LB-1998-2314

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom og Kjennelse
Dato:	1999-08-30.
Publisert:	LB-1998-02314
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02314 A/02, LB-1998-02315 A/02. Anket til Høyesterett, Oslo kommune frifunnet; se HR-2000-00053B.
Parter:	1. Norsk Kommuneforbund 2. Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere 3. Norsk kommuneforbund avd. 061 Psykiatrietatens fagforening 4. FO-Klubben ved etat for psykiatri L/D-sektor 5. Børre Bergheim 6. Sissel Lien 7. Anne Lise Løkken 8. Turid Nilsen 9. Jan Strømsnæss (Prosessfullmektig for alle: Advokat Geir Høin). Ankende parter i ankesak nr 98-0231 A/02 10. Norsk Helse- og Sosialforbund 11. Norsk Helse- og Sosialforbund i etat for psykiatri i Lovisenberg/Diakonhjemmet sektor (Prosessfullmektig for begge: Advokat Geir Høin). Ankemotpart i begge saker: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Einar Gitlestad).
Forfatter:	Lagmann Erik Melander. Lagdommer Jørgen Bull. Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §73B, Tvistemålsloven (1915) §100, §172, §176, §178, §180, §366, §367, §375, Arbeidstvistloven (1927) §1, Tjenestetvistloven (1958) §11, Psykisk helsevernloven (1961) §10, Forvaltningsloven (1967), Aksjeloven (1976), Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Stiftelsesloven (1980), Kommuneloven (1992)

Saken gjelder arbeidstakeres rett til å holde seg til sin tidligere arbeidsgiver etter at dennes virksomhet er overdratt til en ny arbeidsgiver.

Oslo bystyre vedtok den 26 april 1989 «Psykisk helsevern og psykiatrisk helsetjeneste i Oslo utviklingsplan mot år 2000». Som et ledd i oppfølgingen av denne planen opprettet Oslo kommune fra 1 januar 1996 «Etat for psykiatri i Lovisenberg/Diakonhjemmet sektor». Denne kommunale etat eksisterte fram til den virksomhetsoverdragelse som er utgangspunktet for nærværende sak.

Den 26 februar 1997 fattet Oslo bystyre slikt vedtak:

1. Det etableres en psykiatriorganisering f.o.m. 01.01.98, som bygger på prinsipper om sammenfall mellom sektorgrensene for somatiske og psykiatriske helsetjenester, med utgangspunkt i arbeidsgruppens innstilling og Oslo kommunes kontrollansvar.

2. Organiseringen baserer seg på nødvendige avtaler med aktuelle privat samarbeidspartnere og ansattes organisasjoner.

3. Bystyret orienteres om hvilke enheter som vil ligge til den enkelte sektor.

Vedtaket førte til at den kommunale psykiatriomsorgen innenfor tidligere Lovisenberg/ Diakonhjemmet sektor i Oslo ble overført til de to private sykehusene Lovisenberg diakonale sykehus og Diakonhjemmets sykehus den 1 januar 1998. Vedtaket innebar også at den kommunale «Etat for psykiatri i Lovisenberg/Diakonhjemmet sektor» samtidig ble nedlagt.

Lovisenberg diakonale sykehus er et aksjeselskap. Etter overdragelsen av de tidligere kommunale enhetene hadde sykehuset det fylkeskommunale ansvar for all psykiatrien i bydel nr 3, 5 og 6 i Oslo.

Diakonhjemmets sykehus er en stiftelse og fikk tilsvarende ansvaret for all psykiatri bydel nr. 2, 23, 24 og 25 i Oslo etter overdragelsen.

Etter 1 januar 1998 omfattet Lovisenberg diakonale sykehus, foruten selve sykehuset, også arbeidsplassene ved:

- Lovisenberg Distriktspsykiatriske senter,

- Alderspsykiatrisk avdeling Søndre Borgen (Markushjemmet),

- Vor Frues Hospital,

- Tøyen Distriktspsykiatrisk senter, og

- Oslo Hospital.

Tilsvarende omfattet Diakonhjemmets sykehus etter 1. januar 1998 også:

- Vinderen Distriktspsykiatriske senter, inklusive Villa Ly,

- Psykiatrisk klinikk, Akutt- og intermediærposter, Vinderen.

Overdragelsen omfattet ca 600 kommunalt ansatte. Ingen av disse fikk nytt arbeidssted eller endret sine arbeidsoppgaver i forhold til tidligere, med unntak av de som hadde sitt arbeide i etatens administrasjon i Økernveien 11.

Før virksomhetsoverdragelsen fikk de berørte ansatte tilsendt skriftlig informasjon fra kommunen. Det var også forhandlinger mellom Oslo kommune som arbeidsgiver og de ansattes representanter. Under disse forhandlingene ble det ikke oppnådd enighet om de ansatte hadde rett til å opprettholde sitt ansettelsesforhold i Oslo kommune etter den 1 januar 1998.

Stevning for Oslo byrett ble tatt ut den 27 november 1997 av de ankende parter nr 1-9. Den 11 desember 1997 reiste også de ankende parter nr 10 og 11 sak mot Oslo kommune. Saksanleggene representerer etter dette ca 180 av de ca 600 ansatte som ble berørt av virksomhetsoverdragelsen. Disse 180 fordelte seg slik:

Norsk kommune-forbund hadde ca 100 medlemmer som var berørt, Fellesorganisasjonen for barne-vernspedagoger, sosionomer og vernepleiere hadde 19 medlemmer og Norsk Helse- og Sosialforbund 60 medlemmer som var berørt. De 5 private partene som engasjerte seg i saken er medlemmer av de aktuelle organisasjoner.

Sakene ble den 3 februar 1998 forenet til felles behandling for Oslo byrett. Oslo byrett avholdt hovedforhandling i sakene den 23 februar 1998, med fortsettelse den 24, 25, 26 og 27 februar. Under hovedforhandlingen falt flere av problemstillingene fra saksanlegget bort. Igjen til pådømmelse var spørsmålet om det eksisterte en rett for de ansatte til å opprettholde sitt ansettelsesforhold i Oslo kommune etter virksomhets-overdragelsen. Oslo byrett avsa den 31 mars 1998 dom i sakene med slik domsslutning:

I sak nr. 97-10161 A/51:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I sak nr. 97 10738 A/51

1. Oslo kommune frifinnes.

2. saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommen ble den 30 april 1998 påanket for begge saker. Anken ble søkt brakt direkte inn for Høyesterett, men Høyesteretts kjæremålsutvalg avslo dette den 29 juni 1998. Borgarting lagmannsrett besluttet den 9 september 1998 å forene ankesakene til felles behandling.

