LB-1998-397

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-11-09
Publisert:	LB-1998-00397
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 96-07408 A/42 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-00397 A/03.
Parter:	Ankende part: Sigmund Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Svein Thalberg). Motpart: Certified Laboratories AS (Prosessfullmektig: Advokat Erling Høyte).
Forfatter:	Lagdommer Karl E Sundt-Ohlsen, formann. Kst lagdommer Wenche Skjæggestad. Sorenskriver Einar Thomesen
Lovhenvisninger:	Agenturloven (1992) §28, §41, Tvistemålsloven (1915) §180, Kommisjonsloven (1916) §68, Avtaleloven (1918) §36, §1, §25, §26, §31

Saken gjelder spørsmålet om Sigmund Hansen har fraskrevet seg retten til å fremme krav om avgangsvederlag etter agenturloven §28 ved å inngå avtale med arbeidsgiveren Certified Laboratories AS 26 juni 1995. Hvis lagmannsretten kommer til at adgangen til å fremme et slikt krav er i behold, oppstår spørsmålet om Hansen har rett til avgangsvederlag, og hvor stort det i tilfelle skal være.

Sigmund Hansen hadde 12 års erfaring som salgsrepresentant da han i november 1987 ble ansatt som selger i Certified Laboratories AS, heretter kalt Certified. Certified er en del av et amerikansk børsnotert konsern. I Norge driver selskapet en ren salgsorganisasjon for lettere rengjøringsprodukter. Produktene blir solgt direkte til brukerne, som er firmaer og kommuner etc. Produktene selges ikke til private husholdninger. Hansen skulle i tillegg til å være handelsreisende, også være distriktssjef for Troms og Finnmark. Distriktssjefsområdet ble senere utvidet til å omfatte Nordland, Nord- og Sør -Trøndelag. På et tidspunkt omfattet hans ansvarsområde også Hordaland. Distriktssjeffunksjonen var det meste av tiden stipulert til 50% stilling, som han mottok fast lønn for. Hans salgsdistrikt var Troms og Finnmark, og i en periode omfattet det også Nordland. Som handelsreisende var han lønnet på provisjonsbasis med 20% provisjon av salget.

I 1993 søkte Hansen seg av personlige årsaker sørover. Fra ca 1 januar 1994 overtok han salgsansvaret for Certified i Aust-Agder, og noe senere også i Vest-Agder. Samtidig fortsatte han som distriktssjef i Nord-Norge og som handelsreisende i Finnmark. I midten av mai 1995 fikk han en telefon fra salgssjef Bekkensten som han oppfattet slik at selskapet var misfornøyd med de salgsresultatene han hadde oppnådd sørpå og derfor ønsket å terminere ansettelsesforholdet. Han mottok deretter et brev datert 16 mai 1995 hvor det fremgikk:

"Med henvisning til samtale mellom deg og Anders Bekkensten samt undertegnede bekreftes det herved at din regionsjefstilling opphører med 3 måneders oppsigelsestid fra 31.05.95.

I samtalen kom det frem at du gjerne vil ha litt tid til å vurdere om du vil bli agent eller selger, og jeg ber om svar på dette før den 15 juni 1995.

Ditt distrikt vil bli Aust-Agder samt at du midlertidig kan selge i VestAgder."

Sigmund Hansen var en dyktig selger. Da han overtok som handelsreisende i Finnmark, hadde hans forgjenger gått over til en konkurrent. Hansen hadde derfor liten glede av det salgsarbeid som var gjort tidligere. Han måtte selv bearbeide markedet og opparbeide ny kundekrets. I Nordland var derimot noen av kundene opparbeidet av tidligere selgere. Senere, da han flyttet sydover, overtok han også et salgsdistrikt hvor forgjengeren hadde begynt hos en konkurrent. I Vest-Agder var han derfor atter henvist til å opparbeide ny kundekrets.

Certified hadde et bredt produktspekter, og hadde som policy å introdusere nye produkter hvert halvår for å holde kundens interesse oppe. Hansen oppnådde en gjennomsnittlig provisjonsutbetaling de siste fem år på ca kr 166 000. I tillegg arbeidet han det meste av tiden som distriktssjef i 50% stilling, og oppebar fast lønn for dette. Pr mai 1995 utgjorde lønnen for 50% distriktssjefstilling kr 105 000 pr år, eller kr 8 750 pr måned.

