LB-1999-2709

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-04-03
Publisert:	LB-1999-02709
Stikkord:	Erstatningsrett, Nakkeslengskade, Årsakssammenheng, Brosymptomer
Sammendrag:
Saksgang:	Moss byrett Nr 98-00197 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02709 A01.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Anders Lolland). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Lars Brun).
Forfatter:	Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Agnar A Nilsen jr. Ekstraord lagdommer Gunnar Vefling
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder mulig erstatningsplikt for nakkeslengskade etter trafikkuhell.

Det omstridte spørsmålet i saken er om det foreligger årsakssammenheng mellom sammenstøtet og skadelidtes senere helseplager.

A er født **.**.1963. Den 10. desember 1991 ble han som fører av en personbil påkjørt bakfra av en annen personbil i et gatekryss i Moss. As bil sto stille, mens bilen som kjørte på ifølge skademeldingen skal ha hatt en hastighet på 40 km/t. Bilen som A kjørte ble ikke skadet, noe som er angitt å skyldes montert tilhengerfeste. Den påkjørende bil ble repareret for ca kr 30 000. A oppgir at han var nokså fortumlet etter sammenstøtet og at han trolig var bevisstløs et øyeblikk. Han ble dårligere utover dagen og oppsøkte kirurgisk poliklinikk ved Moss sykehus med hodepine, kvalme og følelse av å være uvel. Senere samme kveld ble han mottatt på nytt ved Moss sykehus da plagene forverret seg, og han var nå innlagt i tre dager. Det ble ved undersøkelse ikke funnet nevrologiske utfall, men han anga en følelse av nummenhet i bena og venstre arm. Røntgenbilde av nakken viste ingen skaderelaterte forandringer. A var til kontroll på sykehuset seks dager etter ulykken. Det ble heller ikke da funnet noe unormalt, men pasienten oppga fremdeles smerter i nakken. Han fikk beskjed om å bytte ut den stive nakke-kragen med en myk nakkekrage og senere om å klare seg uten nakkekrage. Det ble ikke avtalt videre kontroll ved Moss sykehus.

På skadetidspunktet var A under attføring på grunn av ryggplager. Hans ryggproblemer debuterte i 1988 og ytret seg som smerter i korsryggen og etter hvert utstrålende smerter til benet. Han ble operert for skiveprolaps i ryggen på Østfold Sentralsykehus i Fredrikstad i januar 1992, etter at inngrepet hadde blitt utsatt noen uker på grunn av bilulykken. Han gikk deretter til jevnlig kontroll for ryggen samtidig som han fikk fysikalsk behandling. A sier selv at han ble betydelig bedre i korsryggen etter operasjonen.

I juni 1993 fikk A relativt akutt innsettende smerter i venstre del av nakken som etter hvert strålte ut i venstre arm. Han fikk nakkekrage og ble behandlet med smertestillende medikamenter. Da plagene fortsatte, ble det gjort en myelografi (røntgen) av nakken. Det ble funnet en noe trang spinalkanal, men man fant primært ikke indikasjon for å operere. Ved ny undersøkelse ble det funnet et mulig mindre prolaps. Han ble operert for nakken ved Rikshospitalet i desember 1994. A mener selv at nakke-operasjonen har hatt begrenset effekt. Han er fortsatt plaget av nakkesmerter og hodepine, men plagene varierer mye med fysisk aktivitet og værforhold. Derimot er ryggen mye bedre, selv om han kan bli stiv i korsryggen når han sitter lenge i samme stilling. Han mottar i dag ingen behandling for sine plager og går ikke på faste medikamenter, men bruker noe smertestillende ved behov.

Skadevoldende bil var forsikret i UNI Storebrand, nå Storebrand Skadeforsikring AS.

Selskapet var ikke villig til å erkjenne ansvar for As helseplager. A tok 6. mars 1998 ut stevning for Moss byrett med krav om fastsettelsesdom for Storebrands ansvar, og selskapet tok til motmæle. Byretten avsa dom 14. juni 1999 med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann frifinnes.

2. Til dekning av saksomkostninger betaler A til Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann kr 26.300 - tjuesekstusentrehundre - som forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom med tillegg av 12 - tolv - prosent rente til betaling skjer.

A har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann er erstatningsansvarlig for det økonomiske tap A ble påført i forbindelse med trafikkulykke 10.12.1991.

2. Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann dømmes til å betale sakens omkostninger både for byrett og lagmannsrett.

Storebrand Skadeforsikring AS har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. Moss byretts dom av 14.06.1999 stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

Ankeforhandling ble holdt i Moss 21. og 22. mars 2000. A møtte og ga partsforklaring. Overlegene Ola H Skjeldal og Johan K Stanghelle, som begge har avgitt spesialisterklæringer i saken, forklarte seg som sakkyndige vitner. For øvrig ble det ført to vitner og foretatt dokumentasjon som det framgår av rettsboka. Sakens nærmere bakgrunn ellers framgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det anføres at Storebrand er erstatningsansvarlig for As nakkeplager. Han var før ulykken i skolegang under attføring, mens han nå er uføretrygdet etter en uføregrad på 100 %. Nakkeskadene som A pådro seg ved ulykken har redusert hans yrkesmessige og sosiale utfoldelse vesentlig og medført økonomisk tap.

Vilkårene for å konstatere årsakssammenheng, slik disse er oppstilt i rettspraksis, er oppfylt. Det er ikke bestridt at sammenstøtet var så kraftig at skadepotensiale foreligger. Når det legges til grunn at påkjørende bil holdt ca 40 km/t, er minstenivået for fartsendring ved kollisjonen oppfylt med klar margin. Storebrand har videre medgitt at det forelå akutte symptomer som er forenlig med en nakkeslengskade. Det er heller ikke tvilsomt at A er påført kronisk nakkeskade. Plagene kulminerte i juni 1993 med intense nakke- og hodesmerter og delvis lammelse av arm, noe som krevde operativt inngrep. Siden den gang har han hatt vedvarende symptomer og plager svarende til nakkeslengskade.

Det er feil bevisvurdering når byretten har kommet til at det ikke er dokumentert såkalte brosymptomer, dvs vedvarende symptomer i perioden fra akuttfasen til den kroniske fasen. A har i lagmannsretten - som tidligere - forklart at han også i perioden fra like etter ulykken og fram til den akutte forverringen i juni 1993, hadde mye hode- og nakkesmerter, og dette står ikke nødvendigvis i motstrid til andre opplysninger i saken. I fysioterapirapporten fra oppholdet ved Edwin Ruuds Hospital som var i mars 1993, framgår blant annet: «I nakkeregionen diffuse smerter, ang. sequele etter whiplashskade ved påkjørsel bakfra ...». Det er for øvrig grunn til å merke seg det som står i notatet 1 juni 1993 om at A ved Edwin Ruuds Hospital for første gang i helsevesenet fikk anledning til å snakke ut om sine plager. De øvrige legenotatene fra denne perioden, hvor nakkeplager ikke nevnes særskilt, må leses med bakgrunn i at A kan ha vanskelig for å nå fram med sitt anliggende overfor helsepersonell, og dessuten at det ikke var pasientens helhetssituasjon, men de spesifikke plagene etter ryggoperasjonen, som sto i fokus ved legekontrollene.

Når det i noen dokumenter er nevnt at han ikke hadde subjektivt mén etter ulykken med nakkesleng, er dette en misforståelse som kan bero på en uriktig slutning fra journalen ved Moss sykehus hvor han ikke ble fulgt opp med nye kontroller. At det samme er gjentatt i senere notater som kun refererer tidligere notater, øker ikke sannhetsverdien. A selv ble ikke kjent med disse legenotatene før det på et senere tidspunkt ble aktuelt å reise søksmål. Av journalnotat 25. juni 1993 i forbindelse med innleggelsen på sykehuset i Fredrikstad etter forverringen av nakkeplagene, framgår at han oppga å ha hatt mye plager i noen uker etter nakkeslengen og stadig senere noe smerter fra nakken og ut venstre arm. Det ser ut til at han her ble konfrontert med journalopplysningen om at han ikke skulle ha hatt nakkeplager, og han benyttet da straks anledningen til å rette opp misforståelsen.

