LB-1998-2363

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-04-30.
Publisert:	LB-1998-02363
Stikkord:	Narkotika
Sammendrag:
Saksgang:	Halden byrett Nr. 98-00066 M - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02363 M/03. Anket til Høyesterett, se HR-1999-00074A.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Kst statsadvokat Elisabeth Hugem) mot 1 A (Forsvarer Advokat John Christian Elden), 2 B (Forsvarer Advokat Arne Gunnar Aas).
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Dag A Minsaas. Lagdommer Eystein F Husebye. 4 lagrettemedlemmer
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §162, §34, §352, §352a, §37d, §54, §60, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §437, Legemiddelloven (1992) §24, §31

Tiltalte, A er født xx.xx.1954 og bor i - - -veien 37, Oslo.

Tiltalte, B er født xx.xx.1944. Han oppgir at han ikke har fast bopel.

Ved tiltalebeslutning av 15 januar 1998, utferdiget av statsadvokatene i Oslo og rettet under hovedforhandling i Halden byrett 28 og 29 april 1998 og under ankeforhandling i Borgarting lagmannsrett 7 april 1999, ble A og B satt under tiltale ved Halden byrett til fellelse etter:

I. Straffeloven §162, første og annet ledd, jfr. femte ledd

For ulovlig å ha innført, ervervet, oppbevart eller overdratt stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, og overtredelsen anses som grov, idet det særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

a) Nr. 1 A, nr 2 B

I perioden fra april 1997 til 29. september 1997, på E-6 over Svinesund i Halden, innførte han fra Danmark via Sverige til Norge ca 31 kg hasjisj ved til sammen 7 anledninger, eller deler av dette. Innførselen ble foretatt slik:

April 1997 - ca 1 kg

mai 1997 - ca 2 kg

ultimo mai 1997 - ca 3 kg

juni 1997 - ca. 6 kg

august 1997 - ca 3 kg

ultimo august 1997 - ca 6 kg

29. september 1997 - ca 10 kg

b) Nr. 1 A, nr 2 B

I april 1997 på Bs bopel i - - -veien 17 i Oslo, oppbevarte han ca. 1 kg hasjisj.

c) Nr. 1 A, nr 2 B

I mai 1997, i en Citrõen varebil ved Carl Berners plass og/eller i - - -s kontorlokaler i - - -gaten 2 i Oslo, oppbevarte han ca. 2 kg hasjisj.

d) Nr. 1 A, nr. 2 B

I mai 1997, i Oslo, overdrog han stoff som i post I c) beskrevet til en eller flere personer for minst kr. 80.000,-.

e) Nr 1 A, nr. 2 B

I slutten av mai 1997, i en Citrõen varebil ved Carl Berners plass og/eller i - - -s kontorlokaler i - - -gaten 2 i Oslo, oppbevarte han ca. 3 kg hasjisj.

f) Nr. 1 A, nr. 2 B

Til tid som nevnt i post I e), i Oslo, overdrog han stoff som i post I e) beskrevet til en eller flere personer.

g) Nr. 1 A, nr. 2 B

I juni 1997, i en garasje i - - -gaten 2 i Oslo, oppbevarte han ca. 6 kg hasjisj.

h) Nr. 1 A, nr. 2 B

Til tid som nevnt i post I g), i Oslo, overdrog han 6 kg hasjisj som beskrevet i post I g) til en eller flere personer.

i) Nr. 1 A, nr. 2 B

I august 1997, i en garasje i - - -gaten 2 i Oslo, oppbevarte han ca. 3 kg hasjisj.

j) Nr. 1 A, nr. 2 B

Til tid som nevnt i post I i), i Oslo, overdrog han stoff som i post I i) beskrevet til en eller flere personer.

k) Nr. 1 A

I slutten av august 1997, ved en campingplass utenfor Oslo, oppbevarte han ca. 6 kg hasjisj.

l) Nr. 1 A

Til tid som nevnt i post I k), i Oslo, overdrog han stoff som i post I k) beskrevet til en eller flere personer.

