LB-1999-2561

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-04-07
Publisert:	LB-1999-02561
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 98-01728 A/34 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02561 A/01. Kjæremål til Høyesterett vedr. salær og utgiftsdekning forkastet, HR-2000-00818. Anken nektes fremmet til Høyesterett; HR-2000-01127. Kjæremål vedr. saksomkostninger forkastet, HR-2000-00675.
Parter:	Sak nr 99-02560 A/01 Ankende part: Gjensidige Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Tor A. Fusdahl). Sak nr 99-02561 A/01 Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tor A. Fusdahl). Motpart: Gjensidige Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen).
Forfatter:	Lagdommer Egil F. Jensen, formann. Lagdommer Dag A. Minsaas. Herredsrettsdommer Trond Mangseth
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §8, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder krav om erstatning etter bilansvarsloven §8 og skadeserstatningsloven §3-1 etter bilulykke som medførte nakkeslengskade.

A er - - statsborger født den **.**.1969. Han har utdannelse tilsvarende norsk videregående skole, men er uten avsluttende eksamen. Fra - - (land) har han et par års yrkeserfaring som selger og næringsdrivende. Han inngikk ekteskap i 1992 og ble i 1993 - gjennom - - (land) utenrikstjeneste - ansatt som sjåfør og vakt ved ambassaden i Oslo, dit han kom i desember 1993 sammen med sin kone. Av en arbeidskontrakt som er satt opp i 1994, fremgår at lønnen på det tidspunkt var kr 8.000 pr. måned, at han hadde rett til fri losji i tilknytning til ambassaden, at han selv skulle sørge for trygdedekning, og at kontrakten - som løp for ett år - ble fornyet ved stilltiende videreføring, men kunne sies opp av begge parter med 14 dagers varsel.

Ektefellen fødte datteren B i august 1995. Etter dette flyttet familien til en egen leilighet med husleie kr 4.000 pr. måned. Ifølge A skulle ambassaden betale husleien, men dette ble det i praksis ikke noe av før han sluttet i tjenesten.

Den 12. juli 1996 var A sjåfør i ambassadens bil som transporterte to av ambassadens gjester. Omkring kl. 1200 kjørte han E-18 ut fra Oslo. Han tok av ved avkjøringen til Bygdø, men måtte stoppe pga stillestående kø. As bil ble da påkjørt bakfra av annen bil som skjøv hans bil inn i den som sto ca to meter lengre fremme. Den påkjørende bil og As bil ble påført forholdsvis omfattende skader, mens bilen foran bare ble lettere skadet. Politiets undersøkelser viste at den påkjørende bil hadde avsatt 11,7 meter bremsespor før den kjørte inn i As bil. Senere har det vært foretatt tekniske beregninger som konkluderer med at As bil ble påført en hastighetsendring om lag 23-24 km/t ved påkjøringen bakfra, og ca 11 km/t da den straks etter støtte mot bilen foran. Ambulanse kom til stedet og hentet A. Han ble kjørt til Legevakten der han oppholdt seg inntil han samme kveld forlot stedet etter eget ønske. A opplyste på Legevakten at han mente å ha vært bevisstløs en kort periode etter ulykken. I journalen noterte legen «- - Commotio cerbri, nakkeslengmekanisme i nakken samt mulig costafraktur baktil ve side av thorax og lett konstusjon mot nedre del av legg - - - får med seg skriftlig info om hodeskader, og nakkesleng - myk nakkekrage til bruk ved behov 1-2 uker - - -».

Gjensidige Skadeforsikring hadde forsikret den påkjørende bil, og selskapet har erkjent ansvar for oppståtte skader

A har helt fra første dag opplyst at ulykken har påført ham betydelige skader og plager. Han har bl.a. forklart om kroniske og sterke smerter - særlig fra nakken, men også fra andre deler av kroppen - sterk følsomhet for berøring over store deler av kroppen, hodepine, nedsatt hukommelse og svimmelhet. Den første tiden var han sykmeldt, og han var i ca en måned frem til begynnelsen av september på ferie i - - (land). Ved tilbakekomsten prøvde han forgjeves å gjenoppta arbeidet ved ambassaden. Dette førte til at han fikk beskjed om at han ikke kunne fortsette. Lønnsutbetalingen ble innstilt allerede ved utgangen av september, og samtidig måtte han gi fra seg den leilighet som han disponerte. Det kom også til konflikt og brudd i ekteskapet. Ifølge A skyldtes dette at han - i motsetning til ektefellen, som hadde fått arbeid ved norsk bedrift - ønsket å returnere til - - (land). Ektefellene skilte lag, og det er opplyst at hustruen tok med seg datteren og flyttet til «Krisesenter». De er nå skilt. Hustruen har den daglige omsorg for datteren, mens A har del i foreldremyndigheten, samt samværsrett. Det er opplyst at ektefellen har fått oppholdstillatelse her i landet på humanitært grunnlag. Etter at A først hadde søkt om opphold med henvisning til ulykken og behov for behandling og avklaring av erstatningsspørsmålet, har han senere fått oppholds- og arbeidstillatelse i familiegjenforening med datteren, foreløpig med frist til mai 2000.

Siden 1996 har A vært til gjentatte undersøkelser og behandlingstiltak i helsevesenet. Bortsett fra et brukket ribbein har det aldri vært påvist objektive skader i hode, nakke, skjelett eller andre kroppsdeler. Lege Jan Erik Ødegård, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering og psykolog Leif Gunnar Bjerke, bl.a. spesialist i nevropsykologi, som begge har vært oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten, har utelukket at det foreligger en alvorlig nakkeskade etter den gradering av Whiplash-Associated Disorders (WAD) som er gitt i Quebec Task Force. De har derimot konkludert med at det foreligger en bløtdelskade etter grad II som er klassifisert på denne måten:

Nakkesymptomer med smerter og stivhet. Muskel/skjelettforandringer med innskrenket bevegelighet og smertepunkter i muskulaturen. Sannsynlig årsak: Strekkskade av nakken med blødning rundt bløtdelsvev (leddkapsler, ligamenter, senere og muskulatur). Fører til sekundær muskelspasme.

Behandlingstiltak har ikke gitt noen tilsynelatende resultater. A har imidlertid fortalt om en viss bedring den siste tiden. Ifølge dr. Ødegård har han i dag noe større bevegelighet i nakken og noe bedre muskelkraft enn tidligere.

A har blitt værende i Norge etter ulykken. Han har hjulpet seg med mer tilfeldige boliger, og han låner f.t. en leilighet i Oslo. Han har ikke vært i arbeid, og han opplyser at han ikke har trygde- eller sosiale rettigheter etter - - (landets) ordninger. De siste årene har han fått sosialstønad til livsopphold.

