LB-1999-1206
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-11 |
| Publisert: | LB-1999-01206 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Utlegg, Driftskonto, Beslagfrihet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 99-00464 D - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01206 K/04. |
| Parter: | Den kjærende part: Microdialog AS (Prosessfullmektig: Frode Sæter v/advokatfullmektig Olav Øyehaug). Kjæremotpart: nr. 1 Microsoft Norge AS, nr. 2 Microsoft AB, nr. 3 Microsoft Manufacturing BV (Prosessfullmektig: Advokat Arne Ringnes v/advokatfullmektig Øystein Askim). |
| Forfatter: | Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Dag A. Minsaas |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-5, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-2, Tvistemålsloven (1915) §180, §279, §2-2, §15-2, §3-3, §4-12, §4-1, §5-10, §7-1 |
Saken gjelder krav om opphevelse av utlegg i driftskonto.
Microdialog AS (nedenfor kalt Microdialog) bestilte i 1996 2.514 oppgraderinger av programpakken Microsoft Office for Windows 95 av Microsoft AB (nedenfor kalt Microsoft), som fakturerte bestillingen med kr 300,- pr enhet, dvs med kr 754.200,-. Microdialog mente at selger bare kunne fakturere kr 300,- pr. forsendelse, og ettersom selskapet mottok 21 forsendelser, kunne det bare avkreves kr 6.300,-. Partene kom ikke til enighet, og Microsoft innklaget kjøper for Oslo forliksråd. Forliksrådet avsa 21 oktober 1998 dom, hvorved Microdialog ble dømt til å betale Microsoft kr 754.200,- med tillegg av 12 % rente fra 16 mai 1998. Microdialog ble også dømt til å betale tidligere forfalte renter med kr 277.412,90 samt saksomkostninger kr 13.905, Microdialog påanket dommen ved stevning av 19 januar 1999 til Oslo byrett, men saken er foreløpig ikke pådømt.
Microsoft begjærte utlegg for kravene, og namsmannen i Oslo besluttet 3 februar 1999 utlegg for kr. 1.109.397,90 i Microdialogs driftsmidler og driftskonto nr. 6087.05.28356 i Kreditkassen. Microdialog påklaget utlegget, og da namsmannen ikke ville omgjøre beslutningen, gikk klagen til Oslo namsrett med begjæring om oppsettende virkning. Namsretten besluttet 4 mars 1999 å gi slik oppsettende virkning og innkalte til muntlig møte 8 s.m., hvoretter beslutningen om oppsettende virkning ble omgjort. 11 mars 1999 avsa namsretten kjennelse med slik slutning:
1. Klagen tas ikke til følge og utlegg i konto 6087.05.28356 fastholdes.
2. Microdialog AS betaler kr 25.000,- kronertjuefemtusen i saksomkostninger til Microsoft Norge AS, Microsoft Manufacturing BV og Microsoft AB innen 2 - to uker etter forkynnelse av denne kjennelse.
Advokat Olav Marius Øyehaug har på vegne av Microdialog rettidig påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, og kjæremotparten har tatt til gjenmæle i tilsvar av 16 april 1999 fra advokat Øystein Askim. Grunnen til at samtlige Microsoftselskaper er blitt motparter er at forliksrådsdommen lød på betaling til Microsoft uten nærmere angivelse av selskapet.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Namsmannens utlegg i konto nr. 6087.05.28356 oppheves.
2. Microdialog tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av 12 % renter fra kjennelsens forkynnelse.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Tvangsgrunnlaget lider av saksbehandlingsfeil og kan dermed ikke benyttes som tvangsgrunnlag, jf. tvangsl. §4-2 annet ledd. I forliksrådet var Microsoft representert ved advokat, mens Microdialog ikke var varslet om dette, jf. tvistemålsloven §279 annet ledd, og derfor møtte uten advokat i saken. Hvis selskapet hadde blitt varslet, ville det også selv møtt med advokat, og feilen kan ha innvirket på domsresultatet. Møtet i forliksrådet varte nå bare mellom 10 og 30 minutter, og dommen bærer preg av at rådet ikke lyktes å trenge inn i sakens rettslige problemstilling.
Det er for øvrig ikke adgang til å ta utlegg i et selskaps driftskonto til sikkerhet for krav som ikke er rettskraftig avgjort, når selskapet ikke har overskuddslikviditet og utlegget kan medføre at det går konkurs eller gjør seg skyldig i straffbare forhold. Hos Microdialog går alle inn- og utbetalinger over driftskontoen, som således er selskapets eneste betalingskanal. Ved utlegget ble store innestående beløp sperret og utbetalinger av sentral betydning som lønn, skattetrekk, merverdiavgift og leverandørgjeld kunne ikke foretas. Virksomheten ble lammet og det kunne i verste fall medført at selskapet måtte begjære oppbud.