II. Straffeloven §162, første ledd, jfr. femte ledd

For ulovlig å ha innført, ervervet, oppbevart eller overdratt narkotika, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

a) Nr. 1 A

Torsdag 20. mars 1997 ca. kl. 19.15, i - - -veien i Oslo, oppbevarte han 1396 stk. tabletter inneholdende det narkotiske virkestoffet diazepam. 0,782 gram amfetamin og 0,108 gram hasjisj.

b) Nr. 1 A

Torsdag 28. august 1997, i - - -veien i Oslo, oppbevarte han 75 tabletter Paralgin Forte inneholdende det narkotiske stoffet kodein.

III. Legemiddelloven §31, annet ledd, jfr. §24, første ledd

For uten lovlig atkomst å ha vært i besittelse av eller brukt narkotika, m.v., eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette.

Nr. 1 A.

Torsdag 20. mars 1997 ca. kl. 22.30, på bopel i - - -veien 13 i X i Y, var han i besittelse av 0,741 gram hasjisj og 3 stk. tabletter inneholdende det narkotiske virkestoffet diazepam.

IV. Straffeloven §352 a.

For forsettlig eller grovt uaktsomt, på offentlig sted, å ha båret kniv eller et lignende skarpt redskap som var egnet til bruk ved legemskrenkelser.

Grunnlag er følgende forhold:

Til tid og på sted som nevnt i post II a bar han en stilettkniv i buksebeltet uten noe aktverdig formål.

I tiltalebeslutningen er det angitt at straffelovens §62 får anvendelse, og at straffelovens §63 annet ledd får anvendelse for post IV. Det er tatt forbehold om at inndragning vil bli påstått.

Halden byrett avsa 26 mai 1998 dom med slik domsslutning:

1 a. A, født xx.xx.54 xxxxx, dømmes for overtredelse av straffeloven

§162 første ledd og annet ledd, jf femte ledd, straffeloven §162 første ledd, jf femte ledd, legemiddelloven §31 annet ledd, jf §24 første ledd og straffeloven §352a, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 6 - seks - år. Straffen er en fellesstraff med den betingede del av Oslo byretts dom av 27.11.1996, jf straffeloven §54 nr. 3. Til fradrag i straffen for utholdt varetekt går 243 dager - tohundreogførtitre - dager, jf straffeloven §60.

1 b. A dømmes til å tåle inndragning av vinning til fordel for statskassen, jf straffeloven §34, jf §37d, av 400.000 - firehundretusen - kroner.

1 c. Saksomkostninger ilegges ikke.

2 a. B, født xx.xx.44 xxxxx, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jf femte ledd, jf §62 første ledd, til en straff av fengsel i 4 - fire - år og 3 - tre - måneder. Til fradrag i straffen for utholdt varetekt går 13 - tretten - dager.

2 b. B dømmes til å tåle inndragning av vinning til fordel for statskassen, jf straffeloven §34, jf §37d, av 190.000 - etthundreognittitusen - kroner.

2 c. Saksomkostninger ilegges ikke.

A og B har anket byrettsdommen. Anken fra A er oppgitt å gjelde bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende post I i tiltalebeslutningen og straffutmålingen. Bs anke gjelder straffutmålingen og inndragningen. Ankene er henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandlingen ble avholdt i Sarpsborg tinghus den 7 - 9 april 1999. De tiltalte møtte med sine forsvarere og forklarte seg. Fem vitner ga forklaring. Om bevisførselen for øvrig vises det til rettsboken.

For As vedkommende ble lagretten forelagt tre hovedspørsmål og tre tilleggsspørsmål, og besvarte samtlige spørsmål med ja. Svarene innebærer at A dømmes for grov narkotikaforbrytelse etter straffelovens §162 første og annet jf femte ledd. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til omfanget av As narkotikaforbrytelser nedenfor. Det bemerkes at også As anke i realiteten har vært en anke over straffutmålingen. A hadde på forhånd tilstått medvirkning til innførsel, oppbevaring og overdragelse i et omfang som medførte forbrytelse mot straffelovens §162 annet ledd.

Aktor har i forbindelse med straffutmålingen nedlagt slik påstand:

1. A, født xx.xx.54, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jf første ledd jf femte ledd og de forhold som er rettskraftig avgjort ved Halden byretts dom av 26 mai 1998, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 6 - seks - år. Straffen er fellesstraff med den betingede del av Oslo byretts dom av 27 november 1996, jf straffeloven §54 nr. 3. Til fradrag i straffen for utholdt varetekt går 390 - trehundreognitti - dager, jf straffeloven §60.