A fremmet krav om erstatning mot Gjensidige som den første tiden hjalp økonomisk med betaling av helseundersøkelser og behandling, samt dekket husleie og ga kompensasjon for lønnsbortfall. Frem til utgangen av 1997 har Gjensidige dekket til sammen ca kr 510.000. Senere mente Gjensidige at det ikke var grunnlag for videre utbetalinger. På denne bakgrunn reiste A ved stevning av 24. februar 1998 til Oslo byrett sak mot Gjensidige med krav om erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 3.640.943. I tilsvaret nedla Gjensidige påstand om erstatningsplikt etter rettens skjønn.

Oslo byrett avsa den 11. mai 1999 dom med slik domsslutning:

1. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale slik erstatning til A:

- Menerstatning kr 76.000,- syttisekstusen

- Påført inntektstap kr 249.736,- tohundreogførtinitusensjuhundreogtrettiseks

- Fremtidig inntektstap kr 1.326.715,- enmilliontrehundreogtjuesekstusensjuhundreogfemten

- Skatteulempe kr 265.343,- tohundreogsekstifemtusentrehundreogførtitre.

2. Til fradrag i erstatningsbeløpet går kr 343.000,- trehundreogførtitretusen - samt renter av dette beløpet fra 2.12.97 til oppgjørsdato. I tillegg går til fradrag kr 40.000,- førtitusen.

3. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale saksomkostninger til A med kr 133.440,- etthundreogtrettitretusenfirehundreogførti.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Om sakens nærmere enkeltheter vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Gjensidige Skadeforsikring har i rett tid anket dommen i sin helhet pga uriktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse. A, som er innvilget fri sakførsel for lagmannsretten, har også inngitt selvstendig anke som omfatter hele tvistegjenstanden. Under ankeforberedelsen kom partene til enighet om oppnevnelse av lege Ødegård og psykolog Bjerke som sakkyndige. De har avgitt en felles erklæring datert den 11. mars 2000.

Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus i tidsrommet 20. - 24. mars 2000. A møtte og avga forklaring, mens Gjensidige var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt 10 vitner. De sakkyndige fulgte deler av forhandlingen, herunder As forklaring, og avga muntlige redegjørelser. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står på sentrale punkter i samme stilling som for byretten. Under ankeforberedelsen er imidlertid fremkommet at ulykken den 12. juli 1996 trolig ikke vil gi A rett til trygd etter norsk trygdelovgivning. Dette er partene nå enige om. De er også enige om at byretten ved en feil har trukket for a kontobeløp utbetalt i 1996 og 1997, men uten å legge til inntektstap for samme periode. Det er ellers sannsynlig at A har opplevd en viss, om enn begrenset bedring, de siste årene.

Den ankende part - Gjensidige Skadeforsikring - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Fra Gjensidige har A fått utbetalt noe over kr 500.000. Dette representerer full erstatning. Gjensidige skal derfor frifinnes.

Det aksepteres at Gjensidige er ansvarlig etter bilansvarsloven §8. Spørsmålet blir således om det foreligger faktisk og påregnelig årsakssammenheng, samt hvilket økonomisk tap som i tilfelle vil oppstå. For så vidt angår disse spørsmål, hviler bevisbyrden på skadelidte.

Gjensidige er enig i at den aktuelle trafikkulykken hadde skadevne i den forstand at det ble utløst krefter som teoretisk var tilstrekkelige for å påføre A skade. Noen høyenergiulykke var det imidlertid ikke tale om.

Gjensidige er ikke enig i at ulykken hadde skadeevne i forhold til psykiske reaksjoner, og det bestrides at det er grunnlag for diagnosen om posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Det kan ikke være riktig at ulykken var av en slik art at den fyller de aksepterte vilkår i ICD-10, og tilstanden er heller ikke verifisert av psykiater. At det har vært referert til forhold som tyder på diverse psykiske problemer, kan ikke være tilstrekkelig. Opplysninger om dødsangst, avvergereaksjoner, mareritt o.l. mangler. I tillegg kommer at A i denne perioden har hatt mange andre betydelige problemer.

Gjensidige er innforstått med at ulykken har påført A nakkesmerter og -problemer, og noe hodesmerter. Selskapet aksepterer således Ødegårds medisinske vurdering med en anslått invaliditetsgrad på 15%, selv om lege Håkon Lie har ligget noe lavere i sin vurdering. Mulig invaliditet utover dette nivå må skyldes andre selvstendig, virkende årsaksfaktorer. Særlig aktuelt er psykiske forhold og psykososiale problemer knyttet til familie, økonomi, bolig og oppholdstillatelse. Disse forhold må ha ligget i beredskap før ulykken. Også ukjente forhold kan ha virket inn på As situasjon.

Videre foreligger klare indikasjoner om aggravasjon. Det er ikke funnet noen biologisk forklaring på de omfattende symptomer som både ifølge Ødegård og Lie er av helt ekstraordinær art. Lie har for sin del direkte uttalt at det er tale om aggravering. Tilfriskningen den siste tiden lar seg heller ikke forklare. Ettersom symptombildet i sin helhet bygger på As subjektive opplevelse og beskrivelse, må tvil gå ut over ham.

Ved selvstendig virkende årsaker må det foretas en vurdering av hvor stor del av henholdsvis invaliditet og uførhet som kan føres tilbake til ulykken, og hvor stor del som faller på øvrige forhold. Ifølge de sakkyndige er den totale medisinske invaliditet f.t. i størrelsesorden ca 40%, mens bare ca 25% er belastet ulykken. Tilsvarende beregning må foretas i forhold til uførhet. Legges det til grunn at A i fremtiden vil være 50% arbeidsufør, skal Gjensidige svare for 25% av et fullstendig inntektsbortfall.

Forutsatt at As skade og problemer er et resultat av samvirkende årsaker, anføres subsidiært at skader utover et nivå på 25% fremstår som upåregnelige. Det var ingen spesiell dramatikk omkring hendelsen. As reaksjon er fullstendig upåregnelig.

Det kan være at A er påført medisinsk invaliditet som følge av ulykken.

Denne er imidlertid under 15%. Subsidiært har Gjensidige ikke noe å bemerke til at det utmåles menerstatning etter grp. 1 i yrkesskadetrygdens invaliditetstabell, som omfatter invaliditetsprosenter fra 15 til 24.

