LB-1999-2889

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-08-23
Publisert:	LB-1999-02889
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr 97-251 A/02 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02889 A/03. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestet, se HR-2000-01289.
Parter:	Ankende parter: 1. Braathens SAFE Flygerforening 2. Braathens SAFE Personalforening 3. Braathens SAFE Kabinforening (Prosessfullmektig: Advokat Fredrik Evang). Ankemotpart: Braathens ASA (Prosessfullmektig: Advokat Knut Brundtland. Rettslig medhjelper: Advokat Peter Hammerich).
Forfatter:	Lagdommer Vincent Galtung, formann. Ekstraordinær lagdommer Arne Langeland. Byrettsdommer Sissel Rostad
Lovhenvisninger:	Forsikringsselskapsloven (1911) §73, §75, Skatteloven (1911) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §178, §180, Foreldelsesloven (1979) §10, §1, Forsikringsvirksomhetsloven (1988) §8-1, Forsikringsavtaleloven (1989) §19-2, Skatteloven (1999) §6-46

Saken gjelder spørsmålet om arbeidstakere som har betalt deler av premien i en privat tjenestepensjonsordning også har rettigheter til deler av overskuddet - med den følge at arbeidsgiver ikke kan disponere fritt over overskudd som er overført til premiefond i forsikringsselskapet.

Flyselskapet Braathens SAFE opprettet på 1950-tallet pensjonsordninger for sine ansatte, både for flygere og for annet personell. Etter det opplyste omfattet pensjonsordningen allerede etter kort tid størstedelen av de ansatte. De tre ankende parter - Flygerforeningen, Personalforeningen og Kabinforeningen - representerer et betydelig antall av flyselskapets ansatte.

I hovedsak ble tjenestepensjonsordningen etablert i forsikringsselskapet Norske Folk Livs- og Pensjonsforsikring A/S (Norske Folk), i dag Storebrand Livsforsikring AS (Storebrand). Nærværende sak gjelder bare pensjonsordningen i Norske Folk/ Storebrand.

De ansatte i Braathens SAFE betalte opprinnelig en prosentvis andel av den årlige premien til pensjonsordningen. Etter det opplyste var arbeidstakernes andel de første årene på 50 %. Senere ble denne andelen redusert, først til 40 % og etter hvert til 33 1/3 %. I 1980 gikk man over til et annet system for arbeidstakernes tilskudd til pensjonsordningen, idet de ansatte i stedet for en prosentvis andel av premien nå skulle betale 2% av lønnen. Denne ordningen varte frem til 1992. Etter dette tidspunkt har arbeidstakerne ikke betalt noe av de årlige premier; arbeidsgiver har dermed betalt det hele.

For lagmannsretten gjelder saken særlig den perioden der arbeidstakernes tilskudd til premiebetalingen var fastsatt til en prosentvis andel av premien, dvs årene frem til 1980.

På grunn av bedret økonomi i norske livsforsikringsselskaper ble det på slutten av 1950-tallet aktuelt at selskapene skulle utbetale overskudd (bonus) til sine forsikringstakere m.v. - noe som etter det opplyste ikke hadde skjedd siden slutten av 1920-tallet.

I medhold av daværende forsikringsvirksomhetslov av 1911 søkte Norske Folk - sammen med to andre forsikringsselskaper - i 1959 offentlige myndigheter om rett til å dele ut bonus til sine forsikringstakere m.v., i samsvar med en oppsatt bonusplan. Søknaden ble via Forsikringsrådet - en institusjon hvis funksjoner på 1980-tallet ble overtatt av Kredittilsynet - oversendt Sosialdepartementet til avgjørelse. I Forsikringsrådets oversendelsesbrev av 6. juli 1959 til Sosialdepartementet ble søknaden anbefalt innvilget. I relasjon til spørsmålet om eventuell fordeling av bonus mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, heter det i brevet:

For øvrig vil man bemerke at Forsikringsrådet finner de prinsipper og beregninger som er lagt til grunn for bonusutdelingen holdbare. Den del av overskuddet som blir fordelt, tilbakeføres til de forsikrede og forsikringstagerne så rettferdig som det er rimelig å forlange. (Lagmannsrettens uthevelse.)

Lagmannsretten bemerker at «de forsikrede» er arbeidstakerne - mens arbeidsgiver er forsikringstaker.

