LB-1998-2374
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-11-17 |
| Publisert: | LB-1998-02374 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-2461 A/65 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02374 K. |
| Parter: | Kjærende part: Kirsten Pettersen (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd-Øyvind Kambestad). Kjæremotpart: IFA AS v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Wilhelm Matheson v/advokatfullmektig Øystein Eriksrud). Sak 98-02375 K/04: IFA AS - Pettersen: Den kjærende part: IFA AS v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Wilhelm Matheson v/advokatfullmektig Øystein Eriksrud). Kjæremotpart: Kirsten Pettersen (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd-Øyvind Kambestad). |
| Forfatter: | Lagdommer Wilhelm Omsted. Lagdommer Dag Stousland. Lagdommer Jørgen Brunsvig |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §110, §176, §181, §105 |
Saken gjelder kjæremål over kjennelse om heving av sak som har vært stanset i mer enn to år, jf tvistemålsloven §110, herunder spørsmål om kjæremålet er rettidig, og selvstendig kjæremål over omkostningsavgjørelsen i hevingskjennelsen.
Ved stevning 18 mars 1996 til Oslo byrett reiste Kirsten Pettersen, ved sin daværende prosessfullmektig, advokat Jannicke Johannessen, sak mot tidligere arbeidsgiver, IFA AS, med krav om erstatning som følge av angivelig løsemiddelskade.Ved supplerende prosesskrift 22 mars 1996 ble saken begjært stanset. Formålet var å avklare om det forelå forsikringsdekning av skaden. I såfall var det aktuelt å frafalle saken mot IFA AS. I kort tilsvar 19 april 1996, innkommet til byretten 22 april 1996, tok IFA AS til motmæle mot erstatningskravet, men samtykket i stansing av saken.
Da begge parter hadde samtykket, traff byretten 24 april 1996 beslutning om stansing av saken under henvisning til tvistemålsloven §105 første ledd. Byretten informerte partene direkte om dette ved likelydende brev 25 april 1996. I brevet ble det opplyst at saken anses stanset fra 22 april 1996. Partene ble videre gjort oppmerksom på at retten skal heve saken dersom ingen av partene forlanger å få den i gang igjen innen to år, jf tvistemålsloven §110. Kopi av brevet ble sendt til prosessfullmektigene.
Ved brev 19 mai 1998 ba byretten om partenes uttalelse til spørsmålet om heving av saken i medhold av tvistemålsloven §110. Saken hadde da vært stanset i mer enn to år. Ved prosesskrift 15 juni 1998 viste IFA AS til at saken skal heves når det er gått mer enn to år etter at saken ble stanset. Videre ble det krevet saksomkostninger med kr 15000,-. Kirsten Pettersens prosessfullmektig besvarte ikke henvendelsen.
Byretten avsa 30 juni 1998 kjennelse med slik slutning:
Saken heves.
Kirsten Pettersen betaler saksomkostninger til IFA AS v/styrets formann med kr 4 500 fire tusen fem hundre - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen.
Ved byrettens brev 1 juli 1998 ble kjennelsen sendt prosessfullmektigene til forkynnelse. IFA AS' prosessfullmektig vedtok forkynnelse 6 juli 1998. Advokat Sigurd-Øyvind Kambestad vedtok forkynnelse 14 juli 1998 på vegne av Kirsten Pettersen. På forkynnelsesskjemaet, som han returnerte til byretten, var det påstemplet "MOTTATT 6.7.98".
IFA AS har den 20 juli 1998 påkjært byrettens omkostningsavgjørelse. Kjæremålet er rettidig. Kirsten Pettersen har avgitt tilsvar til kjæremålet og samtidig erklært motkjæremål i prosesskrift datert 22 juli, innkommet til byretten 27 juli 1998. Det er reist spørsmål om dette kjæremålet er erklært innen kjæremålsfristen.
Sakens nærmere enkeltheter fremgår av byrettens kjennelse.
