LB-1999-1305 - RG-2001-175
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-29 |
| Publisert: | LB-1999-01305 - RG-2001-175 (27-2001) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-1188 A/61 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01305 A/02. |
| Parter: | Ankende part: A (Advokat Per Hagelien). Motpart: Staten v/Sosial og helsedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen). |
| Forfatter: | Lagdommer Hjalmar Austbø, formann. Lagdommer Erik Chr. Stoltz. Kst. lagdommer Per Omtvedt. To fagkyndige meddommere |
| Lovhenvisninger: | Legeloven (1980) §10, §11, §8, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180 |
A ble fratatt sin autorisasjon som lege ved vedtak av 22. desember 1997. Vedtaket har følgende konklusjon:
Statens helsetilsyn finner at De på generelt grunnlag må anses uskikket til å utøve legevirksomhet, hvis det ikke oppstilles klare formelle begrensninger i utøvelsen, på grunn av uforsvarlig legevirksomhet, herunder faglig innsikt. Deres autorisasjon som lege, tilbakekalles derfor i medhold av legeloven §10, jf. §8.
A er født xx.xx.1935 og har medisinsk utdannelse fra Nederland. Han har norsk autorisasjon som lege fra 1968 og har godkjennelse som spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer fra 1977. Han hadde erfaring fra en rekke norske sykehus før han begynte som lege og eneste gynekolog ved Fylkessjukehuset i X i 1979. I 1986 fikk han et års permisjon for faglig oppdatering ved sykehuset i Y, men han måtte vende tilbake etter tre måneder fordi det ikke kunne skaffes vikarer. Først i 1991/92 ble det to gynekologer ved sykehuset i X. I 1994/95 hadde A et års permisjon for faglig oppdatering ved Z sykehus.
Vedtaket om tilbakekall har sin bakgrunn i en gjennomgang av virksomheten ved fødeavdelingen ved Fylkessjukehuset i X i tidsrommet 1983-1995 gjort av fylkeslegen. Fylkeslegen undersøkte herunder om det forelå svikt hos helsepersonell. Det ble undersøkt 16 enkeltsaker. De femten første sakene er fra tidsrommet 1983 - 1991 mens sak 16 er fra 1995. Helsetilsynet innhentet to uavhengige sakkyndige uttalelser til enkeltsakene fra overlege dr. med. Per E. Børdahl, Kvinneklinikken, Rikshospitalet og avdelingsoverlege Arne Christensen, Telemark Sentralsjukehus. Videre ble det innhentet uttalelser fra Statens legeråd. Statens legeråd anbefalte i sine uttalelser av 31. juli 1997 og 19. november 1997 at A ikke skulle fratas sin autorisasjon som lege, jf. legeloven §8, selv om det i flere av enkeltsakene forelå klare kritikkverdige forhold.
Sakene 1, 6, 13, 14, og 15 ble holdt utenfor ved vurderingen om tilbakekall av autorisasjonen fordi A ikke var direkte involvert. Etter Helsetilsynets oppfatning var forsvarlighetskravet i legeloven §8 betydelig fraveket i sak 2, 3, 4 og 8 og annet avvik fra forsvarlighetskravet forelå i sak 5, 7, 9, 11, 12 og 16. Det nærmere saksforhold vedrørende saksgangen og enkeltsakene fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Ved stevning av 6. februar 1998 til Oslo byrett anla A søksmål mot staten v/Sosial- og helsedepartementet med påstand om at autorisasjonen som lege ikke tilbakekalles. Saksøkte påstod seg frifunnet. Begjæring om utsatt iverksettelse ble ikke tatt til følge ved byrettens beslutning av 19. august 1998.
