LB-1999-1710

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-10-26
Publisert:	LB-1999-01710
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo namsrett Nr 99-00270 D, 99-00393 D og 99-00680 D - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01710 K, LB-1999-01711 K og LB-1999-01712 K. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-00036K.
Parter:	Kjærende part: 1. Leather Man Holding AS 2. Leather Man Karl Johan AS 3. Leather Man Oslo City AS 4. Stone Rockers AS (Prosessfullmektig: Advokat Morten Steenstrup). Kjæremotpart: Dale of Norway AS (Prosessfullmektig: Advokat Ingvild Mestad). Sak LB-1999-01711: Den kjærende part: 1. Leather Man Holding AS 2. Leather Man Karl Johan AS 3. Leather Man Oslo City AS 4. Leather Man Sandvika AS 5. Leather Man Stovner AS 6. Leather Man Lillestrøm AS 7. Stone Rockers AS (Prosessfullmektig: Advokat Morten Steenstrup). Kjæremotpart: Dale of Norway AS (Prosessfullmektig: Advokat Ingvild Mestad). Sak LB-1999-01712: Den kjærende part: 1. Leather Man Holding AS 2. Leather Man Karl Johan AS 3. Leather Man Oslo City AS 4. Leather Man Sandvika AS 5. Leather Man Stovner AS 6. Leather Man Lillestrøm AS 7. Stone Rockers AS (Prosessfullmektig: Advokat Morten Steenstrup). Kjæremotpart: Dale of Norway AS (Prosessfullmektig: Advokat Ingvild Mestad).
Forfatter:	Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Ola Dahl
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-6, Tvistemålsloven (1915) §178, §180, §98, Markedsføringsloven (1972) §1, §8a, §15-10, §15-12, §15-13, §3-3, §3-5

Sakene gjelder krav om midlertidig forføyning etter påstått brudd på markedsføringsloven §1.

Dale of Norway AS (Dale) driver blant annet produktutvikling, produksjon og salg av strikkevarer, som selges under varemerket «Dale of Norway». Leather Man-forretningene selger skinnklær, men har utvidet varespekteret til også å omfatte strikkeplagg. Forretningene er organisert som selvstendige aksjeselskaper og danner sammen med Leather Man Holding AS en gruppe, Leather Man-gruppen. Stone Rockers AS forestår innkjøp og distribusjon til gruppen. Som samlebetegnelse på gruppen med innkjøps- og distribusjonsfirmaet benyttes i det følgende betegnelsen Leather Man.

Den 8. februar 1999 fremsatte Dale begjæring om midlertidig forføyning til Oslo namsrett med påstand om at Leather Man omgående stanser markedsføring og salg av gensermodellene «Amond» og «Rosendal» og koftemodellene «Mo i Rana L» og «Mo i Rana S», og at de usolgte eksemplarene måtte tas i forvaring av namsmannen. Som grunnlag for begjæringen ble anført at Leather Mans modell «Amond» er en etterligning av Dales modell «Lillehammer», modellen «Rosendal» er en etterligning av modellen «Nagano», «Mo i Rana S» er en etterligning av Dales «Flora» og Mo i Rana L» er en etterligning av Dales «Solund». Begjæringen ble behandlet av namsretten som saksnummer 99-270 D. Oslo namsrett avsa den 9. februar 1999 kjennelse uten å avholde muntlig forhandling, med denne slutning:

1. De saksøkte pålegges omgående å stanse markedsføring og salg av genser modell «Amond» og «Rosendal» og kofte modell «Mo i Rana - L» og «Mo i Rana S»

Leather Man Holding AS v/ styrets formann tilpliktes etter evne, og så langt selskapsrettslig og annen lovgivning tillater det, å sørge for at markedsføring og salg av ovennevnte produkter stanses i samtlige butikker som holdingselskapet er eier av.

2. Genser modell «Amond» og «Rosendal» og kofte modell «Mo i Rana - L» og «Mo i Rana S» settes ut av de saksøktes besittelse og tas i forvaring av namsmannen i Oslo.

3. De saksøkte betaler kr 21.325,- i saksomkostninger til Dale of Norway innen 2 -to- uker etter forkynnelse av denne kjennelse, med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

4. Partene og enhver annen som rammes kan ved henvendelse til Oslo namsrett, C. J. Hamros plass 4, Postboks 8003 Dep., 0030 Oslo, begjære midlertidig forhandling om den midlertidige forføyningen.

Den påfølgende dag, 10. februar, ble beslutningen iverksatt av namsmannen i Oslo.

Under iverksettelsen ble det funnet en modell «Voss», som ikke var omfattet av kjennelsen. Den 18. februar 1999 fremsatte Dale ny begjæring om midlertidig forføyning med påstand om at Leather Man pålegges å stanse markedsføring og salg av også denne modellen, og at de usolgte eksemplarene beslaglegges. Det ble anført at «Voss"» er en etterligning av Dales modell «Flora». Begjæringen ble behandlet av namsretten som saksnummer 99-393 D. Namsretten avsa den 19. februar 1999 kjennelse uten å avholde muntlig forhandling med denne slutning:

1. De saksøkte pålegges omgående å stanse markedsføring og salg av kofte modell «Voss»

2. Leather Man Holding AS v/ styrets formann tilpliktes etter evne, og så langt selskapsrettslig og annen lovgivning tillater det, å sørge for at markedsføring og salg av ovennevnte produkt stanses i samtlige butikker som holdingselskapet er eier av.

3. Kofte modell «Voss» settes ut av de saksøktes besittelse og tas i forvaring av namsmannen i Oslo.

4. De saksøkte betaler kr 15.000,- i saksomkostninger til Dale of Norway AS innen 2 -to- uker etter forkynnelse av denne kjennelse.

5. Partene og enhver annen som rammes kan ved henvendelse til Oslo namsrett, C. J. Hambros plass 4, Postboks 8003 Dep., 0030 Oslo, begjære muntlig forhandling om den midlertidige forføyningen.

Den 22. februar, ble beslutningen iverksatt av namsmannen i Oslo.

Den 11. mars 1999 begjærte Leather Man muntlig forhandling i begge sakene, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-10. Leather Man påstod namsretten kjennelse opphevet, samt å bli tilkjent erstatning i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §3-5.