Det må også tas i betraktning at A i januar 1992 bare noen uker etter ulykken ble innlagt på sykehus og operert i korsryggen. Dette var selvsagt plagsomt, og han gikk flere måneder på smertestillende medisin. Han fikk også fysikalsk behandling i form av smertelindring hos fysioterapaut Per Gustavsen, og det må legges til grunn at han her også ble behandlet for nakken, jf Gustavsens vitneforklaring. Han var ikke i arbeid og hadde derfor ikke behov for sykemelding. Det er således ikke noe påfallende i at A i den aktuelle perioden ikke oppsøkte lege spesielt for nakken. Det vises også til vitneforklaringen fra As søster som støtter opp under hans forklaring om at han hadde mye hode- og nakkeplager i angjeldende periode.

Det gikk i denne saken svært lang tid fra ulykken og til det ble aktuelt å reise søksmål.

Storebrands endelige avslag kom først i november 1996. Kravet til dokumentasjon av brosymptomer må ses i forhold til det lange tidsforløpet.

Det er ikke grunnlag for å hevde at As nakkeskade skal ha annet opphav enn det aktuelle trafikkuhellet. Det er ikke riktig at han før ulykken var plaget med nakke-, skulder- og hodepine. Dette avkreftes i uttalelsen 10. desember 1996 fra dr Schultz, som var As faste primærlege, og som etter grundig gjennomgang av journalen ikke fant noe angående nakkeplager forut for ulykken 10 desember 1991. Det er heller ingen grunn til å anta at det er noen sammenheng mellom nakkeskaden og de plagene A har hatt med ryggen, slik byretten feilaktig antyder. Det vises her blant annet til overlege Stanghelles vurdering. Det er for øvrig forsikringsselskapet som i tilfelle må påvise at skaden skyldes andre forhold og ville inntrådt uavhengig av sammenstøtet, jf Rt-1999-1473 (på side 1479) og Høyesteretts dom 17. mars 2000 side 12.

Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det er i nærværende sak ikke påvist årsakssammenheng mellom trafikkuhellet og As nåværende helseplager. Det er skadelidte som har bevisbyrden for at årsakssammenheng foreligger.

Det er ikke dokumentert symptomer i en periode på ca 1,5 år fra relativt kort tid etter ulykken og fram til han fikk akutte nakkesmerter i juni 1993. Slike brosymptomer er ett av vilkårene som etter allment akseptert medisinsk viten oppstilles for at kroniske nakkeplager skal kunne tilbakeføres til et aktuelt traume, jf Anne Lene Lie-dommen i Rt-1998-1565 og Gulating lagmannsretts dom 29. oktober 1996. Av førstnevnte dom framgår også at det ved bevisbedømmelsen generelt skal legges større vekt på tidsnære og uavhengige nedtegnelser fra nøytrale fagfolk enn på opplysninger i ettertid fra parter og fra vitner med tilknytning til partene.

A gikk jevnlig til lege for kontroll av ryggen i den aktuelle perioden. Han har selv forklart at han klagde over nakkesmerter ved disse kontrollene. Det er da påfallende at opplysninger om dette ikke er nedtegnet i journalen, noe som i tilfellet burde vært gjort. Det framstår som usannsynlig at samtlige leger ved samtlige kontroller har forsømt seg. Videre foreligger det flere legenotater som uttrykkelig sier at han kom seg og ikke hadde mén etter trafikkuhellet. Selv om disse notatene nok kan bygge på hverandre, må opplysningen stamme fra et sted, og da etter all sannsynlighet fra A selv.

Det kan ikke legges særlig vekt på journalnotatet 25. juni 1993 som er skrevet etter utløpet av den aktuelle perioden og etter at nakkesmertene hadde kommet tilbake.

Vitneforklaringen fra fysioterapeut Gustavsen var så vag at den ikke kan tillegges vekt i noen retning.

Det gjenstår i denne saken en klar diskrepans mellom skadelidtes egen forklaring i ettertid vedrørende brosymptomer og det bildet som framtrer ved gjennomgåelse av samtidige nedtegnelser fra fagfolk. Det kan da ikke legges til grunn at slike symptomer forelå.

Et forhold som gjør årsakssammenheng ytterligere usannsynlig, er at skadeforløpet er atypisk for en nakkeslengmekanisme. Det gikk her så lang tid mellom sammenstøtet og de senere komplikasjoner i nakkeregionen, at en sammenheng er lite sannsynlig. Det vises til dr. Skjeldals vurdering og til Rt-1998-1565, særlig punkt 4 på side 1577.