Hansen anså i realiteten brevet av 16 mai 1995 som en oppsigelse. Beregninger viste at en selger måtte ha et salgsdistrikt med et befolkningsgrunnlag på minst 150 000 for at det skulle gi et levebrød. Det salgsdistriktet han ble tilbudt hadde kun 70 - 80 000 innbyggere. På denne bakgrunn henvendte han seg til sitt fagforbund, som på hans vegne krevet forhandlinger med arbeidsgiver. Forhandlinger om oppsigelsen fant sted 26 juni 1995. Både Hansen og Certified var representert ved hver sin advokat. Etter forhandlinger kom det i stand en avtale som ble underskrevet av begge parter. Hansen hevder at avtalen kun regulerer den økonomiske avslutningen av selve arbeidsforholdet, og at han ved å underskrive avtalen, godtok oppsigelsen og forpliktet seg til ikke å reise søksmål om dens saklighet. Andre spørsmål, som f eks avgangsvederlag etter agenturloven, ble ikke berørt av avtalen. Ved brev datert 16 januar 1996 fremsatte Hansen krav om avgangsvederlag med kr 166 096. Beløpet representerte årlig gjennomsnitt av de fem siste års omsetning. Certified avviste kravet og hevdet at avtalen som ble inngått 26 juni 1995 regulerte hele det økonomiske mellomværendet mellom partene.

Partene har ikke kommet til enighet. Ved stevning datert 24 september 1996 til Oslo byrett reiste Sigmund Hansen sak mot sin tidligere arbeidsgiver.

Oslo byrett avsa 30 september 1997 dom i saken med slik domsslutning:

1. Certified Laboratories AS frifinnes.

2. Sigmund Hansen dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale kr 40 101 - førtitusenetthundreogen - i saksomkostninger til Certified Laboratories AS.

Sigmund Hansen har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt 3 og 4 november 1998. Det ble avhørt to vitner og ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Sigmund Hansen har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Certified Laboratories AS v/styrets formann dømmes til å betale Sigmund Hansen avgangsvederlag etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 368 000 med tillegg av 12% rente p a fra 16 februar 1996 til betaling skjer.

2. Certified Laboratories AS v/styrets formann dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale Sigmund Hansen v/advokat Svein Thalberg, Selgerforbundet, sakens omkostninger både for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente p a fra oppfyllelsesfristens utløp.

Certified Laboratories AS har tatt til motmæle, og har nedlagt slik endelig påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Certified Laboratories AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett, tillagt 12% rente p a fra oppfyllingstidspunktet og til betaling skjer.

Den ankende part, Sigmund Hansen, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Agenturloven av 19 juni 1992 nr 56 regulerer forholdet mellom Hansen og arbeidsgiver. Hansen er etter definisjonen i lovens §1 annet ledd å anse som handelsreisende. Med hjemmel i lovens §41 første ledd, jf §28 har han krav på avgangsvederlag hvis han har tilført hovedmannen nye kunder, eller merkbart øket omsetningen med den bestående kundekrets. Hovedmannen må fortsatt få vesentlige fordeler av dette, og avgangsvederlag må finnes rimelig på bakgrunn av samtlige omstendigheter. Bestemmelsen er preseptorisk. §28 kan ikke fravikes til skade for handelsagenten før agenturavtalen er opphørt.

Det helt sentrale spørsmål er om Hansen ga avkall på vederlag etter loven ved den avtalen han inngikk 26 juni 1995. Motparten hevder dette, men slik kan avtalen ikke forstås. Det foregikk langvarige forhandlinger før avtaleteksten var klar. Certifieds advokat ønsket en bestemmelse i avtalen som anga at ethvert mellomværende mellom partene var opp- og avgjort ved oppfyllelsen av avtalen. Et slikt punkt ønsket imidlertid ikke Hansen, og det som til slutt ble besluttet inntatt i avtalen lyder:

"7. Denne avtale gjør ingen innskrenkninger i Sigmund Hansens rettigheter og plikter i h h t lov- og avtalebestemmelser. ....".

