LB-1998-2597

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-07-01
Publisert:	LB-1998-02597
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 97-04370 A/02 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02597 A/02 og LB-1998-02598 A/02. Anket til Høyesterett, se HR-2000-00051B.
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Gustav Johan Selmer). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Martin Andreassen). Sak nr 98-02598 A/02 Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Martin Andreassen). Ankemotpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Gustav Johan Selmer).
Forfatter:	Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Anne Ellen Fossum. Ekstraordinær lagdommer Jon A. Reiersrud
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1

Krav om erstatning etter ulykke i alpinanlegg.

A ble skadet under alpinkjøring ved besøk i alpinanlegget Stryn Skiheiser 2 april 1996. Hun har krevet erstatning fra Stryn Skiheisers forsikringsselskap, Storebrand Skadeforsikring AS. Saken gjelder kun spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag. I henhold til avtale mellom Stryn Skiheiser AS og Storebrand aksepterer Storebrand å bære et eventuelt erstatningsansvar så langt dette følger av norsk rett.

A, som av seg selv og andre er betegnet som en gjennomsnittlig øvet alpinist, kjørte slalåm i dette alpinanlegget for første gang. Sammen med sin samboer kjørte hun først noen turer i anleggets ordinære slalåmbakker. De ble deretter oppmerksomme på et tilbud som gikk ut på å bli trukket opp etter en prepareringsmaskin (preppemaskin) fra toppen av skiheisen og videre opp i et område kalt Steindalen. Derfra kunne skiløperen kjøre ned i preppemaskinens oppkjørte trasè eller kjøre off-pist, dvs. utenfor preparerte løyper.

Dette tilbudet hadde vært satt i gang av Stryn Skiheiser rundt påsketider når det ble lite sne i de ordinære bakkene . Stryn Skiheiser hadde søkt om dispensasjon fra lov om motorisert ferdsel i utmark til å preparere bakken høyere opp. De satte i gang dette tilbudet uten å vente på svar fra kommunen. Samme dag som ulykken skjedde fikk de innvilget tillatelse til å drive preparering, men ikke snørekjøring. Tillatelsen gjaldt for en avgrenset tidsperiode på ti dager. Fordi Stryn Skiheiser brøt vilkårene for dispensasjonen ved å drive snørekjøring ble selskapet senere ilagt et forelegg på 10 000 kroner.

For øvrig er det opplyst at barn under 12 år ikke fikk benytte seg av dette tilbudet med mindre de var i følge med voksne.

Angjeldende dag var det overskyet vær med god sikt. Forholdene er beskrevet slik at det var flatt lys i bakkene, dvs. at det var vanskelig å se konturene i sneen. Trasèen etter preppemaskinen er beskrevet til å være ca 15 - 20 meter bred, varierende etter hvor preppemaskinen hadde kjørt. Trasèen var ikke merket eller grunnpreparert. Preppemaskinen hadde imidlertid kjørt så vidt mange ganger at trasèen hadde god snøsåle og fremsto som relativt velpreparert.

A og hennes samboer snørekjørte opp med preppemaskinen. For dette betalte de kr 50, og turen var således ikke inkludert i prisen for det alminnelige heiskortet.

Etter det A opplyser, kjørte hun først i løssnøen. Fordi den var råtten ble dette for tungt for henne, og hun kjørte deretter inn i trasèen. Samboeren kjørte ikke sammen med henne i denne delen av bakken.

Ulykken skjedde et stykke nedenfor en bakkekam hvor trasèen gjorde en venstresving. A har forklart at hun kom over henget og ble i villrede om hvor trasèen gikk. Hun oppdaget noen steiner i fartsretningen og prøvde å svinge unna. Det greide hun ikke og hun kjørte i steden ut av trasèen og inn i steinen. Det er uklart hvordan selve ulykken skjedde da det ikke var øyenvitner til stede. Samboeren kom til straks etter og fant henne liggende over steinen. A brakk ryggen og vil etter all sannsynlighet få varige mèn av ulykken.

Steinen er for øvrig beskrevet til å være ca 50 cm høy. Den ligger i et parti med flere steiner.

