LB-1998-664
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-12-03 |
| Publisert: | LB-1998-00664 |
| Stikkord: | Voldtekt, Straffutmåling, Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 97-06598 M/43 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-00664 M/01 |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Kim Sundet) mot A (Forsvarer: Advokat Tor Kjærvik) |
| Forfatter: | Flertall: Byrettsdommer Inge Tonholm, Byrettsdommer Jan Helliesen, 3 meddommere. Mindretall: Lagdommer Øystein Hermansen, 1 meddommer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §39, §3-1, §3-3, Straffeprosessloven (1981) §437 |
A, født xx.xx.1961 i Harstad, bor i - - -gt 5, Oslo. Han er ugift, har forsørgelsesbyrde for ett barn fra tidligere forhold. Som billakkerer har han en årlig inntekt på ca kr 150 000 og er ellers uformuende.
Ved tiltalebeslutning av 14 juli 1997, utferdiget av statsadvokatene i Oslo ble han satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:
Straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til samleie.
Grunnlag er følgende forhold:
Natt til lørdag 3. august 1996 i Torshovdalen i Oslo tiltvang han seg samleie med B ved å ta tak i henne og dra henne inn blant noen trær eller busker, legge henne ned på bakken og ta strupetak på henne da hun begynte å rope om hjelp, samt si henne at det ikke var noen vits i å gjøre motstand, og at han hadde gjort ti ganger verre ting, el.lign.
Foruten straff tas forbehold om nedleggelse av påstand om sikring etter straffeloven §39 nr 1 a-f for et tidsrom av inntil 5 år.
Påstand om erstatning/oppreisning forbeholdes nedlagt.
Oslo byrett avsa dom den 10 februar 1998 med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.1961, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, til en straff av fengsel i 3 - tre - år og 6 - seks - måneder. Han tilkommer et varetektsfradrag på 187 - etthundreogåttisjudager.
2. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler mot A i medhold av straffeloven §39 nr. 1 litra a-f for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.
3. A dømmes til å betale til B erstatning med 10.000 - titusen - kroner og oppreisning med 70.000 - syttitusen - kroner innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
4. Saksomkostninger idømmes ikke.
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Tiltalte har anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Anken gjelder også de borgerlige krav. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 27 februar 1998 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus, rettssal 20, den 30 november, 1, 2 og 3 desember 1998. Tiltalte avga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner og 3 sakkyndige. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Lagretten er forelagt ett hovedspørsmål, som er besvart med ja. Retten legger kjennelsen til grunn.
Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:
1. A født xx.xx.61, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd 2 straffalternativ, til en straff av fengsel i 4 - fire - år.
Varetektsfradraget er 187 - etthundreogåttisju - dager.
2. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler mot A i medhold av straffeloven §39 nr. 1 litra a-f for et tidsrom av inntil 5 - fem år.
3. A dømmes til å betale B erstatning med kr 14458,- og oppreisning med kr 100000,- innen 14 - fjorten dager fra dommens forkynnelse.
4. Saksomkostninger påstås ikke.
Bistandsadvokaten har sluttet seg til påtalemyndighetens påstand med hensyn til erstatning og oppreisning til fornærmede.
Forsvareren har lagt ned påstand om at tiltalte anses på mildeste måte.
Lagmannsretten legger etter bevisførselen følgende saksforhold til grunn ved straffutmålingen:
Tiltalte og fornærmede traff hverandre tilfeldig på utestedet Paléhaven sent fredag kveld 2 august 1996 hvor de også tidligere hadde truffet hverandre et par ganger. De ble sittende ved samme bord sammen med noen andre personer. Begge drakk en del øl. Tiltalte og fornærmede danset også med hverandre.
Ut over natten foreslo A at de skulle dra på nachspiel, noe fornærmede gikk med på. De tok sammen en taxi i retning Torshov. Ved Torshovdalen ba A drosjen om å stoppe. Han fortalte fornærmede at de skulle gå en snarvei gjennom parken.
De gikk inn i parken (Torshovdalen). A dro av fornærmede hennes tights, strømper, truse og BH, og tvang henne ned ved noen busker. Fornærmede ble liggende på ryggen med T-skjorten dratt opp. Hun forsøkte å skrike, men tiltalte tok strupetak på henne og kom med verbale trusler som han forsto måtte oppfattes av fornærmede som drapstrusler. Tiltalte stakk sin penis inn i hennes skjede og gjorde samleiebevegelser. Som følge av strupetaket besvimte fornærmede. Hun kom snart til seg selv igjen og tiltalte tok på nytt strupetak. Det endte med at A fikk utløsning.