Det er usikkert hva som ligger til grunn for de helseplager A sliter med. Hans plager kan ha sammenheng med arvelig belastning, konstitusjonell svakhet eller andre forhold. Det er imidlertid ikke nødvendig for selskapet å påvise noen bestemt alternativ årsak.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og bemerker:

Spørsmålet i saken er om det foreligger erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom nakketraumet som A ble utsatt for ved ulykken, og hans senere helsesvikt. For å legge dette til grunn, må det konstateres at påkjørselen er en nødvendig betingelse for de helseproblemer som A nå har, jf Rt-1992-64.

Det er i rettspraksis på grunnlag av mer allment akseptert medisinsk fagkunnskap oppstilt visse betingelser som må være til stede for å legge til grunn at en sykdomstilstand er framkalt av et nakketraume, jf oppregningen som er inntatt i Rt-1998-1565 på side 1577. I nærværende sak har forsikringsselskapet ikke bestridt at A ved kollisjonen ble utsatt for et adekvat traume, dvs at sammenstøtet var så kraftig at det gir mulighet for nakkeskade. Det er heller ikke bestridt at det forelå akutte symptomer forenlig med nakkeskade kort tid etter påkjørselen. Derimot hevder Storebrand at det i As tilfelle ikke er dokumentert vedvarende symptomer (brosymptomer) fra akuttfasen og fram til den kroniske fasen. Videre gjør selskapet gjeldende at skadeforløpet i dette tilfellet er atypisk for en nakkeslengmekanisme og antyder at As helseplager har sin forklaring i andre forhold enn det aktuelle trafikkuhellet. Lagmannsretten går først noe nærmere inn på skadelidtes bakgrunn og sykdomshistorie.

A begynte å arbeide som maler etter fullført 9-årig skole. Han fortsatte i dette yrket, dels også som ekspeditør i malerforretning, inntil han i 1988 fikk ryggplager som medførte sykemeldinger. Det foreligger opplysninger om flere tilfeller av rygg- og nakkesmerter i familien, jf epikrise av 14. desember 1994 fra Rikshospitalet. Fra februar 1990 har han ikke vært i arbeid. Han påbegynte videregående utdanning høsten 1991 som ledd i attføring, men fravær i forbindelse med bilulykken og ryggoperasjonen omkring årsskiftet 1991/92 ledet til at han sluttet på skolen. A var under fortsatt attføring/rehabilitering inntil han i januar 1997 fikk innvilget full uførepensjon med virkning fra februar 1990.

Det er omstridt hvorvidt A hadde nakkeplager før ulykken. Spesialist i nevrologi Ola Skjeldal, som har avgitt spesialisterklæring datert 29. august 1996, skriver om dette:

A benekter under samtalen med meg i dag at han tidligere har hatt noe som helst nakkeplager. Det fremgår imidlertid av noen av ledsagende dokumenter at han tidligere har hatt nakkeplager. I dr. Jorulf Aasens erklæring heter det at han «har vært plaget av nakke-/skulder- og hodepineplager ved stress». I erklæring skrevet av Alf Sogn skrives det at han «i flere perioder har vært plaget av nakke-/skuldersmerter og diffus hodepine i forbindelse med stress». Dersom man imidlertid ser på oversikt over sykemeldingsperioder kan jeg ikke finne at han noen gang har vært sykemeldt for disse plagene før den aktuelle ulykke.

Lagmannsretten legger til grunn at nevnte opplysninger som refererer til As tilstand før ulykken, stammer fra skadelidte selv.

Når det gjelder ryggplagene som begynte i 1988 og som ledet til at A ble operert i januar 1992, har han forklart at ryggen kom seg bra etter operasjonen og at ryggen senere ikke har vært noe stort problem. Derimot hadde han betydelige, men noe varierende, plager med nakke og arm samt hodepine også i perioden etter ryggoperasjonen og fram til han fikk akutt innsettende smerter i juni 1993. A sier også at han stadig tok opp nakkesmertene med legene i forbindelse med at han var til kontroll etter ryggoperasjonen.

Etter lagmannsrettens mening er hans forklaring på dette punktet vanskelig å forene med det som framgår av de samtidige notater fra legebesøk. For det første synes det å framgå av dokumentene at han nok var mer plaget med ryggsmerter enn det han senere har gitt uttrykk for. For det andre er det i tidsperioden fra årsskiftet 1991/92 og fram til juni 1993 ikke nedtegnet opplysninger om at han har hatt plager med nakken eller hodet, bortsett fra at diffuse smerter i nakkeregionen framgår av fysioterapirapport fra mars 1993, som siteres nedenfor. Det er tvert mot flere steder i notatene angitt at han gradvis ble bedre etter nakketraumet og at han ikke hadde varig mén av dette.