A krevde erstatning fra Stryn Skiheiser og deres forsikringsselskap. Storebrand bestred at det forelå ansvar. Stevning i saken ble tatt ut 15 mai 1997. Oslo byrett avsa dom 27 mai 1998 med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig med 80 % for As skade.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommen ble rettidig påanket av Storebrand 10 juli s.å. A innleverte tilsvar og motanke 6 august s.å. Ankeforhandling ble avholdt 15 og 16 juni 1999. Ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS møtte med sin prosessfullmektig advokat Gustav Johan Selmer. Ankemotparten A møtte sammen med sin prosessfullmektig advokat Knut Martin Andreassen. Det ble avhørt 3 partsakkyndige vitner og 4 ordinære vitner. Bilder fra åstedet ble fremlagt. Det ble ikke avholdt befaring.

Den ankende part har i det vesentligste anført det samme som for Oslo byrett. For lagmannsretten er særlig følgende fremhevet:

Oslo byretts dom er uriktig både med hensyn til bevisvurdering og rettsanvendelse.

Når det gjelder bevisvurdering må retten legge til grunn at hovedårsaken til ulykken er at A hadde for stor fart og mistet kontrollen over skiene. Det er vist til at hun selv har forklart at hun hadde tårer i øynene og hadde vanskeligheter med å se. A avpasset ikke farten etter forholdene.

Steinen som hun falt mot må ha ligget minst en halv meter fra den oppkjørte trasèen. Beltebilen kan ikke kjøre helt inntil steinen uten å risikere å ødelegge beltene. Det har derfor formodningen mot seg at det ikke har vært avstand fra trasèen til steinen.

Det forhold at hun ble liggende over steinen og ikke på nedsiden av denne tyder på at hun har falt før steinen og sklidd inn i denne.

Når det gjelder rettsanvendelse er det uriktig å gjøre Stryn Skiheiser AS erstatningsansvarlig for ulykken på uaktsomhetsgrunnlag. Det dreide seg ikke om en vanlig slalåmløype, men et tidsbegrenset tilbud utenom de ordinære løypene. Trasèen, som gikk opp i Steindalen, gikk gjennom et steinete parti. Dette kunne utøverne selv konstatere da de ble trukket opp. Løypa hørte ikke til anleggets ordinære bakker og fremsto heller ikke slik. Det kan ikke stilles samme krav til sikring av denne type nedfart som til ordinære, permanente slalåmbakker.

For øvrig hadde ledelsen ved Stryn Skiheiser selv kjørt opp trasèen med beltebilen og vurdert trasèen til ikke å inneholde spesielle faremomenter.

Alpin skikjøring er ikke uten en viss risiko. Velger man å kjøre i fjellet overfor det ordinære anlegget må man selv sørge for å ta de nødvendige hensyn. Det er vist til de såkalte Skivettreglene utarbeidet av Norske Skiheisers Forening hvor det fremgår at skiløperne til enhver tid skal kjøre slik at de har kontroll og for øvrig avpasse farten etter forholdene.

Området det dreier seg om er alminnelig norsk fjellterreng. Det kan av grunner som nevnt heller ikke bli tale om ansvar for uforsvarlig ordning. At Stryn Skiheiser har fått forelegg for snørekjøringen etter lov om ferdsel i utmark er i denne sammenheng ikke relevant. Loven skal beskytte helt andre interesser.

Etter norsk rett er det heller ikke grunnlag for å ilegge ulovfestet objektivt ansvar. Det er riktignok objektivt ansvar for selve heisinnretningen og de skader som måtte skje i forbindelse med heistransporten. Skikjøring av denne type representerer imidlertid ikke noen stadig, typisk og ekstraordinær skaderisiko av den type som det er naturlig å ilegge objektivt ansvar for. Skaderisikoen her var ikke høyere enn den alminnelige risiko ved å kjøre på ski i fjellet.

Dersom retten skulle komme frem til at det foreligger ansvar på et grunnlag som nevnt, må skadelidte selv bære en del av tapet fordi hun selv har medvirket til skaden, jf skadeserstatningsloven §5-1. Hun holdt for stor fart i forhold til egen ferdighet, og det er hovedgrunnen til at hun falt.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra 14 dager fra domstidspunktet til betaling skjer.

