LB-1999-2057
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-15 |
| Publisert: | LB-1999-02057 |
| Stikkord: | Midlertidig forføyninger, Utlevering av kundelister |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 99-00944 D - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02057 K/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-1999-00597K. |
| Parter: | Kjærende part: Feriehus Europa AS (Prosessfullmektig: Advokat Gudbrand Østbye). Kjæremotpart: 1. Den Norske Hytteformidling AS 2. Den Norske Hytteformidling Bergen AS (Prosessfullmektig: Advokat Peter Christian Meyer). |
| Forfatter: | Lagmann Berit Fosheim. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Dag A Minsaas |
| Lovhenvisninger: | Markedsføringsloven (1972) §7, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-6, Tvistemålsloven (1915) §180, §3-4 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning med påstand om utlevering av kundelister/databaser og forbud mot å utnyttet disse ytterligere.
Kjæremotparten, Den Norske Hytteformidling AS og Den Norske Hytteformidling Bergen AS (heretter Hytteformidlingen) har avtaler om utleie av ca 2.000 hytter med ca 1.600 hytteeiere i Norge. Hytteformidlingen ble i februar 1999 overdratt til det danske selskapet Novasol AS.
I april 1999 sendte den kjærende part, Feriehus Europa AS (heretter Feriehus) brev til «Kjære hytteeier». I brevet opplyses at Hytteformidlingen nå er solgt til et dansk utleiebyrå. Det ble opplyst at daglig leder i Feriehus tidligere hadde arbeidet i Hytteformidlingen og at man nå så det som naturlig å utvide sin virksomhet på det norske hyttemarkedet. Mottagerne av brevet kunne få ytterligere informasjon ved å sende inn et svarkort.
26 april 1999 sendte Feriehus igjen brev til «Kjære hytteeier». Overskriften var Påminnelse!. Der ble det opplyst at kunden hadde en oppsigelsesfrist på uleieavtalen med det byrået de i dag benyttet 1 mai 1999. Mottagerne ble anbefalt å si opp avtalene innen fristen, slik at de kunne få tid til å vurdere nærmere hvem som skulle være deres partner for fremtiden.
Hytteformidlingen ble klar over disse brevene ved at en rekke hytteiere tok kontakt og fortalte om dem. 30 april 1999 tok selskapet kontakt med Feriehus og ba blant annet om å få tilbakelevert diskett/kundeliste som Feriehus eventuelt hadde fått tilgang på og at det ble skrevet et beklagelsesbrev.
Da denne anmodningen ikke ble etterkommet, begjærte Hytteformidlingen midlertidig forføyning ved Oslo namsrett. Det ble avholdt muntlig forhandling, og namsretten avsa 16 juni 1999 kjennelse med slik slutning:
1. Feriehus Europa AS tilpliktes å utlevere databaser/kundelister som gir opplysninger om navn og adresser på saksøkernes tilknyttede hytteeiere.
2. Feriehus Europa AS forbys å utnytte databasen/kundelistene ytterligere.
3. Feriehus Europa AS betaler kr 20.000,- i saksomkostninger til Den Norske Hytteformidling AS og Den Norske Hytteformidling AS innen 2 to uker etter forkynnelse av denne kjennelse.
Den kjærende part har i hovedsak anført:
Den kjærende part er enig i at dersom Feriehus urettmessig har tilegnet seg Hytteformidlingens kundelister, innebærer dette et brudd på markedsføringslovens §7 slik at kjæremotparten har et krav.
Det bestrides imidlertid at Feriehus har mottatt hele eller deler av Hytteformidlingens kunderegister. Det er mange måter å skaffe opplysninger om hytteeiere på og som har vært benyttet:
- Hytteeieren oppsøker selv hytteformidlingsfirmaet. Helge Holm i Nesbyen har f eks gjort det.
- Jens Hærra, daglig leder i Feriehus, arbeidet selv i Hytteformidlingen fra 1973 til 1982 og har derfor personlig kjennskap til mange av hytteeierne. Han har også benyttet konkurrentenes kataloger.
