LB-1999-186

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-12-21
Publisert:	LB-1999-00186
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 96-06941 A/81 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00186 A/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00388.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Bachke). Ankemotpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Flavik.
Forfatter:	Lagmann Ola R. Melheim, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Lagdommer Vincent Galtung
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §169, §171, §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §3-2, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder krav om erstatning for såkalt whiplash- eller nakkeslengskade etter påkjørsel bakfra.

A er født *.*.1940. Fredag 7. juni 1985 om ettermiddagen var hun utsatt for et trafikkuhell. Fru A var forsetepassasjer i en Audi 100 personbil, ført av hennes ektefelle. Ekteparet var på vei til sin hytte på Blefjell og kjørte E 18 vestover, ut av Oslo. Ved avkjøringen til Bygdøy, der E 18 går i en undergang, oppsto det stans i vestgående trafikk. Også Audien, som kjørte i venstre felt, stanset opp. Kort tid etter ble den imidlertid påkjørt på høyre side bak, av en liten lastebil som ikke klarte å stanse i tide. Lastebilen traff deretter en Mazda personbil som sto i høyre felt, hvoretter Mazdaen ble skjøvet inn i ekteparet As Audi. Audien ble denne gang truffet på høyre side foran. Partene er enige om at dette sammenstøtet er mindre sentralt i saken enn påkjørselen bakfra.

Føreren av lastebilen - en Mercedes Benz *** med oppgitt totalvekt 5850 kilo - oppga på skademeldingen at hastigheten i kollisjonsøyeblikket var ca 20 km/t. Samlete reparasjonskostnader for Audien ble ca 14.000 kroner, for lastebilen ca 11.000 kroner.

Etter utfylling av skademeldinger valgte ekteparet A å kjøre videre til hytta, idet bilen fortsatt var i kjørbar stand - etter at en skjerm var rettet ut. Fru A fikk etter kort tid hodepine og kvalme.

Det er også uomstridt at hun i løpet av helgen fikk nakkesmerter. Det er imidlertid noe omtvistet om fru A fikk slike smerter allerede i løpet av et par timer, i bilen under veis til hytta, eller først senere.

Ekteparet A reiste hjem fra hytta søndag 9. juni 1985. Fru A kontaktet deretter sin faste lege, dr. Fredrik Müller, og ble undersøkt av ham tirsdag 11. juni 1985. I journalen heter det:

Påkjørsel bakfra 7/6. Smerter efter noen timer, stiv og øm.

Fru A - som frem til 1983 hadde vært hjemmeværende i mange år - arbeidet på tidspunktet for påkjørselen delvis i en leketøysbutikk og delvis i sin manns firma - - Elektro AS. Ved konsultasjonen 11. juni 1985 ble hun sykmeldt frem til 14. juli 1985. Videre ble hun henvist til røntgenundersøkelse, som ble foretatt 12. juni 1985. Røntgenbilder ble tatt blant annet av halsvirvelsøylen. Det ble ikke funnet tegn til brist eller brudd. Situasjonen ble funnet å være uforandret i forhold til tilsvarende undersøkelse i 1981.

Fru A var igjen hos dr. Müller 19. november 1985 og klaget over «vondt over alt», herunder hodepine. Hun ble sykmeldt frem til 28. november 1985.

Etter dette ble fru A ikke sykmeldt igjen før i august 1988. I disse årene arbeidet hun etter det opplyste fulltid - frem til våren 1986 dels i leketøysbutikken og dels i mannens firma, og fra våren 1986 kun i mannens firma. Firmaet, som monterte telekabler m.v., hadde sin kontoradresse på ektefellenes bopel. Fru A hadde således hjemmekontor til sitt arbeid, som besto av fakturering, lønnsutbetalinger og annet kontorarbeid.

I disse årene - 1985-88 - var fru A etter det opplyste i telefonisk kontakt med dr. Müller en del ganger, for å få forskrevet det beroligende midlet Sobril - et middel hun til en viss grad også hadde fått forut for 1985. Hun var også til én konsultasjon på dr. Müllers kontor, en konsultasjon som imidlertid ikke gjaldt nakke- eller hodesmerter. - Fru A har opplyst at hun ikke hadde kontakt med andre leger enn dr. Müller i denne periden.

