LB-1998-2669
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-10-23 |
| Publisert: | LB-1998-02669 |
| Stikkord: | Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 98-00268 A/13 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02669 K/04. Anket til Høyesterett; byrettens og lagmannsrettens kjennelser om avvisning og lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse opphevet, og saken hjemvist til fortsatt behandling i byretten, HR-1999-00125 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Signe Moland) Kjæremotpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Ola Rømo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Dag Stousland, 2. Lagdommer Sissel Rydman Langseth, 3. Kst lagdommer Einar Kaspersen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §476, Barnevernloven (1992) §4-20, Tvistemålsloven (1915), EMK (1999), EMK (1999) |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder spørsmålet om en biologisk mor som er fratatt foreldreansvaret, kan reise sak etter tvistemålsloven bestemmelser i kapitel 33 for å få rettslig overprøvet fylkesnemndas samtykke til adopsjon, jfr. barnevernsloven §4-20 annet ledd.
Klient- og pasientutvalget i Oslo kommune vedtok i mai 1990 å frata A foreldreansvaret for datteren B, født xx.xx.1989. Etter klage stadfestet Fylkesmannen i Oslo og Akershus vedtaket i november 1990. Saken ble bragt inn for Oslo byrett som i april 1991 kom til samme resultat. Dommen ble anket, men nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i oktober 1991.
A bragte saken inn for Den europeiske menneskerettighetskommisjon med påstand om at beslutningen om omsorgsovertakelse, overtakelse av foreldreansvaret og nektelse av samvær representerte brudd på artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Saken ble innbragt for Menneskerettighetsdomstolen og dom forelå i august 1996. Domstolen kom til at vedtaket om overføring av foreldreansvaret og nektelsen av samvær var i strid med EMK artikkel 8, mens vedtaket om omsorgsovertakelse ikke var i strid med konvensjonen.
Sak om adopsjonssamtykke ble fremmet for fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus i juni 1994, men stilt i bero i påvente av avgjørelsen i saken for Den europeiske menneskerettighetskommisjon. Den 19 november 1997 ga fylkesnemnda samtykke til at B kunne adopteres av forsterforeldrene. Fylkesmannen ga bevilling til at adopsjon 13 januar 1998.
Ved stevning til Oslo byrett av 8 januar 1998 krevet A rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak av 19 november 1997. I tilsvar av 17 februar 1998 krevet Oslo kommune prinsipalt saken avvist.
Oslo byrett avsa 21 juli 1998 kjennelse med slik slutning:
Sak 00268-98 A/13 avvises.
A har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Hun anfører at byrettens tolking av EMK artikkel 6 er feil når den er kommet til at adopsjonsvedtaket ikke kan gjøres til gjenstand for rettslig overprøving som følge av at foreldreansvaret er fratatt henne. Det er syv år siden spørsmålet om å frata henne foreldreansvaret ble prøvet for domstolene. Når adopsjon ikke ble vedtatt før i 1998, følger det av hensynene bak EMK, i særlig grad artikkel 6, at spørsmålet bør være gjenstand for rettslig overprøving.
Det strider mot den alminnelige rettsbevisthet at hun skulle måtte kreve foreldreansvaret tilbake for på den måten å få overprøvet adopsjonssamtykket. Når hun på det nåværende tidspunkt ikke krever foreldreansvaret tilbake, er dette for ikke å skjerpe konflikten mellom henne og fosterforelderne. Hun ønsker imidlertid ikke å brenne alle broer. Forholdet kan utvikle seg slik at det senere blir naturlig for henne å kreve foreldreansvaret tilbake, eller at datteren ønsker en nærmere formell tilhørighet til sin biologiske familie.
Spørsmålet om adopsjon ble ikke bragt inn for fylkesnemnda før i 1997, etter at dommen fra Menneskerettighetsdomstolen forelå. Da hadde datteren vært i fosterhjemmet i snaut 7 år, uten kjennskap til mor og søsken. Hun vurderte det da slik at det var for sent å begjære omsorgen opphevet. Datteren er nå blitt så gammel at spørsmålet om biologisk familie kan tas opp med henne på en annen og mer konkret måte enn før. Hun mener at det er best for datteren at hun får kjennskap til sin biologiske familie og får vite om sitt "stamtre".
Etter at dommen fra Mennekerettighetsdomstolen forelå hadde hun håpet at barneverntjenesten hadde villet medvirke til kontakt mellom mor og datter, men så har ikke vært tilfelle.
A har nedlagt slik påstand:
Oslo byretts kjennelse av 21 juni 1998 oppheves.
Oslo kommune har inngitt tilsvar der det anføres at byrettens kjennelse er fullt ut i samsvar med den lovforståelse som er lagt til grunn av Høyesteretts kjæremålsutvalg i flere avgjørelser. Det fremgår klart av disse avgjørelsene at det ikke er noen adgang til rettslig prøving etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak om adopsjonssamtykke. Det er intet forhold i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon som gir grunnlag for særskilt prøvingsrett vedrørende dette spørsmål. Dommen fra Menneskerettighetsdomstolen rettet ikke på noe punkt kritikk mot dommen i Oslo byrett som opprettholdt såvel fratakelse av foreldreansvar som nektelse av samvær. Det er ingen fundamentale forskjeller mellom denne sak og de tidligere sakene som har vært forsøkt brakt inn for domstolene for prøving av adopsjonssamtykke etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det er på det rene at A ved rettskraftig avgjørelse er fratatt foreldreansvaret for sin datter B. Hun har positivt gitt uttrykk for at hun på det nåværende tidspunkt ikke ønsker å kreve foreldreansvaret tilbake.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i to avgjørelser, Rt-1994-1654 og Rt-1997-1264, lagt til grunn at en mor som tidligere er fratatt foreldreansvaret for barnet med sikte på adopsjon, ikke kan ansees rammet av fylkesnemndas vedtak om adopsjon etter barnevernloven §4-20 annet ledd.
Det forhold at A i den situasjonen som således foreligger ikke kan få prøvet vedtaket om adopsjonssamtykke, har av Høyesterett vært ansett ikke å være i strid med EMK artikkel 6.
Etter lagmannsrettens oppfatning stiller denne saken seg ikke annerledes enn tidligere saker som har vært prøvet for Høyesteretts kjæremålutvalg etter at dommen fra Menneskerettighetsdomstolen forelå og hvor vedtaket om å frata A rett til samvær og foreldreansvar ble ansett å innebære brudd på EMK artikkel 8. Det vises til byrettens bemerkninger om dette. te ledd kan få anvendelse. Saksomkostningene fastsettes til kr 2500, som påstått.
Saksomkostninger for byretten var ikke krevet av Oslo kommune og ble derfor ikke tilkjent.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Lagmannsretten betaler A til Oslo kommune 2.500 -totusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.