I brev av 9 september 1998 tok lagmannsretten på bakgrunn av de ankende parters påstand - opp spørsmålet om rettslig interesse. I prosesskriv av 16 september 1998 opplyste ankemotparten at de ikke ville påberope seg manglende rettslig interesse hos de ankende parter.

Den 30 juni 1999 avsa Høyesterett dom i sak 1999-00051 A, nr. 348/1998 mellom Nemco AS og Astrid Markussen, samt dom i sak 1999-00052A, nr. 364/1998 mellom Gunnvor Stokkedal og I/S Vest-Ro Slakteri ANS. I disse behandlet Høyesterett tilsvarende spørsmål som i nærværende ankesak.

Disse to dommene utløste flere nye prosesskriv fra begge parter i perioden fra 28 juli til 16 august 1999 og det ble fremmet nye anførsler og tilbudt nye bevis.

Under ankeforberedelsen har det videre kommet fram at den private ankepart Børre Bergheim har sluttet ved Lovisenberg diakonale sykehus, samt at den private part Sissel Lien aldri hadde vært omfattet av virksomhetsoverdragelsen.

Ankeforhandling for lagmannsretten ble avholdt den 17 august, med fortsettelse den 18 og 19 august 1999. En av de private parter - Jan Strømnæss - møtte og avga partsforklaring. De øvrige private partene møtte ikke. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon og bevisføring som rettsboken viser. Under ankeforhandlingen nedla den ankende part to nye subsidiære påstander.

Ankemotparten krevet den ankende parts nye anførsler og bevis avskåret, samt de nye subsidiære påstander avvist. Lagmannsretten tok under ankeforhandlingens innledning opp mulig utsettelse av denne for ytterligere saksforberedelse rundt de nye anførslene, men ingen av partene ønsket dette. Lagmannsretten fant at den da ville gjennomføre ankeforhandlingen før den tok stilling til disse prosessuelle spørsmål.

Når det for øvrig gjelder sakens bakgrunn vises til byrettens dom, samt til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

De ankende parter har til det prosessuelle anført at ankemotparten ikke har rimelig grunn til å motsette seg de nye anførslene og bevistilbud, da saken endret karakter etter Høyesteretts to dommer den 30 juni i år. Videre ble det anført at de subsidiære påstandene ikke er utvidelser av den gamle eller representerer nye krav i saken. De subsidiære påstandene er mindre omfattende versjoner av den tidligere nedlagte påstand.

Når det gjelder sakens realitet, aksepteres at det ikke finnes en alminnelig rett for ansatte til å holde seg til sin tidligere arbeidsgiver etter en virksomhetsoverdragelse. Men overdragelsen i dette tilfelle omfattet en meget begrenset del av Oslo kommunes samlede virksomhet og Høyesterett stiller da små krav til endringer i arbeidssituasjon og avtaleforhold før de ansatte får en valgrett med hensyn til å holde seg til sin gamle arbeidsgiver.

Generelt anføres at det er så stor forskjell på offentlig og privat ansettelse, at ved virksomhetsoverdragelse fra det offentlige til private må de ansatte kunne velge å holde seg til sin gamle offentlige arbeidsgiver, selv om arbeidsplassen fortsatt er på samme sted og de fortsatt utfører de samme arbeidsoppgavene.

I denne sak framholder de ankende parter særlig 14 forhold som må føre til at de ansatte fortsatt kan velge Oslo kommune som arbeidsgiver.

For det første har ansatte i Oslo kommune en bedre pensjonsordning enn ved de private sykehusene.

Oslo kommune har videre en gunstig ordning for de som var ansatt før 30 april 1990 om beregning av feriegrunnlag ved sykdom. Tilsvarende finnes ikke ved de to private sykehusene.

For kommunalt ansatte gjelder videre ulovfestede regler om saklig valg og ansettelse av den best kvalifiserte. Tilsvarende gjelder ikke på samme måten ved de private sykehusene.

I Oslo kommune har man avtale om faglig ajourføring og videreutvikling. Slike regler har man ikke ved de private sykehusene.

I Oslo kommune har man en rammeavtale som gir de ansatte økonomisk uttelling når de foranlediger effektiviseringstiltak. En slik avtale har man ikke ved de private sykehusene.

Ved overtallighet har Oslo kommune en avtale om omplassering, utdannelse/ omskolering og utvidet fortrinnsrett. Tilsatte ved de private sykehusene har ikke en slik avtale. Tatt i betraktning at Oslo kommune er en arbeidsplass med ca 35.000 ansatte, er også rent faktisk mulighetene for omplassering der større enn ved de mindre private sykehusene.

Videre har man i Oslo kommune en avtale om ansatte som får problemer ved innføring av datateknologi. En slik avtale har man ikke ved de to private sykehusene.

I Oslo kommune har man også en avtale om bruk av fleksitid. Tilsvarende avtale finnes ikke for ansatte ved de private sykehusene.

Som offentlig ansatt i Oslo kommune har man rett til å bringe enkeltvedtak inn for sivilombudsmannen. Ansatte ved de private sykehusene har ikke en slik rett.

For offentlig ansatte gjelder forvaltningsloven ved ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytning. Dette gir rettssikkerhetsgarantier som ansatte ved de private sykehusene ikke har.

Kommunale arbeidstakere som overføres til privat arbeidsgiver mister også rett til kommunal barnehageplass og leie av kommunal bolig.

Kommunelovens regler om ansattes medbestemmelse og representasjon gjelder ikke for de private sykehusene.

Ansatte ved Lovisenberg diakonale sykehus og Diakonhjemmets sykehus er pliktig til å vise lojalitet mot sykehusenes kristne verdigrunnlag.

I Oslo kommune har man også en avtale om at pleie- og omsorgsarbeider som tar fagprøve automatisk får lønnsopprykk. Det får man ikke som ansatt ved de private sykehusene.

Både samlet og enkeltvis må disse forskjellene føre til at de aktuelle ansatte har rett til å opprettholde sitt ansettelsesforhold i Oslo kommune etter virksomhetsoverdragelsen, dersom de selv ønsker det.

