LB-1998-2491

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-10-25
Publisert:	LB-1998-02491
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02491 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-2000-00097.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Rune Njøs Jacobsen).
Forfatter:	Lagdommer Ragnhild Dæhlin, formann. Lagdommer Jørgen Fredrik Brunsvig. Lagdommer Eirik Akerlie
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder krav om erstatning etter bilulykke.

A ble 14 april 1991 påkjørt bakfra mens hun var sjåfør i en Volvo 240. As bil var nummer to i en rekke på tre biler som sto stille, idet føreren av den første bilen i rekken ventet på klar kjørebane for å svinge til venstre. Bak As bil sto en Audi personbil. Mens bilførerne satt og ventet kom en Citroen personbil i en hastighet av ca 45-50 km pr time og kjørte rett inn i Audien. Audien ble så dyttet framover, slik at den traff As bil bak. Citroenen og Audien ble påført betydelige skader, mens Volvoen, som A førte, fikk mindre skader. Skadene på Volvoen medførte at gummilisten på støtfangeren og en baklykt måtte skiftes. Reparasjonskostnadene på Volvoen utgjorde ca 2.000 kroner.

Etter trafikkulykken oppsøkte A samme dag legevakten ved X sykehus, hvor hun ble undersøkt. Dagen etter sørget As primærlege for at det ble tatt røntgen av nakken, uten at det ble gjort positive funn. A var imidlertid stiv i nakken og hun hadde vondt. Nakkeplagene vedvarte og etter en tid startet hun med fysioterapi i form av massasjer og avspennende øvelser.

A er født xx.xx.1955. Hun er gift med en nå pensjonert Nato-offiser. Hun har to barn. På grunn av mannens arbeidssituasjon har A ikke vært i arbeid siden hun giftet seg i 1979. På ulykkestidspunktet bodde familien i X. Senere flyttet familien til Y, deretter til Z hvor de nå bor. A er fortsatt hjemmeværende.

Daværende UNI Forsikring - nå Storebrand Skadeforsikring AS - var det forsikringsselskap som var ansvarlig for de eventuelle skader som A ble påført ble ved sammenstøtet 14 april 1991. Etter initiativ fra forsikringsselskapet ble skadeomfanget vurdert av spesialist i nevrologi Roy Nystad. Etter en nevrologisk undersøkelse og gjennomgang av sakens dokumenter utarbeidet Nystad en spesialisterklæring datert 16 juni 1993 hvor han konkluderte med at As symptomer etter skaden hadde bestått i belastningssmerter og innskrenket bevegelighet i nakken samt noe utstrålende smerter i høyre arm. Ved klinisk undersøkelse var det påvist ømme muskelfester. Roy Nystad anslo den medisinske invaliditetsgrad til ca 5 %.

Forsikringsselskapet utbetalte deretter førerulykkesforsikring med 10.000 kroner, som utgjorde 5 % av forsikringssummen på 200.000 kroner. I tillegg kom renter med 3.595 kroner. Forsikringsselskapet utbetalte også erstatning for utgifter bl a til behandling med til sammen 56.682 kroner.

A ønsket en ny sakkyndig utredning. As advokat, advokat Edmund Asbøll, henvendte seg derfor til professor Erik Dahl, som foretok undersøkelser av henne. Professor Dahl avga en spesialisterklæring 11 desember 1994 hvor han konkluderte med at A hadde kroniske smerter lokalisert til bakhode, nakke, skuldre og utover i høyre arm, som ble forverret ved fysiske anstrengelser og psykiske påkjenninger. Videre fant han innskrenket bevegelighet i nakke rent generelt. Professor Dahl vurderte A som 60 % arbeidsmessig ufør. Den medisinske invaliditeten anslo han grovt skjønnsmessig til 45-50 %.

19 oktober 1995 tok A ut stevning mot Storebrand Skadeforsikring AS ved Oslo byrett med krav om førerulykkeserstatning, ménerstatning, erstatning for utgifter samt erstatning for redusert ervervsmessig yteevne. Selskapet tok til motmæle.

