LB-1999-1912
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-02 |
| Publisert: | LB-1999-01912 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr 98-01295 A/02 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01912 A/02. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Martin Andreassen). Motpart: Bærum kommune (Prosessfullmektig: Advokat Tom Henrik Beck). |
| Forfatter: | Kst. lagmann Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Hjalmar Austbø. Lagdommer Sverre Mitsem |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §151, §169, §172, §180, Tobakkskadeloven (1973), Arbeidsmiljøloven (1977) §12 |
Saken gjelder krav om erstatning etter skadeserstatningsloven §2-1 for skade - uførhet - som hevdes å være voldt ved mobbing fra tidligere arbeidskolleger ved Y og Z bo- og behandlingssenter. Senteret eies og drives av Bærum kommune. Etter en omorganisering i 1991/92 ble de tidligere Y sykehjem og Z sykehjem slått sammen til en institusjon med to avdelinger.
A er oppvokst i Makedonia og kom til Norge i 1970 sammen med daværende ektefelle. Hun lærte norsk, tok sertifikat og skaffet seg rengjøringsarbeid. I tillegg tok hun aktivitør-utdannelse. Fra 1983 hadde hun først halvdagsstilling som aktivitør i Oslo. I april 1985 fikk hun halvdagsstilling som aktivitør ved Bekkestua eldresenter. På nyåret 1989 begynte hun i full stilling som aktivitør ved det daværende Y sykehjem.
Arbeidsoppgavene går blant annet ut på å skape trivsel og få beboerne i aktivitet, tilrettelegge og motivere sosialt samvær. Aktivitøren skal få i stand tiltak som stimulerer beboerne til «å opprettholde sitt funksjonsnivå fysisk, psykisk, sosialt og åndelig». Det er en forutsetning at aktivitøren samarbeider med avdelingens øvrige personale. Ifølge stillingsinstruksen er avdelingssykepleieren/den som har avdelingsansvar aktivitørens nærmeste overordnede.
Det er enighet om at A var en meget aktiv og kreativ aktivitør med stor evne til å få kontakt med beboerne og til å aktivisere dem. Etter en tid følte hun seg imidlertid oversett og motarbeidet og ved flere anledninger mobbet/trakassert av andre ansatte.
Etter en episode forlot hun arbeidsstedet og ble sykmeldt 10 september 1994. Hun forble sykmeldt til sensommeren 1995.
Mens hun var sykmeldt ble det arbeidet videre med å finne løsning på de problemer som var oppstått. I brev 23 november 1994 ble A underrettet om at hun var overført til å arbeide på Z-avdelingen. Dagen etter var det et møte med A, verneombudet og en hovedtillitsvalgt om dette. På møtet ga A klart uttrykk for at hun ikke ønsket overføring. Saken ble på ny drøftet på møte i februar 1995 med representanter for tillitsvalgte og representanter fra Kommunalt ansattes Fellesorganisasjon (KFO). For å bistå A tok distriktssjefen i KFO initiativ til ytterligere drøftelser i nytt møte den 7 januar 1995. På dette møtet ble det bestemt at institusjonssjefen skulle lage en plan for jobbrotasjon og hospitering, slik at A, etter å ha arbeidet på Z-avdelingen ut året, skulle tilbake til Y-avdelingen. I en periode fra august 1995 arbeidet A i halv stilling på Z, og den 16 januar 1996 ble det holdt et møte for å forberede at hun skulle komme tilbake til Y. Hun var imidlertid da igjen blitt sykmeldt. Hennes arbeidsforhold ble avsluttet ved at hun fratrådte den 26 oktober 1996. I 1997 ble hun innvilget full uførepensjon med virkning fra 1 oktober 1995.
Ved stevning av 5 januar 1998 reiste A søksmål ved Asker og Bærum herredsrett mot Bærum kommune. Hun anførte at hennes helsetilstand skyldtes mobbing på arbeidsplassen og krevde kr 900.000 i erstatning i medhold av skadeserstatningsloven §2-1. Kommunen påsto seg frifunnet. Herredsretten fant at A ikke hadde ført bevis for at hun hadde vært utsatt for trakasserende/mobbende handlinger som kunne gi grunnlag for erstatningsansvar og avsa 29. mars 1999 dom med slik domsslutning:
1. Bærum kommune frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger.
Nærmere opplysninger om saksforholdet fremgår av herredsrettens dom og bemerkningene nedenfor.
A har anket dommen. Ankeforhandlingen ble holdt 3-10 mai 2000. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Fra Bærum kommune møtte institusjonssjef ved Y og Z bo- og behandlingssenter, B. Professor i psykiatri, Kjell Noreik var oppnevnt som sakkyndig og ga muntlig redegjørelse i tillegg til at deler av hans skriftlige utredning ble dokumentert. Hva som ellers ble dokumentert fremgår av rettsboken. Lagmannsretten hørte 19 vitneforklaringer, blant annet fra psykolog Inge Gjeilo. Han har vært As behandlende psykolog.
