LB-1998-299
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-12-21 |
| Publisert: | LB-1998-00299 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 97-04973 A/18 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-00299 A/01. Påkjært til Høyesterett; anken avvises fra lagmannsretten. For øvrig stadfestes lagmannsrettens kjennelse, HR-1999-00287 K. |
| Parter: | Ankende part: Martha Georgine Pettersen v/hjelpeverge advokat Peter Schjølberg (Prosessfullmektig: Advokat Peter Schjølberg). Motpart: Jan Pettersen (Prosessfullmektig: Advokat Per H Gjerstad) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Trygve Schiøll, formann. 2. Lagdommer Jørgen Fredrik Brunsvig. 3. Tilkalt dommer, førstebyskriver Brit Seim Jahre |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, Husstandsfellesskapsloven (1991) §3, §101, §172, §180, §433, §54, Ekteskapsloven (1991) |
Kjennelse:
Saken gjelder bruksrett til bolig.
Martha Georgine Pettersen, født xx.xx.1916, eide en to værelses andelsleilighet i Treschowsgt 17 e i Oslo.
Hennes sønn, Jan Pettersen, født xx.xx.1936, vokst opp i leiligheten. Han flyttet ut i 1956. I 1991 eller 1992 flyttet han inn til sin mor, som da var enke.
Ved vedtak av 19 desember 1996 fikk Martha Georgine Pettersen langtidsplass på Sagenehjemmet. Jan Pettersen ble boende i leiligheten.
Martha Georgine Pettersen var senil og det ble oppnevnt hjelpeverge for henne, advokat Peter Schjølberg, med oppgave å selge leiligheten i Treschowsgt.
Hjelpevergen begjært fravikelse. Jan Pettersen nektet å flytte ut, og påberopte seg bruksrett. Namsretten avsa kjennelse 25 august 1997. Retten fant det ikke "åpenbart" at Jan Pettersen ikke hadde adgang til å besitte leiligheten, og tok ikke begjæringen til følge.
Ved stevning av 3 juni 1997 til Oslo byrett krevde Jan Pettersen, med grunnlag i lov om husstandsfellesskap §3 annet ledd, bruksrett til boligen så lenge moren levde. Martha Georgine Pettersen reiste motsøksmål med krav om at Jan Pettersen skulle flytte fra leiligheten. Byretten avsa 29 oktober 1997 dom med slik domsslutning:
I hovedsaken:
1. Jan Pettersen gis midlertidig bruksrett til OBOS-leilighet nr. 156 i Trasoppløkka III borettslag.
2. Jan Pettersen betaler månedlige utgifter til strøm, telefon og husleie til borettslaget med virkning fra 1.3.1997.
3. Bruksretten faller bort når Martha Georgine Pettersen faller fra og skifte gjennomføres.
I motsøksmålet:
Jan Pettersen frifinnes.
I begge tilfelle:
Martha Georgine Pettersen dømmes til innen 2 - to - uker å betale saksomkostninger til Jan Pettersen med kr 13930,- kronertrettentusennihundreogtretti00/100.
Martha Georgine Pettersen v/hjelpevergen har i rett tid påanket byrettens dom. Jan Pettersen har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 29 oktober 1998. Begge parter var representert ved sine prosessfullmektiger. Det ble avhørt 5 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Martha Georgine Pettersen v/hjelpeverge nedla slik påstand:
I hovedsaken:
Martha Georgine Pettersen frifinnes.
I motsøksmålet:
Jan Pettersen dømmes til å fraflytte Martha Georgine Pettersens leilighet i Treschowsgt. 17 e i Oslo
I begge søksmål:
Jan Pettersen dømmes til å betale sakens omkostninger for såvel Oslo byrett som Borgarting lagmannsrett.
Jan Pettersen nedla slik påstand:
1. Oslo byretts dom stadfestes.
2. Jan Pettersen tilkjennes sakens omkostninger.
Den ankende part, Martha Georgine Petteresen v/hjelpeverge, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:
Det er akseptert at det forelå husstandsfellesskap mellom Martha Georgine Pettersen og Jan Pettersen.
