LB-1998-2009

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-09-28
Publisert:	LB-1998-02009
Stikkord:	Erstatning etter løsemiddelskade, Yrkesskadeforsikringsloven
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 97-04715 A/50 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02009 A/02 og LB-1998-02010 A/02.
Parter:	Ankesak nr 98-02009 A/02: Ankende part: Gjensidige Forsikring (Prosessfullmektig: Advokat Bård Iversen). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Martin Andreassen). Ankesak nr 98-02010 A/02: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Martin Andreassen). Motpart: Gjensidige Forsikring (Prosessfullmektig: Advokat Bård Iversen).
Forfatter:	Lagdommer Kjersti Graver, formann. Konstituert lagdommer Astrid Gjelsvik. Herredsrettsdommer Arne Vesterås
Lovhenvisninger:	Yrkesskadeforsikringsloven (1989), Tvistemålsloven (1915) §157, §171, §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §11, §12

Saken gjelder krav på dekning etter yrkesskadeforsikringsloven for tapt inntekt på grunn av løsemiddelskade.

A er født **1944. Fra 1958 til 1981 arbeidet han i trykkerivirksomhet, fra 1961 som typograf, først i - - blad, deretter i - - avisen, så i - - trykkeri og så tilbake i - - blad. Her måtte han slutte i 1981, da han fikk problemer med astma og eksem, på grunn av eksponering for løsemidler, og han gikk over på attføring. Astma- og allergiplagene ble deretter borte. Som en del av attføringen begynte han i 1982 med omskolering til bygningsbransjen. Han gikk ett år på tømrerlinje på videregående skole og så toårig teknisk fagskole. Han fikk imidlertid ikke jobb. I 1986 startet han kennelvirksomhet på hjemstedet X. Den gikk imidlertid dårlig økonomisk, og han sluttet med den i 1988. Fra 1989 arbeidet han som vaktmester og i andre virksomheter. Skoleåret 1993/94 arbeidet han som assistent på deltid på - - videregående skole i X. Etter et fall her ble han sykmeldt fra 9 mars 1994 på grunn av plager med knærne. Han har ikke vært i arbeid senere.

A har i mange år hatt problemer med knærne. Han ble operert i 1969, i 1970 for meniskskade, videre i 1974 og i 1980, da han ble operert i venstre kne. I 1992 ble begge knær operert. Han fikk da beskjed om at arbeid i bygg- og anleggsbransjen ikke var aktuelt. Kneleddsskadene er ikke yrkessykdom.

A søkte i april 1992 om uførepensjon. I søknaden er som årsak til arbeidsuførhet oppgitt «Kneplager. Konstante smerter i knærne. Væske- og bruksdannelser. Høyt blodtrykk. Ryggplager/smerter». Kneplagene er utdypet i legeerklæring av 19 juni 1992 fra dr Husbyn. I brev av 12 mai 1993 fra X trygdekontor, basisgruppa, ble A meddelt at han ikke ble ansett å fylle vilkårene for rett til uførepensjon. Han skrev den 25 mai 1993 X trygdekontor, der han viste til knelidelser tilbake til 1969, med daglige smerter og sterkt begrenset bevegelsesmønster. I legeerklæring av 25 juni 1993 vedrørende nytt krav om uførepensjon er det vist til kneleddsarthrose, med betydelige, kroniske forandringer i begge knær som vil være hemmende i de fleste arbeidssituasjoner. Basisgruppa i X kommune anbefalte den 8 juli 1993 at attføringspenger skulle tilstås.

I 1994 ble A utredet med henblikk på om han var løsemiddelskadet. Etter henvisning fra rådgivende lege ved trygdekontoret, ble han undersøkt ved Arbeidsmedisinsk avdeling ved Regionsykehuset i Trondheim, forestått av dr Håkon Lasse Leira. Det ble i denne forbindelse også foretatt en nevropsykologisk undersøkelse av psykolog Helge Sletvold. Den avdekket en lett løsemiddelskade (encefalopati), der mest sannsynlige årsak ble angitt til yrkesmessig løsemiddeleksponering i perioden 1961 - 81. Varig medisinsk men på grunn av løsemiddelskaden ble anslått til 20 %. Rådgivende lege for trygdekontoret, dr Arvid Fikseaunet, anslo varig medisinsk invaliditet til 15 - 24 % og den særskilte uføregrad på grunn av yrkessykdom til ca 20 %. Kneleddsarthrosen ble satt som hovedårsak til arbeidsuførhet. Han ble ansett å ha minst 50 % varig nedsatt ervervsevne på grunn av sykdom. I uttalelse av 6 juni 1995 satte dr Leira den ervervsmessige invaliditet til 30 - 50 %.

Ved vedtak av fylkestrygdekontoret i Nord-Trøndelag av 29 september 1995 ble A tilstått uførepensjon etter en uføregrad på 50 % med virkning fra 1 mars 1992 og med 100 % fra 1 april 1994. Frem til dette tidspunkt var han lønnet i halv stilling ved - - videregående skole.