Denne rett til å velge Oslo kommune som arbeidsgiver også etter virksomhetsoverdragelsen er ikke falt bort. Oslo kommune har enda ikke oppfylt sin aktivitetsplikt i denne forbindelse og på en slik måte at de ansattes valgrett er utløst. Det dreier seg om enkeltvedtak i forhold til den enkelte arbeidstaker. Dette må sidestilles med vedtak om oppsigelse.

Oslo kommune burde for øvrig ha utsatt selve gjennomføringen av virksomhetsoverdragelsen da nærværende rettssak ble reist.

Under en hver omstendighet har den tidligere prosessfullmektig advokat Holo i sitt brev av 22 desember 1997 på vegne av de som omfattes tatt forbehold om fortsatt å være ansatt i Oslo kommune.

De ankende parter har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand i begge saker:

1. Prinsipalt:

Dersom arbeidstakere som født xx.xx.1997 var ansatt i Oslo kommune med arbeidssted i Etat for psykiatri i Lovisenberg/Diakonhjemmet sektor reiser innsigelser mot at arbeidsavtalen eller arbeidsforholdet overføres til Lovisenberg diakonale sykehus eller Diakonhjemmets sykehus, har de rett til fortsatt ansettelse i Oslo kommune.

Subsidiært:

Dersom arbeidstakere som født xx.xx.1997 var ansatt i Oslo kommune med arbeidssted Etat for psykiatri i Lovisenberg/Diakonhjemmet sektor, og som var medlemmer av NFK, FO og NHS, reiser innsigelser mot at arbeidsavtalen eller arbeidsforholdet overføres til Lovisenberg diakonale sykehus eller Diakonhjemmets sykehus, har de rett til fortsatt ansettelse i Oslo kommune.

Atter subsidiært:

Jan Strømnæss har rett til fortsatt ansettelse i Oslo kommune.

2. Oslo kommune v/ordføreren dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten til de ankende parter, med tillegg av 12 % rente p.a. fra to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

Ankemotparten har til det prosessuelle anført at de ankende parters nye anførsler og bevis må avskjæres. Ankemotparten motsetter seg også fremsettelsen av de ankende parters nye subsidiære påstander.

Når det gjelder sakens realitet har ankemotparten i det vesentlige anført:

Ved virksomhetsoverdragelse er det ingen alminnelig rett for ansatte til å fortsette sitt ansettelsesforhold hos den gamle arbeidsgiver. De ansattes arbeidsforhold følger som hovedregel automatisk med når en virksomhet overdras. Den overdragende arbeidsgiver behøver således ikke si opp hver enkelt ansatt når han overdrar sin virksomhet til en ny eier/arbeidsgiver.

Det kan vanskelig tenkes en valgrett for de ansatte når hele eller adskilte og selvstendige deler av virksomheten overdras. Mens unntak kan tenkes når det er begrensede deler av virksomheten som overdras.

Her ble hele den kliniske virksomhet med støttefunksjoner, som hadde vært under «Etat for psykiatri i Lovisenberg/Diakonhjemmet sektor», overført. Samtidig ble «Etat for psykiatri i Lovisenberg/Diakonhjemmet sektor» nedlagt. Man står da utvilsomt overfor overdragelse av en selvstendig del av Oslo kommunes virksomhet.

Ingen av de ansatte kom inn i noen ny bedrift med et annet virksomhetsområde. Alle fortsatte på samme arbeidssted, med de samme arbeidsoppgaver som før og de har fortsatt de samme kolleger som tidligere. Heller ikke arbeidsgivers styringsrett ble endret.

Det kan ikke i seg selv begrunne en valgrett for de ansatte at virksomhetsoverdragelsen har skjedd fra en offentlig arbeidsgiver til en privat. Heller ikke at den offentlige arbeidsgiver er større enn den private.

Mange av de 14 konkrete punktene som de ankende parter påberoper er tariffmessig regulert. Det følger av arbeidsmiljølovens §73B nr. 2 at den nye arbeidsgiver ved virksomhetsoverdragelse er forpliktet til å videreføre de tariffavtaler som de overførte ansatte kom inn under.

Når det videre gjelder de 14 punktene enkeltvis, har ankemotparten i hovedsak anført:

Selv om OKP (Oslo kommunale pensjonskasse) vil utbetale noe mer alderspensjon enn KPL(Kommunal Landspensjonskasse) når den tid kommer, så må hele pensjonsordningene ses under ett. For eksempel er andre pensjoner gunstigere for noen grupper i KPL. Det må også tas i betraktning lånemuligheter og gjeldsforsikring. Og pensjonsordningen må ses i forhold til lønnsnivået, som er noe høyere ved de private sykehusene.

Når det gjelder ansienitet, så beholder de overførte sin ansienitet fra Oslo kommune også etter overdragelsen.

De private sykehusene følger videre de samme ulovfestede prinsipper som Oslo kommune ved utvelgelse og ansettelse av nye medarbeidere.

For de private sykehusene gjelder avtaler og praksis som gir de samme resultatene som avtalen i Oslo kommune om faglig ajourføring og videreutvikling.

Avtalen i Oslo kommune om økonomisk uttelling ved effektivisering har i praksis kun vært brukt to ganger og aldri innenfor det kommunale helsestellet. De private sykehusene har på den annen side en ordning tilsvarende den som er avtalt med Oslo kommune. Denne brukes også i praksis og gir de ansatte økonomisk uttelling.

Når det gjelder avtalen om overtallighet i Oslo kommune, sier ikke denne noe særlig annet enn det som i praksis følger av arbeidsmiljøloven. Og selv om en tilsvarende avtale ikke er inngått med organisasjonene på de private sykehusene, praktiseres det samme når overtallighet en sjelden gang oppstår, blant annet ved hjelp av andre sykehus i Oslo. I praksis blir det ingen nevneverdig forskjell på å bli overtallig i Oslo kommune og ved de private sykehusene.

Når det videre gjelder avtalen om ansatte og innføring av datateknologi, hadde man tidligere en tilsvarende avtale også for de to private sykehusene. Men denne avtalen ble opphevet for noen år siden som ikke lenger aktuell. Data er for lengst innført og er en del av hverdagen. Uansett vil tilsvarende følge av arbeidsmiljølovens bestemmelser.

Avtalen i Oslo kommune om fleksitid har hatt liten praktisk betydning for de fleste av de her aktuelle ansatte. Disse arbeider i turnus ved helseinstitusjoner, hvor fleksitid på grunn av arbeidets art ikke kan brukes.

