LB-1998-2740
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-21 |
| Publisert: | LB-1998-02740 |
| Stikkord: | Pensjonsforsikring, Unnlatt premiebetaling, Fripolise, Re integra |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 97-09635 A/35 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02740 A/01. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Thorer Ytterbøl). Motpart: Storebrand Livsforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Tone Aarak). |
| Forfatter: | Lagdommer Agnes Nygaard Haug, formann. Lagdommer Jørgen Brunsvig. Ekstraordinær lagdommer Grete Gørvell Halvorsen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §39, Forsikringsavtaleloven (1989) |
Saken gjelder størrelsen av uførepensjon etter unnlatt premiebetaling, herunder spørsmål om rett til premiefritak.
A, født xx.xx.1943, tegnet i februar 1988 individuell avtale om pensjonsforsikring, kalt K-pensjon, i Livsforsikringsselskapet Plus AS. Ansvaret etter forsikringsavtalen ble senere overtatt av Storebrand Livsforsikring AS, heretter kalt Storebrand. Forsikringsavtalen omfattet alderspensjon, uførepensjon ved sammenhengende ervervsuførhet i mer enn 12 måneder, samt premiefritak under ervervsuførhet som varer lenger enn 3 måneder sammenhengende. Pensjonsbeløpene skulle reguleres årlig.
I følge polisen gjaldt selskapets standard forsikringsvilkår for forsikringen. Det er ubestridt at Storebrands forsikringsvilkår av 1990 for individuell kapital-, pensjons- og livrenteforsikring (heretter kalt Hovedvilkårene) etter hvert gjaldt i forsikringsforholdet. I Hovedvilkårene §7 angående premiefritaking het det blant annet:
«1. a) Rett til premiefritagelse inntrer når den forsikrede har vært minst 25 % ervervsufør i et sammenhengende tidsrom av 3 måneder, mens forsikringen var i kraft.
2. a) Den som krever fritagelse, skal gi selskapet de opplysninger det forlanger. Selskapet kan søke opplysninger hos leger, sykehus, trygdekontorer eller andre forsikringsselskaper og kan forlange undersøkelse ved en bestemt lege. Inntil spørsmålet om premiefritagelse er avgjort, må forfalte premier betales. Premiefritagelse gjøres opp etterskuddsvis.
3. Retten til premiefritagelse faller bort for den tiden som ligger lenger tilbake enn 3 år fra den dagen kravet om premiefritagelse kom inn.»
I Hovedvilkårene §8 om opphør med premiebetalingen het det blant annet:
«Blir premien ikke betalt innen 14 dager etter avsendelsen av 2. gangs premievarsel eller annen avtalt frist, trer forsikringen ut av kraft. Har forsikringen oppnådd avbrudds- eller gjenkjøpsverdi gjelder følgende for:.
- Pensjons- og livrenteforsikring:
a) Forsikringen går over til en fullt betalt forsikring med nedsatte pensjons- (livrente)beløp med samme avbruddsverdi (se §5) som før nedsettelsen.
Med unntak av enkelte endringer som følge av ikrafttredelsen av lov om forsikringsavtaler av 16 juni 1989 nr 69, gjaldt i hovedsak tilsvarende regler allerede fra det tidspunkt forsikringen ble tegnet.
A ble sykmeldt 5 juli 1991 som følge av ryggproblemer. Han har etter dette ikke vært arbeidsfør. Høsten 1992 ble han påført skader på flere nerver i forbindelse med en operasjon i brystet. Som følge av sykdom måtte han avvikle sin virksomhet som selvstendig næringsdrivende tømrer. A fikk i denne perioden betydelige økonomiske problemer.