A ble henvist til Statens Arbeidsmiljøinstitutt til videre utredning av mulig løsemiddelskade. I spesialisterklæring av avdelingsoverlege Helge Kjuus ved instituttet, av 16 januar 1996, heter det:

«Totalt bedømt har pas. vært eksponert for løsemidler som i tid og konsentrasjon ansees for å være tilstrekkelig for utvikling av en kronisk løsemiddelskade. Han har i tillegg en rekke symptomer fullt forenlig med en slik skade, og også nevropsykologiske testresultater som er forenlig med slik skade av lettere grad. Det understrekes at pas. symptomer har vært vedvarende fra slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet, og kan således ikke forklares på basis av eventuelt senere tilkommet kardial/hypetensiv sykdom. Pas. har tidligere hatt et sannsynlig yrkesbetinget toksisk kontakteksem, samt en overveiende sannsynlig yrkesbetinget astma, som førte til at han måtte slutte som typograf i 1981. En anser det således overveiende sannsynlig at det er en sammenheng mellom pas. tidligere eksponering i arbeidet som typograf og hans aktuelle tilstand i dag.

Pas. har i dag en rekke store plager fra forskjellige organsystemer som kan ha noe forskjellig genese. Basert på ovenstående finner en det overveiende sannsynlig at en betydelig andel av hans aktuelle symptomer i form av tretthet, nedsatt hukommelse, nedsatt konsentrasjonsevne, irritabilitet, hodepine, svimmelhet og nedsatt potens kan ha sammenheng med tidligere eksponering i arbeid. En vil skjønnsmessig anslå den medisinske invaliditet som følge av tidligere yrkeseksponering til å være mellom 25 og 30 %.»

I en erklæring av 9 april 1996 av Elisabeth Gulowsen Celius, spesialist i nevrologi, ble den varige, yrkesbetingete medisinske invaliditet anslått til 20 %.

Rådgivende overlege for trygdekontorene i Nord-Trøndelag, Steinar Nakrem, uttalte i erklæring av 3 juni 1996:

«Løsemiddelskaden og hans allergiske symptomer vil etter mitt skjønn samlet måtte kunne tillegges like stor vekt som knelidelsen (ikke-yrkesbetinget årsak til uførhet).

Samlet kommer jeg altså til at her ikke er mulig å fastslå hva som er den egentlige hovedårsaken til den totale uførhet.

Jeg foreslår en yrkesskadefordel med en 50/50 fordeling.

Fylkestrygdekontoret i Nord-Trøndelag fattet den 26 juni 1996 vedtak der halvparten av den totale ervervsuførhet ble antatt å skyldes yrkessykdom som er likestilt med yrkesskade, mens den resterende del av uførheten ble antatt å skyldes ikke yrkesbetinget sykdom. Dette gir A en yrkesskadefordel, med noe høyere uførhetstrygd for den halvdel av sykdomsbildet som er henført til løsemiddelskaden.

I juli 1994 sendte A skademelding til Gjensidige med krav om forsikringsdekning etter reglene i yrkesskadeforsikringsloven for løsemiddelskaden. A ble i august 1994 utbetalt menerstatning med kr 26.846, basert på et varig medisinsk men på 20 %. Tidspunkt for konstatering av skaden ble satt til 16 september 1993. I april 1995 utbetalte selskapet kr 142.420 i erstatning for tap av fremtidig inntekt, basert på 20 % ervervsmessig uførhet på grunn av løsemiddelskaden.

Gjensidige ga i januar 1997 uttrykk for at selskapet ikke ville utbetale ytterligere erstatning i saken, prinsipalt under henvisning til at løsemiddelskaden måtte anses konstatert før yrkeskadeforsikringsloven trådte i kraft 1 januar 1990, subsidiært fordi hjerneskaden ikke synes å ha hatt selvstendig innvirkning på den foreliggende uførestatus med 100 %. A reiste ved stevning av 23 mai 1997 søksmål for Oslo byrett, med krav om erstatning for lidt inntektstap, begrenset oppad til kr 1.869.089, og for tap i fremtidig inntekt, begrenset oppad til kr 213.628. Oslo byrett avsa den 31 mars 1998 dom med slik domsslutning:

1. Gjensidige Skadeforsikring v/styrets formann dømmes til innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse å betale til A for lidt inntektstap kr 403.388 -kronerfirehundreogtretusentrehundreogåttiåtte- med tillegg av 12 -tolv- prosent renter fra 1.1.1998 til betaling skjer.

2. Gjensidige Skadeforsikring v/styrets formann dømmes til innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse å betale til A for tap i fremtidig inntekt kr 303.875 -kronertrehundreogtretusenåttehundreogsyttifem- med tillegg av 12 -tolv- prosent renter fra 1.1.1998 til betaling skjer.

3. Gjensidige Skadeforsikring v/styrets formann dømmes til innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse å betale kr 37.844 -kronertrettisjutusenåttehundreogførtifire- i saksomkostninger til det offentlige, og kr 300 -trehundre- til A.

