LB-1999-1424

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-12-11
Publisert:	LB-1999-01424
Stikkord:	Gjeldforsikring
Sammendrag:
Saksgang:	Eiker, Modum og Sigdal herredsrett Nr 98-00222 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01424 A/02. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestet, HR-2001-00158.
Parter:	Ankende part: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Austad).
Forfatter:	Lagdommer Jørgen Fr Moen, formann. Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Kst lagdommer Astrid Gjelsvik. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1989) §18-5, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §339, §18-6, §19-9, §20-1

Saken gjelder krav etter to gjeldsforsikringer.

Ankemotparten, A, etablerte i 1987 A sveise og rep. verksted i Lier.

A opptok i 1987 og 1990 to lån i Skoger sparebank. Til begge lån var knyttet gjeldsforsikringer tegnet henholdsvis den 11 september 1987 og 15 mai 1990. Innholdet av forsikringene var etter vilkårene at lånene skulle slettes helt eller delvis hvis låntaker pådro seg ulykkesskade som medførte varig invaliditet.

Ankende part, Vesta Forsikring AS, i det følgende kalt Vesta, har fra 1 juli 1990 vært forsikringsselskap for gjeldsforsikringene.

Den 12 september 1991 pådro A seg en alvorlig ulykkesskade under arbeid på verkstedet i Lier. Han fikk sterke smerter i ryggen. Smertene ga seg ikke. A fikk medisinsk behandling, var i perioder sykmeldt i 1992-1995 og ble uføretrygdet i 1996 basert på 100% ervervsmessig invaliditet.

A meldte ulykkesskaden til Vesta 27 oktober 1993. Den 29 oktober s å meddelte advokat Knut Austad på As vegne daværende utlånsbank, DrammensBanken, at A ville gjøre gjeldende gjeldsforsikringen dersom det viste seg at ulykken i september 1991 medførte varig invaliditet.

20 januar 1994 avslo Vesta forsikringskravet med den begrunnelse at skaden var nucleusprolaps som var unntatt fra dekning etter forsikringsvilkårene.

Etter ytterligere korrespondanse mellom partene fastholdt Vesta i brev av 18 februar 1997 til advokat Austad avslaget fra 1994. Selskapet henviste samtidig til FAL §18-5 annet ledd og meddelte at A ville miste retten til erstatning hvis han ikke innen seks måneder krevde nemndsbehandling etter §20-1 eller reiste søksmål.

A tok 7 august 1997 ut forliksklage mot Sparebanken Eiker Drammen, daværende utlånsbank. Stevning mot banken ble uttatt 6 mars 1998. Ved stevning innkommet 11 mai 1998 ble også Vesta saksøkt.

Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 16 februar 1999 dom med slik domsslutning:

1. Vesta Forsikring AS dømmes til å slette As gjeld på konto nr 2310.82.28156 og 2310.82.05288 til Sparebanken Eiker Drammen.

2. Sparebanken Eiker Drammen frifinnes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke i tvisten mellom A og Vesta Forsikring AS.

4. A dømmes til å betale kr 52.000,- -kronerfemtitotusen- i saksomkostninger til Sparebanken Eiker Drammen innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Vesta Forsikring AS har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Vesta Forsikring AS frifinnes.

2. Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

A har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom av 16.2.99 post 1 stadfestes.

2. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten til det offentlige og A .

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 19, 20 og 21 september 2000. Lagmannsretten var satt med fire meddommere fra det alminnelige utvalg. Ankemotparten var til stede. Han, to vitner og en rettsoppnevnt sakkyndig avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

Etter at saken var opptatt til doms har lagmannsretten tilskrevet partene og reist spørsmålet om å innhente skriftlig innlegg av partene, eventuelt gjenoppta ankeforhandlingen, jf tvistemålsloven §339, for vurdering av om FAL §19-9 første ledd kunne få anvendelse i saken. Ankende part har i prosesskrift av 2 november 2000 gjort gjeldende at det ikke er adgang for lagmannsretten til noen form for reassumering av saken vedrørende anvendelse av FAL §19-9. I prosesskrift av 13 november 2000 har ankemotparten gitt uttrykk for at han ikke har ytterligere bemerkninger. Dette er telefonisk overfor lagmannsretten presisert dithen at motparten aksepterer at det ikke er adgang til reassumering av saken. Etter dette har lagmannsretten besluttet at det ikke skal innhentes nye bemerkninger eller foretas reassumering av ankeforhandlingen.

