LB-1999-18

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-12-10
Publisert:	LB-1999-00018
Stikkord:	Erstatningsrett, Årsakssammenheng, Nakkesleng
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 97-07658 A/46 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00018 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00499.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tor Ingebrigtsen). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Vigdis Tronrud).
Forfatter:	Lagdommer Sissel R Langseth, formann. Lagdommer Ola Dahl. Herredsrettsdommer Tore Hagen
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Bilansvarslova (1961) §4

Saken gjelder krav om erstatning for personskade (nakkeslengskade) etter trafikkuhell.

A er født *.*. 1948. Hun er ugift og har ingen barn. Etter fullført videregående skole og folkehøyskole tok hun toårig distriktshøyskole på administrasjonslinjen med eksamen i 1975. Hun har hatt en rekke forskjellige stillinger før hun i 1981 begynte i sekretariatet for Markedsrådet og Forbrukertvistutvalget. Her arbeidet hun frem til den angjeldende trafikkulykken.

Om morgenen den 17 mars 1987 var A innblandet i et trafikkuhell på vei til arbeid. As personbil, en Lada Samara 1986-modell, sto stille da den ble påkjørt bakfra av en Nissan Cherry. As bil ble kastet fremover og støtet sammen med foranstående bil, en Peugeot 205 GT, som også sto stille. Deretter ble hun igjen truffet av Cherryen. Føreren av Cherryen har i skademeldingen opplyst at han kjørte i ca 40 km/t da situasjonen oppsto, og i rapport 7 mai 1998 fra Rekon er det konkludert med en hastighetsendring på Ladaen på mellom 15 og 20 km/t. Både Ladaen og Cherryen ble påført skader mens det ikke foreligger opplysninger om hva som skjedde med Peugeoten.

Etter ulykken kjørte A videre til sitt arbeidssted på Lysaker der hun oppsøkte bedriftslegen, dr Jan Strømme, med sterke hodesmerter. Hun var i arbeid i ca en uke før hun ble sykemeldt. Etter å ha vært sykemeldt i ett år gikk hun direkte over på 100 % uførepensjon.

Ansvarlig forsikringsselskap, Storebrand Skadeforsikring AS (Storebrand) dekket As behandlingsutgifter og inntektstap til og med 1993. I 1993 ble Storebrand og As advokat enige om at det skulle innhentes en spesialisterklæring fra dr Einar Kinge, spesialist i nevrologi. I sin erklæring 22 oktober 1993 konkluderte han med at det ut fra et nevrologisk organisk grunnlag var mindre sannsynlig at As nåværende plager var forårsaket av trafikkulykken. Han anbefalte allikevel at hun ble henvist til spesialist i psykiatri for å få påvist en eventuell psykogen årsakssammenheng.

A var ikke villig til å la seg undersøke av spesialist i psykiatri på dette tidspunkt, og Storebrand besluttet under henvisning til dr Kinges erklæring at det ikke var grunnlag for ytterligere utbetalinger.

A var sterkt uenig i dr Kinges vurdering, og hun tok selv kontakt med forskjellige eksperter på området. Hun lot seg bl a undersøke av dr Magnus Robberstad, spesialist i bl a nevrologi som i udatert erklæring fra juni 1996 konkluderte med at det forelå en nakkeslengskade som er årsak til hennes nåværende helseplager, og at hun ikke kan forventes å komme tilbake til arbeid. Han vurderte den somatiske medisinske invaliditet til 15 %, og mente at det burde innhentes en tilleggsuttalelse fra psykolog eller psykiater for å få avklart en eventuell medisinsk invaliditet på det psykiatriske området.

A kontaktet dr Jan Eyvind Rekvig, spesialist i psykiatri, som avga erklæring 17 desember 1996. Han forutsatte at A var å betrakte som 100 % varig ervervsufør, og at hun hadde en 15 % medisinsk invaliditet som følge av en nakkeskade. På den bakgrunn konkluderte han med at A hadde en 5 % tilleggsinvaliditet som følge av rene psykiske årsaker.

Den 3 september 1997 tok A ut stevning ved Oslo byrett mot Storebrand Skadeforsikring AS med krav om erstatning for personskade etter trafikkulykken. Storebrand mente at selskapet ikke var erstatningsansvarlig idet det ikke forelå årsakssammenheng mellom trafikkulykken og de helseplagene som A hadde.

Oslo byrett avsa 25 september 1998 dom med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale erstatning til A med kr 20.000,- med tillegg av 12 - tolv - prosent p.a. rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

2. Partene bærer sine egne saksomkostninger.

Byretten kom til at det ikke var tilstrekkelig godtgjort at det forelå påregnelig årsakssammenheng mellom ulykken og hennes helseplager. Det ble lagt avgjørende vekt på at det ikke var påvist noen fysiske skader, at symptomutviklingen var atypisk og at selskapet ikke kunne anses erstatningsansvarlig om ulykken hadde utløst eventuelle premorbide forhold som ga A hennes nåværende plager.

For nærmere detaljer vedrørende hendelsesforløpet vises til byrettens dom, der sentrale deler av de medisinske erklæringer er gjengitt, og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandlingen fant sted i Oslo tinghus 1 - 5 november 1999. A møtte sammen med sin medhjelper og prosessfullmektig og avga forklaring. Storebrand Skadeforsikring AS var representert ved selskapets prosessfullmektig. Det ble avhørt ti vitner, hvorav åtte som sakkyndige. Videre ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

Årsakssammenheng

Byretten har tatt feil i bevisvurderingen når det gjelder spørsmålet om påregnelig årsakssammenheng. Det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom ulykken og As helseplager. A var fysisk og psykisk normal før ulykken. Hun var i 100 % stilling, og hun har aldri hatt sykefravær av betydning. Hun levde et aktivt liv både på arbeid og i fritid, og hun var fornøyd med tilværelsen. Etter ulykken falt hun helt sammen. Med en liten nyanse for dr Rekvig, har alle som har uttalt seg, også dr Kinge konkludert med at ulykken er årsak til hennes helseplager. Trygdemyndighetene har vurdert henne som 100 % arbeidsufør og ansett trafikkulykken som den eneste årsak til hennes plager.

Det er ingen forskjell på somatiske og psykiske skader erstatningsrettslig. Betingelseslæren fører til ansvar, jf Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 1995, 3 utgave, s 256 og P-pilledom II, Rt-1992-64. Skaden ville ikke ha inntrådt dersom trafikkulykken tenkes borte.

Selv om det ikke har noen betydning for erstatningsspørsmålet, er det viktig for A å få avklart om det er fysiske eller psykiske årsaker til hennes plager. Dr Robberstad konkluderte med at mesteparten av hennes plager skyldes en fysisk skade i nakken, og hun oppfyller de kravene som er oppstilt for å konstatere årsakssammenheng i Anne Lene Lie-dommen, Rt-1998-1565.

Det kan ikke reises tvil om at den aktuelle påkjørselen var adekvat og tilstrekkelig til å gi A en varig skade. Rekon har foretatt en analyse av ulykken der det konkluderes med at As bil fikk en hastighetsendring på mellom 15 og 20 km/t som følge av påkjørselen bakfra, jf utredning 7 mai 1998. Det er i dette området at det er størst fare for å få varige skader, jf artikkelen, European research in whiplash injury prevention og vitneforklaringen fra dosent Mats Svensson. Foruten hastighetsendringen er det en rekke andre forhold som har betydning for påkjørselens skadeevne, bl a type stol, type bil, nakkestøttens utforming og skadelidtes kjønn.