Etter tvangsl. §7-1 annet ledd kan utlegg ikke tas i aktiva som er beslagfrie etter dekningsloven kapittel 2, og §2-5 i nevnte kapittel forbyr utlegg i bankinnskudd som er nødvendig til underhold av skyldneren og hans husstand. Fritaksbestemmelsen bør etter kjærende parts oppfatning kunne anvendes også på aksjeselskap. Etter tvangsl. §5-10 skal det dernest tas hensyn til saksøktes interesser og ønsker i den utstrekning forholdene tillater det, slik at også denne bestemmelse bør være til hinder for utlegg hvis det kan medføre at selskapet går konkurs.
Under enhver omstendighet må det ut fra reelle hensyn kunne oppstilles en ulovfestet skranke for utlegg i en situasjon som dette. En debitor bør ikke kunne avlives på grunnlag av en avgjørelse i lavere instans før den er rettskraftig, likesom hensynet til kreditorene heller ikke er like sterkt mens rettssak pågår. Lovgiver synes ikke å ha vurdert dette spørsmålet, og det er intet i tvangslovens system til hinder for en slik innskrenkende forståelse. Derimot er det flere bestemmelser i loven som støtter den, f eks. §7-1 annet ledd og §5-10. Hensynet til åpne betalingskanaler har i andre sammenhenger ført til at man har oppstilt slike ulovfestede skranker, jfr at banker har måttet begrense sin motregningsrett i «typiske betalingsformidlingskonti «,jf. Rt-1992-1474 og Rt-1997-811. Hensynet til debitor er heller ikke tilstrekkelig ivaretatt ved adgangen til å stille sikkerhet, jf. tvangsl. §4-12 annet ledd, idet ingen banker eller finansieringsforetak vil stille garanti uten selv å få sikkerhet i fast eiendom eller lignende. Hadde Microdialog kunne avverget utlegget ved å stille sikkerhet, ville man selvsagt ha gjort det.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Utlegg i Microdialogs bankkonto 6087 05 28356 fastholdes.
2. Microdialog dømmes til å betale sakens omkostninger med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført:
Den kjærende part har verken innvendinger som kan gjøres gjeldende mot tvangsgrunnlaget eller rettslig adgang til å unnta driftskontoen fra utlegg .
Microsofts forliksklage var omfattende og velbegrunnet og vedlagt betydelig korrespondanse, der hovedanførslene kom frem. Microdialog kunne også gitt et begrunnet tilsvar, men valgte å ikke gjøre det. Noen dager før forliksrådsmøtet ble Microdialogs advokat Frode Sæter også varslet telefonisk om at advokat Ringnes kom til å stille sammen med klager i forliksrådet, og Sæter hadde ingen innvending til det. Møtet varte ellers mellom 1/2 og 1 time.
De innvendinger som kan fremmes mot et alminnelig tvangsgrunnlag er uttømmende regulert i tvangsl. §4-2, og saksbehandlingsfeil er ikke omfattet. Under ingen omstendighet kan eventuell mangelfull varsling etter tvistemålsloven §279 annet ledd medføre at tvangsgrunnlaget settes til side. Det bestrides for øvrig at et mer formelt varsel ville medført at også Microdialog hadde stilt med advokat i møtet.
Det foreligger verken lovbestemte eller ulovfestede begrensninger i adgangen til å etablere utlegg i et selskaps bankkonti. Fordringshaverne har i utgangspunktet rett til dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden. Selv om namsmannen i visse henseender skal ta hensyn til debitors interesser, er det likevel namsmannen som fritt velger utleggsobjektene. Den kjærende part kan således bare kreve bankkontoen unntatt hvis det er hjemmel for det i loven, og det er utelukket å unnta aktiva fra dekning ut fra reelle hensyn eller analogier m.v
Ordlyden i deknl. §2-5 tyder klart på at bestemmelsen bare sikter til personlige skyldnere og ikke aksjeselskaper, noe som også støttes av dens forhistorie og forarbeider. Regelen avløser §70 i den tidligere tvangsfullbyrdelsesloven av 1915, og ovenstående forståelse bekreftes i den juridiske teori. Endelig bestrides at lovgiver ikke har vurdert de særlige spørsmål som oppstår ved utlegg med grunnlag i en ikke rettskraftig dom. Lovgiver har tvertom tatt det klare standpunkt at slike avgjørelser skal kunne tjene som grunnlag for etablering av utlegg, men ikke for etterfølgende tvangsrealisasjon av utlegget.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelse.