Under en felles besiktigelse av de beslaglagte varene kom Dale over enda en variant av «Voss"-modellen, «Voss» uten pelskrage. Da denne varianten ikke var omfattet av de tidligere kjennelsene, fremsatte Dale den 9. april 1999 tilsvarende begjæring om midlertidig forføyning som i de to tidligere sakene. Begjæringen ble behandlet av namsretten som saksnummer 99-680 D. Namsretten besluttet å forene samtlige tre saker til felles behandling, jf. tvistemålsloven §98. Den muntlige forhandlingen ble holdt i dagene 12. og 13. april 1999.

Oslo namsrett avsa den 12. mai 1999 kjennelse med denne slutning:

I sak nr. 99-270 D:

1. Oslo namsretts kjennelse av 9. februar 1999 stadfestes, dog lik at slutningens pkt. 1 og 2 presiseres til å gjelde fire fargevarianter av «Rosendal» med henholdsvis mørkeblå bunnfarger, koksgrå bunnfarge og beige grunnfarge.

2. Dale of Norway AS frifinnes for de saksøktes erstatningskrav.

3. De saksøkte betaler en for alle og alle for en kr 63.000,- i saksomkostninger til Dale of Norway AS innen 2 -to- uker etter forkynnelse av denne kjennelse, med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

I sak nr. 99-393 D:

1. Oslo namsretts kjennelse av 19. februar 1999 stadfestes.

2. Dale of Norway AS frifinnes for de saksøktes erstatningskrav.

3. De saksøkte betaler en for alle og alle for en kr 16.400,- i saksomkostninger til Dale of Norway AS innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse, med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

I sak nr. 99-680 D:

1. De saksøkte pålegges omgående å stanse markedsføring og salg av jakke modell «Voss» uten pelskrage med henholdsvis hvit, rød og gul bunnfarge.

Leather Man Holding AS v/ styrets formann tilpliktes etter evne, og så langt, selskapsrettslig og annen lovgivning tillater det, å sørge for at markedsføring og salg av ovennevnte produkter stanses i samtlige butikker som holdingselskapet er eier av.

2. Jakke modell «Voss» uten pelskrage med henholdsvis hvit, rød og gul bunnfarge settes ut av de saksøktes besittelse og tas i forvaring av namsmannen i Oslo.

3. De saksøkte betaler en for alle og alle for en kr 11.500,- i saksomkostninger til Dale of Norway AS innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse, med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

Saksforholdet for øvrig fremgår av namsrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Leather Man har i rett tid påkjært kjennelsene i en felles kjæremålserklæring til Borgarting lagmannsrett. Kjæremålet er angitt å gjelde namsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Dale har tatt til gjenmæle. Prosessfullmektigene har deretter utvekslet en rekke omfattende prosesskriftet. Lagmannsretten har besluttet å forene de tre kjæremålssakene til felles behandling og avgjørelse, jf. tvistemålsloven §98.

De kjærende parter anfører sammenfatningsvis:

Det foreligger intet forføyningskrav, idet Leather Mans markedsføring og salg av de omtvistede modellene ikke rammes av markedsføringsloven §1.

Likheten med Dales produkter er i seg selv ikke et tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at genserne rammes av bestemmelsen, noe som namsretten korrekt har lagt til grunn. Det foreligger ingen likhet i detaljene, og helhetsinntrykket dannes av motiv, farvevalg og mønsterkombinasjon, som alle er kjente og alminnelig tilgjengelige. Når namsretten likevel har funnet at genserne rammes av markedsføringsloven §1, må begrunnelsen forståes dithen at partenes forhistorie er det eneste momentet som etter namsrettens vurdering gjør produktene ulovlige.

Partens forhistorie kan imidlertid ikke være avgjørende for spørsmålet om et produkt er lovlig eller ulovlig. Et slikt standpunkt har ikke tidligere vært anvendt i norsk rett, og namsrettens rettskildehenvisninger kan ikke begrunne resultatet. En annen sak er at det kan tas hensyn til en overtredelse som i seg selv representerer en systematisk og varig utnyttelse, jf. Konkurranselovutvalgets innstilling 1966 side 35 og Rt-1949-327. Forutsetningen for dette er imidlertid at det foreligger én handling som innebærer gjentatte krenkelser. Tidligere saker om separate handlinger, som er skjedd uavhengig av hverandre, kan ikke være relevant ved vurderingen av en senere krenkelse, jf. RG-1943-446. Å tillegge tidligere saker betydning, vil i realiteten bety å innføre en form for ulovfestet karantene. Lojalitetsplikten etter opphør av et kontraktsforhold står i en helt annen rettslig stilling.

Tidligere saker vil heller ikke være gjenstand for bevisvurdering i den konkrete saken. Uttalelsen i Torvald C. Løchen og Amund Grimstad: Markedsføringsloven med kommentarer (6. utgave) side 152 gjelder ikke uttrykkelig et tilfelle som det foreliggende. Uttalelsen gjelder markedsføringsloven §8a, og den er ikke belagt med henvisninger til noen rettskilder. Konkurranseutvalgets saker nr. 15/97 og 8/98 har ikke særlig vekt. Utvalget viser ikke til tidligere avgjørelser eller andre rettskilder, sakene gjaldt de samme partene, og det er nettopp de samme spørsmålene som retten nå skal ta stilling til. I sak 12/98 ble det ikke lagt vekt på at forholdet gjaldt etterligning av to produkter. I Adelstensaken og Voice og Europesaken foretok byretten en konkret vurdering av hver enkelt modell uten å trekke tidligere overtredelser inn i vurderingen. Under enhver omstendighet var disse tidligere etterligningene til pådømmelse som en del av saken.

Reelle hensyn taler mot namsrettens lovforståelse. Det må bero på produktet i seg selv om det er lovlig eller ikke. Lovligheten av ett og samme produkt kan ikke variere, avhengig av produsenten. Isåfall innføres nærmest et yrkesforbud for en produsent som tidligere har etterlignet et produkt i strid med markedsføringsloven.

For øvrig bestrides namsrettens bevisbedømmelse når retten har funnet det sannsynliggjort at Leather Man i strid med markedsføringsloven har etterlignet Dales produkter en rekke ganger tidligere. Både Leather Man og Dale fører omfattende kolleksjoner. Begge produsenter følger alminnelige trender og benytter tradisjonelle mønstre. Det blir da ikke til å unngå at enkelte likhetspunkter mellom produktene kan oppstå. Noen kolleksjonskopiering foreligger åpenbart ikke. Likevel har dette synspunktet vært det bærende argumentet i Dales anførsler, Konkurranseutvalgets avgjørelser og de foreliggende rettslige kjennelsene. Dette skulle ytterligere tilsi at det ikke kan tas hensyn til de tidligere avgjørelsene.