Etter forsikringsavtalen skulle premien betales forskuddsvis 1 desember hvert år. Ved tegningen var premien kr. 10.000 pr. år. A betalte premie som avtalt de første 4 årene. Han betalte imidlertid ikke premien som forfalt 1 desember 1991. Det er ubestridt at han mottok premievarsel fra Storebrand, og at han deretter mottok en eller to purringer og deretter varsel om at forsikringen ikke lenger ville gjelde med full kraft dersom premien ikke ble betalt. I varselet ble det vist til bestemmelsene i forsikringsvilkårene vedrørende opphør av premiebetalingen og retten til gjenopptakelse av forsikringen.
Under henvisning til manglende premiebetaling besluttet Storebrand i juli 1992 at forsikringen med virkning fra 1 desember 1991 skulle gå over til en fullt betalt forsikring, men med rett til reduserte ytelser beregnet med utgangspunkt i verdien av de premier som var innbetalt. Slik fullt betalt forsikring med reduserte beløp kalles ofte fripolise. Storebrand oversendte kontobrev for 1992 hvor reduksjonen av uførepensjonen fremgikk. Selskapet sendte deretter årlig ut kontobrev med angivelse av verdien av uførepensjonen dersom et forsikringstilfelle skulle inntre.
A hevder at han i november 1991 kontaktet Livsforsikringsselskapet Plus AS og ved årsskiftet 1991 / 1992 - samt flere ganger etter dette - kontaktet Storebrand, som da hadde overtatt forsikringen, og opplyste at han hadde vært sykmeldt i mer enn 3 måneder, og at han derfor hadde krav på premiefritak. Storebrand bestrider at selskapet har mottatt slike henvendelser fra A.
I mai 1995 ble A tilstått uføretrygd fra folketrygden med en uføregrad på 100 prosent med virkning fra 1 juli 1992. A fremsatte 12 juni 1995 krav om uførepensjon fra Storebrand. Da han ved selskapets brev av 25 juli 1995 ble oppmerksom på at Storebrand fastsatte pensjonen med grunnlag i nedsatt beløp, protesterte han umiddelbart mot dette. Det var deretter korrespondanse mellom partene. Storebrand fastholdt at det hadde vært grunnlag for å sette avtalen til fripolise som følge av manglende premiebetaling. Dette kom blant annet til uttrykk i brev 7 mars 1997 fra saksbehandler Kristin A. Wilson i Storebrand til advokatfullmektig Kari Jacobsen, som på dette tidspunkt bisto A. I brevet ble det avslutningsvis oppfordret til å ta kontakt med Wilson dersom det var spørsmål.
Advokatfullmektig Jacobsen skrev 7 april 1997 til Storebrand «Attention: Tore Berntsen», anga As navn og personnummer i overskriften og viste til «tidligere korrespondanse i ovennevnte sak», men uten å gi nærmere referanser. I brevet redegjorde advokatfullmektig Jacobsen kort for As oppfatning av saksforholdet. Hun ble deretter telefonisk kontaktet av en annen saksbehandler i Storebrand, Berit Engen Bergh. Bergh opplyste at Storebrand hadde begått en feil, og at avtalen ville bli gjenopptatt gjeldende fra 1 desember 1991 med full sum. Advokatfullmektig Jacobsen meddelte A at Storebrand hadde endret sitt standpunkt.
Da det ikke kom noen skriftlig bekreftelse fra Storebrand, purret advokatfullmektig Jacobsen selskapet. Hun mottok 30 mai 1997 svar fra Storebrand ved Kristin A. Wilson. I brevet heter det blant annet:
«Vi beklager at en av våre saksbehandlere feilaktig kom i skade for å gi telefonisk uttrykk for at selskapet har endret standpunkt i ovennevnte sak, og med dette forespeilet gjenopptak av avtalen med full sum fra 01.12.91.
Ovennevnte uttalelse rykker ikke ved vårt tidligere standpunkt som er meddelt A i vårt brev 31.08.95 og opprettholdt i brev av 16.07.96. Kopier av disse brevene ble oversendt Dem i vårt brev av 07.03.97.»