2. A dømmes til å tåle inndragning av vinning til fordel for statskassen, jf straffeloven §34, jf §37d, av kr 400 000,- - kronerfirhundretusen 00/100 -.

3. A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 5 000,- - kronerfemtusen 00/100 -.

4. Anken til B, født xx.xx.44, forkastes.

5. B dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 5 000,- - kronerfemtusen 00/100 -.

Forsvareren for A har i forbindelse med straffutmålingen nedlagt slik påstand:

1. Tiltalte anses på mildeste måte.

2. Saksomkostninger ilegges ikke, jf straffeprosessloven §437

Forsvareren for B har i forbindelse med staffutmålingen nedlagt slik påstand:

Tiltalte anses på mildeste måte.

Lagmannsretten behandler først straffutmålingsanken til B. Lagmannsretten viser her til Halden byretts domsgrunner. Det er på det rene at B via en bekjent kom i kontakt med de danske statsborgerne C og D tidlig på året 1997, og at de ble enige om at B skulle ta imot hasj som C og D skulle anskaffe og smugle inn til Norge. Under behandlingen for Halden byrett endret aktor tiltalebeslutningen på enkelte punkter for så vidt gjelder B, og frafalt også visse punkter i siktelsen, slik at tiltalen mot Berggen omfatter medvirkning til innførsel, oppbevaring og overdragelse av tilsammen 15 kg hasj fordelt på ca 1 kg i april 1997, ca 2 kg i mai 1997, ca 3 kg i slutten av mai 1997 og ca 6 kg i august 1997.

B benekter å ha mottatt 1 kg hasj i april 1997. Lagmannsretten finner at tvilen må komme ham til gode på dette punktet. C og D har i bevisopptak forklart seg om denne leveringen, men det er atdskillig usikkerhet knyttet til denne første leveringen. C har gitt uttrykk for at det på grunn av tilbakeleveringer av hasj m.v. etter hvert var nokså vanskelig å holde oversikten over leverte mengder og mottatte beløp. Lagmannsretten kan ikke se bort fra muligheten av at danskene husker feil når de hevder at B mottok 1 kg hasj i april 1997. B erkjenner at han mottok hasj to ganger i mai 1997, den siste av disse to gangene muligens i begynnelsen av juni. Han erkjenner videre ytterligere ett mottak i juni og ett i august 1997. Han hevder at det i det første tilfellet var avtalt at danskene skulle ha med seg 1 kg, mens de kom med 2 kg. Tiltalen omfatter 2 kg. B har forklart at den neste leveringen i mai/juni var avtalt til 1-2 kg, og at danskene kom med 3 kg. Tiltalen omfatter 3 kg. Den andre leveringen i juni hevder han var avtalt til «3-4, kanskje 5 kg», mens danskene kom med 6 kg. Tiltalen lyder her på 6 kg. Han erkjenner i samsvar med tiltalen at han etter avtale mottok ca 3 kg hasj i august 1997.

For at B skal dømmes for forsettlig medvirkning til innførsel av hele den mengden hasj danskene innførte til Norge, må innførselen av hele mengden ha skjedd i samsvar med avtale med B. Det foreligger også medvirkning dersom B har ansett det som overveiende sannsynlig at danskene ville ha med seg mer enn det kvantumet som var angitt mellom partene på forhånd, og han var klar over eller anså det som overveiende sannsynlig at danskene regnet med at han ville motta også den overskytende delen. Det kan knytte seg en viss tvil til Bs forsett her, og lagmannsretten antar etter omstendighetene at B må dømmes for forsettlig medvirkning til fire tilfeller av innførsel av til sammen 11 kg hasj. Reduksjonen får isolert sett ikke stor betydning for straffutmålingen. Det er på det rene at B har tatt imot all den hasjen danskene tilbød ham, og at danskene hadde grunn til å regne med at han ville ta imot mer enn det som direkte var avtalt på forhånd. B må videre dømmes for oppbevaring av 14 kg hasj, og for overdragelse av samme mengde. Av dette er 11 kg videresolgt. Hasjen ble oppbevart dels i entreprenørfirmaets leide kontorlokaler, dels i en garasje i tilknytning til disse lokalene, og dels i en bil som tilhørte firmaet.

B har forklart at det meste av den hasjen som ble mottatt, var av meget dårlig kvalitet, og at han derfor hadde store vanskeligheter med å selge den. B har forklart at han returnerte hele partiet på 6 kg hasj som han mottok i juni 1997 på grunn av dårlig kvalitet. Danskene har forklart at de reiste til Norge og tok en del av partiet tilbake, men at dette bare var halvparten, det vil si 3 kg. Det er av minimal betydning for straffutmålingen hvor stor del av partiet som ble returnert. Tilbakeleveringen skjedde flere uker etter leveringen. Lagmannsretten finner det klart at forholdet rammes av overdragelsesbestemmelsen i straffelovens §162. Forholdet medfører også medvirkning til innførsel av returpartiet til Danmark, men dette er ikke tatt med i tiltalen.

A har forklart at han ikke hadde noe å gjøre med de første leveransene av hasj til B. Han har forklart at han kom i kontakt med C og D i juli 1997 gjennom B, og at han etter en reise til Danmark hvor han oppsøkte C og D, avtalte med dem at han kunne ta imot hasj i stedet for B. Han har erkjent at han etter avtale mottok 6 kg hasj på campingplassen ved Hvervenbukta i Oslo i august 1997.

Etterforskningen i saken startet da den danske statsborgeren E ble kontrollert av tollvesenet da han kom kjørende til Norge natt til 29 september 1997. Politiet fant ca 10 kg hasj gjemt i bilen, og lot E fortsette turen uten å fortelle han om funnet og etter å ha byttet ut hasjen med pakker av omtrent samme utseende. Politiet fulgte etter E, og pågrep E og A mens de var i ferd med å grave ned pakkene.

Om denne leveringen har A forklart at han fikk telefon fra danskene i september med spørsmål om han ville ta imot en sending hasj. A sier at mengden ble oppgitt til 5 kg. Han har forklart at han svarte at han skulle ringe tilbake dersom han ville ta imot partiet, men at han ikke ringte tilbake. Han forklarer at han så 28 september fikk telefon fra C om at kureren allerede var på vei, og at A måtte møte kureren etter grensepasseringen. A sa seg villig til dette, men han mener han ikke kan straffes for medvirkning til innførsel av et parti han ikke hadde bestilt.

Lagmannsretten finner det bevist ut over rimelig tvil at A medvirket til innførsel av dette partiet i sin helhet. C har forklart om dette i bevisopptaket at hun «trodde» at dette partiet på 10 kg var bestilt. «De vidste, at det kom,» har hun forklart. D har forklart i bevisopptaket at han var i kontakt med A om levering av 10 kg, men at A kun ville ha 4-5 kg. De som skulle kjøre til Norge med hasjen, ville imidlertid bare kjøre hvis partiet var på 10 kg. D har forklart at avtalen ble at A bare ville «stå inde for de 5 kg», og at A sa at kureren måtte vente i et døgn i Oslo for at A kunne finne mulighet for salg av resten av partiet. Det er ikke grunn til å tvile på Ds forklaring her, og det foreligger her medvirkning til innførsel av hele partiet på 10 kg fra As side.

A er videre tiltalt for å være mottaker av de 14 kg hasj som B er funnet skyldig i å ha oppbevart og overdratt. A benekter å ha hatt noe med disse partiene å gjøre.

Lagmannsretten finner bevist ut over rimelig tvil at det er A som var mottaker av også disse partiene med hasj. A og B drev på denne tiden et entreprenørfirma sammen. B har i lagmannsretten forklart at han først i juli 1997 fortalte A at han omsatte hasj, at kvaliteten var dårlig og at hans danske leverandører opptrådte truende. B og A har forklart at A da tilbød seg å ta i mot en prøve av hasjen for å undersøkt kvaliteten. Han deltok siden i et møte med danskene på en restaurant i Oslo, der kvaliteten ble diskutert.

B ble pågrepet 3 november 1997. I sine politiforklaringer samme dag og 15 november 1997, og også i sin forklaring for forhørsretten, sa han at det var A som var mottaker av hasjen. Først for byretten endret han denne forklaringen. Her hevdet han at mottakeren het F, og er en snekker fra Z som B hadde hatt en del kontakt med i yrkessammenheng. For lagmannsretten har han oppgitt at Fs fornavn er - -, og at han pleide å kontakte F på et mobiltelefonnummer når han hadde hasj å levere. B har som begrunnelse for at han uriktig anga A som mottaker i politiforklaringene, forklart at han på dette tidspunktet var desperat og for enhver pris ønsket å komme ut av varetektsfengsel, dels for å redde entreprenørfirmaet, dels for å kunne beholde den leiligheten han bodde i, og som hans sønn og svigerdatter senere ble kastet ut fra. Ettersom A allerede var tatt av politiet, valgte B uriktig å angi ham.

Lagmannsretten finner det som nevnt bevist ut over rimelig tvil at det var A som var mottaker av hasjen. Lagmannsretten anser det bevist at B allerede i samtale med etterforsker hjemme hos B da han ble pågrepet oppga A som sin medskyldige. Det må anses som svært lite sannsynlig at denne spontane forklaringen skulle være uttrykk for en usann beskyldning i den hensikt å unngå eller redusere lengden av en sannsynlig varetektsfengsling. Det er videre påfallende at forklaringen om at A kom inn i saken ved at han fikk utlevert en prøve på hasjen for nærmere undersøkelse, er kommet først under lagmannsrettens behandling av saken. Det er på det rene at A hadde forbindelser i hasjmiljøet som kunne være behjelpelig med å undersøke stoffet, og at han påtok seg å motta nye partier etter at danskene var blitt misfornøyde med B. Det må anses som svært nærliggende at A som Bs kompanjong allerede fra begynnelsen av var Bs samarbeidspartner. As deltagelse på møtet i Oslo i juli 1997, der kvaliteten på hasjen ble diskutert med danskene, styrker oppfatningen av As delaktighet i den samlede innførsel. Det er videre påfallende at B først under byrettsbehandlingen oppga at mottakeren var en mann ved navn F, og at opplysningene rundt denne mannen er så vage. Samlet sett finner lagmannsretten det som nevnt bevist utenom rimelig tvil at det var A som var avtaker av de partiene hasj B mottok. Lagmannsretten legger etter dette til grunn som bevist at Bs handlinger er skjedd med medvirkning fra As side. A dømmes derfor for medvirkning til seks tilfeller av innførsel av til sammen 27 kg hasj, og for medvirkning til oppbevaring og overdragelse av 20 kg hasj. Av dette er 17 kg videresolgt.

Ved sammenligningen av de domfeltes rolle legger lagmannsretten vekt på at B var den som innledet forbindelsen med de danske leverandørene og aksepterte å stå som mottaker. På den andre siden legger lagmannsretten til grunn at B etter hvert i praksis fikk en nokså begrenset mellommannsrolle. Han møtte danskene og tok imot leveransene. Deretter oppbevarte han dem i forholdsvis kort tid før A overtok og sørget for videresalg. Lagmannsretten er enig i byrettens karakteristikk av A som hovedmannen av de to. Videre legges det vekt på at B straks han ble arrestert, la kortene på bordet, og oppga A som mottaker. At han siden har forandret sin forklaring om A, legger lagmannsretten, som byretten, mindre vekt på. Videre dømmes A for befatning med en nesten dobbelt så stor mengde hasj som B, og for medvirkning til seks tilfeller av innførsel i motsetning til Bs fire. For As vedkommende er det skjerpende at handlingene delvis er begått i prøvetiden etter Oslo byretts dom 27 november 1996, som lød på beinget fengsel i 45 dager. For begges vedkommende er det tale om forholdsvis store mengder hasj som er innført og overdratt ved flere anledninger, og virksomheten har hatt økonomisk formål. At hasjen har et innhold av THC som er noe lavere enn gjennomsnittet av det som er målt ved Statens rettstoksikologisk institutt får ikke særlig betydning for straffutmålingen. Det er heller ikke grunn til å legge særlig vekt på at B etter hvert kom i en vanskelig mellomstilling i forhold til danskene fordi hasjens kvalitet til dels gjorde den vanskelig å selge. Det legges også minimal vekt på at B er blitt utsatt for trusler fra danskenes side.

Lagmannsretten har delt seg i synet på straffutmålingen for begge de tiltalte. Flertallet, lagdommer Minsaas og 4 meddommere er enige i byrettens avgjørelse om at fengselsstraffen for A bør settes til fengsel i 6 år.

Mindretallet, lagdommerne Bøhn og Husebye mener straffen bør settes til fengsel i 5 år og 6 måneder.

Et flertall som består av lagdommerne Bøhn og Husebye og 2 meddommere mener at Bs anke over straffutmålingen bør tas til følge, og at straffen bør settes til fengsel i 3 år og 6 måneder. Mindretallet, lagdommer Minsaas og 2 meddommere mener at Bs anke over straffutmålingen bør forkastes.

B har anket over byrettens inndragningsavgjørelse. I As anke var inndragningsspørsmålet ikke særskilt nevnt, men lagmannsretten har besluttet at også denne delen av byrettens dom kan behandles i ankesaken.

Også her er det uenighet i lagmannsretten. For å ilegge inndragning, forstår lagmannsretten bevisreglene slik at det må fastslås utenom rimelig tvil at det foreligger en vinning. Dette er på det rene i dette tilfellet: Både A og B har levert hasj videre og mottatt penger for dette, og dermed foreligger vinning i lovens forstand. Slik lagmannsretten forstår det, stilles det ikke tilsvarende beviskrav forsåvidt gjelder vinningens størrelse i det enkelte tilfellet. Her fastsettes inndragningen skjønnsmessig. Retten legger til grunn at prisen har variert noe i samsvar med varierende kvalitet på de innførte partiene. Prisen til de danske leverandørene har ligget mellom 30 000 og 35 000 kroner pr kg. Det må legges til grunn at B har hatt et påslag på 5-10 000 kroner pr kg på de leveransene han fikk solgt videre gjennom A. Det er enighet i retten om at det kan legges til grunn at B bare mottok en mindre del av den fortjenesten han etter avtalen skulle ha hatt, og at han ble nødt til å betale noe til danskene av penger som ikke skrev seg fra narkotikaen. Det synes å være på det rene at han «skylder» danskene ca 150 000 kroner. Han har etter dette ikke hatt noen fortjeneste av virksomheten. Hvilken fortjeneste A har hatt, er noe mer uklart. Han har vært nærmere videreomsetningen av stoffet, og det må legges til grunn at han har hatt en større fortjeneste enn B. Han har også omsatt en større menge denn B. Det er etter sikker praksis bruttofortjenesten som er utgangspunktet for inndragningsvurderingen.

Flertallet, lagdommerne Minsaas og Husebye og 3 meddommere er kommet til at inndragningsbeløpet for begge de domfelte bør settes noe ned. Inndragningen settes for As del til 300 000 kroner, for Bs del til 100 000 kroner. Mindretallet, lagdommer Bøhn og 1 meddommer, tar som utgangpunkt at B er helt uten midler, og uten fast bopel. A har en betydelig gjeld, og er også uten midler. Etter det opplyste bor han hos sin mor. Mindretallet legger til grunn at ikke noe av vinningen er i behold. Sett fra et resosialiseringssynspunkt synes ileggelse av større inndragningskrav mindre heldig, og inndragning av større bruttofortjenestebeløp i tilfeller som det foreliggende kan lett oppfattes som en tilleggsstraff som gjør eventuelt senere ervervsmessig virksomhet svært vanskelig. Mindretallet finner at det alle forhold tatt i betraktning ikke bør skje noen inndragning hos B. For A mener mindretallet at inndragningsbeløpet bør settes til 50 000 kroner.

Etter dette avsies dom i samsvar med flertallets oppfatning. Det er gått en del tid siden ankeforhandlingen ble avsluttet. Rådslagning ble holdt rett etter ankeforhandlingen, men det har siden ikke vært praktisk mulig å samle retten før nå. Partene ble gjort oppmersom på dette allerede under ankeforhandlingen.

Saksomkostninger ilegges ikke.

Domsslutning:

1. I byrettens dom gjøres for As del den endring at inndragningsbeløpet settes til 300.000 - tre hundre tusen - kroner. Forøvrig forkastes anken.

2. I byrettens dom gjøres for B den endring at straffen settes til fengsel i 3 - tre- år og 6 - seks - måneder og at inndragningsbeløpet settes til 100.000 - hundre tusen - kroner.

3. Saksomkostninger ilegges ikke.