Sosialdepartementet innvilget søknaden i brev av 26. august 1959. I avgjørelsen - som er stilet til Forsikringsrådet - heter det, i relasjon til spørsmålet om fordeling av bonus, blant annet:

Når det gjelder de oppsatte og eventuelle pensjoner, forutsetter departementet at det trekkes opp retningslinjer for fordeling av bonusen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i de tilfelle da arbeidstakeren betaler tilskudd til pensjonsordningene.

Lagmannsretten bemerker at «oppsatte» pensjoner står i motsetning til løpende pensjoner. «Eventuelle» pensjoner tar sikte på mulige pensjoner til ektefelle m.v.

Partene er enige om at de nevnte «retningslinjer» for fordeling av bonusen var forutsatt trukket opp av forsikringsselskapene - ikke av Forsikringsrådet.

For lagmannsretten anfører de ankende parter at formuleringen «arbeidstakeren betaler tilskudd» kun tar sikte på situasjonen der tilskudd betales som en prosentvis andel av premien - i nærværende sak perioden frem til 1980. Det anføres således ikke lenger at formuleringen også omfatter situasjonen der tilskudd betales som en prosentandel av lønnen, dvs i perioden 1980 til 1992.

Forsikringsrådet gjorde Norske Folk kjent med departementets brev av 26. august 1959. Få dager etter utarbeidet Norske Folk slike «retningslinjer» for fordeling av bonus som omhandles i departementets brev. I disse retningslinjene, som er kortfattete, heter det blant annet:

Hvis arbeidstakerens tilskudd til pensjonsordningen er fastsatt til en del av premien, får arbeidstakeren andel av bonusen....i forhold til de tilskudd han selv har betalt.

Norske Folk utarbeidet kort tid etter et standardbrev til aktuelle forsikringstakere, herunder Braathens SAFE, der det blant annet heter:

Etter overenskomsten for Deres kollektivforsikring betaler arbeidstakerne pensjonsinnskudd som er fastsatt til en viss del av premien. En viss del av bonusen....faller således på arbeidstakerne. Vi står gjerne til tjeneste med å beregne denne andel....

Norske Folk beregnet deretter hver enkelt arbeidstakers bonusandel. I relasjon til pensjonsordningen i Braathens SAFE ble beregningene oversendt som vedlegg til brev av 24. oktober 1959 fra forsikringsselskapet, til Braathens. I selve brevet heter det blant annet:

De forsikredes andel av bonusen vil etter gjeldende regler ikke kunne utbetales av oss, idet den samlede bonus måtte overføres til kollektivforsikringens premiefond. Da premiefondet imidlertid kan anvendes til å dekke løpende premie, kan De f.eks. ordne ordne det slik at De selv utbetaler til hver enkelt forsikret hans andel av bonusen, mens De bruker av premiefondet til dekning av premie for pensjonsforsikringen, det tilsvarende beløp.

Vi har foruten bonusandelen regnet ut de forsikredes andel av den midlertidige premienedsettelse på 7 % for 1958 og 1959.... Eventuell utbetaling til de forsikrede kommer i tillegg til bonusandelen og kan skje på samme måte som for bonusandelen.

Den «midlertidige premienedsettelse» som omtales i brevets siste avsnitt er det som ellers betegnes som premierabatt, jf nedenfor.

Som det fremgår av brevet overførte Norske Folk den samlete bonus - dvs både arbeidsgivers andel og arbeidstakernes andel - til pensjonsordningens premiefond.

Lagmannsretten bemerker at hver enkelt pensjonsordning har sitt premiefond, som er et fond hos forsikringsselskapet. Fondet tillegges løpende premiefondsrente av forsikringsselskapet. Fondet kan blant annet brukes til å betale årlige premier eller til å utbetalte tillegg til løpende pensjoner. I hvert fall i utgangspunktet disponeres fondet av forsikringstaker (arbeidsgiver). Nærværende sak gjelder spørsmålet om dette, i forhold til de forsikrete (arbeidstakerne), gjelder fullt ut.

Det er uomstridt at noen slik utbetaling fra arbeidsgiver som brevet av 24. oktober 1959 foreslo, ikke ble gjennomført.

Også i årene 1960 til og med 1963 ble det utdelt bonus fra Norske Folk, samt beregnet premierabatt. Det er uomstridt at forsikringsselskapet også for disse årene foretok en fordeling av bonus og premierabatt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. For så vidt gjelder pensjonsordningen i Braathens SAFE er det videre uomstridt at hele bonusen - også arbeidstakernes andel - ble overført til premiefondet, og at det heller ikke for disse år skjedde noen utbetaling tilsvarende bonusandelen (og premierabattandelen) fra arbeidsgiver til arbeidstakerne.