Etter forgjeves forliksmekling brakte A saken inn for Oslo byrett ved stevning 5 november 1997. Oslo byrett avsa dom i saken 1 juli 1998 med slik slutning:
1. Storebrand Livsforsikring AS frifinnes.
2. A tilpliktes å erstatte Storebrand Livsforsikring AS saksomkostninger med kr 24 200 med tillegg av 12 % rente.
3. Oppfyllelsesfristen for pkt 2 settes til 2 to uker fra dommens forkynnelse.
A har i rett tid påanket dommen. Ankeforhandling ble holdt 25 og 26 august 1999. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner, hvorav 3 var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Bevisførselen har vært noe mer omfattende for lagmannsretten enn for byretten. Saken står for øvrig i alt vesentlig i samme stilling som for byretten.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Storebrand Livsforsikring AS tilpliktes å betale A uførepensjon i h.h.t. forsikringspolise av 19.02.1988 og tillagt renter i h.h.t. forsikringsavtaleloven.
2. Storebrand Livsforsikring AS tilpliktes å erstatte A sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.
Ankemotparten, Storebrand Livsforsikring AS, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom av 01.07.98 stadfestes.
2. Storebrand Livsforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av 12 tolv - prosent rente fra 14 fjorten dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.
Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:
A varslet Storebrand om sin ervervsuførhet og krevde premiefritak på en slik måte at Storebrand er avskåret fra å redusere ytelsene etter reglene om overgang til fripolise. A betalte premie i henhold til avtalen så lenge han var frisk. Retten til premiefritak ved sammenhengende sykdom i mer enn 3 måneder var et vesentlig element i den trygghet som forsikringsavtalen skulle sikre ham. A ville åpenbart fått premiefritak pr.1 desember 1991 dersom forsikringsselskapet hadde behandlet krav om dette. De medisinske vilkår var oppfylt. Det forelå ikke brudd på opplysningsplikten da forsikringen ble tegnet eller lignende.
Kravet er ikke fremsatt for sent. Det må under enhver omstendighet løpe en frist på tre år fra vilkårene for premiefritak opprinnelig forelå, jf Hovedvilkårene §7 nr. 3.
Det må anses å følge av forsikringsavtalen at selskapet har plikt til å behandle krav om premiefritak med rimelig hurtighet.
Krav om premiefritak behøver etter forsikringsavtalen ikke å fremsettes skriftlig. Ved bevisvurderingen må As forklaring om at han muntlig varslet Livsforsikringsselskapet Plus AS sent høsten 1991 og deretter Storebrand, første gang trolig ved årsskiftet 1991/1992, legges til grunn. Hans forklaring støttes av vitneforklaringen fra hustruen, B, som han fortalte om sine henvendelser, og som overhørte en telefonsamtale med Odd Kåre Kontra i Storebrand, trolig i 1992. Det er videre sannsynlig at han varslet selskapet om retten til premiefritak på bakgrunn av hans vanskelige helsemessige og økonomiske situasjon i denne perioden.
Storebrand er under enhver omstendighet bundet av tilsagnet fra saksbehandler Berit Engen Bergh gitt i telefonsamtale med advokatfullmektig Kari Jacobsen 28 april 1997.
Vilkårene for tilbakekall av dette løftet etter re integra-prinsippet foreligger ikke. Re integra-regelen må anvendes med varsomhet. Utgangspunktet er at avtaler skal oppfylles i overensstemmelse med partenes intensjoner. A var i god tro. Han fikk medhold i et krav han hadde forfulgt gjennom lengre tid. Det må videre legges vekt på at han hadde innrettet seg psykisk etter løftet da tilbakekall ble forsøkt ved brev av 26 mai 1997 fra Storebrand. Under enhver omstendighet foreligger ikke slike «særlige grunner» som kan gi tilbakekallet rettsvirkninger. Tilbakekallet ble mottatt over en måned etter at løftet ble gitt. A var åpenbart berettiget til premiefritak og dermed fulle ytelser etter forsikringsavtalen. Han hadde betalt premie gjennom fire år. Premien innebar også vederlag for selskapets risiko for at vilkårene for premiefritak skulle inntre. Saksforholdet er forskjellig fra Rt-1983-281 både når det gjelder tidsforløp og kompetansen til den som opprinnelig ga tilsagnet.