Ankemotparten har i det vesentligste anført det samme som for byretten, men har for lagmannsretten særlig fremhevet følgende:

Oslo byretts dom er riktig med unntak av at det er feil å gi A medvirkningsansvar for ulykken.

Prinsipalt anføres at det foreligger ansvar på grunn av uaktsomhet. Selv om denne trasèen kun ble brukt i en viss periode på ettervinteren, må det stilles samme krav til sikkerhet i denne bakken som i det ordinære anlegg. Det dreier seg om en opparbeidet løype, tilrettelagt og beregnet for nedfart hvor anleggseier tok seg betalt for transporten opp. Skiløpere har krav på samme sikring og trygghet i denne bakken. Det er påregnelig at skiløpere faller, anleggseier skal ta høyde for dette og sikre terrenget slik at et fall ikke får fatale konsekvenser.

Denne bakken var ikke sikret på samme måte som de andre. I henhold til retningslinjene for Norske Skiheisers Forening skulle farer som denne steinen enten ha vært merket eller polstret. Trasèen skulle også ha vært sidemerket. Dersom trasèen hadde vært sidemerket, vil ulykken vært unngått fordi A på et tidligere tidspunkt hadde kunnet se at løypa dreide mot venstre. Slik sikring kunne vært satt opp billig og enkelt. Det er støtende at en årsaksrekke som begynner med en straffbar handling og ender med skade ikke skal medføre erstatningsansvar.

Det foreligger uansett ansvar for uforsvarlig ordning. Det var et utrygt område skiløperne ble dratt opp i. Det var stein i området og ordningen burde ikke vært satt i gang.

Atter subsidiært anføres at det foreligger ulovfestet objektivt ansvar. Det dreier seg om en virksomhet med stadig, typisk og ekstraordinær skaderisiko. Objektivt ansvar bør ikke bare omfatte selve heisdriften, men også virksomheten i anlegget som sådan. Alle hensyn som ligger bak reglene om objektivt ansvar foreligger og taler for at anleggseier skal bære ansvaret for ulykker i alpinanlegg uten hensyn til skyld.

A har ikke selv skyld i det som skjedde og hun har derfor ikke medvirket til ulykken, jf skadeserstatningsloven §5-1. Det bestrides at hun kjørte for fort. Nettopp det forhold at hun valgte å kjøre inn i trasèen viste for øvrig at A var en forsiktig skikjører som ikke tok sjanser.

Byretten har også uriktig unnlatt å tilkjenne A saksomkostninger. Det er ikke grunnlag for å la hver av partene bære sine omkostninger når hun bare er ilagt en mindre del av ansvaret.

Også byrettens avgjørelse om ikke å medta omkostningene med arbeid før stevningen er uriktig da dette er en del av saksomkostningene.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig fullt ut for As skade etter skiulykke 2 april 1996.

2. Saksomkostninger tilkjennes A og det offentlige for byretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker følgende:

Retten har ikke vært på befaring. Saken er ikke særlig godt opplyst når det gjelder forholdene på ulykkesstedet. Det er riktignok fremlagt bilder tatt noen dager etter ulykken, bildene gir imidlertid begrenset grunnlag for avstandsbedømmelsen m v.

Slik retten har fått beskrevet ulykkesstedet, var dette et kritisk punkt i en ellers oversiktlig og relativt lett trasè. Heller ikke denne delen av trasèen er imidlertid beskrevet som spesielt krevende.

Løypa gjør en venstresving der henget starter, og det steinete partiet lå i fartsretningen løypa hadde før svingen. Avstanden fra kanten på henget til steinene er av vitner beskrevet til å være fra 5 til 20 meter. Det er heller ikke helt klart om steinen lå i kant med trasèen eller noe lengre fra denne.

Ut fra det som er fremkommet, legger retten til grunn at steinen ikke var synlig for skiløperne før de kom over henget. Steinen har ligget nær trasèen, men ikke i denne. Trasèen er beskrevet til å være noe smalere her enn ellers.