Etter 1963 utdelte Norske Folk ikke bonus igjen før i 1972. Bonus ble nå ikke beregnet av årlig premie, men av forsikringsselskapets forvaltete midler (premiereserven).

Bonusutdeling skjedde for årene 1972 til og med 1975, og ble overført premiefond. For disse årene ble det også beregnet premierabatt. Det er imidlertid uomstridt at forsikringsselskapet etter 1963 ikke har foretatt noen fordeling av bonus og premierabatt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Etter 1975 utdelte Norske Folk ikke bonus igjen før i 1983. På dette tidspunkt betalte arbeidstakerne i Braathens SAFE ikke lenger tilskudd til pensjonsordningen som en prosentvis andel av premien, idet man som foran nevnt gikk over til et annet system i 1980. For øvrig ble bonus utdelt også for alle de påfølgende år, t.o.m. 1989, og hele tiden overført premiefondet. Det ble dessuten beregnet premierabatt disse årene.

I forbindelse med ikrafttredelsen av den nye forsikringsvirksomhetslov av 10. juni 1988 nr. 39 skulle akkumulert overskudd i livsforsikringsselskapene pr. 1. juni 1990 ikke lenger bli stående i selskapenes egne overskuddsfond, men utdeles til de enkelte pensjonsordningers premiefond - herunder Braathens. Braathens premiefond ble ved dette tilført ca 100 millioner kroner. Selve overføringen skjedde 1. januar 1992.

Etter den nye forsikringsvirksomhetslov er systemet at det - hvis det er økonomisk grunnlag for det - skal skje årlige tilbakeføringer av alt overskudd i livsforsikringsselskapene, jf lovens §8-1. Med hensyn til Braathens pensjonsordning har tilbakeføringene skjedd til premiefondet. For årene etter ikrafttredelsen av den nye lov har Storebrand fra 1993 foretatt slike tilbakeføringer (bonusutdelinger). Ordningen med premierabatt opphørte imidlertid pr. 1. januar 1992.

Som nevnt har arbeidstakerne i Braathens-systemet etter 1992 ikke betalt noen form for tilskudd til pensjonsordningen.

Advokat Fredrik Evang ble i 1995 engasjert av Flygerforeningen - med senere tilslutning av de to andre foreningene - for å vurdere spørsmålet om arbeidstakernes eventuelle rettigheter til (deler av) premiefondet. I den forbindelse henvendte advokat Evang seg både til Sosialdepartementet og til Kredittilsynet, samt til Storebrand. Deler av denne korrespondanse er gjengitt i herredsrettens dom.

Ved stevning av 3. februar 1997 til Asker og Bærum herredsrett - etter forutgående forliksklage av 20. desember 1995 - reiste de tre foreningene søksmål mot Braathens ASA.

Saken ble etter hvert begjært avvist av Braathens ASA, under henvisning til angivelig manglende rettslig interesse på saksøkersiden. Ved beslutning av 22. januar 1998 besluttet herredsretten å fremme saken.

Asker og Bærum herredsrett avsa 25. juni 1999 dom i saken, med slik domsslutning:

1. Braathens ASA frifinnes.

2. Hver av partene bærer egne omkostninger.

Nærmere enkeltheter om saksforholdet fremgår av herredsrettens dom og av fremstillingen nedenfor.

De tre foreningene har påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Braathens ASA har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 6. til 9. juni 2000. For Flygerforeningen møtte pensjonsansvarlig Thor Hansson, for Personalforeningen leder Nils Petter Rønningen og for Kabinforeningen styremedlem Camilla Langum Standal. For Braathens ASA møtte administrasjonssjef Ole Jacob Østberg, som avga forklaring. Inkludert Østberg ble det avhørt fem vitner, hvorav tre var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser, herunder en del ny dokumentasjon for lagmannsretten.

De ankende parter, Braathens SAFE Flygerforening m.fl., har i korthet gjort gjeldende:

Sosialdepartementets brev av 26. august 1959 var et pålegg om fordeling av overskudd mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Hjemmel for å gi et slikt pålegg fantes i den daværende forsikringsvirksomhetslov av 1911, §75 jf §73 nr. 8.