Ankende part, Vesta Forsikring AS, har i hovedtrekk anført:

Forsikringskravet er bortfalt som foreldet siden A ikke avbrøt fristen på seks måneder som i henhold til FAL §18-5 annet ledd ble satt i brev av 18 februar 1997 til advokat Austad. A brakte ikke saken inn for Forsikringsskadenemnda. Fristen ble heller ikke avbrutt ved søksmål mot Vesta. Forliksklagen mot banken virker ikke fristavbrytende overfor Vesta.

Kravet ble ikke vakt til live ved at Vesta var villig til å se på saken påny da A påberopte seg nytt kravsgrunnlag. Det viste seg for øvrig at heller ikke dette grunnlag medførte at skaden var omfattet av gjeldsforsikringen. Det bestrides at Vesta ved slike nye forhandlinger har akseptert en forlengelse av foreldelsesfristen eller frafalt retten til å gjøre foreldelse gjeldende.

Kravet er også foreldet etter de alminnelige foreldelsesregler.

Hvis kravet ikke anses foreldet, kan A likevel ikke vinne frem siden hans skade omfattes av det såkalte ryggunntaket i forsikringsvilkårene. Dette fremgår klart av vilkårene. Retten må legge til grunn at A hadde mottatt disse. Under enhver omstendighet var han blitt underrettet om at fullstendige vilkår kunne fås tilsendt på anmodning. A satte seg ikke inn i forsikringsvilkårene. Det kan ikke sette ham i en bedre stilling enn den aktsomme forsikringstaker som går grundig gjennom vilkårene for den forsikring han har tegnet.

Legges det til grunn at «ryggunntaket» ikke kan anses som en del av forsikringsavtalen, er det den medisinske og ikke den ervervsmessige invaliditet som er avgjørende. Dette fremgår klart av det skriftlige materialet om gjeldsforsikringen som A ubestridt mottok. Hans medisinske invaliditet er ikke over 40%. Av dette skyldes ca 2/3 aldersbetinget svekkelse og den ryggskaden A pådro seg i 1982. Skaden fra 1991 har således medført mindre enn 25% medisinsk invaliditet som er den nedre grense for dekningsberettiget skade.

Hvis det legges til grunn at den ervervsmessige invaliditet er avgjørende, fører samme resonnement til at bare 33 1/3% av skaden er dekningsberettiget.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Det bestrides at kravet er foreldet. Det forelå ikke søksmålsgrunnlag før høsten 1997. Tidligere måtte det legges til grunn at skaden var prolaps. Det var grunnlaget for Vestas avslag på forsikringskravet. I oktober 1997 erklærte avdelingsoverlege Olav Sporaland ved Aust-Agder sentralsjukehus etter gransking av omfattende billeddiagnostiske undersøkelser (røntgen og MR) av ankemotparten at det ikke var påvist recidiv prolaps eller nytt prolaps. Først da forelå søksmålsgrunnlag og først da begynte 3-års-fristen etter FAL §18-6 å løpe. Vesta var, før slikt søksmålsgrunnlag forelå, ikke berettiget til å sette frist etter FAL §18-5 annet ledd. Den frist som ble satt av Vesta 18 februar 1997 gjaldt bare hvis skaden var prolaps.

Vesta og ankemotparten var i fortsatt dialog lenge etter at fristen satt 18 februar 1997 var utløpt. Det innebærer at Vesta ved konkludent atferd bindende har gitt uttrykk for at selskapet ikke skulle påberope seg foreldelse, selv om fristen var utløpt.

Det følger av dette at stevningen mot Vesta ble uttatt før kravet var foreldet.

Det er den ervervsmessige invaliditet som må legges til grunn ved forsikringsoppgjøret. A som i likhet med folk flest ikke kjente begrepene medisinsk og ervervsmessig invaliditet, tegnet gjeldsforsikringen for å sikre seg mot bortfall av inntekter ved mulige ulykkesskader. Ulykken i 1991 førte til totalt inntektsbortfall, 100% ervervsmessig invaliditet. Det er sterkt urimelig om han skal måtte avfinne seg med at bare den langt lavere medisinske invaliditeten skal legges til grunn. Det vises til Rt-1997-1807.

Legges den medisinske invaliditet til grunn, må den fastsettes til minst 40%, jf overlege Olav Reikerås' sakkyndige erklæring av 22 oktober 1999 og professor Paul Lereims uttalelse om at ankemotparten må anses som 100% medisinsk invalid.

