LB-1999-2337

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-12-15
Publisert:	LB-1999-02337
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Moss byrett Nr 99-00110 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02337 A/01.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Haugen). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Carl August Heilmann).
Forfatter:	Lagdommer Dag A. Minsaas, formann. Lagdommer Vibecke Groth. Kst. lagdommer Jacob Aars-Rynning
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1

Saken gjelder fritaking for militærtjeneste, jf. militærnekterloven §1.

A er født *.*. 1977. Han er maskinoperatør i Moss, er ugift og bor hjemme hos sine foreldre. Han har vanlig grunnskole samt ett år yrkesrettet videregående skole.

I forbindelse med sesjon i april 1996 meddelte han at han ville søke om fritak for militærtjeneste. Han søkte om fritak først to år senere, i søknad datert 26 januar 1998. Han avgav forklaring for Moss politikammer den 10 september 1998 og ifølge denne skal A ha uttalt blant annet:

«Hvis Norge skulle bli angrepet og kunne bli okkupert, ville han ikke kunne delta i sabotasje, verken mot mennesker eller materiell. Han er i mot bruk av vold og våpen, og regner seg som passifist, men han er ikke i mot at Norge har et militært forsvar da han ikke har noe alternativ og han har heller ikke noe i mot at Norge er medlem i NATO. Han har imidlertid ikke tenkt over at dette kan medføre at en kamerat eller fremmed NATO-soldat kanskje må ofre livet for å redde søker og hans nærmeste.

Han har heller ikke tatt noe standpunkt til at Norge deltar i FN-styrker til både fredsbevarende og fredsopprettende virksomhet.»

As søknad ble avslått av Justisdepartementet 5 oktober 1998. I vedtaket er det vist til ovenfor siterte utdrag av politiforklaringen. Av departementets begrunnelse fremgår:

Etter §1 i lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner av 19.03.1965 nr. 3 er det et vilkår for fritak at en vernepliktig ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, herunder at han derved tvinges til å bryte verdier som for ham er av fundamental betydning og som er knyttet til bruk av masseødeleggelsesvåpen slik de kan påregnes brukt i dagens forsvar. Etter det han har uttalt i ovennevnte politiforklaring antar Justisdepartementet at mannskapets overbevisning ikke har det innholdet som loven krever for fritak.

Da A ikke undertegnet villighetserklæring, tok Staten v/Justisdepartementet 28 januar 1999 ut stevning mot ham ved Moss byrett. A tok til gjenmæle. Byretten avsa 7 juni 1999 dom med slik domsslutning:

Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede.

A har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Staten v/Justisdepartementet har tatt til gjenmæle mot anken. Ankeforhandling ble holdt i Moss tinghus 2 desember 1999. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det er den vernepliktiges innstilling i dag som er avgjørende, men det han tidligere har sagt vil kunne tillegges noen betydning.

Staten har bevisbyrden for at vilkårene for fritak ikke foreligger. Byretten har på grunnlag av As forklaring korrekt lagt til grunn at han fyller de krav som stilles til overbevisningens innhold etter rettspraksis. Byretten har imidlertid feilaktig lagt til grunn at overbevisningen ikke har den fasthet og styrke som må kreves.

As holdninger bygger på Jehovas vitners konsekvente pasifistiske syn. Dette er ikke subjektivt, for han har samme holdning i forhold til hvordan andre bør forholde seg. Han er oppvokst i et klart pasifistisk miljø. Hans foreldre har vært medlemmer av Jehovas vitner siden før han ble født, og hans familie har et religiøst syn som innebærer meget sterke antivoldelige holdninger. A bor fortsatt hjemme og har venner i dette religiøse miljøet. Han har også selv fortsatt tilknytning til Jehovas vitner, og tar sikte på å la seg døpe. Han har fått omfattende undervisning i Jehovas vitners trosgrunnlag både i møter i menigheten gjennom hele oppveksten og fra sine foreldre.