At ansatte ved private sykehus ikke kan klage til sivilombudsmannen må antas å ha liten praktisk betydning for de her aktuelle ansatte, deres arbeidsforhold og arbeidsavtale.

Selv om forvaltningsloven ikke gjelder direkte, tillempes forvaltningsloven også ved de private sykehusene. For offentlige ansatte overstyres ellers forvaltningsloven ofte av arbeidsmiljøloven som lex specialis. Den praktiske forskjellen blir da ikke nevneverdig, enten man er ansatte i Oslo kommune eller ved de to private sykehusene.

Også de private sykehusene har på liknende måte som Oslo kommune barnehage-ordning og boliger for de ansatte. For øvrig mistet ingen sin løpende barnehageplass eller leiekontrakt på kommunal bolig som følge av virksomhetsoverdragelsen. I praksis blir det ingen forskjell for de overførte her heller.

Også ved de private sykehusene har man partsammensatte utvalg. Man har også ansatterepresentanter i sykehusenes besluttende organer. I praksis blir det heller ikke her noen merkbar forskjell.

Når det gjelder lojalitet overfor sykehusenes kristne verdigrunnlag, har det ikke skjedd noen praktisk endring for de aktuelle ansatte. De er ikke forpliktet til å delta i religiøse aktiviteter noe mer nå enn før og utsettes ikke for noen religiøs påvirkning de ikke selv ønsker. Ingen risikerer å miste sitt arbeide på grunn av sitt forhold til det kristne verdigrunnlag.

Det er ikke riktig at pleie- og omsorgsarbeidere i Oslo kommune etter fagprøve har rett til automatisk lønnsopprykk. Men det har ofte vært gitt. Ordningen skal ellers nå forhandles mellom Oslo kommune og organisasjonene. Ved de private sykehusene forutsetter lønnsopprykk etter fagprøve at det finnes ledige lønnshjemler. Det er uklart om det faktisk er noen forskjell. Men om det er det, så er den ikke av stor praktisk betydning og kan ikke tillegges vekt.

Mulig lønnsopprykk etter fagprøve må også ses i forhold til lønnsnivået i sin alminnelighet ved de private sykehusene. Flere grupper fikk etter overdragelsen bedre lønn enn de hadde hatt i Oslo kommune. Ingen overført fikk dårligere lønnsvilkår. På sikt må man anta at de overførte generelt vil få en noe bedre lønnsutvikling ved sykehusene enn de ville fått i Oslo kommune.

For de overførte ansatte har det totalt sett som følge av virksomhetsoverdragelsen ikke skjedd noen slik negativ endring i deres arbeids- eller ansettelsesforhold som kan medføre rett for disse til å velge Oslo kommune som arbeidsgiver også i framtiden.

I den utstrekning noen av de ansatte skulle være i en situasjon hvor de likevel har rett til å velge fortsatt ansettelse i Oslo kommune, så har uansett ingen av dem utøvet dette valg. Dette valg må den enkelte arbeidstaker utøve individuelt. Gjøres ikke det, blir arbeidsforholdet automatisk overført til den nye arbeidsgiveren.

I dag ca 20 måneder etter virksomhetsoverdragelsens gjennomføring er valgretten prekludert. Valgretten må den enkelte påberope i tilknytning til overdragelsen. Man kan ikke selv om man tar forbehold - opprettholde en mulig valgrett over så lang tid, samtidig som man mottar lønn fra sin nye arbeidsgiver og på alle måter ellers forholder seg til denne.

Heller ikke anleggelsen av denne sak kanskje med unntak for de 5 private partene kan opprettholde en individuell valgrett for alle de 600 ansatte som ble overført, når de ikke senere har meddelt kommunen hva de ønsker å velge.

Oslo kommune har nedlagt slik endelig påstand for begge sakene:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. Oslo kommune tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av 12 % morarente fra 14 dager etter forkynnelsen av dommen og fram til betaling skjer.

Lagmannsretten skal bemerke:

Den private ankepart Børre Bergheim har sluttet ved Lovisenberg diakonale sykehus etter virksomhetsoverdragelsen. Den private ankepart Sissel Lien er ikke berørt av virksomhetsoverdragelsen. Saken blir å heve for deres vedkommende, jf tvistemålsloven §100. Lagmannsretten tolker ellers ankemotpartens påstand om saksomkostninger slik at den ikke omfatter Børge Bergheim og Sissel Lien. Disse to ilegges således ikke saksomkostninger i forbindelse med kjennelsen om hevning.

Når det gjelder kravet fra ankemotparten om avskjæring av de ankende parters nye anførsler og bevis, finner retten at ankemotparten ikke har rimelig grunn til dette, jf tvistemålslovens §375 annet ledd. Lagmannsretten legger til grunn at det som er anført nytt etter utløpet av fristen i henhold til tvistemålslovens §375 første ledd, er en følge av de to dommene som Høyesterett avsa den 30. juni 1999. Selv om dommene ikke var nyskapende for selve rettstilstanden, var tilsvarende spørsmål ikke tidligere avgjort av Høyesterett. Det framstår da som forståelig at den ankende part følte behov for å supplere sin fremstilling i nærværende sak. Det legges da også til grunn at ankemotparten på uttrykkelig spørsmål under ankeforhandlingens innledning ikke ønsket saken utsatt for ytterligere forberedelse på grunn av den ankende parts nye anførsler og bevis, samt at han også var forberedt på å prosedere saken, inklusive de nye anførslene. Ankemotparten hadde også selv forberedt ny bevisførsel i tilknytning til de nye anførslene.

Lagmannsretten finner at de nye anførslene og bevistilbudene kan tillates.

Når det videre gjelder kravet om avvisning av de ankende parters nye subsidiære påstander, kan lagmannsretten ikke se at disse er i strid med tvistemålslovens §366 eller §367. De nye subsidiære påstandene framstår som innskrenkede versjoner av den opprinnelige påstanden og inneholder ikke nye krav, selv om man ser disse på bakgrunn av de nye anførslene. Under en hver omstendighet finner lagmannsretten at ankemotparten ikke har rimelig grunn til å motsette seg de to nye subsidiære påstandene, jf. tvistemålslovens §367 første ledd.

De ankende parters to nye subsidiære påstander tillates.