Av det foranstående fremgår at det ved stevningen ble reist fyllbyrdelsessøksmål. I ankeerklæringen krevde imidlertid A fastsettelsesdom for at Bærum kommune er erstatningsansvarlig for hennes skade, med varsel om eventuelt senere å kreve dom for erstatningsutmålingen. Bærum kommune tok til gjenmæle og påstod seg frifunnet.
Ved innledningen av ankeforhandlingen påpekte lagmannsretten at oppdeling av saken, slik at eventuell erstatningsutmåling utstår, forutsetter begjæring fra begge parter og beslutning av retten. Den ankende part begjærte oppreisning mot oversittelse av ankefristen for så vidt gjelder den ikke påankede del av dommen, d.v.s. erstatningsfastsettelsen. Begge partene begjærte forhandlingene og pådømmelsen oppdelt etter tvistemålsloven §151.
Lagmannsretten tok oppreisningsbegjæringen til følge, besluttet å fremme ankesaken og tok også begjæringen om oppdeling til følge. Den del av saken som nå behandles er således begrenset til å gjelde spørsmålet om kommunen har erstatningsansvar.
Den ankende part, A har - i korte trekk - anført at herredsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse er uriktig. Herredsretten har stilt for strenge krav til beviset for at A er blitt mobbet. Den har dessuten lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm hos dem som mobber, og den synes enkelte steder feilaktig å ha lagt til grunn at en mobber må handle med hensikt eller forsett for å utløse ansvar etter skadeserstatningsloven §2-1. Herredsretten synes dessuten uriktig å ha lagt vekt på at A har vært «særlig sårbar» og har angivelig hatt ett «behov for særlig oppmerksomhet». Dette er å snu saken på hodet.
A har ved flere anledninger - over lang tid - blitt utsatt for mobbing fra flere ansatte på arbeidsplassen. Dels har mobbingen bestått i trakasserende episoder, dels i nedsettende uttalelser om henne eller utlendinger generelt og dels i motarbeiding og boikott/utestenging av henne ved for eksempel å unnlate å hilse på henne.
Som vanlig i mobbesaker er det også i denne saken vanskelig å føre bevis, fordi det blir påstand mot påstand, den ene som blir mobbet mot flere mobbere. Mobberne har klare motiver for ikke å huske. Det er tydelig i saken her. A har på sin side ingen interesse i å forklare seg bevisst usant. Den helseskade A har fått - og som har medført hundre prosent arbeidsuførhet - taler imidlertid tydelig om at hun må ha vært utsatt for noe. Det indikeres også i brevet av 23 november 1994 til henne, der institusjonsbestyrer B skriver at det har vært en svært negativ utvikling ved avdelingen. I referat fra et seminar i februar 1992 om arbeidsforholdene erkjennes det blant annet at holdningen til utenlandske medarbeidere ikke er akseptabel.
De medarbeidere som A har navngitt, og som skal ha uttalt eller overhørt nedsettende uttalelser om utlendinger, har ikke hatt noe å forklare. Utspørringen kan tyde på selektiv hukommelse.
Alle de forhold som er nevnt foran, må trekkes inn ved vurderingen av vitnenes troverdighet og avveiningene av bevisene. Den omstendighet at bedriftslegene Grete Damberg og Inger Lise Fjellanger har støttet A, bidrar også til å underbygge hennes forklaring om at hun har blitt mobbet. Slik må også professor Noreiks uttalelser forstås. Han har konkludert med at det må antas at forholdene på arbeidsstedet - slik A har oppfattet dem - må ha vært av vesentlig betydning for hennes sykdomsutvikling. Psykolog Gjeilo sluttet seg til Noreiks konklusjon. I følge Noreik kan A ha gjennomgått en sensibiliseringsprosess som etter hvert har gjort henne vaktsom/mistenksom, slik at hun kan ha oppfattet hendelser/uttalelser på sin måte, og annerledes enn de var ment. I det forhold at det har vært en prosess - en utvikling - ligger at denne tilstanden ikke var tilstede hele tiden. Det er således ikke holdepunkter for at hun generelt har misoppfattet episoder og uttalelser. Flere vitner har bekreftet hennes forklaring om trakasseri i forbindelse med rydding av aktivitør-rommet og at noen pleiere var uvillige til å klargjøre beboerne når de skulle delta i aktivitetsprogrammet. De har også forklart seg om en uvennlig holdning mot utlendinger. Det vises i denne sammenheng særlig til forklaringene fra C, D og Kari Frogh.
På møte den 24 november 1994 tok hun ikke opp at hun ble mobbet, men konsentrerte seg om konflikten med en kjøkkenassistent. Grunnen var at hun fryktet at mobbingen ellers bare ville bli verre. Derfor nevnte heller ikke verneombudet, C, noe om mobbingen i brevene av 24 mars og 12 desember 1994.
Det er sikker rett etter Falkendommen, Rt-1997-786, at skadeserstatningsloven §2-1 også omfatter skade som følge av mobbing, og at arbeidsgiveren er ansvarlig på objektivt grunnlag. Det er tilstrekkelig at mobberen er uaktsom og burde forstått at handlingen kunne skade. Alle vet at mobbing er skadelig, og at den kan få store konsekvenser for den personen mobbingen går ut over. Ingen kan derfor si at de ikke forstod at de mobbet. Det forhold at A kan ha utviklet sårbarhet, fritar ikke for erstatningsansvar. Det er et anerkjent prinsipp i erstatningsretten at skadelidte må aksepteres slik skadelidte er - i dette tilfelle med eventuell sårbarhet.