Pålegget må forstås slik at det ikke bare gjelder bonusutdeling i snever forstand, men også premierabatt - som er en annen metode for overskuddsdeling. Arbeidstakernes innbetaling til pensjonsordningen skjedde uten at premierabatten ble hensyntatt. I Norske Folks brev av 24. oktober 1959 til Braathens SAFE ble det lagt til grunn at pålegget om deling også gjaldt premierabatt.

Departementets brev av 26. august 1959 regulerte en ny situasjon, der livsforsikringsselskapene satt med store overskudd. Brevet knesatte det grunnleggende prinsipp om fordeling, et prinsipp som er rimelig og fornuftig. Brevet ble en del av Norske Folks konsesjonsgrunnlag. Denne konsesjonsbestemmelsen kunne bare endres eller oppheves av departementet selv - og det har ikke skjedd. At spørsmålet om fordeling ikke ble uttrykkelig nevnt da bonusutdeling etter 1963 igjen ble aktuelt i 1972, innebar ikke at konsesjonsbestemmelsen var bortfalt. Konsesjonsbestemmelsen, og det prinsipp den ga uttrykk for, lå fast. For øvrig viste Sosialdepartementet i brev av 30. oktober 1975 uttrykkelig til brevet av 26. august 1959.

Konsesjonsbestemmelsen om deling av overskuddet var således gjeldende i hele den perioden der arbeidstakerne i Braathens SAFE betalte en prosentvis andel av premien, dvs frem til 1980. En betydelig del av det overskudd som etter 1980 er blitt overført til Braathens premiefond - jf herunder overføringen av ca 100 millioner kroner i 1990/1992 - stammer imidlertid fra arbeidstakernes premietilskudd i perioden frem til 1980. Konsesjonskravet om deling må gjelde også disse midler. Heller ikke den nye forsikringsvirksomhetslov fra 1988 innebar noen opphevelse av konsesjonsbestemmelsen fra 1959.

De ankende parter har, ved siden av det offentligrettslige grunnlag, også et avtalemessig grunnlag for sitt krav om overskuddsdeling. Det må ha vært avtalt, eller i hvert fall forutsatt, at arbeidstakerne skulle ha andel av bonus så lenge de betalte tilskudd i prosent av premien - dvs frem til 1980.

Når det gjelder premierabatt må det ha vært avtalt eller forutsatt at arbeidstakerne skulle ha andel av denne også etter 1980 - selv om de nå betalte tilskudd som 2 % av lønnen. Arbeidstakerne måtte kunne forutsette at det tidligere system skulle videreføres.

Det forhold at de aktuelle midler er blitt overført til pensjonsordningens premiefond, medfører ikke at bare arbeidsgiver kan disponere over midlene. Riktig nok dreier det seg her om en tjenestepensjon etter skatteloven, et forhold som er regulert ved Sosialdepartementets forskrift av 28. juni 1968 om private tjenestepensjonsordninger, der det i §7 om premiefond heter at midlene «etter arbeidsgiverens bestemmelse» kan anvendes til visse formål. Bestemmelsen tar imidlertid ikke sikte på å regulere situasjonen der midler som overføres til premiefondet skal godskrives arbeidstakerne, ikke arbeidsgiveren.

I den nye forsikringsavtalelov (FAL) av 16. juni 1989 nr. 69 §19-2 annet ledd heter det at i kollektiv pensjonsforsikring skal forsikringsavtalen fastsette om overskudd skal godskrives forsikringstakeren eller de forsikrete. Denne bestemmelsen tar ikke sikte på overskudd som stammer fra arbeidstakernes tilskudd til premiebetalingen. Uansett kan bestemmelsen ikke fjerne de rettigheter arbeidstakerne her har etablert, på grunnlag av konsesjonsbestemmelsen fra 1959 eller på grunnlag av sin avtale med arbeidsgiver.

Det bestrides at arbeidstakernes rettigheter til midlene i premiefondet kan være gjenstand for foreldelse, uansett om rettighetene er basert på offentligrettslig eller avtalemessig grunnlag. Det dreier seg her ikke om «fordringer» i foreldelseslovens forstand, men om at arbeidstakerne har en form for eiendomsrett/disposisjonsrett over sin del av midlene i premiefondet, på linje med den rett arbeidsgiver har over sin del. I tillegg kommer at påstanden i saken er formulert som et krav om unnlatelse, og en unnlatelse er ingen «ytelse» etter foreldelseslovens terminologi.

