LB-1999-124
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-02 |
| Publisert: | LB-1999-00124 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal herredsrett Nr 98-526 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00124 A/03. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom stadfestet, se HR-2000-00044B. |
| Parter: | Ankende part: Sparebanken NOR (Prosessfullmektig: Advokat Hans-Richard Steinholt). Motpart: Lena Maskin AS (Prosessfullmektig: Advokat Jens Lind). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Erik Chr. Stoltz. Ekstraordinær lagdommer Finn Backer |
| Lovhenvisninger: | Panteloven (1980) §1-13, §3-17, §3-18, §3-4, §3-8, Tvistemålsloven (1915) §180, Tinglysingsloven (1935) §21, §34, §3-2, Dekningsloven (1984) §5-7 |
Saken gjelder prioritetskonflikt mellom avtaler om pant i driftstilbehør og salgspant i motorvogn.
Hans Olav Kolbjørnsrud, som drev forskjellige former for næringsvirksomhet, utstedte 8 juli 1994 en pantobligasjon til Sparebanken NOR der han erkjente å skylde banken 300 000 kroner. Til sikkerhet for gjelden pantsatte Kolbjørnsrud sine samlede motorvogner i medhold av pantelovens §3-8. Denne typen driftstilbehørspant omtales gjerne som flåtepant. Pantobligasjonen ble tinglyst på Kolbjørnsruds navn i Løsøreregisteret 26 juli 1994.
I januar 1997 kjøpte Kolbjørnsrud en Zefor traktor med kjennemerke NX-1659 av Lena Maskin AS. Partene avtalte skriftlig at Lena Maskin AS skulle ha salgspant i traktoren. Salgspantavtalen ble ikke tinglyst på dette tidspunktet.
Hans Olav Kolbjørnsrud døde i august 1997. På dette tidspunktet var det etter det opplyste bare betalt ett avdrag på traktoren. I forbindelse med oppgjøret av dødsboet fikk banken kjennskap til at det var avtalt salgspant i traktoren. Salgspantavtalen ble så tinglyst 10 mars 1998.
Det oppsto tvist mellom Sparebanken NOR og Lena Maskin AS om hvilken panterett som hadde best prioritet. Sparebanken NOR reiste søksmål om spørsmålet, og Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 9 oktober 1998 dom med slik domsslutning:
1. Lena Maskin AS' salgspantrett i traktor med reg.nr. NX-1659 har prioritet foran Sparebanken NORs panterett (flåtepant).
2. I saksomkostninger betaler Sparebanken NOR til Lena Maskin AS 27 387, - tyvesjutusentrehundreogåttisju - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Sparebanken NOR har anket herredsrettens dom til Borgarting lagmannsrett. For lagmannsretten har to vitner gitt forklaring. Det går fram av rettsboken hva som er dokumentert.
Den ankende part gjør i hovedsak gjeldende:
For at regelen i pantelovens §3-8 femte ledd sammenholdt med §3-4 tredje ledd skal komme til anvendelse, er forutsetningen at salgspantavtalen har rettsvern. Rettsvernskravene til salgspanterett i motorvogn er både at avtalen er inngått senest samtidig med at motorvognen ble overlevert, §3-17 annet ledd, og at salgspanteretten er tinglyst i Løsøreregisteret, jf samme paragrafs tredje ledd. Motorvognen er ikke «beheftet med salgspant» hvis salgspanteretten ikke har rettsvern. Dette er også den klart rimeligste regelen. Kolbjørnsrud var avtaleforpliktet til bare å inngå salgspantavtaler i forbindelse med kjøp av nye motorvogner med samtykke fra banken. Kolbjørnsrud unnlot å melde fra til banken om salgspanteretten i den omtvistede traktoren. Banken har i tilfeller som dette avtale med Løsøreregisteret om å få tilsendt alle nyregistrerte opplysninger som gjelder gjenstander banken har panterett i. Dersom salgspanteretten var blitt tinglyst, ville banken blitt oppmerksom på den. Banken ville da hatt et realistisk grunnlag for å vurdere pantesikkerheten til enhver tid, og den kunne også ta nødvendige forholdsregler.