For byretten ble det oppnevnt to medisinsk sakkyndige, professor Rolf Nyberg-Hansen og overlege Per Egil Hesla. I henhold til mandatet skulle de to sakkyndige bl a vurdere om det forelå årsakssammenheng mellom As plager og bilulykken. Begge de rettsoppnevnte konkluderte i sine skriftlige sakkyndige erklæringer til byretten henholdsvis 27 januar og 9 februar 1998 med at det ikke var sannsynlighetsovervekt for slik årsakssammenheng.

Oslo byrett avsa dom i saken 4 juni 1998 med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. A plikter å betale kr 86.500 -kroneråttisekstusenfemhundre- til Storebrand Skadeforsikring AS til dekning av saksomkostninger innen 2 to uker etter forkynnelse av denne dom.

Byretten kom til at det ikke var sannsynliggjort årsakssammenheng mellom ulykken og de plager og smerter som var anført for erstatningskravet. Retten bygget dels på at det ikke forelå brosymptomer som skulle tilsi sammenheng med ulykken og dels på at det var sannsynlighetsovervekt for andre årsaker enn ulykken til As plager.

Om det nærmere saksforholdet vises det til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

A har rettidig påanket byrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisvurderingen.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 12 til 14 oktober 1999. Det har ikke vært oppnevnt sakkyndige for lagmannsretten. De to rettsoppnevnte sakkyndige for byretten avga imidlertid forklaring for lagmannsretten. Det ble ut over dette ført ytterligere sju vitner, hvorav tre sakkyndige, og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Sakens hovedspørsmål er om det foreligger årsakssammenheng mellom bilulykken og de plager og smerter A har hatt etter denne.

Ut fra Høyesteretts dom inntatt i Rt-1998-1565 skal det oppstilles fire grunnvilkår for å fastslå om det foreligger årsakssammenheng. Det må foreligger et adekvat traume, det må ha oppstått akuttsymptomer etter traumet, det må foreligge brosymptomer og det må ikke være sannsynlighetsovervekt for andre årsaksforhold.

Selv om det her dreier seg om en lavhastighetskollisjon, er det sannsynlig at A ble påført et nakketraume som kan medføre varige skader og plager. Det vises her særlig til den store hastigheten Citroenen hadde i kollisjonsøyeblikket og de betydelige skader Audien ble påført i fronten, som var den del som støtte mot As bil. Kravet som oppstilles om at skadelidte skal ha vært utsatt for et adekvat traume er oppfylt.

Det er heller ikke tvilsomt og ikke bestridt fra forsikringsselskapets side at det forelå akuttsymptomer. Så vel legevaktens legejournal fra samme dag ulykken skjedde som legejournalen fra As primærlege viser at skadelidte hadde nakkesmerter umiddelbart og de påfølgende dager etter ulykken.

Det er ikke holdepunkter for at det er andre årsaker til As plager og smerter enn bilulykken. Overlege Per Egil Hesla har i sin forklaring til byretten antydet muligheten for at det kan være slike andre årsaker. Han har vist til at As ektefelle har vært militær og at de krav som er blitt stilt i forbindelse med representasjonsoppgaver i tilknytning til hennes manns jobb samt hans stasjonering i krigsområder, er forhold som kan ha framkalt stressymptomer og medført slike plager som er anført som grunnlag for erstatningskravet. Dette er spekulasjon.

Det har vært en vedvarende sammenheng mellom de innledende symptomer etter ulykken og de plager og smerter A i dag har. Kravet til brosymptomer er således oppfylt. Det framgår av legejournalen fra Bekkestua legesenter at hun hadde nakkeslengrealterte plager i hele perioden fra ulykken skjedde fram til september 1993. Rett nok er det deretter i perioden fram til mars 1995 få opplysninger i journalen som angår plager og smerter som kan tilbakeføres til nakkeslengskade. Dette kan imidlertid ikke oppfattes slik at A ikke har hatt slike plager. Hun hadde oppfattet legene slik at det var lite man kunne gjøre for å bedre hennes situasjon, og det var da ingen grunn til å gå til lege på grunn av nakkeplagene. Dokumentasjonen viser at fra mai 1995 fram til i dag har As plager vart ved. Samlet er det derfor ikke noe brudd på kontinuiteten i plagene og smertene.