Den 1. august 1988 henvendte fru A seg telefonisk til dr. Müller og klaget over nakke- og hodesmerter - foruten smerter i ryggen og generelt i musklene. Telefonhenvendelsen ble fulgt opp med en konsultasjon 16. august 1988, og en ny konsultasjon 4. oktober 1988. Fru A var sykemeldt i tre måneder, fra 1. august 1988 til 1. november 1988.

Fru A - som i 1988 og 1989 fortsatt arbeidet fulltid i mannens firma - ble sykmeldt igjen 21. september 1989. Etter dette har hun ikke kommet tilbake i arbeid.

Dr. Müller antok at fru A led av fibromyalgi - også kalt «kronisk smertesyndrom» - en nokså diffus diagnose der det sentrale er omfattende smerter i muskler og ledd m.v. Etter det opplyste er dette en lidelse som særlig rammer kvinner. Fru A fikk etter hvert - etter en omfattende og langvarig trygdesak, med diverse undersøkelser av spesialister - innvilget 100 % uføretrygd, under henvisning til diagnosen fibromyalgi. Vedtaket ble fattet med virkning fra 1. januar 1994.

Fru As ektefelle ble for øvrig rammet av flere hjerteinfarkt i 1991-92. Dette medførte at hans firma ble nedlagt rundt 1992, og at han selv ble uføretrygdet i 1994.

Høsten 1994 så fru A et TV-program om nakkeslengskader. I programmet medvirket bl.a. dr. Bjørn Fagerlund. Fru A henvendte seg etter dette til dr. Fagerlund - som er anestesiolog - og hans firma Diatherm AS. Det ble her gjort såkalte termografiundersøkelser. Fru A ble også klinisk undersøkt av to almenpraktikere, dr. Karin Rønning og dr. Jan Rodtwitt. I erklæring fra Diatherm AS av 4. februar 1995 konkluderes det med at det var årsakssammenheng mellom fru As plager og påkjørselen i 1985.

På vegne av fru A tilskrev advokat Knut Bachke 3. mars 1995 Storebrand Skadeforsikring AS, som forsikringsgiver for den påkjørende bil - lastebilen - ved påkjørselen i 1985.

Noen minnelig ordning med forsikringsselskapet ble ikke oppnådd, idet selskapet bestred at det forelå årsakssammenheng. Ved stevning av 11. september 1996 til Oslo byrett ble søksmål reist mot selskapet, med krav om erstatning.

Under byrettsbehandlingen ble det oppnevnt to sakkyndige, nevrologene Tryggve Lundar og Tor Haugstad, begge overleger ved Rikshospitalet. Begge de sakkyndige mente at påkjørselen i 1985 var en medvirkende årsak - i større eller mindre grad - til fru As nåværende plager. Dr. Lundar mente at av en samlet medisinsk invaliditet på 50-60 % skyldtes 5-10 % påkjørselen i 1985. Derimot mente han at av en samlet ervervsmessig invaliditet på 100 % var intet skadebetinget, dvs forårsaket av påkjørselen. Dr. Haugstad, som bare oppga den skadebetingete invaliditet, mente at denne medisinsk utgjorde 25 % og ervervsmessig 70 %. Konklusjonene i de sakkyndiges skriftlige erklæringer er gjengitt i byrettens dom.

Oslo byrett - satt med meddommere - avsa 8. oktober 1998 dom med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. A betaler saksomkostninger til Storebrand Skadeforsikring AS med 109.200 - etthundreognitusentohundre - kroner innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av dommen.

Byretten fant at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for årsakssammenheng. Nærmere enkeltheter om saksforholdet fremgår av byrettens dom og av fremstillingen nedenfor.

A har påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Storebrand Skadeforsikring AS har tatt til motmæle.

I forbindelse med fru As vurdering av om hun skulle anke dommen kontaktet hun for øvrig ytterligere to spesialister, nevrologen Svein Bøyesen og revmatologen Øystein Førre. I erklæringer av henholdsvis 5. desember 1998 og 7. desember 1998 mente både dr. Bøyesen og dr. Førre at det var sannsynlig med årsakssammenheng mellom fru As plager og påkjørselen i 1985.