Dette kan ikke tolkes som en fraskrivelse av retten til å komme tilbake med ytterligere krav. Det eneste som reguleres endelig i avtalen, er spørsmålet om oppsigelse. Hansen fraskrev seg i avtalen retten til å anlegge sak om oppsigelsens saklighet. Konklusjonen må bli at det ikke er ført bevis for at Hansen har inngått en avtale hvor han fraskrev seg retten til å fremme krav om avgangsvederlag.

Hvis lagmannsretten skulle komme til det motsatte resultat, blir spørsmålet om Hansen i lys av agenturloven §28 if er bundet av en slik avtale. Bestemmelsen kan etter sin ordlyd ikke fravikes til skade for Hansen, og en avtale som innskrenker retten til avgangsvederlag vil ikke være bindende hvis den er inngått før agenturavtalen opphørte. Avtalen ble inngått 26 juni 1995, og den bestemte at Hansen ble fritatt for arbeidsplikten fra og med 1 juli. Oppsigelsestiden løp imidlertid frem til 30 september, og han fikk lønn frem til denne dato. Vanlig tolkning tilsier da at arbeidsforholdet først opphørte etter utløp av oppsigelsestiden, og da kan Hansen ikke være bundet av avtalen til ikke å fremme krav om avgangsvederlag. Det ville han først ha vært hvis avtalen var blitt inngått etter 1 oktober 1995.

Kravet må fremmes innen ett år, jf agenturloven §31 første ledd. Hansen fremmet krav om avgangsvederlag ved brev av 16 januar 1996, godt innenfor ettårsfristen. Konklusjonen på den subsidiære drøftelsen blir at avtalen av 26. juni 1995 ikke innebærer noen begrensning i forhold til retten til å fremme krav om avgangsvederlag.

Avgangsvederlag etter agenturloven kan i Hansens tilfelle kreves hvis han har tilført nye kunder eller merkbart øket omsetningen. Det er ikke nødvendig at det er flere kunder enn det var tidligere, men omsetningen må øke. Tilførsel av én ny kunde er tilstrekkelig. I den forbindelse er gamle kunder som har falt fra, men som reaktiveres, å anse som nye kunder. Hvis kunden introduseres for et nytt produkt, er kunden ny i relasjon til det nye produktet. Hansen overtok etter en selger som hadde gått over til en konkurrent. Denne selgeren beholdt derfor sin opparbeidede kundekrets. Hansen overtok ingen bestående kundekrets, men var henvist til å begynne helt på nytt, og tilførte da nye kunder.

Nok et vilkår for Hansens rett til avgangsvederlag er at Certified må få vesentlige fordeler av de nye kundene. Dette vilkår er oppfylt hvis Certified kan fortsette å bearbeide kundekretsen. Det er tilstrekkelig at det foreligger et potensiale som kan utnyttes ved en normal markedsbearbeidelse. Slikt potensiale foreligger i saken.

Avgangsvederlag må i tillegg være rimelig på bakgrunn av samtlige omstendigheter i saken. Det gis anvisning på en bred rimelighetsvurdering, hvor også Certifieds behandling av Hansen i forbindelse med oppsigelsen kan tillegges vekt. Etter praksis skal det forøvrig mye til ikke å utbetale avgangsvederlag hvis vilkårene forøvrig i agenturloven §28 første ledd nr 1 er oppfylt.

Agenturloven §28 tredje ledd gir anvisning på hvordan avgangsvederlaget skal beregnes. Vederlag er noe annet og mer enn provisjon. Både fast lønn, feriepenger og bonuser skal inn i beregningsgrunnlaget. Etter praksis er det tale om en godtgjøringsordning, ikke en erstatningsordning. Selger skal godtgjøres det han taper i provisjon på ikke å kunne bearbeide kundene, samt det han taper ved ikke å kunne utvikle kundeforholdet ytterligere. I Norge kan det legges til grunn at et kundeforhold gjennomsnittlig varer i tre år, og da utgjør tapet ett års provisjon x 3. Anvendt på provisjonen Hansen oppebar for samlet omsetning i Nord-Norge og i Agder vil gjennomsnittet for de siste fem år bli kr 368 000. Dette tallet utgjør maksimum etter §28 tredje ledd, og det er ikke grunn til å sette det ned etter en rimelighetsvurdering.