A krever ménerstatning fastsatt på bakgrunn av den invaliditetsgrad som er lagt til grunn i spesialisterklæringen til professor Erik Dahl. Dahl har satt invaliditetsgraden til mellom 45 og 50 %, og A krever middelverdien av denne, dvs 47,5 %. Ménerstatning kreves etter dette med 272.141 kroner.

Videre kreves førerulykkesforsikring fastsatt på grunnlag av den medisinske invaliditetsgrad. I og med at forsikringssummen er 200.000 kroner og invaliditetsgraden er 47,5 %, utgjør kravet 168.300 kroner. I tillegg kommer 12 % årlig rente regnet av 85.000 kroner fra 1 juni 1998.

Det kreves erstatning for utgifter som A har hatt som følge av ulykken med til sammen 47.698 kroner. I tillegg kreves det erstatning for framtidige utgifter til dekning av medisiner og framtidige behandlinger med 15.000 kroner pr år. Etter kapitalisering og med tillegg av 20% skatteulempe utgjør kravet til sammen 236.880 kroner.

A krever også erstatning for ervervstap basert på redusert mulighet for arbeid i hjemmet samt yrkesvalghemming. Det vises til det som er lagt til grunn om dette i spesialisterklæringen fra professor Erik Dahl.

A har lagt ned slik påstand:

1. Vedr. førerulykkeforsikringen:

Ankemotparten dømmes til å betale til den ankende part kr 168.300,- samt renter med 12 % pro anno regnet av kr 85.000 fra 01.06.1998.

2. Vedr trafikkansvaret:

Ankemotparten dømmes til å betale til den ankende part en erstatning begrenset oppad til kr 2.000.000.-.

3. Ankemotparten dømmes til å erstatte den ankende part sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ved vurderingen av om det foreligger årsakssammenheng mellom bilulykken og As senere plager, må retten ta i betraktning at det er de færreste lavhastighetspåkjørsler som medfører varige plager. I følge den internasjonale konsensus om lidelser assosiert med nakkeslengskader (Quebec Task Force) skal bløtdelsskader som kan oppstå ved slike sammenstøt, heles i løpet 6 uker til 2 år. Det er helt unntaksvis at slike påkjørsler medfører varige skader eller plager.

Det følger av Høyesteretts dom inntatt i Rt-1998-1565 at domstolene ved slike saker skal vurdere årsaksforholdet så langt mulig i lys av mer allment akseptert medisinsk viten. Høyesterett har i denne forbindelse vist til den internasjonale konsensus, Quebec Task Force. Det synes som professor Erik Dahl i sin vurdering av årsaksforholdene, ikke er på linje med denne medisinsk viten. Forsikringsselskapet viser her særlig til at professor Dahl overhodet ikke har vurdert kollisjonens skadevoldende evne opp mot As plager og smerter.

Forsikringsselskapet bestrider ikke at det foreligger akuttsymptomer. Det framgår av legejournalene at A umiddelbart etter ulykken hadde smerter og at det var bevegelseshemming. Det kan derfor ikke utelukkes at A hadde vært utsatt for en lett skade med forbigående plager. Journalene viser imidlertid at plagene og smertene var beskjedne, og at hun etter relativt kort tid ble vesentlig bedre.

Journalnotatene viser ikke at A har hatt vedvarende smerter og plager som kan relateres til ulykken. Kravet til brosymptomer er således ikke oppfylt. Fra desember 1993 til mai 1995 er det i journalnotatene eller i dokumentasjonen for øvrig ikke nevnt noe om nakkeslengrelaterte plager. Derimot er en rekke andre fysiske og psykiske plager omtalt.

