LB-1998-1869
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-11-26 |
| Publisert: | LB-1998-01869 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr. 96-02188 M/01 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01869 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Kristian Nicolaysen) mot 1. A, 2. B (Forsvarer: Advokat Ellen Moen). |
| Forfatter: | Lagmann Georg Lund, formann. Konst. lagdommer Ola Dahl. Ekstraord. lagdommer Arne Langeland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §448, EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999), §447, §449 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven kapittel 31 etter frifinnende dom. 14 mars 1996 ble det innført ca 14,9 kg heroin transportert i personbil om bord i M/F Skagen fra Hirtshals til Kristiansand. Under tollkontroll ble det funnet heroin i bilens reservehjul og kureren valgte å samarbeide med politiet ved å følge opp leveringsprosedyren under kontroll av politiet. Etter ankomst til SAS Radisson hotellet på Fornebu ringte han således ca kl 20.00 et avtalt telefonnummer i Tyrkia og opplyste at han hadde tatt inn på hotellet med angivelse av telefonnummer og hotellrom. Kort tid etter mottok C telefon fra Tyrkia. Han var klar over at det dreide seg om heroinleveranse og at heroinen skulle være plassert i den bilen som kureren benyttet og som da stod parkert utenfor hotellet.
C traff senere samme kveld D og A, begge med tyrkisk bakgrunn, på en kafé i Oslo sentrum og fikk D til å kjøre seg og A ut til Fornebu i en bil som D disponerte. Fra Fornebu ringte C ca kl 23.20 til kureren med en mobiltelefon, som han fikk låne av D, og opplyste at han ville være utenfor hotellet 15 minutter senere for eventuelt å ovareta kurerens bil. De stanset bilen delvis på veibanken langs hovedveien mot Oslo bortenfor avkjøringen til SAS Radisson hotellet. A gikk ut av bilen og gikk kureren i møte. Ifølge en polititjenestemann, som iakttok hendelsen fra sin post inne i hotellet, hilste de hjertelig på hverandre før A fulgte kureren tilbake til bilen hvor C befant seg. Politiet hadde instruert kureren til å møte C utenfor hotellet og overlevere nøkkelen til sin bil. Han brøt forutsetningen ved å sette seg inn i den bilen C kom med. Da denne bilen kort tid etter forlot stedet i retning Oslo, ble den stanset av politiet, som pågrep de fire.
A ble varetektsfengslet sammen med de øvrige i bilen, og har sittet i varetekt helt frem til han ble frifunnet 19 mars 1998, to år og fem dager etter at han ble pågrepet.
A ble ved tiltalebeslutning av 23 april 1997 satt under tiltale for medvirkning til innførsel av ca 14,9 kg heroin, subsidiært for å ha forsøkt å erverve dette kvantum eller medvirket til dette. Han ble funnet skyldig etter den prinsipale tiltaleposten ved Asker og Bærum herredsretts dom av 16 juni 1997 og dømt til fengsel i 15 år, sammen med de øvrige tre. Herredsrettens dom ble påanket av samtlige fire begrunnet i bevisdømmelsen under skyldspørsmålet. Ankesaken ble behandlet av lagmannsretten med lagrette i tiden 9 - 20 mars 1998 med det resultat at kureren og C ble funnet skyldige, mens D og A ble frifunnet etter at lagretten hadde besvart spørsmålet så vel etter den prinsipale som den subsidiære påstand med nei.
Ved brev av 19 juni 1998 har advokat Ellen Moen på vegne av A fremmet krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445, §446. Samtidig ble det fremmet krav om oppreisning for As hustru, B, i medhold av straffeprosessloven §448. Advokat Moen har i det vesentlige anført:
A har vært underkastet varetektsfengsel i to år og fem dager uten at det gjennom etterforskningen er sannsynliggjort at han har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Han har derfor krav på å få erstattet sitt økonomiske tap. Han er tyrkisk statsborger og kom til Norge i 1973. Han hadde i lengre tid vært arbeidsledig bl a på grunn av betydelige helseproblem etter en bilulykke i 1991. Han var imidlertid under utredning for tilståelse av stønad for yrkesrettet attføring, en utredning som ble avbrutt på grunn av varetektsfengslingen. Trygdekontoret har beregnet hva A ville ha mottatt dersom han hadde fått innvilget attføring fra februar 1996, nemlig en grunnytelse på kr 145,42 og en tilleggsytelse på kr 127,38 pr dag. Dette ville han fått utbetalt 6 dager i uken. For varetektstiden ville han således kunne ha mottatt dagsatsen på minst kr 272,80 i 639 dager, men da han ville blitt tilkjent attføring fra et tidligere tidspunkt enn februar 1996 med en høyere tilleggsytelse, må inntektstapet erstattes etter rettens skjønn i medhold av straffeprosessloven §444, oppad begrenset til kr 250.000.