Overformynderiet har, ut fra Martha Georgine Pettersens behov, besluttet at hennes leilighet skal selges. Alternativet for overformynderiet er utleie til markedspris, men oftest besluttes salg. Martha Georgine Pettersen trenger de midler som salget kan gi, idet hennes formue i hovedsak består av midlene som er bundet opp i leiligheten. Hun har behov for midler ut over sin beskjedne trygd i sitt fortsatte liv på sykehjemmet, jf det vitnet Ellen Elisabeth Akre-Aas uttalte om dette. Utgifter til for eksempel ny seng eller ekstrapleier er utenkelig å finansiere med den økonomi hun nå har. Hennes formue ellers er nå omlag 20 000 kroner og motparten har tatt utlegg for saksomkostningene for byretten.
Ved oppløsning av bofellesskap er hovedregelen at hver av partene beholder sine eiendeler. Byretten har lagt til grunn en for lav terskel for bruk av unntaksregelen i husstandsfellesskapsloven §3 annet ledd. Dette er et unntak som bare skal brukes der hovedregelen gir kvalifisert urimelig resultat. Unntaksregelen er en "kan" regel som ikke gir noe krav på bruksrett. I dette tilfelle måtte det eventuelt være spesielle forhold som tilsa prioritering av Jan Pettesens interesser fremfor Martha Georgine Pettersens interesser. Det er det ikke her. Denne saken er helt i utkant av hva loven, som kom samtidig med den nye ekteskapsloven, er ment anvendt for. Det er ingen omsorg for felles barn eller liknende som kommer inn i denne saken. I lovforarbeidene er en bruksrett sett som mindre belastende enn overtakelse, jf Ot.prp.nr.52 (1990-91) side 25. I denne saken vil bruksrett være like tyngende som overtakelse. Leiligheten, og derved formuen, vil være lagt beslag på for resten av Martha Georgine Pettersens liv, uten noen mulighet for avkastning.
Byretten har også sett bort fra at bruksrett tilsier betaling av markedsleie. Markedsleie er 5-6 000 kroner i følge vitnet, statsautorisert eiendomsmegler Trond Eriksen. Nå betaler Jan Pettersen kun husleien til borettslaget, som har vært 1 233 kroner pr måned. I begge tilfelle vil utgifter til strøm m v komme i tillegg. Jan Pettersens trygd er 72 000 i året.
Byretten har videre uriktig lagt til grunn at Jan Pettersen i tilfelle vil bli stående uten bolig. Han vil på kort varsel - fra to uker til en måned - kunne få trygdebolig i samme bydel, jf brev av 31 mars 1998 fra Sagene Torshov bydelsforvaltning og uttalelse fra vitnet Ide-Christine Hulpquist. En trygdebolig vil være mindre, men vil også ha lavere husleie.
At leiligheten er Jan Pettersens barndomshjem må tillegges liten vekt. Han flyttet derfra i 1956. Det er ikke dokumentert andre særlige grunner som tilsier bruksrett for Jan Pettersen. Det er derimot sannsynliggjort manglende omsorgsevne fra Jan Pettersens side, på grunn av hans alkoholproblem, og lite fellesskap, noe som har betydning for om unntaksbestemmelsen i husstandsfellesskapsloven §3 annet ledd bør anvendes. Det vises også til at Martha Georgine Pettersen betalte alle utgifter ved leiligheten, husleie, strøm og telefon, helt til nærværende sak ble reist.
Motparten mener at leiligheten kan selges med påhefte av Jan Pettersens bruksrett. Det vil neppe være kurant, jf uttalelse fra vitnet Trond Eriksen. Ankemotparten, Jan Pettersen, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:
Martha Georgine Pettersen hadde et godt forhold til sin sønn og ønsker ikke at han skal flytte.
Jan Pettersen er holdt utenom av overformynderiet, som kun forholder seg til hans søster.