A hadde akuttsymptomer forenlig med en varig skade. Hun oppsøkte dr Strømme ca ni timer etter ulykken med store hodesmerter. Strømme er ikke sikker på om A også klaget over nakkesmerter, men at han ga henne en halskrage kan tyde på det. Dr Nestvold nevner nakkesmerter i sin erklæring 9 september 1987, og manuell terapeut Bjørnstad opplyser i brev 9 mai 1994 at da A gikk til behandling hos ham høsten 1987, klaget hun over smerter i det interscapulære området som bredte seg ut i skulderen og nedover i armen. Dr Levin og dr Robberstad har i sine undersøkelser av A henholdsvis vinteren 1988 og sommeren 1996 fremprovesert smerter i hodet ved å trykke på nerver i nakken. Det er mye som tyder på at disse nakkesmertene forelå allerede rett etter ulykken. At de ikke har vært så uttalte, kan skyldes at de ble overdøvet av As meget kraftige hodesmerter.

Subsidiært gjøres gjeldende at hodepine er et tilstrekkelig akuttsymptom. Det vises til at dr Nordal i sin uttalelse til Høyesterett i Anne Lene Lie-saken, fremholder at det må foreligge akuttsymptomer fra nakke eller hode. Både dr Robberstad og dr Laake har i sine vitneforklaringer, med henvisninger til anerkjent medisinsk litteratur, uttalt at hodepine er et tilstrekkelig akuttsymptom.

Det er ingen tvil om at det foreligger brosymptomer fra akuttfasen frem til den kroniske fasen. A ble sykemeldt etter en uke, og har siden vært så dårlig at det ikke har vært aktuelt å arbeide. Hun fikk uførepensjon uten at attføring ble prøvd, og det har ikke vært noen periode etter ulykken hvor hun har vært merkbart bedre.

De symptomene og plagene A har hatt og har, er alle forenlige med en nakkeslengskade. Hun har vært undersøkt av en rekke leger, og det er bare dr Kinge som uttaler at en ikke står overfor en nakkeslengskade. Men også dr Kinge mener at A har mange symptomer som er typiske for pasienter med nakkeslengskade. Det vises også til at det er gjort objektive funn. Dr Nestvold og dr Robberstad har funnet nedsatt bevegelighet i nakken. Optometrist Kolsrud har foretatt en visagraphmåling 24 januar 1997 der det konkluderes med at A har et synsproblem som med overveiende sannsynlighet skyldes en nakkeskade. Dette resultatet støttes også av dr Tjells synstest (SPNT-test), jf erklæring 3 april 1999 og av psykolog Gimses funksjonsanalyse, jf rapport 13 januar 1996. Det er videre foretatt thermografiundersøkelser som viser et smertebilde som er forenlig med en nakkeslengskade, jf rapport 24 mai 1995 fra Diatherm AS. MRI foretatt i USA 14 januar 1998 avdekker degenerative forandringer og MR foretatt av dr Volle i Tyskland viser ligamentskade og skade på fasettleddet. Dersom A hadde hatt disse skadene før ulykken ville hun ikke ha følt seg frisk.

Det foreligger ingen alternative årsaker som kan forklare As helseplager. At plagene oppsto etter trafikkulykken gjør at enhver annen årsak fremstår som helt usannsynlig. Det er forsikringsselskapet som har bevisbyrden for at As helseplager eventuelt skyldes noe annet enn trafikkulykken, jf Høyesteretts dom 19 mai 1999.

Hovedårsakslæren kommer inn dersom det forutsettes at ulykken alene ikke er tilstrekkelig til at As plager skulle oppstå. Det må imidlertid sees bort fra uvesentlige årsaksfaktorer, jf Lødrup, s 279 og Nygaard, Skade og ansvar, 1992, 4 utgave, s 330. Trafikkuhell er nettopp egnet til å skade passasjerer, og trafikkskader skal ha et sterkt vern. Den eneste trolige årsak til skaden er trafikkulykken.

De plagene A har fått er en adekvat, påregnelig følge av trafikkuhellet. Nakkeslengskader, herunder psykiske plager, er kjente skader etter trafikkuhell, og noe som bilansvaret typisk skal omfatte. Det er ingen tvil om ansvarsgrunnlaget her, og som den store hovedregel vil påregnelighetsvurderingen falle sammen med ansvarsspørsmålet, jf Nygaard, s 350. At skaden er sjelden, gjør den ikke inadekvat. Hastighetsendringen på As bil ligger i det området som oftest fører til langvarige skader, jf artikkelen, European research in whiplash injury prevention.

Erstatningsutmålingen

Erstatningskravet er basert på at A er 100 % ervervsmessig ufør og har en medisinsk invaliditet på 20 %. Den medisinske invaliditet samsvarer med konklusjonene i de sakkyndige spesialisterklæringene fra dr Robberstad og dr Rekvig. At hun må anses som 100 % ervervsufør er i overensstemmelse med trygdemyndighetenes vurdering av hennes plager. Hun har vært helt ute av yrkeslivet siden trafikkuhellet, og det er ingen ting som tyder på at hun vil kunne komme tilbake. Det bestrides at legeforeningens retningslinjer for vurdering av nakkeskader, der det hevdes at den ervervsmessige uførhet vanligvis er 20 % over den medisinske invaliditet, kan legges til grunn. Det er ingen slik sammenheng, og som fremholdt av dr Robberstad i hans vitneforklaring er dette i strid med de erfaringene man har i Rikstrygdeverket.

A mener at skjæringspunktet mellom lidt tap og fremtidig tap mest hensiktsmessig bør settes til 1 januar 2000.

Menerstatning kreves med kr 80 000,-. Kravet bygger på at A faller inn under basisgruppe I i invaliditetstabellen for menerstatning, dvs en invaliditetsgrad på mellom 15 - 24 %, jf forskrift om menerstatning ved yrkesskade. Ut fra spesialisterklæringene til dr Robberstad og dr Rekvig er det grunnlag for å fastsette en særskilt invaliditetsgrad for de helseplagene A har som kan tilbakeføres til en psykisk lidelse.

Påførte ekstrautgifter kreves erstattet med kr 254.198,-. Storebrands avvisende holdning til erstatningskravet gjorde det nødvendig å foreta en rekke undersøkelser, også i Tyskland og USA, for å påvise at det forelå en nakkeslengskade. Advokatutgiftene er blitt høye, men ikke høyere enn det som har vært nødvendig for å ivareta As interesser. A har ikke vært i stand til å ivareta sine egne interesser, og saken har pågått over lang tid. Det er ressurskrevende å være på skadelidtesiden i slike saker. De behandlingsutgiftene som kreves er beskjedne sammenlignet med hva som er normalt i slike saker. Selv om en behandling ikke har noen kurerende effekt, er den viktig for å dempe smerter og andre plager. A har hatt godt utbytte av all den behandling hun har fått. Hennes lydømfintlighet kom i forbindelse med skaden, og hun må derfor kunne begrense de støykildene som er rundt henne i størst mulig grad.