Ved beregning av lidt inntektstap og tap i fremtiden må retten ta utgangspunkt i at A - uten skade - bare ville oppholdt seg i Norge i en kortere periode, og at han ville returnert til - - (land) senest ved årsskiftet 1999-2000. Dette bekreftes av søsterens vitneforklaring om at moren ønsket ham tilbake fordi han er hennes eneste sønn. For øvrig er vist til at A på forhånd ikke hadde noen tilknytning til Norge, og at han bare hadde en åremålsstilling her. Det er også vist til at han selv var ansvarlig for egne trygderettigheter, noe som ikke er i strid med Wienkonvensjonen av 18. april 1961 art. 33. Med henvisning til en - - (landets) lov om statsansatte anføres at A trolig er sikret rettigheter i sitt hjemland. Eventuell tvil på disse punkter må gå utover A som enten har forsømt seg, og/eller ikke konkret har søkt om trygd fra - - (land). Slik trygd må også komme til fradrag ved erstatningsutmålingen.

A mistet arbeidet høsten 1996. Han skulle da ha returnert til sitt hjemland ettersom han ikke hadde ordinær arbeidstillatelse her i landet. Han ønsket også å reise, men ektefellen nektet. Det nærmere hendelsesforløp i denne forbindelse er ikke kjent, men trolig var det tale om en familiekonflikt med noe vold. Forholdet utviklet seg slik at ektefellen fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, mens A får nå bli av hensyn til datteren. Det har dermed oppstått en helt spesiell situasjon som ikke kan føres tilbake til ulykken.

På skadetidspunktet var A 26 år, ufaglært, uten formell utdannelse eller konkrete planer for fremtidig arbeid eller studier. Hans arbeidsinntekt var kr 8.000 pr. måned. Det er ikke dokumentert at han ville fått lønnsforhøyelse i 1997, men det kan være at lønnen ville ha steget til ca kr 10.000 i 1998 og 1999. For øvrig er det ikke godtgjort at han hadde rett til fri familiebolig eller rett til kjøp av avgiftsfrie varer.

A var ansatt som sjåfør/vakt, mens avgiftsfritt kjøp er forbeholdt diplomater. Dette gir samlet inntektstap for 1998 og 1999 med kr 240.000. For 1996 og 1997 er tapet i det alt vesentlige allerede dekket.

Ved retur til - - (land) ville lønnen vært langt lavere enn i Norge. Etter fremlagte opplysninger kan det legges til grunn at en sjåfør tjener drøyt kr 30.000 på årsbasis. Det er derfor ikke urimelig å basere erstatningsutmålingen på at A i - - (land) ville tjent ca kr 40.000 pr. år.Vanlig pensjonsalder i - - (land) er 60 år. Neddiskontert med 5% rente vil et slikt årlig, fremtidig inntektstap samlet gi ca kr 630.000, eller ca kr 870.000 om en også tar hensyn til inntektstap frem til 1. januar 2000. Av dette skal Gjensidige etter den sakkyndige erklæring maksimum svare for halvparten, som utgjør drøyt kr 400.000. Et tilsvarande beløp er allerede utbetalt.

Gjensidige har også fremlagt erstatningsberegninger basert på andre forutsetninger mht bosted, trygderettigheter, pensjonsalder m. m.

Gjensidige er enig med byretten i at det ikke er ført bevis for at A er påført utgifter utover dem som allerede er dekket, eller at det er grunnlag for å gi erstatning for fremtidig utgifter til behandling eller leiehjelp. Disse spørsmål er heller ikke drøftet i As anke. Rett nok har de sakkyndige i sin erklæring nå pekt på visse behandlingsmuligheter, men det er ikke sannsynliggjort at det er nødvendige eller rimelig tiltak. Uansett er den foreslått behandling av begrenset omfang.

Byrettens beregning av fradragsbeløpene er korrekt. Det kan imidlertid være at byretten har oversatt inntektstapet det første året. For øvrig har det vært gitt ytterligere sosialstønad.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

Gjensidige Skadeforsikring frifinnes og tilkjennes saksomkostninger både for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten - A - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Den påkjørende bil holdt en hastighet på 40 - 50 km/t, og det er foretatt beregninger som viser at As bil ble utsatt for en hastighetsendring med ca 24 - 25 km/t. Den kraft som virker på personene i bilen vil avhenge av hvor hurtig hastighetsendringen oppstår. Det er foretatt anslag som viser at det ved påkjørselen den 12. juli 1996 kan ha vært tale om maksimumskrefter opp mot 11 G. En må også ta i betraktning at As bil straks etter støtte mot en foranstående bil, og derved ble påført en ny hastighetsendring i størrelsesorden 11 - 14 km/t. Også dette sammenstøtet var tilstrekkelig til å kunne gi nakkeslengskader.

A ble øyeblikkelig kjørt til Legevakten, og han fortalte med en gang om symptomer som har gått igjen siden, og som fra første dag er blitt oppfattet som nakkesleng og mulig hodeskade. Samtidig endret han karakter fullstendig. Fra tidligere å ha vært en åpen, omgjengelig, hyggelig og aktiv person ble han i første omgang sengeliggende, uten evne til å utføre de enkleste ting, irritabel og vanskelig - generelt med atferd som en gammel mann. En slik mann klarte ikke ektefellen å være gift med. Han oppsøkte tidlig leger og behandlingstiltak, men uten nevneverdig bedring.

Samtlige leger, fysioterapeuter og kiropraktorer beretter om det samme sykdomsbilde. Også Håkon Lie erkjenner at det foreligger nakkeskade, men har - etter kortvarig og lettvint undersøkelse på 30 minutter - uttalt at det foreligger aggravasjon i bevisst forstand. Dette står Lie alene om, og det er ingen grunn til å følge han på dette punkt. Det er ellers ikke praktisk mulig å simulere over så lang tid, særlig ikke overfor sin nærmeste familie. Etter at Bjerke nå har konstatert at A er påført PTSD, har man fått en bedre forklaring på de tilleggsbelastninger som Ødegård i 1997 ikke uten videre kunne forklare. Bjerke som har svært stor innsikt i disse spørsmål, står på trygg faglig grunn for sin diagnose. Det er for øvrig ingen grunn til å tvile på at A før ulykken var en frisk og aktiv person uten spesielle helseproblemer, verken av fysisk eller psykisk art.

Ulykken er den eneste grunnleggende og sikre årsak til As nåværende skader og plager. Forutsettes det at ulykken ikke var kommet, er det ikke noen som helst grunn til å regne med annet enn at han ville vært i arbeid med god inntekt og ved god helse.

Kreftene som virket ved de to sammenstøtet var mer enn tilstrekkelige til å forårsake de aktuelle skader i sin helhet. De plager og problemer som A har beskrevet - smerter, ømhet, stivhet, depresjon, samt tap av arbeid og ektefelle - er alle en direkte følge av ulykken. Andre årsaksfaktorer er ikke påvist, ikke engang i teorien. På dette punkt må motparten ha bevisbyrden.