Under ankeforberedelsen for lagmannsretten ble dr. Lundar gjenoppnevnt som sakkyndig. Dr. Haugstad ønsket på grunn av sin arbeidssituasjon ikke gjenoppnevnelse. Som ny sakkyndig for lagmannsretten ble oppnevnt dr. Johan K. Stanghelle, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, overlege ved Sunnaas sykehus. I sakkyndig erklæring av 25. juni 2000 heter det i dr. Stanghelles konklusjon:

Jeg mener under noe tvil at det er sannsynlig (over 50 %) at A på grunn av aktuell bilulykke 07.06.85 har fått en varig medisinsk invaliditet på ca 10 % og en varig ervervsmessig invaliditet på ca 25 %. Hennes medisinske og ervervsmessige invaliditet totalt er skjønnsmessig vurdert til henholdsvis 50 % og 100 %....

Dr. Lundar har i sin sakkyndige erklæring for lagmannsretten, datert 9. januar 2000, fastholdt sine tidligere konklusjoner.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 28. november til 1. desember 2000. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner, hvorav to av vitnene var nye for lagmannsretten. Videre møtte begge de oppnevnte sakkyndige og avga supplerende forklaringer, der konklusjonene fra de skriftlige erklæringer ble fastholdt. Endelig ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Til tross for enkelte nye dokumenter står saken i tilnærmet samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det erkjennes at skadelidte i utgangspunktet har bevisbyrden for faktisk årsakssammenheng. Det kreves imidlertid ikke mer enn sannsynlighetsovervekt for å oppfylle beviskravet.

Det er i whiplash-saker vanlig å oppstille fire vilkår som må være oppfylt for at faktisk årsakssammenheng mellom et trafikkuhell og en inntruffet skade skal anses godtgjort, jf eksempelvis Rt-1998-1565 (Anne Lene Lie). Det aktuelle uhell må ha hatt tilstrekkelig skadeevne, det må foreligge akuttsymptomer nokså umiddelbart og såkalte brosymptomer senere, og endelig må det ikke foreligge noen annen årsak som peker seg ut som mer sannsynlig.

Når det gjelder skadeevnen ved påkjørselen vises til at den påkjørende bil var en liten lastebil, dvs et kjøretøy som veier flere ganger så mye som en personbil. Selv om lastebilens hastighet i kollisjonsøyeblikket ikke var høyere enn ca 20 km/t, må det være rimelig klart at påkjørselen her hadde tilstrekkelig skadeevne. De oppnevnte sakkyndige har lagt dette til grunn, og det samme gjelder de øvrige leger som har uttalt seg i saken.

Det må legges til grunn at fru A fikk smerter i nakken allerede etter et par timer. Når det i journalen fra Diatherm AS heter at nakkesmertene startet «2 dager» etter ulykken, må dette være basert på en ren misforståelse. Alle andre leger som har vært involvert i saken har basert seg på at nakkesmerter inntraff etter et par timer. For øvrig må det legges til grunn at fru A, som lå hele helgen, kontaktet lege straks over helgen. Kravet om akuttsymptomer må på denne bakgrunn være klart oppfylt.

Det erkjennes at spørsmålet om såkalte brosymptomer for den etterfølgende periode, dvs frem til situasjonen i 1988-89, er vanskeligere. Alle de tre oppnevnte sakkyndige - for byretten og for lagmannsretten - har imidlertid lagt til grunn, om enn under tvil, at dette kravet er oppfylt. Dette er et spørsmål som det i stor grad må være opp til medisinsk kyndige å vurdere. Det må legges til grunn at fru A hadde kraftige og vedvarende nakkesmerter i denne perioden, slik hun selv har forklart. Dette underbygges av hennes jevnlige bruk av Sobril, for å lindre smertene. At hun klarte å holde seg i arbeid frem til 1988-89 må sees i lys av at hun hadde hjemmekontor, slik at hun kunne tilpasse arbeidsdagen etter smertesituasjonen til enhver tid, og at hun av natur er sta og utholdende. - Det medisinske krav om såkalte brosymptomer kan for øvrig ikke forstås som helt absolutt.

