LB-1998-2177

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-06-03
Publisert:	LB-1998-02177
Stikkord:	Personskadeerstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett nr. 95-01321 A/65 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02177 A/03.
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Terje Bryn). Motpart: Tove Cesilie Sagevik Schou (Prosessfullmektig: Advokat Robert Robertsen).
Forfatter:	Lagdommer Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Erik Chr. Stoltz. Ekstraordinær lagdommer Finn Backer
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, §8, Tvistemålsloven (1915) §171, §172, §180, Folketrygdloven (1966)

Saken gjelder krav om erstatning etter bilkollisjon.

Tove Cesilie Sagevik Schou har vært utsatt for tre biluhell, ett i oktober 1977, ett 3 desember 1978 og ett 20 august 1984. Ankesaken gjelder krav på erstatning for nakkeslengskade etter ulykken i 1978.

Tove Schou er født xx.xx.1959. Hun ble ansatt i Kreditkassen i 1976, der hun arbeidet i forskjellige stillinger i banken til hun sluttet i 1990. Hun ble da innvilget attføringspenger etter folketrygdloven. I 1997 ble hun tilstått uførepensjon med virkning fra 1 august 1990.

Den første trafikkulykken skjedde i oktober 1977. Hun skulle flytte sin bil til den andre siden av gaten på grunn av datoparkering. En motorsykkel kjørte inn i siden på bilen, og Tove Schou fikk slått hodet mot bilens sidestolpe. Hun fikk hjernerystelse og var sykmeldt i ca en måned. Det ble ikke konstatert andre konsekvenser av skaden, og uhellet synes ikke å ha påvirket det videre skadeforløpet.

Kollisjonen 3 desember 1978, som ankesaken gjelder, var kraftig. Hun var den gang passasjer i forsetet i farens bil, en Mercedes. Det var glatt på veien, og bilen kolliderte med en varebil, VW-Variant, front mot front. Varebilen var kommet over i feil kjørebane og var å bebreide for hele ulykken. Begge bilene ble påført betydelige skader.

Både Tove Schou og hennes far ble kjørt til Tønsberg sykehus, nå Vestfold Sentralsykehus. Det ble tatt røntgenbilde av Tove Schous rygg. Røntgenbildet viste ingen skade, og hun ble sendt hjem uten innleggelse på sykehuset. Hun var stiv i kroppen og måtte ha hjelp av sin søster for å komme til toalettet. Ved en anledning besvimte hun etter å ha reist seg. Hun var sykmeldt i ca 14 dager (sykefraværet er ikke notert på bedriftslegens helsekort). Hun ble ikke ytterligere behandlet av lege etter ulykken.

Tove Schou fortsatte deretter i sitt arbeid uten unormalt sykefravær. I 1980 hadde hun et par korte fravær på grunn av hodepine og stiv nakke.

Den siste ulykken skjedde 20 august 1984. Hun kjørte sin egen bil, Ford Escort 1982-modell. Mens bilen sto stille i et lyskryss og ventet på grønt lys, ble hun påkjørt bakfra av en Peugeot 605, 1968-modell, som holdt en hastighet på 40-50 km i timen. Det oppsto betydelig skade på begge bilene. Eieren av påkjørende bil som var forsikret i Vesta, var å bebreide for ulykken. Tove Schou fikk legebehandling etter ulykken.

Etter ulykken i 1984 fikk hun ofte hodepineplager og nakkesmerter og var dessuten plaget av søvnløshet. Da sykefraværene tiltok utover i 1989 og 1990, sluttet hun i banken og ble tilkjent attføringspenger, senere uføretrygd.

Tove Schou mente at hennes plager var typiske for nakkesleng (whiplash)-skader og at de var forårsaket av de to kollisjonene i 1978 og 1984. Hun krevde derfor erstatning av Storebrand i medhold av bilansvarsloven §4 for ulykken i 1978 og av Vesta i medhold av bilansvarsloven §8 for ulykken i 1984. Stevning ble uttatt 14 februar 1995, og Oslo byrett avsa 2 april 1998 dom med slik domsslutning:

1. Vesta forsikring AS betaler til sammen 463.000 firehundreogsekstitretusen kroner i erstatning til Tove Sagevik Schou, fordelt slik:

102.500 etthundreogtotusenfemhundre kroner i erstatning for lidt inntektstap

220.000 tohundreogtyvetusen kroner i erstatning for fremtidig inntektstap,

75.000 syttifemtusenfemhundre kroner i ménerstatning,

15.000 femtentusenkroner i erstatning for påførte utgifter, og

50.000 femtitusen kroner i erstatning for fremtidige utgifter.

