LB-1998-3389
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-23 |
| Publisert: | LB-1998-03389 |
| Stikkord: | Litispendens |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr. 98-01826 A - Borgarting lagmannsrett LB-1998-03389 K, LB-1998-03390 K/04. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse opphevet og saken hjemvist til Asker og Bærum herredsrett for fortsatt behandling, HR-1999-00387 K. |
| Parter: | Kjærende part: Birger N Haug AS (Prosessfullmektig: Advokat Geir Knutsen. Kjæremotpart: Roar Brauti (Prosessfullmektig: Advokat Torger Dahl. |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Stousland, formann. Lagdommer Petter A. Lossius. Mindretall: Lagdommer Anders Bøhn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §64, §107, §174, §180, §60, Avtaleloven (1918) §29, §33, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §61a, §62 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder spørsmål om litispendens, jf tvistemålslovens §64.
Sak anlagt av Roar Brauti mot Birger N. Haug AS for Asker og Bærum herredsrett med krav om erstatning for oppsigelse i arbeidsforhold ble 13 oktober 1997 hevet etter at partene hadde inngått utenrettslig forlik. Forliket gikk ut på at Brauti skulle trekke søksmålet tilbake og betale saksomkostninger til Birger N. Haug AS med 65.000 kroner, som det ble utstedt gjeldsbrev for, mens Birger N. Haug AS selv skulle dekke deler av sine saksomkostninger med 10.000 kroner.
I rettsboken ble forliket betegnet som et rettsforlik. Roar Brauti anket over rettsforliket og gjorde gjeldende at det var ugyldig og uklart. Borgarting lagmannsrett avviste anken ved kjennelse 27 april 1998. Lagmannsretten fant at det ikke var inngått noe rettsforlik med et innhold som den utenrettslige avtalen, og at partene, dersom de ikke kom til enighet, ville kunne få løst tvisten ved at det ble reist nytt søksmål.
Ved stevning 18 juni 1998 til Asker og Bærum herredsrett reiste Roar Brauti sak mot Birger N. Haug AS med påstand om at forliket skulle kjennes ugyldig, at gjeldsbrevet på 65.000 kroner skulle kjennes ugyldig og at Birger N. Haug AS skulle dømmes til å betale en skjønnsmessig utmålt erstatning begrenset oppover til 1 million kroner. Birger N. Haug AS påsto seg frifunnet og fremmet motsøksmål med krav om at Roar Brauti skal betale selskapet 10.000 kroner. Saksforberedelsen i denne saken (nedenfor kalt avtalesaken) pågår for herredsretten.
Ved stevning 25 august 1998 til Asker og Bærum herredsrett reiste Roar Brauti sak mot Birger N. Haug AS med påstand om at oppsigelsen av ham den 28 august 1995 skal kjennes ugyldig og at han skal tilkjennes erstatning med et skjønnsmessig beløp begrenset oppover til 1,1 millioner kroner (nedenfor kalt oppsigelsessaken). I tilsvar påsto Birger N. Haug AS saken avvist som litispendent.
Asker og Bærum herredsrett avsa kjennelse i oppsigelsessaken den 21 oktober 1998 med slik slutning:
Sak nr 98-1826 A/02 ved Asker og Bærum herredsrett fremmes.
Det går fram av kjennelsen at saksomkostninger ikke ble tilkjent fordi herredsretten fant avvisningsspørsmålet så tvilsomt at det var fyllestgjørende grunn for Birger N. Haug AS til å la det komme for retten.
Birger N. Haug AS har i rett tid påkjært herredsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Roar Brauti har i selvstendig kjæremål påkjært herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Birger N. Haug AS har i det vesentlige anført:
Herredsretten har tatt feil når den er kommet til at kravet i oppsigelsessaken ikke er litispendent i forhold til avtalesaken mellom de samme parter. I avtalesaken hevdes det at den utenrettslige avtalen som førte til hevningskjennelsen 13 oktober 1997, er ugyldig på grunn av avtalemessige ugyldighetsregler. Det hevdes at Brauti derved led tap ved at han ikke fikk sluttført arbeidsrettssaken. Det går frem av stevningen at han hevdes å være påført et tap både av økonomisk og ikkeøkonomisk art på i alt 1 million kroner. Brauti hevder således at ved å sluttføre arbeidsrettssaken ville han oppnådd en dom i sin favør i størrelsesorden 1 million kroner. I avtalesaken må derfor retten, dersom den skulle komme til at avtalen er ugyldig, måtte ta stilling til alle de anførsler som ble påberopt i den opprinnelige arbeidsrettssaken, herunder også om erstatning ville blitt idømt.