Ankemotparten, Certified Laboratories AS, har i det vesentlige anført:

Selskapet selger profesjonelle renholdsmidler til lettere renhold. Kjøperne er hoteller, restauranter, kommunale institusjoner etc. Selgerkorpset reiser rundt og selger inn produktene. Kundene bestiller når selger er på stedet, og det er innsalget på besøkstidspunktet som er det viktige. Telefonsalg utgjør kun en liten del av samlet salg.

Hansen begynte i Certified i 1987 med ansvar for de tre nordligste fylker. Finnmark ble ansett for å være den viktigste delen av salgsdistriktet. Han hadde i følge sin ansettelseskontrakt 20% provisjon på alt salg. Som angitt ovenfor var Hansen også deltidsansatt på fast lønn som distriktssjefødt xx.xx.1994 sluttet han som selger i Nord-Norge fordi han etter eget ønske flyttet til Agder. Også i Agder fikk han en delt stilling, fordelt med 50% som distriktssjef, og med selgeransvar for AustAgder fra januar 1994 og for Vest-Agder fra 1 april 1994. I tillegg til dette arbeidet han i 1994 også i perioder i Troms og Finnmark for å få en god overgang til sin etterfølger.

Det viste seg etter en tid at de gode resultatene fra nord ikke lot seg gjenta i Agder. Hansen ble ikke av den grunn oppfattet som udugelig, men poenget for selskapet var at salget ikke fikk det forventede volum. Selskapet foretok en gjennomgang av kundene i Agderfylkene. Det viste seg at av 140 kunder som han overtok, lyktes han i løpet av to år kun med å beholde 20%. Salget var for nedadgående, og selskapet ønsket en ny satsning. Partene var i kontakt, og det endte med at Hansen ble oppsagt som distriktssjef ved brev av 16 mai 1995.

Begge parter søkte advokathjelp fordi det var ønskelig å komme frem til en god løsning på saken. Man møttes 26 juni 1995 kl 1400. Advokat Holo presenterte da et forslag til avtale som utgangspunkt for forhandlingene. Den endelige avtale ble noe endret i forhold til det opprinnelige forslag, men det er ikke slik at det som ikke kom med i den endelige avtale definitivt ble forkastet. Arbeidsgivers bakgrunn for å inngå avtalen, var å få alle uavklarede spørsmål ut av verden. Det ville aldri ha blitt inngått noen avtale med det begrensede innhold motparten hevder kan tolkes inn. Det er helt på det rene at når det i avtalens punkt 7 henvises til lov og avtalebestemmelser, sikter dette til to konkrete forhold, nemlig ferielov vedrørende feriepenger og avtalebestemmelser om provisjonsberegning av foretatte, enda ikke fakturerte salg. Noe avgangsvederlagskrav ble ikke fremmet og er ikke omtalt i avtalen.

Man kan spørre seg hvorfor ikke et krav om avgangsvederlag ble fremmet i møtet. Agenturloven §28 i f kan ikke tolkes slik motparten hevder. Da ville bestemmelsen vært helt umulig å praktisere på en fornuftig måte for partene. Bakgrunnen for bestemmelsen om at §28 ikke kan fravikes til skade for agenten før agenturavtalen er opphørt, er at agenten ikke skal være i en underlegen posisjon, f eks i et avhengighetsforhold til hovedmannen når det forhandles om avgangsvederlag. Slik var imidlertid ikke situasjonen i vår sak. Hansen møtte til forhandlingsmøte med sitt forbund i ryggen og med forbundets advokat ved sin side. Hensikten med møtet var for begge parter å få saken ut av verden. Hansen fikk en meget fair behandling. Han fikk full lønn ut september måned, sin firmabil til redusert pris og ble fritatt for arbeidsplikt i tre måneder. Det er et faktum at han var i nytt arbeidsforhold allerede 15 august, og følgelig mottok han lønn fra to arbeidsgivere i en seksukersperiode.

Hvis det er slik at den ankende part møtte og forhandlet 26 juni 1995 - vel vitende om at han på et noe senere tidspunkt ville fremsette et krav på et mye større beløp enn det han oppnådde under møtet - er dette meget illojalt og i strid med det som kan forventes på avtalerettens område. Kravet ble forøvrig heller ikke fremsatt før 16 januar 1996 - mer enn seks måneder etter at enhver kontakt mellom partene var opphørt.