Gjensidige Skadeforsikring begjærte ved prosesskrift av 29 mai 1998 byrettens dom rettet i medhold av tvistemålsloven §157, idet det ble anført at byrettens beregning av lidt inntektstap er uriktig både i forhold til de forutsetninger byretten selv bygger på og yrkesskadeforsikringslovens beregningsregler. Det ble fra As side bestridt at det forelå rettingsadgang, så vel fordi toukersfristen etter tvistemålsloven §157 var oversittet og fordi de feil som var påberopt ikke falt under rettingsadgangen. Gjensidige Skadeforsikring påanket deretter byrettens dom. A tok til motmæle og innga aksessorisk motanke hva angår erstatningens omfang. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 12 og 13 september 2000. Gjensidige Forsikring (tidligere Gjensidige Skadeforsikring) var representert ved sin prosessfullmektig. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Den av lagmannsretten oppnevnte sakkyndige, avdelingsoverlege Ragnvald Tobias Bredland, Ortopedisk avdeling ved Regionsykehuset i Trondheim, avga forklaring. Overlege Håkon Lasse Leira, Arbeidsmedisinsk avdeling ved Regionsykehuset i Trondheim, og avdelingsoverlege Helge Kjuus, Statens arbeidsmiljøinstitutt, avga forklaringer som sakkyndige vitner, dr Leira pr telefon. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Gjensidige Forsikring, har i hovedsak gjort gjeldende:

Etter to dommer av Høyesterett i inneværende år bestrides ikke lenger at løsemiddelskaden skal anses konstatert først etter at yrkesskadeforsikringsloven trådte ikraft 1 januar 1990. Saken gjelder således nå hvor stor del av As uførhet som kan tilskrives den påståtte løsemiddelskade.

Gjensidige slutter seg til byrettens vurdering av at 50 % av As ervervsmessige uførhet skyldes løsemiddelskade, og at han dermed har krav på dekning av 50 % påført og fremtidig inntektstap. Byretten har imidlertid foretatt en beregningsfeil når den i det påførte inntektstapet har lagt til grunnerstatning med kr 121.550 og det er regnet feil. Det lidte inntektstap skal etter rettens egne forutsetninger settes til kr 424.258. Med fradrag av a konto utbetalt erstatning blir beløpet stort kr 242.477.

Når det gjelder As sykdomsbilde, kan det inndeles i tre hovegrupper. Den ene er de plager han gjennom årene har hatt med knær og rygg, som ikke er yrkesrelaterte. En annen hovedgruppe er luftveisplager og allergier, som etter sin art faller under yrkesskadene, men som ble konstatert i 1981 og dermed faller utenfor yrkesskadeforsikringslovens dekningsområde. Den tredje gruppe er dysfunksjonen i hjernen, den lette encefalopati. Selskapet aksepterer at det her foreligger en yrkesrelatert løsemiddelskade.

Saken gjelder to hovedspørsmål. Det ene er om det er årsakssammenheng mellom løsemiddelskaden og hele det økonomiske tap. Det andre gjelder erstatningsutmålingen.

Vedrørende årsakssammenhengen, viser As sykdomsbilde at han har hatt kneplager i mange år. Hva angår bevisvurderingen i denne sammenheng vises til Rt-1998-1565, der Høyesterett på generelt grunnlag uttaler at det i personskadesaker må legges vekt på begivenhetsnære nedtegnelser og på behovet for uavhengig sakkyndighet.

Det er dokumentert at As kneplager har ført til redusert arbeidsevne. Det foreligger flere legeerklæringer der kneleddslidelser ble sett som hindringer for full arbeidsførhet. Det vises til erklæring fra dr Salberg av 1 mars 1990, fra dr Husbyn av 19 juni 1992 og fra dr Fikseaunet av 20 november 1992, i forbindelse med søknad om uførepensjon. I As eget klagebrev av 25 mai 1993 til X trygdekontor fremheves også kneplagene. I legeerklæring av 25 juni 1993 til trygdekontoret er det nedtegnet at A har en varig funksjonsnedsettelse på grunn av kneleddsarthrosen. Det var kneplager som førte til at han ble sykmeldt fra 9 mars 1994. Den sakkyndige for lagmannsretten, Bredland, bekreftet at A har et kronisk kneproblem.

Før 1994 var det luftveisplager og kneproblemer som preget sykdomsbildet. Tross omfattende legeundersøkelser kom det intet frem om løsemiddelskader. Det bestrides ikke at det foreligger en lett løsemiddelskade, men den er ingen dominerende årsak til den totale arbeidsuførhet. Det er ingen holdepunkter for at den lette hjerneskaden har redusert arbeidsevnen med 100 %. Det foreligger ingen dokumenter der dette er omhandlet. De sakkyndige vitnene Kjuus og Leira er samstemte i at det foreligger løsemiddelskade, men ingen av dem konkluderer med 100 % ervervsmessig uførhet. Det foreligger flere, selvstendige lidelser som til sammen har bidratt til full uførhet.