Dette er nøyaktig det samme som retten må ta stilling til i oppsigelsessaken. I denne saken er det riktignok ikke påstand om at avtalen er ugyldig, men den bygger på en slik forutsetning. Den er derfor mindre omfattende enn avtalesaken, men tvistetemaet ligger på alle områder innenfor det som skal behandles av retten i avtalesaken. Det forhold at påstanden er øket med 100.000 kroner, fører ikke til at det kan sies at det er en annen sak. Dersom Brauti mener at tapet hans er høyere, kan han bare endre påstanden i avtalesaken.
Saksomkostningsavgjørelsen er korrekt. Det vises til den begrunnelsen som herredsretten har gitt.
Birger N. Haug AS har lagt ned slik påstand:
Sak 98-1826 A/02 ved Asker og Bærum herredsrett avvises og Birger N. Haug AS tilkjennes sakens omkostninger, med tillegg av 12% rente fra forfall.
Roar Brauti har i det vesentlige anført:
Herredsrettens kjennelse er riktig. Selv om sakene springer ut av samme sakskompleks, er det faktiske grunnlag for tilkjenning av erstatning i de to sakene forskjellige. Grunnlaget i avtalesaken er ugyldighet av den utenrettslige avtalen partene inngikk 13 oktober 1997, jf avtaleloven §29 og §33. I oppsigelsessaken er grunnlaget usaklig oppsigelse, jf arbeidsmiljøloven §61a. Det er derfor ikke identitet mellom kravene i de to sakene. Gyldigheten av den utenrettslige avtalen skal retten ikke avgjøre i oppsigelsessaken. Retten må imidlertid ta stilling til dette prejudisielt.
I tillegg til at grunnlaget for å tilkjenne erstatning er forskjellig i de to sakene, behandles de også i forskjellige prosessformer. Tvistemålsloven §64 er da ikke til hinder for at ny sak reises. Det er vist til Tore Scheis kommentar til tvistemålsloven §64 samt til avgjørelse i RG-1987-614.
Det var feil av herredsretten ikke å tilkjenne Brauti saksomkostninger med den begrunnelse som er gitt. Ikke på noe sted har herredsretten gitt uttrykk for tvil med hensyn til utfallet av avvisningsspørsmålet. Saksomkostninger skulle derfor vært tilkjent.
Roar Brauti har lagt ned slik påstand:
1.Saken fremmes.
2. Birger N. Haug AS tilpliktes å betale Roar Brautis saksomkostninger innen 14 dager etter kjennelsens forkynnelse med tillegg av 12% renter til betaling skjer.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - dommerne Stousland og Lossius - bemerker:
Etter tvistemålsloven §64 kan det så lenge en sak står til behandling for domstolene, ikke reises ny sak om samme tvistegjenstand mellom de samme parter. Med tvistegjenstand menes det eller de krav eller rettsforhold som er gjort til søksmålsgjenstand i saken. For at en sak skal kunne avvises fordi det krav eller rettsforhold saken gjelder, er litispendent, må søksmålsgjenstandene i de to sakene være identiske. Spørsmålet om litispendens må vurderes separat for hvert enkelt krav som er reist i de to søksmål.
Hva som skal anses som samme og hva som skal anses som forskjellige krav eller rettsforhold, avgjøres etter de samme regler som gjelder for rettskraft. Det er bare i de tilfeller hvor søksmålsgjenstandene i de to sakene reelt må anses som den samme at den sak som ble anlagt sist, skal avvises. Det forhold at den avgjørelse som måtte bli truffet i den sak som ble anlagt først, er av prejudisiell betydning for avgjørelsen av sak nummer to, fører ikke til avvisning. I så fall kan sak nummer to stanses i medhold av tvistemålsloven §107.