Jan Pettersen flyttet inn i 1991. Det var et bofellesskap og fellesskapet fungerte godt. Det var moren, som da var oppegående og bestemt, som ønsket at han skulle bli boende. Jan Pettersen meldte derfor adresseendring i 1992. Moren ble gradvis dårligere og Jan Pettersen tok vare på henne og hadde omsorg for henne.
Husstandsfellesskapsloven §3 annet ledd er ingen snever eller uoverstigelig unntaksregel, jf Borgarting lagmannsretts dom av 17 mars 1997. Jan Pettersen er uføretrygdet, gammel og i en vanskelig livssituasjon. Han trenger ikke flere problemer nå. Dette er hans barndomshjem. Han har tilknytning og bekjente i nærmiljøet, og han har nå bodd i leiligheten siden 1991. Han ønsker ikke å bo på en institusjon. Han har ikke økonomi til å skaffe annen egen leilighet. En trygdeleilighet vil være meget mindre og ha vesentlig dårligere standard. En slik leilighet vil være et vesentlig dårligere tilbud for Jan Pettersen enn morens leilighet. Muligheten for å søke trygdeleilighet er heller ikke det samme som at han vil få slik leilighet.
Jan Pettersen har hatt to voksne døtre boende hos seg. Det er riktig at dene ene av døtrene nå er død. Den andre bor imidlertid mer eller mindre hos han, og Jan Pettersen prøver å hjelpe henne så godt han kan, noe det må legges vekt på.
Det er klart særlige grunner for at Jan Pettersen bør bli boende i leiligheten. Han krever ingen livsvarig bruksrett, kun midlertidig bruksrett begrenset til morens levetid.
Martha Georgine Pettersen har god økonomi. Hun hadde i januar 1977 i alt 73 233 kroner på bankkonto og hun har fri disposisjon over 15% av sin trygd. At formuen nå er redusert, skyldes antakelig utgifter til denne rettssaken. Hennes selvangivelse og oppgaver over behov, inntekter og utgifter er provosert fremlagt, uten at provokasjonene er imøtekommet. Hun er nå meget skrøpelig. Hun får den hjelp og pleie hun trenger på sykehjemmet og har nok midler til å dekke sine behov. Formuen - i form av midlene som er bundet i leiligheten - var like utilgjengelig da hun bodde i leiligheten. Og hun er nå frigjort fra forpliktelsene ved leiligheten, siden Jan Pettersen betaler disse. Det er derfor ikke noe presserende behov for å selge leiligheten, og det vil ikke være begrensende for Martha Georgine Pettersens livssituasjon at den ikke selges. Ved et eventuelt salg vil salgssummen gå inn på konto. 85% av rentene vil forsvinne. Det vil være bedre, også for arvingene, å la midlene stå i den fast eiendommen. Da vil hun også eventuelt ha en bolig å flytte tilbake til.
Det er for øvrig fullt mulig å selge leiligheten med en slik midlertidig bruksrett for Jan Pettersen hvilende på den. En kjøper vil ta utgangspunkt i at Martha Georgie Pettersen er 82 år. Jan Pettersen vil i så fall også betale leie til kjøperen, noe som vil gjøre leiligheten interessant.
Jan Pettersen har tidligere tilbudt overformynderiet v/hjelpevergen å betale en rimelig markedsleie. Dette ble det ikke svart på.
Etter avholdt ankeforhandling, men før dom var avsagt, ble det kjent at Martha Georgine Pettersen døde 2 november 1998.
Jan Pettersen har i prosesskrift av 27 november 1998 vist til tvistemålsloven §433 og gitt uttrykk for at overformynderiets vedtak om salg av hennes leilighet, for å bedre hennes likviditetssituasjon, må kunne sies å ha falt bort, og at hjelpevergen ikke lenger har rettslig interesse i ankesaken. Det påstås derfor at saken må heves og at ankemotparten må tilkjennes sakens omkostninger.