Ankemotparten, Storebrand Livsforsikring AS, har i det vesentlige anført:
Nedskrivningen av forsikringsbeløpene var rettmessig som følge av manglende premiebetaling. Forfalt premie må betales inntil spørsmålet om premiefritak er avgjort, jf Hovedvilkårene §7 nr. 2 bokstav a). Premiefritak gjøres opp etterskuddsvis. Eventuelt varsel om at premiefritak kreves har ikke betydning for plikten til å betale premie ved forfall. Når plikten til å betale premie blir misligholdt, har forsikringsselskapet rett til å beslutte at forsikringen går over til en fullt betalt forsikring med nedsatte pensjonsbeløp, såkalt fripolise, jf Hovedvilkårene §8.
Det bestrides at A varslet selskapet om at han var ervervsufør, og at han krevde premiefritak høsten 1991 eller i 1992. Forsikringstaker har bevisbyrden for at han kontaktet forsikringsselskapet, og at dette eventuelt skjedde på en måte som kunne foranledige behandling av søknad om premiefritak. En påstand om henvendelse er klart ikke tilstrekkelig bevis.
Selskapet har ikke registrert noen henvendelse fra A angående sykdom eller premiefritak i den aktuelle perioden. En rekke omstendigheter taler mot at han foretok henvendelser som anført. A oppga i søknad om ny pensjonsforsikring i Storebrand i oktober 1991 at han var arbeidsfør. Søknaden ble imidlertid ikke ferdigbehandlet som følge av at A ikke fremla legeerklæring. Det er uforståelig at han ikke opptrådte adekvat for å beholde forsikringsdekningen, dersom han forstod betydningen av å oppnå premiefritak. Hans forklaring er noe endret i forhold til den forklaring som er gjengitt i byrettens dom. A og B forklaringer strider mot vitneforklaringen til Odd Kåre Kontra ved Storebrands kontor i Sarpsborg. Kontra kan ikke huske å ha hatt noen samtaler med A angående sykdom eller premiefritak i den aktuelle perioden. Kontra ville eventuelt ha sørget for å utlevere skjema m.v. slik at saksbehandlingen kunne ha kommet i gang. Det foreligger ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å fastslå om vilkårene for premiefritak er til stede, herunder opplysninger om sykehistorien før forsikringen ble tegnet.
A har ikke bestridt at han mottok betalingsvarsler, purringer og meldinger om at forsikringen ville gå over til fripolise, og at han forstod innholdet av disse brevene fra selskapet. Han foretok seg likevel ikke noe før sommeren 1995.
Storebrand har uansett ikke utvist noen erstatningsbetingende uaktsomhet som kan gi grunnlag for å kreve pensjon med fulle beløp.
Tilsagnet fra saksbehandler Berit Engen Bergh i telefonsamtale 28 april 1997 kan ikke gjøres gjeldende da det ble trukket tilbake re integra. Det foreligger slike særlige grunner som gir rett til tilbakekall. Tilsagnet bygget på saksopplysningene i brev av 7 april samme år fra advokatfullmektig Kari Jacobsen. Dette brevet inneholdt ikke henvisning til tidligere behandling av klage fra A over selskapets beslutning om å nedsette pensjonsbeløpene som følge av den manglende premiebetaling. Da brevet var stilet til feil adressat i Storebrand og manglet henvisning til saksnummer m.v., fanget selskapets saksbehandlingsrutiner ikke opp at selskapet allerede hadde avgjort saken. Den ble derfor registrert som ny klagesak. Tilsagnet fra saksbehandler Bergh bygget dermed på en uriktig oppfatning av at selskapet hadde begått en feil.
