LB-1999-297
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-01 |
| Publisert: | LB-1999-00297 |
| Stikkord: | Ektefelleskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal herredsrett Nr 98-00406 A. - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00297 A/03. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Karsten Gjone). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Haakon Borgen). |
| Forfatter: | Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann. Lagdommer Dag A. Minsaas. Ekstraord. lagdommer Finn Backer |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §59, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §58 |
Saken gjelder krav om skjevdeling ved ektefelleskifte, jf ekteskapsloven §59.
A og B giftet seg 5 juli 1968. Det ble ikke inngått avtale om særeie. De flyttet fra hverandre 24 april 1995 og ble skilt ved bevilling 11 mars 1997. Partene er enige om at skjæringstidspunktet for skifteoppgjøret skal være 24 april 1995.
B krevet skjevdeling. Partene kom ikke til enighet. A reiste sak ved stevning av 13 mai 1998 og krevet likedeling. B tok til motmæle. Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 28 oktober 1998 dom med slik domsslutning:
1. A og Bs bo skjevdeles ved at verdien av gnr 40 bnr 1 og 12 samt kr 40.000,- -førtitusen-, som refererer seg til Peugeot 405, er Bs skjevdelingsformue.
2. A og Bs øvrige eiendeler er å anse som likedelingsformue.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har i rett anket herredsrettens dom. Ankegrunnlaget er angitt å være feil lovanvendelse og bevisbedømmelse. B har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Hokksund 29 juni 1999. Partene var til stede og forklarte seg. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
A gjør gjeldende at det ikke er grunnlag for krav om skjevdeling som fastsatt i herredsrettens dom. Ektefellene hadde vanlig felleseie. Ingen av de gaver B mener å ha mottatt, har vært klausulert av giveren. Begge ektefeller var under ekteskapet innstilt på å etterleve den tidligere formuesordning mellom ektefeller, og deres økonomiske fellesskap var helt ut innrettet på dette. Hadde hun ved mannens ekteskapsbrudd i 1983 avbrutt samlivet, slik de fleste ville ha gjort, ville skiftet ha gått etter de tidligere regler, som ga ektefellen meget begrenset rett til skjevdeling.
Småbruket ble av faren, C, overdratt til B i 1974. Det var imidlertid ikke meningen at faren, som på det tidspunkt var 68 år gammel, og moren, 58 år gammel, skulle oppgi driften. At overdragelsen skjedde på dette tidspunkt skyldtes en lovendring, som fra 1975 ville medføre boplikt. I skjøtet forbeholdt selgeren for seg og sin hustru «rett til å leie evt. bruke eiendommen på livstid eller så lenge de ønsker - og de skal dessuten ha rett til fritt husvære og fri ved så lenge de ønsker». Den årlige verdi av denne rett ble satt til 1500 kroner. Kjøpesummen var 40.000 kroner. A og B flyttet aldri til småbruket; det var bare plass til én familie der, men de var ofte i ferier og onner på besøk med barna, D født 1970 og E født 1974. A regnet småbruket som familiens eiendom og så frem til en gang å ta over bruket. Under deres besøk tok hun husstellet; Bs mor, F, likte best å arbeide ute. Det er enighet mellom partene om at kjøpesummen ikke ble betalt, men kårytelsen må anses som delvederlag, slik at overdragelsen iallfall ikke i sin helhet er å anse som gave. Så langt overdragelsen innebærer gave, må begge ektefeller anses som gavemottakere. Ekteskapet varte i nesten 28 år - og det på tross av at B i 1984 ble far til et barn utenfor ekteskap. Etter et ekteskap av slik varighet ville det virke åpenbart urimelig om skjevdeling ble gjennomført, jf ekteskapsloven §59 annet ledd, og Rt-1999-177.
Eiendommens verdi på skjæringstidspunktet var kr 500.000.
Bilen kravet gjelder, en Peugeot 405 modell 1988, ble kjøpt i 1991 for ca kr 180.000.
A bestrider at den ble betalt med penger B hadde fått av sine foreldre, men har ikke nok innsikt i ektefellens økonomiske disposisjoner til å ha noen mening om hvor pengene ellers kunne komme fra - hun trodde helst han hadde tatt opp et lån. Dersom det var tale om en gave, må den anses gitt begge ektefeller, og iallfall ville det også her være åpenbart urimelig - ekteskapets varighet tatt i betraktning om det ble gjennomført skjevdeling, selv om den begrenses til kr 40.000 slik herredsretten har gjort.
To bankkonti med innestående til sammen kr 58.703 må anses å inngå i likedelingsformuen. B kan ikke høres med at dette er midler faren og moren eide, beløpet må anses som gave til begge ektefeller, og skjevdeling ville iallfall være åpenbart urimelig.
Dersom B får medhold i sine krav, ville det bare gjenstå vel 200.000 kroner til likedeling, mens As oppgjørskrav vil gi over 800.000 kroner til deling. Dette viser også hvor urimelig skjevdelingskravet er. Det bør ved rimelighetsvurderingen også tas hensyn til at B ved sin barnebidragsplikt svekket familieøkonomien.
Det er nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1. A og Bs eiendeler er likedelingsformue som deles likt, jfr. E. §58, første ledd.
