LB-1999-2271
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-01 |
| Publisert: | LB-1999-02271 |
| Stikkord: | Trygdebedrageri |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-00876 M/97 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02271 M/03 |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Per Egil Volledal) mot A (Forsvarer: Advokat Solveig Kristine Høgtun). |
| Forfatter: | Lagmann Berit Fosheim, formann. Lagdommer Svein Dahl. Ekstraordinær lagdommer Arne Langeland. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, §270, §62, Straffeprosessloven (1981) §281, §437 |
Tiltalte, A er født *.*. 1951. Han er ugift og arbeidsledig.
Han er tidligere straffet for promillekjøringer og sedelighetsforbrytelse.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo den 14 januar 1999, ble han satt under tiltale ved Oslo byrett, til fellelse etter:
I Straffeloven §270, første ledd nr. 1, jf. annet ledd,
for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse, rettsstridig å ha forledet noen til en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
I perioden 1.januar 1994 til 4.februar 1996 i Oslo, forledet han ansatte på Gamle Christiania arbeidskontor til å utbetale seg kr 107.996,- for mye i arbeidsledighetstrygd, ved å føre opp for få arbeidede timer i forhold til faktisk arbeidede timer hos X og Y på meldekortene han sendte til Arbeidsmarkedsetatens Servicesenter hver 14. dag. Ved handlingen påførte han Gamle Oslo trygdekontor tilsvarende tap eller fare for tap.
II Straffeloven §166, første ledd,
for å ha avgitt falsk forklaring til noen offentlig myndighet i tilfelle hvor forklaringen var bestemt å avgi bevis.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt under post I, forholdt han seg som der nærmere beskrevet.
Straffeloven §62, første ledd kommer til anvendelse.
Fornærmede har begjært påtale for post I, og allmenne hensyn foreligger.
Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.
Oslo byrett avsa dom den 14 mai 1999 med slik domsslutning:
A, f. *.*..51, frifinnes.
Oslo statsadvokatembeter har i rett tid anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og saksbehandlingen. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 30 juli 1999 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 29 februar 2000.
Tiltalte møtte ikke, til tross for at han var lovlig stevnet. Etter aktors begjæring og med forsvarerens samtykke, ble det besluttet at tiltalte skulle pågripes. Det lyktes imidlertid ikke politiet å finne ham. Aktor begjærte deretter saken fremmet i medhold av strpl §281. Forsvareren var enig i at vilkårene etter bestemmelsen var oppfylt, men motsatte seg at saken ble fremmet på prinsipielt grunnlag. Retten tok begjæringen til følge. Lagmannsretten fant at tiltaltes nærvær ikke var nødvendig for sakens opplysning. Aktor hadde opplyst at det ikke ville bli nedlagt påstand om fengsel i mer enn ett år og det forelå ikke opplysninger om at tiltalte hadde lovlig forfall. Da han ble stevnet, hadde han gitt uttrykk for at han ikke ønsket å møte. Han hadde heller ikke møtt til konferanse med forsvarer etter innkalling.
Det ble avhørt to vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
Tiltalte dømmes i henhold til tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 30 dager.
Forsvareren har nedlagt slik påstand:
Tiltalte frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte.
Lagmannsretten bemerker:
Følgende saksforhold anses bevist:
Tiltalte ble ansatt som vaktmester i X borettslag i 1990. Stillingen var beregnet å utgjøre 50 prosent av full stilling med 37,5 timer arbeidstid i uken, d v s en ukentlig arbeidstid på 18,75 timer.
I 1992 søkte han arbeidsledighetstrygd ved Gamle Christiania arbeidskontor. Han opplyste i den forbindelse at han arbeidet 8 - 10 timer pr uke i borettslaget. På grunnlag av søknaden ble han tilkjent arbeidsledighetstrygd.