Det er ingen rimelig grunn til å beskytte en salgspanthaver som unnlater å benytte seg av den adgangen til tinglysing som er etablert. Man kan tenke seg en situasjon hvor panthaver bytter ut hele sin park av motorvogner med motorvogner med salgspant i. Det er ingen rimelig grunn til at flåtepanthaver i et slikt tilfelle blir sittende med en nesten verdiløs pantesikkerhet når salgspanteretten enkelt kunne vært tinglyst i Løsøreregisteret, slik at banken fikk kjennskap til den. Det er på det rene at en utinglyst salgspanterett må vike for utleggshavere og i pantsetterens konkurs, og at salgspanteretten heller ikke står seg overfor en godtroende kjøper eller håndpanthaver. Situasjonen blir dermed at den eneste som i god tro må respektere en utinglyst salgspanterett, er underpanthaveren etter §3-8. Dette kan ikke ha vært lovgivers mening.
I analogi med regelen i dekningslovens §5-7 første ledd b) om sikkerhetsstillelse for eldre gjeld må det i et tilfelle som dette kreves at salgspanthaver tinglyser sin panterett «uten unødig opphold etter at gjelden ble pådratt» for at salgspanteretten skal få rettsvern overfor et tidligere påheftet flåtepant.
Herredsretten har lagt vekt på uttalelser i forarbeider til panteloven, særlig Rådsegn 8 om pant og Ot prp nr 39 (1977-78). Uttalelsene her er imidlertid ikke så interessante, fordi adgangen til tinglysing av pant i motorvogn først ble brakt på bane i Ot.prp.nr.63 (1978-79) om endringer i tinglysingsloven. Ved sistnevnte proposisjon ble det foreslått en klar regel om at salgspanterett må tinglyses i Løsøreregisteret for å få rettsvern. Juridisk teori gir klar støtte for bankens standpunkt. Brækhus skriver i Omsetning og kreditt 2 på side 95 at den som overveier å kjøpe en bil, eller å gi lån mot pant i den i henhold til pantelovens §3-2 eller §3-8, kan få rede på salgspant som måtte hefte på bilen ved en henvendelse til Løsøreregisteret. Det må være uten betydning om flåtepanteretten er påheftet før eller etter salgspantet. Avgjørende er om salgspantet har rettsvern.
Ankemotpartens anførsel om at konflikten løses av regelen i tinglysingslovens §21 tredje ledd kan ikke være holdbar. Denne regelen må forstås slik Justisdepartementets lovavdeling har gitt uttrykk for i en uttalelse 6 november 1984, gjengitt i Kjelstrup: Liten panterett side 236.
Sparebanken NOR har lagt ned slik påstand:
1. Sparebanken NORs panterett (flåtepant) i traktor NX 1659 har prioritet foran salgspant til Lena Maskin AS.
2. Sparebanken NOR tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Ankemotparten, Lena Maskin AS, gjør i hovedsak gjeldende:
Den foreliggende konflikt er klart regulert i loven. Det følger direkte av §3-8 femte ledd sammenholdt med §3-4 tredje ledd at en flåtepanthavers panterett står tilbake for en salgspanterett. Flåtepanthaveren har her en avledet rett til tingen: Han må hele tiden stå bak salgspanthaveren, og får ikke større rett enn pantsetteren selv. Regelen om tinglysing har ikke betydning for dette spørsmålet. Forarbeidene støtter ankemotpartens syn. I forbindelse med innføringen av adgang til tinglysing av salgspanterett i motorvogn i Løsøreregisteret, ble det gjort noen endringer i pantelovsutkastet, men hovedregelen om prioritetsforholdet i §3-8 femte ledd jf §3-4 tredje ledd ble ikke endret. For øvrig er salgspanteretten nå tinglyst. Dersom flåtepanteretten skulle gå foran salgspanteretten i dette tilfellet, ville banken få en fordel som den ikke hadde grunn til å regne med da flåtepantavtalen ble inngått og tinglyst.
Subsidiært gjør Lena Maskin AS gjeldende at herredsrettens resultat følger av tinglysingslovens §21 tredje ledd, som får tilsvarende anvendelse ved tinglysing i Løsøreregisteret etter tinglysingslovens §34 tredje ledd. Eiendomsforbeholdet, det vil si salgspanteretten, går i dette tilfellet fram av Kolbjørnsruds hjemmelsdokument, som er avtalen om kjøp av traktoren på avbetaling.
Lena Maskin AS har lagt ned slik påstand:
1. Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom av 09.10.98, stadfestes.
