LB-1999-2412
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-02-21 |
| Publisert: | LB-1999-02412 |
| Stikkord: | Straffeprosess, Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-05840 M/84 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02412 M/01. Påkjært til Høyesterett, se HR-2000-00413. |
| Parter: | A (Forsvarer advokat Ellen Moen). Påtalemyndigheten v/Oslo statsadvokatembeter (Statsadvokat Bjørn Kristensen). |
| Forfatter: | Lagmann Jan Martin Flod. Lagdommer Øystein Hermansen. Dommer Steinar Iversen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §445, §446, Straffeloven (1902) §148, §39, §444, §449 |
A f. *.*..48 ble 12 juli 1997 pågrepet av politiet, siktet for overtredelse av strl §148. Hun ble fremstilt for varetektsfengsling, men løslatt 14 juli 1997 av Oslo forhørsrett. På grunnlag av utvidet siktelse ble hun 21 juli 1997 på nytt fremstilt for fengsling. Oslo forhørsrett avsa kjennelse om fengsling i en uke. Etter kjæremål fra politiet ble fengslingsfristen forlenget til 8 august 1997. Senere er fengslingsfristen forlenget flere ganger. Hun ble løslatt 16 mars 1999, på det vilkår at hun oppholdt seg på Dikemark sykehus. Samlet varetektstid er således 635 dager.
I rettspsykiatrisk erklæring av 16 oktober 1997 ble det konkludert med at siktede var sinnsyk da handlingene i siktelsen ble begått og at hun fortsatt var det da undersøkelsen av henne ble foretatt.
Oslo statsadvokatembeter utferdiget 16 mars 1998 tiltale, og Oslo byrett avsa 29 august 1998 dom med slik domsslutning:
Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr 1 a, b, d og e overfor A født *.*. 1948 for et tidsrom av inntil - 5 - fem - år.
Etter anke fra A avsa Borgarting lagmannsrett 21 mai 1999 dom med slik domsslutning:
Påtalemyndigheten gis ikke sikringsbemyndigelse for A, født *.*. 1948.
A fremmet 20 august 1999, supplert i brev av 7 september 1999, begjæring om erstatning og oppreisning. Det er nedlagt slik påstand:
1. Staten ved Justisdepartementet tilplikter å betale A:
a) rimelighetserstatning for urettmessig straffeforfølgning begrenset oppad til kr 250.000.
b) oppreisning begrenset oppad til kr 1.500.000,-.
2. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger.
Oslo statsadvokatembeter har tatt til motmæle, og bestridt de fremsatte krav uten å nedlegge noen formell påstand.
I brev av 1 desember 1999 ba lagmannsretten forsvareren om nærmere opplysninger i saken, eventuelt at det ble fremskaffet fritak for taushetsplikt slik at retten kunne supplere saksopplysningen, jf straffeprosessloven §449.
Forsvareren etterkom anmodningen i brev av 4 januar 2000, der det ble vedlagt innhentede legeerklæringer fra tilsynslege Bjørn Rød, spesialist i almennmedisin og dr. med. Hans Jakob Stang, spesialist i psykiatri.
Påtalemyndigheten har 31 januar 2000 gitt uttalelse til legeerklæringene.
A har i det vesentlige anført:
Vilkårene i straffeprosessloven §445 for erstatning er tilstede. Strafforfølgningen og varetektsfengslingen var særlig byrdefull for siktede pga hennes mentale tilstand og funksjonshemming. Etter at hun var varetektsfengslet kom hun opp i en fastlåst situasjon ved at psykiatriske institusjoner ikke fant det nødvendig å ta stilling til om hun oppfylte vilkårene for innleggelse. Hennes pleiebehov ble understreket i flere fengslingskjennelser i brev fra fengsler hun var innsatt i. Også Søndre fengselsdistrikt tok initiativ i saken. Siktede ble imidlertid sittende fengslet i 635 dager før det lyktes å få henne plassert i egnet institusjon.
Hennes situasjon er nærmere beskrevet i flere dokumenter, bl a i hennes legejournal ved Ringerike kretsfengsel. Det vises ellers til korrespondansen mellom Justisdepartementet og Sosialdepartementet i februar 1999, og til innhentede legeerklæringer i nærværende sak.
Det er ingen tvil om at hun i en meget lang tid var feilplassert i varetektsfengsel, og at fengselsoppholdet påførte henne «særlige og uforholdsmessige» skadevirkninger. Hennes mentale tilstand ble forverret og det samme gjelder hennes fysiske handicap. Da hun ble pågrepet kunne hun gå på egen hånd. Nå er hun helt avhengig av rullestol. Varetektsoppholdet har satt varige spor både hva gjelder hennes fysiske og psykiske helse.