Betingelseslæren ligger i bunnen. Men den fører ikke helt frem hvor det foreligger flere, selvstendige, samvirkende årsaker. Det vises til Høyesteretts dom av 15 september 1999, den såkalte Stokkedommen. I vår sak ville A ha blitt delvis ervervsmessig ufør på grunn av knelidelsene, også uten løsemiddelskade. Når de sakkyndige har anslått ervervsuførheten på grunn av knærne til 50 %, er det ut fra en skjønnsmessig gjennomsnittsbetraktning. Systemet er bygget opp omkring en slik betraktningsmåte. Det er i denne sammenheng irrelevant om A ville ha kunnet fungert fullt ut i noen jobber og falt helt ut i andre.

Vedrørende erstatningsutmålingen, bestrider Gjensidige at det er ansvarlig for tap fra før 1989. I 1986 og 1987 drev A egen næringsvirksomhet. At den gikk med tap skyldtes at det var manglende økonomi i kennelprosjektet. Den lette løsemiddelskade var ikke relevant i denne sammenheng. For 1988 var det ikke tap, tvert imot etterbetalte attføringspenger som er kommet selskapet til gunst i oppstillingen over tapsberegningen.

Partene er enige om at erstatningsbeløpet skal renteberegnes frem til 1 oktober 2000, som anslagsvis dato for oppfyllelsesfrist etter lagmannsrettens dom. Det beløp som Gjensidige anser seg ansvarlig for er 50 % av full erstatning, som utgjør kr 1.535.000 inklusiv renter, med lidt inntektstap regnet fra 1989 og frem til 1 oktober 2000. Gjensidige har kommet til at ansvaret da blir avrundet til kr 550.000 etter at kr 235.000 som er utbetalt forskuddsvis, er trukket fra. Av beløpet utgjør kr 280.000 lidt inntektstap og kr 270.000 fremtidig inntektstap.

Den ankende part har nedlagt slik endelig påstand:

1. Gjensidige Forsikring betaler A en samlet inntektstaperstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 550.000.

2. Partene bærer hver sine omkostninger for byretten.

3. Gjensidige Forsikring tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedsak gjort gjeldende:

Bevisbyrden påhviler i denne sak forsikringsgiveren etter yrkesskadeforsikringsloven §11 annet ledd. Det er en tung bevisbyrde. Betingelseslæren får anvendelse. Det knyttes ansvar til enhver nødvendig betingelse, til enhver nødvendig medvirkende årsak til skaden, jf Rt-1992-64, «P-pilledom II».

Partene er enige om at det foreligger en ansvarsbetingende løsemiddelskade. Spørsmålet er om As ikke-yrkesrelaterte knelidelse skal tillegges noen vekt. Hovedspørsmålet er om det er årsakssammenheng mellom løsemiddeleksponeringen og uførheten, om løsemiddelskaden er en nødvendig betingelse for uførheten. Kontrollspørsmålet er om det er mest sannsynlig at A ville ha blitt ervervsmessig ufør uten løsemiddelskaden, alternativt om det ville ha skjedd om knelidelsen ikke hadde vært der. Om andre faktorer alene ikke er tilstrekkelige til å føre til uførhet, er det nok til å ilegge ansvar at det foreligger en årsak som i seg selv ikke behøver være omfattende, bare den er utslagsgivende. Også om hovedårsakslæren legges til grunn må løsemiddelskaden ses som den dominerende og rettslig relevante betingelse.

A hadde problemer med knærne på 70-tallet og frem til 1980, men han fungerte i arbeidet. Fra 1980 var det en rolig periode, frem til operasjon i begge knær i 1992. Det var luftveisproblemer og hudlidelse som slo ham ut av typografyrket i 1981. Knærne har ikke slått ham ut av arbeidslivet før det mislykkede forsøket på attføring til bygg- og anleggsbransjen. Hans søknad om uføretrygd i 1992 på grunn av kneplager førte ikke frem. Grunnen til at han senere ble uføretrygdet var løsemiddelskaden som ble konstatert av dr Leira og dr Fikseaunet i 1994. At trygden har satt yrkesskadefordelen knyttet til denne skade til 50 % er ikke avgjørende for den erstatningsrettslige vurdering av hvilken betydning den skal tillegges.

Gjensidige har ikke fylt bevisbyrden for at A ville ha vært ute av arbeidslivet på grunn av knelidelser alene. De sakkyndige har ikke gitt entydige svar, men de har lagt premissene til rette for den rettslige vurdering. De har holdt seg til sine disipliner, der fagprofesjonene har ulike årsakskrav. Dr Leira må forstås dithen at A åpenbart ville ha blitt slått ut av arbeidslivet på grunn av løsemiddelskaden alene. Både han og dr Kjuus uttalte at de fleste som får diagnosen lettere løsemiddelskade vil falle ut av arbeidslivet. Dr Kjuus fant at A hadde vært utsatt for betydelig eksponering og plasserte skadene i gruppe 2 i invaliditetstabellen. Det er grunn til å legge vekt på en slik vurdering fra Statens arbeidsmiljøinstitutt. Når den rettsoppnevnte sakkyndige dr Bredland hadde anslått den knerelaterte ervervsmessige uførhet til 50 %, så uttalte han like fullt at A nok ville kunne ha klart 100 % arbeidsdeltakelse om han hadde fått spesielt tilrettelagt arbeid. Dr Bredland ga uttrykk for at han var overrasket over hvor bra knærne til A var ved den sakkyndige undersøkelsen 21 mai 1999.