- De lokale turistkontorer er en god kilde for å finne utleiehytter i distriktet.
- Statens kartverk kan formidle liste over alle hytteeiere i et distrikt. På en slik liste vil nødvendigvis også navn og adresser til hytteeiere tilknyttet Hytteformidlingen fremgå.
- Jens Hærra driver også en utstrakt oppsøkende virksomhet ved oppslag, annonser og kontakter. Dette fører ofte til at hytteeiere som tidligere har vært tilknyttet konkurrenter, inngår avtale med Feriehus.
Kjæremotparten har vist til at Feriehus har tilskrevet en person ved et nytt navn som ikke fremgår av telefonkatalogen, men som finnes i Hytteformidlingens register. Dette forklares ved at Feriehus fikk oppgitt det nye navnet ved opplysningen, tlf 180.
Kjæremotparten har som den eneste mulighet for at Feriehus har tilegnet seg registrene, antydet at en tidligere ansatt Øyvind Wang skulle ha formidlet dem. Det bestrides imidlertid av Wang.
Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at Feriehus urettmessig har tilegnet seg kunderegistrene fra Hytteformidlingen, og namsrettens kjennelse må oppheves.
Det er nedlagt påstand:
1. Feriehus Europa AS frifinnes.
2. Kjennelse 99-944 ved Oslo Namsrett gis oppsettende virkning.
3. Den Norske Hytteformidling AS og Den Norske Hytteformidling Bergen AS dømmes in solidum til innen 14 dager å betale Feriehus AS sakens omkostninger med tillegg av morarenter dersom oppfyllelse ikke skjer rettidig.
Kjæremotparten har i hovedsak anført:
Feriehus AS har henvendt seg direkte til Hytteformidlingens kunder med en direkte henvisning til den eksisterende avtalen med Hytteformidlingen. Dette kunne ikke vært mulig uten å benytte Hytteformidlingens kunderegister. De forklaringer Feriehus har gitt på hvordan de har skaffet seg opplysningene er ikke tilfredsstillende. Det pekes på:
- Det utelukkes ikke at hytteeiere selv oppsøker Feriehus. I et slikt tilfelle er det imidlertid ikke nødvendig å tilskrive kunden slik det ble gjort ved to brev i april 1999.
- Det er ekstremt ressurskrevende å benytte konkurrentenes kataloger for å finne frem til hytteeiere. I katalogen fremgår bare hvilket distrikt hytten ligger i, ikke navn og adresse til eieren.
- Det er mulig at Hallingdal Info-Senter AS kan ha gitt opplysninger om Hytteformidlingens kunder til Feriehus. En av senterets aksjonærer er Helge Holm som har gitt uttrykk for at han ikke er glad for at Hytteformidlingen nå er på danske hender. For øvrig er det ikke vanlig at lokale turistkontorer utleverer lister over konkurrentenes kunder.
- Det er ikke mulig å få opplyst hvem som er Hytteformidlingens kunder ved lister fra Statens kartverk. Mindre enn 0,25% av landets hytteeiere er tilknyttet Hytteformidlingen, og på den bakgrunn er formuleringen i brevene av april snodig.
- Jens Hærras oppsøkende virksomhet har ikke noe med saken å gjøre. Det var ikke nødvendig å tilskrive kundene dersom han allerede hadde kontakt. De ulike distrikters kataloger inneholder stort sett opplysninger om profesjonelle utleiere, ikke om en enkelt hytteeier som kun leier ut sin egen hytte. Det var mange ikke-profesjonelle som ble tilskrevet.
Det må ha vært litt av et puslespill å finne frem til Hytteformidlingens kunder på den måten som beskrevet i kjæremålet. Det kan ikke utelukkes at man har funnet frem til enkelte på denne måten, men brevene har vært tilstillet svært mange kunder over hele landet. Kjæremålet innebærer ingen dokumentasjon av hvordan Feriehus har funnet frem til den enkelte.
Det presiseres at Hytteformidlingens begjæring går på at det er den listen som er benyttet i forbindelse med direct mail til Hytteformidlingens kunder som blir utlevert. Det er tilstrekkelig at namsmannen får listen.