Også øvrige vilkår for tilbakekall re integra er oppfylt. A hadde ikke innrettet seg etter tilsagnet før han ble kjent med tilbakekallet. Forventninger eller psykisk innretting avskjærer ikke adgangen til tilbakekall. Det var ikke gått for lang tid før tilbakekall fant sted, jf Rt-1983-281. Tilbakekall skjedde straks saksbehandler Kristin A. Wilson ble kjent med Berghs tilsagn.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten.
Etter lagmannsrettens oppfatning oppfylte A vilkårene for premiefritak ved premieforfall 1 desember 1991. Han hadde da vært fullt ervervsufør i nesten 5 måneder. Det foreligger ikke indikasjoner på at Storebrand ville vurdere hans helsetilstand på annen måte enn trygdemyndighetene, eller at selskapet ellers ville ha hatt grunnlag for å nekte premiefritak.
Hovedvilkårene av 1990 inngikk som en del av avtalen da spørsmålet om premiefritak ble aktuelt i 1991. Det fremgår av Hovedvilkårene §7 nr 2 bokstav a) tredje punktum at forfalte premier må betales inntil spørsmålet om premiefritak er avgjort. Forsikringsavtalen forutsetter følgelig at forsikrede må fortsette å betale premien ved forfall selv om det er inntrådt ervervsuførhet som kan gi grunnlag for premiefritak. Regelen har blant annet sammenheng med selskapets behov for å kontrollere om vilkårene for fritak er oppfylt. Hovedvilkårene §8 fastsetter at forsikringen trer ut av kraft dersom premien ikke er innbetalt innen 14 dager etter avsendelsen av annen gangs premievarsel. Forsikringen går i et slikt tilfelle over til en fullt betalt forsikring, men med nedsatt pensjonsbeløp tilsvarende avbruddsverdien før nedsettelsen, såkalt fripolise.
Behandling av spørsmål om premiefritak vil normalt skje etter krav fra forsikrede. Hovedvilkårene oppstiller ikke formkrav når det gjelder krav om premiefritak. Etter lagmannsrettens oppfatning har forsikrede bevisbyrden for at krav om premiefritak er fremsatt muntlig overfor selskapet. En påstand om muntlig henvendelse til forsikringsselskapet vil alene ha liten bevisverdi.
Etter en samlet bevisvurdering er lagmannsretten kommet til at det er sannsynlig at A gjentatt muntlig har fremsatt krav om premiefritak. Dette gjelder for det første en telefonisk henvendelse til Livsforsikringsselskapet Plus AS, trolig i månedsskiftet oktober / november 1991. Som følge av at det ikke var mulig innen rimelig tid å få kontakt med noen saksbehandler, oppga han sitt navn til sentralbordbetjenten, og at henvendelsen gjaldt en pensjonsforsikring. A opplyste videre om adresse og fødselsdato, og at han hadde vært syk i mer enn 3 måneder. Det kan reises spørsmål om henvendelse i denne form kan anses som en tilstrekkelig klar melding.
Lagmannsretten finner det imidlertid sannsynlig at A også tok telefonisk kontakt med Storebrands hovedkontor i Oslo, trolig ved årsskiftet 1991 / 1992, og at han da overfor en saksbehandler redegjorde for at han hadde meldt fra til Livsforsikringsselskapet Plus AS om sitt krav på premiefritak, og derfor regnet med at saken var i orden. Han forklarte at han fortsatt var syk og krevde premiefritak. A forutsatte på denne bakgrunn at spørsmålet var avklart, og at han ville få henvendelse fra selskapet dersom han skulle foreta seg noe ytterligere. Ytterligere legger lagmannsretten til grunn som bevist at A ved flere anledninger tok opp spørsmålet om premiefritak med Odd Kåre Kontra, som arbeidet ved Storebrands kontor i Sarpsborg. Det er imidlertid vanskelig å fastslå når disse samtalene fant sted.