Subsidiært gjøres gjeldende at A er påført en særlig eller uforholdsmessig skade og at det etter forholdene er rimelig at han blir tilstått erstatning etter straffeprosessloven §445. Det er pekt på den maktutøvelse som fant sted ved pågripelsen og at han ikke fikk vite hvorfor han var blitt pågrepet og at det tok tid før han fikk snakke med en advokat. Straffeforfølgningen mot A har tatt svært lang tid, uten at dette kan lastes ham. Han har sittet uskyldig fengslet i mer enn to år, i begynnelsen også med brev- og besøksforbud. Den urettmessige straffeforfølgningen har også vært svært tyngende og vanskelig for hans nærmeste familie. Hans hustru lider av psykiske problemer som følge av mannens varetektsfengsling. Hun har alene, og uten hjelp fra noen, måttet ta seg av deres fire mindreårige barn. Hun har siden pågripelsen gått på sterke beroligende og antidepressive medikamenter. Deler av utgiftene til legetilsyn og medisin har hun måttet dekket selv. Det fremmes derfor krav om rimelighetserstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 250.000.
Endelig gjøres krav på tilkjennelse av erstatning for ikkeøkonomisk skade etter straffeprosessloven §446 oppad begrenset til kr 1.500.000. Straffeforfølgningen har satt varige spor både fysisk og psykisk idet saken har vært en tung psykisk og sosial påkjenning. Den har medført belastning i forhold til lokalmiljøet og til familien, særlig etter at han ble dømt i herredsretten. Selv om han nå er frifunnet har dette ikke gitt ham vern mot folkesnakk og rykter. A sliter i dag med søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og depresjoner. Han lider av angst og viser klare tegn på vansker med å tilpasse seg livet utenfor fengslet, bl a på grunn av sterk innestengt aggresjon. Hans livskvalitet må anses varig redusert. Hans lege har ansett han som 100 % medisinsk ufør, og at det bl.a. har sin årsak i fengselsoppholdet. Mulighetene for bedring er meget små og vil under enhver omstendighet neppe føre ham tilbake til yrkesaktiv tilværelse.
Kravet fra B er hjemlet i straffeprosessloven §448 og begrunnet med den alvorlige belastning med redusert livskvalitet og økonomiske problem det har vært for henne de to årene ektefellen har uthold varetektsfengsling. På bakgrunn av hennes psykiske tilstand har dette rammet henne særlig hardt og vært særdeles byrdefull for henne som eneforsørger til fire barn. Hun fremmer derfor krav om oppreisning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 300.000.
Advokat Ellen Moen har lagt ned slik endelig påstand:
1. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale A : a) erstatning for lidt økonomisk tap etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 250000,-. b) rimelighetserstatning for urettmessig straffeforfølgning begrenset oppad til kr 250000,-. c) oppreisning begrenset oppad til kr 1500000,-.
2. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale B oppreisning begrenset oppad til kr 300000,-.
3. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger. Kravene er forelagt påtalemyndigheten etter straffeprosessloven §449 uten at lagmannsretten har mottatt noen uttalelse, selv etter noen fristforlengelser. Advokat Moen er gitt adgang til å supplere sitt kravbrev i henhold til forbehold tatt i dette brev. Slik supplering ble innsendt 28 oktober.
Lagmannsretten skal bemerke at det grunnleggende vilkår for erstatning etter straffeprosessloven §444 er at det er gjort sannsynlig at den siktede ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Det er således ikke tilstrekkelig at det er sannsynliggjort at siktede ikke er skyldig. Dersom det er de subjektive straffbarhetsbetingelser som mangler, kommer erstatningsregelen i §444 ikke til anvendelse, jfr Andenæs: Norsk straffeprosess II (1994) side 254.
Det er siktede som har bevisbyrden for at han ikke har foretatt handlingen, dog slik at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for dette, jfr Høyesteretts kjennelse referert i Rt-1994-721.