Byretten, satt med to fagkyndige meddommere, avsa 13. januar 1999 dom med slik domsslutning:
Saksøkte frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har i rett tid påanket byrettens dom. Ankeforhandlingen ble avholdt i Oslo tinghus fra 14. juni til 21. juni 2000. Lagmannsretten var satt med to fagkyndige meddommere. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Som sakkyndig vitne for den ankende part møtte prof. dr. med. Ole Erik Iversen, som avga forklaring. Staten var representert ved prosessfullmektigen. Dessuten møtte utreder Magne Jåtun og dr. med. Helge Jenssen. De bisto statens prosessfullmektig, men ga ikke vitneforklaring. Overlege dr. med. Per E. Børdahl, en av de to sakkyndige som hadde gitt uttalelse til Statens helsetilsyn, møtte og ga forklaring i retten. Deler av hans uttalelse til Statens helsetilsyn ble dokumentert. Det ble avhørt 12 andre vitner, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Anførslene fra den ankende part, A, kan sammenfattes slik:
Det er sakens stilling i dag som er avgjørende, og tilbakekallsvedtaket må vurderes ut fra den faktiske situasjon på domstidspunktet. Selv om lagmannsretten skulle mene at han tidligere måtte ha utvist grov mangel på faglig innsikt, kan autorisasjonen likevel ikke kalles tilbake hvis han i dag anses faglig skikket. Hvis man ikke er oppdatert, er advarsler det normale. Bare hvis advarsel ikke har noen effekt, er det grunnlag for tilbakekall. A kan ha ligget etter i utviklingen frem til 1991 på grunn av arbeidssituasjonen som enegynekolog, og vanskeligheter med å få tak i vikarer. Han var ikke fullt oppdatert på alle områder, og journaler ble heller ikke ført som de skulle. Etter 1991 er han imidlertid oppdatert ved at han har gått på kurs, og gjennom praksis på sykehuset i Z i 1994/1995. Kritikken for fortsatt mangelfull føring av journaler gjelder journaler ført av andre. Kritikken i sakene fra før 1995 ligger langt tilbake i tid, og er irrelevant fordi A på dette tidspunkt ikke var oppdatert.
Behandlingen i lagmannsretten har avklart en del forhold når det gjelder sakene fra før 1995. I sak 3 er det anført at operasjonsstuen var ledig, men at operasjonssykepleier ikke var klar for keisersnitt. Når det gjelder sak 7 ble det avklart at A ikke var tilkalt før kl 23 30, dvs. etter at den kritiske situasjon var oppstått.
I spørsmålet om A har vist grov mangel på faglig innsikt må utgangspunktet tas i sak 16, eventuelt supplert med andre indikasjoner. Når det gjelder bruk av vakuum i sak 16 har den pågått i maksimum 40 minutter, men det kan være ennå kortere tid. A har riktignok brukt noe lenger tid enn «Veileder i fødselshjelp 1995» anbefaler, men det er ingen alvorlig feil. Sak 16 gir ikke grunnlag for tilbakekall av autorisasjonen.
Vitnene har forklart seg positivt om A. Det er imidlertid dokumentert et brev av 11. juni 1989 fra jordmor B til sykehuset i X. I brevet reises kritikk mot forløsningsmetoden A valgte i sak 8. Under jordmorens forklaring i retten kom det imidlertid frem at formålet med brevet først og fremst var å reise kritikk mot forholdene ved sykehuset. Hun mente det var uforsvarlig med en gynekolog. Hun var uenig i valg av forløsningsmetoden i den aktuelle saken, men hadde ellers ingen innvendinger mot A. Dette var den eneste sak hun kunne kritisere. Overlege C fra Z sykehus har sagt at A også var fullt kompetent til å ta vakter på fødeavdeling, og å ha ansvar for risikofødsler. A hadde allerede etablert en ordning med ikke å ta vakttjeneste ved X sykehus. Det var ikke nødvendig å tilbakekalle autorisasjonen for å oppnå dette. Det ville være tilstrekkelig med en advarsel om at han ikke burde ha vakttjeneste.
Arbeidsforholdene for den ene gynekologen på sykehuset var uholdbare. Han hadde i realiteten 24 timers vakttjeneste nesten året rundt. Likevel avvek ikke fødselsvirksomheten statistisk sett fra andre tilsvarende sykehus.
Vedtak om tilbakekall er en uforholdsmessig streng reaksjon som går lengre enn det som er nødvendig for formålet. Spesialister mestrer ikke alt. Enkelte gynekologer mestrer ikke fødselshjelp i alle situasjoner, og det er ikke praksis for å tilbakekalle autorisasjonen for å hindre at de søker stilling ved sykehus. Tilbakekall vil i dette tilfellet utgjøre en usaklig forskjellsbehandling og uforholdsmessig maktutøvelse, og dette er ugyldighetsgrunner.
Den ankende part har lagt ned slik påstand:
1. As autorisasjon som lege tilbakekalles ikke.
2. Statens helsetilsyns vedtak av 22.12.1997 om tilbakekall av As autorisasjon som lege er ugyldig.
3. A tilkjennes fulle saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
4. Statens helsetilsyn pålegges å varsle alle som har mottatt melding om tilbakekallsvedtaket fra Statens helsetilsyn, derunder de adressater som fremgår av Statens Helsetilsyns brev av 22.12.1997 til nordiske lands helsemyndigheter m. fl.