Det dreier seg om en trasè som ble kjørt opp for en kort periode påsketider. Forholdene i det ordinære anlegget kunne ofte være dårlige på slutten av sesongen og da tilbød skisenteret snørekjøring slik at alpinistene kunne starte høyere opp i fjellet. Slik bakken er beskrevet gjennom vitneførsel og bilder, fremstår denne bakken ikke som noen del av det ordinære skianlegget. Så lenge det er preparert en trasè, kan det imidlertid ikke karakteriseres som off-pist kjøring. Uten at det legges avgjørende vekt på det, skal det bemerkes at slik A selv har beskrevet bakken overfor leger ved Sunnås sykehus, har hun også oppfattet det slik at hun forlot det ordinære alpinanlegget.

Når det gjelder hendelsesforløpet legger retten til grunn at da A kom på kanten av henget, hadde hun tårer i øynene og kom i villrede om hvor løypa gikk. Hun oppdaget steinene og prøvde å svinge. Dette greide hun ikke og kjørte i stedet med kurs rett mot steinen. Da det ikke er øyenvitner til ulykken, kan det ikke redegjøres nærmere for hvordan hun falt. Retten vil imidlertid bemerke at hun må ha hatt god fart over henget og viser til både det faktum at hun hadde tårer i øynene samt det forhold at hun ikke greide å svinge eller stoppe.

Spørsmålet er om anleggseier kan bebreides fordi steinene ikke var merket eller sikret på annen måte.

Avgjørende i vurderingen blir om steinen representerte et ekstraordinært faremoment i forhold til terrenget for øvrig.

Utgangspunktet er at alpinkjøring skjer på egen risiko og at skiløperne selv har ansvar for at de kjører på en slik måte at de kan stoppe for hindringer enten det er andre løpere eller hindre i bakken.

For alpinbakker finnes det i dag ikke forskrifter eller regler for hvor langt plikten går til å sikre naturlige hindre eller faste anordninger som kan representere farer. Naturlige hindre som steiner og trær har tradisjonelt ikke vært sikret like godt som master, skilt og andre innretninger. Norske Skiheisers Forening har imidlertid utarbeidet anbefalinger til anleggseierne. Disse går ut på at også steiner og trær som representerer ekstraordinære faremomenter skal sikres. I tillegg anbefales sidemarkering av bakkene. I en viss grad vil det være gjenstand for skjønn i hvilken grad de enkelte hindringer representerer en fare. Det er ikke opplyst i hvilken grad disse anbefalingene er fulgt opp i norske alpinanlegg. Stryn Skiheiser var for øvrig ikke medlem av Norske Skiheisers Forening. Det er naturlig å anta at brudd på denne bransjenormen etter omstendighetene kan føre til erstatningsansvar.

Spørsmålet er om det kan stilles de samme krav til sikkerhet i den trasèen denne saken handler om som i ordinære slalåmbakker. Etter rettens oppfatning kan det ikke stilles samme krav til sikkerhet i det aktuelle området. Det må ha fremstått som klart for skiløperne at de nå befant seg utenfor det ordinære anlegget. Trasèen fremsto ikke som en del av det ordinære løypeanlegget. Turen var heller ikke inkludert i det vanlige heiskortet. I et skianlegg vil det utenom de ordinære slalåmbakkene være områder med off-pist kjøring og områder der det for øvrig er oppkjørt uten at det er en ordinær bakke, tilførselsveier etc. Også i slike gråsoner som naturlig brukes av skiløperne i anlegget, må det stilles krav til sikring av ekstraordinære faremomenter. Når anleggseier først etablerer et slikt tilbud som her, kan det ikke gjøres helt uten ansvar for sikring. Også i slike områder må farer som fremstår som upåregnelige, søkes sikret. I områder som ikke fremstår som ordinære nedfarter, er det imidlertid påregnelig at flere naturlige hindre forekommer enn i en avgrenset oppmerket slalåmløype av ordinær bredde og karakter.