Det er rimelig at hun tilkjennes erstatning.
Også vilkårene i straffeprosessloven §446 er til stede. Hun har krav på oppreisning for ikke-økonomisk skade. Det vises til de samme anførsler som er anført i tilknytning til straffeprosessloven §445.
Oslo statsadvokatembeter har i det vesentlige anført:
Strprl §445 krever at det skal være lidt økonomisk skade. Det er ikke påstått at siktede ble påført noen slik skade.
Det er heller ikke grunnlag for oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446. Hensett til den alvorlige siktelsen som forelå mot henne var det helt nødvendig å varetektsfengsle henne. Det var imidlertid på et tidlig tidspunkt klart at fengsel ikke var noe egnet sted for henne, men til tross for iherdige anstrengelser fra politiets side, lyktes det ikke å få noe psykiatrisk sykehus til å motta henne før i mars 1999.
Det er imidlertid ikke på noen måte dokumentert at varetektsoppholdet har hatt de følger for A som påstått i begjæringen. Det som derimot er dokumentert er at hun var ekstremt ressurskrevende for de ansatte i fengslene og til belastning for andre innsatte.
Lagmannsretten bemerker:
Det følger av lagmannsrettens dom, sammenholdt med den del av Oslo byretts dom som ikke ble fremmet til ankebehandling, at det er funnet bevist at A har utført de ellers straffbare handlinger som fremgår av tiltalebeslutningen av 16 mars 1998. Lagmannsrettens dom er rettskraftig.
Av straffeprosessloven §445 følger at selv om vilkårene for erstatning i straffeprosessloven §444 ikke er oppfylt, kan siktede tilkjennes erstatning for «særlig eller uforholdsmessig skade når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig».
Etter det som foreligger av opplysninger har A ikke lidt noen økonomisk skade ved forfølgningen. Hun har vært uføretrygdet lenge før forfølgningen mot henne ble igangsatt og i følge den rettspsykiatriske erklæring av 16 oktober 1997 har hun siden mars 1996 hatt trygdeleilighet gjennom sosialetaten. Det fremkommer heller intet om økonomiske tap i forsvarerens begjæring.
Kravet om erstatning tas ikke til følge.
Selv om økonomisk skade ikke er lidt, kan det i medhold av straffeprosessloven §446 - dersom vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 eller §445 foreligger - tilkjennes siktede et passende beløp som oppreisning for ikke-økonomisk skade dersom «særlige grunner taler for det».
Selv om lagmannsrettens dom innebærer at påtalemyndighetens krav om sikring ikke førte frem, finnes vilkårene for erstatning ikke å være til stede etter straffeprosessloven §444 etter som det i de rettskraftige dommer i henholdsvis byretten og lagmannsretten er funnet bevist at siktede har begått de ellers straffbare handlinger hun var tiltalt for.
Vilkårene for erstatning i straffeprosessloven §445 er at det foreligger en «særlig eller uforholdsmessig» skade som det «etter forholdene fremstiller seg som rimelig» at siktede får erstattet. For å tilkjenne oppreisning for ikke-økonomisk skade, kreves i tillegg at «særlige grunner taler for det», jf §446. Selv om det er et vilkår i §445 at skade av økonomisk karakter er lidt, kreves ikke dette vilkåret oppfylt for å kunne gi siktede oppreisning. Begjæringen om oppreisning må følgelig vurderes uavhengig av at siktede ikke har krav på erstatning fordi intet økonomisk tap foreligger.
Etter lagmannsrettens vurdering kan det forhold at siktede ble varetektsfengslet ikke gi grunnlag for oppreisning. Siktede hadde utført alvorlige og ellers straffbare handlinger da hun ble fengslet. Fengslingsvilkårene var utvilsomt oppfylt, og det var tilstrekkkelig grunn til å fengsle henne. Frihetsberøvelsen i seg selv kan følgelig verken karakteriseres som noen «særlig eller uforholdsmessig» skade av ikke-økonomisk art. De grunnleggende vilkårene for sikring ble av så vel byretten som lagmannsretten funnet å være til stede. Lagmannsrettens begrunnelse for ikke å gi påtalemyndigheten sikringsbemyndigelse var at det - ut fra siktedes situasjon da dommen ble avsagt - ikke var behov for det. Saken står i samme stilling nå.
I saken var det videre nødvendig med en forholdsvis langvarig frihetsberøvelse. Saken var alvorlig, og det var behov for grundig etterforsking, herunder rettspsykiatrisk undersøkelse av siktede.