Subsidiært:
2. Bs mulige skjevdelingsformue fastsettes etter rettens skjønn.
3. B dømmes til å betale saksomkostninger til A for herredsrett og lagmannsrett.
B gjør gjeldende at småbruket og bilpengene var gaver som kan kreves holdt utenfor skiftet etter ekteskapsloven §59 første ledd. De nevnte kontobeløp tilhørte faren og inngår nå i morens uskiftebo.
Overdragelsen av bruket var en ren gavetransaksjon fra far til sønn. Foreldrene fortsatte å drive bruket, og de unge fikk liten tilknytning. De hadde aldri planer om å slå seg ned der og var mens ekteskapet bestod bare på korte besøk. Verdien på skjæringstidspunktet lå godt under 500.000 kroner.
Personbilen ble kjøpt for penger B fikk av sine foreldre, også en gave fra foreldre til sønn, nærmest å anses som forskudd på arv til ham som enebarn. Et arveforskudd på dette tidspunkt - i 1991, bare fire år før samlivsbruddet - er det ikke urimelig å holde utenfor skiftet.
Det beløp som innestod på de to bankkonti var midler foreldrene hadde satt inn på konti han disponerte til dekning av utgifter ved driften av småbruket. De tilhørte derfor ikke ektefelleboet. Om retten skulle komme til at det må anses som del av boet, er beløpet å anses som gave til sønnen, igjen et arveforskudd.
A kommer alt i alt godt ut av skiftet, ikke minst fordi en snekke til verdi minst 170.000 kroner er akseptert som del av likedelingsformuen. Det skulle også vært full skjevdeling for personbilens vedkommende, men B har avstått fra motanke.
Det er fra Bs side nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom pkt 1 og 2 stadfestes.
2. Innestående på bankkonti - - - - - - - - og - - - - - - - - omfattes ikke av partenes likedelingsformue.
3. A dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten oppfatter anken slik at den gjelder herredsrettens dom pkt 1 og 3 i tillegg til As krav om at beløpet som på skjæringstidspunktet innestod på bankkonti - - - - - - - - og - - - - - - -, til sammen kr 58.703, skal fastslås å tilhøre felleseiet og inngå i likedelingsformuen. Dette siste spørsmålet er behandlet i herredsrettens domsgrunner, men ikke tatt med i domsslutningen. Lagmannsretten anser likevel kravet påkjent og finner å kunne ta det opp til avgjørelse i forholdet mellom sakens parter.
Både for småbrukets og bilpengenes vedkommende er lagmannsretten enig med herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse.
Lagmannsretten legger som herredsretten til grunn at overdragelsen av bruket var en gave for så vidt angår verdidifferansen mellom bruket og foreldrenes rettigheter. Denne verdi kan holdes utenfor skiftet etter ekteskapsloven §59 første ledd. Med den løse tilknytning A fikk til bruket, kan dette ikke anses urimelig slik at unntaket i bestemmelsens annet ledd kommer til anvendelse - selv om ekteskapet her har vært langvarig, over 27 år. B var eneste sønn og den naturlige arvtaker til småbruket, men det var aldri meningen at han skulle flytte dit så lenge foreldrene levet. Den direkte foranledning til overdragelsen var en lovendring som ville medføre boplikt ved eierskifte etter 1974.
Lagmannsretten legger også som herredsretten til grunn at bilkjøpet ble finansiert ved midler B fikk av sine foreldre som forskudd på arv. A visste, etter det hun selv har opplyst, ikke noe om denne gaven, og den kan derfor ikke ha vært ment også å skulle tilfalle henne. Herredsretten har begrenset skjevdelingen til 40.000 kroner. Dette kan etter lagmannsrettens mening iallfall ikke anses urimelig for A. Det er ikke motanket.
De omtalte bankinnskudd var etter lagmannsrettens bevisvurdering, som anført av B, ment å skulle tjene til dekning av utgifter til driften etter at faren var blitt syk. De er senere blitt stående på konti som disponeres av B, også etter at driften er opphørt og faren døde i 1995. Meget taler for at midlene må anses å ha tilhørt B også på skjæringstidspunktet, men retten finner i mangel av rettslig forklaring fra moren ikke å ville ta standpunkt til dette. Det er heller ikke nødvendig; retten finner det tilstrekkelig i samsvar med Bs påstand å fastslå at beløpet iallfall ikke inngår i likedelingsformuen, idet beløpet under enhver omstendighet skal holdes utenfor skiftet. Skulle midlene tilhøre B er beløpet å anse som en gave i forhold til §59 første ledd og skjevdeling virker i betraktning av tidspunktet - ikke urimelig, jf annet ledd.
A har anket forgjeves og bør i samsvar med hovedregelen i tvml §180 første ledd dekke Bs omkostninger for lagmannsretten. Advokat Borgen har fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 17.500, i sin helhet salær. Oppgaven legges til grunn. Lagmannsretten har intet å bemerke til herredsrettens omkostningsavgjørelse, idet sluttresultatet i forhold til anførslene i tilsvar og hovedforhandling for herredsretten tilsier anvendelse av tvml §174.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom pkt 1 og 3 stadfestes.
2. Innestående på bankkonti - - - - - - - og - - - - - - - omfattes ikke av partenes likedelingsformue.
3. A dømmes til dekning av omkostninger for lagmannsrett til å betale til B 17.500 syttentusenfemhundre kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av dommen.