Etter at voldtekten var avsluttet, gikk tiltalte og fornærmede sammen bort til en bensinstasjon hvor tiltalte kjøpte sigaretter. De satte seg ned ute og tok hver sin røyk. Senere gikk de ned til Rosenhoffgaten, hvor tiltalte forsvant mens fornærmede forsøkte å ringe på hos noen bekjente som hun trodde bodde der. Fornærmede fikk deretter praiet en taxi, og dro til voldtektsmottaket på Oslo legevakt, som hun ankom ca kl 0430 lørdag morgen. Samme formiddag ble hun undersøkt av lege.
Den vold som ble utøvet mot fornærmede var ikke ubetydelig, og lørdag formiddag hadde hun fortsatt klare merker etter strupetaket. Hun hadde også merker på venstre underarm, rygg, sete og knær. Som følge av hendelsen fikk fornærmede dødsangst og betydelige psykiske skader, noe hun fortsatt sliter med. Fornærmede fikk også angst for HIV-smitte, fram til det i mars 1997 ble bekreftet at hun ikke var smittet.
Vi står overfor et forholdsvis grovt tilfelle av voldtekt til samleie. Tiltalte er tidligere domfelt syv ganger. En av disse dommene - Hålogaland lagmannsretts dom av 10 oktober 1986 - gjelder domfellelse for voldtekt og med i hovedsak samme handlingsmønster som i nærværende sak. Ved samme dom ble han også domfelt for legemsbeskadigelse mot en annen kvinne. Den siste dommen er Oslo byretts dom av 21 januar 1992 hvor A bl a ble dømt for legemsbeskadigelse og trusler med seksuelle tilsnitt mot en kvinne som var prostituert. Tiltalte tok i den saken kvelertak på fornærmede inntil hun mistet bevisstheten. Videre slo han henne med knyttet hånd, noe som medførte at hun brakk nesebenet og ett ribben. Selv om disse tidligere straffbare forhold ligger en del år tilbake i tiden, må de tillegges betydelig vekt i skjerpende retning i nærværende sak.
Det er nå gått to år og fire måneder fra det straffbare forhold skjedde. Saken er således gammel, uten at det i nevneverdig grad kan tilskrives tiltalte. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at sakens alder her kan tillegges noen vesentlig betydning ved straffutmålingen.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder utmålingen av straff.
Flertallet, byrettsdommerne Tonholm og Helliesen, samt 3 meddommere, er kommet til at fengselsstraffen passende kan settes til fengsel i fire år, i samsvar med aktors påstand. Flertallet viser da til at det i de senere år har skjedd en straffeskjerpelse i slike saker, jf bl a Rt-1994-1552 og Rt-1997-31.
Mindretallet, rettens formann og 1 meddommer, er kommet til at byrettens dom på fengsel i tre år og seks måneder er passende. Mindretallet kan ikke se at det med støtte i de to ovennevnte Høyesterettsavgjørelser er grunnlag for å skjerpe straffen i forhold til byrettens dom.
Den samlede lagmannsrett har ved straffutmålingen tatt hensyn til at A også vil få en reaksjon i form av sikring.
Det er ellers tatt et visst hensyn til at tiltalte siden han ble løslatt fra varetekt i februar 1997 og fram til i dag har vært undergitt meldeplikt.
Til fradrag i straffen går 187 dager for utholdt varetekt.
Når det gjelder sikringsspørsmålet bemerkes:
Etter straffeloven §39 nr 1 kan retten gi sikringsbemyndigelse bl a dersom en straffbar handling er begått av en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, og det er fare for at gjerningsmannen på grunn av denne tilstand på ny vil foreta en straffbar handling. Det må dreie seg om en kvalifisert gjentakelsesfare, som altså må ha sammenheng med den psykiske avvikstilstand.
Tiltalte har vært rettspsykiatrisk observert av de oppnevnte sakkyndige, professor dr med Berthold Grünfeld og overlege Asbjørn Restan. I felles erklæring av 20 november 1996 konkluderte de bl a med at tiltalte lider av mangelfullt utviklede, men ikke varige svekkede sjelsevner. Videre konkluderte de med at de antar at det foreligger fare for gjentakelse av tilsvarende straffbare forhold. I den sakkyndige erklæringen heter det bl a:
På bakgrunn av tidligere overgrepsforhold mot i alt tre kvinner, som obs. er domfelt for, mener de sakkyndige at han klart har frembudt så alvorlig avvikende atferds- og personlighetstrekk, at han utvilsomt må anses som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. Hans brutale atferd vitner om grov mangel på evner til å leve seg inn i andre menneskers følelsesliv. Han har tilsidesatt kvinnenes krav på respekt for personintegriteten, og har på en hensynsløs og ytterst krenkende og nedverdigende måte tatt seg til rette. Hans fremferd i så henseende vitner om mangel på moralsk ansvar og sosialt akseptabel atferd.