Utfra skadeforløpet fremstår dagens problemer og plager som påregnelige. Hvordan skadene nærmere bestemt manifesterer seg, kan være noe forskjellig, men det kan ikke være avgjørende.

Hvorvidt A i fremtiden ville arbeidet i Norge, i et annet land eller midlertidig oppholdt seg i - - (land), kan være usikkert. Uansett var det påregnelig at han ville fortsette i - - (landets) utenrikstjeneste. Han hadde personlige forutsetninger for slikt arbeid, og han hadde kontakter. Han ville naturligvis ikke gått fra en stilling i Norge til en stilling med lavere betaling i et annet land. Alternativet med sjåførarbeid i - - (land) kan utelukkes.

A arbeidet som sjåfør, men hadde også en god del forefallende kontorarbeid. En slik stilling må oppfattes som å tilhøre det administrative/tekniske personale slik dette er definert i St.prp.nr.49 (1964-1965) om samtykke til ratifikasjon av Wienkonvensjonen s. 5. A hadde derfor rett til kjøp av avgiftsfrie varer. Verdien av denne fordelen er vurdert til kr 1.500 pr. måned. Etter arbeidsavtalen hadde han også rett til fri bolig som i 1996 utgjorde kr 4.000 pr. måned, men som senere minst ville ha steget til kr 6.000.

Bl. a. med henvisning til rapporter fra Amnesty international om krenkelse av menneskerettigheter i - - (land), anføres at A og hans tidligere ektefelle føler reell frykt for negative tiltak fra ambassadens side om de fremkommer med opplysninger som kan inneholde kritikk av myndighetene. Dette har gjort det vanskelig å fremskaffe nødvendig informasjon om As tidligere arbeid og faktiske situasjon. Motparten har ikke gjort det lettere med sitt direkte utspill overfor ambassaden, og det til tross for at motparten måtte forstå at det som kom frem i en slik sammenheng ikke ville bli bekreftet ved vitneforklaring i retten. Gjensidiges fremgangsmåte har vært så skadelig for A at han pga frykt for fengsling nå anser det fullstendig uaktuelt å reise til - - (land).

Ifølge de sakkyndige er A i dag 24% medisinsk invalid og fullstendig arbeidsufør, men med utsikt til 50% arbeidsevne over noen tid. A aksepterer denne vurderingen som det ikke er grunnlag for å anfekte. På den annen side kan det ikke være aktuelt å fastsette en høyere arbeidsevne.

Gjensidige har dekket husleie frem til 1. januar 1998 og i realiteten også lønnstap frem til 1. oktober 1997. Men da kan det til gjengjeld ikke gjøres fradrag for kr 93.000 som Gjensidige utbetalte i samme tidsrom, og som omtrent tilsvarer lønnstapet. Utlegg til dekning av behandlingsutgifter skal ikke trekkes fra, derimot mottatt sosialstønad.

Fortsatt står kr 15.000 til behandlingsutgifter udekket. Fremtidige behandlingsutgifter og godtgjøring av leiehjelp fra år 2000 er neddiskontert til kr 329.787. Fra år 2003 til pensjonsalder er det tale om kr 17.500 pr. år som gjelder egentrening i gruppe med kr 5.000, og kr 12.500 til hjelp i hjemmet ved tyngre hovedrengjøring to timer pr. uke. For årene 2001 og 2002 ligger beløpene noe høyere fordi det da, i samsvar med rådene fra de sakkyndige, er lagt inn behandling av fysioterapeut, akupunktør og psykolog.

Byretten har satt lønnen fra 1997 til kr 9.600 pr. måned. Dette er korrekt. Tillagt fordelen med kjøp av avgiftsfrie varer og husleie fra 1998, som øker til kr 7.500 pr. måned fra 1999, hensyntatt at inntektstap og husleie er dekket den første periode, fratrukket merutgifter kr 5.000 på år ved å være i arbeid, gir dette - tillagt morarente frem til oppgjørsdato 1. juli 2000 - samlet inntektstap pr.1. januar 2000 med kr 535.880. Basert på lønnstilbud fra ambassaden høsten 1999 legges det videre til grunn at månedlig inntekt fra år 2000 frem til pensjonsalder, ville vært kr 14.000, med tillegg av fordelen ved kjøp av avgiftsfrie varer og husleie, som for denne perioden settes til kr 8.000 pr. måned. Hensyntatt merutgifter ved å være i arbeid gir dette er årlig nettotap med kr 277.000 frem til og med år 2002, og deretter kr 185.876, idet det forutsettes at A fra 1. januar 2003 vil kunne arbeide i halv stilling med lønn som for ufaglært arbeidskraft etter oppgave fra Næringslivets hovedorganisasjon. Neddiskontert gir dette et samlet tap i fremtidig erverv med kr 3.522.100. Med påslag av 25% skatteulempe vil inntektstap i fortid og fremtid til sammen utgjøre kr 4.938.504.

Hertil kommer udekkede merutgifter med kr 15.000 og kr 329.787 i fremtidige merutgifter, som med tillegg av skattepåslag, utgjør kr 412.233. Samlet erstatning inkludert menerstatning, vil etter dette bli kr 5.443.869. Herfra trekkes a kontoutbetalinger med kr 325.000 - 250.000 med tillegg av renter - samt sosialstønad frem til oppgjørstidspunkt med kr 80.000. Dette gir en endelig erstatning på kr 5.038.869.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Gjensidige skadeforsikring dømmes til å betale A en skadeserstatning etter rettens skjønn - oppad begrenset til beregnet samlet sum kr 5.038.869.

2. Gjensidige skadeforsikring erstatter As saksomkostninger ved Oslo byrett iht byrettens dom, samt A s og Statens omkostninger ved saken for Borgarting lagmannsrett.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Partene er enige om hovedtrekkene ved ulykken den 12. juli 1996. I samsvar med denne enigheten legger lagmannsretten til grunn at As bil, som sto stille, ble påkjørt bakfra av en annen bil som hadde en hastighet ca 40 km/t i kollisjonsøyeblikket. As bil, som var utstyrt med kollisjonsputer, ble derved påført en hastighetsendring på 23 - 24 km/t, og den støtte straks etter inn i en stillestående bil som befant seg i køen om lag to meter lengre fremme. Ved det siste sammenstøtet fikk As bil en hastighetsendring mellom 11 og 14 km/t. Kollisjonsputene i As bil ble ikke utløst, men hans bil og den påkjørende bil ble påført ikke ubetydelige skader. A var trolig bevisstløs en kort periode umiddelbart etter sammenstøtet. Han ble kjørt til Legevakten der han ble undersøkt og holdt til observasjon. Av journalen fremgår at man særlig var oppmerksom på og fryktet hode- og/eller nakkeskader. Tegn til alvorligere skader ble ikke funnet, og A fikk etter eget ønske forlate Legevakten om kvelden.