Martha Georgine Pettersens hjelpeverge/prosessfullmektig har i prosesskrift av 1 desember 1998 gitt uttrykk for at dødsfallet ikke får noen konsekvenser for saken, jf tvistemålsloven §101 første ledd, og pekt på at §433 er en spesialbestemmelse for nedstammingssaker som ikke får anvendelse.
Lagmannsretten er kommet til at saken avvises.
Rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54, må i utgangspunktet være til stede helt frem til dom avsies.
Hovedsøksmålet er et fastsettelsessøksmål. Grunnlaget er Jan Pettersens krav om bruksrett til boligen som Martha Georgine Pettersen eide. Påstanden fra Jan Pettersen er at byrettens dom stadfestes. Bruksretten skulle derfor falle bort når moren døde og skifte gjennomføres.
Etter morens død har spørsmålet om Jan Pettersens bruksrett ikke lenger aktuell betydning. Saken gjelder et privat rettsforhold og kan ikke sies å ha prinsipiell betydning.
Det foreligger derfor ikke lenger rettslig interesse og anken må avvises for hovedsøksmålet.
Motsøksmålet er et fullbyrdelsessøksmål. Krav om rettslig interesse gjelder også for et slikt søksmål. Pretensjonen blir avgjørende for om anken skal avvises for motsøksmålet.
Grunnlaget i motsøksmålet, hvor påstanden er at Jan Pettersen skal fraflytte morens leilighet, er anførsel om at Jan Pettersen manglet hjemmel til å bo i leiligheten etter at overformynderiet hadde besluttet at den skulle selges. Lagmannsretten kan ikke se at det er andre pretensjoner. Det er for eksempel ikke fremmet krav om betaling av markedsleie for den tid Jan Pettersen eventuelt uberettiget har bodd i leiligheten eller anført andre grunner for at det fortsatt er rettslig interesse av dom i saken.
Lagmannsretten kan etter dette heller ikke se at det foreligger rettslig interesse i motsøksmålet, og saken avvises i sin helhet.
Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §175 første ledd, jf §180 annet ledd.
Lagmannsretten anser det klart at det forhold som har ført til at anken avvises, ikke kan legges den ankende part "til last", slik at retten finner grunn til å frita den ankende part fra å dekke ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten.
I og med at anken avvises på grunn av forhold som er oppstått etter at saken var bragt inn for lagmannsretten, har lagmannsretten kompetanse til å overprøve byrettens omkostningsavgjørelse, jf Schei, Tvistemålsloven med kommentarer (1990), bind I side 386. Byrettens omkostningsavgjørelse kan da prøves i samme utstrekning som om ankesaken var kommet til realitetsavgjørelse i lagmannsretten.
Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger for byretten, bygger lagmannsrettens vurdering på det som ble presentert under ankeforhandlingen, herunder uvisshet om Martha Georgine Pettersens fortsatte levetid.
For lagmannsretten gjaldt saken kun spørsmålet om bruksrett etter husstandsfellesskapsloven §3 annet ledd.
Lagmannsretten bemerker at det ikke er noen grunn til å tvile på at overformynderiets vedtak om salg av leiligheten ble fattet i Martha Georgine Pettersens interesse.
Lagmannsretten peker på at det, i forhold til Martha Georgine Pettersen, ikke var tale om noen tidsbegrenset bruksrett for Jan Pettersen. Han påstod bruksrett for hele hennes levetid. Han påstod også bruksrett som om han var eier av leiligheten, med betaling kun av de utgifter en eier av andelsleiligheten ville hatt.
Det fremstår som klart for lagmannsretten at Jan Pettersen ikke kunne få medhold i denne påstanden. Bruksrett forutsetter i utgangspunktet at den som får slik rett betaler markedsleie til eieren. Det bemerkes at det under saken ble anført at Jan Pettersen kunne betale mer i leie enn de faste utgiftene, uten at dette fikk utslag i påstanden.