Når det gjelder sakens realitet, tar lagmannsretten utgangspunkt i de ankende parters påstand. Det vil si at sakens hovedspørsmål gjelder hvorvidt de ca 600 ansatte som virksomhetsoverdragelsen den 1 januar 1998 omfattet, har rett til fortsatt ansettelse i Oslo kommune dersom noen av dem selv ønsker det. Eventuelt om en slik rett kan gjelde de ca 180 som er organisert i organisasjonene som er parter i saken, eventuelt om bare Jan Strømnæss har en slik rett.

De spørsmål saken reiser er ikke løst i arbeidsmiljøloven kapittel XII A om virksomhetsoverdragelser. Bestemmelsene her tar i det vesentlige sikte på å sikre at de ansatte som følger med ved en virksomhetsoverdragelse på viktige punkter ikke kommer dårligere ut hos en ny arbeidsgiver.

Før 30 juni 1999 var det heller ikke høyesterettspraksis vedrørende de spørsmål som nærværende sak reiser. Men over tid har det vært flere uttalelser i juridisk teori og i offentlige utredninger om spørsmålene. I Nemco-dommen av 30 juni 1999 går Høyesteretts førstevoterende gjennom dette, blant annet det Paal Berg skrev i sin bok «Arbeidsrett» fra 1930 og det Henning Jakhelln skrev i sin «Oversikt over arbeidsretten» fra 1996. Videre også det Per Augdahl skrev i «Den norske obligasjonsretts alminnelige del» fra 1972 og Carl Jacob Arnholm i sin «Privatrett III» fra 1974.

Videre går førstevoterende i Nemco-dommen også gjennom det som sies om disse spørsmål i NOU 1996:6, hvor det på side 47 blant annet heter

En rett for arbeidstaker til å motsette seg at arbeidsforholdet blir overført til ny arbeidsgiver kan imidlertid neppe legges til grunn som et alminnelig prinsipp. . Unntaksvis kan det likevel følge av arbeidsforholdet, at den alminnelige forutsetning om at arbeidsforholdet overføres til den nye arbeidsgiver når virksomheten overføres til denne, ikke kan legges til grunn. Arbeidstakeren kan ha reservert seg mot dette, arbeidsforholdets karakter kan innebære et særlig tillits- eller samarbeidsforhold med arbeidsgiver, . . Det må dessuten antas at en arbeidstaker vil kunne motsette seg at arbeidsforholdet blir overført til en ny arbeidsgiver når virksomheten blir overført til denne, hvis den nye arbeidsgiver ikke har forsvarlig grunnlag for fortsatt drift.

I Nemco-dommen uttales det i siste avsnitt på side 12:

Jeg oppfatter etter det jeg har referert at synet på arbeidstakers rett til etter en virksomhetsoverdragelse å holde seg til opprinnelige arbeidsgiver har ligget fats over flere tiår. Det består en valgrett i visse spesielle tilfeller der selve overgangen antas å ha betydning for arbeidstakers situasjon. Det må videre fremheves at spørsmålet stort sett synes å ha vært behandlet ut fra at hele bedriften eller en klart selvstendig del av bedriften skifter eier. Det er i disse tilfellene den anførte begrunnelse for en plikt til overgang til ny arbeidsgiver slår til..

Ytterligere uttaler førstevoterende i Nemco-dommen, i fjerde avsnitt på side 13:

Samlet sett mener jeg at ved overføring av begrensede deler av virksomhet, vil arbeidssituasjonen og arbeidskontrakten letter skifte realitetsinnhold slik at arbeidstakeren i så fall kan fastholde sin opprinnelige arbeidskontrakt.

Etter dette er det rettslige utgangspunkt at ansettelsesforhold i en virksomhet overføres til ny arbeidsgiver når virksomheten overdras til denne. Men i visse særlige tilfeller - og særlig når overdragelsen ikke gjelder hele virksomheten eller en klart avgrenset del av denne; bare en begrenset del - og arbeidssituasjonen og arbeidskontrakten skifter realitetsinnhold som følge av virksomhetsoverdragelsen, kan ansatte likevel holde seg til sin opprinnelige arbeidsgiver.

I teorien er som eksempler på situasjoner som gir den ansatte valgrett ved virksomhetsoverdragelse nevnt at arbeidsgivers person er sentral for ansettelsesforholdet, samt at det er et særlig og nært samarbeids- og tillitsforhold mellom den ansatte og arbeidsgiver. Hvor den nye arbeidsgiver ikke har et forsvarlig grunnlag for fortsatt drift, kan den ansatte også velge å holde seg til den gamle.

I Nemco-dommen framholdt Høyesterett at den der aktuelle arbeidstaker mistet fellesskapet med sine arbeidskolleger og den nye arbeidsgiveren drev innenfor et annet virksomhetsområde. Sistnevnte førte også til at den nye arbeidsgivers styringsrett i faktisk henseende ble en annen.

I slakteri-dommen pekte Høyesterett på at bare en liten del av arbeidsstokken tre ansatte - var omfattet og at disse ble overført til en bedrift med et annet virksomhets-område. Videre ble det vektlagt at båndene til den gamle arbeidsplassen ble svekket, selv om de tre fortsatt fysisk arbeidet på samme sted. Høyesterett vektla også risikoen for at den nye arbeidsgiveren skulle miste oppdraget hos den gamle, med de følger det kunne få for de ansattes arbeidsvei i det aktuelle distriktet.

I nærværende sak ble hele virksomheten under «Etat for psykiatri i Lovisenberg/ Diakonhjemmet sektor» med ca 600 ansatte overdratt til de to sykehusene. Riktignok ble etatens virksomhet da delt mellom sykehusene. Men virksomheten var fra før fordelt på adskilte institusjoner og enheter. Og ved den enkelte institusjon og enhet fortsatte alt som før, herunder med samme personale. Virksomhetsoverdragelsen førte således ikke til oppsplitting av det arbeidsmiljø og det arbeidsfellesskap som de ansatte hadde fra før.

Samtidig med overføringen ble også «Etat for psykiatri i Lovisenberg/Diakonhjemmet sektor» lagt ned. Det er således ingenting igjen av den gamle kommunale organisasjonen som de ansatte hørte inn under.

Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at virksomhetsoverdragelsen utvilsomt omfatter en klart selvstendig del av Oslo kommunes virksomhet. Situasjonen er således en annen enn det som var følgen av de begrensede virksomhetsoverdragelsene som behandles i Høyesteretts to dommer fra 30 juni 1999.

Spørsmålet blir da om ansettelsesforholdene og arbeidskontraktene likevel skiftet realitetsinnhold som følge av virksomhetsoverdragelsen.