Søksmålsgjenstand i avtalesaken er krav om at forliket og gjeldsbrevet skal kjennes ugyldige samt krav om erstatning. I oppsigelsessaken er det gyldigheten av oppsigelsen og erstatningskravet som er søksmålsgjenstand. I sistnevnte sak er kravet om at oppsigelsen skal kjennes ugyldig ikke litispendent i forhold til søksmålet om gyldigheten av forliket og gjeldsbrevet. Spørsmålet om oppsigelsen er gyldig har imidlertid prejudisiell betydning for erstatningskravet i den først anlagte sak, avtalesaken, men ikke for de øvrige krav som er reist der. Betydningen av dette kommer flertallet tilbake til nedenfor.
Når det gjelder erstatningskravene i de to sakene, er situasjonen annerledes. Kravet om erstatning i avtalesaken er i stevningen begrunnet slik:
Saksøker har lidt et ikke ubetydelig tap på grunn av det ugyldige forliket. Dette tapet kreves erstattet.
Saksøker fikk ikke anledning til å fullføre den arbeidsrettssak han hadde anlagt mot saksøker, det vises i denne forbindelse til hans krav om erstatning for økonomisk og ikkeøkonomisk tap fremsatt i stevning i arbeidsrettssaken. Det økonomiske tap ble anslått til to årslønner, ca kr 850.000, og det ikkeøkonomiske tap ble anslått til kr 150.000. Det samlede tap anslås følgelig til kr 1.000.000.
I oppsigelsessaken er erstatningskravet i stevningen begrunnet slik:
Det vil bli krevet erstatning for både økonomisk og ikkeøkonomisk tap, jfr. aml. §62. - - -
Saksøker gikk arbeidsledig i lengre tid etter oppsigelsen, og mottok i perioder kun dagpenger. Samlet anslås saksøkers tap som følge av oppsigelsen til å ligge i størrelsesorden kr 1.000.000 til kr 1.100.000.
Som det fremgår er gyldigheten av den utenrettslige avtalen allerede til behandling i Asker og Bærum herredsrett, i sak 9801404 A/20. Det er i denne sak krevd erstatning begrenset oppad til kr 1.000.000. I den grad saksøker skulle vinne frem i denne saken må eventuelt idømt erstatning i denne saken reduseres med det saksøker blir tilkjent i den andre saken.
Dette viser, etter flertallets vurdering, at erstatningskravet er det samme i begge sakene. Det rettslige grunnlaget er i utgangspunktet forskjellig, men det blir ikke noe nytt krav om det rettslige grunnlag endres, jf Schei: Tvistemålsloven med kommentarer I (1998) side 316. Retten skal i avtalesaken vurdere og ta stilling til både det lidte økonomiske tap og tap for ikkeøkonomisk skade i anledning oppsigelsen. Grunnlaget i oppsigelsessaken kan således gjøres gjeldende både i arbeidsmiljølovens prosessform og i tvistemålslovens prosessform. At det dreier seg om ulike prosessformer spiller her ingen rolle for litispendensspørsmålet. Etter dette er erstatningskravet i oppsigelsessaken litispendent, og tvistemålsloven §64 er da til hinder for at dette krav kan fremmes. Det forhold at påstandsbeløpene ikke fullt ut er identiske i de to sakene anses ikke å være av betydning. Påstanden i avtalesaken kan endres, jf tvistemålsloven §60. Erstatningskravet i oppsigelsessaken - altså nærværende sak - må etter dette avvises.
Som nevnt innledningsvis, er kravet i oppsigelsessaken om at oppsigelsen skal kjennes ugyldig, ikke litispendent og må fremmes dersom dette kan gjøres uten hinder av fristbestemmelsen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 3. I så tilfelle vil spørsmålet om oppsigelsens gyldighet ha prejudisiell betydning for erstatningskravet i avtalesaken. Det bør da vurderes om det er hensiktsmessig å stanse avtalesaken til spørsmålet om oppsigelsens gyldighet er bindende avgjort. Resultatet i oppsigelsessaken vil måtte legges til grunn i avtalesaken.