Kjærende part, Kirsten Pettersen, har nedlagt slik påstand:
1. Kjennelsen oppheves og hjemles til ny behandling.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten. Kjæremotparten, IFA AS, har nedlagt slik påstand:
Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
Den kjærende part, Kirsten Pettersen, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Kjennelsen ble mottatt ved LOs juridiske kontor den 6 juli 1998. Det antas at nåværende prosessfullmektig først ble kjent med kjennelsen 14 juli 1998. Årsaken er at advokat Jannicke Johannesen var angitt som prosessfullmektig av byretten. Saken var imidlertid overtatt av advokat Sigurd-Øyvind Kambestad. Kjennelsen ble lagt i advokat Jannicke Johannesens hylle. Hun hadde permisjon. Feilen ble først oppdaget 14 juli, og forkynnelse ble da straks vedtatt.
I kjennelsen er det angitt at byretten har vært i kontakt med LOs juridiske kontor. Det er ikke opplyst hvem som behandlet saken der. Det er uklart om det har vært telefonisk kontakt mellom retten og advokat Sigurd-Øyvind Kambestad. Det er således uklart om det foreligger saksbehandlingsfeil ved byrettens avgjørelse.
Byrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger er korrekt.
Kjæremotparten, IFA AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Kjæremålet fra Kirsten Pettersen begjæres avvist dersom det er fremsatt for sent.
Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil. Retten sendte partene to anmodninger om å avgi uttalelse før hevingskjennelsen ble truffet. Under enhver omstendighet foreligger ikke saksbehandlingsfeil som kan ha fått betydning for kjennelsens innhold.
Byretten har uriktig nedsatt omkostningskravet. Kravet var ikke bestridt. Retten har heller ikke bedt om forklaring på kravets størrelse. Det foreligger krav på erstatning av de samlede nødvendige omkostninger i forbindelse med søksmålet, og ikke bare omkostningene knyttet til spørsmålet om stansing av saken.
Byretten synes å ha sett bort fra omkostninger påløpt før tilsvaret ble inngitt, herunder for arbeid i forbindelse med behandlingen i forliksrådet, korrespondanse med motpartens prosessfullmektig og forsikringsselskapet. Stevningen var omfattende med bilag på over 400 sider. Gjennomgang av stevningen medførte nødvendigvis en del arbeid. Det er videre påløpt omkostninger etter at saken ble stanset, herunder i forbindelse med oppfølging av spesialisterklæring. På bakgrunn av at salær er fakturert med kr 1300,- pr. time, innebærer byrettens avgjørelse at det bare er akseptert dekning for tre og en halv timers arbeid.
Det aksepteres at hver av partene bærer sine omkostninger i anledning begge kjæremål.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten forstår Kirsten Petersens kjæremål slik at det også omfatter byrettens avgjørelse om å heve saken. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta stilling til om kjæremålet fra Kirsten Pettersen er for sent fremsatt og eventuelt skulle avvises. Etter omstendighetene må retten kunne ta stilling til spørsmålet om vilkårene for å heve saken er til stede uten først å vurdere avvisningsspørsmålet.
Det er klart at kjæremålet uansett ikke kan vinne frem. Saken ble stanset i medhold av tvistemålsloven §105 med virkning fra 22 april 1996 etter samtykke fra begge parter. Retten informerte ved brev 25 april 1996 partene direkte om virkningene av stansing av saken. Retten gjorde partene oppmerksom på at den etter tvistemålsloven §110 skal heve saken dersom ingen av partene forlanger å få den i gang igjen innen to år. Ingen av partene forlangte å få saken i gang igjen før utløpet av toårsfristen.
Byretten anmodet etter utløpet av fristen om uttalelse fra partene. Det kom ikke noe svar fra Kirsten Pettersens prosessfullmektig. Hvorvidt byretten ved senere telefonisk henvendelse til LOs juridiske kontor oppnådde kontakt med hennes nye prosessfullmektig, advokat SigurdØystein Kambestad, er uten betydning. Vilkårene for heving av saken etter tvistemålsloven §110 er uansett oppfylt. Preklusjonsfristen etter tvistemålsloven §110 er absolutt. Det kan ikke gis oppreisning mot oversittelse av denne fristen, jf Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind I s. 247. Det er ikke anført at det er gjort forsøk overfor byretten på å igangsette saken før fristen utløp e.l. Første avsnitt i slutningen i byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet fra IFA AS retter seg mot størrelsen av det beløp som selskapet ble tilkjent i saksomkostninger. Når saksomkostninger skal erstattes en part, skal erstatningen omfatte alle de omkostninger han har hatt med saken, forsåvidt de etter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd 1. punktum.