Lagmannsretten legger til grunn som bevist at arbeidstakerne som ble overført fra «Etat for psykiatri i Lovisenberg/Diakonhjemmet sektor» ikke fikk en ny arbeidsplass og heller ikke nye arbeidsoppgaver eller endrede arbeidsforhold ellers. Den nye arbeidsgiver drev innenfor samme virksomhetsområde og hans styringsrett ga seg ikke nye utslag for de ansatte. De ansatte arbeidet videre innen psykiatriomsorgen i Oslo på samme måte som før overdragelsen, som for eksempel ved Tøyens distrikspsykiatriske senter og Vor Frues Hospital.

Etter bevisføringen legges det også til grunn at de overførte heller ikke selv opplevde noen nevneverdig praktisk forskjell i sitt daglige arbeide etter virksomhetsoverdragelsen, bortsett fra at rundskriv o.l kom fra en ny arbeidsgiver, samt at de fikk sin lønn utbetalt fra denne.

Lovisenberg diakonale sykehus og Diakonhjemmets sykehus var dessuten ikke nye og ukjente institusjoner for de ansatte. De hadde fra før da som kommunalt ansatte hatt et nært faglig samarbeidet med de private sykehusene, blant annet som følge av at man tilhørte samme geografiske helsesektor og kunne for eksempel ha felles pasienter etter lov om psykisk helsevern §10.

Selv om de private sykehusene er mindre enn Oslo kommune, er de ikke små som private arbeidsgivere. Og det er ikke holdepunkter for at de to sykehusene ikke har et forsvarlig grunnlag for fortsatt drift.

De ankende parter har særlig framholdt 14 konkrete punkter hvor de likevel mener det er så stor forskjell på å være offentlig ansatt i Oslo kommune og å være ansatt ved de private sykehusene, at det likevel må være en rett til fortsatt å velge Oslo kommune som arbeidsgiver.

En rekke av disse anførslene knytter seg til forskjeller i de avtaleverk som gjelder for ansatte i Oslo kommune og ansatte i private virksomheter innefor det såkalte APO-området. Det anføres at visse avtalefestede rettigheter og fordeler i forhold til Oslo kommune enten ikke finnes innenfor APO-området eller er dårligere innenfor APO-området.

Det er bare Norsk kommuneforbunds avtaler som har vært framlagt i denne sammenheng. Om de øvrige arbeidstakerorganisasjoner på de aktuelle punktene har tilsvarende avtaler er ikke belyst for lagmannsretten. Men lagmannsretten finner dette uten betydning, da det uansett dreier seg om tariffavtaler, sml arbeidstvisteloven §1 nr 8 og tjenestetvisteloven §11. I arbeidsmiljøloven §73B heter det om tariffavtaler ved virksomhetsoverdragelse:

Etter innehaverskifte skal ny den nye innehaver opprettholde de individuelle arbeidsvilkår som følger av tariffavtale som den tidligere innehaver var bundet av, inntil tariffavtalen utløper eller avløses av en annen tariffavtale.

Således må det legges til grunn at de tariffavtaler som pr 31 desember 1997 eksisterte mellom Oslo kommune og organisasjonene ble videreført overfor de nye arbeidsgiverne Lovisenberg diakonale sykehus og Diakonhjemmets sykehus.

Dette innebærer blant annet at den avtale som gjaldt i forhold til Oslo kommune om rett til beregning av feriegrunnlag for de som var ansatt før 30 april 1990 videreføres. Tilsvarende gjelder avtalene om faglig ajourføring og videreutvikling, om økonomisk uttelling for ansatte ved effektiviseringstiltak, avtalen om rettigheter ved overtallighet, om innføring av datateknologi og avtalen om fleksitid.

Partene er uenige om avtalen mellom Oslo kommune og Norsk kommuneforbund faktisk gir rett til automatisk lønnsopprykk for pleie- og omsorgsmedarbeidere som tar fagprøve. Det vises forsåvidt til det partene har anført, samt til rundskriv nr 23/99 fra Byrådet i Oslo kommune. Men i den utstrekning avtalen gir en slik rett, dreier også dette seg om en tariffavtale som omfattes av arbeidsmiljølovens §73B.

I den utstrekning man vil hevde at de private sykehusene som ny arbeidsgiver ikke overholder disse avtalelene, er det et annet spørsmål en det nærværende sak dreier seg om. Dette må i så fall tas opp direkte med de nye arbeidsgiverne.

Den ankende part nr 9, Jan Strømnæss, framholdt i tilknytning til dette at han hadde tatt fagprøve som i Oslo kommune ville ha kvalifisert til automatisk lønnsopprykk, noe han ikke fikk av sin nye arbeidsgiver Lovisenberg diakonale sykehus. Men også her må han ta dette opp med arbeidsgiver under henvisning til arbeidsmiljølovens §73B.

De ankende parter anførte at fordelene som fulgte av tariffavtalene med Oslo kommune ikke kan påregnes opprettholdt innen APO-området når de nåværende tariffavtaler utløper. Lagmannsretten kan imidlertid ikke spekulere i hva arbeidslivets parter vil forhandle seg fram til ved neste tariffrevisjon, verken innenfor Oslo kommune eller APO-området. Arbeidslivets parter har avtalefrihet og lagmannsretten kan ikke ha konkrete meninger om hva nye tariffavtaler vil inneholde, eller hvor like eller forskjellige de framtidige forhandlingsresultatene vil bli innefor de to tariffområdene. Det sentrale for nærværende sak er at en ny arbeidsgiver er forpliktet til å videreføre de tariffavtaler som gjaldt for de ansatte i den virksomheten han overtok, fram til disse utløper og blir erstattet av nye.

Under en hver omstendighet kan ikke lagmannsretten se at det er store praktiske forskjeller i de tariffavtaler som den 31 desember 1997 gjaldt for henholdsvis Oslo kommune og innenfor APO-området. For eksempel er det ikke stor forskjell på den praktiske effekt av avtalen om overtallighet i Oslo kommune og det som sykehusene rent faktisk har praktisert, da også sammenholdt med reglene i arbeidsmiljøloven. Lagmannsretten bemerker i denne sammenheng at det er flere sykehus og helseinstitu-sjoner i Oslo, samt at man må kunne forutsette at psykiatriomsorgen i Oslo vil bli opprettholdt i overskuelig framtid. Etter bevisføringen synes situasjonen innenfor psykiatrien i Oslo å være mer preget av mange ubesatte stillinger flere hundre til sammen - enn av overtallighet.

