LB-1999-1750

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-06-15
Publisert:	LB-1999-01750
Stikkord:	Oppreisning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01750 M/01. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-01078.
Parter:	Kjærende parter: 1. A (Forsvarer: Advokat Per Sjong Larsen) 2. B, hans dødsbo (Forsvarer: Advokat Sverre Næss). Kjæremotpart: Staten v/ Oslo Statsadvokatembete v/ Statsadvokat Kristian Nicolaisen.
Forfatter:	Lagmann Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Egil F. Jensen. Ekstraord. lagdommer Inger K. Moksness
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Våpenloven (1961), §100, §449

Ved dom av Oslo byrett av 18 september 1998 ble A dømt for bl.a. heleri og overtredelse av våpenloven til en straff av fengsel i 5 måneder. Han var også tiltalt for forsøk på overlagt drap, men ble frifunnet for dette punkt i tiltalen.

B ble i samme sak dømt bl.a. for overtredelse av våpenloven, dokumentfalsk og heleri til fengsel i 6 måneder, og C som var tiltalt sammen med de to andre, ble dømt til fengsel i 7 måneder.

Også B og C ble frifunnet for tiltalens punkt om forsøk på overlagt drap.

For samtlige ble straffen ansett utsonet ved varetekt som for A vedkommende var på 359 dager. B hadde sittet i varetekt i 475 dager og C 476. Alle tre var undergitt brev- og besøksforbud under hele varetektstiden.

A og B inngav i rett tid inngitt begjæring om oppreisning til Oslo byrett i medhold av straffeprosessloven kap. 31. Begjæringene ble behandlet av Oslo byrett som i kjennelse av 26 april 1999 avslo begge to.

Kjennelsen hadde slik slutning:

Kravene om oppreisning tas ikke til følge.

Kjennelsen ble påkjært av A og av Bs dødsbo. Etter det som er opplyst i saken har B tatt sitt eget liv, uten at dette var opplyst for byretten.

I samme kjæremål ble det begjært erstatning for tap av forsørger på vegne av Bs to mindreårige barn, D, f. *.*..95 og E, f. *.*..96. Denne begjæringen ble imidlertid trukket tilbake under den muntlige forhandling for lagmannsretten i erkjennelse av at det ikke var prosessuell adgang til å trekke disse kravene inn i kjæremålssaken.

I felles prosesskrift fra de to forsvarere ble det begjært muntlig forhandling i kjæremålssaken, jf. strpl §449 tredje ledd. Lagmannsretten tok begjæringen om muntlig forhandling til følge og oppnevnte de to advokater som forsvarere på det offentliges bekostning, jfr strpl §100 annet ledd.

Muntlig forhandling i saken ble avholdt i dagene 29-31 mai 2000. A avgav partsforklaring. Den oppnevnte sakkyndige F som hadde avgitt en sakkyndig erklæring for så vidt gjaldt B, supplerte sin skriftlige erklæring og svarte på spørsmål. Det ble avhørt 8 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Advokat Sverre Næss nedla på vegne av Bs dødsbo, slik påstand:

Bs dødsbo tilkjennes oppreisning begrenset oppad til 1.700.000,-.

Advokat Per Sjong Larsen nedla på vegne av A, slik påstand:

A tilkjennes oppreisning begrenset oppad til kr 1.500.000,-.

Hva saken gjelder fremgår av Oslo byretts dom i straffesaken og av byrettens kjennelse i denne i saken. Lagmannsretten viser til disse avgjørelsene. B er som nevnt avgått ved døden. For øvrig er står i saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den kjærende part B, hans dødsbo, har for lagmannsretten i det vesentlige fremholdt:

B ble varetektsfengslet med brev- og besøksforbud og siktet for forsøk på overlagt drap den 19. februar 1997. Brev og besøksforbudet ble opprettholdt helt til han ble løslatt den 8. juni 1998 etter 475 dager i varetekt. De eneste besøk han ble tillatt etter lang tids isolasjon, var et besøk pr. måned av samboer og barn. Disse besøkene ble imidlertid oversett og overhørt av en eller to polititjenestemenn. Tiltale mot ham ble tatt ut den 15. desember 1997.