Fremtidige utgifter kreves erstattet med kr 176.765,-. Fysikalsk behandling har ingen kurativ effekt, men den kan ha en vedlikeholdseffekt. A har selv gode erfaringer med både fysikalsk behandling og trening. Hun vil trenge hjelp til vanlig husarbeid, og til slikt vedlikeholdsarbeid som hun utførte selv tidligere. Hennes kognitive problemer gjør at hun trenger bistand til å hjelpe seg med juridiske og økonomiske forhold i hverdagen. Til nå har hun fått hjelp av slekt og venner til dette.

Lidt inntektstap kreves erstattet med kr 307.926,-.

Inntektstapsberegningen for årene 1993 - 1997 er basert på den garanterte minsteinntekt for den stillingen som A hadde på ulykkestidspunktet. Dette er egentlig et urimelig lavt krav idet det er all grunn til å tro at hun ville fått mer enn minstelønn.

For 1998 legges det til grunn at A ville hatt en normalinntekt for den gruppen hun kan plasseres i ut fra utdanning og alder i lønnsstatistikken for statsansatte. En kommer da på samme nivå som en normalinntekt for en førstekonsulent, og det er all grunn til å tro at hun ville hatt en slik stilling i 1998, jf vitneforklaringen fra direktør Stalheim i Forbrukerrådet. I hvert fall kan ikke inntektstapet settes lavere enn kr 238.000,- som er minstelønnen for den stillingen hun var i da ulykken skjedde.

For 1999 er lidt inntektstap beregnet med utgangspunkt i lønnsnivået for 1998 med et påslag på 3 % i lønnsvekst.

Det er ikke grunnlag for å gjøre fradrag for reiseutgifter til og fra arbeid. A pleide å sykle til og fra arbeid. I de første årene ble det ikke gjort fradrag for reiseutgifter, og det må anses akseptert fra selskapets side at det ikke skulle gjøres fradrag.

Fremtidig inntektstap kreves erstattet med kr 520.544,-. Det er da lagt til grunn en lønnsvekts og en vekst i utbetalingene fra folketrygden på 3 % i forhold til 1999. Det bestrides at det er grunn til å gjøre fradrag for reiseutgifter på kr 7 000,- som lagt til grunn av selskapet.

Tap i alderspensjon kreves erstattet med kr 166.262,-. Tapet utgjør differansen mellom årlig tilleggspensjon med skaden og uten skaden med en forventet levetid på 14,58 år etter fylte 67.

Skatteulempen er beregnet til kr 146.465,- på grunnlag av fremtidige ekstrautgifter og fremtidig inntektstap.

Etter dette er det samlede erstatningskravet beregnet til kr 1 654.392,-.

Den ankende part har nedlagt slik endelig påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A, begrenset oppad etter rettens skjønn til kr 1.654.392,-.

2. A tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten, men tillegg av lovens rente fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling finner sted.

Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har i hovedsak anført:

Årsakssammenheng

Det bestrides ikke at As helseplager er reelle. Det er imidlertid ikke sannsynliggjort påregnelig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og hennes helseplager. Det er A som har bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng, herunder at det ikke foreligger alternative årsaker. Ved bevisbedømmelsen vil nedtegnelser foretatt i tid nær opp til hendelsen måtte tillegges avgjørende vekt, jf Anne Lene Lie-dommen, Rt-1998-1565.

Når man skal ta stilling til om det foreligger årsakssammenheng må det baseres på en allment akseptert medisinsk viten. Dette er understreket av Høyesterett i Anne Lene Lie-dommen. Her betones også viktigheten av at en bygger på den konsensus som er beskrevet i rapporten fra den såkalte Quebec Task Force (QTF). A har vist til en rekke artikler og ulike publikasjoner som må sees på med betydelig skepsis inntil de er evaluert på en forsvarlig måte.

Det synes å være enighet om at A ikke har noen hjerneorganisk skade. Røntgen som ble tatt umiddelbart etter ulykken viste heller ikke noe unormalt i nakken. I ettertid er det gjort en rekke nye undersøkelser som A mener dokumenterer objektive funn. QTF gir ingen anvisning på at en kan trekke konklusjoner ut fra noen av de undersøkelsene som er gjort. At det ti år etter ulykken ble funnet degenerative forandringer i nakken på en IMR-undersøkelse foretatt i USA sier ingen ting om årsakssammenheng. MR-undersøkelsen foretatt av Dr Volle i Tyskland er ikke evaluert i Norge, og selv om det her finnes tegn på noe patologisk, sier det ikke noe om årsakssammenheng. Verken optometrist Kolsruds visagraphmåling eller dr Tjells synstest er allment aksepterte metoder. Dersom dr Tjells test er så pålitelig som det påstås, står en overfor en sensasjon. Det er også tatt thermografibilder, men slike er aldri blitt tillagt vekt av en domstol. Det er heller ikke konstatert noen nevrologiske utfall. At dr Robberstad fant nedsatt bevegelighet i nakken, er ikke et objektivt funn i den forstand at det er bevis for en nakkeskade.

Det en således står overfor er eventuelt en bløtdelsskade, dvs WAD-grad 1 eller 2 i den inndeling som er foretatt i QTF. WAD-graderingen har fått tilslutning av Høyesterett i Anne Lene Lie-dommen. I denne saken var dr Nordal oppnevnt som sakkyndig, og han oppstilte, med grunnlag i QTF, fire grunnvilkår som måtte være oppfylt for at det skulle kunne konstateres årsakssammenheng. Spørsmålet er om disse betingelsene er oppfylt.

Det er enighet om at hastighetsendringen var på mellom 15 - 20 km/t. Isolert sett er dette så kraftig at en ikke kan utelukke varige plager. Hastighetsendringen var imidlertid ikke voldsom, og den er i den nedre skala for hva som kan føre til varige skader. Det må antas at skadeevnen blir større jo større hastighetsendring. Det vises til en dom 31 mai 1999 i Frostating lagmannsrett der det legges til grunn at en hastighetsendring på under 17 km/t ikke kan skape en varig skade.

Det er også enighet om at A hadde symptomer som opptrådte umiddelbart etter ulykken. Storebrand gjør imidlertid gjeldende at disse symptomene ikke er forenlig med en varig nakkeslengskade, idet A ikke hadde nakkesmerter.

Storebrand mener at det må foreligge nakkesmerter initialt. I QTF er nakkesmerter beskrevet som et symptom under WAD 1 og 2, og i legeforeningens retningslinjer for vurdering av nakkeskader er nakkesmerter initialt nevnt som et kriterium. At dr Nordal i sin erklæring til Høyesterett i Anne Lene Lie-saken har nevnt symptomer fra nakke eller hode, kan ikke tillegges avgjørende vekt. Dr Nordal bygger på QTF, og her er presisjonsnivået ikke blitt bra nok. Det vises også til dr Kinges vitneforklaring der han opplyser at han har vært i kontakt med dr Nordal som kunne bekrefte at det ved en alvorlig nakkeskade må foreligge nakkesmerter som et akuttsymptom.