Selv om rettighetene skulle være gjenstand for foreldelse, kan foreldelse bare ha inntruffet for de overføringer til premiefond som skjedde før 1983, idet foreldelseslovens §10 om inntil 10 års tilleggsfrist må komme til anvendelse i tillegg til den alminnelige treårsfrist. Foreldelsen ble avbrutt ved forliksklage i desember 1995, etter at arbeidstakerne fikk «nødvendig kunnskap» om sine rettigheter først i begynnelsen av 1995.

De ankende parter, Braathens SAFE Flygerforening m.fl., har nedlagt slik påstand:

1. Braathens ASA kjennes uberettiget til å disponere de overskuddsmidler i selskapets tjenestepensjonsordning etter skatteloven som er dannet ved arbeidstakernes premiebetaling fastsatt i prosent av premien, og som er overført til tjenestepensjonsordningens premiefond i årene 1954 til 1990.

2. Braathens ASA kjennes uberettiget til å disponere oppsamlede overskuddsmidler i selskapets tjenestepensjonsordning etter skatteloven født xx.xx.90 som er dannet ved arbeidstakernes premiebetaling fastsatt i prosent av premien, og som er overført til tjenestepensjonsordningens premiefond født xx.xx.92.

3. Braathens ASA kjennes uberettiget til å disponere årlige overskuddsmidler i selskapets tjenestepensjonsordning etter skatteloven i årene 1991 til 1999 som er dannet ved arbeidstakernes premiebetaling fastsatt i prosent av premien, og som er overført til tjenestepensjonsordningens premiefond.

4. Braathens ASA kjennes uberettiget til å disponere premierabatt av arbeidstakernes premiebetaling til selskapets tjenestepensjonsordning etter skatteloven som er overført til tjenestepensjonsordningens premiefond.

5. Braathens ASA kjennes uberettiget til å disponere premiefondsrente som er tilført de midler som Braathens kjennes uberettiget til å disponere i henhold til pkt. 1, 2, 3 og 4.

Braathens ASA tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Braathens ASA, har i korthet gjort gjeldende:

Sakens kjerne er om Braathens alene kan disponere over pensjonsordningens premiefond. De begrensninger i arbeidsgivers disposisjonsrett som anføres fra de ankende parter kan ikke føre frem - hverken det offentligrettslige eller det privatrettslige grunnlag.

I Norge har man tradisjonelt hatt ytelsesbaserte pensjonsordninger. Dette innebærer at størrelsen av pensjonsytelsene er fastsatt på forhånd, og er uavhengig av størrelsen på den premie som innbetales. Motsetningen er innskuddsbaserte ordninger, der pensjonen er en avkastning av premien, dvs avhengig av den premie som innbetales. Ved ytelsesbaserte pensjonsordninger - som i vår sak - harmonerer det dårlig om arbeidstakerne også skulle ha rett til avkastning/overskudd av premiebetalingen.

For så vidt gjelder det offentligrettslige grunnlag som anføres av de ankende parter, bestrides at Sosialdepartementets brev av 26. august 1959 skal forstås som et pålegg - et konsesjonskrav - om fordeling av overskudd. I så fall var det ikke hjemmel for dette i den daværende forsikringsvirksomhetslov av 1911. Et så inngripende vedtak måtte kreve klar hjemmel i lov.

Selv om 1959-brevet fra Sosialdepartementet anses som en - gyldig - konsesjonsbestemmelse som påla fordeling av overskudd mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, er det faktiske forhold at Norske Folk ikke foretok noen slik fordeling etter 1963. Således kan arbeidstakerne i hvert fall etter 1963 ikke ha opparbeidet noen rettigheter i premiefondet. Det er i tilfelle forsikringsselskapet, ikke Braathens, som etter 1963 brøt konsesjonsvilkåret. De ankende parter kunne eventuelt ha reist erstatningssøksmål mot forsikringsselskapet på dette grunnlag. Braathens har imidlertid ikke brutt noe konsesjonsvilkår.

Under enhver omstendighet kan 1959-brevet ikke ha nærmest ubegrenset gyldighet i tid, slik de ankende parter anfører. Brevets standpunkt om fordeling er fraveket mange ganger i de etterfølgende år, i diverse offentlige utredninger m.v. Sentralt her står §7 i Sosialdepartementets forskrift av 28. juni 1968 om private tjenestepensjonsordninger. Forskriftens §7 legger bestemmelsesretten til arbeidsgiver alene, og må forstås som en uttømmende regulering av spørsmålet. Uansett hvordan 1959-brevet vurderes, ble det erstattet av reglene fra 1968.