Mobbingen ligger klart over den nedre grense for hva en arbeidstaker må tåle uten at arbeidsgiver blir ansvarlig, jf skadeserstatningsloven §2-1 annet punktum.
Også krenkende og nedsettende uttalelser om utlendinger generelt kan være mobbing av A, fordi det er nedsettende omtale av den gruppe hun identifiseres med. Det kan også oppfattes som en indirekte form, ment å ramme henne. Det er således ikke en betingelse at slike nedsettende uttalelser rettes direkte mot henne.
Etter arbeidsmiljøloven §12 har arbeidsgiver plikt til å sørge for at arbeidstakerne ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Det anføres ikke at det er grunnlag for å kreve erstatning som følge av forsømmelse fra arbeidsgivers side.
Bestemmelsen korresponderer imidlertid med erstatningsbestemmelsen i skadeserstatningsloven §2-1. Arbeidsgiveren er erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag når det foreligger en uaktsom opptreden fra ansattes side.
Det er årsakssammenheng mellom mobbingen og As uførhet, og årsakssammenhengen er påregnelig. Det må ikke stilles så strenge krav til bevis for årsakssammenheng at erstatningsvernet blir svekket, jf Nygaard: Skade og ansvar (fjerde utgave 1992 s 340-341). Etter professor Noreiks uttalelser må retten legge til grunn at mobbingen var en nødvendig forutsetning for As forverrede helsetilstand. Ifølge Noreik vil også en robust person kunne bli slått ut fra arbeidslivet av den mobbing A har følt seg utsatt for. Etter den andre P-pilledom, Rt-1992-64, er det sikker rett at årsakskravet er oppfylt såfremt den skadevoldende handling har vært en nødvendig betingelse for skaden - alene eller sammen med andre årsaksfaktorer. Hovedårsakslæren er forlatt i norsk erstatningsrett. Det er derfor uten interesse å forsøke å analysere om As tidligere opplevelser og forhold i familien kan ha medvirket til hennes problemer.
Det forhold at sykemelding fulgte som en umiddelbar følge av omplassering til Z innebærer ikke at det var selve omplasseringen hun ble syk av. Omplasseringen var ikke i seg selv trakassering, men var dråpen som fikk begeret til å flyte over.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Bærum kommune v/ordføreren er erstatningsansvarlig for As skade med utslagning fra yrkeslivet.
2. Bærum kommune dømmes til å betale erstatning til A etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 800.000, med tillegg av 12 prosent rente fra 5 juni 1998 inntil betaling skjer.
3. A tilkjennes saksomkostninger.
Ankemotparten, Bærum kommune, har i korte trekk anført at herredsrettens dom er riktig og at det ikke er kommet til noe nytt som tilsier annen bevisvurdering. Det er ikke uenighet om at kommunen har objektivt ansvar etter skadeserstatningsloven §2-1 for de ansattes eventuelle erstatningsutløsende mobbing. Ansvaret er betinget av uaktsom opptreden fra de ansatte, og det må være påregnelig sammenheng mellom handling og skade. Det foreligger imidlertid ikke ansvarsgrunnlag i denne saken, da det ikke er substans i beskyldningene. A har utviklet en mistenksomhet som gjør at hun har mistolket både situasjoner og utsagn. Det foreligger ikke - har ikke funnet sted - mobbing, verken i ord eller handling. Det er til dels meget grove og grunnløse beskyldninger A har rettet mot sine tidligere arbeidskolleger.
Nytt for lagmannsretten er et hjelpedokument As prosessfullmektig har lagt fram med over 40 angivelige «sitater» fra navngitte arbeidskolleger. I sin forklaring for lagmannsretten har A sagt at hun har overhørt utsagn som er tilnærmet lik disse sitatene, eller andre har sagt til henne at de har overhørt slike utsagn. De fleste av sitatene ble ikke nevnt av henne i herredsretten, og de kom heller ikke fram under saksforberedelsen for lagmannsretten. Dette er i seg selv påfallende. Det er nå seks - sju år siden ordene skal ha falt. De «siterte» personer har tatt bestemt avstand fra at de kan ha uttalt seg slik, og de har gitt uttrykk for at A må ha misoppfattet både situasjoner og hva som ble sagt. I den grad de husker situasjoner som A antas å sikte til, er hennes fremstilling forvrengninger av hva som skjedde.
Det var en del motsetninger og diskusjoner på Y-hjemmet i forbindelse med røykeloven. Både en del av de ansatte og beboerne røykte stort sett over alt. A engasjerte seg i diskusjonen, og hun ønsket tiltak mot røyking, men hennes fremstilling av å være blitt mobbet i den forbindelse bestrides.