Bakgrunnen for fengslingen var det meget alvorlige tiltalepunktet om forsøk på overlagt drap. På dette punkt ble han altså frifunnet. De andre forhold, som han ble dømt til 6 måneders fengsel for, var helt uvesentlige i forhold til dette og ville isolert sett neppe ha ført til varetektsfengsel.

Det er på det rene at han ble arrestert uten tilløp til dramatikk.

B var da han ble arrestert en stor, røslig kar på 115 kg. Han hadde imidlertid problemer med hodepine etter en ulykke i det militære i 1980. Denne førte også til at han var døv på det ene øret, og han var svært plaget av øresus. Etter ulykken tålte han ikke alkohol lenger. Han var derfor blitt avholdsmann. Dette innebar imidlertid ikke at han ikke deltok i sosiale sammenhenger. Før han ble satt inn i varetekt var han en grei og liketil gutt som deltok aktivt både i fest og hverdag i det miljøet han trivdes i. Han var en god far for sine to små døtre som han var veldig glad i. Han hadde ingen psykiatriske indikasjoner.

I løpet av fengselsoppholdet gikk han dramatisk ned i vekt. Da han ankom Drammen kretsfengsel ved juletider 1997, etter først å ha sittet i fengselet på Gjøvik, veide han bare 70 kg. Han hadde altså gått ned 45 kg i vekt. Da han endelig ble løslatt var han et helt annet menneske enn han hadde vært tidligere. Han isolerte seg, ble fort sliten og orket ikke lenger folkemengder. Han mestret rett og slett ikke livet sitt lenger. Bs psykiske og fysiske tilstand i løpet av varetektsoppholdet var i fritt fall. Den endelige bekreftelse på hvilken påkjenning varetektsoppholdet hadde vært for B, var at han til slutt tok sitt eget liv. Det er ingen annen forklaring på dette enn oppholdet i varetekt under isolasjon.

Etter dødsboets mening kan den eneste rimelige forklaring på at B ikke ble løslatt tidligere, være at han ikke ville forklare seg. Han hadde ikke noen tillit til politi og påtalemyndighet, og så derfor ikke noen vits i å forklare seg. Dette ble han «straffet» for ved at han ble holdt urimelig lenge i varetekt.

Etter dødsboets mening foreligger grunnvilkåret i strpl §444 for å kunne kreve erstatning /oppreisning. Det er ikke sannsynliggjort at B var skyldig i overlagt drapsforsøk. Han og C satt i en bil som var parkert flere hus bortenfor der G kunne oppholde seg, og hvor han i alle fall hadde bodd tidligere.

Det var utrygt og ampert mellom de ulike motorsykkelklubbene i Osloområdet på denne tiden, men det var ikke tale om noen krig slik som det f.eks. hadde vært i Danmark. Det var imidlertid et viktig poeng for dem å være klar over hvor «motparten» holdt til til enhver tid. Derfor var spaning dem i mellom helt vanlig. Det var også helt vanlig i slike tilfeller å være bevæpnet. De var på fiendtlig territorium og trengte beskyttelse om de skulle bli angrepet. G selv var ikke så farlig, men han hadde livvakter rundt seg som det var nødvendig å kunne forsvare seg mot med tilstrekkelig skuddkapasitet. Det var heller ikke merkverdig at våpen var utstyrt med lyddemper. Det var ikke noen grunn til å lage mer bråk enn nødvendig. En eventuell skuddveksling burde derfor være så lydløs som mulig.

De falske skiltene var også et ledd i en strategi som gikk ut på at det ikke skulle være lett å oppdage at bilen var stjålet gjennom skiltene. De skulle kort sagt være mest mulig usynlige. Det er da også ganske utrolig at de skulle stille seg opp midt på dagen, slik som de faktisk gjorde, dersom de hadde til hensikt å ta livet av G . Det var en typisk spanings-, men ikke noen drapssituasjon. Uansett var det i alle fall etter denne kjærende parts mening, ikke kommet så langt at det kan være tale om å betegne situasjonen på det tidspunkt de ble arrestert som annet og mer enn en forberedende handling. Så langt som til forsøk var de uansett ikke kommet da de ble arrestert. De kunne når som helst ha trukket seg tilbake, fått kalde føtter. Det er langt fra å utstyre seg med våpen og plassere seg utenfor et hus hvor det bor et menneske man kan klare seg foruten, til faktisk å ta livet av ham.