Foruten A befant det seg to andre personer i bilen da den ble påkjørt. Det er ikke fremkommet mer konkrete opplysninger om hvorvidt de er blitt påført skader eller plager ved ulykken. Ingen av dem har fremmet noe erstatningskrav mot Gjensidige.

Fra første dag har A fortalt om smerter, særlig fra nakken, og økt ømfintlighet for berøring. Han har dessuten gitt opplysninger om svimmelhet, konsentrasjonsproblemer og tretthet. Etterhvert har han også fortalt om tristhet og depresjon. Han har vært undergitt gjentatte undersøkelses- og behandlingstiltak. Bortsett fra et brukket ribben, er det ikke gjort objektive funn som sannsynliggjør organiske skader.

A har vært undersøkt av en rekke helsearbeidere. Jan Erik Ødegård, en av de sakkyndige for lagmannsretten, undersøkte A 23. juni 1997. Han skrev en spesialisterklæring datert 7. august 1997 der det bl. heter:

Smertetilstand

Han beskriver en smerte som lokaliseres til nakke, hals og hode. I tillegg har han utstråling til skuldre. Han er helt stiv i nakken og har smerter hele tiden. Han opplyser at smertene er verst natt og om morgen. Han har søvnproblemer og klarer ikke sove på grunn av smerter. Han føler seg ellers slapp og trøtt og har svært lite overskudd. Han beskriver at han er lysømfintlig og eksponering for lys gir smerteøkning.

Svimmelhet

Dette er særlig tilstede når han skal reise seg opp. Svimmelheten kommer også når han skal gjøre husarbeid, og dette hemmer han. Han har ledsagende kvalme og har ved ett par anledninger kastet opp.

Kognitive plager

Skadelidte referer at han har konsentrasjonsvansker og har også i perioder hukommelsesproblemer. I tillegg beskrives en nokså ekstrem asteni (slapphet/tretthet).

- - -

Medisinsk undersøkelse

- - -

Rygg/nakkeundersøkelse

Ved inspeksjon er det ikke noe spesielt å bemerke med holdningen eller akser. Når en forsøker å teste bevegelighet finner en omtrent opphørt bevegelighet både i rygg og nakke. I nakken er det ikke mulig å få fram noen form for bevegelse i testsituasjonen. Det må bemerkes at han dog spontant har noe bedre nakkebevegelighet utenom testsituasjonen, men også denne er sterkt nedsatt. Han holder derfor nakke og rygg omtrent helt fiksert konstant. Det er derfor ikke mulig å gjennomføre funksjonstester.

- - -

En står ellers ovenfor en klinisk situasjon som er vanskelig å tolke. Skadelidte har en gangfunksjon som en 80-åring. I testsituasjonen har han nærmest fullstendig paralyse av enkelte muskelgrupper og angir sensibilitetsutfall som ikke passer med noen nevrologisk anatomisk struktur. En kan altså ikke finne noen biologisk forklaring på en slik tilstand, og de funn en gjør sammenfaller ikke med noen kjent skademekanisme som kan forklare forandringer av denne type. Det er uklart hvilken rolle kulturelle faktorer spiller i saken. Slik han framstår vil det være nærliggende å tenke en aggravasjonstilstand. Det understrekes at dette ikke trenger å være på det bevisste plan. Også dette kan skyldes en ubevisst smertereaksjon, som kan være forårsaket av psykososiale forhold og også kulturelle forhold. - - -

- - -

VURDERING

- - -

Det normale forløp etter en slik skade (WAD grad II) er en gradvis tilheling. De aller fleste blir bra i løpet av noen måneder. En ser i noen tilfeller at det ikke oppnås bedring. Det er vanskelig å gi noen skikkelig forklaring på hvorfor slik bedring så ikke oppstår. Dette kan være forskjellige faktorer som medvirker, slik som inaktivitet, angst, usikkerhet, langvarige passive behandlinger m. m. Det er også kjent at sammenfall med vanskelige psykososiale forhold kan ha betydning. Hos skadelidte har det oppstått en svært vanskelig psykososial situasjon i form av samlivsbrudd, han har mistet jobben og har intet inntektsgrunnlag eller bolig. Han har også en oppholdstillatelse i Norge som utløper med det første. Hva slags rolle slike forhold spiller er det vanskelig å si. Ut fra undertegnedes oppfatning og ut fra det som flere leger har beskrevet, synes det åpenbart at det har utviklet seg en nokså alvorlig depressiv tilstand med svær inaktivitet og passivisering. Ingen behandling har lykkes i å gi effekt. Han har også vært svært vanskelig tilgjengelig for behandling.

- - -

Skader i nakken kan gi invaliditet opptil maksimalt 30%. - -

- - -

Det er imidlertid på det rene at slik han fungerer har han en medisinsk invaliditet som ligger nær opp til 30%. Dersom en skal forsøke å trekke fra det som må tilskrives en aggravasjon, vil jeg sette en nåværende medisinsk invaliditet på rundt 20%.

- - -

En annen lege, Håkon Lie, spesialist i fysisk medisin/rehabilitering og nevrologi, undersøkte A omtrent samtidig med Ødegård. Bakgrunnen var at As behandlende lege henviste A til Lie med sikte på å utrede aktuelle behandlingstiltak. Fra Lies erklæring av 28. august 1997 gjengis bl.a. følgende:

Ved us. i dag 28.08.97 er pas. en 28 år gammel mann i normalt hold. Han kommer gående til us. med en påfallende litt subbet bredbent gange, og støtter seg stadig til inventaret under forflytning. Han snakker med en langsom tale

med mimikkfattig ansikt og halvlukkende øyner.

- - - -

Aktive bev. i cervicalcolumna er helt opphevet, og ved uttesting av passiv bev. begrenses denne til ca 30 grader rotasjon bilateralt. - - -

Den aktive bev. i begge skuldre er sterkt nedsatt med en elevasjon og abduksjon begrenset til 90 grader. Ved spesifikk uttesting av de enkelte muskelgrupper i skuldre, over- og underarmer samt håndens muskulatur, fremkommer betydelig kraftnedsettelse dels med rykkvis kraftettergivenhet ved uttesting - - -

Pas. angir en betydelig palpasjonsømhet selv ved lett berøring av all muskulatur i midtlinjen og paravertebralt ? i hele cervical- og thoracalavsnittet bilateralt.