I notat 17. juni 1992 skriver overlege Alf Sogn blant annet at han «... litt etter litt etter operasjonen begynte å plages av stivhetsfølelse og verkende smerter i korsryggen med utstrålende smerter lateralt h.ben.» I brev fra overlege Sogn til Moss trygdekontor heter det blant annet:

Han angir at han i flere år har vært plaget av nakke- skuldersmerter og diffus hodepine i forbindelse med stress. 9.12.91 var han utsatt for trafikkuhell med nakkesleng og mulig commotio. Innlagt Moss sykehus. Intet subjektivt mén etter dette. .....

Ved poliklinisk kontroll 7.10.92 anga han at han fortsatt daglig var betydelig plaget av smerter. Han våkner med verkende smerter i korsryggen og uttalt stivhet. Noe bedre når han kommer i sving. Men smertene i korsryggen øker utover dagen. Han hadde i perioder utstrålende smerter langs baksiden av venstre eller høyre ben. Han anga at han ved hoste og pressing fikk smerter ned i begge ben. Fortsatt ikke lammelser eller føleforstyrrelser og det var normal vannlatning.

I fysioterapirapport fra en undersøkelse ved Edwin Ruuds Hospital fra mars 1993 skriver sjefsfysioterapaut Ringdal blant annet:

Smerter: -Konstante smerter i korsryggområdet. Palpasjonsøm rundt op.stedet. Etter 5 min gange er smerten «uholdbar», og han må hvile. Smerten blir mindre ved fremoverbøy i sittende still.

Smerter i hofter/lyske ved hoftefleksjon. Klarer ikke å heve setet m/bøyde knær. Lasegue pos. Ca. 40gr. bilat. Noe nedsatt sensibilitet i ve. ben (smerte og berør.) I nakkeregionen diffuse smerter, ang. sequele etter whiplashskade ved påkjørsel bakfra like før han skulle op. i rygg.

I epikrisen fra Edwin Ruuds Hospital framgår under psykologvurdering blant annet:

MMPI-personlighetstest viser klassiske konversionssymptomer. Svarmønsteret viser tydelig en psykosomatisk profil. Slike personer vil reagere på stress med utvikling av psykiske symptomer og de vil ofte ikke gå med på forklaring av symptomene som psykologisk eller emosjonelt foranket.

Videre framgår under konklusjon:

Han har gått sykemeldt og under medisinsk attføring i 3-4 år pga ryggsmerter. Han er operert for nucleusprolaps i 5. skive i jan. -92 og har fortsatt smerter. Undersøkelse hos nevrolog med lumbal myelografi/CT har ikke vist tegn til rotlesjon. Han har fortsatt smerteutstråling med positiv lasegue bilat ved 50 gr. Etter konferering med overlege Veger, nevr. avd. ØSS konkluderes med postoperativ insufficient rygg. Kliniske funn og funn ved lumbal myelografi/CT gir ikke indikasjon for operasjon. I personlighetstesten MMPI finnes klare tegn til fokusering rundt somatiske problemer.

I notat fra avsluttende samtale 1. juni 1993 ved Edwin Ruuds Hospital skriver Ringdal blant annet følgende:

Pas. informeres om gruppens konklusjoner og epikrisen til dr. Schultz gjennomgåes. Pasienten angir at han er meget skuffet over resultatet av ryggoperasjonen. Han gir på ny uttrykk for usikkerhet om fremtiden. Er redd trygdekontoret plutselig vedtar å stoppe utbetalingene. ....

A fikk deretter i juni 1993 nakkeplager som etter noen dager førte til at han ble innlagt i sykehus med «hyperakutt innsettende nakkesmerter og kraftig venstresidig hodepine». Det framgår av journalen fra oppholdet at A da opplyste til legen at han hadde hatt mye nakkeplager i noen uker etter ulykken og senere hadde hatt noe smerter fra nakken og ut i venstre arm.