Konklusjonen må bli at avtalen må fortolkes som en sluttavtale mellom partene.

Hvis retten skulle komme til at avtalen ikke hindrer at det fremsettes krav om sluttvederlag på et senere tidspunkt, anføres det at vilkårene for rett til avgangsvederlag ikke er oppfylt. Hansen begynte uten noe kundegrunnlag i Finnmark. Han opparbeidet dette og solgte bra. Det er imidlertid et faktum at det er liten kundelojalitet i dette markedssegmentet. De fleste produsenter produserer varer som ikke skiller seg vesentlig fra hverandre i kvalitet. Prismessig ligger de temmelig likt, og Certifieds produkter er heller dyrere enn billigere enn konkurrentenes. Produktene selges kun ved oppsøkende virksomhet. Salget er derfor i stor grad knyttet til selgerens personlige egenskaper og det forhold han får til kunden. Mange lykkes ikke i dette, det viser den store utskiftningen innen selgerkorpset. De fleste slutter før det har gått ett år. Arbeidet krever en helt spesiell type mennesker og det er liten mulighet til å basere sitt salg på en oppbygget kundeportefølje. Hansen fikk selv erfare dette da han startet i Finnmark og Agder, hvor forgjengerne begge steder hadde gått over til konkurrenter. At kundemassen ikke var stabil, og at det ikke var mulig å etablere noe varig kundeforhold, viser det faktum at Hansen kun greide å beholde 20% av kundemassen forgjengeren hadde opparbeidet i Agder.

Også salget til etterfølgerne hans både i Nord-Norge og i Agder viser samme trend. Begge arbeidet full tid som selgere, og begge hadde et mindre salgsvolum enn Hansen. Certified gjorde på sin side alt de kunne for å fremme salget. Konklusjonen må bli at vilkårene i agenturloven §28 ikke er oppfylt, idet hovedmannen ikke har oppnådd noen vesentlig fordel ved Hansens salgsinnsats. Hvis lagmannsretten skulle komme til at Hansen har krav på avgangsvederlag, må kravet beregnes. Det er provisjonsopptjeningen som da skal kompenseres, ikke fastlønnen som han hadde i en helt annen funksjon. Maksimum er etter agenturloven §28 tredje ledd ett års vederlag, beregnet etter et gjennomsnitt de siste fem år. Dette tallet er på bakgrunn av provisjonsutbetalingene beregnet til ca kr 165 000, altså tilnærmet det samme beløp som den ankende part i første omgang beregnet seg frem til. Ved avtalen 26 juni 1995 mottok Hansen kr 70 000, avslag på bil og fordelen ved dobbelt lønn i seks uker. Dette utgjør lavt regnet i overkant av kr 100 000. Dette beløp må det tas hensyn til når avgangsvederlaget skal fastsettes.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Partene er enige om at Sigmund Hansen etter definisjonen i agenturloven §1 annet ledd var å anse som handelsreisende. Loven gjelder da i forholdet mellom partene, med mindre annet følger f eks av avtale. Enkelte av bestemmelsene i loven er ufravikelige.

Etter agenturloven §41, jf §28 har Sigmund Hansen rett til avgangsvederlag begrenset til ett års vederlag, hvis vilkårene i paragrafens første ledd nr 1 og 2 er oppfylt. En avtale som avskjærer den handelsreisende fra å kreve avgangsvederlag vil være ugyldig hvis den er inngått før agenturavtalen opphørte. I §28 fjerde ledd heter det: "Bestemmelsene i denne paragrafen kan ikke fravikes til skade for handelsagenten før agenturavtalen er opphørt." Bakgrunnen for bestemmelsen er frykt for at den handelsreisende før og under kontraktsforholdet vil være avhengig av hovedmannen, og følgelig i en ufri avtaleposisjon. På dette stadiet har derfor lovgiver funnet at det er behov for en beskyttelsesklausul, jf Ellen J Eftestøl, Agenturloven med kommentarer side 222.