Anførslene fra ankemotparten, staten v/Sosial- og helsedepartementet, kan sammenfattes slik:
Sakene gjelder ikke arbeidsforholdene eller statistikk, men forsvarligheten av den medisinske behandling A hadde ansvaret for. Det går på As skikkethet som fødselslege. Vedtakstidspunktet - altså 22. desember 1997 - er avgjørende for vurderingen. Det er godtgjort at grunnlaget for å tilbakekalle autorisasjonen forelå i flere av sakene fra 1984 til 1995. Særlig hans virksomhet som fødselshjelper og hans valg av forløsningsmetoder er i enkelte saker sterkt kritikkverdige. A velger ikke riktig i pressede situasjoner. Det er nødvendig å sette reelle begrensninger for As virksomhet. Hans forklaringer i lagmannsretten viser at han ikke har en ansvarlig holdning til sitt fag. Han erkjenner egentlig ikke at han har tatt feil. A kommer med bagatelliseringer og selvmotsigelser. Det fremgår av det skriftige materialet at A i sak 3 har endret forklaring. Operasjonsstuen var klar for øyeblikkelig hjelp, noe han tidligere har hevdet at den ikke var. I sak 7 foreligger det i realiteten en ansvarsfraskrivelse i en alvorlig sak. I sak 16 er operasjonsbeskrivelsen nå endret i forhold til journalen. Det fremgår av det skriftlige materialet at det er brukt vakuum i tre kvarter. Det han sier om tang i legejournalen i denne saken - at tangen overraskende nok kunne legges biparietalt slik at hodet var tangrett - viser mangel på faglig svikt. De klanderverdige forholdene fra saker i 80-årene (sak 2, 3, 4, 7 og 8) går igjen i sak 16 i 1995 til tross at A da hadde fått veiledning og vært i Z. Manglende journalføring er et gjennomgangstema. A lovet bedring i 1991, men journalføringen er også senere mangelfull i sak 12, 13, og 14 hvor han hadde det formelle ansvaret. Den generelle støtte han har fått av vitnene endrer ikke de krikkverdige forhold som er avdekket i sakene og hans holdning til denne kritikken.
Den rettslige vurderingen etter legeloven §8 må ta utgangspunkt i As legevirksomhet inntil det tidspunkt vedtaket blir truffet. A har ikke innsett sine faglige begrensninger, og han har ikke tatt konsekvensen av det. Ikke bare uforsvarlig behandling går inn under loven, men også slurv. Tidligere reaksjoner i sakene 3, 9 og 11 senker terskelen for tilbakekall. Vanskelige arbeidsforhold kan ikke ha som følge at det ikke reageres på feil. Det er legens personlige ansvar å holde seg oppdatert. Skikkethet går på risikoen for fremtidige skader, og skadepotensialet er stort. Det er fortsatt risiko for feilvurderinger.
En frivillig avtale om begrenset virksomhet kan fravikes, og er ikke tilstrekkelig. Det er nødvendig med formelle begrensninger. A eventuelt kan søke en begrenset lisens etter at autorisasjonen er tilbakekalt. En frivillig avtale kan fravikes, og er ikke tilstrekkelig. Ved den skjønnsmessige vurdering etter legeloven §8 kan det ikke tas hensyn til As personlige situasjon, men om det er forsvarlig at han driver med fødselshjelp. Lagmannsretten bør være tilbakeholden med å overprøve Statens helsetilsyns faglige syn på hans skikkethet, jf. avgjørelsene inntatt i Rt-1975-603, Rt-1991-586 og Rt-1995-1427.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.
Staten ved Sosial- og helsedepartementet tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
For å kunne utøve legevirksomhet i Norge må man etter legeloven ha enten autorisasjon eller lisens. Dersom legen er uskikket til å utøve legeyrket av grunner som oppregnet i legeloven §8, kan autorisasjonen eller lisensen tilbakekalles. Vedtaket kan ikke påklages, men kan etter legeloven §11 bringes inn for retten, som kan prøve alle sider av saken.
A har anført at det er situasjonen på domstidspunktet som er avgjørende, mens staten mener det er situasjonen på tidspunktet for Statens helsetilsyns vedtak. Spørsmålet er ikke klart løst i loven og ses heller ikke drøftet i forarbeidene.