Hos A har det funnet sted en gradvis modning i takt med hans utvikling. Selv om han ikke er spesielt aktiv i menigheten, har han ikke på noen måte forkastet trosgrunnlaget eller det etiske ståsted. Han ga uttrykk for sitt syn på militærtjeneste allerede på sesjon i april 1996, som var den første anledningen han hadde. Senere har han fastholdt dette ved alle anledninger frem til i dag. Dette viser fasthet i overbevisningen.

A så det som en selvfølge at han som medlem av Jehovas vitner ville bli fritatt for militærtjeneste. Det er årsaken til at han ikke søkte om fritak tidligere. Alle venner og bekjente i Jehovas vitner har søkt om fritak og har fått det.

A har ikke den formuleringsevnen og det presisjonsnivå som er ønskelig. Dette fremgår av hans søknad og politiforklaring og vi har sett det her i retten. Dette har sin årsak i As bakgrunn. Han er ugift og hjemmeboende, og har ikke fått stort eget ansvar ennå, og han har en begrenset utdannelse. Han har ingen teoretisk bakgrunn. Bare praktisk arbeidserfaring fra sekkefabrikken i Moss. I vennekretsen og i hjemmet har det ikke vært nødvendig for A å tenke gjennom og sette ord på årsaken til hans pasifisme og hvilke konsekvenser denne vil ha. Overbevisningen er grunnfestet og en selvfølge i hans miljø.

Jehovas vitner har en fundamentalistisk bibelforståelse som blir normgivende for eget levesett. Medlemmene engasjerer seg ikke i forhold til fellesskapet. De arbeider ikke gjennom politikk og stemmer ikke ved valg. Etter deres syn er det enkeltmenneskene som har valgene, og man forholder seg passiv til de valgene andre foretar. De forholder seg passive i forhold til politiske forhold slik de til en hver tid er. Etter som Jehovas vitner alltid blir fritatt for militærtjeneste, gjør det at ingen i miljøet foretar noen etterprøving og spørsmål om fritak er ikke gjenstand for noen diskusjon. As liv er i sin helhet basert på Jehovas vitners lære. Det må ikke komme ham til skade at han gjennom sin oppvekst og nåværende situasjon har fått meget begrensede forutsetninger for å verbalisere sin egen overbevisning. Det må heller ikke komme ham til skade at han ikke har evnet å tenke gjennom hypotetiske spørsmål. Det er på det rene at han tar avstand fra våpenbruk, også andres, men han respekterer andres valg slik han er opplært til i sitt religiøse miljø.

Det må legges til grunn at A hele tiden har hatt en klart pasifistisk oppfatning som også omfatter andre, men at han har formulert seg på en måte som ble misforstått da han avga sin politiforklaring, og det må også legges til grunn at noteringen har skjedd av en tredjeperson som har oppfattet utsagnet på sin måte.

Vilkårene for å fritas for militærtjeneste er oppfylt både med hensyn til overbevisningens innhold og dens fasthet og styrke. A har meddelt at han vil gå i fengsel for å slippe å avtjene militærtjeneste og bli lært opp til å øve vold mot andre.

A har nedlagt slik påstand:

Vilkårene for å frita A, f. *.*..77, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr 3 §1 er tilstede.

Ankemotparten, Staten v/Justisdepartementet, har i det vesentlige anført:

Byretten har korrekt kommet til at As overbevisning ikke har slik fasthet og styrke som kreves for fritak. A gir bare uttrykk for et standpunkt. Han gir ingen utdypning eller begrunnelse for dette. Han uttrykker et eget kategorisk imperativ basert på hvordan har har hørt at han må handle.

A er ikke aktiv i Jehovas vitner. Han nevner ikke at han vil bruke bønn som alternativ til vold. Det ville være naturlig når det er et religiøst nektingsgrunnlag som fremføres.