Det må legges til grunn at A ikke hadde nakkesmerter umiddelbart etter ulykken. De nedtegnelser som er nær hendelsesforløpet i tid må her være avgjørende, jf Anne Lene Lie-dommen. A oppsøkte bedriftslege Strømme rett etter ulykken, og han har bare rapportert om hodepine. Det står ingen ting om nakkesmerter i journalen. I As korrespondanse med trygdemyndighetene har hun heller ikke nevnt nakkesmerter. Dr Kinge var den første spesialisten som undersøkte A med fokus på årsakssammenhengen, og hun nevnte ikke nakkesmerter til ham.

A har hatt sammenhengende plager fra ulykken og fremover, men symptomutviklingen har ikke vært forenlig med en nakkeslengskade. Dr Robberstad fant seks år etter ulykken nye og forsterkede plager i forhold til det som er nedtegnet tidligere. Dr Kinge registrerte lydømfintlighet som As sterkeste plage, noe som er atypisk. Ved en så alvorlig nakkeskade burde det forventes at nakkesmerter var mer sentralt, men de har i hvertfall ikke hatt mer enn en beskjeden plass hos A sammenlignet med andre plager.

Dr Kinge har i sin spesialisterklæring 22 oktober 1993 konkludert med at det ikke er årsakssammenheng mellom As plager og trafikkulykken på et nevrologisk organisk grunnlag, og hans vurdering må legges til grunn. Han er respektert på begge sider, og ble i denne saken oppnevnt etter forslag fra As advokat. Hans vurderinger av saken er gjort på grunnlag av allment akseptert medisin slik den er kommet til uttrykk i QTF.

Dr Robberstad har i sin udaterte spesialisterklæring fra juni 1996 konkludert med at det foreligger årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As helseplager. Av flere grunner mener Storebrand at retten ikke kan legge hans vurdering til grunn. Robberstad er kritisk til QTF, og viser stadig til andre undersøkelser som ikke er allment akseptert i det medisinske miljø. I sin erklæring har han uriktig lagt til grunn at A hadde nakkesmerter, og at det er nok med hodepine som et akuttsymptom. Erklæringen er i strid med legeforeningens retningslinjer for vurdering av nakkeskader der det heter at det bør skilles klart mellom objektive funn og subjektive opplevelser. Det var A selv som oppsøkte Robberstad, og han har vist et engasjement i saken som gir grunn til å stille spørsmål ved hans objektivitet. Det må også nevnes at forsikringsbransjen har mistet tilliten til hans upartiskhet, jf eksempelvis Tønsberg byretts kjennelse 25 august 1998 der det ble besluttet å utelukke ham som rettsoppnevnt sakkyndig.

De andre legene som har vært inne i saken har vært det i behandlingsøyemed, og har ikke selv tatt stilling til årsakssammenhengspørsmålet. Man så også annerledes på nakkeslengskader for ti år siden.

Det er også reist spørsmål om As helseplager helt eller delvis kan tilbakeføres til rene psykiske årsaker, jf særlig vitneforklaringen fra dr Rekvig.

Det er A som har bevisbyrden for at det foreligger en slik årsakssammenheng, dvs at hun må sannsynliggjøre med mer enn 50 % at hennes helseplager er en psykisk følge av trafikkulykken. Det er et medisinsk spørsmål, og Storebrand kan ikke se at det foreligger noe i saken som kan gi retten et tilstrekkelig faglig fundament og grunnlag for å komme til en slik konklusjon. Dr Rekvig har avvist at det foreligger et posttraumatisk stressyndrom, men han har i sin spesialisterklæring ikke oppstilt noen annen diagnose. I sin forklaring i retten nevnte han «somatoform smertelidelse» som det mest dekkende for As tilstand. Dette er imidlertid en tilstand som nesten aldri kan fremkalles av en bestemt utløsende faktor, jf Dahl, Eitinger, Malt og Retterstøl, Lærebok i psykiatri, s 302. Trafikkulykken var rent faktisk svært lite dramatisk, og dr Rekvig har heller ikke tillagt den særlig vekt. Etter ulykken gikk A i terapi hos dr Hansen, og han knyttet hennes plager til en hendelse i England der A 17 år gammel opplevde at en liten gutt hun hadde ansvaret for ble påkjørt. A opplever ikke selv å ha psykiske plager, og det kan således også være andre premorbide forhold som ikke er kommet frem.

Det er ikke selskapets oppgave å sannsynliggjøre alternative årsaker. Det er A som har bevisbyrden. Det nevnes imidlertid at det er mange opplysninger i saken som tyder på at hennes plager skyldes premorbide forhold. Hun opplevde og har beskrevet trafikkulykken på en uvanlig dramatisk måte, hun har hatt selvmordstanker, gått til psykolog osv, og samlet gir dette et bilde som kan tyde på en psykogen årsak. Det vises også til at det ikke er uvanlig å ha slike plager som A.

Subsidiært gjøres gjeldende at trafikkuhellet uansett har hatt en så uvesentlig betydning i årsaksforholdet at det ikke er grunnlag for å knytte ansvar til det, jf hovedårsakslæren og P-pilledom II, Rt-1992-64.

Atter subsidiært gjøres gjeldende at de helseplager A har fått er upåregnelige. Det er helt ekstraordinært at et slikt trafikkuhell skal kunne gi så store plager. Særlig ekstraordinært blir det dersom hennes plager er rene psykiske lidelser etter trafikkuhellet. Det vises til Rossnesdommen, Rt-1997-1, Borgarting lagmannsretts dom 12 januar 1999 og Borgarting lagmannsrett dom 10 august 1999 der psykosomatiske lidelser ikke kunne anses som påregnelige følger av trafikkuhellet. Det kan ikke ha noen betydning for påregnelighetsvurderingen hva slags psykiske lidelser en står overfor.

Atter subsidiært gjøres gjeldende at skadefølger ut over det som selskapet allerede har dekket, er upåregnelige.

Erstatningsutmålingen

Selskapet har ingen innvendinger mot den utregningsmetoden som A har benyttet.

Det er et hensiktsmessighetsspørsmål når en vil sette skjæringspunktet mellom lidt tap og fremtidig tap, og selskapet har lagt til grunn 1 januar 1999 som det naturlige.

Menerstatning. Det er ikke grunnlag for en egen medisinsk invaliditet for psykiske plager idet disse skal være innveid i skaden, jf forskrift om menerstatning ved yrkesskade del II pkt 1.10 og 2.1. Kommer retten til at A må anses 15 % medisinsk invalid eller mer, har selskapet ingen innvendinger mot utmålingen av kravet.

Inntektstapet. As utregning forutsetter at hun er 100 % arbeidsufør som følge av ulykken. Dette samsvarer ikke med legeforeningens retningslinjer for vurdering av nakkeskader der det er anslått at den ervervsmessige invaliditet ikke skal være større en 20 % over den medisinske. Det er heller ikke rimelig å tro at hun ville ha vært i fullt arbeid dersom ulykken ikke hadde skjedd. Det må tas hensyn til As premorbide forhold, jf Rossnesdommen.

Det må også gjøres fradrag for reiseutgifter. Når man har arbeidsinntekt har man også utgifter, og disse må fastsettes skjønnsmessig, jf Horsengdommen, Rt-1993-1538. Selskapet anslår reiseutgiftene til kr 6 000,- pr år i perioden 1993 - 1997 og kr 7 000,- for 1998 og fremover.

