LB-1999-2038
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-27 |
| Publisert: | LB-1999-02038 |
| Stikkord: | Aksjerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo skifterett Nr 99-00664 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02038 K/04. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens orskurd blir oppheva, og saka blir heimvist til lagmannsretten for ny behandling, se HR-2000-00043A. |
| Parter: | Kjærende part: Montel AS (Prosessfullmektig: Advokat Erling Lind). Kjæremotpart: Signe Magnus Dalheim (Prosessfullmektig: Advokat Mimi Kristine Berdal). |
| Forfatter: | Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Ola Dahl |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1997) §5-25, Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §10-11, §12-1, §12-5, §4-2, §5-26 |
Saken gjelder krav om gransking etter aksjeloven kap 5 VII.
På ordinær generalforsamling 8 mars 1999 i Montel AS ble det fremsatt forslag om gransking av selskapets stiftelse, forvaltning og regnskaper, jf aksjeloven §5-25 (1). Forslaget fikk den nødvendig tilslutning ved at aksjonær Signe Magnus Dalheim, som eide 30 % av aksjene, stemte for forslaget, og i medhold av aksjeloven §5-25 (2) fremmet hun begjæring 30 mars 1999 til Oslo skifterett om gransking.
Oslo skifterett avsa 25 juni 1999 kjennelse med slik slutning:
1. Det iverksettes gransking i medhold av aksjeloven §5-26 i Montel AS.
2. Granskingsutvalgets oppgave skal være å gjennomgå og avgi uttalelse om forvaltningen i Montel AS fra 1996, særlig i forholdet mellom selskapet og Gustav Vabø, Anne-Cathrine Dingstad og deres øvrige virksomheter for å avdekke om det har forekommet tapping av selskapets midler eller overføring av virksomhet i Montel til andre selskaper der Vabø eller Dingstad har eierinteresser eller ledende stillinger.
Montel AS v/advokat Erling Lind har i rett til påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Signe Magnus Dalheim v/advokat Mimi K Berdal har tatt til motmæle.
Den kjærende part anfører sammenfatningsvis:
Det gjøres prinsipalt gjeldende at Dalheim ikke har adgang til å fremsette begjæring om gransking ettersom hun ikke var aksjeeier da granskingsbegjæringen ble fremsatt overfor skifteretten. Det følger av aksjeloven §5-25 (2) at begjæring om gransking kan fremsettes overfor skifteretten av «enhver aksjeeier».
På generalforsamling 8 mars 1999 ble det vedtatt å nedsette aksjekapitalen til null for dekning av tap som ikke kan dekkes på annen måte, jf aksjeloven §12-1 første ledd nr 1. Generalforsamlingen besluttet samtidig ny utvidelse av aksjekapitalen ved nytegning av aksjer. Dalheim benyttet seg ikke av sin adgang til å tegne seg for nye aksjer i selskapet. Kapitalnedsettelsen og den påfølgende kapitalforhøyelsen ble registrert i Foretaksregisteret 23 mars 1999, og i henhold til den klare bestemmelsen i aksjeloven §12-5 første ledd var Dalheim fra dette tidspunkt ikke lenger aksjonær i Montel.
At det i protokollen fra generalforsamlingen er skrevet at Dalheim har anledning til å fremme krav om gransking overfor skifteretten innen den tidsfrist som følger av aksjeloven §5-25 (2), skyldes at det på dette tidspunkt ikke var klart at Dalheims aksjonærposisjon ville opphøre. Uansett har det som ble protokollert i generalsforsamlingsprotokollen ingen betydning for det generelle rettsspørsmål om tidligere aksjonærer har rett til å begjære gransking.
Retten til å begjære gransking er en aksjonærrettighet. Retten til å utøve aksjonærrettigheter reguleres uttrykkelig av aksjeloven §4-2, noe som synes fullstendig oversett av skifteretten. Her knyttes aksjonærrettighetene til innføringen i aksjeboken.
Det foreligger ingen støtte i rettspraksis, forarbeider eller teori for å tolke aksjeloven §5-25 (2) utvidende slik at også tidligere aksjonærer kan fremsette granskingsbegjæringer. Tvert i mot er det flere steder uttrykkelig forutsatt at begjæringen må fremsettes av aksjeeier, jf Aarbakke m fl, Aksjeloven og Allmennaksjeloven med kommentarer, s 341 og Wille Karlsen, Tidsskrift for Forretningsjus, 1995, s 27.