Det bestrides at forsikringsvilkårenes unntak for svært vanlige ryggskader kan anses avtalt mellom partene. Ankemotparten mottok ikke forsikringsvilkårene. Det skriftlige materialet han mottok om gjeldsforsikringen, omtaler ikke ryggunntaket. Det var banken som anbefalte ankemotparten å tegne gjeldsforsikringen. Banken ble gjort kjent med at han tidligere hadde hatt en ryggskade. Likevel ble ikke ryggunntaket nevnt for ham.

Det bestrides at det kan legges til grunn noen inngangsinvaliditet.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om forsikringskravet må anses foreldet ved at A ikke brakte saken inn for Forsikringsskadenemnda eller anla sak mot Vesta innen den frist på seks måneder som Vesta etter FAL §18-5 annet ledd hadde satt den 18 februar 1997.

Etter denne bestemmelse mister skadelidte retten til erstatning dersom sak ikke er anlagt eller nemndbehandling krevet innen seks måneder etter at han fikk skriftlig melding om forsikringsselskapets avslag.

A har anført at Vesta var uberettiget til å sette frist etter §18-5 annet ledd før det forelå søksmålsgrunnlag og at det ikke var tilfelle før avdelingsoverlege Sporalands uttalelse forelå i oktober 1997. I denne uttalelse anføres at det var klart at det ikke kunne påvises noe prolaps.

Lovens ordlyd stiller ikke noe krav om at det må foreligge søksmålsgrunnlag før fristen settes. Lovens forarbeider, rettspraksis og teori gir liten veiledning.

Formålet med bestemmelsen i FAL §18-5 annet ledd er å fremtvinge oppgjør av et forsikringskrav etter at dette er avslått av selskapet. Regelen gir selskapene en sterk stilling. Fristen kan således settes lenge før forsikringskravet er foreldet etter §18-6 første ledd.

Etter lagmannsrettens syn må loven forstås slik at fristen på seks måneder ikke kan settes før skadelidte har fått kunnskap om de forhold som begrunner forsikringskravet, smlgn §18-5 første ledd. For As vedkommende må det innebære at han må være klar over at skaden vil gi varig invaliditet og forstå at gjeldsforsikringen kan få anvendelse.

As ulykkesskade inntraff i september 1991. Han meldte forsikringskravet til selskapet i oktober 1993. I juni 1994 avslo selskapet kravet. A ble uføretrygdet i 1996 basert på 100% ervervsmessig invaliditet. Etter videre korrespondanse mellom partene ble frist etter FAL §18-5 annet ledd satt 18 februar 1997, altså ca 5 1/2 år etter skaden og ca 2 1/2 år etter at forsikringskravet var blitt avslått av selskapet. Lagmannsretten finner at selskapet da hadde rimelig interesse i å få avsluttet forsikringssaken.

Lagmannsretten finner videre at As skadeutvikling i februar 1997 var så omfattende utredet at selskapet måtte være berettiget til å sette frist etter FAL §18-5 annet ledd. Retten bemerker for øvrig at A innen fristens utløp tok ut forliksklage mot banken på grunnlag av gjeldsforsikringen. Dette tilsier at han da fant at det forelå tilstrekkelig søksmålsgrunnlag.

A avbrøt ikke fristen på seks måneder overfor Vesta. Forliksklagen mot banken har ikke slik virkning. A har etter dette mistet retten til erstatning etter FAL §18-5 annet ledd.

Etter utløpet av fristen fortsatte forhandlingene mellom partene. Det viste seg å være grunn til å tro at selskapets tidligere grunnlag for avslag, at det forelå en prolaps, ikke var holdbart, jf avdelingsoverlege Sporalands uttalelse i oktober 1997. Den førte til at selskapet på ny forela saken for sin rådgivende lege, dr Skuterud, som i januar 1998 avga ny uttalelse om hvorvidt As skade var dekket av forsikringen.

Spørsmålet blir da om selskapet ved den fortsatte saksbehandling kan anses å ha opptrådt slik at foreldelse ikke kan påberopes selv om seksmånedersfristen ikke ble overholdt.