Løsemiddelskaden må etter dette ses som den ansvarlige årsak, som hefter for hele uførheten, mens knelidelsene er en hendelig årsak. Det blir fullt ansvar selv om uførheten ikke ville ha inntruffet om knelidelsene tenkes borte, jf Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 4. utgave, side 303.

Vedrørende erstatningsutmålingen, er partene enige om at det ikke foreligger erstatningsmessig tap fra tiden før 1986. A krever dekket inntektstap for årene 1986 - 1988, da han drev kennelvirksomhet. Den kom i gang etter at han forgjeves hadde forsøkt å få jobb etter omskolering til bygg- og anleggsbransjen. Han fant da frem til noe han hadde mulighet for å drive med, som et forsøk på å skaffe seg inntekt. For 1988 fikk han etterbetalt attføringspenger, som skal komme til fradrag i erstatningen. Han samlede tap 1986 - 1988 blir da kr 273.049, mens renter utgjør kr 110.672, regnet frem til 1 oktober 2000 . Det samlede beløp kr 383.721 kreves dekket. Partene er ikke uenige om selve beregningen.

Partene er enige om at 100 % inntektstap fra 1989 med renter frem til 1 oktober 2000 og fremtidig inntektstap beregnet frem til 67 års alder, fratrukket a konto utbetaling, utgjør kr 1.300.000. Totalt krever A etter dette kr 1.680.000.

Ankemotparten har nedlagt slik endelig påstand:

1. Gjensidige Forsikring betaler A en samlet inntektserstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 1.680.000 med tillegg av morarenter fra 1 oktober 2000 til oppgjør skjer.

2. A og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Saken står noe annerledes for lagmannsretten enn byretten, idet det ikke lenger er omtvistet at løsemiddelskaden først skal anses konstatert etter at yrkesskadeforsikringsloven trådte i kraft 1 januar 1990. A har dermed krav på dekning fra Gjensidige av skade som faller inn under loven. Kneplagene faller utenom dekningsområdet, mens løsemiddelskaden er yrkesskade som går inn under loven. Det er disse to sykdomsgrupper som skal vurderes mot hverandre med hensyn til omfanget av Gjensidiges erstatningsansvar etter yrkesskadeforsikringsloven.

A har hatt et sykdomsbilde som går over mange år, og der flere plager har vært involvert. Fra 1994 har han vært erklært 100 % arbeidsufør. Trygdemyndighetene har lagt til grunn at halvparten av uførheten skal tilskrives knærne, og den annen halvpart løsemiddelskade. For erstatningsansvaret blir spørsmålet om løsemiddelskaden er å anse som årsak til at A ble 100 % arbeidsufør. Ved vurderingen av årsakskravet står betingelseslæren sentralt. Spørsmålet her blir om A også uten løsemiddelskaden ville ha falt ut av arbeidslivet på grunn av kneplagene. Gjensidige har akseptert at 50 % av den ervervsmessige uførhet er å tilskrive løsemiddelskade. Den er forårsaket av betydelig eksponering for løsemidler fra 1958 til 1981.

Det er for lagmannsretten fremlagt dokumentasjon der det fremkommer at A har hatt langvarige problemer med knærne. I legeerklæring fra dr Salberg i 1981 i forbindelse med attføring etter at han måtte slutte i trykkerivirksomheten, er det således ved siden av astmaplager vist til jevnlige smerter i knærne og en degenerativ kneleddslidelse på begge sider. I en erklæring fra 1990 har dr Salberg skrevet at kneleddslidelsen vel er den største hindring for arbeidsførheten, og at A ikke bør ha tungt kroppsarbeid. I legeerklæring til folketrygden fra dr Husbyn i 1992 er det som hovedårsak til arbeidsuførhet oppgitt arthrose i begge kneledd, og at han må anses å ha en nedsatt arbeidsevne rent generelt i det vanlige arbeidsliv. Omfanget er ikke nærmere angitt. Det fremgår av så vel senere legeerklæringer som hans eget brev av 25 mai 1993 til X trygdekontor, at han har hatt mangeårige kroniske og smertefulle kneplager. Når A ikke fikk innvilget uførepensjon i 1992, var det etter det lagmannsretten forstår, fordi trygdemyndighetene ønsket at arbeidsmulighetene skulle vurderes nærmere.

Det har ikke vært fokusert på mulig løsemiddelskade eller symptomer i denne retning i de legeerklæringer som foreligger fra tiden før 1994, da denne skade ble konstatert. A har også selv hatt kneplagene i sentrum for sin oppmerksomhet når det gjelder forholdet til trygdemyndighetene og mulighet for å delta i yrkeslivet. Dog har han fremhevet at hans skoleprestasjoner i forbindelse med omskoleringen fra 1982 var langt dårligere enn hans tidligere nivå, og at det ikke er annen forklaring på dette enn at han var løsemiddelskadet.