Det var også visse profesjonsmotsetninger mellom pleiergruppen og kjøkkenpersonalet på den ene siden og aktivitøren på den andre. Aktivitør-tilbudet var av nyere dato og innebar en delvis omlegging av innarbeidete rutiner. Dette kunne gjøre det ekstra vanskelig for A, som både representerte noe nytt og som var ny og alene i stillingen på Y. Disse forhold gir intet grunnlag for at det skal ha foregått noen mobbing av henne.
For lagmannsretten har A forklart at det var en rasistisk gruppe av de ansatte som gikk inn for å hindre ansettelse av flere utlendinger. Dette er helt grunnløse beskyldninger. Eldresenteret har benyttet seg ganske mye av arbeidskraft fra personer med utenlandsk opprinnelse og har hatt stor nytte av det. De som skal arbeide ved eldresenteret, må imidlertid snakke godt norsk, ellers blir det misforståelser og slitasjeproblemer for beboerne og pleierne.
Generelt anføres at det ikke er fremkommet bevis for noen enkelt episode der A er blitt mobbet/trakassert. Episodene sett i sammenheng utgjør heller ikke mobbing. Vitneforklaringene har klarlagt at det kunne være motsetningsforhold og diskusjon, slik det blir på enhver arbeidsplass. Forholdene er imidlertid av en helt annen karakter enn i Falkendommen Rt-1997-786, hvor det ble ført bevis for ganske grov mobbing.
Det er mer nærliggende å sammenligne med forholdene i Mjøsbrukdommen, Rt-1993-616, der retten ikke fant bevis for behandling som med rette kunne betegnes som trakassering eller mobbing og dermed gi grunnlag for ansvar. Dersom retten finner bevist at A har vært utsatt for kritikkverdig behandling, er behandlingen ikke så graverende at den kan betegnes som trakassering/mobbing. Forholdene ligger innenfor tålegrensen og utløser ikke erstatningsansvar.
Dersom retten finner at A har vært utsatt for mobbing, anføres subsidiært at det ikke er årsakssammenheng mellom mobbingen og As sykdom/uførhet. Psykolog Gjeilo, som har behandlet A, mener det foreligger andre forklaringer på hennes tilstand enn «jobben eller andre ytre faktorer». Han sa seg riktignok enig i professor Noreiks konklusjon, at forholdene på arbeidsstedet - slik hun har oppfattet dem - antas å ha vært av vesentlig betydning. Gjeilo hadde imidlertid ikke fått anledning til å studere Noreiks uttalelser inngående. Dessuten var Noreiks mandat begrenset til å vurdere sammenhengen mellom eventuell mobbing og yrkesmessig uførhet, ikke betydningen av andre årsaksfaktorer.
Både Gjeilo og Noreik mente at A hadde utviklet overdreven vaktsomhet/mistenksomhet som har gjort at hun tolker alt som skjer rundt henne på en annen måte enn det objektivt er grunnlag for. Hennes fremstilling må vurderes på den bakgrunn. Hennes arbeidskolleger var ikke oppmerksom på denne spesielle legningen. Det kan derfor ikke tillegges dem som uaktsomhet at de opptrådte som de gjorde. De behandlet henne som enhver annen kollega. Det var ikke påregnelig at hun oppfattet omgivelsene slik hun gjorde - som mobbing - og at det kunne skade henne.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Punkt 1 i herredsrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og på samme grunnlag. Lagmannsretten kan i det vesentlige også slutte seg til den begrunnelse herredsretten har gitt.
Det følger av arbeidsmiljøloven §12 at en arbeidsgiver har en generell plikt til å innrette virksomheten slik at arbeidstakeren ikke utsettes for mobbing eller trakassering. A har ikke gjort gjeldende at det fra kommunens eller sykehjemmets ledelse foreligger noen slik tilsidesettelse av denne plikten at det medfører direkte ansvar for kommunen etter prinsippene om «organansvar» i offentlig virksomhet. Hennes erstatningskrav bygger på arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven §2-1.
Som påpekt av herredsretten følger det av Falkendommen, Rt-1997-786, at arbeidsgiveren etter denne bestemmelsen har ansvar på objektivt grunnlag også for skade som er påført en arbeidstaker ved mobbing fra andre arbeidstakere. Det følger av dommen at «meget av det som foregår av mobbing på arbeidsplasser ikke kan medføre erstatningsansvar, selv om handlingene kan være utiltalende og kritikkverdige». Ansvaret inntrer først når mobbingen overstiger en tålegrense. Ansvaret omfatter heller ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utover det som er rimelig å regne med, jf §2-1 annet punktum.
Begrepet mobbing har ikke et fastlagt faktisk og rettslig innhold. I Mjøsbrukdommen, Rt-1993-616, er det tatt utgangspunkt i at det kan defineres som «for eksempel trakassering, plaging, utfrysing, eller sårende erting og fleiping.... som forekommer gjentatte ganger over en viss tidsperiode.» Lagmannsretten tar det samme utgangspunktet.
Det er ikke et vilkår for ansvar at mobberen har til hensikt eller ønsker å mobbe, eller at mobbingen skjer med forsett. Skyldkravet er oppfylt når den eller de som mobber handler uaktsomt og burde forstått at mobbingen kunne skade den som blir mobbet.