Det bestrides at det foreligger en rekke rettslige kjennelser som fastslår at Leather Man ved flere anledninger har overtrådt markedsføringsloven De tidligere omtvistede genserne står for Oslo byrett, og først når byrettsdommen blir rettskraftig, kan dette bli fastslått. Det foreligger kun én kjennelse mellom partene som er avsagt etter muntlige forhandlinger, kjennelsen av 9. april 1997, som gjaldt «Oslo"genseren. Saken om «Oslo"genseren ble senere løst ved rettsforlik.

Lagmannsretten har ingen grunn til å være tilbakeholdende med å overprøve de forskjellige namsrettenes bevisvurdering. Kun én kjennelse er avsagt etter muntlig forhandling. De øvrige kjennelsene er avsagt uten muntlig forhandling, og gjelder delvis konflikter med andre produsenter enn Dale. Avgjørelsene er tatt på grunnlag av farvefotografier, som er tilgjengelige for lagmannsretten. Ingen av de genserne som var tvistegjenstand i de tidligere sakene, har vært bevistema i namsretten.

Både namsrettens kjennelser og Konkurranseutvalgets uttalelser bygger på at det foreligger gjentatte etterligninger. Når sakene ses i sammenheng, fremgår det imidlertid at dette synspunktet har fått fotfeste på grunnlag av én enkelt sak, saken om «Oslo"genseren. Her hadde ikke Leather Man opptrådt subjektivt klanderverdig. Modellen var designet av en frittstående designer, som aksepterte å ta den tilbake etter at namsrettens kjennelse forelå. Likevel ble salget stanset av namsretten. Da Dale neste gang klaget på modellene «Finnmark», «Hedmark» og «Bergen», la Konkurranseutvalget stor vekt på at Leather Man ved gjentatte anledninger hadde etterlignet Dales produkter (sak 15/97). Men på dette tidspunktet hadde det ikke vært andre saker mellom partene enn denne ene saken om «Oslo"genseren, og utvalget hadde følgelig ikke dekning for sin uttalelse om gjentatt etterligning. Likevel fant utvalget at markedsføringen av disse modellene var i strid med markedsføringsloven §1, og at modellene «Finnmark» og «Hedmark» dessuten var i strid med §8a. Oslo namsrett sluttet seg til uttalelsen i en kortfattet kjennelse av 22. mai 1998, uten å foreta noen konkret vurdering av de enkelte genserne. Da så saken om modellene ny «Finnmark», ny «Bergen», «Bergen kid», «Sportive», «Mo i Rana S», «Mo i Rana L», «Rosendal» og «Amond» kom for Konkurranseutvalget (sak 8/98), nøyde flertallet seg med å vise til sak 15/97, men det unnlot å foreta noen konkret vurdering av den enkelte modell. Flertallet kom til at det forelå en systematisk etterligning av Dales produkter, og at salget av modellene var i strid med markedsføringsloven §1. Modell «Finnmark» var dessuten i strid med §8a. I kjennelsen av 9. februar 1999 har namsretten sluttet seg til flertallets vurdering. Konkurranseutvalgets mindretallet kom på grunnlag av en konkret vurdering av hver enkelt modell til at fire av dem var lovlige.

Etter at argumentet om gjentatte etterligninger feilaktig ble lagt til grunn i sak 15/97, er det på denne måten blitt videreført og forsterket, samtidig som tidligere saker er tillagt selvstendig vekt. Resultatet er blitt at argumentet har fått en selvforsterkende effekt. Dermed er salget av gensere, som ellers ikke ville ha blitt rammet av markedsføringsloven §1, likevel blitt stanset.

For tekstilprodukter, som er en del av motebildet, aksepteres en nærgående likhet mellom produktene, uten at dette anses for å være i strid med markedsføringsloven Det er tillatt for en produsent å hente inspirasjon og detaljer fra andres arbeider og bruke dem i sin egnen produksjon. Det må foreligge nær identitet før det foreligger en overtredelse av markedsføringsloven. Det vises til Konkurranseutvalgets saker 13/1984, 1/1993 og 12/1998, Adelstendommen og Voice og Europedommen, Gulating lagmannsretts kjennelse av 16. august 1999, og til at Leather Mans kolleksjon inneholder lignende mønster- og fargekombinasjoner som de omtvistede modellene, uten at Dale har reist innvendinger mot disse.

For øvrig gjelder for flere modeller at de delvis ikke omfattes av namsrettens kjennelse, og at de derfor må tas ut av beslaget. Dette gjelder for modellen «Voss». I motsetning til hva Oslo namsrett kom til i sak nr. 99-393 D, har Bergen namsrett i kjennelse av 3. mars 1999 forkastet Dales begjæring om midlertidig forføyning mot forretningene Leather Man Åsane AS og Leather Man Lagunen AS. Ved Gulating lagmannsretts rettskraftige kjennelse av 30. juni 1999 er namsrettens avgjørelse stadfestet. Det er derfor nødvendig å ta ut av beslaget det antall eksemplarer som er nødvendig for å forsyne de to forretningene i Bergen. Dernest adskiller barneutgaven av «Voss» seg fra barneutgaven til Dales «Flora», særlig ved utformingen av halsåpningen. Barneutgaven av «Flora» ble ikke fremlagt for namsretten, og det fremgår ikke av kjennelsen om retten særskilt har vurdert spørsmålet om å unnta barneutgaven av «Voss» fra beslaget. Likeledes må barneutgaven av «Rosendal» tas ut av beslaget, idet Dales «Nagano» ikke foreligger i barneutgave.

Heller ikke foreligger noen sikringsgrunn. Namsretten har lagt til grunn at det «ikke er usannsynlig» at Dale vil kunne lide et salgstap, og et tap av goodwill. Her bestrides både bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Kjennelsen fra Bergen namsrett av 2. juli 1999 i saken mellom André Souvenir og Norstrikk, som er påberopt av Dale, kan ikke være avgjørende. Spørsmålet om omsetningstap eller tap av goodwill er et konkret bevisspørsmål, hvor rettspraksis er av begrenset interesse, og under enhver omstendighet er saksforhold ikke de samme. For øvrig er avgjørelsen opphevet ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 16. august 1999 der de tre dommerne ga hver sin begrunnelse for resultatet. Gulating lagmannsrett gir imidlertid uttrykk for en del generelle synspunkter som får tilsvarende anvendelse i nærværende sak.