Til støtte for sitt syn har staten blant annet vist til at når advokater som ikke har betalt til Erstatningsfondet fratas bevillingen, er det uten betydning for avgjørelsen om advokaten har betalt på det tidspunkt retten prøver om betingelsene for å inndra bevillingen foreligger. Etter lagmannsrettens oppfatning er det andre hensyn som gjør seg gjeldende i saker om tilbakekall av legeautorisasjon. Reelle hensyn taler for at det er legens egnethet på domstidspunktet som er avgjørende. Forholdene kan være vesentlig endret i tiden etter Statens helsetilsyn tok sin avgjørelse. Det kan i mellomtiden ha inntrådt omstendigheter som ville gjøre det støtende om domstolene skulle være avskåret fra å beslutte tilbakekall. Blant annet kan det ha skjedd helsemessige endringer. Lovens ordning med at domstolene har full prøvelsesrett trekker etter lagmannsrettens oppfatning også i samme retning. Borgarting lagmannsrett har i to tidligere dommer av 13. mars 1996, sak LB-1994-01447 A og av 1. juli 1999, sak LB-1997-01958 A/02, lagt til grunn at det er forholdene på domstidspunktet som er avgjørende.
A har vært ute av legetjeneste siden vedtaket av 22. desember 1997. I den etterfølgende periode har han imidlertid bestrebet seg på å oppgradere seg faglig ved blant annet å delta på kurs, hospitere på fødeavdelingen ved sentralsykehuset i Æ og ved å underkaste seg en krevende teoretisk prøve. Lagmannsretten finner at det etter omstendighetene ikke er grunn til å legge stor vekt på det avbrekk A har hatt i sin legevirksomhet. Det har ikke i nevneverdig grad forringet hans praktiske og faglige dyktighet som han har tilegnet seg gjennom mange års virksomhet i ordinær gynekologisk virksomhet, og som det ikke er fremkommet kritikk mot. En av hans svakheter har imidlertid vært at han har manglet faglig oppgradering til å håndtere enkelte vanskelige situasjoner. Det har gjort seg utslag i noen saker som lagmannsretten kommer tilbake til. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det er situasjonen på domstidspunktet som er avgjørende.
I denne saken er de aktuelle kriteriene i legeloven §8 «grov mangel på faglig innsikt» og «uforsvarlig legevirksomhet». Spørsmålet er om de sakene som ligger til grunn for Statens helsetilsyns vedtak avdekker slike feil og mangler ved As legevirksomhet at det ut i fra situasjonen i dag - etter en helhetsvurdering - gjør ham uskikket til å utøve legeyrket, slik at tilbakekallet av hans autorisasjon bør opprettholdes.
A avga skriftlig uttalelse den 24. oktober 1996 til Statens helsetilsyn hvor han kommenterte enkeltsakene. I lagmannsretten forklarte han seg inngående om alle enkeltsakene. I tillegg forklarte prof. dr. med. Ole Erik Iversen seg som privat sakkyndig for lagmannsretten. Staten har anført at As forklaringer bærer preg av bagatelliseringer og selvmotsigelser, og at han har uansvarlige og lettvinte holdninger. Det avdekker etter statens syn at han fortsatt er uskikket til å ha en ubegrenset autorisasjon, og at det fortsatt er risiko for at han vil velge feil i pressede situasjoner.
Lagmannsretten bemerket at A har til dels forsøkt å påvise at det foreligger faktiske feil i det som er lagt til grunn i de sakkyndige uttalelsene og det skriftlige bevismaterialet i saken for øvrig. Det gjelder sak 3, hvor barnet ble alvorlig skadet, og hvor A nå sier at operasjonssykepeleieren var opptatt med en annen pasient, slik at keisersnitt derfor ikke var mulig. Lagmannsretten bemerker at operasjonssykepleieren i telefonavhør forklarte seg annerledes enn i den den skriftlige uttalelse av 12. juni 1985 om at hun fullt ut var tilgjengelig for øyeblikkelig hjelp. Lagmannsretten finner det klart kritikkverdig at A ikke foretok keisersnitt selv om operasjonssykepleieren ikke skulle ha vært helt ferdig med foregående pasient.
I sak 7 er det påvist at A først ble tilkalt kl 23 30, og at han ikke kan kritiseres fordi det ikke ble besluttet keiersnitt kl 23 08 på grunn av dårlig fosterlyd. Fosterlyden var blitt bedre kl 23 30, men A kan kritiseres for ikke å ha fremskyndet fødselen, f eks med bruk av vakuum eller tang da han ankom, uten at det kan sies om utfallet ville blitt et annet, nemlig at barnet døde fire dager etter fødselen.