Når det gjelder de øvrige forhold som er avtaleregulert med Oslo kommune, finnes liknende avtaler innenfor APO-området, eller liknende ordninger som avtalt med Oslo kommune praktiseres ved de to private sykehusene. Totalt sett kan det heller ikke for disse ses bevist nevneverdige forskjeller for de overførte.

Verken isolert eller etter en samlet vurdering kan etter dette de ankende parters anførsler knyttet til avtaler mellom arbeidsgiver og de ansattes organisasjoner føre til at de ankende parter kan gis medhold i den prinsipale påstand eller noen av de to subsidiære.

Når det gjelder de øvrige forskjeller som de ankende parter påberoper og som ikke er knyttet til inngåtte avtaler med Oslo kommune - skal lagmannsretten videre bemerke:

Ansatte i Oslo kommune har sine pensjonsforhold gjennom OKP (Oslo kommunale pensjonskasse), mens ansatte ved de private sykehusene har sin pensjonsordning gjennom KPL (Kommunal Landspensjonskasse). Det er pekt på at KPL gir 2,6 % mindre i utbetalt alderspensjon når den tid kommer. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at dette ikke kan sees isolert. Blant annet må dette sees i forhold til det generelle lønnsnivået i Oslo kommune sammenlignet med de to sykehusene. Med noe høyere lønn på sykehusene kan man - fram til pensjonsalder - kompensere den noe lavere pensjonsutbetalingen fra KPL. Lagmannsretten legger herunder til grunn at det generelt er et noe høyere lønnsnivå ved de private sykehusene. Det vises blant annet til det som kom fram under ankeforhandlingen om at Norsk kommuneforbund fikk til lønnsøkning for en rekke overførte stillinger, for å bringe disse opp på det lønnsnivå som tilsvarende stillinger fra før hadde ved Lovisenberg diakonale sykehus og Diakon-hjemmets sykehus.

Videre må man også ta i betraktning andre følger av pensjonsordningene, som retten til uførepensjon, retten til lån fra pensjonsordningen, omfanget av gjeldsforsikringsordning osv. Ikke alle disse forhold slår likt ut overfor alle som er overført. Noen kan komme noe dårligere ut totalt, mens andre kan komme noe bedre ut. For eksempel vil visse grupper deltidsansatte som det var en del av ved overføringen komme bedre ut i visse sammenhenger etter virksomhetsoverdragelsen.

Det var heller ikke alle de overførte som fra før var tilknyttet OKP. Flere sykepleiere og yngre leger var medlemmer av KPL også mens de var ansatt i Oslo kommune.

Lagmannsretten bemerker også at etter arbeidsmiljøloven §73B nr. 3 er pensjons-rettigheter hos den tidligere arbeidsgiver ikke beskyttet ved overføring til ny arbeidsgiver. Dette trekker i retning av at slike rettigheter heller ikke bør tillegges særlig vekt som begrunnelse for å fastholde det gamle ansettelsesforholdet.

Lagmannsretten finner etter dette ikke godtgjort at det er en slik forskjell i pensjons-rettigheter etter KPL og OKP at dette kan tillegges avgjørende betydning i saken.

Når det videre gjelder de ulovfestede regler om saklig valg og ansettelse av den best kvalifiserte, kan lagmannsretten etter bevisføringen ikke se at det blir noen forskjell, verken i forhold til den prinsipale eller noen av de to subsidiære påstandene.

Tilsvarende gjelder anvendelsen av forvaltningslovens regler ved ansettelser, oppsigelser, suspensjon, avskjed og forflytning. For ingen av de overførte antas problemstillingen aktuell i ansettelsessammenheng. De er alt ansatt. Når det gjelder oppsigelse, suspensjon, avskjed og forflytning antas at arbeidsmiljøloven i det alt vesentlige ivaretar de ansattes rettssikkerhet på en tilfredsstillende måte. Det legges etter bevisføringen også til grunn at Lovisenberg diakonale sykehus og Diakon-hjemmets sykehus i det vesentlige følger forvaltningslovens regler. Samlet sett blir det da heller ikke i denne sammenheng noen nevneverdig forskjell på å være ansatt i Oslo kommune og de to private sykehusene. Således kan heller ikke denne anførselen føre fram.

Neste anførsel gjelder barnehageplasser og leie av kommunale boliger. Etter bevisføringen må det legges til grunn at de avtaler som overførte hadde før virksomhetsoverdragelsen, ble videreført fram til avtaleutløp. Etter virksomhetsoverdragelsen fikk de overførte samme rett som andre ansatte ved de to private sykehusene til å konkurrere om de barnehageplasser og boliger som disse disponerer. Totalt sett kan lagmannsretten da ikke se at det her blir noen praktisk forskjell på å være ansatt i Oslo kommune og de to private sykehusene. Heller ikke denne anførsel kan således føre fram.

Når det videre gjelder forholdet til kommunelovens kapittel 4, om de ansattes medbestemmelsesrett og representasjon, bemerkes at henholdsvis aksjeloven som gjelder for Lovisenberg diakonale sykehus og stiftelsesloven som gjelder for Diakonhjemmets sykehus har regler om ansattes representasjon i besluttende organer. Arbeidsmiljøloven gir også sykehusenes ansatte medbestemmelsesrett i andre sammenhenger. Etter bevisføringen må det dessuten legges til grunn at direktøren ved Lovisenberg diakonale sykehus på eget initiativ avholder månedlige møter med de tillitsvalgte på sykehuset. Således er det heller ikke i denne sammenheng noen nevneverdig praktisk forskjell for de som ble overførte, enten man vurderer dette ut fra den prinsipale påstanden eller noen av de subsidiære.