28 juni 1994 søkte han på ny arbeidsledighetstrygd. Han opplyste også denne gang at han arbeidet i borettslaget med 10 - 15 timers arbeidstid i uken. Søknaden ble igjen innvilget.
Da han igjen søkte om arbeidsledighetstrygd i 1996, ble søknaden avslått under henvisning til at varig reduksjon i vanlig arbeidstid var mindre enn 40 prosent.
Saken gjelder tidsrommet 1 januar 1994 til 4 februar 1996. I denne perioden er det dokumentert at han har fått lønn for 780,5 timer i 1994, 1029,6 timer i 1995 og 112,5 timer i 1996. Det gjelder lønn som vaktmester i X borettslag i hele perioden og noen timer i Y somrene 1994 og 1995. I samme tidsrom fylte tiltalte ut meldekort til arbeidskontoret hver 14 dag. På meldekortene er det oppgitt at han arbeidet til sammen 50 timer i 1994, 119 timer i 1995 og 6 timer i 1996. Av meldekortene fremgår det at han i mange uker har oppgitt ikke å ha arbeidet overhodet.
Dagpengene skal reduseres for den tid arbeidssøkeren er i arbeid. Differansen mellom det timetall han fikk lønn for og det timetall han oppga er 1747,6 timer. Tiltalte fikk i denne perioden utbetalt dagpenger med reduksjon beregnet ut fra det timetall han selv hadde oppgitt på meldekortene, til sammen kr 107.996 mer enn han hadde krav på.
Etter dette er det klart at de objektive betingelsene for straffellelse etter straffeloven §270 første ledd nr 1 jf annet ledd og straffeloven §166 første ledd er til stede.
Spørsmålet er hvorvidt de subjektive betingelsene for straff er oppfylt.
Tiltalte har i brev av 4 januar 1997 til arbeidskontoret Gamle Christiania hevdet at han hele tiden har opplyst om sin brutto lønn i X borettslag. Det heter videre:
«....Det står skrevet på meldekortene at disse timer jeg arbeider for X borettslag skulle føres ned på dette kort da jeg har en fast månedslønn for mine tjenester i X borettslag, kan jeg utføre disse tjenestene hvor fort jeg ønsker. Så etter min mening har jeg over hode ikke begått noen feil ut i fra deres siktelser........»
Tiltalte forklarte seg for politiet 4 mars 1998. Han forklarte at arbeidskontoret var klar over hvilken lønn han fikk utbetalt fra borettslaget. Han hadde hele tiden skrevet opp de arbeidstimene han fysisk arbeidet, ikke det antall timer han var lønnet ut fra pr uke. Han var ikke klar over at han gjorde noe straffbart. Han var rask og effektiv ved utførelse av jobben, derfor brukte han kortere tid enn det jobben var regnet ut til. Han erkjente straffeskyld når det gjaldt sommerjobbene i Y.
Lagmannsretten forstår etter ovenstående tiltalte slik at han mente at han bare skulle føre de timer han rent faktisk hadde arbeidet på meldekortene, ikke de timene han mottok lønn for.
Vitnet B var styreleder i X borettslag i perioden 1994 til 1996. Hun forklarte for lagmannsretten at jobben som vaktmester var beregnet å skulle utgjøre en halv stilling i gjennomsnitt. I noen perioder var det mer å gjøre enn i andre, avhengig av f eks snefall. Vaktmesteren hadde også boplikt i borettslaget, og en del av jobben var også å være tilgjengelig i påkommende tilfelle. Hun kunne ikke si nøyaktig hvor mange timer tiltalte hadde arbeidet, men hun var sikker på at timetallet langt oversteg det han hadde oppgitt. Det var ikke mulig at det i enkelte uker ikke var utført arbeid i det hele tatt, f eks måtte søppeltømming utføres regelmessig.
Tiltalte har således, også ut fra de forutsetninger han selv angir å ha hatt, oppgitt et langt lavere timetall til arbeidskontoret enn han skulle.
Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at tiltalte var kjent med at han skulle oppgi alle timer han var lønnet for.
Rutinen ved arbeidskontoret er at arbeidssøkeren får utlevert brosjyren om dagpenger ved ledighet før han fyller ut søknadsskjemaet. Etter at det er fylt ut, har søkeren en personlig konferanse med saksbehandler. Vitnet C, som tidligere arbeidet på Gamle Christiania arbeidskontor, forklarte for lagmannsretten at det var et sentralt punkt under konferansen å redegjøre for reglene for utfylling av meldekortene. Det legges til grunn at disse rutiner ble fulgt i forhold til tiltalte.
Det fremgår av søknadsskjemaene datert 7 september 1992 (feilskrevet 1982) og 28 juni 1994 at tiltalte har fått utlevert brosjyren om dagpenger.
I brosjyren av 1992 heter det om hva som skal oppgis:
«...hvor mye du eventuelt har arbeidet, både lønnet og ulønnet arbeid, for andre og i selvstendig virksomhet. Arbeid på fritid, kveldstid og i helger skal også oppgis. Har du delvis arbeid skal dette alltid føres opp....»
I brosjyren av 1994 er det til ovenstående tilføyet:
«......Får du betalt for et visst antall timer, er det dette timetallet som skal føres.»
Av meldekortene fremgår det at det skal føres opp antall timer daglig i lønnet/ulønnet arbeid. Videre er det et felt der det skal krysses av for om arbeidssøkeren har vært i arbeid de siste 14 dagene.
Lagmannsretten finner det etter dette bevist at tiltalte var kjent med at det var det antall timer han fikk lønn for som skulle oppføres i meldekortene. At tiltalte opplyste om sitt arbeidsforhold i borettslaget da han søkte om trygd, kan ikke frita ham for å fylle ut meldekortene på en korrekt måte. De opplysninger som er kommet frem om tiltaltes personlige forhold, endrer ikke dette. Selv om tiltalte har en praktisk legning, har han klart å fylle ut søknadsskjemaene og meldekortene på en ellers ryddig måte. Det er gitt grundig informasjon om reglene fra arbeidskontorets side. Det legges også til grunn at formålet bak arbeidsledighetstrygden, å virke som kompensasjon for bortfall av inntekt, er allment kjent. Lagmannsretten viser til at differansen mellom den tid tiltalte faktisk fikk lønn for og den tid han oppga på meldekortene over en lang periode, er så stor at det ikke kan dreie seg om en tilfeldig misforståelse.
Det finnes således bevist at tiltalte handlet forsettlig da han i hele perioden oppga et langt lavere timetall og på denne bakgrunn fikk utbetalt mer dagpenger enn han hadde krav på.
Lagmannsretten finner etter dette at også de subjektive betingelser for straffellelse etter tiltalen er til stede og at han domfelles i samsvar med denne.
Straffutmåling
Tiltalte er tidligere straffet, men de tidligere forholdene dreier seg ikke om økonomisk kriminalitet og blir derfor ikke tillagt vekt i denne saken.
Etter Høyesteretts praksis skal det normalt reageres med ubetinget fengselsstraff når det gjelder trygdebedrageri som overstiger kr 30.000. I dette tilfellet dreier det seg om kr 107.996. Bedrageriet ble avdekket høsten 1996, og det er således gått over tre år til lagmannsrettens dom. Dette tilsier at straffen settes noe lavere enn om saken var av nyere dato. Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunnlag for å gjøre straffen betinget. Det er særlig sett hen til beløpets størrelse, se Rt-1998-174. Det foreligger for øvrig ikke særlig formildende omstendigheter.
Straffeloven §62 første ledd er iakttatt.
Lagmannsretten finner at straffen passende kan settes til fengsel i 30 dager.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke jf strpl §437.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
A, født *.*. 1951 dømmes for overtredelse av straffeloven §270 første ledd nr 1 jf annet ledd og straffeloven §166 jf straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.