Lagmannsretten bemerker at premissene i herredsretten har noen formuleringer som isolert sett kanskje kan misforstås dit hen at den har lagt til grunn at det kreves mobbehensikt, eller i hvert fall forsett, for å ilegge ansvar, jf s 10 i dommen. Imidlertid fremgår det av helheten - samme side - at herredsretten har anvendt riktig skyldkrav.
Lagmannsretten bemerker også at bevisbyrden for at det foreligger et uaktsomt skadeforvoldende forhold i utgangspunktet påhviler skadelidte. Hvor strengt kravet må stilles vil avhenge av omstendighetene i den enkelte sak.
Bevisføringen for lagmannsretten bar preg av at As prosessfullmektig i et hjelpedokument presenterte i overkant av førti «sitater» av hva A mener å huske at hennes arbeidskolleger hadde sagt ved forskjellige anledninger. Sitatene var språklig bearbeidet av prosessfullmektigen, men meningsinnholdet var slik A mente å huske det. Sitatene var knyttet til navngitte personer og gjaldt episoder som A har forklart seg om. De fleste av sitatene er først gjengitt og foreholdt vitnene for lagmannsretten. En del av sitatene har et innhold og en form som, i alle fall når de sees samlet, ikke levner tvil om at A er blitt utsatt for mobbing, dersom de er sanne.
I sin forklaring bekreftet A sitatene, og hun fortalte om en rekke episoder som hun hadde opplevd krenkende. Hun forklarte også om avvisende holdninger hos enkelte arbeidskolleger og at hun følte seg motarbeidet.
Lagmannsretten knytter bemerkningene til episodene og de forholdene hun forklarte seg om, men den går etter omstendighetene ikke inn på alle sitatene. De kommenteres mer summarisk.
Det er gjennomgående et meget stort sprik mellom As fremstilling og den forklaringen de fleste vitnene ga. Selv om det stort sett var samsvar mellom vitneforklaringene, var de ikke samstemmige. Det kan synes å ha sammenheng med den omstendighet at vitnene forklarte seg på ulikt grunnlag. Noen hadde vært til stede i de aktuelle situasjonene, mens andre forklarte seg på grunnlag av det som var blitt dem fortalt, blant annet av A.
Bevisførselen gir et klart inntrykk av at A ble godt mottatt av alle da hun begynte, og at hun var aktiv og dyktig. Etter hvert ble det imidlertid et motsetningsforhold mellom henne og noen av de ansatte. Dette hadde dels sin bakgrunn i samspillet ved utførelsen av ulike arbeidsoppgaver og dels en mangel på gjensidig forståelse i forbindelse med tilfeldige hendelser. A kan ha utviklet en overfølsomhet som har gjort henne mistenksom, med den følge at hun lett mistolket omgivelsene. Personer som i følge A har kommet med uttalelser i bestemte situasjoner, husker ikke disse situasjonene, eller de har oppfattet dem på en helt annen måte og gir en helt annen fremstilling enn henne.
Når det gjelder forholdet mellom pleierne og A, forklarte D - som selv var sykepleier, men som sluttet på Y i 1993 - at det gikk greit å få til et samarbeid med A, når det ble gjort avtaler med henne. D forklarte imidlertid at hun hadde følelse av at enkelte pleiere så på A som et «uromoment» som forstyrret pleiernes behandling av beboerne. Disse pleierne mente at enkelte beboere burde få være mer i fred. N, som var ansatt fra 1990 til 1992, forklarte seg på samme måte. Hun sa at hun hadde oppfattet at for eksempel E mente at beboerne burde få være i fred. F, som var fysioterapeut, sa at hun hadde et nært samarbeid med A, men at det var lett «å hakke på» henne. Hun hadde ikke høy anseelse. Grunnen var kanskje at de produktene som ble laget i aktivitør-timene ikke ble oppfattet som særlig pene og verdifulle. Dessuten var det rotete på aktivitør-rommet. Rotet var synlig for alle på grunn av store glassvegger ut mot korridoren. C hadde som verneombud bistått A med klager til ledelsen. I forklaringen bekreftet C deler av As fremstilling, blant annet om rydding av aktivitør-rommet. C arbeidet imidlertid ved en annen avdeling og hadde derfor mer perifert kjennskap til forholdene på Y-hjemmet.
E benekter bestemt at hun har ment at det ikke godt og riktig for beboerne å bli aktivisert. Hun så aktivitørvirksomheten som et verdifullt tilbud. Hun mente imidlertid at beboere som var skrøpelige og ikke ønsket aktivitetstrening burde få slippe. Deltakelsen burde avhenge av dagsform og motivasjon. Slik forklarte stort sett alle pleierne seg. Lagmannsretten fester lit til disse forklaringene. De fremstår som troverdige og bygger på godt kjennskap til forholdene slik de utviklet seg til A sluttet å arbeide på Y i september 1994.