Ved sin bevisvurdering har lagmannsretten blant annet lagt vekt på at As forklaring på vesentlige punkter er støttet av vitneforklaring fra hans kone, B. Hun forklarte at A hadde fortalt henne om sine telefonhenvendelser til forsikringsselskapet på de aktuelle tidspunkter. Hun forklarte videre at hun hadde overhørt telefonsamtale mellom sin mann og Odd Kåre Kontra. As forklaring om at saksbehandleren ved hovedkontoret under telefonsamtalen ikke fikk opp pensjonsavtalen på sin dataskjerm, men bare en avtale om gjeldsforsikring, understøttes av forklaringen til Odd Kåre Kontra om at det tok tid fra Storebrands overtakelse av Livsforsikringsselskapet Plus AS i slutten av 1991 til forsikringer tegnet i dette selskapet var tilgjengelig på Storebrands datasystem. Omstendighetene rundt utfyllingen av skjema for eventuell polisetegning i oktober 1991 er så vidt uklare at lagmannsretten ikke finner grunn til å legge avgjørende vekt på innholdet av dette. Skjemaet ble for øvrig fylt ut av Odd Kåre Kontra. Det kan dermed ha oppstått misforståelser under utfyllingen.
Det vises ytterligere til at A fra og med høsten 1991 var bekymret når det gjelder sin helsetilstand, og konsekvensene av denne. Det er dermed sannsynlig at han var opptatt av å sikre at forsikringen, som han allerede hadde betalt betydelige premier på, ble videreført med full verdi. Utfallet av telefonsamtalene gjorde at det for ham ikke kan ha fremstått som nødvendig også å varsle kravet om premiefritak skriftlig. Han oppgir for øvrig at han er lite tilbøyelig til å uttrykke seg skriftlig.
Storebrand har vist til at A burde ha reagert når han gjentatt mottok betalingsvarsler, purringer og meldinger om at forsikringen ville bli konvertert til fripolise med reduserte beløp m.v. Lagmannsretten har som nevnt funnet det bevist at A meldte krav om premiefritak muntlig ved minst to anledninger før konvertering til fripolise fant sted, og at han i 1992 flere ganger kontaktet Odd Kåre Kontra ved Storebrands Sarpsborgkontor. Mye taler for at han oppfattet situasjonen slik at standardbrevene med purring på premiebetaling ikke lenger var aktuelle på bakgrunn av de muntlige henvendelser han hadde gjort. Det var ingen grunn til å tro at premiefritak ville bli nektet.
Storebrand har ikke kunnet fremskaffe kopi av premievarsel, første og annen gangs purringer og de brev som deretter ble sendt til A. Ordlyden i de brev som ble utsendt av Storebrand er derfor ikke kjent for retten. De eksempler på varselbrev som Storebrand har fremlagt er kortfattede. Det er grunn til å tro at verken A eller hans kone var seg bevisst forskjellen på premiefritak og fripolise. Han synes heller ikke fullt ut å ha forstått innholdet av de årlige kontobrev. Lagmannsretten finner det riktig å bygge på hans forklaring om at han oppfattet svarene fra Odd Kåre Kontra på sine henvendelser slik at hans forsikringsdekning ville bli avklart når trygdemyndighetene hadde truffet endelig vedtak om uføretrygd. Kontras manglende erindring av disse samtalene må antas å ha sammenheng med det store antall kundehenvendelser han håndterer, og at henvendelser angående premiefritak faller utenfor hans primære arbeidsområde. Lagmannsretten viser videre til at A reagerte umiddelbart da han mottok Storebrands brev av 25 juli 1995 med angivelse av størrelsen av månedlig uførepensjon. Dette underbygger hans forklaring angående innholdet av tidligere samtaler med Kontra, men også at A ikke kan ha forstått rekkevidden av brev angående overgang til fripolise.
Hovedvilkårene §7 forutsetter at forsikringsselskapet tar krav om premiefritak under behandling. Når selskapet ikke innen rimelig tid følger opp krav om premiefritak, taler etter lagmannsrettens oppfatning mye for at selskapet må være avskåret fra å gjøre gjeldende at betalingsmislighold foreligger. Unnlatelsen av å treffe vedtak om premiefritak innebærer at omgjøringen til fripolise var uberettiget. Dette tilsier at A må stilles som om forsikringen løp videre med fulle beløp.