Det er nedlagt påstand:
Prinsipalt:
1. Namsrettens kjennelse av 16 juni 1999 opprettholdes.
Subsidiært:
2. Namsrettens kjennelse punktene 2 og 3 opprettholdes.
I begge tilfeller:
3. Feriehus Europa AS pålegges innen 14 dager å betale Den norske Hytteformidling AS og den Norske Hytteformidling Bergen AS sakens omkostninger med tillegg av morarente ved forsinket betaling.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som namsretten og bemerker:
Partene er enige om at Hytteformidlingens kundelister er å anse som en bedriftshemmelighet som omfattes av markedsføringsloven §7. Det er videre enighet om at dersom Feriehus har tilegnet seg disse på ulovlig måte og utnyttet dem i sin markedsføring, foreligger så vel forføyningskrav som sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 jf §15-1 og §15-2.
Som for namsretten, blir spørsmålet hvorvidt det er tilstrekkelig sannsynliggjort at Feriehus har tilegnet seg og /eller utnyttet Hytteformidlingens kundelister i strid med bestemmelsen i markedsføringsloven §7.
Saken står i hovedsak i samme stilling som da namsretten behandlet den. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å avholde muntlig forhandling. Verken for namsretten eller i kjæremålet er det anført konkrete opplysninger om hvordan Feriehus har skaffet navn og adresser til Hytteformidlingens kunder. Muntlige forhandlinger for utdyping av hvordan man generelt kan innhente informasjon anses unødvendig.
Lagmannsretten peker på at de to brevene som ble sendt ut ved direct mail i april var rettet kun til Hytteformidlingens kunder. Feriehus må da ha hatt en adresseliste der dette kundeforholdet var sentralt.
Feriehus har etter lagmannsrettens syn fortsatt ikke dokumentert på en tilfredstillende måte hvordan selskapet fikk navn og adresser til Hytteformidlingens kunder. Det er redegjort på generelt grunnlag for en del fremgangsmåter som kunne vært brukt for å skaffe oversikt over hytteeiere i sin alminnelighet, men ikke for hvordan man rent konkret har funnet frem til at vedkommende adressat var kunde hos Hytteformidlingen. Det materialet som er fremlagt i forbindelse med kjæremålet er også av helt generell karakter. Det anses derfor ikke nødvendig å vurdere de enkelte anførsler i detalj.
Lagmannsretten er derfor enig med namsretten i at det har formodningen mot seg at Feriehus har fått tilgang til navn og adresse til Hytteformidlingens kunder uten å ha tilgang til kundelisten eller deler av den. Hytteformidlingen har etter dette sannsynliggjort sitt krav, og betingelsene etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 jf §15-1 og §15-2 er oppfylt.
Det er ikke klart i hvilken form Hytteformidlingens kundeliste/database befinner seg hos Feriehus eller om det rent fysisk befinner seg et dokument eller diskett i deres varetekt. Et pålegg om utlevering er derfor vanskelig å utforme presist. Namsretten forutsatte at Feriehus frivillig ville etterkomme forføyningen, eventuelt at Hytteformidlingen kunne søke namsmannens bistand. Det er i namsrettens slutning post 1 ikke utrykkelig sagt hvem databasen/listen skulle utleveres til, men dette fremgår etter lagmannsrettens mening klart av partsforholdet. Besittelsen av listen/databasen er urettmessig. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at denne posten stadfestes.
Det er sentralt å sikre at bruken av kundelisten/databasen opphører. På denne bakgrunn stadfestes slutningens post 2.
Namsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes også. Kjæremålet har ikke ført frem og etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-4 jf tvistemålsloven §180 første ledd skal Feriehus erstatte Hytteformidlingens omkostninger for lagmannsretten i det det ikke foreligger særlige grunner for å frita for ansvaret. Omkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr 4.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Feriehus Europa AS til Hytteformidlingen AS og Hytteformidlingen Bergen AS kr 4.000,- - kronerfiretusen med tillegg av 12 tolv % rente fra forfall til betaling skjer innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.