- - -

Vurdering Pas. frembyr en betydelig funksjonsnedsettelse etter en trafikkulykke i juli -96. Hans symptompresentasjon er massiv, og spørsmålet er om det her foreligger en reell medisinsk lidelse eller om det kan foreligge irrelevante symptomer og tegn. Ved dagens us. foreligger flere klare tegn på funksjonelle tilleggsfaktorer, som hans angitte nakkesmerter ved forsøk på tå- og helhevning og knebøy, samt de betydelige kraftnedsettelser med funksjonelt preg med rykkvis kraftettergivenhet ved uttesting av skuldre og overex. og hans manglende evne til selv lettere bev. av nedre del av truncus i liggende stilling, og uttalt palpasjonsømhet selv ved berøring av huden i nakke- og thoraxregionen. - - - -

Undertegnede mener at det her foreligger en bevisst forsterkning av symptomer (aggravering) noe som kontraindiserer videre fysioterapi og andre passive beh. former. - - -

Håkon Lie møtte under ankeforhandlingen som sakkyndig vitne og fastholdt i det alt vesentlige det han har uttalt i den skriftlige redegjørelsen. Han har ikke hatt kontakt med A etter undersøkelsen i 1997.

Som nevnt har dr. Ødegård og psykolog Bjerke vært oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten. De har undersøkt A i februar 2000, og de har avgitt en erklæring datert 11. mars 2000. I henhold til denne erklæringen beskriver A omtrent de samme symptomer som tidligere, men de angis nå som noe mindre dramatiske. Dette forklares dels med at plagene er mindre uttalte enn tidligere, og dels med at A til en viss grad har vennet seg til å leve med plagene. Ifølge Ødegård kan en fortsatt ikke utelukke muligheten for aggravasjon, noe som kan oppfattes som en tilstand på det ubevisste plan, som gir forsterkning av plager og funn. Men Ødegård mener at denne tilstand helt klart er mindre uttalt nå enn i 1997.

Psykolog Bjerke har foretatt en psykologisk undersøkelse og herunder beskrevet symptomer som indikerer posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Hva angår psykiske forhold, er angst og depresjon spesielt trukket frem. Bjerke oppsummerer de psykologiske faktorer slik:

Ut fra de vurderinger som er gjort over, er undertegnede psykologs konklusjon at A har utviklet en posttraumatisk stresslidelse, som har gått over til å bli en mer kronisk tilstand og som domineres av angst, depressivitet, asteni m.v.

Dette er den mest sannsynlige forklaringen på den ikke-somatiske del av hans sykehistorie etter trafikkulykken.

Sannsynligheten for at det foreligger en posttraumatisk hjerneskade anses som liten, men det kan ikke utelukkes at det kan foreligge en postcommotionell tilstand (senfølge etter hjernerystelse). Sannsynligheten anses som å være under 50%.

Undertegnede psykolog anser primært at sykehistorien og dagens tilstand må ses på som en posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Dette er mer sannsynlig enn at dagens situasjon er forårsaket av en vanskelig familiær og sosialøkonomisk situasjon, selv om det er klart at disse forhold også har, eller kan ha, bidratt til å forsterke og kronifisere hans tilstand.

Om grunnlag for og vurdering av ervervsevnen heter det bl.a.:

Slik situasjonen er i dag, og slik den ser ut til å bli i overskuelig fremtid, er det lite sannsynlig at han vil få en normal arbeidskarriere fremover.

Så lenge situasjonen har vært såpass fastlåst i flere år, må et langsiktig siktemål være å kunne reaktivisere ham til en halv stilling. Dette virker å være det maksimale av hva en kan forvente slik det ser ut i dag.

Vår vurdering er følgelig at A frem til i dag har vært fullt arbeidsufør som følge av ulykken. Ut fra sakens sammensatte art er det sannsynlig at han også vil bli ute av stand til å gå ut i arbeidslivet de første 2 årene. Dette må ses på som en attførings- og behandlingsperiode. Deretter vil det maksimale av hva han kan forvente å klare trolig være fungering i en 50% stilling. Usikkerheten omkring forutsetningene for videre kvalifisering gjør at et ufaglært arbeid må legges til grunn, - dvs. av samme art som det han hadde på ambassaden.

Erklæringen har slik konklusjon:

A født xx.xx.69 var involvert i en trafikkulykke 12.07.96. Vi har vurdert spørsmålet om årsakssammenheng og funnet at skadelidte i forbindelse med den aktuelle trafikkskaden fikk en bløtdelsskade i nakken etter WAD grad II. Han synes fortsatt å ha et men etter dette uhellet, snart fire år etter skadetidspunktet. Imidlertid foreligger det også en mer omfattende funksjonssvikt/regresjonstilstand som vi mener ikke kan være en påregnelig følge av trafikkskaden. Denne tilstanden er klart mindre uttalt nå enn den var i 1997. Dette oppfattes som positivt prognostisk.

Vi mener hans tilstand påvirkes av en sannsynliggjort posttraumatisk stresslidelse.

Vi finner at det er samvirkende faktorer som medvirker til hans nåværende betydelige funksjonssvikt og symptomkompleks.

Vi har forsøkt å skille ut hva som kan forklares ut fra en skadeutløst årsak, og mener at dette dreier seg om en bløtdelsskade i nakken, samt en posttraumatisk stresslidelse.

Hans skadeutløste men anses å være varig etter såpass lang tid.

1. Medisinsk invaliditet.

I henhold til gjeldende regelverk vil vi sette en skadeutløst nakkeinvaliditet slik han fremstår i dag på 15 - femten prosent.

Han har fra psykologisk synsvinkel pådratt seg en posttraumatisk stresslidelse - kronisk type som vurderes til å tilsvare 10% - ti prosent medisinsk invaliditet.

Samlet etter summasjonsmetoden: 24% - tjuefire prosent (forhøyet oppover).

2. Ervervsmessig uførhet.

Vi viser til vurderingene over.

Vi mener det er rom for fortsatt bedring i hans yteevne og at han har kapasitet til å kunne utnytte sin restarbeidsevne. Vi mener det foreligger en skadeutløst ervervsmessig uførhet på maksimalt 50 - femti prosent.

Det er ingen tvil om at de plager og problemer som A har beskrevet og fortsatt beskriver i utgangspunktet er utløst av ulykken den 12. juli 1996. Det fremstår også som klart mest sannsynlig at A ville ha vært uten disse besværligheter dersom han ikke hadde vært involvert i ulykken. Det foreligger således nødvendig årsakssammenheng mellom ulykken og skaden/plagene, og det er ikke holdepunkter for å operere med en eller flere andre selvstendig, virkende årsaksfaktorer. Det foreligger f.eks. ingen konkrete opplysninger om mulig inngangsinvaliditet. Eventuelle synspunkter om hvorvidt A på forhånd skulle ha vært særlig disponert for spesielle somatiske eller psykiske lidelser, vil ikke være annet enn rene spekulasjoner.