Lagmannsretten bemerker at det kom det klart fram i retten at det til tider kunne være ulik faglig vurdering om hva som var riktig for beboerne. De største problemene bestod imidlertid i at det ofte var vanskelig arbeidsmessig å få alle beboerne klargjort i tide. Klargjøringen kunne ta lang tid. Den omstendighet at A oppfattet situasjonen slik at hun ble motarbeidet, kan ha bidratt til å øke motsetningsforholdet og skapt gnisninger som ikke alle aktørene har taklet på en god måte. Bevisføringen gir holdepunkter for at det ikke har vært godt samarbeid, men ikke en fyllestgjørende forklaring på årsakene til dette. Det er imidlertid ikke bevismessig dekning for at A i denne sammenheng er blitt motarbeidet eller avvist eller på annen måte mobbet.
A er allergisk mot tobakksrøyk. Det var naturlig at hun engasjerte seg i gjennomføring av røykeloven. Noen av vitnene husket at hun var mer engasjert i diskusjonene enn andre. Noen husket at det var mye diskusjon og at det dannet seg to fronter, men ikke at A var spesielt aktiv i den sammenheng. Ingen vitner bekreftet den framstilling A har gitt om trakassering av henne i forbindelse med hennes engasjement. G benektet bestemt å ha sagt de ord som A tillegger henne. H forklarte at hun i diskusjonen godt kan ha sagt at hun ikke ville slutte å røyke for As skyld - og det kan hun ikke se noe galt i. I husket at hun var blitt irritert på A i en røykediskusjon og hadde sagt noe som hun etterpå angret. Dette ba hun om unnskyldning for. Hun nekter bestemt for at hun uttalte seg slik A har sitert henne. Hun trodde episoden for lengst var ute av verden. Etter at det ble opprettet et eget røykerom sluttet røykediskusjonen.
Lagmannsretten bemerker at det må være rom for en viss temperatur i en debatt på arbeidsplassen om forhold som har stor betydning der. Gjennom vitneførselen kom det fram at det til tider hadde vært sterkt engasjement fra flere personer i debatten, men vitneførselen bekreftet ikke klanderverdig adferd av slik karakter at det utløser erstatningsansvar.
A har videre hevdet at det var en gruppe som arbeidet for å hindre ansettelse av flere med utenlandsk opprinnelse, og at det falt nedsettende bemerkninger om «utlendinger» generelt.
På seminaret i Sandefjord i februar 1992 deltok A i debatten om utenlandske arbeideres arbeidsvilkår. Hun har vist til at det i referatet fra seminaret er konkludert med at holdningene ovenfor utenlandske medarbeidere ikke var akseptabel. Under vitneforklaringen til J, som hadde tysk ektefelle, ble det etter lagmannsrettens vurdering klarlagt at det som kom fram på seminaret var at personer som ikke hadde norsk språk og kulturbakgrunn i mange situasjoner kunne føle seg utenfor. Det var enighet om at dette ikke var akseptabelt på Y, og det ble besluttet å ta opp dette spørsmålet i medarbeidersamtalene. I følge J dreide diskusjonene seg ikke om diskriminering på grunnlag av rasetilknytning eller etnisitet. J sa at A til henne hadde gitt uttrykk for at hun følte seg «utenfor». Dette hadde hun imidlertid ikke begrunnet med at hun var utlending.
K sa i sin forklaring at en gang hun hadde vakt sammen med to personer som ikke behersket norsk tilfredsstillende, ble hun svært sliten fordi beboerene stort sett bare ville snakke med henne. Hun fant grunn til å si fra til ledelsen, slik at vaktlagene kunne sammensettes på annen måte. Det kom også fram at det som følge av liknende situasjoner hadde vært et diskusjonstema hvor mange ansatte uten gode norske språkkunnskaper man kunne ha. Det kom også fram at ledelsen av den grunn i enkelte tilfeller hadde anbefalt søkere/ansatte å ta norskundervisning. Dette gjaldt ikke A, som kunne både skrive og snakke norsk. Den daværende styrer sa at dersom hun hadde hørt om en gruppe som motarbeidet ansettelse av flere med utenlandsk opprinnelse, ville hun ha grepet fatt i det.
Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at det har vært diskusjoner om hvilke språkkunnskaper som må kreves av dem som skal arbeide på senteret og hvor mange personer uten gode norskkunnskaper det er riktig/tilrådelig å ansette. Bevisføringen har ikke avdekket utilbørlige utsagn eller klanderverdig opptreden rettet mot A, eller for den saks skyld heller ikke mot andre personer av utenlandsk opprinnelse.
Vitneførselen bekreftet heller ikke As fremstilling om at sykepleier L - opprinnelig fra Filippinene og fortsatt ansatt ved senteret - ved en anledning hadde grått fordi hun hadde blitt mobbet. L forklarte selv at hun hadde fått et spørsmål som hadde såret henne. Den som spurte hadde imidlertid bedt om unnskyldning, og for L var saken ute av verden. L ga uttrykk for at det var fint å være på senteret. Hun har vært der i mange år og fortsetter. Lagmannsretten finner ikke grunn til å trekke hennes forklaring i tvil.