Leather Mans salg vil neppe påvirke Dales omsetning. Prisforskjellen mellom produktene medfører at de to produsentene henvender seg til helt forskjellige kundegrupper. I tillegg har Dale cirka 500 forhandlere fordelt over hele landet, mot Leather Mans 13 faste utsalgssteder. Noe salgstap for Dale er da heller ikke dokumentert. Namsrettens betraktninger om hva mulige kjøpere av Dalegensere vil gjøre hvis Leather Man selger etterligninger til lavere priser, er usikkert fundert. En annen sak er at et omsetningstap kan oppstå fordi enkelte kunder bevisst velger å kjøpe rimeligere produkter, vel vitende om at kvaliteten muligens vil være dårligere enn Dales, og at plaggene ikke har et varemerke med like høy kvalitetsprofil. Slik konkurranse må imidlertid Dale tåle.

Under enhver omstendighet vil ikke et mulig omsetningstap være vesentlig, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 (b). Dette vilkåret har ikke namsretten tatt stilling til. Namsretten har nøyd seg med å konstatere at «det ikke er usannsynlig at Dale vil kunne lide et salgstap», men dette tilfredsstiller ikke kravene til sikringsgrunn. Dales totale kolleksjon er omfattende, og saken gjelder etterligning av kun tre modeller, hvorav omsetningen av «Lillehammer», som kom på markedet i 1994 etter hvert må avta. Et overveiende antall av Dales forhandlere ligger dessuten på steder hvor Leather Mans produkter ikke selges.

Hva Dales mulige tap av goodwill skyldes, er umulig å si. Leather Man opererer generelt som en leverandør av rimelige strikkeprodukter. Det fremgår av namsrettens kjennelse at genserne i seg selv ikke er i strid med markedsføringsloven §1, og det blir da umulig å vite hvor stor del av et eventuelt tap av goodwill som skyldes salget av de etterlignede modellene, og hvor meget av tapet som må tilskrives Leather Mans ellers lovlige konkurranse. Det er ikke fremlagt dokumentasjon for Dales påståtte tap av goodwill, og namsrettens vurdering er basert på løse antakelser og generelle synspunkter om faren for tap av goodwill i en slik situasjon. Lagmannsretten har et like godt grunnlag som namsretten for å vurdere generelle synspunkter om sannsynligheten for at en produsent kan lide et slikt tap. Leather Man slutter seg for øvrig til Gulating lagmannsrett vurdering i kjennelse av 30. juni 1999 vedrørende de to bergensforretningene.

Under enhver omstendighet må et eventuelt tap av goodwill innebære en vesentlig skade elle ulempe for Dale, noe som namsretten ikke har drøftet. Også her benytter namsretten seg av uttrykksmåten «ikke usannsynlig» at goodwillen vil svekkes, men dette er utilstrekkelig til å beslutte en midlertidig forføyning. Saken gjelder kun tre av Dales modeller, hvorav den ene ble lansert for mer enn fem år siden. Dale har et sterkt innarbeidet varemerke, og for merkebevisste kjøpere et det merket i seg selv som goodwillen er knyttet opp til, ikke nødvendigvis utformingen av det enkelte produktet. Ulikheten i kvaliteten lar seg lett konstatere, og da foreligger ikke fare for tap av goodwill.

Dale anfører ikke at det foreligger noen forvekslingsfare mellom produktene. Manglende forvekslingsfare utelukker ikke nødvendigvis at midlertidig forføyning kan besluttes, men isåfall må det foreligge andre omstendigheter som sannsynliggjør at det likevel foreligger fare for tap, jf. Frostating lagmannsretts kjennelse av 7. november 1994, som namsretten har vist til og misforstått. En eventuell markedsføring må kompenseres gjennom et erstatningssøksmål, jf. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 7. april 1999. Det er et vilkår for å treffe en beslutning om midlertidig forføyning at så vel hovedkravet som sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Dersom sikringsgrunnen ikke kan sannsynliggjøres, er det lovens system at man må reise ordinært søksmål, selv om forføyningskravet er sannsynliggjort. Det er ingen grunn til å fravike dette fordi en part påberoper seg markedsføringsloven §1.

Interesseavveiningen etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd faller ut i favør av Leather man. Som i André Souvenirsaken har ikke Dale påvist noe økonomisk tap, mens det for Leather Man foreligger konkret fare for et omfattende tap. Så lenge genserne er beslaglagt, kan de ikke selges. I tillegg til de beslaglagte varene hadde Leather Man bestilt 8.000 eksemplarer av modellen «Voss» som skulle leveres i februar og fremover til november. Namsmannens beslag omfattet 844 voksenmodeller, så det er klart at bestillingen ikke inngår i beslaget. Å beslutte midlertidig forføyning er et alvorlig inngrep overfor den som rammes av forføyningen.

Hvis namsrettens kjennelse oppheves, vil Leather Man ha krav på erstatning etter bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §3-5. Noe eksakt beløp er umulig å beregne. Likevel er det hevet over tvil at Leather Man påføres et likviditetstap når genserne har vært tatt ut av markedet gjennom flere måneder. Varene er betalt og ligger på lager. I tillegg er det mer sannsynlig at Leather Man lider et omsetningstap i perioden enn at gruppen ikke gjør det. At tapet ikke kan beregnes nøyaktig, kan ikke avskjære erstatningskravet.

Tapet må beregnes skjønnsmessig. «Rosendal» voksenmodell ble solgt med 268 per måned, og «Voss» barnemodell ble solgt med 180. Salget er normalt høyere i forbindelse med påsken, og et gitt antall gensere skulle ha vært frigjort for salg i bergensforretningene.

Subsidiært kreves erstatning for de tre farvevariantene av «Rosendal» der Dale har frafalt kravet om midlertidig forføyning. Modellen ble solgt med 182 eksemplarer per måned den tiden da den var i salg. De frigjorte farvevariantene utgjør 15,4% av namsmannens beslag av denne modellen, hvilket skulle tilsi et salg av minst 56 eksemplarer. Hvert eksemplar gir en fortjeneste på 257 kroner, hvilket utgjør et samlet erstatning på 14.392 kroner. Imidlertid var det bestilt totalt 1100 gensere i de aktuelle farvene med levering innen 20. februar 1999. Basert på 182 eksemplarer blir tapet 46.774 kroner. Når genserne gjennom en lengre tid har vært ute av markedet, er det sannsynlig at tapet ikke kan tas igjen. I så fall må salget av de beslaglagte genserne komme i tillegg til det slaget som Leather Man ellers ville ha hatt.