Det er ingen uenighet om størrelsen på inntektstapet i perioden 1993 til 1997.

Selskapet kan ikke se at det er grunnlag for at inntekten skal settes opp med 30 % i 1998. Retten bør legge seg på et nøkternt nivå, og Storebrands forslag på kr 227.000,- innebærer også en større påplussing i forhold til 1997.

Påløpte utgifter. Årsaksspørsmålet kommer inn også her. Dersom As plager skyldes psykiske årsaker, er det åpenbart at en rekke poster bortfaller fordi de gjelder utgifter med å finne en fysisk årsak til skaden. Det er for øvrig bare nødvendige og rimelige utgifter som kan kreves erstattet, jf Skolanddommen, Rt-1993-1547. Det har ikke vært nødvendig å bruke så store beløp på ulike undersøkelser, som reiser til Tyskland og USA. Thermografiundersøkelsene var helt unødvendige da de ikke er tillagt vekt i rettspraksis som bevis for årsakssammenheng. Selskapet har forståelse for at A har behov for advokathjelp, men utgifter av denne størrelsesorden kan ikke ha vært nødvendige.

Fremtidige utgifter. Selskapet har ingen innvendinger mot at det gis erstatning for utgifter til tyngre husarbeid og vedlikeholdsarbeid. Også uten skaden må det imidlertid forventes at A ville få behov for hjelp til dette når hun nådde en viss alder. Øvrige utgifter som kreves erstattet er ikke nødvendige.

Pensjonstap. Et eventuelt pensjonstap må fastsettes etter skjønn, jf Ølbergdommen, Rt-1993-1524. Det fins ingen eksempler fra rettspraksis hvor en har fått gjennomslag for noe i nærheten av hva som er krevd i denne saken.

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger for byretten og lagmannsretten, bemerkes at Storebrand fremmet tilbud om erstatning før stevning ble tatt ut. Selskapet mener at tilbudet var på kr 350.000,-, men er ikke helt sikker på beløpets størrelse. Videre har selskapet allerede dekket utgifter i tre år pluss kr 20 000,- til advokathjelp.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 25.09.98, punkt 1, stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Storebrand har erkjent ansvarsgrunnlag etter bilansvarsloven §4. Spørsmålet er om det foreligger årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As helseplager, og hva som i så fall er As erstatningsmessige tap.

Årsakssammenheng

A er i dag 51 år. Etter trafikkulykken for ca tolv år siden har hun ikke vært i arbeid. Hun er innvilget 100 % uførepensjon med virkning fra 1 april 1988. Hennes helseplager i dag er mange. Retten har forstått A slik at hovedplagene er hodepine, smerter i skuldrene med strålingen utover i armer og fingre, konsentrasjonssvikt, hukommelsesproblemer, trettbarhet og en intellektuell og sosial funksjonssvikt.

Lagmannsretten har kommet til at det foreligger påregnelig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og de fysiske og psykiske plagene A har i dag, og som har gjort henne 100 % arbeidsufør og til en viss grad medisinsk invalid. Retten har lagt avgjørende vekt på at selve påkjørselen var kraftig nok til å gi en skade i nakken som kan gi varige alvorlige helseplager, og at det ikke er fremkommet noe som kan gi grunnlag for å knytte hennes plager til andre årsaksfaktorer.

Nakkesleng (whiplash) er betegnelse på en mekanisme som særlig er aktuell ved påkjørsler bakfra. Det siste tiår er det foretatt omfattende forskning for å søke å klarlegge skadefølger for personer som blir utsatt for dette, men det er fremdeles sterkt omstridt hvor mye som skal til for å utløse skadefølger, samt omfanget og varigheten av disse. I Anne Lene Lie-dommen, Rt-1998-1565 er det presisert at domstolene så langt mulig må bedømme disse sakene i lys av allment akseptert medisinsk viten, og det er i den forbindelse spesielt pekt på rapporten fra Quebec Task Force som oppfattes å være en internasjonal konsensus på dette felt. Dette er også utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering av saken med støtte av de sakkyndige uttalelsene som foreligger.

Det har ikke vært oppnevnt sakkyndige, verken for byretten eller lagmannsretten. Det foreligger imidlertid tre spesialisterklæringer i saken. Som tidligere nevnt ble den første avgitt av dr Kinge den 22 oktober 1993. Han tok bare stilling til om det var årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As helseplager ut fra et nevrologisk organisk grunnlag. Han konkluderte slik:

A, født xx.xx.48, var 17.03.87 utsatt for et trafikkuhell hvor hun ble påkjørt bakfra. A har senere hatt en rekke plager. Ut fra et nevrologisk organisk grunnlag finner jeg det mindre sannsynlig at hennes nåværende plager er forårsaket av trafikkulykken 17.03.87. Jeg vil allikevel anbefale at hun henvises til spesialist i psykiatri for å få påvist en eventuell ikke-organisk, dvs psykogen, årsakssammenheng.

Denne konklusjonen opprettholdt dr Kinge i sin forklaring for lagmannsretten. Han la avgjørende vekt på at As symptombilde var atypisk for en nakkeslengskade, særlig fordi nakkesmerter har vært fraværende eller lite fremtredende. Han tilføyde imidlertid på direkte spørsmål at han mente A ikke ville hatt de helseplagene hun har i dag dersom trafikkulykken tenkes borte.

Som tidligere nevnt kom dr Robberstad til en annen konklusjon i sin spesialisterklæring (udatert) fra juni 1996. Han konkluderte med at det var årsakssammenheng mellom trafikkulykken og de helseplagene A hadde, dvs at de nakkeskadene hun pådro seg ved påkjørselen var årsak til at hun hadde helseplager som gjorde henne 100 % arbeidsufør resten av livet og 15 % medisinsk invalid. Videre fremholdt han at A hadde fått psykiske problemer etter ulykken, og han rådet henne derfor til å innhente en tilleggsvurdering fra psykoterapeut, psykolog eller psykiater for å avklare om hun led av invalidiserende psykiatriske plager i dag. Disse vurderingene opprettholdt Robberstad i sin vitneforklaring.

Dr Rekvig undersøkte A med henblikk på eventuelle psykiske årsaksfaktorer, og i sin spesialisterklæring 17 desember 1996 konkluderte han slik:

Trafikkulykken i 1987 anses som årsak til varig uførhet. Pasienten er å betrakte som 100 % varig ervervsmessig ufør.

Den medisinske uførheten er på bakgrunn av nakkeskader vurdert av nevrolog anslått å være 15 %. Ved den psykosomatiske utredning er symptombildet delvis forstått på bakgrunn av premorbide livshendelser som forut for ulykken ikke har gitt symptomer, men som gir manifeste symptomer utløst av den aktuelle hendelsen. Dels faller denne delen av symptomene sammen med de symptomer som knyttes til den somatiske skade, dels påvises tilleggssymptomer i form av angst og depresjon, som til sammen anslås til 5 % invaliditet, som kommer i tillegg til 15 % medisinsk invaliditet på bakgrunn av nakkeskaden.

Vurderingen gjøres i henhold til invalidetabell fastsatt av Sosialdepartementet samt Den norske lægeforenings retningslinjer for vurdering av nakkeskader.