I sak 2 ble barnet forløst vaginalt. A har her forsvart forløsningsmetoden. Barnet hadde blodutredelser på leggene, og barnet utviklet etter hvert lammelser. Lagmannsretten finner at det foreligger betydelig avvik fra forsvarlighetskravet ved at moren med foster i tverrleie ble sendt hjem slik situasjonen, og at det ikke ble planlagt keisersnitt og valg av forløsningsmetode.
I sak 4 ble barnet ble forløst vaginalt med vakuum før hodet var på bekkenbunnen og mormunnen var utslettet. Skuldrene ble sittende fast og barnet døde. A har erkjent at barnet etter dagens standard burde ha vært forløst med keisersnitt. Lagmannsretten finner at forsvarlighetskravet er fraveket i denne sak.
Sak 8 gjelder også en fødsel hvor det ble brukt vakuum til tross for at hodet ikke var på bekkenbunnen og mormunnen var utslettet, og det ble vanskeligheter med å forløse skuldrene. Barnet ble ikke skadet. Jordmødrene ba under fødselen om at det ble gjort keisersnitt. Jordmor B sendte den 11. juni 1989 brev til sykehuset hvor hun reiste kritikk mot den forløsningsmåte som ble valgt. Det er fremkommet under vitneforklaringen at hensikten med brevet først og fremst var å forbedre forholdene ved sykehuset. A er av den oppfatning at forløsningen var i samsvar med datidens standard, men han er i dag enig i at det burde være gjort keisersnitt. Lagmannsretten finner at forsvarlighetskravet i dette tilfelle er fraveket.
I sak 10 hadde en kirurg ansvar for fødselen, hvor det først ble anlagt vakuum til tross for at hodet ikke var kommet ned på bekkenbunnen. Forsøket var mislykket og barnet ble så forløst med keisersnitt. A ble tilkalt for å sy en vaginalrift. A ble bedt om å avgi uttalelse i anledning saken, og han uttalte blant annet i brev av 16. april 1991 at det ikke hadde skjedd noe faglig ukorrekt fra kirurgens side. Lagmannsretten forstår det slik at A i dag er enig i at det ikke skulle vært gjort forsøk med vakuum. Hans støtte til sin kollega den gang kan ikke tillegges nevneverdig betydning i vurderingen av A som fødselshjelper.
A har altså erkjent at han i flere av sakene har gjort feilvurderinger, særlig når det gjelder bruk av vakuum isteden for keisersnitt. Han har også erkjent dårlig journalføring, og at han ikke var oppdatert på ultralyd. Han har likeledes erkjent rutinesvikt i sak 11 om manglende melding om mislykket sterilisering. Hans forsvar i ettertid gjør ham etter lagmannsrettens oppfatning ikke uskikket som lege.
De alvorligste innvendingene mot A går altså på valg av forløsningsmetode i sakene 2, 3, 4, og 8. I sak 7 grep han ikke inn og fremskyndet fødselen. I sak 4 og sak 7 døde barnet, og sak 2 og sak 3 gjelder barn med varige skader. Disse sakene er imidlertid fra 1990 og tidligere. I likhet med de to sakkyndige som uttalte seg til Statens helsetilsyn finner lagmannsretten As forhold i disse sakene uheldige og kritikkverdige. A valgte i flere av sakene vakuum som forløsningsmetode, selv om indikasjonene for dette ikke var til stede. Senere er imidlertid forholdene ved sykehuset blitt betydelig forbedret, først og fremst ved at det er opprettet to gynekologstillinger. Dette har gitt A en mulighet for oppgradering av faglig innsikt. Denne mulighet har han benyttet seg av.
Sak 16 gjelder en vanskelig forløsning fra 1995. Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at vakuumdrag ble forsøkt i 40-45 minutter. Det kan reises spørsmål om dette etter omstendighetene var for lenge. Det er fremkommet flere eksempler på at leger ved enkelte anledninger har brukt vakuum i så lang tid - og lenger. Dette forhold kan ikke i seg selv begrunne tilbakekall av autorisasjonen. Børdahl har bemerket at A har uttalt at da han skulle benytte tang var det «overraskende» at hodet sto tangrett. Dette burde ikke være overraskende, men er en forutsetning for anvendelse av tang. Lagmannsretten legger ikke vekt på dette, da det etter forklaringene i retten fremstår som utslag av uheldig språkbruk. Det er godtgjort at A var klar over forutsetningen for bruk av tang. Det er heller ikke kritikkverdig at tang ble benyttet etter bruk av vakuum. Dette er omtalt som en en akseptabel fremgangsmåte i veilederen fra 1995. Bortsett fra at vakuumforsøket varte noe lenge, er denne forløsningen ikke kritikkverdig. Det er ikke grunnlag for å se denne sak i sammenheng med de øvrige sakene.
Frem til da sykehuset fikk to gynekologstillinger arbeidet A under et sterkt arbeidspress og hadde i realiteten en form for døgnkontinuerlig vakt og med svært små muligheter for å få vikar. Under slike omstendigheter hadde han svært begrensede muligheter for faglig oppdatering. Det var likevel hans ansvar å være faglig oppdatert slik at han kunne ta medisinskfaglige riktige avgjørelser også i vanskelige situasjoner. Lagmannsretten tar ikke stilling til om betingelsene for å tilbakekalle As autorisasjon ville foreligge om man ser bort fra utviklingen etter 1991 med den faglige oppgradering A har gjennomført. Etter lagmannsrettens syn blir spørsmålet om han har oppgradert seg faglig og gjennomgått en utvikling slik at han nå er skikket til å utøve legeyrket - virksomheten som gynekolog.
Lagmannsretten har hørt forklaringer fra flere leger som har samarbeidet med A etter 1991. Når det gjelder oppdatering innen faget fødselshjelp står oppholdet ved Z sykehus i tidsrommet 1994/95 sentralt. Avdelingsoverlege C har forklart at han mente at A var oppdatert til å forestå fødselshjelp. A påtok seg ikke mer enn han behersket, og han behersket forløsning med keisersnitt, vakuum og tang. Det forekom ikke skader i denne perioden. C mente imidlertid at A ikke burde være eneste gynekolog ved en sykehusavdeling. Dette gikk ikke ut på at han ikke burde ta vakter alene, men at han kunne trenge kolleger å rådføre seg med. Det er også fremlagt oversikt over kurser A har fulgt, og han har også hospitert ved sentralsykehuset i Æ seks uker i 1999.
Lagmannsretten har etter dette kommet til at A ikke er uskikket til å utøve legeyrket på grunn av grov mangel på faglig innsikt eller uforsvarlig legevirksomhet, jf. legeloven §8, og han fratas derfor ikke autorisasjonen som lege. Lagmannsretten finner det da ikke nødvendig å gå inn på anførslene som går på behovet for begrenset lisens.
Det er fra staten side gitt tilsagn om at alle adressater som har fått melding om at autorisasjonen som lege er tilbakekalt, vil få melding om at A har sin autorisasjon som lege i behold. Det tas derfor ikke med noe punkt om dette i domsslutningen.
Anken har ført frem, og den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd.
As prosessfullmektige har inngitt omkostningsoppgave. Staten har protestert mot størrelsen av omkostningene for lagmannsretten. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendig for å få saken betryggende ført, jf. tvistemålsloven §176. Det må blant annet anses å ha vært nødvendig med bistand av privat sakkyndig, og ellers nødvendig for prosessfullmektigen å sette seg grundig inn i enkeltsakene. Omkostningene for lagmannsretten settes i samsvar med omkostningsoppgaven. Salæret for prosessfullmektigen for lagmannsretten settes til kr 292.000. Utgifter til reise og opphold for prosessfullmektigen og parten, utgifter til salær, reise og opphold for den private sakkyndige, utgifter til vitnene, utgifter til ankeutdrag og ankegebyr utgjør kr 160.342. Omkostningene for lagmannsretten utgjør samlet kr 452.342. Saksomkostningskravet for byretten utgjør kr 231.497, hvorav kr 179.000 utgjør salær til prosessfullmektigen. Omkostningene for byretten godtas.
De fagkyndige meddommerne må anses oppnevnt i begge parters interesse, og en halvdel av utgiftene må innbetales av A til retten. Beløpene er ikke fastsatt ved domsavsigelsen, men inngår i det beløp staten må betale til motparten som saksomkostninger.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. As autorisasjon som lege tilbakekalles ikke.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler staten v/Sosial- og helsedepartementet 683.839 - sekshundreogåttitretusenåttehundreogtrettini - kroner til A . I tillegg kommer As utgifter til fagkyndige meddommere fastsatt av lagmannsretten.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.