2. Sparebanken NOR dømmes til å betale til Lena Maskin AS sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er enstemmig kommet til samme resultat som herredsretten, men rettens medlemmer har ulik begrunnelse for dette.
Dommerne Stoltz og Backer bemerker at det foreliggende rettsspørsmål umiddelbart synes løst av pantelovens §3-8 femte ledd sammenholdt med §3-4 tredje og femte ledd. Pant i vanlig driftstilbehør og i driftstilbehør som består av motorvogner, anleggsmaskiner og jernbanemateriell som er pantsatt under ett, omfatter bare driftstilbehøret slik det er til enhver tid. Det er helt på det rene at eiendomsforbehold (tilsvarende salgspant) måtte respekteres av panthaveren i driftstilbehør etter den ordning som man hadde før man fikk panteloven av 8 februar 1980. Under arbeidet med panteloven bygget man på at dette skulle fortsette. Bestemmelsen i pantelovens §3-17 tredje ledd kom først inn ved Innst.O.nr.19 (1979-80) på grunnlag av forslag i Ot.prp.nr.63 (1978-79) om endringer i tinglysingsloven og en del andre lover. Bakgrunnen for bestemmelsen var at det ved bruk av moderne datautstyr var blitt mulig å opprette et landsomfattende løsøreregister, der man kunne tinglyse heftelser i motorvogner. Det var særlig pekt på behovet for å hindre ulovlig videresalg av motorvogner som var påheftet eiendomsforbehold (salgspant) eller utlegg. Forholdet til panthaver i driftstilbehør er ikke nevnt i lovforarbeidene.
Det er mulig at lovgiveren ved nærmere ettertanke burde ha kommet til at det var mest overensstemmende med de nye regler som ble lovfestet i §3-17 tredje ledd å bestemme at disse skulle få gjennomslag også i forholdet mellom de som hadde salgspant og de som hadde pant i driftstilbehør. Men det er ikke gjort (for eksempel ved en tilføyelse i §3-4 tredje ledd). Det er ikke noen logisk konsekvens av de nye regler om tinglysing av salgspant i motorvogner at de også skal gjelde i dette forholdet. I forholdet til konkurrerende kjøpere av motorvognen og konkurrerende underpanthavere er det tinglysingsprioriteten som vil være avgjørende. Men dette kriterium er ubrukelig i forhold til panthaveren i driftstilbehør, bortsett fra i de tilfellene der dette påheftes sist. Den løsning på dette problem som den ankende part har pekt på, synes kunstig, og bygger på analogi fra en bestemmelse som gjelder et ganske annet forhold.
De to ovennevnte dommere er etter dette kommet til at bestemmelsene i pantelovens §3-8 femte ledd sammenholdt med §3-4 tredje og femte ledd må anvendes etter sin ordlyd, uten at man foretar noen innskrenkende tolking på grunn av bestemmelsen i §3-17 tredje ledd.
Dommer Bøhn er kommet til samme resultat, men mener at reglene må forstås slik at resultatet blir forskjellig ettersom flåtepanteretten er påheftet før eller etter avtalen om salgspant.
Etter pantelovens §1-13 går den panteretten som påheftes først, som utgangspunkt foran senere pantavtaler. Prioritetsregelen i §3-8 femte ledd jf §3-4 tredje ledd klargjør dette i forholdet mellom salgpanthaver og underpanthaver i motorvogn: Det kunne ellers være noe tvilsomt hvilken panterett som etter §1-13 må anses «påheftet først» når en ny motorvogn med salgspant anskaffes og dermed blir en del av et tidligere pantsatt tingsinnbegrep.