Det kom også fram under vitneførselen at M, som ifølge A skal ha uttalt seg nedsettende om ansettelse av en indiskfødt sykepleier, benektet dette. M sa at hun var venn med henne og hadde holdt kontakten også etter at sykepleieren hadde flyttet til England.
Lagmannsretten finner det klart at det ikke er bevismessig dekning for As framstilling om mobbing eller trakassering av utlendinger som arbeider ved senteret.
Videre har A hevdet at hun er blitt utsatt for trakassering i tilknytning til utførelsen av sitt arbeid.
Det er ikke omstridt at aktivitør-rommet ble ryddet i As fravær, antakelig to ganger i 1993. Den ene gangen skjedde det visstnok for å gi plass til frisøren, som skulle benytte det samme rommet, og den andre gangen foran en høytid. E har forklart at det var nødvendig å rydde. O, som på det tidspunktet var sjef på senteret, har forklart at hun forgjeves hadde bedt A om å rydde, og at hun derfor ba den avdelingsansvarlige, E, om å rydde. E forklarte at hun oppfattet ryddingen som en bistand til A, og at hun ikke hadde kastet annet enn det som åpenbart skulle kastes. Andre gjenstander ble lagt i esker/poser og satt til side.
Det bemerkes at selv om A var blitt bedt av O om å rydde, er det forståelig at hun reagerte på at andre hadde ryddet hennes arbeidsrom. Det er mulig As følelse av trakassering kunne vært forhindret om E hadde tatt kontakt med A før ryddingen. Unnlatelse av å ta kontakt gjør imidlertid ikke ryddingen til en mobbehandling. Slik saken er blitt opplyst legger lagmannsretten til grunn at det var ledelsen som tok initiativ til ryddingen, som den fant ønskelig og nødvendig. Selv om forklaringene var noe motstridende, legger lagmannsretten til grunn at ryddingen ble korrekt gjennomført. Det er heller ikke ført bevis for at det i denne sammenhengen falt uttalelser som A hadde grunn til å oppfatte som mobbing. Lagmannsretten bemerker at C, som var verneombud og som i brev til ledelsen tok opp andre saker for A, ikke nevnte ryddeepisodene i noen av de to brevene hun sendte ledelsen den 24 mars og 1 desember 1994. Hun nevnte for øvrig heller ikke noe om mobbing av ansatte med utenlandsk bakgrunn.
I brevene tok verneombudet opp en konflikt med kjøkkenassistenten, M. Det framgår også av et notat som instituttbestyreren satte opp 24 november 1994 - etter et møte med blant andre A, verneombudet, hovedverneombudet og hovedtillitsvalgte - at A motsatte seg den løsning på konflikten med M at A skulle overføres til avdelingen på Z. A begrunnet dette med at problemene kun dreide seg om konflikt med en ansatt person.
Om denne konflikten kom det i retten fram at A som ledd i aktiviseringsprogrammet skulle bistå beboere som trengte hjelp under måltider. Ved en anledning hadde M ved en feil satt fram syltetøy til en person som ikke skulle spise sukkerholdig mat. A rapporterte dette til ledelsen. I følge A skal M ha blitt sint og sagt at fra nå av skal du få det vanskelig - eller noe liknende. M har på sin side forklart at det godt kan hende at hun ble irritert, men hun kan ikke huske et slikt utsagn, og hun finner det utenkelig at hun har uttrykt seg slik. Hun husker heller ikke flere episoder. A har imidlertid forklart at hun ba avdelingsleder G om å være tilstede for å observere eventuelle episoder under en senere servering. A har forklart at hun under et måltid hentet en kartong kefir for å gi til en av spisegjestene. I følge A skal M ha tatt kartongen fra A og sagt at serveringen var hennes jobb, og den klarte hun selv, eller noe liknende. Det er enighet om at ledelsen samme dag bestemte at A og M fra og med neste dag ikke skulle arbeide på samme spisesal. A har forklart at da hun neste dag var på vei til den andre spisesalen, løp M forbi henne og begynte serveringen der også. Dette oppfattet A som en krenkende demonstrasjon - en mobbehandling - rettet mot seg.
Lagmannsretten finner opplysningene om de to episodene uklare. Det samme gjelder den etterfølgende episode mellom spisesalene. Bevisføringen gir holdepunkter for at M og A gikk dårlig sammen. Etter lagmannsrettens vurdering dreier det seg åpenbart ikke om en mobbesituasjoner.
A har også pekt på at hun i en del andre sammenhenger er behandlet utilbørlig.
Under en busstur sa H til A at setet ved siden av H var opptatt, til tross for at det var ledig en lang stund. A oppfattet dette som en krenkende avvisning. Om dette forklarte H at hun hadde avtalt å holde av seteplass til en venninne som skulle komme på senere - og som kom. Derfor sa hun at setet opptatt. Det lå selvfølgelig ingen uvennlig holdning fra henne i dette. For øvrig pratet hun vanlig med A, som satte seg på et sete like ved.