Lagmannsrettens kompetanse er etter tvistemålsloven §181 annet ledd begrenset til å vurdere om omkostningsavgjørelsen er "i strid med loven", d.v.s. lovanvendelsen. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn prøve om utmålingen av saksomkostningene er i strid med tvistemålsloven §176, men i utgangspunktet ikke selve den skjønnsmessige vurdering av hvilke utgifter som har vært nødvendige, eller andre skjønnsmessige sider ved byrettens avgjørelse, jf Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind I s. 388. Skjønnet kan likevel tilsidesettes dersom det er uforsvarlig, jf Rt-1988-462, eller det tilkjente beløp er åpenbart utilstrekkelig, jf Rt-1984-1491. Det følger videre av sikker praksis at lagmannsretten kan prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil ved omkostningsavgjørelsen, jf Tore Schei op.cit. s. 387.
Fastsettelsen av omkostningskravets størrelse er begrunnet på følgende måte i byrettens kjennelse:
"Saksøkte krever som nevnt saksomkostninger med kr 15 000. Tilsvaret i anken er på en side. Advokatfullmektig Eriksruds prosesskrift er under en halv side.
Omkostningskravet på kr 15 000 er altfor høyt for å få saken betryggende utført for alt arbeid i forbindelse med stansingen. Retten har her også tatt hensyn til de få ord saksøkte i tilsvaret har sagt om sakens realitet."
Det fremgår av byrettens begrunnelse at det ved fastsettelsen av saksomkostningene er tatt hensyn ikke bare til arbeid i tilknytning til stansing av saken, men i noen grad også arbeid med sakens realitet - i forbindelse med utarbeidelsen av tilsvaret. Derimot tilsier rettens bemerkninger sammenholdt med det fastsatte omkostningsbeløp at det ikke er tatt hensyn til arbeid i forbindelse med behandlingen i forliksrådet. Det samme gjelder korrespondanse med forsikringsselskapet og oppfølgning av spesialisterklæringen.
Tvistemålsloven §176 tar først og fremst sikte på omkostninger pådratt i forbindelse med selve utførelsen av saken, herunder behandlingen i forliksrådet. Etter omstendighetene kan det imidlertid være grunnlag for dekning av f. eks. omkostninger pådratt med sikte på å få saken forlikt eller å få motparten til å trekke saken, jf Rt-1982-1838.
Lagmannsretten er kommet til at omkostninger pådratt til oppfølgning av spesialisterklæringen og kontakt med forsikringsselskapet etter omstendighetene må anses som omkostninger IFA AS har hatt med saken i tvistemålsloven §176 forstand. Forsikringsselskapets holdning var i følge saksøker av avgjørende betydning for spørsmålet om saken ville bli reist, og senere om den eventuelt ville bli trukket. Innholdet av spesialisterklæringen må forutsettes å ha vært av vesentlig betydning for spørsmålet om forsikringsdekning, og eventuelt sakens realitet dersom saken ble igangsatt. Dette tilsier at ikke alle relevante utgifter er henyntatt ved fastsettelsen av saksomkostningene. Byretten kunne ha skaffet seg opplysninger om det nærmere grunnlag for omkostningskravet før kjennelsen ble truffet.
Omkostningsavgjørelsen blir etter dette å oppheve og hjemvises til ny behandling i byretten.
Partene er enige om ikke å kreve dekket saksomkostninger i anledning kjæremålene, og IFA AS har derfor ikke nedlagt påstand om dette.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse, slutningens første avsnitt stadfestes.
2. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny avgjørelse.