Lagmannsretten legger til grunn at den preseptoriske bestemmelsen i agenturloven §28 fjerde ledd ikke var til hinder for at alle forhold mellom partene kunne avgjøres på det tidspunkt avtalen av 26 juni 1995 ble inngått. Det er på det rene at det ikke finnes veiledning hverken i agenturloven forarbeider eller i norsk rettspraksis m h t fra hvilket tidspunkt man kan regne at avtalen mellom partene er "opphørt". Det er flere tidspunkter som kan regnes som opphørstidspunkt. Prinsippet ved beregningen av avtalens rettslige opphørstidspunkt slik dette er regulert i lovens §25 og §26 kan anvendes også i vår sak. Oppsigelsestidspunktet eller tidspunktet for avtalens faktiske opphør kan også være aktuelle skjæringstidspunkter. Kommisjonsloven §68 siste ledd hadde en lignende regel som regulerte partenes avtalefrihet m h t etterprovisjon. I forarbeidene til endringen av kommisjonsloven var dette kommentert, se Innst. 1970 side 79: "Det er komiteens forutsetning at forholdet skal anses "opphørt" i relasjon til denne bestemmelse allerede fra det tidspunkt det er gitt en effektiv og reell oppsigelse, slik at det er på det rene at forholdet ikke kommer til å fortsette." Skjæringstidspunktet var altså når avtalen ble oppsagt. Begrunnelsen lød som følger: "Det vil jo regulært være hensiktsmessig for partene å få avklart det økonomiske forhold i løpet av oppsigelsestiden, og mulighetene for dette ville bli redusert dersom agenten skulle ha adgang til å anse seg ubundet av avtaler som sluttes i denne forbindelse". Oppsigelsestidspunktet er også valgt som skjæringstidspunkt i den danske agenturloven, jf Ellen J Eftestøl, Agenturloven med kommentarer side 223. Eftestøl uttaler på side 224 at det etter hennes mening er mye som taler for at det er det rettslige opphørstidspunkt som må legges til grunn, fordi hverken lovtekst eller forarbeider gir anvisning på at det burde legges et annet tidspunkt til grunn enn det som ellers gjelder i loven. Hun konkluderer imidlertid med at spørsmålet er åpent.

Lagmannsretten finner at praktiske hensyn taler for å løse spørsmålet på samme måte som i den tidligere kommisjonslov. Spesielt i et tilfelle som det foreliggende, hvor forholdene rundt Hansens fratredelse er gjenstand for et eget møte med parter og advokater til stede, finner lagmannsretten at det må være hensiktsmessig å få en avklaring på alle økonomiske forhold. Hansen var som nevnt tidligere tilstede sammen med sitt forbunds advokat, og var i en slik situasjon ikke i noen underlegen posisjon i forhold til arbeidsgiveren. Konklusjonen blir etter dette at agenturavtalen anses for "opphørt" når avtalen ble oppsagt, og at krav om avgangsvederlag kunne vært fremmet på dette tidspunkt.

Spørsmålet blir så om avtalen av 26 juni 1995 med endelig virkning regulerte det økonomiske mellomværende mellom partene, eller om det sto Hansen fritt å fremme krav om ytterligere økonomisk kompensasjon på et senere tidspunkt.

Lagmannsretten har kommet til at avtalen av 26 juni må regnes som en sluttavtale som regulerer ethvert økonomisk mellomværende mellom partene. Det er slik avtalen ble forstått av motparten, og lagmannsretten legger til grunn at det ikke ville ha blitt inngått noen avtale med et så begrenset innhold som den ankende part tolker inn i den. Advokat Holo forklarte som vitne at Certified ikke ville ha inngått en avtale som kun løste spørsmål knyttet til oppsigelsens saklighet. Selskapet ønsket å få alle løst alle sider ved Hansens ansettelsesforhold. Det var bl a bakgrunnen for at de ønsket å ha en advokat til stede.