Når det gjelder kravet til adekvat traume, vises det til at ulykken medførte beskjedne skader på As bil. Hastighetsendringen som bilen ble utsatt for, er beregnet til mellom 9 og 11 km pr time. Dette er en hastighetsendring som normalt ikke skal gi varige smerter og plager. As raske bedring samt mangel på brosymptomer, tyder også på at hun bare var utsatt for et lite traume.

Det er sannsynlig at As hode- og nakkerelaterte smerter og plager skyldes andre forhold og mekanismer enn bilulykken. De smerter og plager A har er typiske for store deler av befolkningen og uten at denne har vært utsatt for noe traume. A har for sin del vært utsatt for stressbelastende faktorer og har vært plaget av angst og depresjoner. Det er grunn til å anta at hode- og nakkeplagene står i sammenheng med dette.

Bortsett fra at det forelå akuttsymptomer, er ingen av vilkårene for å fastslå årsakssammenheng mellom bilulykken og As smerter og plager i dag til stede.

Subsidiært, dersom det foreligger årsakssammenheng mellom bilulykken og As smerter og plager, har hun likevel ikke krav på erstatning fra forsikringsselskapet.

As medisinske ivaliditet er av spesialist i nevrologi Roy Nystad fastsatt til 5 %. Denne må legges til grunn ved beregning av førerulykkesforsikringen. Førerulykkesforsikringen er allerede utbetalt av forsikringsselskapet i samsvar med den fastsatte invaliditetsgrad. I og med at den medisinske invaliditetsgrad er mindre enn 15 % har A ikke krav på ménerstatning.

Den lave medisinske invaliditetsgrad innebærer videre at A har en så liten funksjonsnedsettelse at det ikke er grunnlag for erstatning for erverstap ved redusert mulighet for arbeid i hjemmet. Det er heller ikke grunnlag for erstatning for yrkesvalgshemming. Det vises til erklæringene fra de rettsoppnevnte sakkyndige for byretten.

Når det gjelder påførte utgifter, bestrider forsikringsselskapet å være ansvarlig for de poster som knytter seg til alternative behandlingsmåter, slik som fotsoneterapi, akupunktur, hud- og kroppspleie og sportsmassasje. Likeledes anser forsikringsselskapet seg ikke ansvarlig for utgiftene til spesialisterklæringen fra professor Erik Dahl samt utgiftene til leiebil i forbindelse med undersøkelsen hos professor Rolf Nyberg-Hansen. De utgifter som etter dette gjenstår, må anses dekket gjennom den utbetaling forsikringsselskapet allerede har foretatt.

A kan ikke anses å ha sannsynliggjort at ulykken har medført at hun i framtiden vil ha behov for behandlinger eller medisin. Det er således ikke grunnlag for erstatning for dekning av framtidige utgifter.

Storebrand Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett.

Lagmannsretten er som byretten kommet til at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom bilulykken og de smerter og plager som A i dag har.

Ved vurderingen av om det foreligger årsakssammenheng mellom påkjørselen og As senere smerter og plager, vil det måtte legges vesentlig vekt på om sammenstøtet har hatt skadevoldende evne, med andre ord om det foreligger et adekvat traume, og om den påkjørte hadde akuttsymptomer på nakkeskade. Videre må det legges vekt på om det foreligger såkalte brosymptomer - det vil si om det foreligger symptomer på nakkeskade fra akuttfasen fram til en kronisk senfase - og om sykdomsbildet er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng samt om det er andre sannsynlige årsaker til plagene. Lagmannsretten skal i det følgende redegjøre for sin vurdering av disse forholdene i saken, for deretter å foreta en samlet vurdering og oppsummering av årsaksspørsmålet.

Lagmannsretten skal først behandle selve påkjørselen.