Lagmannsretten er kommet til at Storebrand under enhver omstendighet er bundet av det tilsagn som ble gitt av saksbehandler Berit Engen Bergh i telefonsamtale med advokatfullmektig Liv Jacobsen 28 april 1997.
Det er uomtvistet at Bergh i telefonsamtalen ga uttrykk for at selskapet hadde endret sitt standpunkt i saken, og at forsikringsavtalen ville bli gjenopptatt med full sum fra 1 desember 1991. Storebrand har erkjent at Bergh hadde stillingsfullmakt til å forplikte selskapet på en slik måte.
På bakgrunn av partenes anførsler blir spørsmålet dernest om Storebrand hadde adgang til å tilbakekalle tilsagnet re integra etter analogi med avtaleloven §39. Etter lagmannsrettens oppfatning kan A ikke anses å ha innrettet seg etter tilsagnet på en slik måte at dette utelukker tilbakekall. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at det ikke foreligger slike særlige grunner som kan berettige tilbakekall over en måned etter at tilsagnet ble gitt. Lagmannsretten er som nevnt kommet til at vilkårene for premieforetak forelå før premieforfall, og at A varslet henholdsvis Livsforsikringsselskapet Plus AS og Storebrand om at han hadde vært ervervsufør i mer enn tre måneder, og at han krevet premiefritak. Dersom forsikringsselskapet hadde fulgt opp hans henvendelser på vanlig måte, ville spørsmålet om opphør av dekningen og nedsettelse av ytelsene etter prinsippene for fripolise ikke oppstått. I en slik situasjon skal det mye til for at et tilsagn, som er i overensstemmelse med de rettigheter forsikringstaker normalt har krav på, ensidig kan trekkes tilbake av forsikringsselskapet.
Under disse omstendigheter kan en eventuell misforståelse hos saksbehandleren når det gjelder utfallet av selskapets tidligere behandling av kravet, ikke anses som særlig grunn. Misforståelsen ville for øvrig trolig ha vært unngått dersom Storebrand hadde hatt et mer utviklet system for identifikasjon av eksisterende saker og lagring av de brev som selskapet tidligere har sendt ut. Mangelfull referanse m.v. i henvendelsen fra advokatfullmektig Kari Jacobsen kan ikke lede til et annet resultat.
Storebrand har ikke bestridt kravet om renter i henhold til forsikringsavtaleloven dersom A får medhold i kravet om uførepensjon med fulle beløp. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmål.
Anken har ført frem. Lagmannsretten finner at Storebrand eter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd bør betale saksomkostninger til A, idet unntaksregelen i §172 annet ledd ikke finnes anvendelig. Advokat Thorer Ytterbøl har krevet dekket saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 43.400, hvorav kr. 40.000 er salær. I tillegg kreves rettsgebyret dekket. Lagmannsretten fastsetter etter dette saksomkostningene i samsvar med oppgaven til kr. 56.275.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet frem til, må Storebrand også betale A saksomkostninger for byretten, jf tvistemålsloven §172 første ledd. For byretten utgjorde omkostningskravet kr. 35.982, hvorav kr. 35.000 er salær. Omkostningene fastsettes i samsvar med oppgaven. Dertil kommer rettsgebyr med kr. 12.625,-. Samlet omkostningsbeløp for begge instanser blir etter dette kr. 104.882.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Storebrand Livsforsikring AS dømmes til å betale A uførepensjon i henhold til forsikringspolisen av 19 februar 1988 med tillegg av renter etter forsikringsavtaleloven.
2. Storebrand Livsforsikring AS dømmes til å betale A saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med i alt kr. 104.882 etthundreogfiretusenåttehundreogåttito - innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne dom.