Det følger imidlertid av begge de nevnte prioritetsbestemmelsene at prioritetsforholdet kan bli et annet som følge av rettsvernreglene. Rettsvernreglene for salgspant går fram av pantelovens §3-17. Etter paragrafens annet ledd må salgspantavtalen for det første være inngått senest samtidig med at tingen blir overgitt til kjøperen for at den skal få rettsvern. Det er enighet i saken om at en driftstilbehørspanthaver etter reglene i §3-4 flg ikke behøver å respektere en salgspantavtale som er inngått etter at tingen ble overlevert. For at rettsvern skal etableres for en avtale om salgspant i en motorvogn, stilles det særlige tilleggsvilkår: Salgspantavtalen må etter §3-17 tredje ledd «dessuten tinglyses på kjøperens blad i Løsøreregisteret.» Etter bestemmelsens ordlyd oppnås det på denne måten rettsvern i sin alminnelighet. For å unngå tvil er det særskilt nevnt at tinglysingen også beskytter mot godtroerververe. Det må følge av dette at en salgspantavtale i motorvogn må være tinglyst på denne måten også for å kunne gjøres gjeldende overfor den som senere i god tro inngår og tinglyser pantavtale etter §3-8. Paragraf 3-17 annet og tredje ledd må forstås som kumulative vilkår for rettsvern i sin alminnelighet. Det synes for eksempel klart at dersom banken hadde avtalt et etterfølgende underpant etter §3-8 første ledd særskilt i vedkommende traktor i stedet for i Kolbjørnsruds motorvogner som tingsinnbegrep, og tinglyst denne panteretten i god tro, ville bankens panterett fått best prioritet. Her ville det forhold at salgspantavtalen var avtalt på lovlig måte ikke vært tilstrekkelig til å etablere rettsvern for salgspanteretten, også tinglysing ville vært nødvendig. Prioritetsregelen i §3-8 femte ledd jf §3-4 tredje ledd er generelt utformet, og det synes ikke å være noe grunnlag for at det skal gjelde forskjellige rettsvernsregler for de to alternative pantsettelsesformene angitt i §3-8 første ledd siste punktum. Når det først er etablert en tinglysingsordning av denne typen, er det videre liten grunn til å beskytte den som bevisst tar sjansen på å unnlate å registrere salgspanteretten, eller, som i dette tilfellet, glemmer å gjøre det. Rettsvernsreglene i forhold til etterfølgende rettsstiftelser bør forstås i samsvar med dette. En salgspanthaver kan unngå at det oppstår konflikt med senere underpanthavere ved å sørge for den tinglysingen som han i alle tilfeller må foreta for å oppnå rettsvern i forhold til bilkjøperens konkursbo, enkeltforfølgende kreditorer og omsetningserververe.
Herredsretten har i sin begrunnelse lagt vekt på at §3-8 femte ledd jf §3-4 tredje ledd ikke ble endret i forbindelse med at det ble gitt adgang til tinglysing av underpant i motorvogn i Løsøreregisteret. Det følger av denne dommerens syn på reglene at slik lovendring ikke var nødvendig når tinglysing ble innført som et tilleggskrav for å oppnå rettsvern.
Etter denne dommerens mening kan heller ikke Lena Maskins subsidiære anførsel med henvisning til tinglysingslovens §21 tredje ledd føre fram i forhold til senere panthavere etter §3-8. Det vises her til den ankende parts anførsler.
Pantelovens §3-17 løser imidlertid ikke uten videre konflikten mellom en tinglyst flåtepantavtale og en salgspantavtale som inngås senere i en motorvogn som så tilføres pantsetterens motorvognpark. Etter denne dommerens mening må det her være grunnlag for å benytte pantelovens §3-18 første ledd analogisk, slik at salgspantet får rettsvern uten tinglysing, så lenge kravene i §3-17 annet ledd er oppfylt. §3-18 gjelder salgspant i deler og tilbehør til fast eiendom. Her er det imidlertid atskillige likhetspunkter med flåtepantordningen: På den ene siden foreligger det en adgang til tinglysing av salgspanteretten. På den annen side er det ikke uten videre rimelig at en tidligere underpanthaver skal ha glede av at pantobjektet tilføres økt verdi, jf om dette Sivillovbokutvalet i Rådsegn 8 om pant på side 124. Denne dommeren er etter dette kommet til at salgspanteretten i traktoren har prioritet foran det tidligere etablerte flåtepantet selv om salgspanteretten ikke ble tinglyst. Tinglysingen vel et år senere er uten betydning for saken.
Etter dette stadfestes herredsrettens dom, ettersom lagmannsretten også er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Anken har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd tilkjennes Lena Maskin AS også saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningsbeløpet settes til 22 271 kroner, som er i samsvar med oppgave fra ankemotpartens prosessfullmektig. Av dette er 22 000 kroner salær.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sparebanken NOR 22.271 tjuetotusentohundreogsyttien - kroner til Lena Maskin AS innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.