Kjæremålet har etter dette delvis ført frem. Saksomkostninger for lagmannsretten bør ikke tilkjennes, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd.
Når det gjelder saksomkostninger for herredsretten, har lagmannsretten full kompetanse. Etter det resultat lagmannsrettens flertall har kommet til, bør heller ikke saksomkostninger tilkjennes for herredsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §174.
Lagmannsrettens mindretall - dommer Bøhn - ser slik på saken:
I begge sakene er det reist flere krav. Litispendensspørsmålet gjelder erstatningskravene. Mindretallet er enig med herredsretten i at litispendensreglene i dette tilfellet ikke er til hinder for at erstatningskravene i oppsigelsessaken fremmes.
Først bemerker mindretallet at det forhold at den opprinnelige oppsigelsessaken ble hevet etter utenrettslig forlik, ikke i seg selv innebærer noen prosessuell hindring for nytt søksmål om samme forhold. Om det utenrettslige forliket er en materiell hindring for at det nye søksmålet kan føre fram, er et annet spørsmål.
I oppsigelsessaken har Brauti lagt ned påstand om at oppsigelsen skal kjennes ugyldig. Brauti krever her altså fastsettelsesdom for at det ikke foreligger noen virksom oppsigelse. En naturlig konsekvens av et slikt syn er at arbeidsforholdet ikke er brakt til opphør på lovlig måte, og at det fortsatt består. I en slik situasjon vil saksøkeren, dersom han får medhold, som utgangspunkt ha krav på lønn i den tiden som har gått siden den ugyldige oppsigelsen ble gitt. Ut fra påstanden i oppsigelsessaken kunne det dermed reises spørsmål om det her foreligger to forskjellige krav, nemlig et krav på lønn i oppsigelsessaken og et krav på erstatning i avtalesaken.
Det er imidlertid på det rene at Brauti også i oppsigelsessaken har formet sitt krav som et erstatningskrav. Spørsmålet er om dette medfører at det foreligger to søksmål mellom de samme partene om samme tvistegjenstand, jf tvistemålslovens §64.
Her bemerker mindretallet at oppdelingen i to søksmål synes klart upraktisk. I begge søksmålene må det, prejudisielt eller bindende, tas standpunkt både til om oppsigelsen var usaklig, og om den utenrettslige avtalen, der Brauti forpliktet seg til å trekke søksmålet, var ugyldig. Normalt ville disse spørsmålene åpenbart vært reist eller i hvert fall pådømt i samme sak. Den nokså spesielle situasjonen som er oppstått ved at Brauti har anlagt to søksmål, antar mindretallet har sin bakgrunn i at han vil unngå mulig rettstap på grunn av foreldelse e l, og at han mener at kravene ikke kan behandles i samme prosessformer på grunn av arbeidsmiljølovens særlige saksbehandlingsregler for oppsigelsestvister.
I begge sakene reiser Brauti et erstatningskrav, og i begge sakene krever han kompensasjon for både økonomisk tap og ikkeøkonomisk skade som følge av den oppsigelsen han anser som usaklig. At han krever erstatning for ikkeøkonomisk skade i begge saker, går fram av de respektive stevningene. Erstatningskravene bygger på samme rettsfakta, nemlig oppsigelsen og arbeidsgiverens opptreden i tilknytning til den. Avtalesaken er imidlertid i tillegg bygget på et helt annet rettsfaktum, nemlig en påstått rettsstridig opptreden knyttet til inngåelsen av det utenrettslige forliket. Brauti må forstås slik at han her gjør gjeldende at arbeidsgiveren gjennom sin culpøse erstatningsbetingende opptreden har forårsaket at oppsigelsessaken uriktig ble avsluttet som hevet. Brauti mener dermed å ha krav på erstatning tilsvarende det beløpet han ville oppnådd dersom oppsigelsessaken hadde fått gå sin gang. Temaet i avtalesaken vil dermed være om Haug har opptrådt rettsstridig og erstatningsbetingende i forbindelse med forliket, om Brauti ville vunnet oppsigelsessaken dersom den hadde fortsatt og derfor har lidd et tap, om det foreligger adekvat årsakssammenheng osv.