Når det gjelder det anførte avtalegrunnlag er det ikke fremlagt noen form for dokumentasjon som viser at overskuddsdeling var avtalt eller forutsatt.

Selv om arbeidstakerne ikke har rettigheter til overskuddet på pensjonsforsikringen har dette overskuddet i alle år vært hensyntatt i de løpende forhandlinger mellom Braaathens og arbeidstakerne, om de totale lønns- og arbeidsvilkår.

Uansett vil arbeidstakernes eventuelle rettigheter til midlene i premiefondet i stor grad være foreldet. Det vises som utgangspunkt til herredsrettens premisser på dette punkt. Spørsmålet om når arbeidstakerne fikk «nødvendig kunnskap» etter foreldelseslovens §10 må blant annet sees i lys av at det i 1984 ble opprettet et såkalt pensjonsutvalg innen Braathens-systemet, med representasjon fra både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Her ble alle spørsmål omkring pensjonsordningen åpent diskutert, herunder de overskuddsmidler som ble tilført premiefondet.

Ankemotparten, Braathens ASA, har nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom, punkt 1, stadfestes.

2. Braathens ASA tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.

Lagmannsretten skal bemerke:

Innledningsvis bemerkes at de ankende parters krav kun relaterer seg til midler i pensjonsordningens premiefond. Lagmannsretten legger til grunn at det bare er bonusmidler, ikke premierabattmidler, som er blitt overført til premiefondet. Lagmannsretten legger således til grunn at i forbindelse med Braathens pensjonsordning er premierabatt aldri blitt innbetalt til forsikringsselskapet, heller ikke med hensyn til arbeidstakernes andel av premien, og følgelig heller ikke blitt tilbakeført fra selskapet. Arbeidstakernes eventuelle rettigheter til premierabatten er følgelig uten interesse for saken.

Lagmannsretten tilføyer imidlertid at det faktiske spørsmål om hva slags midler premiefondet omfatter ikke kan sees å være av betydning for de rettslige vurderinger i saken.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om arbeidstakerne i Braathens SAFE på privatrettslig - avtalemessig - grunnlag har noen rettigheter til midlene i premiefondet.

Noen uttrykkelig avtale om at overskudd skal fordeles mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i Braathens-systemet er ikke fremlagt. Spørsmålet blir dermed om noen slik bestemmelse kan innfortolkes i det avtaleverk som ellers foreligger mellom partene. I relasjon til bonus er det anført fra de ankende parter at en slik bestemmelse må inn-fortolkes for samme periode som det offentligrettslige grunnlag omfatter - dvs for perioden frem til 1980, da arbeidstakernes tilskudd til pensjonsordningen utgjorde en prosentvis andel av den årlige premien. I relasjon til premierabatt er det anført at fordeling må innfortolkes også for den etterfølgende periode, frem til 1992, da arbeidstakernes tilskudd til pensjonsordningen dreide seg om 2 % av lønnen.

Som det fremgår foran legger lagmannsretten i faktisk henseende til grunn at premiefondet - som er det saken gjelder - bare omfatter bonusmidler, ikke premierabattmidler. Arbeidstakernes eventuelle rettigheter til premierabatten er således, som nevnt, uten interesse for saken. Det bemerkes likevel at også med hensyn til premierabatt finner lagmannsretten det åpenbart at det bare kan være aktuelt å innfortolke et krav om fordeling for perioden frem til 1980, da det var en direkte sammenheng mellom premiens størrelse og arbeidstakernes tilskudd til denne.

Men heller ikke for perioden frem til 1980, er det - slik lagmannsretten ser det - grunnlag for å innfortolke et krav om fordeling av overskudd. Etter lagmannsrettens oppfatning synes det lite naturlig på tolkingsvei å innføre en så sentral bestemmelse i et omfattende avtaleforhold, der spørmålet om eventuell overskuddsdeling - som fremholdt av Braathens - må sees i lys av de løpende forhandlinger om de totale lønns- og arbeidsbetingelser.

Spørsmålet blir etter dette om arbeidstakerne i Braathens-systemet på offentligrettslig grunnlag har noen rettigheter til overskudd - ut fra de foretatte premieinnbetalinger frem til 1980. Utgangspunktet er her Sosialdepartementets brev av 26. august 1959, jf foran.

