LB-1999-3342

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-06-28
Publisert:	LB-1999-03342
Stikkord:	Salærkrav
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 98-03417 A/81 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03342 A/03.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Torkjell Solbø). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Knut Riisa).
Forfatter:	Lagdommer Vincent Galtung, formann. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Ekstraord. lagdommer Johannes Smit
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1989) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §174, §274, §299, §98, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1

Saken gjelder tvist om størrelsen på et advokatsalær ved utenrettslig bistand i forbindelse med skadeoppgjør.

A (heretter kalt A) var utsatt for en trafikkulykke 4 juli 1988, da bilen hun var passasjer i ble påkjørt bakfra. Hun pådro seg en nakkeslengskade. Skaden viste seg å bli varig, og hun ble i 1993 erklært 100% ervervsmessig og 40 % medisinsk ufør. Hun oppebærer full uførepensjon fra folketrygden.

Bilen som forårsaket ulykken var forsikret i Storebrand Skadeforsikring AS (heretter kalt Storebrand). Dette selskap påtok seg ansvaret for skaden. Det har ikke vært uenighet mellom partene om årsaksforholdet eller om størrelsen på As ervervsmessige og medisinske uførhet.

For å få hjelp i forbindelse med skadeoppgjøret kontaktet As ektemann i 1989 advokat Ådne Jareld. 13 desember 1993 fremsatte advokaten på vegne av sin klient et erstatningskrav på vel 4,5 millioner kroner. Kravet ble avslått av selskapet. Advokaten arbeidet deretter med saken frem til mars/april 1994, da As ektemann selv overtok de direkte forhandlinger med Storebrand. Foranledningen til dette var at A ønsket en utenrettslig løsning. Saken ble løst i minnelighet i løpet av høsten 1994, og utbetalingsbrevet med oppstilling over endelig oppgjør er datert 31 oktober 1994. Erstatningen som ble utbetalt var, inkludert forskuddsutbetalinger og mènerstatning, på 1.024.478 kroner.

Oppgjøret innbefattet ikke advokatsalæret, men det er ikke bestridt av forsikringsselskapet at selskapet som et ledd i fullt skadeoppgjør er ansvarlig for å dekke også advokatsalæret, jf skadeserstatningsloven §3-1. Ved brev av 6 september 1989 ble dette for øvrig bekreftet av Storebrand, som bl a skrev: «Utgifter til nødvendig juridisk bistand vil bli dekket av selskapet.»

Advokat Jareld krevde ved brev av 5 desember 1989 betaling for sitt arbeid så langt, og oversendte en faktura på kr 9 000. Ved brev datert 10 januar 1990 ble han informert om at salæret vanligvis ble fastsatt ved sakens avslutning. På bakgrunn av det arbeid som allerede var utført, ble det imidlertid utbetalt forskudd på kr 5 000. Advokat Jareld sendte sluttavregning til selskapet ved brev av 9 desember 1994. Fakturaen lød på kr 175.000 og var splittet opp i salær for det enkelte år fra 1989 til 1994.

Storebrand fant at salærkravet var svært høyt og avslo å dekke beløpet. Ved brev av 30 desember 1994 opplyste selskapet at utgifter til juridisk bistand normalt ble erstattet med mellom kr 25.000 - kr 35.000 i tilsvarende skadesaker. Selskapet kunne ikke se at saken hadde juridiske eller beregningsmessige problemer utover det normale. Selskapet vurderte derfor at nødvendige utgifter til juridisk bistand for A beløp seg til kr 35.000, og oversendte restbeløpet på kr 30.000.

Advokat Jareld godtok ikke reduksjonen. 17 juli 1996 sendte han forliksklage i saken til Oslo forliksråd. Storebrand sendte på sin side saksdokumentene i erstatningssaken over til advokat Knut Riisa, som på selskapets vegne gjennomgikk dem for å se om det kunne være sider ved erstatningssaken som det ikke var tatt høyde for da advokat Jarelds salær ble fastsatt. Etter gjennomgang av dokumentene og konferanse med advokat Jareld, tilbød Storebrand å utbetale ytterligere kr 20.000, vesentlig fordi selskapet ikke hadde vært klar over at advokat Jareld bisto As ektefelle med enkelte utregninger under sluttforhandlingene om erstatningsbeløpet. Tilbudet ble ikke akseptert av advokat Jareld.

Den saken som ble reist ved forliksklage 17 juli 1996, ble etter forgjeves mekling henvist til retten ved forliksrådets kjennelse datert 15 oktober 1996. Kjennelsen ble påkjært av advokat Jareld fordi Storebrand etter hans mening ikke hadde avgitt gyldig tilsvar til Forliksrådet. Etter en runde i rettsapparatet endte saken med at Høyesteretts kjæremålsutvalg 19 september 1997 avsa kjennelse hvoretter advokat Jarelds kjæremål ikke førte frem. Ett-årsfristen i tvistemålsloven §299 utløp 15 oktober 1997.

17 april 1998 ble saken reist for Oslo byrett ved stevning av samme dato. Etter en del korrespondanse, og etter at advokat Jareld hadde påberopt seg regelen i tvistemålsloven §274 nr 1, ble saken tatt under behandling av Oslo byrett. Forhandlingene ble imidlertid i medhold av tvistemålsloven §98 delt, slik at spørsmålet om det materielle kravet - salærkravet - var foreldet, ble behandlet for seg. 18 februar 1999 fattet Oslo byrett beslutning om at saken skulle fortsette. Fortsatt hovedforhandling ble deretter avholdt. Oslo byrett avsa 28 juni 1999 dom med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. A betaler saksomkostninger til Storebrand Skadeforsikring AS med 18.500 - attentusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen.