Mindretallet bemerker her at selv om det er en slik sammenheng mellom de to søksmålene at tilkjent erstatning i det ene søksmålet innebærer at man ikke i tillegg kan få erstatning i det andre, innebærer ikke dette i seg selv at det foreligger kravsidentitet, jf Rt-1998-1042.
Spørsmålet om kravsidentitet oppstår i sivilprosessen i forhold til flere reglesett: Litispendensreglene, rettskraftreglene og foreldelsesreglene. Det er ikke gitt at identitetsspørsmålet i alle tilfeller løses likt i forhold til de forskjellige reglene, men som utgangspunkt er reglene antatt å være like på dette punktet. Mindretallet viser her til Schei: Tvistemålsloven (I) (1998) side 311 flg og Hov: Rettergang (1994) side 494 flg.
Mindretallet antar at det i dette tilfellet ikke foreligger litispendens, fordi avtalesaken bygger på et annet rettsstiftende hovedgrunnlag enn oppsigelsessaken. Det vises til Hov i nevnte bok side 501 punkt b. Dette illustreres etter mindretallets mening både av foreldelsesreglene og rettskraftreglene. Utgangspunktet for foreldelsesfristen er forskjellig i de to sakene. I oppsigelsessaken er fristutgangspunktet knyttet til selve oppsigelsen, mens det i avtalesaken, i hvert fall i første omgang, er knyttet til Haugs påståtte erstatningsbetingende opptreden i forbindelse med inngåelsen av forliket i rettssaken. Dersom Haug hadde gjort gjeldende i den opprinnelige oppsigelsessaken at den var reist for sent i forhold til fristregelen i arbeidsmiljølovens §61 nr 3, eller at kravet var foreldet, og behandlingen av disse spørsmålene trakk ut, synes det klart at litispendensreglene ikke kunne være til hinder for at Brauti reiste avtalesaken for ikke å risikere at også dette kravet ble forledet.
Tilsvarende må gjelde i forhold til rettskraftsreglene: En rettskraftig avgjørelse av oppsigelsessaken kunne ikke medføre avvisning av avtalesaken senere. Det ville imidlertid ha liten hensikt å reise avtalesaken i en slik situasjon, fordi retten på grunn av rettskraftreglene måtte legge til grunn resultatet av oppsigelsesaken i forbindelse med en eventuell erstatningsutmåling i avtalesaken. Mindretallet viser også til drøftelsene i ovenfor nevnte høyesterettsdom i Rt-1998-1042, særlig på side 1058-1060. Saken gjaldt omstøtelseskrav og erstatningskrav. Selv om saken her gjelder to erstatningskrav, antar mindretallet på bakgrunn av det som er sagt ovenfor, at man står overfor to forskjellige tvistegjenstander i forhold til litispendensreglene. Som påpekt av herredsretten må imidlertid behandlingen av de to sakene samordnes på en mest mulig hensiktsmessig måte.
Mindretallet tilføyer at selv om det muligens hadde vært naturlig om Brauti hadde angrepet herredsrettens hevningskjennelse, som etter hans oppfatning bygger på en ugyldig materiell og prosessuell disposisjon, og i den forbindelse hadde begjært oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen, kan dette ikke være til hinder for at han i stedet har valgt å reise særskilt erstatningssøksmål.
Etter dette stemmer mindretallet for at namsrettens kjennelse stadfestes, og at Roar Brauti tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med avvisningsspørsmålet for herredsretten og lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker enstemmig at kjæremålet fra Roar Brauti over herredsrettens omkostningsavgjørelse etter dette er bortfalt. Det skal ikke betales gebyr for dette kjæremålet. Omkostningene ved kjæremålet er avgjort ved omkostningsavgjørelsen over, jf de prinsipper det er redegjort for i Rt-1998-1268.
Slutning:
1. Kravet om erstatning avvises. Søksmålet fremmes for øvrig.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.