A var utsatt for en kjedekollisjon der det er på det rene at den bil som var hovedårsak til kollisjonen, en Citroen, hadde en relativt høy hastighet da den kjørte inn i den foranstående bil, en Audi. Hastigheten er av de involverte anslått til 45 til 50 km pr time. Sammenstøtet mellom disse var så kraftig at bilene ble sittende fast i hverandre. Sammenstøtet medførte at Audien ble dyttet fram i den foranstående Volvoen, som A kjørte. Det er relativt få opplysninger om hvilke skader Audien ble påført i fronten som følge av sammenstøtet med As bil. I skadeoppgaven som partene fylte ut etter sammenstøtet, heter det at «fronten ble trykket inn, (lys, støtfanger ødelagt)». Når det gjelder As bil, framgår det av skadeoppgaven at baklyset var ødelagt samt at støtfangeren var skadet. Av verkstedfakturaen framgår det at støtfangergummien bak og venstre baklys måtte skiftes. Reparasjonskostnadene utgjorde 2.377 kroner.

Ved vurderingen av om påkjørselen har hatt skadevoldende evne, vil et sentralt forhold være den hastighetsendring som As bil ble utsatt for som følge av sammenstøtet. Det er ikke opplysninger i saken som gir nærmere holdepunkter for hvilken hastighet Audien hadde ved sammenstøtet med Volvoen. Det er derimot foretatt undersøkelser av ingeniør Henrik Nesmark for å finne ut hvilken hastighetsendring Volvoen fikk ved sammenstøtet. Undersøkelsen er foretatt etter initiativ fra forsikringsselskapet. Ved beregningen har Nesmark nyttet dataverktøyet Scan-Crash. Beregningen er foretatt på grunnlag av opplysningene som foreligger om skadene som bilene (Audien og Vovoen) ble påført. Beregningen viser at Volvoen hadde en hastighetsendring i kollisjonsøyeblikket mellom 9 og 11 km pr time. Lagmannsretten finner en slik hastighetsendring sannsynlig.

Legger man en slik hastighetsendring til grunn, er spørsmålet om det er sannsynlig at denne var tilstrekkelig til å påføre A et nakketraume. Hastighetsendringen synes å ligge i nedre del av hva som kan utløse et nakketraume. Forsikringsselskapet har i denne forbindelse vist til Scherzer/Krøsl: Håndbok i kirurgisk og nevrologisk sakkyndig vurdering av ulykkestilfeller i privat forskning (norsk oversettelse), hvor det konkluderes med at den nedre grense for hastighetsendring som kan medføre nakketraume er 11 km pr time.

Den rettsoppnevnte sakkyndige for byretten, professor Rolf Nyberg-Hansen har i sin skriftlige erklæring til byretten bl a uttalt om dette:

«Den sakkyndige er ikke ingeniør eller bilteknisk sakkyndig, men så langt kunnskaps- og erfaringsgrunnlaget rekker, vil en i lys av det ovenfornevnte anta at det ble utløst beskjedne krefter vedrørende A s bil ved påkjørselen dersom hastighetsendringen var 9-11 km pr. time. Dette ligger så vidt under nedre grense på ca 11 km pr. time for hva som en vanligvis antar kan forårsake en lettere skade med overstrekning av bløtdelene i nakken, og som tilsvarer en akselrasjon på ca 3 G (30 m/s). Det er imidlertid grunn til å understreke at dette er gjenstand for diskusjon i fagmiljøene, og at en hastighetsendring på 11 km pr. time eller mer ved påkjørsel bakfra ikke nødvendigvis fører til en nakkeskade.

Under forutsetning av at de ovenfor nevnte tekniske beregninger er korrekte (ingeniør Nesdals beregninger, lagmannsrettens tilføyelse), er den sakkyndige på medisinsk grunnlag i tvil om de fysiske krefter ved påkjørselen 14. april 1991 var tilstrekkelige til å forårsake en nakkeskade hos A. En kan ikke helt utelukke en lett skade med forbigående, men neppe varige plager.»