Montel kan heller ikke se at det foreligger reelle hensyn av betydning som tilsier at tidligere aksjonærer skal kunne begjære gransking. Skifterettens hovedargument synes å være at det etter rettens syn vil være uhensiktsmessig dersom en tidligere aksjonær er henvist til å gå til søksmål. Til dette bemerkes at et søksmål anlegges på egen risiko, mens kostnadene ved en gransking utelukkende belastes selskapet. Dette kan være rimelig så lenge den som begjærer gransking selv har eierinteresser i selskapet og således vil bære noen av kostnadene ved granskingen. Det er imidlertid høyst urimelig at personer som ikke har noen økonomisk interesse i selskapet skal kunne belaste selskapet for kostnader med å utrede grunnlaget for et søksmål. Det påpekes også i denne sammenheng at også andre grupper enn aksjonærer, som f eks kreditorer og ansatte, vil kunne ha åpenbare interesser i at det iverksettes gransking. Lovgiver har likevel valgt å forbeholde retten til å begjære gransking for aksjonærene, og det er et valg domstolene må respektere.
Subsidiært gjøres gjeldende at det ikke foreligger rimelig grunn til å iverksette gransking, jf aksjeloven §5-26 (1).
Det fremgår av skifterettens kjennelse at den hovedsakelig la vekt på lønnsforholdet til Gustav Vabø og hans ektefelle. Lønnsforholdene er vel kjent, og på dette punkt foreligger det følgelig ingen ting som kan avdekkes gjennom en gransking.
Det andre forhold skifteretten har lagt «en viss vekt» på er at Vabø også har eierinteresser i andre selskaper som driver virksomhet på tilgrensende områder som Montel. At Vabø har eierinteresser i to slike selskaper kan i seg selv ikke gi rimelig grunn til mistanke om ulovlige eller kritikkverdige forhold. Dalheim har ikke påpekt et eneste forhold som gir grunn til mistanke om tapping. Derimot har Montel fremlagt dokumentasjon for at slik tapping ikke har funnet sted.
Ingen av de forhold skifteretten legger vekt på gir således rimelig grunn til å anta at gransking vil avdekke ulovlige eller urimelige forhold, og vilkårene for å iverksette gransking er således ikke tilstede.
Det er ikke adgang til å søke granskingstemaet utvidet i forhold til det granskingsforslag som ble fremmet på generalforsamlingen slik det er lagt opp til i kjæremålstilsvaret 12 juli 1999, jf Aarbakke m fl, s 343.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Kravet om gransking av Montel AS avvises.
2. Montel AS tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Kjæremotparten anfører sammenfatningsvis:
Skifterettens kjennelse er riktig, både hva gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Dalheim hadde adgang til å begjære gransking etter aksjeloven §5-25 (2). Majoritetsaksjonæren i Montel, Gustav Vabøe synes også å ha vært av samme oppfatning da forslaget om gransking ble fremmet på generalforsamlingen den 8 mars 1999. Det vises til punkt 6 i protokollen fra generalforsamlingen hvor det fremgår at Dalheim, etter avstemning over granskingsforslaget, vil ha anledning til å fremme krav om gransking overfor skifteretten. Protokollen er ført i pennen av Vabø eller hans advokat.
Dalheim har ikke angrepet generalforsamlingens beslutning om å nedskrive aksjekapitalen til null da det ikke var grunnlag for å anta at det ikke var korrekt at aksjekapitalen teknisk sett var tapt. Hun hadde ikke økonomisk evne til å påta seg risikoen ved å tvinge selskapet til fortsatt drift uten refinansiering eller til å avvikle, når hun selv ikke har noen innflytelse over virksomheten. Hun har heller ikke hatt økonomi til å kunne benytte seg av sin fortrinnsrett til nye aksjer.
Montel viser til aksjeloven §4-2 som grunnlag for å bestride Dalheims rett til å begjære gransking. En kan imidlertid ikke se at selskapet har dokumentet at kapitalforhøyelsen var registrert i Foretaksregisteret før granskingsbegjæringen ble sendt, eller utskrift av aksjeeieboken som viser på hvilket tidspunkt de nye aksjene ble innført der.
Til kjæremålet skal for øvrig bemerkes at det dreier seg om betydelig flere enn to selskaper som Vabø hadde eierinteresser i, og hvis interesser kan ha vært sammenblandet med Montel sine på kritikkverdig eller ulovlig vis.