Det kreves like mye refleksjon når man nekter på religiøst grunnlag som på et annet grunnlag. Kravet til alvor og styrke er det samme. Det er tvilsomt om A kan anses å være pasifist. Han utdyper ikke sitt standpunkt. Han mener antagelig det han sa i politiavhøret. Synet på andres deltakelse i militæret er A svært vag på, også nå. Rettspraksis krever at mannskapet har tenkt igjennom de spørsmålene hans holdning reiser, og at også konsekvensene er gjennomtenkt. A har hatt god anledning til å tenke igjennom dette i løpet av den tiden som har gått. Han har hatt god tilgang på informasjon i menigheten og hjemme, og han har hatt all oppfordring til å gjøre det etter de tidligere avgjørelser i denne saken. Allikevel har han unnlatt dette, og det synes som om han vil være i en ureflektert verden, men det har praksis bestemt at ikke aksepteres.

Bevisbyrden er som i straffesaker, men det prinsippet er lite anvendelig i disse sakene. Ved glidninger i standpunkt må mannskapet selv forklare hvorfor det har skjedd en endring hos ham. Det kan ikke aksepteres at politiforklaringen bygger på en misforståelse. Forklaringen er så vidt klar, og når han ikke kan gi noen forklaring på endringen i standpunkt, mister det han sier sin troverdighet.

Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

Moss byretts dom stadfestes.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Etter fritaksloven §1 er vilkåret for fritakelse at den vernepliktige «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning». Overbevisningen må bygge på et klart pasifistisk grunnlag, og det stilles strenge krav både til overbevisningens innhold og dens fasthet og styrke. Det er ikke tilstrekkelig at det strider mot søkerens alvorlige overbevisning at han selv utfører militærtjeneste. Overbevisningen må også ha det innhold at søkeren tar avstand fra at andre utfører militærtjeneste, jf. Rt-1996-509, Rt-1996-513 og Rt-1997-403. Det er søkerens innstilling på domstidspunktet som skal legges til grunn, men likevel slik at tidligere standpunkt kan få betydning for vurderingen av overbevisningens fasthet og styrke.

As foreldre har vært medlemmer av Jehovas vitner fra før A ble født. Det er på det rene at Jehovas vitner krever at medlemmene nekter å utføre militærtjeneste og unnlater å gå inn i yrker som innebærer våpenbruk og våpenopplæring eller opplæring i selvforsvar. Man kan ikke under noen omstendighet bruke vold mot sin neste. Grunnleggende i deres overbevisning er også at det er enkeltmenneskene som har valgene, og at man må respektere de valg andre mennesker tar.

A har vokst opp i en familie hvor begge foreldre har deltatt aktivt i Jehovas vitner, som har møter tre ganger i uken. A har i hele sin barndom blitt tatt med på disse møtene, og har selv fått undervisning i mange år i menigheten. I tillegg har hans foreldre gitt ham undervisning i Jehovas vitners trosgrunnlag og krav til sine medlemmer. Selv om A ikke deltar lenger på så mange møter i menigheten, deltar han på samlinger og han har fortsatt mange av sine venner i miljøet. Han bor fremdeles hjemme hos sine foreldre. Alle hans venner fra Jehovas vitner har søkt om, og fått innvilget fritak fra å gjøre militærtjeneste.

A har for lagmannsretten forklart at han tar avstand fra all voldsbruk og krigføring, og at han ikke kan gjøre noen form for militærtjeneste. Han vil heller gå i fengsel. Hans standpunkt er basert på hans tro, og bokstavfortolkning av bibelen. Han har ut over dette i liten grad tankemessig gjennomarbeidet sine synspunkter. Det finnes ingen situasjon hvor han vil ty til våpen uansett om det er en nødvergesituasjon eller lignende. Han synes det er galt å ta liv, men har ikke reflektert over hva man i stedet skal gjøre ved et militært angrep fra en fremmed militær makt. Han er bare helt sikker på at man i hvert fall ikke skal forsvare seg med våpen.