I følge A skal O ha oversett A en gang hun kom som gjest sammen med andre hjem til O til et julebord. O skal ved denne og en annen anledning ha hermet gebrokkent etter A. O forklarte at hun ikke kan utelukke at hun som vertinne for selskapet hadde det travelt, og at hun kan ha vært uoppmerksom ovenfor A. Dette husker hun ingenting av. Derimot benekter hun bestemt at hun ved noen anledning har hermet gebrokkent etter A. Det var mange til stede i selskapet. Det er ikke ført vitner som har bekreftet As fremstilling.
A forklarte at hun ved en anledning var blitt utskjelt av P, den andre aktivitøren. Ved bevisføringen ble det klarlagt at A hadde satt seg ut over en avtale/bestemmelse om at bruken av aktivitør-utstyret skulle være felles for begge avdelingene. Dette medførte at P ikke fikk tilgang til det utstyret hun trengte. P bekreftet at hun reagerte med irritasjon og kritikk av A.
Ingen av disse episoder har noen slik karakter at de med grunn kan oppfattes som mobbing eller trakassering av A, hverken enkeltvis eller samlet.
A har også hevdet at hun var utsatt for forskjellsbehandling. Hun fikk ikke vakter slik pleierne fikk. I retten ble det avklart at hun som aktivitør hadde andre arbeidsoppgaver enn pleierne, som har døgnkontinuerlig tilsyn med beboerne. Det dreide seg følgelig om en helt ordinær tildeling av vakter i arbeid som A ikke deltok i. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette punktet.
A har også forklart at hun følte seg avvist fordi en del av de ansatte ikke hilste på henne, for eksempel når hun kom inn i rom hvor det var andre, eller når hun møtte noen på gangen. Etter bevisførselen finner lagmannsretten det klart at det dreier seg om enkeltstående episoder av uoppmerksomhet som kan forekomme i ethvert arbeidsforhold.
Lagmannsretten bemerker avslutningsvis at det har vært en omfattende bevisføring. Den etterlater det inntrykk at A etterhvert ble oppfattet som krevende og vanskelig og slik at hun stadig misoppfattet i alle fall en del av sine arbeidskolleger. De anstrengte seg derfor med tiden mindre for å vise den kollegiale vennlighet som ellers var vanlig. Det foreligger imidlertid ikke bevismessig dekning for at hun ble avvist og motarbeidet av noen av kollegene.
Etter dette har lagmannsretten kommet til at det ikke foreligger noen forhold som kan begrunne et erstatningsansvar for kommunen. Det er da ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på spørsmål om årsakssammenheng eller på vurderingene fra den rettsoppnevnte sakkyndige om den sensibilitet som A gradvis utviklet og årsakene til den.
Punkt 1 i herredsrettens domsslutning blir etter dette å stadfeste.
Anken har vært forgjeves. A har tapt saken fullstendig.
Lagmannsretten har forståelse for at herredsretten ikke påla A å erstatte kommunen saksomkostninger, men kan ikke se at tvistemålslovens regler om saksomkostninger gir rettslig grunnlag for dette standpunktet. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd må hun erstatte kommunen omkostningene for herredsretten. Ingen av unntaksbestemmelsene i §172 annet ledd kommer til anvendelse. Lagmannsretten bemerker at den ikke har funnet avgjørelsen i saken tvilsom.
Etter hovedreglene i tvistemålsloven §180 første ledd må hun også erstatte kommunen omkostningene for lagmannsretten. Med den dom som forelå fra herredsretten og etter bevisføringen for lagmannsretten kan lagmannsretten ikke se at det foreligger slike særlige omstendigheter som tilsier at hun bør fritas for erstatningsplikten.
Omkostningene for byretten settes i samsvar med inngitt oppgave til kr 123.200. Av dette er kr 122.400 salær.
For lagmannsretten er det krevet salær med kr 286.000 pluss kr 1.500 i omkostninger. Advokat Beck førte også saken for herredsretten, slik at den var godt kjent for ham. Imidlertid ble hans arbeid mer omfattende ved at ankesaken fra As side er betydelig vidløftiggjort, bl.a som følge av at det ble fremlagt et nytt hjelpedokument med ca førti uttalelser som for en stor del var ukjente for ham. Lagmannsretten er likevel kommet til at salæret bør reduseres til kr 200.000, som anses tilstrekkelig til å utføre oppdraget på en betryggende måte. De samlede omkostninger settes til kr 201.500.
Utgiftene til den sakkyndige skal dekkes av den ankende part som har krevet sakkyndig oppnevnt, jf tvistemålsloven §169 første ledd 1. punktum. Dette beløpet innkreves direkte fra den ankende parts prosessfullmektig, slik at ankemotparten ikke belastes disse utgiftene.
Dommen er enstemmig.
Domsavsigelsen er blitt sterkt forsinket. Domskonferanse ble holdt umiddelbart etter ankeforhandlingen, men etter at utkast til dom forelå, har lagmannsrettens arbeidsprogram medført at det ikke har vært mulig for rettens medlemmer å komme sammen til domsavsigelse før nå.
Domslutning:
1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker etter dommen er forkynt betaler A til Bærum kommune 123.400 - etthundreogtjuetretusenfirehundre - kroner i saksomkostninger for herredsretten og 201.500 - tohundreogettusenfemhundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.