Etter denne kjærende parts oppfatning kan det heller ikke være tale om å nekte erstatning/oppreisning på bakgrunn av strpl §444 annet ledd. Denne bestemmelsen tar sikte på andre situasjoner enn det som var tilfellet i denne saken. Det de gjorde er de dømt for, men når de ble siktet og tiltalt for forsøk på overlagt drap, er det en overreaksjon fra politi og påtalemyndighet.

Den omstendighet at B nektet å forklare seg, noe han er i sin fulle rett til, er heller ikke nok til at strpl §444 annet ledd finner anvendelse.

Subsidiært mener dødsboet at uansett foreligger betingelsene for å anvende strpl §445. Vi står overfor et helt ekstraordinært tilfelle hvor varetektsfengslingen har medført de alvorligste konsekvenser. Den rimelighetsavveining som strpl §445 gir anvisning på må nettopp føre til at det gis erstatning/oppreisning i et tilfelle som dette hvor varetektsoppholdet i isolasjon fikk slike konsekvenser. Det burde ha ringt alarmklokker for alle involverte allerede etter halvgått varetektstid. Etter dødsboets mening var ikke legeoppfølgningen god nok. Det måtte ha vært åpenbart for enhver at man stod overfor noe alvorlig psykisk når det som i dette tilfellet ikke var funnet fysiske årsaker til vekttapet.

Det må også tas i betraktning at B hadde et fysisk handikap som gjorde ham mer disponert for psykiske plager ved isolasjon.

Når det gjelder utmålingen av et rimelig oppreisningsbeløp er det vanskelig å finne gode holdepunkter i rettspraksis i tilsvarende saker. Det vises til Rt-1998-361 og Rt-1997-995. I den siste saken hadde kravstilleren sittet 23 måneder i fengsel og fikk 3 millioner kroner i erstatning. Det vises også til Rødseth-saken, RG-1999-840 (Frostating) hvor det ble tilkjent 400.000 kroner i oppreisning og til RG-1999-642 (Borgarting) hvor oppreisningsbeløpet ble satt til 300.000 kroner for de to som også ble tilkjent erstatning og 400.000 kroner for den som bare ble tilkjent oppreisning.

Hensett til de meget alvorlige konsekvenser som varetektsoppholdet fikk for B, mener denne kjærende part at påstandsbeløpet alt i alt gir en riktig kompensasjon for de lidelser varetektsoppholdet påførte B.

På vegne av A har advokat Sjong Larsen i det vesentlige fremført:

Det er de samme regler og prinsipper for erstatningsutmåling som gjelder for A som for B. De indisier som forelå som grunnlag for tiltalen mot A var imidlertid svært så tynne. Det gjaldt en lapp som det var skrevet opp noen våpen på. Det har senere vist seg at denne lappen hadde vært i klubblokalene i alle fall et år. Det er vanskelig å forstå at denne lappen kan knyttes til de våpen som ble funnet i bilen. Det er vel kjent at også A ferdes i et miljø hvor det er våpen. Det har også politiet bekreftet, jfr vitneforklaringen fra politiinspektør Løw Hansen. De såkalte spaningslistene som ble funnet, gir heller ikke noe bevis for at A skal ha vært med på å planlegge noe forsøk på drap, og det gjør heller ikke den omstendighet at han var i besittelse av bilskilter for en annen bil som hadde samme opprinnelse som skiltene på bilen som B og C brukte under spaningen den aktuelle dagen.

Når det nå må anses sannsynliggjort at «våpenlisten» i A besittelse, ikke kan knyttes til de våpen som var i bilen, må det være åpenbart at A har klart å bevise sin uskyld slik at strpl §444 første ledd får anvendelse som grunnlag for oppreisningskravet for hans vedkommende.

Subsidiært mener også advokat Sjong Larsen at det er grunnlag for erstatning/oppreisning basert på strpl §445. A har forklart seg greit om sin befatning med saken helt fra første dag, og det er bare den omstendighet at politiet gjerne hadde sett at han hadde forklart seg annerledes, som kan brukes som en slags forklaring for at han måtte utholde en så ekstremt lang tid i isolasjon - hele 359 dager.