Storebrand har påpekt at dr Rekvig ikke har vurdert om As helseplager kan skyldes fysiske skader i nakken, og at han feilaktig har forutsatt at det foreligger slike nakkeskader. I sin forklaring for lagmannsretten opplyste dr Rekvig at det ikke hadde noen betydning for hans vurdering av årsakssammenhengen om A hadde en fysisk nakkeskade eller ikke. Retten forsto ham slik at han uansett mente at trafikkulykken var årsak til As helseplager. Dersom det ikke er noen fysisk skade i nakken som kan være årsak til hennes plager, kan plagene forklares som en psykisk reaksjon på trafikkulykken. Kan noen av plagene forklares ut fra en fysisk skade i nakken, vil resten av plagene være forårsaket av psykiske reaksjoner etter ulykken. Dr Rekvig kunne imidlertid ikke se bort fra at A ville kunne få de samme helseplagene uten trafikkulykken, dersom hun hadde blitt utsatt for en lignende hendelse.

Det er enighet om at påkjørselen bakfra førte til en hastighetsendring på As bil på 15 - 20 km/t. Ved siden av selve hastighetsendringen vil andre faktorer som vinkel på hodet i kollisjonsøyeblikket, avstand til nakkestøtten, type stol osv ha betydning for vurderingen av hvilke krefter som har virket på nakken. Dette er forhold som er lite avklart i denne saken, men avgjørende for retten er at selve hastighetsendringen er så stor i seg selv at det må legges til grunn at det er utløst krefter som er tilstrekkelige for at varige skader kan oppstå. Dette er heller ikke bestridt av Storebrand, og noen uenighet om dette synes det heller ikke å være blant de sakkyndige.

Ca ni timer etter ulykken oppsøkte A bedriftslegen. Av de nedtegningene som dr Strømme gjorde, fremgår det at hun hadde en meget kraftig hodepine. Hvorvidt hun også hadde nakkesmerter er uklart. Dr Strømme har i sin vitneforklaring uttalt at han ikke kan huske om A klaget over nakkesmerter, men at den omstendighet at han ga henne en halskrave kan tyde på det. Retten forstår de nedtegninger som foreligger nær ulykkestidspunktet fra ulike leger og A selv slik at den helt dominerende smerten hos A kom fra hodet, men at det ikke kan sees bort fra at hun også hadde nakkesmerter.

Dr Robberstad uttalte i sin vitneforklaring at nakkesmerter ikke er et nødvendig akuttsymptom for å kunne konstatere en varig nakkeslengskade, mens retten forstår dr Kinge slik at han mente eventuelle nakkeplager har vært så lite fremtredende at det er utelukket at A kan ha fått en varig skade. Selv om dominerende nakkesmerter er det mest vanlige akuttsymptom, er det etter rettens mening ikke holdepunkter for å tolke QTF-rapporten eller dr Nordals spesialisterklæring i Anne Lene Lie-saken slik at dette er et ufravikelig vilkår for at nakkesleng skal kunne gi varige skader.

Fra ulykkestidspunktet og sammenhengende frem til i dag har A i store trekk hatt de samme helseplagene. De nedtegninger som er gjort i løpet av denne tiden viser at plagene har variert i styrke, og at symptomer til en viss grad har kommet og gått, eller i hvert fall vært mer eller mindre dominerende i helhetsbildet. Det synes ikke å være uenighet blant de sakkyndige om at samtlige av hennes plager er vanlige primær- eller sekundærplager for en person som har vært utsatt for en nakkesleng, og det legger også lagmannsretten til grunn.

Når dr Kinge likevel har kommet til at As sykdomsbilde er atypisk for en nakkeslengskade, er dette først og fremst begrunnet med at nakkeplager mangler som kardinalsymptom. Om dette heter det i hans spesialisterklæring 22 oktober 1993:

Ved nakkeskader med whip-lash-mekanisme, antar man at nakkens bløtdelsapparat blir påført en akutt strekkskade som igjen i alt overveiende grad er sannsynlig for pasientens kroniske plager. Det er vanlig at pasientene har en rekke plager, men kardinalsymptomer er alltid nakkesmerter. Vanligvis er slike smerter mest uttalt i starten for så å avta over en viss tid.

Ved de supplerende undersøkelser, er det påvist lette EEG-avvik. Dette er ikke uvanlig og kan i denne sammenheng ikke tillegges sikker patologisk betydning. Den nevrologiske undersøkelse var normal, og hun hadde ikke bevegelsesinnskrenkning eller muskulær palpasjonsømhet i nakken. Dr. Helge Hansen antyder i epikrisen at psykogene forhold i dette tilfelle har bidratt sterkt til symptomutviklingen. Uten at jeg skal ta stilling til dette, kan jeg i hvertfall fastslå at hun har vært utsatt for et betydelig psykotraume ved ulykken. Det er klar tidsmessig sammenheng mellom ulykken på den ene side og skadelidtes nåværende plager på den annen side. Hun syntes å ha fungert godt før ulykken, uten vesentlige plager fra nakke eller hode og psykisk følte hun seg robust. Da hun imidlertid ikke har hatt kardinalsymptomet, dvs nakkesmerter, som basert på vanlig medisinske kriterier må foreligge hos pasienter med nakkeskader med whip-lash-mekanisme, finner jeg det mindre sannsynlig (mindre enn 50% sannsynlighet) at det foreligger organisk årsakssammenheng mellom ulykken på den ene siden og skadelidtes nåværende plager på den annen side. Jeg må derfor konkludere med at holdepunkter for medisinsk invaliditet basert på en organisk nevrologisk forklaringsmodell i dette tilfelle ikke kan påvises.

I brev 18 desember 1993 til As advokat utdypes dette noe. Fra brevet siteres:

Jeg vil igjen påpeke at ved nakkeskader med whiplash-mekanisme, finner man at årsaken til etterfølgende plager skyldes en akutt overstrekning av nakkens bløtdelsstrukturer. Her tenker man på nakkevirvelsøylens seneapparat og eventuelt muskler. Nakkeplager er alltid et meget fremtredende symptom, i de fleste tilfeller de mest dominerende, og bør altså foreligge som et av hovedplagene før man kan stille diagnosen nakkeskade med whiplash-mekanisme etter trafikkulykker. Dette synes ikke å foreligge i dette tilfelle. Det er ikke uvanlig at nakkeplager inngår som ledd i et generelt smertesyndrom på bakgrunn av en rekke ikke-skaderelaterte årsaker.

I sin vitneforklaring har dr Kinge opprettholdt dette standpunkt. Han påpekte videre at han har lagt vekt på at A oppga lydoverfølsomhet som det som plaget henne mest da han undersøkte henne i 1993. Lydømfintlighet er en plage som kan opptre hos personer med nakkeslengskader, men det er atypisk at det blir den dominerende plagen.