2. Storebrand skadeforsikring AS betaler til sammen 463.000 firehundreogsekstitretusen kroner til Tove Sagevik Schou, fordelt slik:

102.500 etthundreogtotusenfemhundre kroner i erstatning for lidt inntektstap,

220.000 tohundreogtyvetusen kroner i erstatning for fremtidig inntektstap.

75.500 syttifemtusenfemhundre kroner i ménerstatning,

15.000 femtentusenkroner i erstatning for påførte utgifter, og

50.000 femtitusen kroner i erstatning for fremtidige utgifter.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger.

4. Vesta forsikring AS og Storebrand forsikring AS betaler til sammen halvparten av omkostningene til den rettsoppnevnte sakkyndige fordelt med part på hver, og Tove Cesilie Sagevik Schou betaler den andre halvparten av omkostningene til den rettsoppnevnte sakkyndige.

5. Oppfyllelsesfristen for postene 1 til 4 i domsslutningen settes til 2 to uker fra forkynnelsen av denne dom.

Vesta har godtatt byrettsdommen for sitt vedkommende slik at denne del av dommen er rettskraftig.

Storebrand Skadeforsikring AS (heretter benevnt Storebrand) har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Tove Cesilie Sagevik Schou har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo Tinghus i dagene 27, 28 og 29 april 1999. Storebrand var representert ved sin prosessfullmektig. Tove Schou møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble dessuten avhørt to vitner, hvorav et sakkyndig vitne samt den rettsoppnevnte sakkyndige, som også var sakkyndig for byretten.

Saken er noe forenklet i forhold til byrettssaken, idet de spørsmål som knyttet seg til de særskilte ulykkesforsikringene og muligheter for foreldelse ikke lenger er omtvistet. Også eventuell erstatningsutmåling er forenklet idet det er enighet om at byrettens avgjørelse skal legges til grunn hvis det foreligger årsakssammenheng. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for byretten.

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det bestrides at Tove Schous plager er forårsaket av ulykken i 1978. Det er Tove Schou, som skadelidt, som har bevisbyrden for årsakssammenheng. Tilgjengelig informasjon om sykdomsutviklingen tilsier ikke noen nakkeslengskade som kan tilbakeføres til uhellet i 1978. Hun har også klaget over stiv nakke og hodepine før ulykken i 1978, og de kraftige symptomene på dette område er oppstått flere år etter ulykken. Storebrand har spesielt vist til de kriterier for årsaksforhold vedrørende nakkeslengskade som er beskrevet i rapporten fra Quebec Task Force, og som Høyesterett har lagt til grunn i dommen i Rt-1998-1565.

Det erkjennes at kollisjonen var kraftig nok til å forårsake en nakkeslengskade. Derimot foreligger ikke akutte symptomer fra nakke eller hode innenfor et par døgn. Etter ulykken ble ryggen røntgenfotografert, fordi det var mistanke om brudd. Det var det ikke. Det er ingen opplysninger om at Tove Schou hadde nakkesmerter eller hodepine i tiden kort etter ulykken. Det er heller ikke sannsynlig at slike symptomer ville vært kamuflert av ryggsmertene.

Legene hadde tilstrekkelig kunnskap om nakkeslengskade på den tiden og ville ha bemerket dette hvis de hadde registrert det. Når hun ikke gikk til lege i tiden etter ulykken, var det fordi hun ikke fant det nødvendig.

I bedriftslegens helsekort er det opplyst at hun hadde stiv nakke før ulykken. Det gikk over med fysioterapi. Det var først i 1980 at bedriftslegen igjen notert plager med hode og nakke. Den gang var det sett i sammenheng med at hun hadde kjørt bil over en lengre avstand.

I 1979 ble Tove Schou undersøkt av spesialist i nevrologi, Odd Hørsdal, idet hun hadde klaget over mangeårige ryggplager. Det er usannsynlig at Hørsdal ikke ville ha nevnt noe om nakkesmerter eller hodepine i sin rapport hvis han hadde funnet noe om det eller Tove Schou hadde nevnt det for ham. Det må derfor kunne sluttes at noen slik plager ikke forekom da hun ble undersøkt av Hørsdal.

Hvis det skulle foreligge akuttsymptomer, mangler iallfall «brosymptomer» fra en akuttfase frem til en kronisk senfase.