Etter at granskingsbegjæringen ble innsendt har Dalheim også fått opplysninger som tyder på at omsetningen i Montel de siste par årene har vært kunstig lav, og Dalheim frykter at selskap etter at det er overtatt av Vabø alene vil få en betydelig inntektsøkning. Disse forhold vil også kunne bli nærmere vurdert gjennom en gransking.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. Signe Dalheim tilkjennes saken omkostninger for skifteretten og lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Etter aksjeloven §5-25 (2) har «enhver aksjeeier» rett til å kreve at skifteretten tar stilling til et forslag om gransking av aksjeselskap.
På generalforsamlingen i Montel 8 mars 1999 ble det besluttet at selskapets aksjekapital nedskrives til null, og at aksjekapitalen deretter forhøyes ved at det utstedes 50 000 nye aksjer. Dalheim tegnet seg ikke for nye aksjer. Endringen ble registrert i Foretaksregisteret den 23 mars 1999, og fra dette tidspunkt inntrådte virkningene av kapitalnedsettelsen og kapitalforhøyelsen, jf aksjeloven §4-2, jf §10-11 og §12-5. Det er ikke fremkommet noe som tilsier at disse beslutningene må anses som nulliteter. Lagmannsretten finner etter dette å måtte legge til grunn at Dalheim ikke var aksjeeier i Motel eller kunne utøve aksjonærrettigheter på det tidspunkt begjæringen ble fremmet, dvs 30 mars 1999.
Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Wiesener Haga og Dahl, kan i motsetning til skifteretten ikke se at det er grunnlag for å tolke aksjeloven §5-25 (2) utvidende slik at den også omfatter personer eller selskaper som ikke lenger er aksjeeiere, men som var det på det tidspunkt det ble vedtatt på generalforsamlingen å fremme forslag om gransking. At tidligere aksjonærer kan ha et sterkt behov for at det foretas en gransking av selskapet, kan ikke begrunne en slik rett. Her står ikke en tidligere aksjonær i noen annen stilling enn andre, som f eks kreditorer og ansatte, som vil kunne ønske en omkostningsfri gransking for å få avklart eventuelle egne krav mot selskapet. Det kan imidlertid hevdes at lovens system kan tilsi at en aksjonær som sto bak forslag til gransking på generalforsamlingen, også må kunne følge dette opp ved å kreve at skifteretten tar stilling til spørsmålet, men heller ikke dette kan gi tilstrekkelig grunnlag for en utvidende tolking. Retten til å kunne kreve gransking inngår som et ledd i aksjelovens minoritetsvern. Det er en rettighet som kan være meget byrdefull for selskapet, både økonomisk, ressursmessig og på andre måter. Dette tilsier at bestemmelsen tolkes etter sin ordlyd slik at denne retten nettopp forbeholdes de som er aksjeeiere. Det er heller ikke fremkommet noe i rettspraksis, forarbeider eller teori som trekker i retning av at bestemmelsen skal tolkes utvidende.
Mindretallet, lagdommer Schiøll, er kommet til at skifterettens kjennelse bør stadfestes, og bemerker:
Det er som aksjonær Dalheim på generalforsamling i selskapet har reist krav om, og senere overfor skifteretten har begjært gransking. Den en måneds frist som oppstilles i aksjeloven §5-25 (2) må, etter mindretallets mening, forstås som gjeldende for enhver aksjonær som var aksjeeier på det tidspunkt et tilstrekkelig flertall i generalforsamling krevde gransking. En annen tolking ville kunne føre til omgåelser, som i dette tilfelle ved en umiddelbar nedskriving av aksjene til null. Dette ville ikke være i samsvar med granskingsinstituttets formål, beskyttelse av mindretallsaksjonærer. Mindretallet er således enig med skifteretten i at begjæringen ikke kan avvises på formelt grunnlag. Mindretallet er videre enig med skifteretten i at det foreligger rimelig grunn til å iverksette gransking og slutter seg til skifterettens begrunnelse for dette.
Begjæringen blir etter dette å avvise i samsvar med flertallets syn, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §175 første ledd skal Dalheim dekke motpartens saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten. Flertallet har imidlertid funnet at unntaksbestemmelsen i §175 første ledd gis anvendelse slik at hver av partene dekker sine egne omkostninger. Det vises til at saken har reist et generelt lovtolkingsspørsmål som ikke har vært prøvd for retten tidligere. Mindretallet er enig med flertallet i at det ikke tilkjennes saksomkostninger, jf unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er avsagt under slik dissens som fremgår ovenfor.
Slutning:
1. Skifterettens kjennelse oppheves og begjæringen om gransking avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.