Ut fra de opplysninger som foreligger legger lagmannsretten til grunn at nakkesmerter har vært en lite fremtredende plage i As sykdomsbilde, og at lydømfintlighet kan ha vært det som plaget henne mest i perioder. Retten kan også slutte seg til dr Kinges uttalelse om at dette er atypisk for en varig nakkeslengskade, et standpunkt som synes å være godt forankret innenfor allment akseptert medisin. Retten kan imidlertid ikke følge dr Kinge når han av dette trekker den konsekvens at det er utelukket at A kan ha fått en nakkeslengskade som har gitt henne de plager hun nå har. Verken QTF-rapporten eller annen dokumentert medisinsk litteratur gir grunnlag for en slik slutning. Retten støtter seg også på dr Robberstads uttalelse om at sykdomsbildet er forenlig med en varig nakkeslengskade. Etter dette legger retten til grunn at sider ved As sykdomsbilde har vært atypisk, og at det er et forhold som trekker i retning av at hennes helseplager ikke skyldes trafikkulykken. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å si at hennes symptombilde isolert sett utelukker en nakkeskade.

Lagmannsretten har lagt vesentlig vekt på at det ikke er påvist noen andre årsaksfaktorer som As helseplager kan knyttes til. Forut for påkjørselen var hun helt frisk, både fysisk og psykisk. Hun fungerte normalt i arbeid og på fritid, og hun har i sin yrkeskarriere frem til ulykken ikke hatt fravær av betydning. Hennes plager dukket først opp nøyaktig sammenfallende med trafikkuhellet.

Storebrand har pekt på enkelte konkrete hendelser, særlig en trafikkulykke i England, som kan gi grunnlag for å hevde at hennes helsetilstand skyldes premorbide forhold. Ingen av de sakkyndige har tillagt disse hendelsene særlig vekt som årsak til hennes plager. Dr Rekvig har i sin spesialisterklæring 17 desember 1996 uttalt at A kan være disponert for psykiske plager, men at det ikke er fremkommet noe som tyder på at premorbide forhold kan anses som årsak til hennes plager. Retten legger til grunn at slike forhold eventuelt kan ha forverret hennes plager etter ulykken, men det rokker ikke ved det faktum at trafikkulykken fremstår som eneste forklarlig årsak til As psykiske og fysiske plager. Det nevnes i den forbindelse også at hun tidligere har vært utsatt for to relativt alvorlige trafikkulykker uten at disse førte til noen skader.

For å sannsynliggjøre at det foreligger en årsakssammenheng mellom trafikkulykken og helseplagene, har A gjennomgått en rekke undersøkelser. Resultatet av visagraphmåling, SPNT-test, funksjonstester, thermografiundersøkelse, MRI-undersøkelse og MR-undersøkelser hevdes å vise at det foreligger en nakkeslengskade. Retten er enig med Storebrand i at en må være forsiktig med å tillegge disse vekt i vurderingen av årsakssammenhengspørsmålet. Det er helt klart at ikke noen av disse undersøkelsene kan tjene som selvstendig bevis for årsakssammenheng, men som støtteargumenter til andre momenter som taler for årsakssammenheng må de kunne tillegges en viss vekt.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at trafikkulykken er årsak til As helseplager. Retten anser det mest sannsynlig at alle As helseplager er primære og sekundære følger av fysiske skader i nakken og rene psykiske reaksjoner på trafikkuhellet. Hvor stor del av plagene som er fysisk betinget og hvor stor del som er psykisk betinget, finner retten ikke grunn til å komme nærmere inn på.

As helseplager må også anses å være påregnelige følger av trafikkuhellet. Påkjørselen var forholdsvis kraftig, og selv om det er svært sjeldent at slike trafikkuhell fører til varige alvorlige skader, er det noe forsikringsselskapene må være forberedt på. Det dreier seg her om fysiske og psykiske skadefølger som i hvert fall etter sin art ikke er uvanlige følger av nakkesleng. Det er mulig A var disponert for psykiske følgeskader, men ikke i en slik grad at det kan ha noen betydning for påregnelighetsvurderingen. Det vises til at skadevolder som utgangspunkt må ta skadelidte som hun er, jf Lødrup, s 299.

Erstatningsutmålingen

A har krav på å få erstattet sitt fulle økonomiske tap, jf skadeserstatningsloven §3-1. Erstatningen skal fastsettes slik at hun kommer i samme økonomiske stilling som uten skaden. I tillegg har A krav på menerstatning, jf skadeserstatningsloven §3-2.

Storebrand har ingen innvendinger mot den metoden som ligger bak de talloppstillinger som er fremlagt av skadelidtes prosessfullmektig, og retten finner det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i disse ved den skjønnsmessige vurderingen av As totale økonomiske tap. Skjæringspunktet for beregningen av lidt tap og fremtidig tap settes til 1 januar 2000.

Erstatning for inntektstap. Lagmannsretten har ovenfor kommet til at det er påregnelig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og de fysiske og psykiske helseplagene A har nå og som gjør henne 100 % ervervsufør. Det må også legges til grunn at det ikke vil skje en slik bedring i hennes helsetilstand at hun vil kunne komme tilbake på arbeidsmarkedet. Selv om det kan være grunnlag for å hevde at A før ulykken til en viss grad var disponert for psykosomatiske plager, må det legges til grunn at hun ville vært 100 % arbeidsfør frem til pensjonsalder dersom hun ikke var blitt utsatt for påkjørselen. Det er særlig lagt vekt på at hun før ulykken hadde vært i kontinuerlig arbeid i elleve år uten fravær av betydning.

I perioden 1993 til og med 1997 har A beregnet sitt inntektstap med utgangspunkt i at hun ville hatt minstelønn for den stillingen hun hadde på ulykkestidspunktet. Det vil si en inntekt på ca kr 190.000,- i 1993, stigende til ca kr 210.000,- i 1997. Storebrand er enig i dette, og det legges også til grunn for lagmannsrettens utmåling.

Det er imidlertid stor uenighet mellom partene om hva som ville ha vært inntektsutviklingen til A fra og med 1998 frem til hun ville gått av med alderspensjon. Lagmannsretten legger til grunn at A ville hatt en inntektsutvikling som må anses som normal for personer med den utdannelse og praksis hun hadde på ulykkestidspunktet. Det er ikke fremkommet noe som tyder på at hun ville hatt en utvikling som ville gitt henne spesielt høy eller lav inntekt. As krav er basert på at hun ville hatt en gjennomsnittlig inntekt for arbeidstakere i hennes alder med en utdannelse på minimum toårig distriktshøyskole ifølge Arbeids- og administrasjonsdepartementets lønnsstatistikk 1 oktober 1998. For 1998 betyr det en inntekt på ca 275.000,-. Dette inntektsnivået samsvarer også med hva hennes arbeidsgiver på ulykkestidspunktet uttalte i retten om lønnsutviklingen for personer i As stilling. Som anført av Storebrand innebærer dette et stort lønnshopp fra 1997 til 1998, men det kan forklares med at As krav for perioden frem til 1998 er basert på at hun var i samme stilling hele tiden og heller ikke fikk noen lønnsøkning utover minstetillegget.

Med unntak for reiseutgifter er det enighet om de tall som må komme til fradrag i inntekten ved beregningen av nettotapet. Storebrand mener at sparte reiseutgifter må komme til fradrag med kr 6 000,- pr år i perioden 1993 -1997 og med kr 7 000,- for 1998 og fremover. Selv om det er riktig at A pleide å sykle til arbeid, må det legges til grunn som overveiende sannsynlig at A i løpet av yrkeslivet ville hatt større og mindre reiseutgifter, jf Horsengdommen, Rt-1993-1538. Disse må komme til fradrag, og størrelsen på fradraget settes skjønnsmessig til det beløp som er foreslått av Storebrand.