Fra bedriftslegens helseopplysninger må det kunne legges til grunn at fru Schou har vært frisk etter ulykken. Hodepine og stiv nakke ble første gang etter ulykken nevnt i 1980. Dette tilsier at det ikke foreligger brosymptomer, og Hørsdals rapport nevner intet som kan oppfattes som det. Det er ikke tegn på nakkeslengskade hvis traumatisk betingede besvær blir borte, og det så senere oppstår kroniske smerter. Det sykdomsbildet som gjelder Tove Schou, er ikke forenlig med det som man vet om skader forårsaket av nakkesleng. Det er ikke typisk for slike skader at de øker i intensitet etter at de er blitt kroniske. Det er mer sannsynlig at det er andre årsaker til hennes plager. Lege Opjordsmoen som undersøkte henne i 1985, mente hun led av tensjonshodepine, og ass. overlege David Russel mente samme år at hun kunne lide av migrene. Men han påpekte også det høye inntak av analgetica. Hun har i perioder hatt et svært høyt forbruk av Paralgin Forte, som den sakkyndige har forklart i seg selv kan gi hodepine. Svært mange i befolkningen kan få tensjonshodepine og migrene uten noen ytre hendelse, og det er sannsynlig at Tove Schou ville ha utviklet disse plagene uansett ulykken.

Tove Schou har dessuten blitt delvis feilbehandlet siden 1990. Den behandling lege Fagerlund har gitt er ikke i overensstemmelse med den behandling nakkeslengskadde skal ha. Dette, sammen med det høye inntak av Paralgin Forte, kan ha forverret symptomene.

Tove Schou har en skjevhet i ryggen, og Storebrand erkjenner at korsryggsplager kan ha oppstått etter ulykken. Disse har imidlertid ikke gitt inntektstap.

Det bestrides at det foreligger medisinsk invaliditet over 15% som er en betingelse for å bli tilkjent ménerstatning. Det bestrides også at betingelsene for husmortap foreligger.

Storebrand godtar at byrettens tapsberegning for øvrig legges til grunn hvis lagmannsretten skulle finne at det foreligger årsakssammenheng. Men Storebrand gjør gjeldende at den fordeling byretten kom til mellom de to ulykkene i henholdsvis 1978 og 1984 med en halvdel på hver ulykke, må reduseres vesentlig for 1978 ulykken.

Storebrand har ved sin prosessfullmektig lagt ned slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Tove Cesilie Sagevik Schou dømmes til å betale Storebrand Skadeforsikring AS saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Tove Cesilie Sagevik Schou,har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er årsakssammenheng mellom bilulykken i 1978 og de plager hun senere har fått. Ulykken i 1978 må sees i sammenheng med ulykken i 1984. Det dreier seg om samvirkende skadeårsaker hvor erstatningen må fordeles mellom de to skadevolderes forsikringsselskaper. Det er ingen tvil om at den første av disse ulykkene var svært kraftig og påførte henne betydelig skade. Hun ble ved denne skaden mer sårbar, og da den andre ulykken skjedde i 1984, ble de symptomer hun nå har utløst. Hun mestret situasjonen frem til den siste ulykken.

Det følger av dom inntatt i Rt-1992-64 (om skade ved bruk av p-piller) at det ved samvirkende skadeårsaker i slike tilfeller skal foretas en fordeling av skadeserstatningen. Byretten kom til at fordelingen skulle være 50% på hvert selskap. Denne fordelingen er ankemotparten enig i. Vesta har for sin del godtatt byrettsdommen for skaden i 1984. Det er sannsynliggjort at ulykken i 1978 har vært en medvirkende årsak. Etter den ulykken fikk hun ryggsmerter, men sannsynligvis også en nakkesøyleskade.

Hun var i dagene etter ulykken i 1978 helt stiv, også i nakken. Når nakken ikke er spesielt nevnt av legene, er det antagelig fordi nakkesmertene ble maskert av ryggsmertene. Dessuten var kunnskapsnivået blant leger om nakkeskader mangelfull på tiden for ulykken. Av den grunn er det også uriktig som den sakkyndige gjør, å legge vekt på at journalene ikke spesielt fremhever hode- og nakkeplager.

Det vises til at bedriftslegen allerede i juni 1979 noterte at mage, rygg og nakke måtte undersøkes etter sommerferien. Lege Hørsdal, som foretok denne undersøkelsen i begynnelsen av september 1979, kom til at hun hadde nakkemyalgi. Det er sannsynlig at det skyldes ulykken et halvt år før. I 1983 opplyste hun til bydelslegen i Oslo at hun hadde vært plaget av hodepine de siste fem årene, slik det fremgår av legeerklæringen. Også denne opplysning viser at hodepinen kom etter ulykken.

Det bestrides at hun har vært utsatt for feilbehandling, men selv om så var tilfelle, må Storebrand bære ansvaret. Når hodepinen har forverret seg, og konsentrasjonsvanskelighetene økt, kan det ha sin årsak i det høye medikamentforbruket, særlig Paralgin Forte. Hun var opptatt av å klare seg i arbeidslivet og var derfor avhengig av å ta smertestillende tabletter. Denne følge må ligge innenfor det som Storebrand må være ansvarlig for.

Det har for øvrig formodningen mot seg at en ung, aktiv karrierekvinne skulle utvikle seg til å falle helt ut av arbeidslivet uten en påviselig årsak. Hun skiller seg fra situasjonen omhandlet i Rt-1998-1565, idet det i den dommen ble lagt til grunn at skadelidt ville falt ut uansett ulykken. Det er ingen holdepunkter for at Tove Schou ville ha gjort det.

Det er grunnlag for å fastsette ménerstatning i dette tilfelle. Fru Schou har en varig og betydelig skade, om den er satt til 14% eller 15% invaliditet er ikke avgjørende. Det er blant annet vist til Lødrup: Erstatningsrett, 3. utgave, side 430, og Rt-1977-782.

Ankemotparten, Tove Cesilie Sagevik Schou, har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens domsslutning pkt. 2 stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til Tove Cesilie Sagevik Schou 12% årlig rente av kr. 463.000,- fra 1. mai 1998 til betaling skjer.

3. Storebrand Skadeforsikring AS erstatter Tove Cesilie Sagevik Schou sakens omkostninger for byretten med tillegg av 12% årlig rente fra 1. mai 1998 til betaling skjer, og for Borgarting lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Idag, over 20 år etter ulykken, er Tove Schou 100% uføretrygdet. Hun er sterkt plaget av hodepine og stiv nakke, og hun har dessuten søvnproblemer og større vanskeligheter med å konsentrere seg enn hun hadde før. Hun er avhengig av et stort forbruk av smertestillende midler.

Hovedspørsmålet for lagmannsretten er om det er årsakssammenheng mellom ulykken i 1978 og de plagene hun har idag.

Det er ingen påviselig skade på skjelett eller vev. Årsaksforholdet må derfor vurderes i lys av allment akseptert viten om tilstander utløst av nakkesleng. Denne viten er nedfelt i Quebec Task Force rapport, jf Tidsskrift for Den norske lægeforening nr. 17 for 1995 og Rt-1998-1565.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, avd. overlege John Wilson, har redegjort for de betingelser som må være til stede for å fastslå årsakssammenheng mellom skaden og symptomer slik som beskrevet i Quebec-rapporten. Lagmannsretten tar utgangspunkt i de kriterier som der er oppgitt, og Høyesteretts gjennomgåelse av de generelle betingelser i den foran nevnte dom, særlig side 1576-1577.

Storebrand har erkjent at kollisjonen var så kraftig at den utvilsomt hadde skadeevne. Begge bilene ble påført betydelig skade ved frontkollisjonen, og Tove Schou var sykmeldt i ca. 14 dager etter ulykken. Lagmannsretten legger til grunn som erkjent at kollisjonen var av en slik styrke at den kunne påføre skade.

Det er videre en betingelse for å sannsynliggjøre årsakssammenheng at det foreligger akuttsymptomer fra nakke eller hode innenfor maksimalt et par døgn.

Etter ulykken ble Tove Schou kjørt til lege i Sande og derfra videre til Tønsberg sykehus. Hun måtte ligge i drosjen på grunn av store smerter i ryggen. Hun var ikke i stand til å reise seg ved egen hjelp. På sykehuset ble det tatt røntgenbilde av ryggen. Da det ikke var konstatert brudd, ble hun sendt hjem. De følgende dagene lå hun til sengs og var stiv i hele kroppen med ryggsmerter. Selv om ryggsmertene har vært de dominerende, er det ut fra hennes og søsterens forklaring sannsynliggjort at akuttsymptomene i timene og dagene etter ulykken også omfatter stivhet og smerter i nakken samt hodepine. Akuttsymptomene er derfor i overensstemmelse med det Quebec-rapporten beskriver.

Rapporten stiller også som betingelse at det foreligger «brosymptomer» fra akuttfasen frem til en kronisk senfase. Dersom pasienten blir frisk etter akuttfasen, for så flere uker eller måneder senere å få tilbake lignende plager, øker usikkerheten om det er sammenheng mellom skaden og plagene. Plagene kan da skyldes naturlig tilbøyelighet til stiv nakke og hodepine.