Forutsatt at brevet skal forstås som et pålegg om fordeling av overskudd mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, oppstår spørsmålet om departementet hadde hjemmel for sitt pålegg i den daværende forsikringsvirksomhetslov av 29. juli 1911.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til dette. Uansett om brevet måtte innebære et gyldig pålegg - konsesjonsvilkår - om fordeling, er pålegget rettet mot forsikringsselskapet, ikke mot Braathens. Hvorvidt de aktuelle arbeidstakere som følge av et eventuelt konsesjonsvilkår om fordeling fikk rettigheter direkte i forhold til forsikringsselskapet, er ikke tema i nærværende sak - der kravet er rettet mot arbeidsgiver. Lagmannsretten ser det da slik at en grunnleggende forutsetning for at arbeidstakerne skal kunne få rettigheter overfor arbeidsgiver, er at forsikringsselskapet rent faktisk har fulgt det eventuelle konsesjonsvilkåret i sitt forhold til forsikringstaker (arbeidsgiver). Forsikringsselskapet må således i sitt forhold til Braathens rent faktisk ha foretatt en fordeling av det overskudd som er blitt overført til premiefondet, slik at en del av dette overskudd er blitt «øremerket» arbeidstakerne.

Som det fremgår foran foretok forsikringsselskapet slik fordeling av overskudd for årene 1959-63, men ikke etter dette. Eventuelle rettigheter for arbeidstakerne overfor arbeidsgiver kan følgelig, etter lagmannsrettens oppfatning, bare ha oppstått i årene 1959-63.

Etter dette finnes det ikke nødvendig å ta stilling til om forsikringsselskapet, ved ikke å foreta slik fordeling av overskudd etter 1963, brøt et - gyldig - konsesjonsvilkår. Som fremholdt av Braathens kunne de ankende parter eventuelt ha reist erstatningssøksmål mot forsikringsselskapet på dette grunnlag.

For ordens skyld bemerkes at rettigheter for arbeidstakerne overfor arbeidsgiver med hensyn til årene 1959-63 kan tenkes å ha oppstått på bakgrunn av forsikringsselskapets «øremerking» i seg selv, dvs selv om Sosialdepartementets brev av 26. august 1959 ikke innebar et gyldig pålegg - konsesjonsvilkår - om fordeling. Denne problemstillingen, som ingen av partene har berørt, finnes det ikke nødvendig å gå inn på.

En konsekvens av at arbeidstakernes eventuelle rettigheter overfor arbeidsgiver bare relaterer seg til de midler som forsikringsselskapet konkret har «øremerket», er at det ikke kan oppstå rettigheter til akkumulert overskudd som forsikringsselskapet senere har overført til premiefondet - selv om noe av dette overskuddet stammer fra arbeidstakernes premiebetaling i 1959-63.

Når det legges til grunn at arbeidstakernes eventuelle rettigheter til midlene i premiefondet bare kan ha oppstått i årene 1959-63, blir spørsmålet om disse eventuelle rettigheter uansett er foreldet.

Det springende punkt er om de eventuelle rettigheter i premiefondet etter sin art overhodet kan være gjenstand for foreldelse. Hvis dette er tilfelle, er det ikke tvilsomt at foreldelse har inntruffet.

Det er fra de ankende parter anført at de i forhold til midlene i premiefondet har en form for «meddisposisjonsrett»/«medeiendomsrett» på linje med arbeidsgiver, slik at det her ikke dreier seg om noen «fordring» på arbeidsgiver, jf foreldelsesloven §1 nr. 1. I tradisjonell juridisk teori er dette et spørsmål om en rettighet er av tinglig eller obligatorisk art - bare de siste er gjenstand for foreldelse.

For så vidt gjelder disposisjonsretten over premiefond viser lagmannsretten til Sosialdepartementets forskrift av 28. juni 1968 om private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven - jf den tidligere skattelovs §44 første ledd bokstav k og nåværende skattelovs §6-46. I §7 om premiefond heter det blant annet:

1. ....Alle beløp som etter forsikringsavtalen....skal godskrives arbeidsgiveren, overføres til premiefond....