Som nevnt ovenfor ble A prinsipalt satt under tiltale for å ha medvirket til innførsel av 14,9 kg heroin til Norge hvilket han også ble funnet skyldig i ved Asker og Bærum herredsrett dom av 16 juni 1997. Når han etter at kureren var kommet frem til SAS Radisson hotellet ved Fornebu kjørte sammen med C, som skulle motta stoffet, til det sted hvor C skulle møte kureren og han her gikk ut av bilen for å møte kureren og lede ham tilbake til bilen, har A objektivt foretatt en medvirkningshandling som var grunnlag for siktelsen, slik at vilkåret for erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446 jf §444 ikke foreligger.
Bestemmelsen i straffeprosessloven §445 gir enn begrenset hjemmel for erstatning når vilkårene etter §444 ikke er oppfylt. Bestemmelsen gir således adgang til å tilkjenne erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Lagmannsretten legger til grunn at dette krav refererer seg til både skadens årsak og karakter og til dens konsekvens for skadelidte. Etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs praksis skal det meget til for at erstatningskrav etter §445 blir tatt til følge, idet det må foreligge "kvalifiserte rimelighetsgrunner". Det vises til den kjennelse av Høyesterett som det er vist til ovenfor.
De grunner som skulle berettige et krav etter straffeprosessloven §445 knytter seg til varetektstiden på vel to år fra pågripelsen 14 mars 1996 til løslatelsen 19 mars 1998 etter at lagretten hadde svart nei på skyldspørsmålet. Hensett til sakens meget alvorlige karakter kan ikke lagmannsretten se at varetektstiden representerer en særlig eller uforholdsmessig skade, når straffesaken er blitt behandlet i to instanser. At det i begynnelsen av varetektstiden ble etablert brev- og besøksforbud endrer ikke denne vurdering. Varetektstiden frem til herredsrettens avgjørelse kan heller ikke ses å være i strid med EMK artikkel 5 (3). Det samme gjelder EMK artikkel 6 (1) for tiden frem til endelig avgjørelse.
Spørsmålet er da om det foreligger en særlig eller uforholdsmessig konsekvens for skadelidte. Normalt vil §445 ikke hjemle erstatning for tap som følger av selve frihetsberøvelsen under varetektstiden, herunder manglende inntektsmuligheter. Selv om A som følge av pågripelsen måtte ha gått glipp av stønad til yrkesrettet attføring, må dette også være en naturlig og vanlig følge av frihetsberøvelsen. Det fremgår imidlertid av dokumentene at så vel A som hans familie er blitt særlig rammet av frihetsberøvelsen med fysiske og psykiske problemer, jf bl.a. legeerklæring 28 oktober 1998 fra overlege Ole Einar Kåss. Lagmannsretten finner at det vil være rimelig å tilkjenne et passende beløp til delvis dekning av del av den skade av økonomisk og ikkeøkonomisk art som dette har medført i medhold av straffeprosessloven §445 og §446 og fastsetter beløpet til kr 100.000.
B har fremmet krav om erstatning etter straffeprosessloven §448 som følge av ektemannens varetektsfengsling. Paragrafen hjemler adgang til på rimelighetsgrunnlag å tilkjenne tredjemann erstatning for skade eller ulempe påført ved forføyning under saken. Lagmannsretten finner ikke at bestemmelsen gir adgang til å tilkjenne erstatning for skade som indirekte følger av forføyning rettet mot siktede i form av varetekt. Oppregningen av eksempler på erstatningsbetingende forføyninger viser at det må dreie seg om tvangsmidler rettet mot tredjemann. Oppregningen av slike tvangsmidler er ment å vise til at de mest praktiske tilfeller hvor bestemmelsen kan komme til anvendelse. Om meningen har vært å gi en ektefelle et selvstendig krav på erstatning ved varetektsfengsling av siktede, måtte det ha vært naturlig at dette ble nevnt uttrykkelig med angivelse av om begrensningene i §444 eller §445 får anvendelse. Erstatningskravet fra B tas etter dette ikke til følge.
Da A er tilkjent erstatning, blir han å tilkjenne saksomkostninger. Disse settes skjønnsmessig til kr 4.000. B tilkjennes ikke saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig. Avgjørelsen er truffet av de fagdommere som deltok under straffesaken, jf straffeprosessloven §447, tredje ledd.
Slutning:
1. Staten ved Justisdepartementet betaler erstatning og oppreisning med 100.000 -etthundretusen- kroner til A innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
2. Bs krav om erstatning etter straffeprosessloven §448 tas ikke til følge.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten ved Justisdepartementet til A 4.000 -firetusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse.