LB-1999-2581
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-27 |
| Publisert: | LB-1999-02581 |
| Stikkord: | Erstatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-04018 A/36 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02581 A/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00750. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Terje Amland). Motpart: Trygg-Hansa Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Even Sveen). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Melheim, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Ekstraordinær lagdommer Gunnar Vefling |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §4, §8, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Tvistemålsloven (1915) §169, §171, §180, Rettsgebyrloven (1982) §2 |
Saken gjelder krav om erstatning etter en trafikkulykke, jf. bilansvarsloven §4 og §8, jf. skadeserstatningsloven §3-1 og §3-2.
Oslo byrett avsa dom 14. juni 1999 med slik domsslutning:
1. Trygg-Hansa Forsikring AS frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger i sakens anledning.
3. A og Trygg-Hansa Forsikring AS ved styrets formann dømmes til å betale til retten hver kr 13.875,- - trettentusenåttehundreogsøttifem - til sammen kr 27.750,- - tjuesyvtusensyvhundreogfemti kroner - i utgifter til den rettsoppnevnte sakkyndige innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse.
Saken står i hovedsak i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Om det nærmere saksforhold, herunder sakens bakgrunn, kan det derfor vises til byrettens utførlige redegjørelse i dommen på side 1-8.
A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Det er lagt ned slik endelig påstand:
1. Trygg Hansa Forsikring dømmes til å betale erstatning til A etter rettens skjønn, og begrenset oppad til:
A. Påført inntektstap:
1. kr 183.000,-
2. kr 153.584,-
3. kr 292.798,-
4. kr 300.527,-
5. kr 325.523,-
Renter av påført kr 329.866,-
B. Fremtidig inntektstap kr 2.018.438,-
C. Påførte ekstrautgifter inklusiv renter kr 30.000,-
D. Fremtidige ekstrautgifter kr 134.000,-
E. Utgifter til juridisk bistand før saksanlegg kr 56.000,-
F. Verdi av tapt husmorinnsats kr 389.218,-
G. Menerstatning kr 82.207,-
Totalt krav kr 4.295.161,-
2. Trygg Hansa AS dømmes til å betale sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige, og inklusiv egenandel.
Trygg-Hansa Forsikring AS har tatt til gjenmæle og for lagmannsrett lagt ned slik påstand:
1. Byrettens dom pkt. 1 og 2 stadfestes.
2. Trygg-Hansa Forsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Som det fremgår av de nedlagte påstander, korresponderer ingen av dem med byrettens domsslutning pkt. 3 som gjelder utgifter til den oppnevnte sakkyndige, kfr. byrettens begrunnelse på side 19. Da saksøkeren står ansvarlig overfor byretten for det hele beløp, jf. tvistemålsloven §169 som tolkes innskrenkende i lys av rettsgebyrloven §2, er det ikke samsvar mellom domsslutningen pkt 2 og 3. Dersom byretten ville dele utgiften, skulle saksøkte vært pålagt å erstatte saksøkeren det halve beløp til den sakkyndige, jf tvistemålsloven §171. Da partene så vidt vites har gjort opp overfor byretten, forutsettes det at byretten tilpasser avregningen.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 14., 15. og 16. mars 2000. Den ankende part møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 11 vitner, hvorav fem sakkyndige vitner. Vitne nr. 10, overlege Arve Dahl, var oppnevnt som sakkyndig for byretten. Som det fremgår foran i rettsboken, hadde ingen av prosessfullmektigene begjært oppnevnt sakkyndig for lagmannsretten. Dette antas heller ikke å ha vært tatt opp av forberedende dommer. Som det videre fremgår av rettsboken, tok man ved åpningen av ankeforhandlingen opp spørsmålet om det burde oppnevnes sakkyndig for lagmannsretten, jf. Rt-1998-1565 (1771). Dette reiste imidlertid et praktisk problem, idet Dahl ikke var innkalt før til tredje rettsdag. Da saken i det vesentlige står i samme stilling som for byretten, fant lagmannsretten det unødvendig å oppnevne Dahl på ny som sakkyndig. Det vises blant annet til at hans sakkyndigerklæring for byretten er dokumentert for lagmannsretten. Han avga forklaring som sakkyndig vitne. Det ble avhørt ytterligere ett medisinsk sakkyndig vitne, professor Helge Nordal. Når det gjelder de tekniske spørsmål som saken reiser, ble det avhørt tre sakkyndige vitner. Partene har fri rådighet i saken, som må anses forsvarlig opplyst.
Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. For lagmannsretten er det fremhevet:
Byretten har tatt feil når den er kommet til at påkjørselen 19. november 1989 ikke hadde skadeevne. Det er ført bevis for at det foreligger påregnelig årsakssammenheng mellom påkjørselen og de whiplashskader som A lider under.
Saken gjelder objektivt ansvar etter bilansvarsloven. Kravet til bevis er da noe mindre strengt enn ellers i erstatningsretten, jf. Nygaard: Skade og ansvar (4. utg.) side 340 - 341.
Byretten har av denne og av andre grunner foretatt en uriktig bevisbedømmelse når det gjelder spørsmålet om påkjørselen hadde tilstrekkelig skadeevne. Retten har ikke foretatt en helhetsvurdering, men lagt for stor vekt på uttalelsene fra den ene av de sakkyndige vitnene, overingeniør Haug. Det er samtidig lagt for liten vekt på de sakkyndige legers uttalelser, jf. Rt-1998-1565 (1571). Det er også fremhevet at Oslo byrett i en annen sak, anlagt av sjåføren i den bilen hvor A var passasjer, har kommet til et annet resultat med hensyn til spørsmålet om skadeevne.
Det er nå ført bevis for at den påkjørende bil (Escorten) har hatt den nødvendige skadeevne ved påkjørselen. Det må foretas en totalvurdering hvor hastighetsendringen til den påkjørte bil (GMC'en) står sentralt.
De tre teknisk sakkyndige vitnene har litt forskjellig oppfatning av den påkjørende bils hastighet i kollisjonsøyeblikket. Anslagene varierer fra under 15 km/t til 27 km/t. Når man skal beregne hastighetsendringen til den påkjørte bil, oppstår flere usikkerhetsmomenter. Man må da blant annet trekke inn bilenes konstruksjon. GMC'en hadde en gammeldags rammekonstruksjon, hvor støtfangeren var festet til rammen. Dette gjorde at støtet ble mindre avdempet enn ved en annen bilkonstruksjon. Den eventuelle uoverensstemmelse mellom de sakkyndige vitnene Haug og Karlsen som byretten har omtalt i dommen på side 17, har ifølge Karlsen ikke hatt noen betydning.
Det må legges til grunn at GMC'en fikk en hastighetsendring ved påkjørselen på ca 10 km/t. Dette er tilstrekkelig til å konstatere skadeevne. Det er vist til Spine International: Section 3 Consensus Findings 215. Selv om en slik skade normalt er forbigående, kan den føre til varig skade. Det er her vist til uttalelser fra overlege Dahl og professor Nordal.
Det er godtgjort at de tradisjonelle vilkår for å konstatere whiplash er oppfylt. A fikk de tradisjonelle akuttsymptomer etter ulykken. Det har ikke vært noe reelt brudd fra akuttfasen og frem til en kronisk senfase slik at det foreligger såkalte brosymptomer. Det er her ikke av betydning at A var friskmeldt i perioden 8. juli 1990 til 16. januar 1991. Hun hadde de samme plagene hele tiden. Friskmeldingen var ikke reell. Den var nærmest bare et forsøk på å oppmuntre henne til å komme i fullt arbeid i håp om at hun derved kunne bli frisk, men uten at dette lyktes. Det øvrige vilkår med hensyn til sykdomsbildet, er også oppfylt. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at As sykdomsbilde har en mer sannsynlig forklaring i andre tilstander som pasienten lider av og som eventuelt måtte ha vært til stede før uhellet. Der er ikke dekning for de sakkyndiges uttalelser om at deler av plagene skyldes psyko-sosiale forhold.
De to andre kollisjonene i 1986 og 1993 som A var involvert i, har ingen betydning for erstatningsspørsmålet i nærværende sak. Hun kom seg etter begge de tidligere hendelsene, dog slik at hun etter hendelsen i 1993 bare greide å gjenvinne det sykdomsnivå som hadde utviklet seg etter skaden i 1989.
Den faktiske årsakssammenheng som foreligger, fyller også årsakskravet i erstatningsretten. As tilstand ville ha vært helt annerledes hvis man tenker seg påkjørselen i 1989 borte. A ville uten skaden ha vært frisk og i fullt arbeid. Det er vist til uttalelser fra de sakkyndige vitnene Dahl og Nordahl. Dette betyr at ulykken i 1989 har vært en nødvendig betingelse for skadene. Da er den såkalte betingelseslære oppfylt. Det er ikke plass for hovedårsakslæren i nærværende sak slik situasjonen var i Lie-dommen. Her kom Høyesterett til at bare en liten del av den medisinske og ervervsmessige uførhet kunne tilbakeføres til den aktuelle påkjørselen. Av den grunn så man bort fra påkjørselen fordi ulykken ble for beskjeden i et totalbilde. I nærværende sak er situasjonen annerledes. Det er ikke grunnlag for å hevde at bare en liten del av As uførhet kan tilbakeføres til påkjørselen i 1989.
Det foreligger adekvat årsakssammenheng. Det er påregnelig at en påkjørsel av denne art fører til skader med de tapsposter som fremgår av påstanden. Ingen av postene går så langt at tålegrensen er overskredet. Her spiller det også inn at den ansvarlige er et forsikringsselskap, jf. Nygaard: L. c. side 346-347.
Når det gjelder selve erstatningsutmålingen, er det fremsatt et krav med de samme poster som er inntatt i byrettens dom. Det er foretatt en ajourføring for lagmannsretten slik det fremgår av tilleggsutdraget side 6.
Partene er enige om at dersom det foreligger adekvat årsakssammenheng, kan den beregning som det fremgår av post C, E og G legges til grunn. Når det gjelder beregningen av påført inntektstap og fremtidig inntektstap, er det lagt frem en ny oppstilling for lagmannsretten basert på tre alternative grader av ervervsuførhet. De øvrige poster er utdypet med henvisning til blant annet juridisk litteratur hva angår beregningskriteriene.
Ankemotparten, Trygg-Hansa Forsikring AS, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme synspunkter som for byretten. For lagmannsretten er det fremhevet:
Byrettens dom er riktig når det konstateres at påkjørselen i 1989 ikke har forårsaket As påståtte skader.
Heller ikke de øvrige veiledende kriterier som de medisinsk sakkyndige benytter for å konstatere en nakkeslengskade, er oppfylt. Disse kriterier må sees i sammenheng med den retningslinje som fremgår av den såkalte Quebec Task Force rapporten av april 1995. Det fremgår herav at det må foreligge en hastighetsendring på minst 6-8 km/t for at det i det hele tatt kan pådras en skade, og da av lettere og forbigående art (rapportens grad 1). Det overveiende antall nakkeslengskader kommer for øvrig i denne gruppen. Hvis man kan pådras mer varige skader (grad 2), forutsettes adskillig større hastighetsendring, kfr. nærmere nedenfor.
As sykdomsbilde er uklart. Det foreligger ingen objektive funn som kan forklare hennes plager. Røntgenbilder tatt i 1990 og 1999 viser ikke noe påfallende. Hun klager nå hovedsakelig over smerter i nakken og tidvis i ryggen. I tillegg har hun hodepine, men noe varierende i tid og styrke. Dette er plager og symptomer som store deler av befolkningen har fra tid til annen. Det er vist til diverse artikler inntatt i juridisk utdrag.
Ankemotparten har også stilt spørsmål om ikke deler av As plager har sammenheng med de to andre trafikkulykkene i 1986 og 1993, særlig den siste. Dette er berørt, men ikke avklart i de sakkyndige legers erklæringer. Det er videre på det rene at A skal ha hatt betydelige nakkesmerter i 1987, jf. professor Nordahls legeerklæring av 7. juni 1993. Opplysningene er riktignok senere omformet til smerter i skuldre og armer, jf. legeerklæring av 2. januar 1997, men dette synes alene basert på As egne opplysninger. Retten bør legge mest vekt på opplysninger som fremkommer på et tidlig tidspunkt av hendelsesforløpet.
Ved en nærmere vurdering av virkningene av påkjørselen i 1989 fremstår hastighetsberegningene som de viktigste faktorer. Det er her særlig vist til redegjørelsen fra det sakkyndige vitnet Haug, jf. også hans fremlagte rapport av 2. mars 1995. Haug er kommet til at påkjøringshastigheten var klart lavere enn 15 km/t og at hastighetsendringen var lavere enn 11 km/t. Han har lagt inn flere sikkerhetsmarginer ved beregningen for ikke å komme for lavt i skadelidtes disfavør. De nærmere enkeltheter er her utdypet i prosedyren.
Det sakkyndige vitnet Karlsen har for lagmannsretten justert ned sin konklusjon vedrørende påkjøringshastigheten fra 20-25 km/t til 20 km/t. Selv da er antatt hastighetsendring ikke høyere enn 10,4 km/t. Av Karlsens tabell i fremlagt rapport av 13. november 1995 fremgår det at under midlere forhold, med beregnet tidsforløp i kollisjonen på 0,1 sekund, er belastningen på passasjer beregnet til 2,9 G. Ved maksimalt ugunstige forhold er belastningen beregnet til 5,0 G.
Det sakkyndige vitnet Mehlen har i første rekke basert sine beregninger på tekniske prøver utført ved bruk av en utlånt støtfanger, hvilket gir et dårligere beregningsgrunnlag. Hennes beregning av påkjøringshastigheten til 18-27 km/t, avviker imidlertid ikke vesentlig fra de to andres.
Det fremgår av nyere forskning at man har justert opp den nedre grense for hvilke belastninger som ikke antas å føre til annet enn forbigående symptomer på nakkeslengskader. Grensen har tidligere vært anslått til 3 G, men er nå hevet til 4,5 G. Det er her vist til Spine International: Section 3, Concensus Findings 215.
Ved så lave hastighetsendringer som er avdekket i nærværende sak, ca 10 km/t, er man på nivå med en påkjørsel av en radiobil i en fornøyelsespark. Dette tilsvarer dagliglivets påkjenninger av mange slag som ikke utløser annet enn forbigående ubehag, men langt fra varige skader.
Norske nevrologer synes å gå lenger i skadelidtes favør enn det som er anbefalt i Quebec Task Force rapporten. Av nevnte rapport fremgår det at den som påføres et traume tilsvarende alvorlighetsgrad 1, ikke trenger sykemelding. Etter grad 2 kan det gis sykemelding, men høyst i en uke. Den som blir utsatt for alvorlighetsgrad 3 eller 4 vil være utsatt for en påkjenning med så store smerter at det er nødvendig å tilkalle ambulanse. Ikke noe av dette var situasjonen i As tilfelle. I rapporten er det fremhevet viktigheten av at pasienten snarest mulig kommer i aktivitet. Det var høyst sannsynlig grunnlaget for friskmeldingen 8. juli 1990 som ble iverksatt av en anerkjent spesialist på området.
Subsidiært er det anført at selv om retten skulle komme til at påkjørselen har den nødvendige skadeevne, er ikke de øvrige vilkår etter retningslinjene oppfylt. Dette gjelder både kravet om akuttsymptomer, brosymptomer og de øvrige vilkår som stilles til sykdomsbildet. Atter subsidiært er det anført at selv om det finnes å foreligge faktisk årsakssammenheng, er de påberopte skader upåregnelige. Adekvanslæren omfatter for øvrig noe mer enn en påregnelighetsvurdering. Det prevensjons- og restitusjonsprinsipp som erstatningsretten bygger på, må trekkes inn i adekvansvurderingen. Det vil på lengre sikt oppstå uholdbare tilstander hvis domstolene skal etterkomme krav som bygger på så uklare faktiske forhold og med så store konsekvenser som i nærværende sak.
