmede i bakhodet, trakk ned buksen hans og gjennomførte samleiet mens han holdt fornærmede med makt i knestående stilling. Det gjorde svært vondt. Deretter ble fornærmede sparket ut. Han var svimmel og uvel. Etterhvert kom han til Gaustad sykehus, der politiet kom til og kjørte ham til legevakten. Han lå der i tre dager før han ble utskrevet. Som en følge av hendelsen slo kjæresten opp med ham. Han har hatt store nerveproblemer siden.
De sentrale bevis i saken er tiltaltes og fornærmedes forklaringer. For øvrig forklarte politibetjenten som kjørte fornærmede fra Gaustad sykehus til legevakten at fornærmede sa han var voldtatt. Ved legeundersøkelse på legevakten ble det konstatert punktblødninger på lårene og ømhet i nakken og bakhodet.
Ved vurderingen av om betingelsene for oppreisning foreligger, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagmann Fosheim og lagdommer Mitsem, bemerker:
Det følger av artikkel 6 nr. 2 i Den européiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) at den som er siktet for å ha begått en straffbar handling antas uskyldig inntil skyld er bevist. Beviskravene er imidlertid forskjellige for henholdsvis straff og erstatning. Den såkalte uskyldspresumsjonen, slik den også er kommet til uttrykk i EMK, er ikke til hinder for at retten, ved vurderingen av fornærmedes oppreisningskrav etter skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b, bygger på at siktede har begått den handlingen han er frifunnet for i straffesaken. Men også i så fall må det kreves sterke bevis: Det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt for at det har foregått et overgrep, jf dom gjengitt i Rt-1996-864. Det er således ikke tilstrekkelig at retten finner det mest sannsynlig at siktede har forholdt seg på den måten fornærmede hevder.
Flertallet finner at det i denne saken ikke kan sees å foreligge en så klar sannsynlighetsovervekt for at det er begått et overgrep som beskrevet i tiltalen at betingelsene etter skadeserstatningsloven er oppfylt. Flertallet vil for øvrig vise til at det i dommen i Rt-1996-864, der erstatning ble tilkjent, forelå en omfattende bevisføring for Høyesterett, med tildels nye bevis i forhold til behandlingen i lagmannsretten, som endte med frifinnelse for straffe- og oppreisningskravet.
Mindretallet, ekstraordinær lagdommer Langeland er kommet til et annet resultat. Mindretallet vurderer bevisførselen slik at det er en klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått et overgrep overfor fornærmede slik det er beskrevet i tiltalen. Betingelsene for å yte oppreisning er derfor oppfylt etter skadeserstatningsloven §3-5 første ledd b uavhengig av avgjørelsen i straffesaken.
Etter dette blir tiltalte frifunnet for oppreisningskravet, i samsvar med flertallets syn.
Vedrørende oppreisningskravet er dommen avsagt under slik dissens som fremgår ovenfor.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1953 frifinnes for kravet om straff.
2. A, frifinnes for kravet om oppreisning.