Det kan ikke være tvilsomt at en slik isolasjon er skadelig. Luftingstilbudet var ikke mindre isolert enn cella. Det var en bås oppå taket uten en gang mulighet for å se himmelen, og om sommeren var det så varmt der at det ikke var til å holde ut.

A fikk bare lov til å motta besøk fra sin forlovede en gang i måneden, og de fikk aldri anledning til å snakke med hverandre uten å bli overhørt. Selv om A fikk ha både radio og TV på cella, var påkjenningene ved å være uten annen menneskelig kontakt enn fengselspersonalet, store og utvilsomt skadelige.

Han har fått psykiske problemer etterpå som bare kan skyldes isolasjonen under det langvarige varetektsoppholdet. Til tross for klare angstanfall underveis, fikk han aldri kontakt med en psykiater mens han satt i varetekt. Alt han fikk var tilbud om tabletter.

Etter løslatelsen har det vist seg at A er blitt et forandret menneske. Han var tidligere en livsglad og sosial gutt, nå er han irritabel, mindre tolerant og mindre sosial.

Han har fått en psykisk invaliditet som psykolog John Sandstrøm anslagsvis har satt til 25%. Han bør få det plaster på såret som en oppreisning skal være.

Ved utmålingen bør det legges vesentlig vekt på den uforholdsmessige påkjenningen isolasjonen innebærer. Det er tap av et år i et liv med påfølgende langvarige ettervirkninger. Det bør samfunnet erkjenne ansvar for i form av et rundelig oppreisningsbeløp når det senere gjennom frifinnelsen viser seg at varetekten var ubegrunnet. Påstandsbeløpet er i samsvar med dette og med den rettspraksis som er, selv om det er vanskelig å finne klare paralleller.

Staten ved statsadvokat Nicolaisen, har særlig fremhevet:

Ved vurderingen av en eventuell oppreisning i denne saken må man ha bakgrunnsbildet klart for seg. Selv om det ikke var direkte krig mellom de ulike motorsykkelbandene i Norge, var det i alle fall ikke langt unna. Det viser seg allerede ved at de formelt sluttet fred på TV. Det gjør man vel ikke dersom ikke situasjonen på forhånd hadde vært krigslignende.

Det er uansett ikke tvilsomt at den situasjonen politiet stod overfor var den mest alvorlige situasjon i moderne tid når det gjaldt voldskriminalitet. Fra 1994 til 1997 var det på nordisk basis begått 11 drap, 74 drapsforsøk og et tusentalls andre kriminelle handlinger som kunne knyttes direkte til det kriminelle motorsykkelmiljø. Selv om forholdene ikke var verst i Norge, relativt sett, har det i alle fall vært to drap og flere drapsforsøk som kan knyttes til disse miljøene.

Det er sett på bakgrunn av dette, ikke særlig merkverdig at politiet tar det alvorlig når to tungt bevæpnede menn blir funnet i en bil utenfor et hus på Kampen hvor i alle fall en av lederne av en «hovedmotstander» enten oppholdt seg, eller til nylig hadde oppholdt seg. Det var ingen grunn til i utgangspunktet å tro at disse to bare var ute for å se seg om.

Til dette kommer at etterforskningen i disse miljøene er særdeles vanskelig og tidkrevende bl.a fordi miljøene er så lukkede, og de fleste nekter å forklare seg om noe som gjelder klubbens indre liv.

Etter påtalemyndighetens mening har byretten truffet riktig når den i kjennelsen legger til grunn at det er mer sannsynlig at det var planlagt et attentat enn at det ikke var det, og at A var sentral i planleggingen av attentatet. Påtalemyndigheten er enig i dette og finner det tilstrekkelig å vise til byrettens begrunnelse. Det innebærer etter statens mening at det ikke foreligger grunnlag for å tilkjenne oppreisning basert på prinsippene i strpl §444 første ledd for så vidt gjelder ham. Når det gjaldt ham hadde han også, i motsetning til det byretten mente for så vidt gjaldt B, kommet over grensen mellom forberedelse og straffbart forsøk. Men også når det gjelder B må det, som også byretten har kommet til, legges vesentlig vekt på at Bs forhold var sterkt klanderverdig. Det var bare takket være en observant mann som ringte politiet fordi ham mente at bilen der B og C satt i måtte være stjålet, at de ble tatt før noe skjedde. Hadde ikke han vært så oppmerksom, er det bare fantasien som setter grenser for å spekulere i hva som da kunne ha hendt.