De journalopplysninger som foreligger, tyder også på at A fikk nakkerelaterte smerter og plager etter ulykken. Hun oppsøkte X legevakt samme dag som kollisjonen fant sted. I journalen heter det om konsultasjonen:

«Ved us. Normal, ikke smertefull bevegelighet i nakke, lett trapeziusømhet, paravertebralt palp.øm bilat. Klinisk ikke fractur. Ikke neurologiske utfall i hjernenerver eller halssegment. Ser an. Kontakter egen lege for evt. oppfølging.»

A oppsøkte dagen etter sin primærlege. I journalen heter det bl a:

«Tatt rtg. nakke i dag. Whip-lash. Ikke sett noe på rtg. Bilder. Ikke sovet i natt, veldig stiv i nakken. Ikke fått noen behandling.

A har forklart at hun også de derpå følgende dager bl a følte seg stiv i nakken.

Ut fra de opplysninger som foreligger om hastighetsendringen som As bil var utsatt for samt de umiddelbare nakkeplagene som oppsto, ser lagmannsretten det som sannsynlig at A ble påført et lettere nakketraume. Det kan ha hatt betydning at A satt med hodet vendt til siden da uhellet inntraff. Lagmannsretten legger også vekt på at det ikke er opplysninger i saken som tyder på at hun hadde hatt liknende plager forut for sammenstøtet.

Som nevnt ovenfor legger man ved vurderingen av om den påkjørte er påført varige skader vekt på om det foreligger såkalte brosymptomer. Det framgår av As legejournal fra Bekkestua legesenter - hvor hennes faste lege holdt til - at A hadde en rekke konsultasjoner i perioden fra kollisjonen fram til september 1993 som gjaldt nakkesmerter, stikninger i fingre mm. Ved undersøkelse hos primærlege 31 august 1992 ble det imidlertid ikke funnet noen sikker innskrenket bevegelighet i nakken. 12 mai 1993 ble A undersøkt av nevrolog Roy Nystad. Om resultatet av denne undersøkelsen vises det til det som er sagt om denne under redegjørelsen for saksforholdet ovenfor. Videre ble hun i desember 1993 og januar 1994 undersøkt av professor Erik Dahl, som konkluderte med at A fortsatt hadde betydelige nakkeproblemer. I hele perioden fra ulykken fram til årsskiftet 1993-94 synes det således som A har hatt nakkerelaterte smerter og plager. Journalutskriftene viser imidlertid at hun i denne perioden også har hatt andre plager som vanskelig kan tilbakeføres til ulykken, først og fremst plager av psykisk karakter slik som angst og depresjoner.

For perioden januar 1994 til mai 1995 foreligger det derimot ikke i As journaler eller i dokumentene for øvrig opplysninger som gir holdepunkter for nakkerelaterte smerter eller plager. Derimot viser dokumentasjonen at hun hadde en rekke legekonsultasjoner om andre forhold. Disse gjaldt i det vesentlige plager av psykisk karakter.

I perioden fra mai 1995 viser journalutskriftene igjen at A oppsøkte lege bl a på grunn av nakkerelaterte smerter og plager. Men også i perioden fra mai 1995 synes konsultasjoner vedrørende psykiske plager å være dominerende.

Den foreliggende dokumentasjon tyder etter dette på manglende brosymptomer, idet det i en lengre periode (januar 1994 til mai 1995) ikke foreligger konkrete opplysninger om at A hadde plager som kan tilbakeføres til en eventuell nakkeskade. På den annen side har A i retten forklart at smertene og plagene var de samme også i denne perioden, men at hun ikke fant grunn til å oppsøke lege for plagene i denne perioden. Etter bevisførselen framstår det derfor som noe usikkert om det foreligger brosymptomer.

Lagmannsretten går så over til å drøfte om As sykdomsbilde er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng og om det kan være andre årsaker til plagene.

A ble 19 november 1997 undersøkt av den rettsoppnevnte sakkyndige for byretten, professor Rolf Nyberg-Hansen. I hans skriftlige erklæring heter det om hennes smerter og plager på det tidspunkt.