Når det gjelder selve erstatningsberegningen, er forsikringsselskapet enig i de beregninger som knytter seg til postene C, E og G forutsatt at adekvat årsakssammenheng foreligger. Selskapet har heller ikke innvendinger til beregningsmåten knyttet til de øvrige poster, men selskapet har store innvendinger mot de tall som er lagt inn i beregningsgrunnlaget med den følge at det samlede krav er blitt vesentlig for høyt. Det er lagt frem et hjelpedokument med en oppstilling over As næringsinntekt og attføringsgodtgjørelse i perioden 1987-1999.
Ved beregningen av både lidt og fremtidig inntektstap må retten trekke inn at A plikter å medvirke til å redusere tapet. Selv med de plager hun fortsatt måtte ha, kan det ikke være umulig å skaffe lønnet arbeid. Med en antatt ervervsuførhet på ca 20% skulle det være plass for en noe redusert heldagsstilling.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Som det fremgår av partenes anførsler, er hovedspørsmålet i saken om det foreligger påregnelig årsakssammenheng mellom påkjørselen i 1989 og de plager som A nå lider under.
Det er en alminnelig oppfatning at sykdomsbildet etter en nakkeslengskade ofte er uklart og ukarakteristisk. Dette skyldes at et lignende sykdomsbilde ofte kan observeres blant folk som ikke har vært utsatt for noen nakkesleng. De medisinsk sakkyndige synes å være enige om at flere betingelser må være oppfylt for at man med en viss sannsynlighet kan diagnostisere whiplashskade. Av praktiske grunner vises det her til den oppstilling som er inntatt i Lie-dommen, jf. Rt-1998-1565 (1576-77). De veiledende kriterier for å kartlegge om det foreligger en nakkeslengskade som her er oppstilt, må sees i sammenheng med rapporten av januar 1995 fra den såkalte Quebec Task Force. Det er her stilt opp forskjellige skadegrupper etter alvorlighetsgrad og redegjort for undersøkelsesmetoder, behandling m.v.
Det første spørsmål som lagmannsretten må ta standpunkt til, er om påkjørselen 1989 utløste så store krefter at den skademekanisme som ligger i kriteriet whiplash, ble utløst, jf. pkt. 1 i ovennevnte retningslinje.
Som man kan se av de fremlagte skademeldinger m.v., skjedde påkjørselen i krysset mellom Kirkeveien og Sognsveien i Oslo like vest for Ullevål sykehus. Maksimalhastigheten på stedet er 50 km/t. Den bilen hvor A var passasjer (GMC'en), sto i kollisjonsøyeblikket stille for å vente på grønt lys. Bilen ble påkjørt av en Ford Escort, som ifølge opplysninger gitt i skademeldingen hadde en fart av ca 7 km/t i kollisjonsøyeblikket. Det er på det rene at GMC'en i tom tilstand er omtrent dobbelt så tung som Escort'en. Begge bilene var kjørbare etter uhellet.
Det hefter en del usikkerhet ved beregningen av påkjøringshastigheten til Escort'en og hastighetsendringen til GMC'en. De beregninger med hensyn til påkjøringshastigheten som er foretatt av det sakkyndige vitnet Mehlen, er i første rekke basert på tekniske prøver av en annen, men tilsvarende støtfanger som den som satt på GMC'en. Prøvene bygger også på opplysninger fra sjåføren om hvordan støtfangeren så ut etter påkjørselen. Hun har beregnet påkjøringshastigheten til 18-27 km/t. De beregninger som er foretatt av de sakkyndige vitnene Haug og Karlsen, er i første rekke basert på skademeldingene og fakturaer vedrørende utbedring av skadene på bilene. GMC'en ble reparert for totalt kr 6.550, mens regningen for Escort'en var på kr 13.704. Karlsen har for lagmannsretten justert sitt tidligere anslag for påkjøringshastighet fra 20-25 til 20 km/t. Haug har fastholdt at påkjøringshastigheten har vært lavere enn 15 km/t, sannsynligvis klart lavere.
Som det fremgår av Karlsens rapport, har han beregnet hastighetsendringen til GMC'en til 10,4 km/t.
Av Haugs rapport fremgår det at han etter kontrollberegninger har fastsatt hastighetsendringen til GMC'en til 6,05 km/t. Hvis påkjøringshastigheten hadde vært 20 km/t, tilsier beregningen en hastighetsendring på 8,06 km/t.
Av Haugs rapport fremgår det videre at han likevel konkluderer med at hastighetsendringen for GMC'en er lavere enn 11 km/t. Grunnen til at han i konklusjonen har satt tallet noe høyere enn etter ovennevnte kontrollberegninger, er at han har lagt inn ekstra sikkerhetsmarginer av hensyn til skadelidte.
Lagmannsretten legger etter en skjønnsmessig vurdering til grunn at påkjøringshastigheten var 10-15 km/t. Hastighetsendringen til den påkjørte bil (GMC'en) anslås til 8-10 km/t. Det er da bl.a lagt vekt på at GMC'en som nevnt var nesten dobbelt så tung som Escort'en. Det er grunn til å tro at GMC'en hadde bremsen på.
Ved så lave hastigheter synes det å være en alminnelig oppfatning at det ikke utvikles tilstrekkelig sterke krefter til at det vil oppstå skader på biologisk vev. Det vises til Dahls sakkyndigerklæring for byretten side 7, annet avsnitt samt hans og Nordals forklaringer for lagmannsretten. Videre viser man til Nordals forklaring som oppnevnt sakkyndig for Høyesterett i Lie-saken, jf. Rt-1998-1565.
På side 1577 har Nordal uttalt:
Etter min erfaring vil kollisjoner hvor en stillestående bil blir påkjørt bakfra av en annen bil med en hastighet under 10-15 km/t bare helt unntagelsesvis resultere i forbigående helseplager, og nesten aldri varige.
I Thelle-saken, jf. Høyesteretts dom av 17. mars 2000 (lnr. 15 B/2000, nr. 276/1998) har Nordal som oppnevnt sakkyndig uttalt som en generell konklusjon:
Ved kollisjoner som resulterer i en hastighetsdifferanse på ca 10 km/t, er sannsynligheten liten for forbigående plager, og tilnærmet 0 for varige.
Det fremgår av dommen at Nordal med uttrykket «hastighetsdifferanse» har ment hastighetsendringen i den påkjørte bil.
Når de to sakkyndige vitnene i nærværende sak (Dahl og Nordal), har konkludert med at påkjørselen i 1989 må være hovedårsaken til As plager, har de etter det lagmannsretten kan se, bygget på forutsetninger om en noe høyere påkjøringshastighet enn det lagmannsretten etter bevisførselen nå har lagt til grunn. I Dahls sakkyndigerklæring for byretten har han på side 7, siste avsnitt uttalt:
Under forutsetning av at de anførte opplysninger om at det fysiske traumet hun er blitt utsatt for er større enn minstekravene satt av Quebec Task Force, er det etter mitt skjønn (under noe tvil) sannsynlighetsovervekt for at plagene hun fikk etter det aktuelle trafikkuhellet, i all hovedsak er forårsaket av uhellet.
I tilknytning til rapporten fra Quebec Task Force er det tidligere uttalt at dersom man ved sammenstøtet utsetter noen for en akselerasjon inntil 3 G, vil man som hovedregel ikke utløse en nakkeslengskade. Dette tilsvarer en hastighetsendring på ca 8 km/t, kfr. overlege Dahls sakkyndigerklæring på side 7. Ved denne og lavere akselerasjon er man på et nivå som tilsvarer krefter som nakken nærmest daglig utsettes for. I en senere studie av McConnel er det uttalt at selv en akselerasjon inntil 4,5 G bare utgjør en «..... mild cervical strain injury». Etter det lagmannsretten forstår, ligger man da noe i overkant av de tidligere angitte ca 8 km/t.
Spørsmålet blir da om det foreligger noen spesielle forhold i nærværende sak som tilsier at påkjøringen i 1989 likevel har hatt skadeevne i As tilfelle.
Lagmannsretten kan ikke se at så er tilfelle.