Det skal foreligge sterke grunner for at noen skal ha rett til erstatning i et tilfelle som dette. Etter statens mening er ikke dette tilfellet i denne saken. Begge de tiltalte har langt på vei seg selv å takke for at situasjonen ble som den ble. Bs manglende samarbeidsvilje med påtalemyndigheten, er noe av årsaken til den langvarige varetekten, og de indikasjoner som forelå ved de mange fengslingsmøter var ikke slik at forhørsrett og lagmannsrett i forbindelse med forlengelsene fant grunn til å gjøre spesielle anskrik. Det ble ikke påberopt psykiske helseplager av slik art verken i forhold til A eller B at dette i seg selv gjorde det nødvendig å ta for seg isolasjonen som spesielt bekymringsfull, selv om den var blitt langvarig. Saken var alvorlig og ble tatt på alvor av domstolene. Når det spesielt gjelder B var situasjonen slik at heller ikke fengselslege Øystein Mæland, som er en meget erfaren psykiater, fant å kunne gjøre noe, rett og slett fordi B ikke bidrog med noe som helst som gjorde det mulig å forstå at han virkelig var psykisk plaget slik at eventuelle hjelpetiltak kunne bli satt inn.

Avslutningsvis fremhever staten at det ikke er til å unngå at varetekt med isolasjon er et onde som nødvendigvis har sine virkninger. Særlig når de det gjelder selv må bære sin del av ansvaret for at påtalemyndighet og domstol har funnet det nødvendig å bruke slike virkemidler, skal det svært meget til før det bør bli tale om oppreisning fra det offentlige i den anledning. De forhold som B og A var utsatt for gikk ikke utover det ordinære i den situasjonen som var. Derfor er også byrettens kjennelse korrekt.

Uansett er de fremsatte krav vesentlig for høye etter statens mening og ikke i samsvar med praksis i tilsvarende saker.

Lagmannsretten bemerker:

Det er ikke av noen av de kjærende parter krevd erstatning for økonomisk tap. Ingen av de to var i arbeid da de ble arrestert, og annet økonomisk tap er heller ikke påstått. Begge krever oppreisning for skade av ikke-økonomisk art, jfr strpl §446. Grunnvilkåret for å kunne kreve slik oppreisning er imidlertid at betingelsene for å kunne kreve erstatning enten med hjemmel i strpl §444 første ledd eller strpl §445 er tilstede. Dersom betingelsene for å kunne kreve erstatning etter strpl §444 ikke foreligger, kan likevel erstatning gis etter strpl §445, men da bare dersom dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig.

Selv om grunnvilkårene for å kreve erstatning for økonomisk tap etter en av disse bestemmelsene foreligger, gjelder at for å kreve oppreisning for krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som er en følge av forfølgningen, må det etter strpl §446, i tillegg foreligge «særlige grunner».

Lagmannsretten er enig med byretten i at det var planlagt et attentat mot G og at de to, C og B var satt til å være eksekutører. Lagmannsretten finner det sannsynlig at det var en plan bak dette, og at person eller personer i motorsykkelklubben «Hells Angels» hadde et overordnet ansvar for planleggingen. Lagmannsretten finner det helt usannsynlig at disse to, C og B, som ikke var medlemmer i klubben, men bare «prospects», altså under vurdering med henblikk på eventuelt senere medlemsskap, på egen hånd skulle ha planlagt noe slikt.

Lagmannsretten er videre enig med byretten i at uansett om det var planlagt å ta livet av G eller ikke, var det for så vidt gjelder B ikke kommet lenger enn til en forberedende handling. Lagmannsretten er således enig med byretten i at det er sannsynliggjort at B ikke har utført den handlingen han ble frifunnet for. Lagmannsretten viser til byrettens begrunnelse som lagmannsretten i det vesentlige kan slutte seg til.