For at det skal foreligge en ansvarsbetingende årsakssammenheng er det ikke nok at ulykken er en nødvendig betingelse for varige helseplager. Det er også et krav om at de skader som oppstår ikke fremstår som for upåregnelige og fjerne, jf. høyesterettsdom avsagt 17. mars 2000 og Rt-1997-1. Dette må bero på en konkret vurdering av kjennetegnene ved den aktuelle trafikkulykke. At det ved trafikkulykker generelt foreligger fare for personskade, også av alvorlig karakter, er ikke tilstrekkelig.

Dr. Ødegård har konkludert med at A er påført en bløtdelsskade som har ført til varig skade av vevet i nakken. Ifølge Ødegård vil en slik skade leges hos de fleste, men hos noen - om enn ikke mange - vil den gå over i en kronisk form. Han har vist til en undersøkelse av pasienter med WAD grad I og II. Ett år etter ulykken rapporterte 10% av pasientene at de fortsatt hadde plager, mens 2 - 3% anga plager etter to til tre år. Av denne undersøkelsen synes å fremgå at skadegraden i første omgang er av mindre betydning for den senere utvikling enn forekomsten av andre negative faktorer. Ødegård, som har hatt kontakt med 2 - 3.000 nakkeslengpasienter, opplyste for byretten at han ikke hadde opplevd noen med tilsvarende plager som de A fortalte om. Han fastholdt uttalelsen for lagmannsretten, men tilføyde at As situasjon nå er mer normalisert. Både Ødegård og Bjerke opplyste at diagnosen PTSD ikke er vanlig ved nakkeslengskader.

De refererte uttalelser viser at det ikke er vanlig at bløtdelsskade i nakken blir permanent. En slik utvikling kan likevel ikke anses som noen upåregnelig følge av en ulykke med de aktuelle krefter. Gjensidige må derfor holdes ansvarlig for den varig, skadeutløste nakkeinvaliditet som dr. Ødegård har vurdert til 15% i henhold til forskrift om yrkesskadeserstatning. Dette gir rett til menerstatning i grp. 1, som omfatter invaliditetsgrader fra 15 - 24%. Selv om en også tar hensyn til en mulig PTSD-diagnose, vil det ikke gi medisinsk invaliditet utover laveste gruppe. Partene er enige om at menerstatning i grp. 1 i dag utgjør kr 78.131.

Lagmannsretten kan videre ikke se at fullstendig arbeidsuførhet i noen år etter ulykken fremstår som upåregnelig. Selv om langt de fleste med slik skade unngår varige plager og kan gjenoppta sitt arbeid etter kortere tid, må en regne med at noen blir rammet på en måte som gir mer langvarige problemer i arbeidssammenheng. Retten antar at dette særlig vil kunne gjelde arbeidstakere med en usikker forankring i yrkeslivet, eller individer som av andre grunner er mer sårbare for forandringer enn gjennomsnittet. Utsettes slike personer, som trolig ikke utgjør en helt ubetydelige gruppe, for skade av WAD grad II, vil omstilling og tilbakevending til arbeidslivet ta lengre tid. Retten konkluderer etter dette med at det må aksepteres som påregnelig at A vil være helt uten arbeidsevne frem til utgangen av år 2001. Dette samsvarer så vidt skjønnes med de sakkyndiges standpunkt.

De sakkyndige har uttalt at A deretter vil være 50% arbeidsufør frem til pensjonsalder. Lagmannsretten tar ikke stilling til om dette i faktisk henseende er en holdbar antakelse utfra en medisinsk-psykologisk tilnærmingsmåte. Retten må derimot drøfte om en slik utvikling fremstår som en påregnelig følge av ulykken. Av det som er gjengitt foran fremgår at livslang arbeidsuførhet - helt eller delvis - både er uvanlig og atypisk. Retten legger til grunn at dette også gjelder for de tilfelle der skadelidte blir påført en varig medisinsk invaliditet av begrenset omfang. Dertil kommer at en i foreliggende tilfelle har sikker kunnskap om en rekke iøynefallende tilleggsfaktorer av psykososial art som etter all sannsynlighet må ha gjort seg gjeldende etter ulykken og virket negativt inn på As livssituasjon.

A hadde bare vært i Norge i 2 1/2 år da ulykken inntraff. Arbeidet ved ambassaden hadde brakt ham hit til landet, men for øvrig hadde han ingen tilknytning til Norge. I henhold til sin egen forklaring mistet han arbeidet bare to måneder etter ulykken, og kort tid deretter stoppet også lønnsutbetalingene. I denne situasjonen foretrakk A å reise tilbake til - - (land). Hans ektefelle var av en annen oppfatning. Det hadde vært ønskelig om omstendighetene i denne forbindelse hadde vært bedre klarlagt, noe Gjensidige ihvertfall ikke kan klandres for. Uansett legger lagmannsretten til grunn at ektefellene skilte lag allerede i oktober, og at A i den forbindelse også fraflyttet leiligheten. Tre måneder etter ulykken befant han seg således i et for ham forholdsvis fremmed land, atskilt fra ektefelle og datter, uten arbeid, lønnsinntekter, trygdeinntekter eller andre sikre inntektskilder. Lagmannsretten legger til grunn at disse faktorer må ha spilt en sentral rolle ved utviklingen og opprettholdelsen av As symptomer og anførte plager, og dermed til at det nå kan være grunnlag for å regne med varig nedsatt uførhet i fremtiden. En slik følge fremstår etter rettens vurdering som så uvanlig, fjern og avledet i forhold til den ulykke og nakkeskade det her var tale om at det ikke finnes rimelig å pålegge forsikringsselskapet ansvar for denne utviklingen. Gjensidige vil således ikke bli pålagt erstatningsansvar for mulig inntektstap etter 2001.

Lagmannsretten forstår det slik at PTSD-diagnosen ligger som en forutsetning for de sakkyndiges konklusjon om 50% fremtidig arbeidsuførhet. Ettersom retten foran har kommet til at en slik uførhet ikke er påregnelig, er det ikke nødvendig å ta direkte stilling til holdbarheten av denne delkonklusjonen. Retten vil likevel bemerke at den har vanskelig for å se at det kan være tilstrekkelig grunnlag for en slik slutning. Ifølge den WHO-baserte diagnostikk ICD-10 er det et grunnvilkår for PTSD at man har vært utsatt for en belastende hendelse eller situasjon av usedvanlig truende eller katastrofal art. I et bokverk utgitt av Universitetsforlaget med kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer for PTSD nevnes det (s.146) som eksempler på slike situasjoner naturkatastrofer, menneskeskapte katastrofer, krigshandlinger, alvorlige ulykker, møte med andre personers voldelige død, selv å bli utsatt for tortur, terrorisme, voldtekt eller andre kriminelle handlinger. Etter rettens vurdering er det ikke spesielt treffende å plassere en forholdsvis triviell trafikkulykke i samme gruppe som de beskrevne situasjoner. Retten viser for øvrig til at A i henhold til de fremlagte journalopptegnelser tidligere ikke har gitt klare opplysninger om symptomer som særlig kjennetegner PTSD, nemlig gjenopplevelse av katastrofesituasjonen og unnvikelsesatferd. Mer uspesifikke opplysninger om depresjon og søvnforstyrrelse gir neppe noen sikker indikasjon når en også tar hensyn til As sosiale situasjon.