Med hensyn til spørsmålet om noen annen årsak enn ulykken fremstår som en mer sannsynlig forklaring på alle fru As helseplager i dag, er forholdet at alle de tre oppnevnte sakkyndige har kommet til at en del av hennes uførhet kan tilskrives ulykken. Det må legges til grunn at fru As helsetilstand før ulykken i 1985 ikke var særlig annerledes enn for folk flest. At man fra 1989 og fremover, i forbindelse med trygdesaken, utelukkende fokuserte på fibromyalgi som diagnose må sees i lys av at symptomene ved fibromyalgi og ved nakkeslengskade minner om hverandre. I nærværende sak er situasjonen at det foreligger et sykdomsbilde kombinert med et skadebilde. Spørsmålet blir derfor hvor stor andel av fru As helseplager i dag som er skadebetinget, dvs forårsaket av ulykken.

Det bestrides at påkjørselen har vært en så uvesentlig årsak til fru As helseplager at man, etter den såkalte hovedårsakslæren, kan se bort fra denne årsaken.

Forutsatt at det i utgangspunktet foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og en del av fru As helseplager i dag, hevdes det av Storebrand at fru A uansett ville falt ut av arbeidslivet og derfor ikke skal ha erstattet noe ervervstap. Slike vurderinger blir usikre og spekulative å gå inn på, og Storebrand må ha bevisbyrden her. Og uansett - selv om det måtte være slik at fru A også uten ulykken ville ha vært uføretrygdet - ville hennes skadebilde ha vært bedre, og hun ville ha hatt en restervervsevne som kunne ha vært utnyttet.

Når det gjelder hvilken prosentsats for uførhet som bør legges til grunn som forårsaket av ulykken, anføres prinsipalt at man bør legge seg på samme nivå som dr. Haugstad i dennes sakkyndige erklæring til byretten - dvs 25 % medisinsk og 70 % ervervsmessig invaliditet. Alternativt kan man tenke seg et gjennomsnitt av anslagene i alle de foreliggende legeerklæringer, hvor tallene blir 20 % medisinsk og 40 % ervervsmessig uførhet. En annen mulighet er et vektet gjennomsnitt, der de sakkyndige for lagmannsretten tillegges ekstra vekt.

For så vidt gjelder ménerstatning, jf skadeserstatningsloven §3-2, er det vanligvis slik at dette krever minst 15 % medisinsk uførhet. Men også ved medisinsk invaliditet under 15 % - i fall lagmannsretten skulle mene at den skadebetingete medisinske invaliditet her er mindre enn dette - kan ménerstatning gis, der en slik skade rammer den enkelte særlig hardt.

Erstatningsutmålingen er, for lidt og fremtidig inntektstap, basert på en antatt årlig inntekt på 180.000 kroner i 1985 og ca 268.000 kroner i dag. Det siste tallet må anses representativt for dagens lønnsnivå i kontorsektoren i Oslo-området. Det må gis kompensasjon for skatteulempe, idet det i hvert fall ikke kan legges til grunn at hele erstatningen vil - eller bør - bli brukt til nedbetaling av gjeld.

A har nedlagt slik endelig påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A erstatning etter rettens skjønn - begrenset oppad til kr 2 millioner.

2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett med tillegg av renter i medhold av forsinkelsesrentelovens §3 første ledd 1. punktum fra forfall to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

3. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett med tillegg av renter i medhold av forsinkelsesrentelovens §3 første ledd 1. punktum fra forfall to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det bestrides ikke at fru A i dag har betydelige helseplager. Det bestrides imidlertid at det foreligger årsakssammenheng - faktisk og rettslig - mellom disse plager og kollisjonen i 1985.

Når det gjelder de fire grunnvilkår som må være oppfylt for at faktisk årsakssammenheng skal anses godtgjort, er det for det første tvilsomt om det overhodet forelå tilstrekkelig skadeevne ved kollisjonen. Det dreide seg om en påkjørsel i lav hastighet, der det kun oppsto relativt beskjedne skader på bilene. Det vises for øvrig til byrettens dom på dette punkt.

Det foreligger litt varierende opplysninger med hensyn til hvor lang tid etter ulykken det gikk før fru A fikk nakkesmerter, fra et par timer til et par dager. Uansett gikk det fire dager, frem til tirsdag 11. juni, før lege ble oppsøkt. På denne bakgrunn er det svært tvilsomt om kravet om akuttsymptomer er oppfylt.