På den annen side er forholdet når det gjelder B at han, sammen med C, forsettlig hadde utstyrt seg med skuddsikker vest, og ble pågrepet med en fulladet maskinpistol med lyddemper og en ladd revolver. Våpnene var sikret, men for øvrig klare til bruk. De to hadde plassert seg i en stjålet bil, med falske skilter, nær det sted hvor en av hovedmotstanderne til den klubben de ønsket å bli opptatt som medlem i, kunne befinne seg, eller kunne ankomme til.

Slik sitter de når de blir avdekket og innbrakt av politiet til avhør m v. Det er også på det rene at B gjennom lang tid nektet å forklare seg. Lagmannsretten finner at disse forhold sett i sammenheng utgjør en slik situasjon som strpl §444 annet ledd tar sikte på. B har med andre ord, etter lagmannsrettens mening, selv forsettlig fremkalt forfølgningen på en slik måte at betingelsene for å tilkjenne erstatning etter strpl §444 første ledd ikke foreligger.

For at han skal kunne tilkjennes oppreisning må derfor retten finne det rimelig at erstatning skulle kunne tilkjennes etter strpl §445, eller som lagmannsretten sier og Høyesteretts kjæremålsutvalg slutter seg til i kjennelsen i Rt-1998-840, om det vil fremstå som kvalifisert urimelig om erstatning ikke blir gitt. Ved denne vurdering vil bl.a lengden av varetektstiden og betydningen av isolasjon, måtte tillegges vekt. Lagmannsretten kommer tilbake til dette nedenfor.

Lagmannsrettens flertall - lagmann Lundgaard og ekstraordinær lagdommer Moksness - finner i motsetning til byretten, det ikke mer sannsynlig at A var ansvarlig for planleggingen av attentatforsøket enn at noen andre var det. Etter bevisførselen for lagmannsretten finner lagmannsretten det ikke riktig å knytte den omtalte våpenlisten spesielt til våpnene som var i bilen. Det er gitt en troverdig forklaring for hvorfor denne listen ble funnet hjemme hos A forlovede, og det er på det rene at en slik liste var i klubblokalet i alle fall ett år i forveien. Heller ikke de øvrige indisier som byretten omtaler, er etter flertallets mening av en slik bevisverdi at de etter en totalvurdering gjør det mer sannsynlig at A har vært med på planleggingen enn at han ikke var det. Lagmannsrettens flertall finner således at for hans vedkommende, foreligger betingelsene for erstatning etter strpl §444 første ledd. Mindretallet - lagdommer Jensen - er på dette punkt av en annen oppfatning, se nærmere nedenfor.

Også når det gjelder A må imidlertid lagmannsrettens flertall vurdere om eventuell rett til erstatning må falle bort fordi A ved eget forsettlig forhold har fremkalt forfølgningen, jfr strpl §444 annet ledd. Lagmannsrettens flertall har som nevnt funnet at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for å anta at A har vært med på å planlegge attentatforsøket. På den annen side var han en av medlemmene i «Hells Angels» på det aktuelle tidspunkt, og lagmannsretten finner det svært sannsynlig at en eller flere av disse har vært med på å utstyre de to som befant seg i bilen med våpen og utstyr for øvrig. Det kan også hevdes at når A var med i et slikt miljø med slik innstilling til kriminalitet og til våpen og våpenbruk som «Hells Angels», har han seg selv å takke når han blir siktet og fengslet når noen fra miljøet planlegger en aksjon som dette. Miljøet er også så pass lite at det i seg selv gir grunnlag for å anta at han i alle fall kjente til planene. Han kunne derfor lett å ha unngått varetektsfengslingen ved å fortelle det han visste og derved bistått politiet med oppklaringen av saken.

Etter flertallets mening er imidlertid ikke dette tilstrekkelig til at strpl §444 annet ledd finner anvendelse. Det må mer solide holdepunkter til for at A faktisk har hatt slike kunnskaper om aksjonen for at det skal kunne sies at han forsettlig har fremkalt forfølgningen på en slik måte at betingelsene for å avslå erstatning/oppreisning etter strpl §444 annet ledd skal anses å foreligge.

For A vedkommende blir etter dette spørsmålet etter flertallets mening om det foreligger slik særlige grunner at han bør tilkjennes et «passende» beløp i oppreisning.