«hun har verkende smerter i høyre side av nakken, skulderen og armen. Plagene er til stede hver eneste dag og er mer eller mindre konstante. Undertiden har skadelidte også fornemmelse av lokale elektriske støt uten utstråling. Disse kan komme til forskjellig sted og til forskjellig tid over hele kroppen, men er verst i høyre arm og høyre side av ansiktet og hodet. Skadelidte angir egentlig ingen distinkte nakkesmerter.

A opplyser videre til den sakkyndige at hun blir fort trett og sliten og at aktivitetsnivået er lavere enn tidligere. Hun driver nå f.eks ikke lenger med svømming og skigåing som hun tidligere var glad i, men går en del turer. Hun angir å stelle en del i huset, lager mat og tar seg av lettere husarbeid. Hun angir ikke å utføre støvsuging og stryking av skjorter, og driver ikke med vinduspussing.»

A har i retten forklart at denne beskrivelsen også er dekkende for situasjonen i dag.

Professor Nyberg-Hansen har i den skriftlige erklæring i forbindelse med sin drøftelse av om det på medisinsk grunnlag var rimelig å anta at As helsetilstand på det tidspunkt erklæringen ble avgitt (februar 1998) var et resultat av kollisjonen i 1991, skrevet:

«A synes senere å ha hatt en del belastningsprovoserte myalgiske smerter, mest i høyre side av nakken, og i høyre skulder og arm. I tillegg har hun gradvis utviklet en del angstsymptomer med bl.a kvelningsfornemmelser og pustevansker samt depresjonsplager. Hun har brukt beroligende medisin (Sobril tabletter) siden 1994 og antidepressiv medisin (Seroxat tabletter) siden 1995.

Ved den sakkyndiges personlige undersøkelse av A 19. november 1997 ble det ikke påvist nevrologiske utfall som uttrykk for skade eller sykdom i det perifere (nerverøtter og kroppsnerver) eller sentrale nervesystem (hjernen og ryggmargen). Det skal spesielt bemerkes at det var normale bevegelsesutslag i nakken både for aktive og passive bevegelser. Registrering av hjernens elektriske aktivitet (elektroencefalografi EEG) viste intet sikkert galt. Omfattende nevropsykologisk testing hos spesialpsykolog dr. philos Kjetil Sundet, Oslo viste ikke tegn til hjerneorganisk skade (posttraumatisk encefalopati). Det ville en heller ikke forvente ved et trafikkuhell av den art hun har vært utsatt for. Hennes mentale symptomer og subjektive opplevelse av kognitiv funksjonssvikt må overveiende sannsynlig bero på andre forhold og mekanismer. Det er tidligere (11. desember 1991) foretatt registrering av den elektriske aktivitet i muskulatur (elektromyografi EMG) og i kroppsnerver (elektronevrografi ENG) som begge viste normale forhold.

As plager er i dag relativt omfattende. Det er diskrepans mellom fraværet av objektive funn ved kliniske og flere supplerende undersøkelser, og de omfattende plager hun har i dag. Det synes å ha vært en gradvis utvikling med nytilkomne symptomer, og til dels av mental og kognitiv art, inklusive subjektiv opplevelse av kognitiv funksjonssvikt i form av nedsatt hukommelse og svekket konsentrasjonsevne. Sykdomsbildet kan etter den sakkyndiges vurdering neppe karakteriseres som en sannsynlig følgetilstand etter et trafikkuhell av den art hun var utsatt for 14. april 1991. Symptomene og plagene står ikke i noe rimelig forhold til dette uhell, og etter en faglig vurdering er det mer sannsynlig at årsaken til skadelidtes helse- og funksjonssvikt må søkes i andre forhold og mekanismer.»