Namsretten har lagt et strengere krav om sannsynliggjøring av Leather Mans erstatningskrav til grunn enn for Dales sannsynliggjøring av sikringsgrunnen. Det kan ikke være lettere å få medhold i et inngrep enn å få erstatning for et urettmessig inngrep.

I en sak mellom Dale og Stone Rockers har Oslo namsrett i kjennelse av 23. juli 1999 pålagt tollvesenet å holde tilbake kofter av modell «Voss» og «Rosendal», jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-13. Denne begjæringen var helt unødvendig, idet Dales interesser er tilstrekkelig sikret ved namsrettens kjennelse av 12. mai. Hvis namsrettens kjennelse av 12. mai blir opphevet av lagmannsretten før kjennelsen av 23. juli er avgjort ved muntlig forhandling, må lagmannsretten av prosessøkonomiske hensyn ta stilling til hvilken betydning utfallet av kjæremålet skal få for den sistnevnte kjennelsen.

Leather Man har nedlagt denne påstand:

I sak 99-01710 K/04:

1. Kjennelse avsagt av Oslo namsrett datert 12. mai 1999 oppheves og begjæring om midlertidig forføyning forkastes.

Subsidiært at slutningen presiseres slik:

De saksøkte pålegges omgående å stanse markedsføring og salg av kofte modell «Rosendal» i voksenstørrelse.

2. Dale of Norway AS dømmes til å betale erstatning til de saksøkte, fastsatt etter rettens skjønn innen fjorten - 14 - dager fra rettens kjennelse, med tillegg av 12% renter fra forfall til betaling skjer.

3. Dale betaler sakens omkostninger for namsretten og lagmannsretten med totalt kr 93.850 innen fjorten 14 dager fra forfall til betaling skjer, med tillegg av 12 % renter fra forfall til betaling skjer.

I sak 99-01711 K/04:

1. Kjennelse avsagt av Oslo namsrett datert 12. mai 1999 oppheves og begjæring om midlertidig forføyning forkastes.

Subsidiært at slutningen presiseres slik:

1. De saksøkte pålegges omgående å stanse markedsføring og salg av kofte modell «Voss» i voksenstørrelse.

2. Leather Man Holding AS v/ styrets formann tilpliktes etter evne, og så langt selskapsrettslig og annen lovgivning tillater det, å sørge for at markedsføring og salg av ovennevnte produkter stanses i samtlige butikker som holdingselskapet er eier av, med unntak av butikkene Leather Man Åsane AS og Leather Man Lagunen AS.

2. Dale of Norway AS v/ styrets formann tilpliktes å betale erstatning til de saksøkte fastsatt etter rettens skjønn innen fjorten 14 dager fra rettens kjennelse, med tillegg av 12% renter fra forfall til betaling skjer.

3. Dale betaler sakens omkostninger for namsretten og lagmannsretten med totalt kr 44.600,- innen fjorten 14 dager fra forfall til betaling skjer, med tillegg av 12% renter fra forfall til betaling skjer.

I sak 99-01712 K/04:

1. Kjennelse avsagt av Oslo namsrett datert 12. mai 1999 oppheves og begjæring om midlertidig forføyning forkastes.

Subsidiært at slutningen presiseres slik:

De saksøkte pålegges omgående å stanse markedsføring og salg av kofte modell «Voss» i voksenstørrelse.

2. Dale of Norway AS dømmes til å betale erstatning til de saksøkte fastsatt etter rettens skjønn innen fjorten 14 dager fra rettens kjennelse, med tillegg av 12% renter fra forfall til betaling skjer.

3. Dale betaler sakens omkostninger for namsretten og lagmannsretten med totalt kr 3.000 innen fjorten 14 dager fra forfall til betaling skjer, med tillegg av 12% renter fra forfall til betaling skjer.

Kjæremotparten, Dale of Norway AS, anfører sammenfatningsvis:

Namsretten har lagt et korrekt rettslig utgangspunkt til grunn for sin vurdering. Markedsføringsloven §1 er en standard for god forretningskikk. Av betydning for spørsmålet om bestemmelsen er overtrådt er blant annet handlingens subjektive klanderverdighet. For at det skal foreligge en ulovlig etterligning, må det foreligge klare likhetstrekk med den genseren som er blitt etterlignet, men terskelen for hva som er lovlig, vil til en viss grad bero på partenes forhistorie. Leather man har etter hvert som etterligningene er blitt stanset suksessivt lansert nye etterligninger. Dette er klart subjektivt klanderverdig.

Leather Mans anførsel om at tidligere krenkelser må ha skjedd i én og samme sak for å tillegges betydning, har ingen reelle grunner for seg og kan heller ikke utledes av konkurranselovkomitéens innstilling eller andre rettskilder. Konkurranseutvalget har i sakene 15/97 og 8/98 kommet med uttalelser om relevansen av tidligere etterligningstilfeller. At partene var de samme som i nærværende sak, reduserer ikke sakenes rettskildeverdi. Ingen av de avgjørelsene som Leather Man viser til, gi støtte for anførselen. Konkurranseutvalget konkluderte i sak nr. 12/98 med at det ikke forelå noen overtredelse av markedsføringsloven i det hele tatt. I Voice of Europesaken uttalte retten at det er relevant å ta hensyn til tidligere etterligninger, og i Adelstensaken fant ikke byretten at det forelå en systematisk og langvarig etterligning. Likevel drøftet byretten dette, noe som ville ha vært unødvendig hvis hensynet hadde vært irrelevant. At Leather Man tidligere har begått overtredelser av markedsføringsloven, må retten kunne legge til grunn uten å foreta en utstrakt prøving av de tidligere avgjørelsene. Disse må inngå som et moment i helhetsdrøftelsen. Hvor langt tilbake en kan gå, vil, i likhet med vurderingstemaet i markedsføringsloven §1, være et skjønnsspørsmål.

Leather Mans etterligninger har ved en rekke tidligere anledninger vært tema for klager til Konkurranseutvalget og forskjellige namsretter. Konkurranseutvalget har i begge sine saker funnet etterligningene i strid med markedsføringsloven. Oslo namsrett forbød i kjennelse av 9. april 1997 salg av Leather Mans modell «Oslo» der namsretten blant annet la til grunn at Leather Man hadde erkjent å ha benyttet et identisk merkeskjold i brystet. Den 22. mai 1998 avsa Oslo namsrett kjennelse, hvorved Leather man ble forbudt å selge genserne «Finnmark», «Hedmark"og «Bergen». Kjennelsen ble aldri angrepet. Unntaket er Bergen Namsretts kjennelse vedrørende modellen «Voss».

Stone Rockers er av Oslo namsrett forbudt å selge dem.

Hverken for modellene «Voss» eller «Rosendal» er det noen naturlig fortolkning av namsrettens kjennelse at barnestørrelsene ikke omfattes. Kjennelsen er generell, uten å avgrense mot barnestørrelser, og for modellen «Voss» ble den samme anførselen forgjeves fremført i namsretten.

Det foreligger sikringsgrunn. Dales salgskurver viser en viss omsetningssvikt av de etterlignede modellene etter at Leather Mans modeller kom i salg. Partens utsalg ligger på flere steder forholdsvis nær hverandre. For øvrig ligger det i sakens natur at en entydig sammenheng mellom salgssvikten og lanseringen av etterligningene ikke lar seg påvise, idet salgsutviklingen også kan påvirkes av en rekke andre faktorer. Det er rimelig å anta at en del kunder vil velge å kjøpe en etterligning, ettersom den bare koster cirka en tredjedel av originalen, sml. Bergen namsretts kjennelse av 2. juli 1999 i saken André Souvenir mot Norstrikk AS. Kjennelsen har interesse for så vidt gjelder argumentasjonen og bevisvurderingen i forhold til tapet av goodwill. Dale er en kjent markedsleder og har derved et større tapspotensiale enn Norstrikk hadde. Dale er uenig med Gulating lagmannsretts kjennese av 16. august 1999. På grunn av begrensningene i adgangen til videre kjæremål valgte Dale ikke å påkjærte kjennelsen.

Namsretten har imidlertid funnet det sannsynliggjort at Dale vil tape goodwill, og at Leather Mans virksomhet vil kunne være til betydelig skade for denne, hvilket gir en tilstrekkelig forføyningsgrunn. Det er neppe mulig å fremlegge eksakt dokumentasjon for tap av goodwill. Problemene er tilsvarende som ved krenkelser av varekjennetegn. Gjennomgående må det legges til grunn at inngrep i kjennetegnsrettigheter volder skade, og at retten, i mangel av bevis, må fastsette erstatningsbeløpet etter eget skjønn, jf. Birger Stuevold Lassen: Oversikt over norsk varemerkerett (1997) side 401-402. Selv om krenkelsen ikke får noen umiddelbar utvikling på salgstallene, vil innehaverens renommé mv. kunne påvirkes. Det knytter seg et stempel av eksklusivitet og kvalitet til Dales produkter. En del kjøpere er opptatt av å ha et produkt som ikke alle andre har. Denne eksklusiviteten, og dermed produktets goodwill, svekkes hvis det selges etterligninger til lavere pris og dårligere kvalitet. Etterlignerens virksomhet kan ikke stanses på noen annen måte enn ved midlertidig forføyning. Hvis originalprodusenten skulle være henvist til å reise ordinært søksmål, vil ofte etterligneren ha solgt ut varelageret når rettskraftig dom foreligger. Namsrettens bevisvurdering her bør lagmannsretten vise tilbakeholdenhet med å overprøve. Avgjørende er at omsetningstapet, sammen med tapet av goodwill, innebærer fare for et vesentlig tap for Dale. Det er ikke noe vilkår for å treffe midlertidig forføyning at omsetningssvikten i seg selv medfører fare for et vesentlig tap.

Mot Leather Mans erstatningskrav anføres at noe likviditetstap ikke er dokumentert. Modellene utgjør neppe noen stor del av kolleksjonen. Sannsynligvis har Leather Man fylt hyllene opp med andre trikotasjeprodukter til erstatning for de beslaglagte genserne, og det kan ikke utelukkes at en kunde som etterspør en av de beslaglagte modellene vil kjøpe en annen genser isteden. Det er uklart om Leather Man ville ha lykkes i å selge ut de beslaglagte modellene i løpet av beslagsperidoen. Dales gensere og dermed etterligningene er relativt tidløse modeller som selges over mange år. De kan forsatt selges selv om de har vært borte fra markedet en tid. Uansett kan ikke full pris legges til grunn ved tapsberegningen, idet Leather Man ofte gjennomfører salgskampanjer med lavere priser. Heller ikke er fortjenestetapet fordelt på den enkelte kjæremålsmotpart, og det er ikke opplyst hvordan oppgjøret mellom Stone Rockers og butikkselskapene foregår.

Mot det subsidiære erstatningskravet anføres i tillegg at erstatningsberegningen for de tre farvevariantene av «Rosendal» forutsetter den antakelse de ikke vil la seg selge i det hele tatt på grunn av beslaget, noe som er helt usannsynlig. Det er uklart hva slags lovanvendelsesfeil namsretten her skal ha begått.

Lagmannsretten har ikke adgang til å ta stilling til namsrettens kjennelse vedrørende tollbeslaget. Denne kjennelsen er ikke under behandling i nærværende sak.

Dale of Norway AS har nedlagt denne påstand:

I sak nr. LB-1999-01710 K/04:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Dale of Norway tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

I sak nr. LB-1999-01711 K/04:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes med den presisering at Leather Man Holding AS tilpliktes etter evne og så langt selskapsrettslig og annen lovgivning tillater det, å sørge for at markedsføring og salg av modell «Voss» med pelskrage stanses i samtlige butikker som holdingselskapet er eier av, med unntak av butikkene Leather Man Åsane AS og Leather Man Lagunen AS.

2. Dale of Norway tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

I sak nr. LB-1999-01712 K/04:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Dale of Norway tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultatet som namsretten og bemerker:

Etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 kan midlertidig forføyning bare besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Dale påstår at Leather Man overtrer markedsføringsloven §1 ved markedsføringen og salget av enkelte av sine gensermodeller, og som sikringsgrunn anføres tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 (b). Lagmannsretten tar først stilling til hvorvidt markedsføringen av gensermodellene strider mot markedsføringsloven §1, og deretter om det foreligger en sikringsgrunn.

Etter lagmannsrettens vurdering har Dale-genserne et såpass særpreget design, og det ligger en såpass betydelig innsats bak utviklingen og markedsføringen av modellene, at de ut fra et forretningsmessig synspunkt er beskyttelsesverdige, jf. Torvald C. Løchen og Amund Grimstad: Markedsføringsloven med kommentarer, (6. utgave) side 58. Det er opplyst at Dale bruker cirka 15 millioner kroner årlig på designutvikling. Bedriften har 12 heltidsansatte til dette formålet, og de bruker gjennomgående cirka 12 måneder på å utvikle et nytt design. Modellene «Lillehammer» og «Nagano» ble spesielt designet med tanke på olympiadene av samme navn, og ved en egen avtale med Norges Skiforbund ble genserne profilert gjennom det norske skilandslaget. «Flora» og «Solund» har mottatt Norsk Designråds pris for 1997. Selv om Dale kun har gjort bruk av tradisjonelle norske strikkemønstre som er i almen eie, foreligger det etter lagmannsrettens vurdering en tilstrekkelig innsats i produktutvikling og markedsføring til at modellene er beskyttet mot etterligninger etter markedsføringsloven §1, jf. Løchen og Grimstad side 149.

Lagmannsretten legger i likhet med namsretten til grunn at Leather Man har etterlignet Dales modeller, selv om det ikke foreligger noen kopiering av dem. Det vises til namsrettens bemerkninger om dette. Graden av likhet er imidlertid ikke avgjørende for saken. Spørsmålet er om Leather Man har foretatt en handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom, eller er urimelig overfor forbrukere eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk, jf. markedsføringsloven §1. For å kunne ta stilling til dette blir det for snevert kun å se hen til graden av likhet mellom produktene. Den konkrete avgjørelsen av hvorvidt bestemmelsen er overtrådt vil måtte bero på et skjønn hvor også andre momenter må tillegges vekt.

Leather Man har ikke utnyttet de variasjonsmulighetene som foreligger, jf. Løchen og Grimstad side 151. Lagmannsretten vil anta at den tradisjonelle norske strikketradisjonen kan gi opphav til et nær sagt ubegrenset antall kombinasjoner av mønsterutforming og farvevalg. Når Leather Man likevel velger å utforme sine gensere som etterligninger av Dales modeller, tyder det på at Leather Man tilsikter å dra nytte av Dales innsats til produktdesign og markedsføring.

Dertil kommer at denne etterligningen ikke er en enkeltstående hendelse. Ved Oslo namsretts kjennelse av 9. april 1997 ble salget av Leather Mans genser «Oslo» pålagt stanset, idet namsretten anså modellen for å være i strid med markedsføringsloven §1, og for enkelte utgaver forelå også forvekslingsfare. Leather Man trosset pålegget, og namsretten måtte derfor på Dales begjæring beslaglegge genserne ved en ny kjennelse. Ved kjennelse av 1. oktober samme år ble Leather Man pålagt å stanse markedsføring og salg av modellen «Tromsø», som ble ansett som en rettsstridig etterligning av en modell fra Skjæveland Strikkevarefabrikk AS. Den 16. april 1998 kom et enstemmig konkurranseutvalg til at Leather Man rettsstridig hadde etterlignet ytterligere fire av Dales modeller (sak 15/97). Til tross for uttalelsen fortsatte Leather Man å selge tre av modellene i forretninger i Oslo og Bergen, hvoretter salget ble stanset ved Oslo namsretts kjennelse av 22. mai 1998 og Bergen namsretts kjennelse av 27. samme måned. I uttalelse av 6. januar 1999 (sak nr. 8/99) fant konkurranseutvalget igjen at åtte av Leather Mans modeller, herunder modellene «Amond», «Rosendal» og de to «Mo i Rana"-modellene var rettsstridige etterligninger av Dales. Et medlem dissenterte for så vidt gjelder de tre siste. Endelig kommer sakene om modellen «Voss» i to varianter.

Det kan nok som Leather Man anfører diskuteres hvilket grunnlag Konkurranseutvalget hadde i sak nr. 15/97 for å konstatere at Leather Man på dette tidspunkt gjentatte ganger hadde etterlignet Dales produkter. Således kan nok synspunktet ha fått en viss selvforsterkende effekt. Videre er det kun namsrettskjennelsen av 9. april 1997 som er avsagt etter muntlig forhandling. Likevel er det påfallende ofte fremsatt klager mot Leather Man, og klagene gjelder til sammen et ikke ubetydelig antall etterlignede modeller.

Helhetsinntrykket blir derfor at denne saken er et utslag av en markedsføringspolitikk der Leather Man til stadighet legger seg inntil konkurrentenes frembringelser, et forhold som taler mot Leather Man i helhetsvurderingen, jf. Løchen og Grimstad side 152. Inntrykket forsterkes ved Leather Mans neglisjering av namsrettens pålegg i 1997 og av at bedriften, til tross for konkurranseutvalgets uttalelse i sak 8/98, fortsatte salget. Etter lagmannsrettens vurdering har utvalget dekning for sin uttalelse om at de produktene som klagen gjelder, er et resultat av en systematisk og relativt innpåsliten etterligning av Dales produkter. Det må legges til grunn at konkurranseutvalget med sin sammensetning langt på vei representerer hva som er oppfatningen hos seriøse næringsdrivende på området, og at utvalgets uttalelser derfor må tillegges betydelig vekt, jf. Løchen og Grimstad side 36, selv om uttalelsene ikke er bindende for domstolene. Det må tillegges vekt at det, etter lagmannsrettens vurdering, foreligger en særlig kvalifisert snylting på Dales innsats, jf. Løchen og Grimstad side 165.

At Dale ikke har anført forvekslingsfare, er ikke avgjørende for resultatet. Markedsføringsloven §1 kan brukes som supplement hvor det foreligger et tilfelle som spesialbestemmelsen ikke tar stilling til. Det er først og fremst i tilfeller hvor forvekslingsmomentet mangler, at markedsføringsloven §1 kan supplere §8a, jf. Løchen og Grimstad side 165.

Dale har således sannsynliggjort at vilkårene for å forby Leather Mans salg og markedsføring av de påklagede etterligningene med hjemmel i markedsføringsloven §1 er oppfylt.

Videre finner lagmannsretten det nødvendig å få en midlertidig ordning for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 (b).