I kjennelsen av Borgarting lagmannsrett trykt i RG-1999-642, la lagmannsretten til grunn at en varetektsfengsling på over to år regelmessig måtte anses som uforholdsmessig når tiltalte til slutt blir frifunnet. I den saken forelå riktig nok ikke betingelsene for å yte erstatning etter strpl §444 slik at avgjørelsen var basert på bestemmelsene i strpl §445 og §446. I denne saken er det tale om varetektsfengsling på ca ett år, og det er på det rene at A ble dømt til fengsel i 5 måneder, slik at «overskuddsvaretekten», når det tas hensyn til prinsippet om prøveløslatelse etter 2/3 soning, var 259 dager. Etter lagmannsrettens mening er ikke dette så langvarig når det gjelder tiltale i en alvorlig drapssak at det i seg selv er tilstrekkelig til å begrunne et krav om oppreisning.

Det som imidlertid gjør saken spesiell er at A under hele varetektstiden var underlagt brev- og besøksforbud, og det kan ikke være tvilsomt at et slikt regime medfører betydelig sterkere psykiske belastninger enn det som er tilfelle ved et vanlig varetekts- eller fengselsopphold, hvor den innsatte i større grad får anledning til å kommunisere med utenverdenen og ha kontakt med medinnsatte.

Flertallet må legge til grunn at A på grunn av varetekten har hatt og har betydelige psykiske problemer og at han etter at han slapp ut på mange måter er blitt merket av oppholdet. Den sakkyndige for lagmannsretten har i sin skriftlige rapport som han utdypet under den muntlige forhandling, på generelt grunnlag uttalt at blant varetektsfanger som blir utsatt for isolasjon, er risikoen for å utvikle mer uttalte psykiske forstyrrelser større enn blant ikke-isolerte varetektsfanger, og varigheten av isolasjonen vil ha vesentlig betydning for bedringsmulighetene.

Flertallet finner etter bevisførselen at den langvarige isolasjon under varetektsoppholdet, har påført A slike psykiske lidelser at disse må anses som slik «særlig grunn» som skal til for å tilkjenne et passende beløp som oppreisning etter strpl §446. Flertallet finner imidlertid at A gjennom sitt forhold til våpen og sitt medlemsskap i «Hells Angels» har bidratt til å få rettet mistanken mot seg i en slik grad at det er forståelig at både at han ble både siktet og varetektsfengslet. Det er den langvarige isolasjonen som tilsier at han likevel bør tilkjennes et visst beløp i oppreisning. Når det gjelder beløpets størrelse er lagmannsretten henvist til et skjønn, og lagmannsrettens flertall finner at 50.000 kroner er passende.

Mindretallet - lagdommer Jensen - finner som byretten at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling han ble frifunnet for, uten at dette rokker ved frifinnelsen. B og C var i februar 1997 «prospects» i «Hells Angels», og det fremstår som usannsynlig at de helt på egen hånd skulle ha planlagt og utrustet seg for et slikt anslag mot lederen av en rivaliserende motorsykkelklubb. Det er all grunn til å anta at opplegget har vært styrt og tilrettelagt av en eller flere fullverdige medlemmer av klubben. A har opplyst at klubben i februar 1998 hadde 6 medlemmer, hvorav han var en. Enkelte omstendigheter som byretten har gjort rede for, knytter A direkte til tilretteleggelsen av anslaget. Disse omstendigheter kan isolert sett kanskje ikke tillegges stor vekt, men det er ikke fremkommet noe som utelukker A som tilrettelegger, og de må sammenholdes med de sterke indikasjoner som foreligger for at de fåtallige medlemmene i en slik klubb - i en generelt sett meget anspent situasjon - faktisk er blitt trukket inn i aktiviteter av slik vital betydning for klubben. Mindretallet er videre enig med byretten i at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har overskredet grensen mellom straffri forberedelse og straffbart forsøk. I den forbindelse tilføyes at det ikke er ukjent at det kan foreligge en straffbar handling i forhold til den som medvirker ved planlegging eller tilskyndelse, men ikke i forhold til den umiddelbare gjerningsmann. Oppreisningskravet for A del kan etter dette ikke baseres på strpl §444. Mindretallet finner imidlertid at A har rett til oppreisning etter strpl §446, jf. §445, og er som flertallet kommet til at beløpet passende kan settes til kr 50.000. Uten hensyn til grunnlaget for tiltalen om forsøk på overlagt drap, har varetektsoppholdet blitt for langvarig, spesielt når en tar i betrakting at A hele tiden var undergitt brev- og besøksforbud. Selv om tiltalen var alvorlig og etterforskning i dette miljø er komplisert og tidkrevende, må det i ettertid erkjennes at restriksjonene burde vært lempet på et tidligere tidspunkt. Mindretallet kan for øvrig i det alt vesentlig slutte seg til flertallets nærmere grunngivning for erstatningsutmålingen overfor A.