Det er ikke anslått noen størrelsesorden for eventuell medisinsk eller ervervsmessig invaliditet knyttet til knelidelsene i legeerklæringene fra tiden før løsemiddelskaden ble konstatert i 1994. Løsemiddelskaden ble av dr Leira i spesialisterklæring av 22 april 1994 anslått til å medføre 20 % medisinsk men. Dr Leira har i erklæring av 6 juni 1995 uttalt seg vedrørende den ervervsmessige invaliditet på grunn av løsemiddelskaden. Det siteres:

Vanligvis regner en med at personer med en lett encefalopati vil være arbeidsuføre i de fleste vanlige jobber, kanskje bortsett fra arbeid av rutinemessig karakter, uten særlige intellektuelle utfordringer. De fleste pasientene med en lett hjerneskade på bakgrunn av yrkesmessig eksponering må likevel slutte i arbeid. Dette skyldes først og fremst risikoen for videre eksponering, men ofte også vansker med å klare aktiviteter som tidligere gikk uten problemer.

I det aktuelle tilfellet har A vært yrkesaktiv i yrker uten løsemiddeleksponering siden 1981, og han har i denne perioden maktet å gjennomførte teknisk fagskole, noe som skulle si noe om hans gjenværende intellektuelle kapasitet.

I alle løsemiddeleksponerte yrker vil hans yrkesmessige invaliditet måtte settes til 100 %. Når det gjelder hans ervervsmessige invaliditet på bakgrunn av den løsemiddelbetingete skaden aleine, er det vanskelig å fastslå noe eksakt nivå. Han har fungert som vaktmester og som sveiser, i tillegg til at han som nevnt har gjennomført teknisk fagskole. Jeg vil anslå den ervervsmessige invaliditeten til 30 % - 50 %.

I sin forklaring for lagmannsretten understreket dr Leira at A hadde typiske utfall av løsemiddelskade, og at han ikke ville ha kunnet fortsette i arbeidet som typograf. Hans erfaring var at det er uvanlig at folk med løsemiddelskade klarer å komme seg i annet arbeid.

Rådgivende lege dr Fikseaunet sluttet seg i erklæring av 25 mai 1995 til dr Leiras vurdering av at det forelå 20 % løsemiddelbetinget medisinsk uførhet. Erklæringen lyder blant annet slik:

Ervervsmessig uførhet pga yrkessykdommen - fastsettelse av særskilt uførhetsgrad;

Det faktum at det nå er andre lidelser som betyr mest for hans arbeidsuførhet, skal ikke gis betydning ved fastsettelse av den særskilte uføregraden - jfr forskrifter 11-14 pf 1.

Ved hjerneorganiske syndromer vil den ervervsmessige uførheten ofte bli høyere enn graden av medisinsk invaliditet, i alle fall minst like mye. Unt. vil anslå også den særskilte uføregraden pga yrkessykdom til ca 20 %.

Generell arbeidsuførhet;

Han har nå prøvd seg i arbeid, 50 % stilling, der han selv kunne bestemme arbeidstempo og intensitet i stor grad, men har ikke greid å være i arbeid så mye som et halvt år.

Hovedårsaken til arbeidsuførheten er kneleddsarthrosen, med nedsatt funksjon og stadige smerter. Tilstanden er tilstrekkelig beskrevet i foreliggende legeerklæringer.

Med bakgrunn i at han har flere lidelser som nedsetter arbeidsevnen i betydelig grad, vurderes han å ha minst 50 % varig nedsatt arbeidsevne pga sykdom, slik at han fyller de medisinske vilkår for uførepensjon.

Det fremgår av spesialisterklæringen fra avdelingsoverlege Kjuus, Statens arbeidsmiljøinstitutt, av 16 januar 1996, at A har hatt vedvarende symptomer på løsemiddelskade fra slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet, i form av tretthet, nedsatt hukommelse, nedsatt konsentrasjonsevne, irritabilitet, hodepine, svimmelhet og nedsatt potens. Dr Kjuus uttalte i sin forklaring under ankeforhandlingen at han fant det vanskelig å ha noen formening om A ville ha falt ut av arbeidslivet på grunn av løsemiddelskaden om ikke kneproblemene hadde vært der. Han anså løsemiddelskadene som en av flere faktorer som førte til den ervervsmessige invaliditet, og at det var rimelig at kneskadene og løsemiddelskaden hver stod for 50 % av den.