Det bestrides at det foreligger såkalte brosymptomer, dvs kontinuitet, mellom den første fasen etter ulykken og situasjonen fra 1988-89 og fremover. Ved en bløtdelsskade, som her, foreligger det ikke årsakssammenheng med biluhellet hvis smertene er borte i flere år for deretter å blusse opp igjen. I det minste vil en slik utvikling gjøre en mulig årsakssammenheng svært lite sannsynlig. Konkret gikk det her nærmere tre år, fra november 1985 til august 1988, uten at det foreligger noen legekonsultasjoner om nakken. Årene 1985 til 1988 var samtidig den mest aktive periode i fru As yrkeskarriere. Det er følgelig ikke sannsynliggjort at nakkesmertene i denne perioden var større enn i årene forut for trafikkuhellet, dvs at det foreligger brosymptomer. At fru A i denne perioden brukte noe Sobril - som er en nervemedisin - samt hadde hjemmekontor, endrer ikke dette.

I tillegg kommer at andre årsaker enn biluhellet peker seg ut som mer sannsynlige forklaringer på fru As helsesituasjon i dag. Blant annet er det ved undersøkelser de siste år funnet betydelige degenerative trekk (slitasjeforandringer) i halsvirvelsøylen samt såkalt polynevropati, dvs skade i nervevev som eksempelvis kan forårsakes av for høyt alkoholforbruk. I tillegg kommer diagnosen fibromyalgi.

Når det gjelder bevisvurderingen ved spørsmålet om faktisk årsakssammenheng, påpekes generelt at legeerklæringer utarbeidet mange år i ettertid bare kan tillegges begrenset vekt, jf om dette blant annet Rt-1998-1565 (Anne Lene Lie). I den foreliggende sak har for øvrig mange av legeerklæringene konkrete svakheter, blant annet ved drøftelsen av spørsmålet om brosymptomer.

Uansett har trafikkuhellet vært en så uvesentlig årsak til fru As helseplager at denne årsaken bør sees bort fra, jf hovedårsakslæren.

Selv om det måtte foreligge årsakssammenheng mellom kollisjonen og fru As helseplager, må det legges til grunn at fru A uansett ville falt ut av yrkeslivet, og derfor ikke skal ha erstattet noe ervervstap. Det vises til det den ene av de sakkyndige, dr. Lundar, har uttalt om dette.

Med hensyn til den prosentsats for uførhet som eventuelt måtte være forårsaket av ulykken, bestrides uansett at det her, hvor det må legges til grunn en så lav medisinsk invaliditetsgrad som 5-10 %, er grunnlag for å sette den ervervsmessige invaliditetsgrad høyere enn den medisinske.

Det kan, ved en så lav skadebetinget medisinsk invaliditetsgrad som 5-10 %, ikke sees å være grunnlag for ménerstatning. Ved medisinsk invaliditet under 15 % skal det mye til før ménerstatning ytes.

Uansett er de fremlagte erstatningsberegninger for høye. Spesielt bestrides at man kan legge til grunn en så høy antatt årsinntekt i dag som 268.000 kroner. Det er heller ikke grunnlag for skatteulempekompensasjon, hensett til at ektefellene A har en betydelig gjeldsbyrde - som det ved en eventuell tilkjennelse av erstatning vil være fornuftig å nedbetale.

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik endelig påstand:

1. Oslo byretts dom av 8.10.98 stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett med kr 86.000,- med tillegg av renter fastsatt i medhold av forsinkelsesrentelovens §3, første ledd, 1. pkt. regnet fra 2 -to- uker etter dommens forkynnelse og til betaling skjer.

Lagmannsretten skal bemerke:

Partene er enige om at retten, i forbindelse med spørsmålet om det foreligger faktisk årsaksammenheng mellom påkjørselen i 1985 og fru As helseplager i dag, må vurdere om påkjørselen hadde tilstrekkelig skadeevne, om det rett etterpå forelå akuttsymptomer og deretter såkalte brosymptomer, og endelig om det foreligger andre årsaker som fremstår som mer sannsynlige. Lagmannsretten slutter seg til denne måten å angi problemstillingen på. Det vises særlig til Høyesteretts dom i Rt-1998-1565 (Anne Lene Lie).

I relasjon til spørsmålet om skadeevne dreier det seg som nevnt om en lavhastighetspåkjørsel, der den påkjørte bil sto stille mens den påkjørende bil holdt en hastighet av ca 20 km/t. Det oppsto relativt beskjedne materielle skader, og ekteparet As bil var i kjørbar stand etter kollisjonen.