2. Midlene i premiefond nyttes etter arbeidsgiverens bestemmelse til dekning av....(Lagmannsrettens uthevelse.)

Uansett hvordan disse reglene ellers måtte være å forstå, må det i hvert fall være slik at arbeidstakerne utad - dvs i forhold til forsikringsselskapet - ikke har noen disposisjonsrett over et premiefond. Noe annet er at arbeidsgiver innad - dvs overfor arbeidstakerne - kan være forpliktet til å disponere premiefondet på en viss måte. Arbeidstakernes eventuelle rettigheter i premiefondet kan på denne bakgrunn vanskelig sees som annet enn et obligatorisk krav mot arbeidsgiver - dvs som en «fordring» i foreldelseslovens forstand - og er dermed gjenstand for foreldelse.

Fra de ankende parter er det også anført at deres påstand er formulert som et krav om unnlatelse, og at en unnlatelse ikke er noen «ytelse», jf også her foreldelsesloven §1 nr. 1. Lagmannsretten er enig i at en unnlatelse ikke er en «ytelse», jf eksempelvis Kjønstad/Tjomsland, Foreldelsesloven (1983) s. 27. Det avgjørende i denne sammenheng kan imidlertid ikke være påstandens utforming, men - som ved spørsmålet om «fordring» - arten av selve de rettigheter man mener å ha. De eventuelle rettigheter i premiefondet dreier seg klarligvis om krav på «ytelser» - og er dermed gjenstand for foreldelse.

Lagmannsrettens konklusjon er følgelig at de eventuelle rettigheter som kan ha oppstått til midlene i premiefondet i årene 1959-63 uansett er foreldet. For ordens skyld bemerkes at resultatet blir det samme om forholdet vurderes etter den tidligere foreldelseslov.

Ut fra lagmannsrettens resultat er det ikke foranledning til å gå inn på mulige prosessuelle problemer ved saksanlegget, herunder spørsmål knyttet til utformingen av påstanden fra de ankende parter.

Etter dette blir herredsrettens frifinnelsesdom - punkt 1 i herredsrettens domsslutning - å stadfeste.

Anken har vært forgjeves. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd må de ankende parter erstatte Braathens omkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan sees å foreligge særlige omstendigheter som tilsier fritak for dette.

For så vidt gjelder omkostningene for herredsretten, blir dette - slik herredsretten har gjort - å vurdere etter tvistemålsloven §172. I medhold av hovedregelen i §172 første ledd må de ankende parter erstatte Braathens omkostninger også for førsteinstansbehandlingen. Lagmannsretten er således ikke enig med herredsretten i at saken har vært så tvilsom at det er grunn til å gjøre unntak etter bestemmelsens annet ledd første alternativ. Lagmannsretten bemerker i denne sammenheng at selv om saken har vært komplisert fremstår ikke resultatet som kvalifisert tvilsomt. - For ordens skyld bemerkes at heller ikke de øvrige unntaksregler i §172 annet ledd kan sees å være anvendelige.

Braathens ASA har fremlagt omkostningsoppgaver på 585.000 kroner for herredsretten og 270.000 kroner for lagmannsretten - hvorav salær utgjør henholdsvis 560.000 kroner og 250.000 kroner. Omkostningsoppgaven for herredsretten omfatter også Braathens omkostninger relatert til kravet om avvisning, jf for så vidt Schei, Tvistemålsloven med kommentarer (1998) s. 586.

Til sammenligning er de ankende parters omkostningsoppgaver på henholdsvis 663.000 kroner og 258.600 kroner for de to instanser.

Det er ikke fremsatt innsigelser mot Braathens omkostningsoppgaver.

Lagmannsretten er oppmerksom på at saken, som har vært lagt bredt opp av de ankende parter, utvilsomt har vært meget arbeidskrevende - også for Braathens. Uansett synes imidlertid de fremsatte omkostningskrav høye. Under noen tvil finner lagmannsretten likevel å kunne legge Braathens omkostningsoppgaver til grunn. Samlet omkostningsbeløp for begge instanser utgjør etter dette 855.000 kroner.

Lagmannsretten finner at ankemotpartene bør hefte solidarisk for saksomkostningene, jf tvistemålsloven §178 annet ledd.

På grunn av tett berammelsesprogram i juni og ferieavvikling deretter er domsavsigelsen blitt forsinket.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Braathens SAFE Flygerforening, Braathens SAFE Personalforening og Braathens SAFE Kabinforening - en for alle og alle for en - 855.000 - åttehundreogfemtifemtusen - kroner til Braathens ASA, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.