Når lagmannsretten avveier forholdet mellom partene, legger den til grunn at Jan Pettersen, etter de opplysninger som forelå, kunne få en trygdeleilighet i bydelen meget raskt. Dette ble bekreftet av vitnet Ide Christine Hulpquist, som er boligsjef i bydelen. Trygdeleiligheten ville være mindre, og ha lavere standard enn Martha Georgine Pettersens leilighet. Jan Pettersen var imidlertid sikret bolig, og vil ikke være bostedsløs om han ikke fikk bruksrett. Det ville være en belastning for ham å flytte, men han ville bli boende i samme bydel.
At Jan Pettersen nå hadde en voksen datter boende i leiligheten "mer eller mindre", legger lagmannsretten liten vekt på, blant annet fordi datteren flyttet inn etter at denne saken var kommet opp, og fordi forarbeidenes vektlegging av omsorg for barn i forhold til bruksrett, jf Ot.prp.nr.52 (1990-91) s 75, nok tar sikte på noe andre situasjoner enn denne. Vitnet Hulpquist ga for øvrig uttrykk for at det ikke var noe til hinder for at det kunne bo to i en trygdeleilighet, selv om leilighetene ikke er velegnet for det bruk.
For Martha Georgine Pettersen ville en borett for Jan Pettersen for resten av hennes liv avskåret henne fra å nyte godt av den formue hun hadde, og som i det alt vesentlige var bundet opp i leiligheten. Det var også ubestridt hennes leilighet, som Jan Pettersen ikke har bidratt til anskaffelsen av. Hvis salg ikke ble gjennomført ville hun alternativt hatt omlag 50 kroner pr dag til disposisjon av sin trygd, i tillegg til et mindre beløp i bank. Selv om hun var skrøpelig, var det utgifter hun kunne ha behov for å ha midler til, som tekniske hjelpemidler, klær, som i den situasjon hun var i slites sterkt, skotøy, tobakk, toalettartikler, personlig pleie, annen pleie, herunder ekstrahjelp m.v. Det kunne også være andre utgifter, forbundet med eventuelle utflukter m v, som er vanskelige å tallfeste nå, og som ville vært avhengig av hennes situasjon til en hver tid. Lagmannsretten anser det overveiende sannsynlig at hun ville hatt behov som oversteg de midler hun ville hatt til rådighet uten salg av leiligheten.
Ved en vurdering av om særlige grunner talte for at Jan Pettersen skulle få bruksrett, må det foretas en konkret avveining av partenes behov for boligen. Lagmannsretten setter her det behov Martha Georgine Pettersens ville hatt for de midler som var bundet i boligen likt med behov for bolig. Hennes behov ville forblitt udekket hele hennes fortsatte levetid, dersom Jan Pettersen hadde fått den påståtte bruksrett. Jan Pettersens behov for bolig ville, som det fremgår ovenfor, kunne dekkes, selv om en trygdebolig ville bli mindre og ha lavere standard.
Lagmannsretten kommer, ut fra en avveining av partenes situasjon, til at det ikke forelå slike særlige grunner at Jan Pettersen burde blitt gitt bruksrett til Martha Georgine Pettersens leilighet.
Lagmannsretten bemerker at retten ville kommet til samme resultat, selv om Jan Pettersen hadde nedlagt påstand om bruksrett mot å betale inntil markedsleie. Det ville vært usikkerhet knyttet til slik leie. Martha Georgine Pettersen ville for øvrig kun fått beholde 15% av en leieinntekt ut over de faste utgiftene ved leiligheten, dersom en slik løsning hadde vært aktuell.
Slik lagmannsretten har vurdert saken, etter å ha fått saken opplyst gjennom ankeforhandlingen, skal Martha Georgine Pettersen v/hjelpeverge ha tilkjent saksomkostninger for byretten, jf tvistemålsloven §172 første ledd. Omkostningene for byretten er oppgitt til 17 580 kroner, hvorav 13 500 kroner er salær. Lagmannsretten har ingen merknad til omkostningsoppgaven.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.
3. I saksomkostninger for byretten betaler Jan Pettersen til Martha Georgine Pettersen, hennes dødsbo, 17 580 -syttentusenfemhundreogåtti- kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.