I likhet med de sakkkyndige legger lagmannsretten til grunn at de mekaniske krefter som var involvert ved sammenstøtet nok var i det nedre sjikt med hensyn til muligheten for varig skade, men at skadeevnen dog var tilstrekkelig til at slik skade kunne oppstå.

For så vidt gjelder akuttsymptomer etter påkjørselen er det som nevnt uomstridt at fru A fikk nakkesmerter i løpet av et par dager, men noe omtvistet nøyaktig når disse symptomene inntraff. Lagmannsretten legger, under en viss tvil, til grunn at nakkesmertene inntraff etter et par timer. Videre legges til grunn at fru A kontaktet sin primærlege, dr. Müller, mandag 10. juni 1985 - men at hun først fikk time dagen etter.

I samsvar med de sakkyndiges erklæringer legger lagmannsretten til grunn at fru A ved påkjørselen 7. juni 1985 pådro seg et nakkeslengtraume som kan betegnes som en liten til moderat bløtdelsskade.

Spørsmålet om såkalte brosymptomer står sentralt i saken. Det medisinske krav om brosymptomer for å kunne fastslå årsakssammenheng innebærer at det må være vedvarende nakkesmerter i perioden mellom akuttfasen og en kronisk senfase, jf for så vidt Rt-1998-1565 på s. 1577. I den foreliggende sak er dette et spørsmål om perioden mellom 1985 og 1988-89.

I årene etter 1985 var det, som det fremgår foran, først i august 1988 at fru A igjen henvendte seg til sin lege - dr. Müller - og klaget over nakkesmerter. Samtidig var hun i denne perioden i kontakt med dr. Müller flere ganger for å få forskrevet Sobril m.v. Hvis fru A i disse årene hadde så kraftige og vedvarende nakkesmerter som hun selv forklarer, er det vanskelig å forstå at hun ikke tok dette opp med dr. Müller.

Lagmannsretten peker videre på at sannsynligheten for at fru A hadde kraftige og vedvarende nakkesmerter i årene 1985 til 1988 også reduseres av det forhold at dette var den mest inntektsgivende periode i hennes yrkeskarriere, med fulltids lønnsarbeid. Lagmannsretten er imidlertid enig med fru A i at vekten av dette moment svekkes noe av at lønnsarbeidet fra våren 1986 utelukkende var i ektefellens bedrift, med hjemmekontor og den fleksibilitet dette innebærer. Det må dessuten legges til grunn at det beroligende midlet Sobril, som fru A benyttet en del i denne perioden, også har en viss smertedempende effekt.

Etter en samlet vurdering, der særlig de manglende henvendelser til dr. Müller veier tungt, finner lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at fru A i 1985-88 hadde kraftige og vedvarende nakkesmerter. Lagmannsretten må legge til grunn, som mest sannsynlig, at fru A ikke hadde nevneverdige nakkesmerter i denne perioden, dvs at det i liten grad foreligger såkalte brosymptomer.

Det er nok så at det innen legevitenskapen hersker en viss uenighet om hvor absolutt kravet om brosymptomer er, ved lettere og moderate nakkeslengtraumer. Ut fra de sakkyndiges opplysninger legger lagmannsretten til grunn at det i hvert fall er medisinsk enighet om at det er svært lite sannsynlig med varig skade der man ikke har et tilnærmet sammenhengende smertebilde, altså klare brosymptomer.

Spørsmålet om brosymptomer må sees i sammenheng med at det er erkjent at ulykken uansett ikke er den eneste årsaken til fru As nåværende plager. Som det fremgår foran er forholdet at fru A lider av fibromyalgi/kronisk smertesyndrom, og det er videre slik at det på røntgenbilder m.v. de senere år blant annet er funnet degenerative forandringer av halsvirvelsøylen. Det er uomstridt at disse degenerative forandringer ikke kan skyldes ulykken, og det er heller ikke hevdet at fibromyalgilidelsen er forårsaket av denne.

Når de mangelfulle brosymptomer således sees i sammenheng med det faktum at andre årsaksfaktorer uomstridt har virket inn, finner lagmannsretten det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at ulykken i 1985 i det hele tatt har vært noen medvirkende årsak til at fru As helsesemessige situasjon er som den er. Lagmannsretten legger dermed til grunn at om ulykken ikke hadde skjedd ville fru As helsesituasjon fra 1988-89 og til i dag ha vært den samme.