Lagmannsretten kan ikke se bort fra at Hansen - slik han selv hevder - kan ha luftet spørsmålet om avgangsvederlag overfor salgsdirektør Hermansson under en biltur, men i så fall kom han ikke senere tilbake til spørsmålet, og problemstillingen ble aldri nevnt for advokat Holo. Advokat Holo hadde vært inne på tanken, men hadde slått den fra seg fordi han ikke kunne se at saken materielt sett lå slik an at vilkårene for å kreve avgangsvederlag forelå. Advokat Thalberg, som møtte sammen med Hansen 26 juni, var Selgerforbundets egen advokat. Agenturloven må være svært sentral i hans juridiske praksis. Lagmannsretten legger derfor til grunn at han hadde all relevant bakgrunnskunnskap da han - uten at krav om avgangsvederlag var fremmet, eller endog nevnt - anbefalte sin klient å undertegne avtalen av 26 juni 1995. Lagmannsretten finner at forbeholdet inntatt i avtalens punkt 7 ikke innebærer noe signal til arbeidgiveren om at det kunne bli fremsatt omfattende økonomiske krav. Lagmannsretten legger til grunn at "lov" henviser til ferieloven og "avtalebestemmelser" til ansettelsesavtalens regler om provisjonsberegning, idet hverken feriepenger eller provisjon endelig kunne beregnes før på et senere tidspunkt, da samtlige salg Hansen hadde foretatt frem til og med 30 juni 1995 var fakturert og fakturaene betalt av kundene.

Det foreligger en gjensidig lojalitetsplikt i kontraktsforhold. Lojalitetskravet innebærer at man under kontraktsforhandlinger kommer frem med de krav man mener å ha, slik at motparten har en mulighet til å få en samlet oversikt over hva som kreves før han underskriver på en avtale. Lagmannsretten finner at den ankende part, ved ikke å gi motparten en samlet oversikt over de krav man tok sikte på å fremme i forbindelse med avslutningen av arbeidsforholdet, ikke har tatt rimelig hensyn til medkontrahentens interesser. De fleste kontrakter- så også den partene inngikk - er gjensidig bebyrdende. Dette tilsier at det bør være noenlunde balanse mellom dem. Det er ikke til å unngå at partene vil legge størst vekt på å ivareta sine egne interesser, og dette må rettsordenen i alminnelighet godta som legitimt. Det som imidlertid ikke kan godtas, er at den ene parten fremmer egne interesser på den annens bekostning. Gjennom bestemmelser i lovgivningen, f eks avtaleloven §36, er det oppstilt et generelt minstekrav til innholdet av kontrakter og kontraktsvilkår. Dermed har lovgiver gjort det klart at det finnes grenser for hvor langt en part som mener å befinne seg i en sterk forhandlingsposisjon, kan gjøre bruk av denne for å oppnå fordeler. Det finnes også et alminnelig, ulovfestet krav om lojalitet i kontraktsforhold, se f eks Rt-1995-1460 der Høyesterett fastslår generelt at det i kontraktsforhold "må stilles krav om aktsom og lojal opptreden".

Etter det resultat lagmannsretten har kommet frem til, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om Hansen ville ha hatt krav på avgangsvederlag, og den nærmere beregning av dette.

Anken har etter dette ikke ført frem, og den ankende part skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd dekke motpartens omkostninger. Retten finner at det ikke foreligger slike særlige omstendigheter som gjør at han bør fritas for erstatningsplikten.

Advokat Høyte har innlevert omkostningsoppgave til lagmannsretten, stor kr 44 750, hvorav kr 41 250 er salær og kr 3 500 er vitnegodtgjørelse til advokat Holo. Advokat Thalberg har protestert mot at advokat Holo gis vitnegodtgjørelse. Subsidiært har han bedt om at den settes betydelig ned. Det er vist til at advokat Holos forklaring kun tok ca 30 minutter.

Lagmannsretten finner at advokat Holo har krav på å få dekket sine direkte utgifter. Advokaten har kontor med kort gangavstand til tinghuset, og var i beredskap på tilsigelse fra ca kl 1400 onsdag 3 november 1998. Lagmannsretten legger til grunn at han var forhindret fra å gjøre avtale med klienter den siste del av dagen, men at han forøvrig kunne utføre arbeid på sitt kontor. Når det gjelder forberedelse med sikte på å avgi vitneforklaring for lagmannsretten, antas det at dette ikke kunne legge beslag på særlig mye tid. Temaet var hans befatning med kontrakten av 26 juni 1995. Om dette forelå det nøyaktige notater ført av advokaten selv. Han forklarte seg forøvrig om samme tema for Oslo byrett for litt over ett år siden. Vitnegodtgjørelse til advokat Holo settes etter dette til kr 1 500. Forøvrig legges salæroppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. Certified Laboratories AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med 42 750 - førtitotusensyvhundreogfemti - kroner - tillagt 12 - tolv - prosent rente p a fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling finner sted.