Dette atferdsmønster vitner om alvorlige moralske, sosiale og karaktermessige defekter i obs. personlighet. Under gitte omstendigheter har han åpenbart store problemer med å håndtere primitive aggressive og seksuelle impulser. Når disse bryter gjennom kan han opptre truende og skremmende og være farlig.
De sakkyndige var til stede under byrettsbehandlingen og opplyste den gang at det som kom fram under hovedforhandlingen forsterket deres konklusjon. Begge de sakkyndige har også vært til stede under deler av ankeforhandlingen, og de har fortsatt opprettholdt sine tidligere konklusjoner.
En samlet lagmannsrett er kommet til at det foreligger en kvalifisert fare for gjentakelse av straffbare forhold av samme type som nå er begått. Det vises i den forbindelse særlig til de sakkyndiges vurdering, sett i sammenheng med de tidligere domfellelser av A. Det legges videre til grunn at A har mangelfullt utviklede sjelsevner, og vilkårene for å gi sikringsbemyndigelse er oppfylt. Spørsmålet blir da om retten bør idømme sikring. Det bemerkes i denne forbindelse at selv om det i straffeloven §39 nr 2 er brukt ordet "skal", er det etter rettspraksis ingen forpliktelse til å idømme sikring. Byrettens dom er således på dette punkt ikke dekkende for rettstilstanden. Lagmannsretten har enstemmig kommet til at samfunnets behov for å beskytte seg mot faren for nye forgåelser fra tiltalte gjør det nødvendig å idømme sikring, og at det gis bemyndigelse til å nytte alle aktuelle sikringsmidler i straffeloven §39 nr 1 a-f.
Lagmannsretten går så over til å behandle spørsmålet om erstatning og oppreisning til fornærmede, B. Ved behandlingen av disse spørsmål deltar bare de tre juridiske dommerne.
Fornærmede har fremsatt krav på erstatning for faktiske utgifter på i alt kr 14 458,40. Dette gjelder utgifter i forbindelse med behandling hos psykolog og utgifter til medisiner. Kravet er hjemlet i skadeserstatningsloven §3-3, jf §3-1. Det er fra tiltaltes side ikke reist konkrete innvendinger mot de oppgitte beløp, og lagmannsretten tar kravet til følge.
B har også fremsatt krav på oppreisning med i alt kr 100 000, med hjemmel i skadeserstatningsloven §3-3, jf §3-5. Vilkårene for å tilkjenne oppreisning er til stede, og lagmannsretten er enstemmig kommet til at oppreisningsbeløpet bør fastsettes til kr 70 000, slik byretten kom til. Som tidligere bemerket står vi overfor en forholdsvis grov voldtekt. Fornærmede oppfattet hendelsen svært krenkende og smertefull, og hun har fått store psykiske problemer. Hun fikk langvarig dødsangst, konsentrasjonsvansker og søvnløshet. Psykolog Øivind Orlie har konkludert med at fornærmede har utviklet posttraumatisk stressforstyrrelse, og det må legges til grunn at dette er en følge av voldtekten. Hun har gått til behandling hos psykolog i lang tid, og det er påregnelig at hun også i overskuelig framtid vil ha behov for terapi. Det bemerkes videre at voldtekten kullkastet hennes planer om videre skolegang, og at hun senere ikke har maktet å gå videre med dette. Hennes livskvalitet må anses som mer varig svekket som følge av voldtekten.
Aktor har ikke lagt ned påstand om saksomkostninger. Sett hen til tiltaltes forholdsvis svake økonomi og at han er dømt til å betale erstatning og oppreisning til fornærmede, finner lagmannsretten at saksomkostninger ikke bør ilegges, jf strpl §437 tredje ledd.
Dommen er enstemmig, unntatt for så vidt gjelder spørsmålet om utmålingen av straff.
Domsslutning
1. A, født xx.xx.1961, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ til en straff av fengsel i 4 - fire - år. Til fradrag går 187 - etthundreogåttisju - dager for utholdt varetekt.
2. Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr 1 a-f overfor A, for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.
3. A dømmes til å betale til B erstatning med kr 14 458,40 - kronerfjortentusenfirehundreogfemtiåtte 40/100 -, og oppreisning med kr 70 000 -kronersyttitusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.