Lagmannsrettens flertall, alle dommerne unntatt 2 av meddommerne, finner, under en viss tvil, at forhandlingene etter fristutløpet ikke har slik virkning. Flertallet legger til grunn at Vesta ønsket å vurdere om det nye kravsgrunnlag etter selskapets syn innebar at skaden var dekningsberettiget idet man i så fall var innforstått med å dekke As krav selv om det var foreldet. Denne holdning fra selskapets side er positiv. På den annen side må selskapet, når det mener at det nye grunnlag ikke gir grunn til å endre synet på spørsmålet om skaden faller inn under gjeldsforsikringen, kunne påberope seg foreldelse. Til dette kommer at forsikringskravet også i utgangspunktet var foreldet etter 3- årsfristen i FAL §18-6.

Flertallet kommer etter dette til at As krav er foreldet. Det er da ikke nødvendig å ta stilling til sakens øvrige spørsmål ut over det som bemerkes nedenfor under behandlingen av saksomkostningsspørsmålet.

Mindretallet er enig med herredsretten og tiltrer følgende uttalelse i herredsrettens dom side 14:

Spørsmålet er videre om Vesta etter 18/2-97 har opptrådt på en slik måte at adgangen til å kreve forsikringsutbetaling likevel ikke kan anses bortfalt. Med grunnlag i Vestas brev til saksøker 14/11-97 og 11/2-98 finner retten at Vesta realitetsbehandlet forsikringskravet og avsto fra å gjøre foreldelse gjeldende. Vesta sørget dessuten for å utrede saken ytterligere, ved å forelegge dr. Sporaland's erklæring for sin rådgivende lege, dr. Skuterud, som 27/1-98 avga uttalelse mht om As lidelse var dekket av forsikringen. At Vesta kom til at vilkårene for dekning fremdeles ikke var tilstede finner retten underordnet i denne sammenheng.

Saksøker har anført at Vesta ga tilsagn om at foreldelse ikke ville bli påberopt. Vitnet, Jan Bakke, som var senior skadesjef i personskadesaker i Vesta, har bekreftet at saksbehandler Eli Ohnstad tok opp spørsmålet om å suspendere foreldelse i saken. Han erindrer imidlertid ikke at suspensjon ble innvilget. Etter rettens skjønn støtter den verserende korrespondanse mellom partene høsten/vinteren 97/98 at dette ble drøftet. Det kan være tvil mht om et muntlig tilsagn ble gitt, men etter rettens skjønn skapte Vesta en uklar situasjon mht foreldelsesspørsmålet som rimeligvis ikke bør gå ut over den svake part i forholdet. Det må også ses hen til at det gikk ca 10 måneder fra fristutløpet i august 97 til Vesta skriftlig påberopte seg foreldelse i juni 98. I mellomtiden var saken realitetsbehandlet. Retten er etter dette kommet til at Vesta's foreldelsesinnsigelse er tapt ut fra alminnelige kontraktsrettslige passivitetsregler. Foreldelseinnsigelsen anses stilltiende frafalt med grunnlag i den realitetsbehandling og utredning som fant sted i saken etter 6 måneders fristen utløp.

Anken har ført frem. Saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §172 for herredsretten og etter §180 annet ledd, jf §172 for lagmannsretten. Etter §172 første ledd er hovedregelen at den tapende part skal ilegges saksomkostninger.

Lagmannsretten finner at unntaksregelen i §172 annet ledd bør anvendes idet saken har vært så tvilsom at det var fyllestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten. Retten peker på at den har funnet foreldelsesspørsmålet tvilsomt. Avgjørelsen av dette spørsmål har vært avgjørende for ankesakens utfall.

Etter rettens syn kan således «ryggunntaket» ikke anses avtalt mellom partene, idet det ikke kan legges til grunn at A fikk tilsendt eller på annen måte ble gjort kjent med forsikringsvilkårene.

Det er den medisinske invaliditet som må legges til grunn. Det fremgikk av det skriftlige materialet A ubestridt mottok før han tegnet forsikringen. Denne invaliditet finner retten, i samsvar med den sakkyndiges uttalelse, å sette til 40%. Retten finner videre, som den sakkyndige, at A ikke hadde noen inngangsinvaliditet.

Saksomkostninger blir etter dette ikke å tilkjenne verken for herredsretten eller lagmannsretten.

Domsavsigelsen er blitt forsinket. Dette skyldes forliksforhandlinger etter at saken var tatt opp til doms, etterfølgende utveksling av prosesskrift om spørsmålet om reassumering av saken og flere kontorfravær for dommerne på grunn av utenlandsseminar, ferie og utenbys saker.

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår ovenfor.

Domsslutning:

1. Vesta Forsikring AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.