Den neste anførselen er at ansatte ved Lovisenberg diakonale sykehus og Diakon-hjemmets sykehus må vise lojalitet overfor sykehusenes kristne verdigrunnlag. Etter bevisføringen kan det imidlertid ikke ses at dette har hatt noen praktisk betydning for de overførtes arbeidssituasjon og arbeidskontrakt. Ingen pålegges å være med på andakter eller på annen måte selv delta i religiøse aktiviteter, verken direkte eller indirekte via høyttaler eller lignende. Dette bekreftet også den private part Jan Strømnæss overfor lagmannsretten. Han er ansatt som hjelpepleier ved Tøyen distriktspsykiatriske senter, som nå er en del av Lovisenberg diakonale sykehus, og han forklarte at hverdagen for de ansatte stort sett var som før. De ble ikke «pådyttet» andakter eller annet etter virksomhetsoverdragelsen. Man behøver heller ikke frykte problemer med sitt ansettelsesforhold fordi man ikke er personlig kristen. Vitnet Anne Grete Sandbukt, som er personalsjef ved Lovisenberg diakonale sykehus, er selv humanetiker, uten at dette har hatt noen betydning for henne i det daglige. Ved de overførte enhetene har det ellers ikke skjedd noen endring av de daglige rutinene som følge av sykehusenes kristne verdigrunnlag. Etter dette kan heller ikke denne anførsel føre fram.

Selv om man ser alle de ovennevnte forhold under ett, kan lagmannsretten ikke se godtgjort at den akkumulerte effekt har ført til noen realitetsendring av de ansattes arbeidsforhold og arbeidskontrakter etter virksomhetsoverdragelsen. Etter dette må lagmannsretten legge til grunn at det ikke foreligger slike omstendigheter ved virksomhetsoverdragelsen som kan begrunne en rett for de som tidligere var ansatt under Oslo kommunes «Etat for psykiatri i Lovisenberg/Diakonhjemmet sektor» til fortsatt å holde seg til Oslo kommune som arbeidsgiver.

Byrettens dom pkt 1 må etter dette stadfestes for begge saker.

Anken har vært forgjeves i begge saker og de ankende parter - med unntak av de to som saken heves for, jf foran - må erstatte Oslo kommune sakenes omkostninger, jf tvistemålsloven §180 første ledd, i det lagmannsretten ikke finner at det foreligger slike særlige omstendigheter som kan begrunne fritak. Ankemotparten har levert felles omkostningsoppgave for begge sakene på 69.000 kroner, som helt ut er salær. De ankende parter har ikke fremmet innsigelser mot omkostningsoppgaven og lagmannsretten finner de oppgitte omkostninger nødvendige for å få ankesaken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Saksomkostninger for begge ankesakene fastsettes til 69.000 kroner. Det er krevet renter av saksomkostningene fra forfall. Vilkårene er tilstede og det tilkjennes 12 % årlig rente fra forfall, jf morarenteloven §3, jf kgl res av 17 desember 1993 nr. 1144.

De ankende parter tapte også begge saker i byretten. Etter tvistemålsloven §172 første ledd skal de da pålegges å erstatte den annen part hans omkostninger, i det lagmannsretten for sin del ikke kan se at det her er grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvistemålslovens §172 annet ledd. Det vises forsåvidt til lagmannsrettens premisser ovenfor, sammenholdt med de ankende parters anførsler for så vel byretten som for lagmannsretten. Det pekes i denne sammenheng også på Høyesteretts uttalelse om de aktuelle rettsspørsmål i Nemco-dommen, siste avsnitt på side 12 i selve dommen, hvor det heter at den aktuelle rettstilstand «har ligget fast over flere tiår».

For byretten leverte ankemotparten en felles omkostningsoppgave for begge saker på 96.000 kroner, også dette bare salær. De ankende parter har ikke fremmet innsigelser mot denne omkostningsoppgaven og lagmannsretten finner de oppgitte omkostninger nødvendige for å få sakene betryggende utført for byretten, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Samlede saksomkostninger for byretten for begge saker fastsettes til 96.000 kroner. Det er også for byretten krevet renter av saksomkostningene fra forfall. Vilkårene er tilstede og det tilkjennes 12 % årlig rente fra forfall.

Både for byrett og lagmannsrett har behandlingen omfattet to saker forenet til felles behandling. Saksomkostningene må da fordeles mellom de to sakene. Prosessfullmektigene har i sine omkostningsoppgaver ikke skilt mellom de to sakene og lagmannsretten må da gjøre en skjønnsmessig fordeling på hver sak. Den først anlagte sak har flest parter. Norsk kommuneforbund synes også å ha vært den mest sentrale part i behandlingen av de to forenede sakene. Lagmannsretten finner det riktig at den først anlagte sak bærer 2/3 av omkostningene både for byrett og lagmannsrett, mens den annen sak, med Norsk Helse- og Sosialforbund, tilsvarende bærer 1/3 av saksomkostningene.

Innenfor den enkelte sak bestemmes at partene både for byrett og lagmannsrett skal hefte solidarisk for de saksomkostningene som er tilkjent Oslo kommune, jf tvistemåls-loven §178 annet ledd.

Både dommen og kjennelsen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Ankesak nr. 98-02314 A/02

- Oslo Byretts dom pkt 1 stadfestes.

- I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Norsk kommuneforbund, Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk kommuneforbund avd.061 Psykiatrietatens fagforening, FO-klubben ved etat for psykiatri L/D sektor, Anne Lise Løkken, Turid Nilsen og Jan Strømnæss, alle for en og en for alle, innen 2 to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom, 46.000 førtisekstusen kroner til Oslo kommune.

- I saksomkostninger for Oslo byrett betaler Norsk kommuneforbund, Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk kommuneforbund avd.061Psykiatrietatens fagforening, FO-klubben ved etat for psykiatri L/D sektor, Anne Lise Løkken, Turid Nilsen og Jan Strømnæss, alle for en og en for alle, innen 2 to- uker fra forkynnelsen av Oslo byretts dom, 64.000 sekstifiretusen kroner til Oslo kommune.

- Ankesak nr. 98 02315 A/02

- Oslo byretts dom pkt 1 stadfestes.

- I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Norsk Helse- og Sosialforbud og Norsk Helse- og Sosialforbund i etat for psykiatri i Lovisenberg/Diakon-hjemmet sektor, en for begge og begge for en, innen 2 to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom, 23.000 tjuetretusen kroner til Oslo kommune.

- I saksomkostninger for Oslo byrett betaler Norsk Helse- og Sosialforbud og Norsk Helse- og Sosialforbund i etat for psykiatri i Lovisenberg/Diakon-hjemmet sektor, en for begge og begge for en, innen 2 to- uker fra forkynnelsen av Oslo byretts dom, 32.000 trettitotusen kroner til Oslo kommune.

Slutning i kjennelse:

- Ankesak 98-02314 A/02 heves for ankende part nr. 5, Børre Bergheim, og ankende part nr 6, Sissel Lien.

- Saksomkostninger tilkjennes ikke.