A mener at Norge ikke bør ha et militært forsvar. Han godtar heller ikke at styrker under FN bruker militærmakt i internasjonale konflikter. På spørsmål om han kunne tenke seg å ta liv i en situasjon der dette kunne bidra til å redde flere andre liv, er hans svar det samme selv om han synes det blir vanskelig. Det eneste han sier han kunne gjøre er å hjelpe folk som var skadet i krig. Han kunne ikke tenke seg å delta i sanitetstjeneste. Han mener Norge bør melde seg ut av NATO.

Lagmannsretten finner at As holdning, slik den kom til uttrykk i ankeforhandlingen, må sies å tilfredsstille lovens krav til overbevisningens innhold. Han har, når det gjelder egen deltakelse i forsvaret, ikke gitt uttrykk for noen reservasjoner som skulle bringe ham i konflikt med lovens vilkår og den rettspraksis som foreligger. På bakgrunna av den foreliggende politiforklaring kan det synes mer tvilsomt om As overbevisning har det innhold at han tar avstand fra at Norge har et forsvar og at andre utfører militærtjeneste. For lagmannsretten har A klart presisert at han er i mot at noen skal gjøre militærtjeneste og at han er i mot at Norge har et forsvar. Imidlertid har han uttalt at han respekterer at andre har en annen oppfatning enn ham, og at han derfor må respektere at andre går inn i det militære selv om han synes det er galt. Lagmannsretten oppfatter ham slik at han prinsipielt tar avstand fra at andre gjør militærtjeneste, men at han ikke av den grunn tar avstand fra dem som mennesker. Det kan være det er dette han har ment å uttrykke i politiavhøret. Lagmannsretten hadde under rettsmøtet vanskelig for å få klarhet i de svar A ga, forsåvidt gjaldt andres deltakelse i det militære. Det krevde mange oppfølgingsspørsmål før hans syn fremsto som klart. Lagmannsretten kan derfor ikke se bort fra at flere presiseringer av standpunktet ikke har kommet med i den kortfattede politiforklaringen.

Lagmannsretten legger således til grunn at As forklaring for lagmannsretten gir uttrykk for det han reelt mener om det norske forsvar og andres deltakelse i dette, og at det ikke dreier seg om taktisk tilpasning av forklaringen. Lagmannsretten legger i denne sammenheng vekt på at A gjennom hele sitt liv har vært tilknyttet Jehovas vitner og at han gjennom denne tilhørigheten må ha fått en klar opplæring i at en hver form for våpenbruk og krig er utelukket i henhold til deres tro, og at en hver form for militær virksomhet således er av det onde. Lagmannsretten legger til grunn at A har, og hele sitt liv har hatt, den overbevisning han hjemme og i menigheten er lært opp til.

Lagmannsretten legger således til grunn at As grunnsyn stemmer med en overbevisning som har det nødvendige innhold for å karakteriseres som en pasifistisk grunnholdning. Videre at As standpunkt er utslag av en alvorlig personlig overbevisning med bakgrunn i hans oppdragelse, miljø og tro. Lagmannsretten legger også en viss vekt på at alle ungdommer tilknyttet Jehovas vitner ber seg fritatt for militærtjeneste, idet de trekker samme konklusjon som han gjør, på bakgrunn av den tro og fortolkning av bibelen som Jehovas vitner legger til grunn.

Etter en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at As overbevisning har det nødvendige innhold og den nødvendige styrke.

A har holdt fast ved sitt standpunkt fra han var på sesjon 18 år gammel. Hans syn kom skriftlig til uttrykk i søknaden av 26 januar 1998. Fra dette tidspunkt har han vært klar med hensyn til at han ikke ønsker å utføre militærtjeneste, men å bli overført til siviltjeneste. Hans overbevisning må dermed sies å ha den nødvendige fasthet.

Etter dette har lagmannsretten kommet til at vilkårene for fritak er oppfylt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Vilkårene for å frita A for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er til stede.