Som foran nevnt var GMC'en en nesten dobbelt så tung bil som Escort'en. Den påkjørende bil hadde et såkalt selvbærende karosseri som i noen grad dempet sammenstøtet. Selv om skaden på Escort'en var vesentlig større enn på GMC'en, er det ikke opplyst at føreren av Escort'en ble skadet. Det er anført at A satt litt vridd med hodet i kollisjonsøyeblikket. Ifølge professor Nordal tillegges ikke dette stor vekt ved så lave hastigheter som i nærværende sak.
Siden A ikke har fått mèn etter ulykken i 1986, og siden det ikke synes å være holdepunkter for at hun var spesielt sårbar i 1989, er det vanskelig å forstå at en så beskjeden kollisjon kan ha utløst en nakkeslengskade med så omfattende følger.
Ved denne vurdering bør det også nevnes at A i 1993 var utsatt for en ny kollisjon, som det riktignok ikke foreligger mange opplysninger om. Kollisjonen er omtalt i Nordals spesialisterklæring av 2. januar 1997 på side 4 med referanse til nevrokirurg Langmoen som avga en spesialisterklæring 30. juni 1995. Langmoen har konkludert med at As skadebetingede invaliditet, årsaksmessig kan fordeles likt mellom ulykken i 1989 og 1993. I Nordals konklusjon er imidlertid ulykken i 1993 tillagt vesentlig mindre varig medisinsk og ervervsmessig invaliditet (mindre enn 5%). Når lagmannsretten har festet seg ved disse opplysninger, er det blant annet fordi det er grunn til å tro at kollisjonen i 1993 var kraftigere enn sammenstøtet i 1989. Likevel mener A at hun ikke ble påført varig skade etter uhellet i 1993, og at hun etter noen tid var tilbake til det skadenivå som hadde utviklet seg etter hendelsen i 1989. Lagmannsretten ser dette som et moment for at A ikke synes å være spesielt sårbar overfor kollisjonsskader.
Lagmannsretten er innforstått med at det kan fremstå som eiendommelig at A er blitt tilnærmet helt arbeidsufør uten at det kan gis noen klar grunn til dette. Det er imidlertid en realitet at mange mennesker har plager av samme art som A sliter med, uten at man kan påvise noen bestemt grunn. Det vises her til det som fremgår av Dahls sakkyndigerklæring på side 8 første avsnitt.
Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at trafikkulykken 19. november 1989 har utløst de skadene som A nå lider under. Byrettens domsslutning pkt. 1 blir da å stadfeste.
Anken har etter dette vært forgjeves. Ankemotparten har ikke krevet saksomkostninger for byretten. Dens domsslutning pkt. 2 blir derfor å stadfeste. Det er krevet saksomkostninger for lagmannsretten. Det er fremlagt omkostningsoppgave.
Saksomkostningspørsmålet for lagmannsretten blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner under noen tvil at det foreligger slike særlige omstendigheter at man bør frita den ankende part for å erstatte motpartens omkostninger. Det vises til at saken har vært særlig tvilsom når det gjelder bevisvurderingen vedrørende påkjøringshastigheten og hastighetsendringen.
Det foreligger få avgjørelser til avklaring av den nedre grense for når en hastighetsendring kan utløse whiplashskader. Det vises også til at Oslo byrett i en annen sak vedrørende samme kollisjon anlagt av sjåføren i GMC'en, er kommet til at hastighetsendringen var tilstrekkelig til å utløse whiplashskade. Endelig bemerkes at ankemotparten ikke har bidratt i særlig grad, verken ved provokasjonen eller på annen måte, til avklaring av de innsigelser som selskapet har gjort i tilknytning til de to andre ulykkene i 1986 og 1993. Det er på den annen side fremsatt et forlikstilbud for lagmannsretten, men dette var lavt i forhold til det totale krav.
Som det fremgår foran i dommen, anses byrettens fordeling av utgiftene til sakkyndig, jf. domsslutning pkt. 3 for avregnet mellom partene.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens domsslutning pkt. 1 og 2 stadfestes.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsretten.