LB-1998-2199
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-11-04 |
| Publisert: | LB-1998-02199 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02117 K. |
| Parter: | Kjærende part: A. Kjæremotpart: Staten v/Kemneren i Oslo (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v /advokat Elisabeth Wittemann). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Wilhelm Omsted, 2. Lagdommer Dag Stousland, 3. Lagdommer Øystein Hermansen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-3, §5-16, §7-10, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §181, §33 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder avgjørelse om saksomkostninger.
Kemneren i Oslo holdt som namsmann utleggsforretning hos A den 4 mars 1998. Tvangsgrunnlaget var utskrevet forskuddsskatt for 1997. Utlegg ble tatt i innestående på bankkonto.
Etter klage fra A ble utleggsforretningen opphevet ved Oslo namsretts kjennelse av 23 juni 1998. Kjennelsen har slik slutning:
1. Utleggsforretning avholdt av Kemneren i Oslo den 4. mars 1998 overfor A oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Namsretten fant at A ikke hadde fått slikt varsel om utleggsforretningen som han hadde krav på etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-10 første ledd. Saksomkostninger ble ikke tilkjent idet namsretten fant at A kunne klandres for at tvisten hadde oppstått.
A har erklært kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen. Han gjør gjeldende at namsretten har anvendt tvistemålsloven uriktig når den har lagt til grunn at saksomkostninger ikke skal tilkjennes i medhold tvistemålsloven §172 annet ledd, formodentlig siste alternativ.
Den begrunnelse namsretten har gitt, kan ikke være rettslig holdbar. At det forelå betalingsmislighold erkjennes. Men dette medfører bare at kravet er forfalt, og at det kan tillegges morarenter og være gjenstand for innfordring. Dette utgangspunktet kan imidlertid ikke begrunne en nektelse av å tilkjenne saksomkostninger i nærværende sak. Kemneren har som namsmann iverksatt en ulovlig innfordringsaksjon, og til tross for adgang til å omgjøre utleggsforretningen, fastholdt sin uriktige avgjørelse. Han har dermed nødvendiggjort klagen, saksforberedelsen og rettsmøtet for namsretten. Det er den "prosessuelle skyld" som er avgjørende i relasjon til tvistemålsloven §172 annet ledd og ikke annet. Prosessuelt er det intet å belaste A. Det vises for så vidt til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 24 juni 1955, inntatt i Bøhn og Strenge Næss på side 143.
A har nedlagt slik påstand:
1. Omkostningsavgjørelsen i sak 98-732 D oppheves.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Staten v/Kemneren i Oslo har ved kommuneadvokaten tatt til gjenmæle og har anført:
Kemneren så seg nødt til å foreta en utleggsforretning etter langvarig betalingsmislighold fra A. Varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-10 ble på vanlig måte unnlatt da faren for vesentlig vanskeliggjøring erfaringsmessig er stor ved utlegg i bankkonti, jf §7-10 annet punktum. Kemneren har i slike tilfeller ikke tilgang på opplysninger som i det konkrete tilfelle reduserer sannsynligheten for unndragelse, og må derfor basere seg på erfaring. På denne bakgrunn ble det heller ikke ansett å være grunnlag for omgjøring. Kemneren kan ikke bebreides for at det kom til sak. Etter tvistemålsloven §172 annet ledd, tredje alternativ er det tilstrekkelig for ikke å tilkjenne saksomkostninger at den vinnende part helt eller delvis kan bebreides for at det kom til sak. Det vises for så vidt til Rt-1996-1544.
Det er den kjærende parts betalingsmislighold som førte til utleggsforretningen og den påfølgende sak for Oslo namsrett. Saken ville ha vært unngått dersom forskuddsskatten hadde vært innbetalt til rett tid. Den kjærende part kan gjennom betalingsmisligholdet bebreides for at det kom til sak, slik at vilkåret for ikke å tilkjenne saksomkostninger er oppfylt. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 24 juni 1955 som påberopes av den kjærende part, er såvidt spesiell at den ikke kan ha relevans i nærværende sak.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Pkt. 2 i Oslo Namsretts kjennelse i sak nr. 98-732 D stadfestes.
2. Staten v/Kemneren tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd kan lagmannsretten ved kjæremål over saksomkostningsavgjørelse bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Herunder går også mulige saksbehandlingsfeil og, ved skjønnsmessig avgjørelser, om det foreligger vilkårlig skjønn.
Namsretten har begrunnet sin avgjørelse slik:
Da A kan klandres for at denne tvist har oppstått ved ikke å ha den fulle oversikt over sine skatteforpliktelser, tilkjennes ikke saksomkostninger, jf tvangsfullbyrdelsesloven §33, jf tvistemålsloven §172 andre ledd.
Grunnlaget for at utlegget ble opphevet var at kemneren ikke hadde varslet A om utleggsforretningen etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-10 første ledd første punktum. Namsretten la i denne forbindelse til grunn:
Retten kan ikke se at det var noe grunnlag for å unnlate å varsle A etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-10 første ledd andre punktum fordi man skulle ta utlegg i hans bankkonto. Han hadde forut for utleggsforretningen alltid betalt når han fikk varsel om at en betaling hadde uteblitt ved forfall. Det var derfor intet i hans adferd som tilsa at han ville unndra seg betaling av den misligholdte terminen. Videre kunne ikke kemneren unngå å se at A har en svært solid økonomi. En melding om at det skulle avholdes utleggsforretning, ville utenfor enhver tvil ha medført at A hadde betalt hva han skyldte i skatt, og det hadde vært unødvendig å avholde noen utleggsforretning.
Den begrunnelse namsretten her har gitt, viser at det etter at utlegget var tatt og før klagesaken ble fremsendt til namsretten, var grunnlag for namsmannen til å omgjøre beslutningen om utlegg, jf tvangsfullbyrdelsesloven §5-16. Det bemerkes i denne forbindelse at A' klage ved en feil ble innsendt direkte til namsretten. Namsretten oversendte i brev av 17 mars 1998 klagen til kemneren med uttrykkelig anmodning om å ta stilling til om beslutningen om utlegg skulle opprettholdes eller omgjøres.
Den sak omkostningene knytter seg til er klagesakens behandling for namsretten. Dersom kemneren hadde omgjort sin beslutning om utlegg, ville klagesaken ikke ha oppstått. Lagmannsretten er enig med A i at namsretten har anvendt loven feil når den ikke har tatt dette forhold i betraktning ved omkostningsavgjørelsen.
Omkostningsavgjørelsen må derfor bli å oppheve.
Kjæremålet har ført frem, og kjæremotparten må, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172, erstatte A hans omkostninger for lagmannsretten. Omkostningene utgjøres av kjæremålsgebyret, kr 3 090. A, som selv er advokat, har ikke hatt utgifter til prosessfullmektig. I utgangspunktet vil en part ikke ha krav på erstatning for sitt eget arbeide med saken, jf bl a Rt-1987-1563. Lagmannsretten finner imidlertid at det i dette tilfelle foreligger særlige omstendigheter som tilsier at erstatningen for saksomkostninger også bør omfatte en rimelig godtgjørelse til A for det nødvendige advokatarbeide han har hatt med saken. Dette settes skjønnsmessig til kr 1000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Kemneren i Oslo 4 090 - firetusenognitti - kroner til A innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.