Oslo forliksråds dom utgjør et alminnelig tvangsgrunnlag, jf. tvangsl. §4-1 annet ledd bokstav a, og adgangen til å reise innvendinger mot disse er uttømmende regulert i samme lovs §4-2. Saksbehandlingsfeil er ikke omfattet av opplistingen, og mulige feil ved den varsling. som foreskrives i tvml. §279, kan følgelig ikke påberopes som innvending mot tvangsgrunnlaget i nærværende sak. Den kjærende part gis således ikke medhold på dette punkt.
Etter tvangsloven §4-12 annet ledd kan en dom om betaling av penger utgjøre tvangsgrunnlag selv om den ikke er rettskraftig. At Microdialog har påanket forliksrådets dom er for så vidt ikke til hinder for utlegget, likesom lovgiver klarligvis har vurdert den tvangsmessige rekkevidde av en ikke rettskraftig dom. Etter samme lovs §7-1 kan utlegg videre tas i ethvert formuesgode som tilhører saksøkte og som det etter dekningsloven kapittel 2 kan tas beslag i. Også dekningsloven gir fordringshaveme rett til dekning i ethvert forinuesgode som kan selges eller omgjøres i penger, når ikke annet er fastsatt ved lov eller annen gyldig bestemmelse, jf. deknl. §2-2. Lagmannsretten er enig med kjæremotparten i at Microdialog ikke har kunnet påvise noen lov eller bestemmelse som direkte forbyr utlegg i bankkonti. En er videre enig med namsretten i at reglene om utlegg er utpreget positivrettslige, slik at beslagfrihet vanskelig bør kunne utledes pr. analogi eller ut fra reelle hensyn.
Etter dekningsloven §2-5 kan utlegg ikke tas i debitors penger, bankinnskudd m.v «for så vidt de er nødvendige til underhold av skyldneren og husstanden inntil lønn eller annen inntekt neste gang forfaller». Bestemmelsen er en videreføring av den tidligere tvangsfullbyrdelseslov §70, og det har lenge vært sikker rett at unntaksretten bare omfatter personer og ikke aksjeselskap eller andre rettssubjekter. Lagmannsretten viser til samstemmige uttalelser om dette i juridisk teori. (Alten, Scheie og Andenæs)
Det er heller ikke grunnlag for å innføre den anførte begrensning i utleggsretten etter analogi fra bestemmelsen i tvangsloven §15-2 om interesseavveining ved midlertidige forføyninger. Lagmannsretten viser til uttalelse i forarbeidene,(Ot.prp.nr.65 1990-1991), om at saksøktes interesse bare skal søkes tilgodesett «i den utstrekning forholdene tillater det, og da slik at saksøker ikke skal måtte bøye av hvis det er tvilsomt om han ellers oppnår tilstrekkelig dekning. Endelig er lagmannsretten enig med namsretten i at praksis omkring bankers motregningsrett neppe er relevant i denne sak, og den kjærende part gis heller ikke medhold i sin materielle anførsel.
Avslutningsvis bemerkes at Mierodialog AS disponerte over driftskontoen i den periode klagen var gitt oppsettende virkning, og da angivelig betalte forfalte fordringer. Microsoft har senere provosert fremlagt regnskapsbilag for uttakene samt korresponderende bilag for anvendelsen av de uttatte midlene. Hvis det ikke kan dokumenteres at de er anvendt til nedbetaling av forfalte fordringer, vil kjæremotparten etablere utlegg i det som måtte være tatt ut uten å være anvendt som beskrevet. Microdialog har ikke villet etterkomme provokasjonen under henvisning til at den angår noe som ikke er relevant for nærværende kjæremål. Lagmannsretten er enig i dette, og kan ikke se at forhold omkring kjæremotpartens mulige behov for ytterligere sikkerhet og ny utleggsforretning har betydning for gyldigheten av det utlegg retten her har til prøvelse. En har således heller ikke funnet grunn til å pålegge provokasjonen etterkommet.
Etter ovenstående blir namsrettens kjennelse å stadfeste.
Kjæremålet har dermed ikke nådd frem, og den kjærende part tilpliktes å betale kjæremotpartens saksomkostninger for lagmannsretten, jf. tvangsl. §3-3 og tvistemålsloven §180 første ledd. Kjæremotparten har ikke inngitt omkostningsoppgave, og saksomkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr 8.000,-. Lagmannsretten har heller ikke funnet grunn til å endre namsrettens omkostningsavgjørelse, slik at namsrettens kjennelse stadfestes i sin helhet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Microdialog AS til Microsoft Norge AS, Microsoft AB og Microsoft Manufacturing BV tilsammen 8.000,- åttetusen - kroner med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra denne kjennelses forkynnelse.