I dette tilfellet dreide det seg om stein som lå ved kanten av trasèen i et område som fremstod som typisk norsk fjellterreng med steinete partier og enkelte busker. Spørsmålet er om steinene representerte et slikt ekstraordinært faremoment utover det en skiløper måtte regne med i terreng av denne typen. Nettopp det forhold at man nå befant seg i alminnelig fjellterreng med naturlige faremomenter stiller høyere krav til aktsomhet hos skiløperne. I den forbindelse skal bemerkes at området ikke synes å ha vært vurdert som spesielt krevende eller farlig verken av anleggseier eller av andre. 12-års grensen var først og fremst satt for å unngå at barn dro alene opp i fjellet med de konsekvenser det kunne få, ikke fordi løypa ble ansett for å være spesielt krevende.

Skiløperen har i utgangspunktet alltid ansvar for å avpasse farten etter forholdene og egne ferdigheter. Dette må særlig gjelde dersom skikjøringen finner sted i et område som er nytt for skiløperen eller skiløperen har dårlig sikt av ulike årsaker. Steinen fremsto etter lagmannsrettens vurdering ikke som noen risiko utover det skiløperne måtte forvente i dette terrenget. Saken kunne stilt seg annerledes dersom steinen hadde ligget i selve trasèen og således fremstått som en upåregnelig og plutselig fare. Det kan ikke ha vært uventet at det lå stein i kanten av trasèen i dette området. Området var synlig fra toppen av den ordinære heisen og også under kjøringen opp sees steinene tydelig. Det har da mindre betydning at den enkelte stein ikke har vært synlig før på kort sikt. Slik terrenget fremsto stilte det krav til ekstra påpasselighet fra løpernes side, særlig der trasèen gikk i heng og hvor skiløperen ikke kunne se hva som befant seg nedenfor.

Retten har således kommet til at A selv hadde risikoen for at hun kjørte ut av trasèen. Anleggseier kan ikke bebreides for at dette området ikke var sikret. Dette fremsto ikke som noen ekstraordinær fare som var større enn det man kunne forvente i området. Alpinanlegg er lagt i naturen, og alpinkjøreren må da ta risikoen for de risikomomenter omkringliggende natur måtte medføre og som ikke fremstår som helt upåregnelige terrenget tatt i betraktning.

Foranlediget av ankemotpartens anførsler vil retten bemerke at det forhold at det er ilagt forelegg for snørekjøringen, ikke kan ha noen betydning i saken så lenge forelegget referer seg til brudd på en lov som beskytter helt andre interesser.

Av grunner som nevnt over, er retten av den oppfatning at det her heller ikke dreier seg om noen uforsvarlig ordning. Saken ville stilt seg annerledes dersom skiløperne ved snørekjøringen ble kjørt opp i et område som inneholdt faremomenter utover det man må regne med i vanlig fjellterreng. Retten kan imidlertid ikke se at dette terrenget er av en slik karakter.

Etter rettens oppfatning er det heller ikke grunnlag for ulovfestet objektivt ansvar. Det dreier seg her om naturlige faremomenter som ikke er knyttet til noen teknisk innretning, men til fjellet og naturen som sådan. Skikjøring er en sport med ikke ubetydelige risikomomenter, og reelle hensyn taler for å fastholde hovedregelen om at alpinkjørere selv har ansvar for å avpasse kjøring og fart etter forholdene. Det dreier seg om en utpreget fritidsaktivitet som frivillig oppsøkes og hvor utøveren selv har avgjørende innflytelse på hvorledes aktiviteten utøves og således tilsvarende innflytelse på risikoen for ulykker.

Etter dette har retten kommet til at Storebrand må frifinnes.

Når det gjelder saksomkostninger, vil retten bemerke at saken har budt på tvil. Det er ikke mye rettspraksis på området. Saken har også en viss prinsipiell interesse. Under henvisning til ovenstående har retten kommet frem til at hver av partene skal bære sine omkostninger både for hovedanken og motanken jf tvml §180, annet ledd jf tvml §172, annet ledd. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

Når det gjelder omkostninger til advokat påløpt før stevningen og som ikke har vært nødvendige for utarbeidelsen av denne og således heller ikke nødvendige for selve rettssaken, er dette i realiteten et tap A har blitt påført som følge av ulykken og som må behandles som en del av et erstatningskrav. Disse utgiftene kan således ikke tas med i et krav om saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.