Den sakkyndige for lagmannsretten, avdelingsoverlege Bredland, hadde som mandat å vurdere kne- og ryggplagenes art og omfang og deres eventuelle konsekvens for ervervsevnen. Dr Bredland kjente til As knelidelser fra før, blant annet deltok han ved operasjonen av begge knær i 1992. I sakkyndighetserklæringen av 27 september 1999 heter det blant annet:

På det tidspunkt legene ved Ortopedisk avdeling hadde kontakt med pasienten i 1992 antok vi at årsaken til hans arbeidsuførhet var hans kneplager. Hans beskrivelse av symptomene den gang og også sykehistorien tydet på at det var det som var hans problem og det var det som gjorde ham ut av stand til å arbeide. Det var antydet at han måtte ha mer stillesittende arbeid og ikke stående arbeid. Etter dette begynte diskusjonen om uføretrygd og arbeidsuførhet og hans løsemiddelskade.

Status 21.5.99. Når han kommer til undersøkelse den 21.5.99 forteller han selv at han stadig er blitt bedre og bedre i knærne. Har mindre smerter og bedre funksjon og forbruket av smertestillende medikamenter er redusert betraktelig.

Det heter videre:

Realiteten i dag er at A altså har betydelig mindre plager enn forventet. Slitasjeforandringene vil imidlertid utvikles over tid og jeg forventer at smertene og funksjonsnedsettelsen vil øke på med tiden, selv om det fortsatt kan være snakk om bare om en gradvis forverring i løpet av årene som kommer.

I sin erklæring har dr Bredland skjønnsmessig satt den nåværende medisinske invaliditet som følge av knelidelsene til 15 %, men har samtidig presisert at han forventer forverring med tiden. Han har videre uttalt at A i dag har betydelig mindre plager enn forventet. I sin forklaring under ankeforhandlingen antydet han en nåværende ervervsmessig uførhet på grunn av knærne til 50 %. Han mente at det med tilrettelagt arbeidsplass ville være mulig å tenke seg A i fullt arbeid, men at dette ikke er enkelt å få til i praksis.

Det er fra As side fremholdt at den medisinske vurdering av årsaksforholdene er en annen enn den rettslige, der løsemiddelskaden må ses som en nødvendig betingelse for den fullstendige arbeidsuførhet. Den er den ansvarlige årsak, mens knelidelsene bare er å anse som en hendelig årsak.

Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne legge til grunn at løsemiddelskaden har vært utslagsgivende for at A ble 100 % ervervsmessig ufør. Betingelseslæren fører ikke lenger enn til at det blir ansvar så langt som den erstatningsmessige skade er en nødvendig betingelse for den ervervsmessige uførhet. Løsemiddelskaden måtte ha utløst full arbeidsuførhet uavhengig av knelidelsene. Vi står imidlertid overfor et sammensatt og langvarig sykdomsbilde, der det er dokumentert at A i mange år har hatt store problemer med knærne. Ingen av de sakkyndige har vurdert løsemiddelskaden som så omfattende at de har satt den til å medføre 100 % ervervsmessig uførhet. De er samstemte i at den svarer for omtrent halvparten av ervervsuførheten. Systemet er bygget opp slik at det er skjønnsmessige gjennomsnittsbetraktninger som her legges til grunn. Hvorvidt det ville være mulig i det enkelte tilfelle å skape spesialtilpassede arbeidsforhold ligger utenfor disse vurderinger.

Ved den rettslige vurdering av årsaksspørsmålet må de medisinsk faglige uttalelser her stå sentralt. Det dreier seg om uttalelser fra flere ubestridt fagkyndige, over flere år. Eksperter på løsemiddelskader og på knelidelser har kommet frem til samme anslag når det gjelder de respektive lidelsenes innvirkning på uførheten. Det finnes ikke andre holdepunkter for at løsemiddelskaden skal være tilstrekkelig til å forklare den hele ervervsuførhet. Tvert imot har A vist at han har klart seg i noen jobber og attføringstiltak. Ut fra de foreliggende medisinske utredninger må det anses overveiende sannsynlig at A ville ha blitt i alle fall delvis ervervsufør på grunn av kneskadene selv uten løsemiddelskaden. At trygdemyndighetene ikke ville innvilge A uførepensjon på grunn av knærne i 1992, kan ikke tillegges vekt i denne sammenheng. Her vil ulike vurderinger kunne komme inn. Høyesterett har i «Stokkedommen», Rt-1999-1473, på side 1480, reservert seg mot at trygdemyndighetenes bedømmelse skal få vekt i en erstatningssak. Lagmannsretten finner at kneskadene inntar et like dominerende bilde som løsemiddelskaden ved vurderingen av hva som er å anse som årsak til den fullstendige arbeidsuførhet. De er samlet årsaker til den fulle ervervsuførhet, men ingen av dem ville føre til dette resultat alene. Skjønnsmessig settes deres innvirkning til å utgjøre en halvpart på hver. Høyesteretts dom i «Stokkesaken» anses relevant også i denne sammenheng. Den skadevoldende handling ble her funnet å være årsak til halvparten av den tapte inntektsevnen, mens den andre halvpart ville ha vært tapt også ellers.

Lagmannsretten finner således at den bevisbyrde Gjensidige har etter yrkesskadeforsikringsloven §11 annet ledd, er oppfylt når det gjelder sannsynligheten for at kneskadene alene ville ha ført til redusert arbeidsførhet. I samsvar med de generelle anvisninger på bevisbedømmelsen i personskadesaker som er nedfelt i Rt-1998-1565, må det legges vekt på de mange og jevnlige legeundersøkelser A har gjennomgått og de tidsnære uttalelser som her foreligger vedrørende redusert arbeidsførhet på grunn av knesmertene.