Imidlertid finner lagmannsretten at en så vidt langvarig frihetsberøvelse som i dette tilfellet - 635 dager - samt at det ikke på et tidligere tidspunkt lyktes å få siktede overført til psykiatrisk sykehus eller annen egnet institusjon, representerer en «særlig og uforholdsmessig» belastning av ikke-økonomisk art for siktede. Ut fra de opplysninger som foreligger, er det ingen tvil om at siktede ble påført uforholdsmessig lidelse og belastninger ved at hun ble holdt i fengsel. Så vel hennes fysiske som hennes psykiske helse tilsa at hun forholdsvis raskt burde ha vært undergitt en annen form for tilsyn og kontroll enn varetektsfengsling. Hun mestret ikke å være i et fengsel. Det vises bl a til hennes legejournal fra Ringerike kretsfengsel der det er påpekt at hennes behov for pleie og oppfølgning ikke lot seg gjøre å ivareta, at hun opptrådte sterkt utagerende, var en fare for seg selv, samt at hennes førlighet og mentale utviklet seg negativt. Lagmannsretten finner denne beskrivelsen dekkende for siktedes situasjon. Rett nok har tilsynslege Bjørn Rød i legeerklæring av 20 desember 1999 uttalt at han «tror» hennes mentale helse «i liten grad ble påvirket av varetektsoppholdet» idet hennes opptreden i fengselet tegnet et «tilsvarende bilde av hennes mentale funksjonsnivå» som tidligere, men lagmannsretten finner ikke å kunne bygge på denne vurdering. Tilsynslegens erklæring er knyttet til den perioden hun satt i Skien kretsfengsel, og er således basert på en begrenset observasjonsperiode. Lagmannsretten finner følgelig den rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige, dr. med. Hans Jakob Stangs erklæring av 21 desember 1999, er mer dekkende for de konsekvenser varetektsoppholdet, sett under ett, hadde for siktede. Det vises særlig til følgende uttalelse:
Det vil ellers fremgå av sakens dokumenter at A har hatt store psykiske problemer før hun ble varetektsfengslet. En kvinne i en slik situasjon vil lide mer enn andre under fengsling. Det er fortsatt min vurdering at hennes mentale helse er blitt ytterligere svekket etter hennes lange varetektsopphold. Den er blitt svekket på den måten at hennes primitive forsvarsmekanismer med utagering og utskjelling er blitt forsterket, til frustrasjon for de som har med henne å gjøre, og til skade for henne selv.
Lagmannsretten legger videre til grunn at varetektsoppholdet har påført siktede en svekket mental helse av en viss varighet. Også hva gjelder dette legger lagmannsretten til grunn dr. med. Hans Jakob Stangs erklæring, hvoretter varigheten knyttes til det trygdemedisinske varighetsbegrepet; dvs. en prognostisk vurdering på 2-3 år fremover.
De ulike lidelser og belastninger siktede slik ble utsatt for under fengselsoppholdet og den skadevirkning oppholdet har påført henne i ettertid, finnes - ut fra en samlet vurdering - å være så vidt alvorlige at «særlige grunner taler for» at hun gis oppreisning, jf straffeprosessloven §446.
Utmålingen av oppreisningsbeløpet må bero på et skjønn der det tas utgangspunkt i den merbelastning og de spesielle plager som ble påført siktede ved at hun ble undergitt en meget lang varetektsperiode i fengsel til tross for at hennes fysiske og mentale helse tilsa at hun skulle vært plassert i institusjon som kunne ivareta hennes pleiebehov. Av dette følger på den ene side at det må tas i betraktning at siktede allerede før fengslingsperioden hadde klare fysiske plager og svære psykiske defekter som markant reduserte hennes livskvalitet. På den annen side innebar nettopp denne helsesvekkelse at siktede var særlig utsatt for belastninger under fengselsoppholdet. Den omstendighet at påtalemyndigheten gjorde flere fremstøt for å få siktede plassert på en egnet institusjon kan ikke tillegges vekt. Hva gjelder siktedes situasjon i dag legges til grunn at hun er uførepensjonert og at hun er under tilsyn og følges opp av sosial- og helseapparatet.
Ut fra en samlet vurdering der så vel siktedes situasjon under fengslingsperioden som i ettertid tas i betraktning, samt under hensyntagen til straffesaken og det utfall denne fikk, og de øvrige omstendigheter, finnes oppreisningsbeløpet passende å kunne settes til kr 50.000.-.
Forsvareren har nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger. Ettersom forsvareren i lagmannsrettens brev av 10 september 1999 ble oppnevnt på det offentliges bekostning kan det ikke ses at siktede er blitt påført omkostninger i saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kravet om erstatning tas ikke til følge.
2. Staten v/Justisdepartementet betaler 50.000 - femtitusen - kroner i oppreisning til A, f. *.*..48.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.