En gjennomgang av det som er nedtegnet i journaler mv. i perioden fra ulykken og fram til juni 1993, før han fikk akutte nakkesmerter, etterlater et nær entydig inntrykk av at det var smerter relatert til ryggen, og ikke nakken, som var problemet for A på denne tida. Når det gjelder nakken, får man et klart inntrykk av at han gradvis ble bedre etter nakketraumet og at han etter noen uker var lite plaget med nakkesmerter. Selv om det tas høyde for at notatene kan være unøyaktige eller mangelfulle, er det etter lagmannsrettens mening vanskelig å tenke seg at han gjentatte ganger skal ha klaget over uttalte nakkeplager i denne perioden, uten at dette ville vært reflektert i journalen. Lagmannsretten legger til grunn at nakkeplagene i det vesentlige var borte i en lengre periode fram til han på nytt fikk akutte nakkesmerter.

Lagmannsretten legger videre vekt på at skadeforløpet her ikke er typisk for en nakkeslengskade i og med at det gikk ca 1,5 år fra ulykken og til det i juni 1993 inntrådte akutte nakkesmerter med delvis lammelse av arm. Overlege Stanghelle, som er spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, skriver om dette i sin spesialisterklæring av 13. august 1998:

På den annen side er det også vanskelig å tenke seg annet enn at det sannsynlig er sammenheng mellom skadelidtes akutte forverrelse av nakkeplagene 8.7.93 og den aktuelle ulykke, ettersom det er sannsynlig at han ved denne ulykken pådro seg en skade som gjorde ham sårbar for senere skiveprolaps. Dermed kan man også si at det er sannsynlig sammenheng mellom aktuell ulykke og dagens symptomer.

Stanghelle konkluderte i sin skriftlige erklæring med at det var over 50% sannsynlighet for at aktuell skade kan ha medført de nåværende plager. Han fastholdt denne vurderingen under ankeforhandlingen. Overlege Skjeldal uttalte at tidsforløpet var et forhold som talte mot årsakssammenheng. Etter hans mening var det lite sannsynlig at en skade skal ligge latent og manifestere seg så vidt lenge som 1,5 år etter ulykken. Skjeldals vurdering var at det her ikke er sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng.

Lagmannsretten viser til at ett av kravene som på medisinskfaglig grunnlag oppstilles for å legge til grunn årsakssammenheng, er at sykdomsbildet er forenlig med det man vet om forløpet av nakkeslengskader. Det vises til Rt-1998-1565 på side 1577, hvor det er gjengitt en skisse til betingelser i fire punkter, utarbeidet av professor dr med Helge J Nordal. Det heter her under punkt 4:

Sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Dvs at f.eks. lammelser i armer eller ben som først opptrer måneder og år etter et uhell er ikke forenlig med det man vet om skademekanismen. Det må heller ikke være slik at helsebesværene etter uhellet bare er en fortsettelse av helsebesvær pasienten har hatt før uhellet. Sykdomsbildet må heller ikke ha en annen, mer sannsynlig forklaring i annen tilstand pasienten lider av. Slik tilstand kan være annen somatisk eller psykiatrisk sykdom, som har vært til stede allerede før uhellet, eller som har manifestert seg senere.

Det sentrale ved vurderingen av årsakssammenhengen er om A, dersom ulykken ikke hadde skjedd, likevel ville hatt plager som har medført arbeidsuførhet. Etter en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at det ikke i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at As helseplager i dag kan tilbakeføres til ulykken. Retten har ved vurderingen lagt vesentlig vekt på at A på skadetidspunktet allerede hadde vært helt ute av arbeid i nærmere to år grunnet ryggplager og ventet på operasjon, at nakkeskaden etter ulykken bedret seg raskt og at det deretter i liten grad var symptomer på nakkeplager før akuttsmertene dukket opp etter ca 1,5 år, samt på skadelidtes helsemessige og sosiale tilstand for øvrig.

Byrettens dom blir å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i omkostningsavgjørelsen.

Anken har vært forgjeves, og A pålegges å erstatte Storebrands saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet retten ikke kan se at det er særlige grunner som tilsier å gjøre unntak. Advokat Brun har inngitt omkostningsoppgave hvor kravet er satt til kr 27.890, hvorav kr 25.000 er salær og resten utgifter. Oppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. A betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til Storebrand Skadeforsikring AS 27.890 - tjuesjutusenåttehundreognitti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.