Gjennomgangen ovenfor viser at det sannsynligvis foreligger en aktiv og bevisst etterligning av Dales produkter. Hensikten med dette må være at Leather Man ønsker å dra nytte av Dales innsats til opparbeidelse av goodwill, designgivning og markedsføring, uten å måtte å yte en tilsvarende innsats selv. Leather Man sparer på denne måten utgifter, noe som igjen bidrar til at bedriften kan selge sine produkter til en lavere pris enn Dale. Selv om de to produsentene primært tar sikte på to forskjellige prissegmenter i markedet, tilsier likevel markedsmekanismene at enkelte kunder sannsynligvis vil velge å kjøpe en billig genser hos Leather Man istedenfor en dyr genser hos Dale, når det likevel foreligger en viss likhet mellom dem. Lagmannsretten antar at dette nettopp er noe av hensikten med å gjøre etterligningene. Hvor meget tapet vil utgjøre, er umulig å si noe sikkert om, og det er heller ikke avgjørende for resultat.

I tillegg til at Dale sannsynligvis påføres et omsetningstap, kan det på lengre sikt bli en vel så alvorlig ulempe for Dale at bedriftens produkter taper sitt særpreg når billigere etterligninger av sannsynligvis dårligere kvalitet kommer på markedet, jf. Birger Stuevold Lassen: Oversikt over norsk varemerkerett (1997) side 402. Virkningen må antas å bli den samme når det er tale om designetterligninger som når det foreligger inngrep i andres varemerker. I denne saken er det sannsynlig at Dale vil bli påført en vesentlig ulempe. Leather Man har ved mer enn én anledning neglisjert både namsrettens og Konkurranseutvalgets avgjørelser. Det synes derfor ikke å være noen annen måte å stanse det rettsstridige salget på, enn å forby det og beslaglegge de omstridte genserne. I motsatt fall risikerer Dale å måtte tåle denne formen for konkurranse fra Leather Man frem til en rettskraftig avgjørelse foreligger, noe som innebærer en vesentlig ulempe. Når rettskraftig avgjørelse foreligger, er det fare for at etterligningene allerede er solgt, og i tillegg lar det neppe seg gjøre for Dale å føre noe holdbart bevis for tapets størrelse. Vesentlige deler av den preventive effekt ved et erstatningssøksmål vil derfor bortfalle.

En interesseavveining etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd kan ikke føre til et annet resultat.

Ut fra den begrunnelsen som er gitt, er det ikke grunnlag for å frigi barnestørrelsene fra beslaget.

Det gjenstår å ta stilling til erstatningskravet for de genserne som Dale i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §15-12 første ledd (e) har gitt avkall på sin rett til etter namsrettens forføyning for så vidt gjelder modellen «Rosendal» med grønn, lilla og burgunder bunnfarge. Det er opplyst at i alt 92 eksemplarer ble frigjort fra beslaget den 16. april. Lagmannsretten er enig i namsrettens begrunnelse for så vidt Leather Man ikke har ført tilstrekkelig bevis for et fortjenestetap, og viser til namsrettens bemerkninger om dette. I prinsippet må Leather Man ha krav på erstatning for likviditetstapet. Likviditetstapet må beregnes på grunnlag av forrentningen av innkjøpskapitalen, eller av den forsinkede fortjenesten. Begge beregningsmåter gir et ubetydelig tap, og det er derfor ikke mulig å si tilstrekkelig sikkert om Leather Man i realiteten har tapt noe på denne delen av beslaget.

Når det gjelder de modellene som ble frigitt av Bergen namsrett og Gulating lagmannsrett, må erstatningskravet reises ved disse domstoler, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-5 tredje ledd hvoretter erstatningskravet må gjøres gjeldende for de alminnelige domstoler eller for namsretten i en sak om opphevelse av sikringen. Lagmannsretten har ikke behandlet noe krav om opphevelse av sikringen for de kravene som gjelder bergensforretningene. Presiseringen av påstanden i sak nr. 99-393 D endrer ikke dette.

Heller ikke kan lagmannsretten ta noen stilling til Oslo namsretts kjennelse om tollbeslaget, idet denne kjennelsen ikke omfattes av kjæremålet. Eventuelle prosessøkonomiske gevinster endrer ikke dette.

At Bergen namsrett og Gulating lagmannsrett er kommet til andre resultater, er ikke avgjørende for en annen lagmannsrett.

Namsrettens kjennelser blir etter dette å stadfeste. Dette gjelder også namsrettens omkostningsavgjørelser.

I samsvar med hovedregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf. tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes Dale saksomkostninger også for lagmannsretten. Presiseringen av påstanden i sak 99-01711 K/04 er en nødvendig konsekvens av utfallet i Gulating lagmannsrett, men er ikke et resultat av drøftelsen i denne sak. Presiseringen innebærer derfor ikke at kjæremålet delvis har ført frem. Beløpet settes i samsvar med hva som er oppgitt i prosesskift av 22. september 1999 til 39.000 kroner, fordelt med 13.000 kroner på hver sak. I medhold av tvistemålsloven §178 annet ledd hefter de kjærende parter solidarisk.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

I sak nr. LB-1999-01710 K/04:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse betaler Leather Man Holding AS, Leather Man Karl Johan AS, Leather Man Oslo City AS og Stone Rockers AS én for alle og alle for én 13.000 trettentusen kroner til Dale of Norway i saksomkostninger for lagmannsretten.

I sak nr. LB-1999-01711 K/04:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes med den presisering at Leather Man Holding AS tilpliktes etter evne og så langt selskapsrettslig og annen lovgivning tillater det, å sørge for at markedsføring og salg av modell «Voss» med pelskrage stanses i samtlige butikker som holdingselskapet er eier av, med unntak av butikkene Leather Man Åsane AS og Leather Man Lagunen AS.

2. Innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse betaler Leather Man Holding AS, Leather Man Karl Johan AS, Leather Man Oslo City AS, Leather Man Sandvika AS, Leather Man Stovner AS, Leather Man Lillestrøm AS og Stone Rockers AS én for alle og alle for én 13.000 trettentusen kroner til Dale of Norway i saksomkostninger for lagmannsretten.

I sak nr. LB-1999-01712 K/04:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse betaler Leather Man Holding AS, Leather Man Karl Johan AS, Leather Man Oslo City AS, Leather Man Sandvika AS, Leather Man Stovner AS, Leather Man Lillestrøm AS og Stone Rockers AS én for alle og alle for én 13.000 -trettentusen- kroner til Dale of Norway i saksomkostninger for lagmannsretten.