I spørsmålet om faktisk årsakssammenheng er lagmannsretten følgelig, som byretten, kommet til en annen konklusjon enn de sakkyndige. Dette skyldes særlig at lagmannsretten i mindre grad enn de sakkkyndige har lagt til grunn at fru A faktisk hadde nakkesmerter (brosymptomer) i årene 1985-88. Foranlediget av fru As anførsler bemerker lagmannsretten at dette i liten grad dreier seg om en medisinskfaglig vurdering, dvs en vurdering de sakkyndige har spesielle forutsetninger for å foreta, men i all hovedsak om en helt alminnelig bevisvurdering.

Lagmannsretten tilføyer i denne sammenheng at det muligens kan stilles spørsmål ved om de sakkyndige fullt ut har brukt et korrekt beviskrav, dvs et krav om sannsynlighetsovervekt. I dr. Lundars erklæring til byretten, datert 14. november 1997, heter det således blant annet (s. 3):

Man kan ....ikke utelukke at hun har et lett sequele etter denne påkjørselen...

Også i sin sin muntlige forklaring for lagmannsretten brukte dr. Lundar uttrykk som at det «ikke kan utelukkes» en viss grad av årsakssammenheng mellom dagens situasjon og påkjørselen, og han anførte i denne sammenheng at tvilen måtte komme fru A til gode.

For dr. Stanghelle viser lagmannsretten til hans erklæring til lagmannsretten, der det blant annet heter (s. 18):

I dette kompliserte bildet er det ikke usannsynlig at en nakkeslengskade kan være en medvirkende faktor. Jeg vil således konkludere med at det foreligger en sannsynlig årsakssammenheng....

Lagmannsretten vil for øvrig ikke unnlate å bemerke at når det gjelder andre legeerklæringer enn dem som foreligger fra dr. Lundar og dr. Stanghelle må disse, som anført av Storebrand, sies å lide av klare svakheter. Særlig er spørsmålet om faktiske brosymptomer mangelfullt behandlet.

Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, blir etter dette å stadfeste.

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger viser lagmannsretten til at de sakkyndige - for begge instanser, dvs i alt tre sakkyndige - har ment at årsakssammenheng forelå. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at saken må betegnes som kvalifisert tvilsom, slik at saksomkostninger ikke bør tilkjennes hverken for byrettsbehandlingen eller ankebehandlingen. For byrettsbehandlingen vises til tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alternativ og for ankebehandlingen til §180 første ledd i.f.

Med hensyn til utgifter til sakkyndige bemerker lagmannsretten at de sakkyndige - for begge instanser - er oppnevnt etter begjæring av begge parter. Oppnevnelsen må for øvrig også anses foretatt i begge parters interesse. Utgiftene blir dermed å likedele, jf tvistemålsloven §171.

For byretten ble godtgjøring til dr. Lundar fastsatt til samlet 36.700 kroner. Storebrand ble i første omgang - dvs overfor byretten - belastet hele beløpet, sml. tvistemålsloven §169. Som en del av byrettens saksomkostningsavgjørelse, domsslutningens punkt 2, ble deretter Storebrand tilkjent beløpet av fru A.

Av sakens dokumenter kan det ikke sees at byretten har foretatt noen fastsettelse av godtgjøring til den andre sakkyndige, dr. Haugstad. Fra sekretatriatet i Oslo byrett har lagmannsretten fått opplyst at det er riktig at godtgjøring ikke er fastsatt. Det ble videre opplyst at dette trolig skyldes at det aldri er blitt innsendt noe krav.

En likedeling av beløpet på 36.700 kroner, som i første omgang er blitt belastet Storebrand, innebærer at selskapet skal tilkjennes 18.350 kroner av fru A. Det vises for så vidt til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer (1998), s. 558.

For lagmannsretten er godtgjøring til de sakkyndige, dr. Lundar og dr. Stanghelle, foreløpig ikke fastsatt. Også disse beløp, slik de senere fastsettes av lagmannsretten, blir å likedele.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller for lagmannsretten.

3. Som sin halvdel av utgifter til sakkyndige for byretten betaler A 18.350 -attentusentrehundreogfemti- kroner til Storebrand Skadeforsikring AS, innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

4. Utgifter til sakkyndige for lagmannsretten, slik disse beløp senere fastsettes, likedeles.