Forsikringsselskapet har gjort gjeldende at det er sannsynlig at As smerter og plager skyldes andre forhold enn bilulykken. Det har vist til at A har vært utsatt for stressbelastende faktorer og har vært plaget av angst og depresjoner. Etter lagmannsrettens mening kan det ikke utelukkes at dette er forhold som kan være årsak til plagene, men kan etter bevisførselen ikke se at det er sannsynlighetsovervekt for dette.

Lagmannsretten går så over til den samlede vurdering og oppsummering av årsaksspørsmålet.

Den påkjørsel A var utsatt for var svært beskjeden. Hastighetsendringen på As bil var så lav at den vanligvis ikke medfører nakkeslengskade. Akuttsymptomene viste at smertene og plagene var relativt små, og at A - ut fra det som kan utledes av journalutskriftene - den første tiden ble raskt bedre. Det er noe usikkert om det foreligger brosymptomer. Journalutskriftene kan tyde på at plagene og smertene var borte i en lengre periode fra januar 1994 til mai 1995. Et eventuelt fravær av smerter og plager i denne perioden tyder på at de plager A i dag har ikke kan tilbakeføres til bilulykken.

Det er ved de nevrologiske undersøkelser som er foretatt av de rettsoppnevnte sakkyndige for byretten ikke gjort positive funn av betydning. Det vises her særlig til professor Rolf Nyberg-Hansens spesialisterklæring til byretten s 6 og 7. Begge de rettsoppnevnte sakkyndige for byretten, professor Rolf Nyberg-Hansen og overlege Per Egil Hesla, har i sine spesialisterklæringer konkludert med at det ikke var sannsynlighetsovervekt for at kollisjonen var årsak til As smerter og plager. Begge fastholdt konklusjonen da de forklarte seg for lagmannsretten.

Professor Erik Dahl, som også har avgitt en spesialisterklæring i anledning saken, har riktig nok konkludert med at smertene og plagene står i sammenheng med kollisjonen. Professor Dahl fastholdt sin konklusjon da han forklarte seg for lagmannsretten. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne tillegge denne avgjørende vekt. Retten viser her til at erklæringen alene ble avgitt på grunnlag av undersøkelser av A. Dahl hadde ikke nærmere opplysninger om den hastighetsendring som As bil ble utsatt for ved kollisjonen. Han hadde heller ikke hatt for hånden journalutskrifter fra tiden etter ulykken som nærmere beskrev As nakkerelaterte smerter og plager og utviklingen av disse.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av det foreliggende bevismateriale kommet til at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at det er årsakssammenheng mellom bilulykken og de smerter og helsemessige plager A har i dag. I og med at lagmannsretten er kommet til at det ikke er sannsynlighetsovervekt for slik årsakssammenheng, er det ikke grunnlag for å tilkjenne henne ménerstatning, førerulykkesforsikring eller erstatning for tap i framtidig erverv.

Lagmannsretten har ovenfor konkludert med at det er sannsynlig at A ble påført en forbigående lettere nakkeskade. Det økonomiske tap denne skaden har påført henne anses oppgjort av forsikringsselskapet gjennom de utbetalinger som allerede er foretatt. Lagmannsretten finner ikke at de erstatningsposter som gjelder alternative behandlingsmåter, slik som fotsoneterapi, akupunktur, hud- og kroppspleie og sportsmassasje er erstatningsmessige. Lagmannsretten viser særlig til at behandlingene ikke er medisinsk begrunnet. Forsikringsselskapet anses heller ikke ansvarlig for utgiftene til spesialisterklæringen fra professor Erik Dahl og utgiftene til leiebil.

Anken har ikke ført fram og A bør dekke sakens omkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Forsikringsselskapets prosessfullmektig, advokat Rune Njøs Jacobsen, har krevd erstattet saksomkostninger med tilsammen 99.600 kroner, hvorav 85.000 kroner utgjør salær. Det er ikke reist innvendinger mot kravets størrelse og lagmannsretten tar kravet til følge. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens saksomkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 99.600 kroner -nittinitusensekshundrekroner- til Storebrand Skadeforsikring AS innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.