Ved beregningen av inntektstapet frem til utgangen av 2001 oppstår spørsmålet om hva som sannsynligvis ville vært As situasjon uten ulykken. Spørsmålet er ikke lett å besvare, men det synes ikke naturlig å oppstille en presumsjon om at han ville blitt her i landet på permanent basis. Selv om retten mangler nærmere opplysninger om As faktiske muligheter for å fortsette i sjåførjobben ved ambassaden, er det på den annen side liten grunn til å ikke regne med at han kunne ha beholdt denne i flere år etter 1996. Etter omstendighetene må det være forsvarlig å legge til grunn at nok kunne ha beholdt stillingen frem til utgangen av 2001.

Under saken har vært diskutert om A i sin stilling hadde rett til kjøp av avgiftsfrie varer. Lagmannsretten kan ikke se at det er sannsynliggjort at A, som sjåfør og vakt ved den - - (landets) ambassade, hadde dette som noen formell rettighet. I denne forbindelse kan for øvrig spørres om slik mulig rett har erstatningsrettslig vern. Retten kan heller ikke se at det er fremlagt opplysninger som underbygger anførselen om fri bolig. I arbeidskontrakten fra 1994 er angitt at han hadde losji ved bopel, som er stedfestet til daværende ambassade- eller residenskompleks. Der bodde også A sammen med sin ektefelle inntil de flyttet i egen familieleilighet etter at barnet var født. Ifølge A skulle ambassaden betale husleie, men det er opplyst at han verken før eller etter ulykken faktisk fikk noen kompensasjon fra ambassaden. I november 1999 er det dessuten fremlagt skriftlig tilbud om ansettelse i en tilsvarende stilling som ikke inneholder noe om fri bolig. Lagmannsretten tilføyer at skadelidte har bevisbyrden for tapets størrelse.

A har vært uten inntekt fra ambassaden siden oktober 1996. På det tidspunkt utgjorde hans lønn kr 8.000 pr. måned, dvs kr 24.000 for resten av 1996. Ifølge A ble lønningene ved ambassaden gitt et generelt tillegg fra 1. januar 1997 som innebærer at han fra dette tidspunkt ville tjent ca kr 9.600 om han hadde fortsatt i stillingen. Retten finner opplysningen sannsynliggjort, og viser bl.a. til tilbudet fra 1999. Tapt inntekt for årene 1997, 1998 og 1999 til sammen blir følgelig kr 345.600. Ambassadens utkast i november 1999 angir en månedlig inntekt med kr 14.000, som retten også legger til grunn. Inntektstapet for årene 2000 og 2001 vil således være kr 336.000, og samlet inntektstap i nominelle kroner vil utgjøre 705.600. Det legges til grunn at beløpet i sin helhet ville vært skattefritt. Det er ikke gjort fradrag for utgifter som spares ved at A faktisk ikke har vært, eller vil være i arbeid. Tillagt menerstatning blir samlet erstatning kr 783.731.

Retten legger videre til grunn at A ikke har mottatt eller vil motta ytelser fra norsk trygdeordning frem til 1. januar 2002. Derimot er opplyst at han til sammen har mottatt kr 80.000 i sosialstønad, og det er akseptert at det skal gjøres fradrag for dette beløpet. Det er ikke grunn til å regne med at A vil få andre inntekter, f.eks. fra - - (land), selv om saken på dette punkt kunne vært bedre opplyst.

Gjensidige har i årene 1996 og 1997 utbetalt til sammen kr 509.455 til A. Av dette gjelder kr 35.394 diverse utgifter, bl.a. til medisinsk behandling, a konto kr 343.000, husleie kr 62.529 og advokatsalær kr 68.532. Retten ser det slik at beløpet til utgiftsdekning ikke skal komme til fradrag nå idet dette representer fullt oppgjør for de utgifter som det var naturlig å pålegge Gjensidige. Til gjengjeld legger retten til grunn at det ikke lenger gjenstår noe udekket krav. Retten finner heller ikke at det er grunnlag for å tilkjenne A noe til dekning av fremtidige behandlingsutgifter eller til leie av hjelp til renhold e.l. A har allerede prøvd mange og forskjelligartete behandlingstiltak uten å medføre noen vesentlig bedring. Anbefalingene fra de sakkyndige om fremtidig behandling er også - slik retten forstår dem - relativt forsiktige. Dertil kommer at Gjensidige ikke er pålagt å betale erstatning for følger som kan knyttes til PTSD eller mulig uførhet fra 2002.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke skal gjøres fradrag for de advokatutgifter som Gjensidige dekket frem til utgangen av 1997, og viser til byrettens begrunnelse. De øvrige beløp, inkludert sosialstønad, til sammen kr 485.529, må i sin helhet komme til fradrag uten hensyn til at retten foran har konkludert med at husleien ikke utgjør en del av As inntektstap. I nominelt beløp gir dette gjenstående erstatning med kr 298.202, som avrundes til kr 300.000.

Det er ikke regnet rente på erstatningen for lidt tap. Til gjengjeld er det heller ikke regnet rente på utbetalingene fra Gjensidige eller foretatt neddiskontering av fremtidig inntektstap. Med tanke på den betydelige usikkerhet som gjøre seg gjeldende mht sentrale faktorer ved beregningen og de forholdsvis begrensede tallstørrelser det her er tale om, finnes det forsvarlig å se bort fra disse forhold. Det samme gjelder mulig skattemessige konsekvenser av utbetalingen.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til må saken i forhold til byrettsbehandlingen anses dels vunnet og dels tapt. Det finnes ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Partene må derfor bære egne omkostninger for byretten.

Gjensidiges anke har ikke vært forgjeves. Denne del av ankesaken må anses dels vunnet og dels tapt, og det finnes ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedreglene, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd. As anke har derimot vært forgjeves, men finnes å ha budt på slik tvil at hver part også bør bære egne omkostninger for denne del av saken, og dermed for ankesaken i sin helhet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Gjensidige Skadeforsikring betaler til A 300.000 - trehundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.