Lagmannsretten er etter dette kommet til samme resultat som byretten, idet 50 % av As ervervsmessige uførhet blir å henføre til løsemiddelskaden og således er erstatningsmessig etter yrkesskadeforsikringsloven.

Vedrørende erstatningsutmålingen er et spørsmål om A har krav på dekning av tap ved kennelvirksomheten 1986 - 1988. Han startet den etter at han var ferdig med teknisk fagskole i 1985 og gikk på attføringspenger i påvente av arbeidsplassering. Han valgte å starte med kennelvirksomhet fremfor å vente på jobb. A synes å ha satt i gang denne virksomhet uten kontakt med arbeidsmyndighetene. I den erstatningsrettslige sammenheng må legges vekt på at A valgte en klart risikopreget virksomhet fremfor å fortsette med attføringspenger. Det tap som her kreves dekket ligger etter lagmannsrettens vurdering utenfor det som kan anses som dekningsmessig lidt tap etter yrkesskadeforsikringsloven §12. Det er for øvrig ikke hevdet at den manglende økonomi i kenneldriften har sammenheng med As løsemiddelskade.

A skal etter dette ha erstattet lidt og fremtidig inntektstap for årene fra 1989 og fremover, ut fra 50 % ervervsmessig uførhet. Partene er enige om beregningen, herunder at rente skal beregnes frem til 1 oktober 2000. De er enige om at full erstatning skal settes til kr 1.535.000. 50 % av dette beløp utgjør kr 768.000. Fradrag skal gjøres for a konto utbetalt erstatning, kr 235.000. Av nettobeløpet på kr 533.000, avrundet til kr 550.000, utgjør lidt inntektstap fra 1989 til 1 oktober 2000 med renter, kr 280.000 og fremtidig inntektstap med basis i år 2000 og frem til 67 år, kr 270.000.

Vedrørende saksomkostningene bemerkes:

Gjensidiges anke omfattet blant annet at konstateringstidspunktet for skaden lå før yrkesskadeforsikringslovens ikrafttreden. Byretten hadde ikke tatt stilling til dette spørsmål. Denne ankegrunn ble senere frafalt for lagmannsretten, før ankeforhandlingen, under henvisning til to Høyesterettsavgjørelser fra 2000. Den ankende part har etter lagmannsrettens vurdering innrettet seg etter disse avgjørelser innen rimelig tid. Anken omfattet også krav om retting av byrettens beregningsgrunnlag og beløp. Her har den for så vidt ført frem, som det under ankeforhandlingen er fremkommet nye og omforenede beregningsgrunnlag. Anken kan samlet sett ikke anses forgjeves, og saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd og §174. Saksomkostninger idømmes ikke, idet §174 første ledd gis anvendelse.

Motanken har ikke nådd frem, i det lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten både hva angår løsemiddelskadens innvirkning på den ervervsmessige uførhet og hva angår erstatningsutmålingen, der tapet ved kennelvirksomheten ikke er funnet erstatningsmessig. Saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd. Motanken vedrørende erstatningens omfang ble inngitt i sammenheng med anketilsvaret. Lagmannsretten finner at det bør gjøres bruk av unntaksbestemmelsen i §180 første ledd. Når lagmannsretten finner at det var rimelig og fyldestgjørende grunn for ankemotparten til å få prøvet årsaksforholdene i ankeinstansen, legges vekt blant annet på at byrettens premisser angående disse forhold er knappe. Videre ble det for lagmannsretten brakt inn ekspertise på knelidelsene, gjennom den rettsoppnevnte sakkyndige.

Lagmannsretten slutter seg til byrettens omkostningsavgjørelse.

For lagmannsretten tilkjennes i samsvar med det ovennevnte ikke saksomkostninger.

Det innebærer at ankemotparten bærer utgiftene vedrørende sine sakkyndige vitner. Utgiftene til den av lagmannsretten oppnevnte sakkyndige, dr Bredland, påhviler hver av partene med like beløp, jf tvistemålsloven §171.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning i hovedanken og i motanken:

1. Gjensidige Forsikring betaler til A 280.000 -tohundreogåttitusen- kroner i erstatning for lidt inntektstap.

I tillegg kommer forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra 1 oktober 2000 til betaling skjer.

2. Gjensidige Forsikring betaler til A 270.000 -tohundreogsyttitusen- kroner i erstatning for fremtidig inntektstap.

I tillegg kommer forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra 1 oktober 2000 til betaling skjer.

3. Byrettens saksomkostningsavgjørelse, slutningens punkt 3, stadfestes.

4. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke, verken i hovedanken eller i motanken.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

6. Gjensidige Forsikring og A betaler hver en halvpart av omkostningene vedrørende den rettsoppnevnte sakkyndige Tobias Bredland.