B satt i varetekt i 475 dager og ble dømt til fengsel i 6 måneder det vi si i 180 dager. Han ville normalt ha sonet 120 dager slik at hans «oversoning» var på 355 dager.

Lagmannsretten finner ved vurderingen av om han bør tilkjennes et visst beløp i oppreisning det naturlig å ta utgangspunkt i kjennelsen i Rt-1994-721 hvor kjæremålsutvalget la til grunn at et varetektsopphold på 191 dager i utgangspunktet ikke er særlig eller uforholdsmessig i forhold til en alvorlig siktelse. I den saken ble imidlertid siktelsen vesentlig redusert før hovedforhandlingen slik at varetektsfengsling basert på den opprinnelige siktelsen måtte ha fremstått som en vesentlig tilleggsbelastning. Det ble derfor av lagmannsretten i medhold av strpl §445 og §446 tilkjent oppreisning og erstatning med 85.000 kroner. Dette ble stadfestet av kjæremålsutvalget. Det fremgår ikke av Høyesteretts referat, eller av slutningen i lagmannsrettens kjennelse hvor stor del av dette som ble ansett å være oppreisning.

Det er på samme måte som for A, på det rene at B tilbrakte hele varetektstiden i isolasjon og at hans vekttap i løpet av den første halvpart av varetektstiden gav grunn til bekymring om hans psykiske helse, spesielt sett på bakgrunn av at det ikke syntes å foreligge somatiske årsaker til vekttapet. På den annen side må det på bakgrunn av vitneforklaring fra fengselslegen, Øystein Mæland, legges til grunn at B ikke bidrog når det gjaldt å avdekke mulige psykiske årsaker, og etter det lagmannsretten har forstått, ble hans helsetilstand i liten utstrekning brakt inn som argument ved fengslingsfornyelser.

Det er imidlertid på det rene at han har tatt sitt eget liv. Den sakkyndige, spesialist i psykiatri, overlege F, har ikke funnet noen annen forklaring på dette enn varetektsoppholdet. Det er imidlertid på det rene at overlege Restan har hatt et relativt begrenset materiale å gå ut fra, og lagmannsretten kan ikke utelukke at andre årsaker også kan ha vært medvirkende. Uansett legger lagmannsretten til grunn, ikke minst på grunnlag av forklaringen fra H, Bs samboer gjennom mange år, og mor til hans to mindreårige barn at han etter varetektsoppholdet var psykisk svært redusert. Lagmannsretten finner en bekreftelse på dette i måten han avsluttet sitt liv på.

Lagmannsretten finner etter dette at det foreligger en slik særlig og uforholdsmessig skade på grunn av forfølgelsen, at betingelsene for å tilkjenne erstatning etter strpl §445 er til stede. Av samme grunn bør det tilkjennes en viss oppreisning etter strpl §446. Slik situasjonen var for B finner imidlertid lagmannsretten at han i en viss utstrekning kan bebreide seg selv for den langvarige varetekt. Retten finner likevel bl.a fordi varetekten for hans vedkommende var noe lenger enn for A, at oppreisningsbeløpet bør settes høyere enn for ham.

Lagmannsretten finner at 100.00 kroner i oppreisning er passende for B, eller nå hans dødsbo.

Kjennelsen er enstemmig i resultatet, men avsagt med dissens når det gjelder begrunnelsen slik det fremgår ovenfor.

Slutning:

1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale A f. *.*..1962 50.000 - femtitusen - kroner i oppreisning innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale B, hans dødsbo 100.000 - etthundretusen - kroner i oppreisning innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.