Lagmannsretten er under tvil kommet til at det ikke er sannsynliggjort at brosymptomer foreligger. Etter sykmeldingsperioden var Tove Schou tilbake i sitt vanlige arbeid og fungerte da tilnærmet normalt. Lagmannsretten har lagt stor vekt på at det av bedriftslegens journaler ikke fremgår indikasjoner på brosymptomer. Hodepine og nakkesmerter er nevnt som grunn til kortvarig sykefravær både før og etter ulykken, og det kan ikke utledes noe av de opplysninger som der foreligger.

Slik lagmannsretten ser utviklingen, har intensiteten i hodepinen og nakkesmertene økt etter trafikkulykken i 1984 der hun ble påkjørt bakfra.

Schou har gjort gjeldende at ulykken i 1978 har gjort henne mer sårbar slik at påkjørselen i 1984 har utløst en større skade enn om ulykken i 1978 ikke hadde funnet sted. Lagmannsretten oppfatter denne anførselen slik at kravet til brosymptomer må modifiseres i forhold til Quebec-rapporten, siden det er den siste ulykken som vil utløse symptomene helt eller delvis.

Ved personskadeerstatning er utgangspunktet at skadevolder må «ta skadelidte som han er», jf Lødrup: Erstatningsrett, 3. utgave, side 299. Det vil som utgangspunkt ikke være avgjørende hva som vil være årsak til at skadelidte er blitt mer sårbar. Hvis det imidlertid foreligger samvirkende skadeårsaker til forskjellig tid, kan den disponerende skadeårsak - såfremt den er nødvendig for å fremkalle skaden - være ansvarsbetingende, jf Rt-1992-64.

Det er fem og et halvt år mellom ulykken i 1978 og ulykken i 1984. Etter lagmannsrettens bevisvurdering er det ikke tilstrekkelige holdepunkter for at ulykken i 1978 har vært nødvendig for å fremkalle den skaden som viste seg etter ulykken i 1984. De to ulykkene kan derfor ikke anses som samvirkende skadeårsaker. Dette innebærer at ulykken i 1978 må vurderes isolert og slik at Quebecrapportens betingelser må foreligge. Lagmannsretten oppfatter imidlertid ikke Quebecrapportens betingelser om brosymptom som et absolutt krav, men mer som et moment hvor mangel på brosymptom kan øke usikkerheten om det foreligger årsakssammenheng.

Selv med denne forståelse av kravet er lagmannsretten kommet til at mangel på brosymptom i den foreliggende sak gjør at man ikke kan se ulykken i 1978 som årsak til de besværene Tove Schou nå har.

Sykdomsbildet fremstår heller ikke som forenlig med det som må forventes av skader påført ved nakkesleng. Det er ifølge den sakkyndige ikke forenlig med det man vet om nakkeslengskader at plagene skal øke etter at de er blitt kroniske. Slik økning kan skyldes stort forbruk av smertestillende midler, men det anses ikke sannsynlig. Det er mer sannsynlig at nakkestivheten, hodepinen, konsentrasjonsvanskene og søvnløsheten i det vesentlige skyldes ulykken i 1984. Lagmannsretten har ikke funnet det sannsynliggjort at plagene skriver seg fra ulykken i 1978.

Etter en samlet vurdering av bevisene i saken er lagmannsretten således kommet til at siden brosymptomer mangler og plagene sannsynligvis ville kommet uansett ulykken i 1978, er det ikke sannsynlighetsovervekt for å konstatere årsakssammenheng mellom ulykken og plagene. Betingelsene for å tilkjenne erstatning foreligger derfor ikke.

Anken har ført frem. Etter tvistemålsloven §180, annet ledd, får tvistemålsloven §172 anvendelse. Lagmannsretten er kommet til at saken har vært så tvilsom at saksomkostninger ikke vil bli tilkjent for byrett og lagmannsrett, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Med hensyn til utgifter til rettsoppnevnt sakkyndig, er den sakkyndige for lagmannsretten oppnevnt etter begjæring fra den ankende part, og Storebrand skal da bære de utgifter som er påløpt, jf tvistemålsloven §171.

For byretten ansees den sakkyndige å ha vært oppnevnt i alle partenes interesse, slik at omkostningene der skal fordeles. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til den fordeling byretten har foretatt og stadfester derfor denne i forholdet mellom partene i ankesaken.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

1. Byrettens domsslutning pkt. 4 stadfestes i forholdet mellom partene.

2. Utgiftene til den sakkyndige for lagmannsretten bæres i sin helhet av Storebrand Skadeforsikring AS.

3. Saksomkostninger for øvrig for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.