Lidt inntektstap (1993 - 1999) blir etter dette noe lavere enn det som fremgår av talloppstillingen fra As prosessfullmektig, noe som også får betydning for størrelsen på rentene og skattepåslaget. Netto inntektstap settes etter dette skjønnsmessig til kr 230.000,-.

Fremtidig inntektstap settes skjønnsmessig til kr 40 000,- pr år, som er ca kr 7 000,- lavere enn lagt til grunn i talloppstillingen fra As prosessfullmektig. Nettotapet, kapitalisert med en rente på 5 %, utgjør da ca kr 445.000,-. I tillegg kommer påslag for skatteulempe som settes til ca 22 %, slik at den samlede erstatning for fremtidig inntektstap blir kr 550.000,-.

Påførte ekstrautgifter. A har krav på å få dekket rimelige og nødvendige utgifter påført henne som følge av trafikkuhellet. Det er reist en rekke enkeltkrav på til sammen kr 254.198,- inkludert renter. Kravene gjelder undersøkelser som er foretatt for å avdekke en eventuell årsakssammenheng, behandling av plager, tiltak for å minske plager og utgifter til advokat. Advokatutgiftene er oppført med kr 135.068,- inkludert renter, men ellers er det vanskelig å tallfeste nøyaktig hvor mye som er brukt til det enkelte formål. Det synes å gi et noenlunde riktig bilde om det legges til grunn at ca kr 70 000,- er brukt på undersøkelser, ca kr 20 000,- på behandling og ca kr 25 000,- for å minske plagene, alle beløp inkludert renter.

Det er klart at A med sine helseplager trengte omfattende juridisk bistand etter at Storebrand bestred at selskapet var erstatningsansvarlig. Det er imidlertid ikke fremkommet opplysninger som kan forsvare at det var nødvendig og rimelig med så høye utgifter til advokathjelp frem til stevning ble tatt ut. Retten setter beløpet skjønnsmessig ned til kr 80 000,-. Det er også lagt vekt på at A skal ha mottatt kr 20 000,- av Storebrand til dekning av juridiske utgifter før stevning.

Som utgangspunkt må utgifter til undersøkelser som er foretatt for å sannsynliggjøre årsakssammenheng erstattes, typisk innhenting av spesialisterklæring. Her er det imidlertid gjort en rekke undersøkelser som ikke har hatt betydning for saken, og som det er stor uenighet om verdien av i det medisinske miljø. Videre var Storebrand villig til å dekke utgiftene til en spesialisterklæring fra en psykiater som begge parter var enige om. Når A valgte å avvise dette, og heller ønsket å foreta sine egne undersøkelser, er det rimelig at hun betaler en del av utgiftene selv. Ut fra en nødvendighets- og rimelighetsvurdering fastsettes undersøkelsesutgiftene til kr 40 000,-.

Utgifter til behandling og tiltak som har hatt til formål å lindre As plager skal også erstattes, selv om de ikke har noen kurerende effekt. Utgiftene erstattes med kr 45 000,-.

Lidte utgifter erstattes etter dette med kr 165.000,- inkludert renter.

Fremtidige utgifter. A har krevd å få dekket utgifter til behandling, medikamenter, spesialutstyr, husarbeid og juridisk/økonomisk bistand med totalt kr 176.765,- med tillegg av skatteulempe. Retten er kommet til at utgiftene etter sin art er rimelige og nødvendige fremtidige merutgifter, men at beløpet må reduseres. Det er da særlig lagt vekt på at det for de fleste utgiftene er forutsatt at de vil løpe livet ut, noe som åpenbart ikke kan legges til grunn. Etter som A blir eldre vil noen av utgiftene bortfalle mens andre ville ha oppstått også uten skaden. Neddiskontert fastsettes fremtidige utgifter til kr 140.000,- inkludert påslag for skatteulempen.

Tap i pensjon. A har fått redusert inntekt som følge av skaden, og det medfører at alderspensjonen også blir lavere idet hun opptjener færre pensjonspoeng. Dette tapet har hun krav på å få erstattet, jf bl a Ølbergdommen, Rt-1993-1524. I prosesskrift 14 oktober 1999 er nettotapet beregnet til kr 166.262,-. Storebrand har ikke hatt innsigelser mot selve beregningsmåten, men mener at tapet må fastsettes skjønnsmessig av retten til et vesentlig lavere beløp. Med utgangspunkt i den inntekt retten ovenfor har lagt til grunn at A ville hatt uten skaden, og at hun vil ha en normal forventet levealder, er retten kommet til at talloppstillingen fra As advokat gir et godt utgangspunkt for rettens vurdering. På denne bakgrunn har retten kommet til at A har et nettotap i tilleggspensjon fra folketrygden som neddiskontert skjønnsmessig settes til kr 160.000,- inkludert påslag for skatteulempe.

Menerstatning. Dr Robberstad har vurdert nakkeskadene til å gi en medisinsk invaliditet på 15 %, men at det kan komme et tillegg på psykiatrisk grunnlag. Slik retten har forstått dr Rekvig anslår han den medisinske invaliditet til å være på 20 %, uavhengig av om A har en fysisk skade i nakken eller om hele invaliditetsgraden må begrunnes psykiatrisk. Retten legger etter dette til grunn at A må anses 20 % medisinsk invalid, og således er påført «en varig og betydelig skade av medisinsk art» som gir rett til menerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2. Det er enighet om at erstatningen under denne forutsetning må settes til kr 80 000,-.

Det samlede erstatningsbeløp blir etter dette kr 1 325.000-.

Saksomkostninger

Anken har ført frem, og Storebrand har tapt saken fullstendig. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd tilkjennes den ankende part sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

For byretten har A krevd saksomkostninger med kr 180.380,-, hvorav kr 168.000,- er salær. Oppgaven legges til grunn.

For lagmannsretten har A krevd saksomkostninger med kr 289.012,- med tillegg av ankegebyret. Av dette er kr 240.000,- salær. Storebrand v/advokat Tronrud har i prosesskrift 11 november 1999 protestert mot salærkravet og anført at det er vesentlig for høyt. Advokat Ingebrigtsen har tatt til motmæle i prosesskrift 15 november 1999.

Retten har kommet til at advokat Ingebrigtsens salær er høyere enn det som må anses nødvendig for å få saken betryggende behandlet for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Det er lagt avgjørende vekt på at saken har stått i vesentlig samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for byretten både når det gjelder faktum og anførsler. Retten har merket seg advokat Ingebrigtsens anførsel om at saken har vært arbeidskrevende, men på bakgrunn av at advokaten har nedlagt betydelig arbeid med saken før stevning og for byretten som i det vesentlige er godtgjort, er retten kommet til at salæret for lagmannsretten er urimelig høyt. Det settes ned til kr 180.000,- slik at de totale omkostningene som kan kreves erstattet for lagmannsretten fastsettes til kr 242.262,- inkludert ankegebyr.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler erstatning til A med 1.325.000 - enmilliontrehundreogtjuefemtusen - kroner.

2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 422.642 - firehundreogtjuetotusensekshundreogførtito - kroner i saksomkostninger for byretten og lagmannsretten, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.