Oslo byretts dom ble i rett tid påanket til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder både rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 20 og 21 juni 2000. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som det fremgår av rettsboken.

Når det gjelder det nærmere saksforhold, vises det til byrettens dom og til bemerkningene nedenfor. Det har vært fremlagt en rekke nye dokumenter i forbindelse med ankeforhandlingen. Saken står til tross for dette i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for byretten.

For lagmannsretten er imidlertid den subsidiære anførsel om foreldelse frafalt.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Storebrand er ansvarlig for skaden, jf skadeserstatningsloven §3-1. Dette ansvaret omfatter også ansvar for utgifter til juridisk bistand. Det må dog legges inn visse begrensninger i hva som kan kreves dekket, og prinsippet i salærforskriften om at utgiftene må ha vært rimelige og nødvendige gjelder også på dette området. Det er imidlertid klient og advokat som må foreta en vurdering av hvilket arbeid som kan utføres innen denne rammen, og ikke forsikringsselskapet.

Klienten var utsatt for en alvorlig trafikkulykke. Da advokat Jareld ble kontaktet i 1989 var det klart at skaden ville bli kronisk. Han foretok den datainnsamling som er nødvendig for å klargjøre skadens medisinske og økonomiske omfang. Slike opplysninger må hele tiden oppdateres for å kunne gi et riktig bilde på oppgjørstidspunktet. Klienten fikk i tillegg til de mer ordinære plager etter en kraftig påkjørsel bakfra, også store problemer med kjeve og tenner. Det medførte en del arbeid å kartlegge denne skadens omfang samt mulighetene som forelå for behandling. Deretter måtte problemet presenteres for forsikringsselskapet, som etter noe korrespondanse avslo å dekke behandlingen. Skal klientens interesser ivaretas på best mulig måte, er det nødvendig å foreta et omfattende arbeid. Forsikringsselskapets interesse er å holde erstatningsutbetalingene på et lavest mulig nivå. Alt må derfor kunne dokumenteres for at det skal bli tatt hensyn til ved beregningen av erstatningen.

Skadeoppgjøret medførte at det måtte foretas kompliserte beregninger. Disse ble foretatt ved hjelp av Excel regneark. Dette er et helt vanlig system, men det var åpenbart ukjent for forsikringsselskapet. Fordi det så annerledes ut enn det selskapet var vant med, var det vanskelig å få gjennomslag for at innholdet var korrekt. Saksbehandleren måtte purres på for at klienten skulle få betalt løpende utlegg, og for i det hele tatt å få selskapet til å utbetale et beløp á konto måtte det trues med at stevning ellers ville bli innsendt til retten. Slike holdninger var med på å gjøre arbeidet mer tidkrevende enn det som ellers hadde vært nødvendig.

Arbeidet med saken pågikk over fem år. Klienten flyttet til Belgia, hvilket medførte at det ble vanskeligere å holde kontakten. Saken måtte også, pga stort arbeidspress, for en periode overlates til en fullmektig. Det at kontoret hadde mye å gjøre viser at advokaten ikke hadde noe motiv for å gjøre mer ut av saken enn det som var helt nødvendig. Storebrand var dessuten ikke villig til å betale forskudd til dekning av advokatens løpende salær. Det legger også et press på advokaten til ikke å legge mer arbeid enn nødvendig i saken. På samme måte virker det faktum at selskapet forsøker å standardisere advokatsalærene.

Medgått tid ble fakturert etter en timesats på kr 1.000. Det er en ordinær timepris for advokater.

Byrettens omkostningsavgjørelse er korrekt ut fra sine premisser, idet de omkostningene som refererer seg til den særskilte behandlingen av anførselen om foreldelse ikke var nødvendige. Hvis ankemotparten vinner frem i lagmannsretten, må det på samme måte gjøres fradrag for de omkostningene som knytter seg til foreldelsesspørsmålet, i og med at dette ble frafalt på et sent stadium i prosessen.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A erstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 145.000,-, tillagt 12% rente fra den 10.01.95 og frem til betaling skjer.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale sakens kostnader for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Det beløp Storebrand allerede har utbetalt til advokat Jareld dekker etter selskapets vurdering nødvendige og rimelige saksomkostninger. Det rettslige utgangspunktet er partene enige om. Det er helt på det rene at selskapet skal dekke utgifter til nødvendig juridisk bistand for en skadelidt. Den skadelidte må på sin side påvise at utgiftene har vært nødvendige. I dette ligger at utgiftene i utgangspunktet ikke vil bli ansett for å være nødvendige hvis arbeid klienten selv eller selskapet kan utføre, overlates til en advokat. Tilpasningsplikten medfører i så fall at man selv må betale advokaten for dette arbeidet. I praksis ser man ofte at advokater ber om at forsikringsselskapet foretar beregninger av et krav ut fra tall de selv har fremskaffet.

Det arbeidet som er utført mht tann og kjeveproblematikken kan i utgangspunktet ikke belastes selskapet. Slikt arbeid var verken nødvendig eller rimelig.

Utgiften må også stå i et visst forhold til det som oppnås. 94 timer bare for å beregne et krav er helt uakseptabelt, og kost/nytte-begrensningen slår inn. Kravet om dekning av til sammen 180 timer advokatbistand mangler rot i virkeligheten. Saken det gjelder er en helt ordinær personskadesak. A arbeidet i full stilling da hun ble utsatt for trafikkulykken. Hun ble påført en relativt kraftig nakkeslengskade, og det har ikke vært noen strid om årsakssammenhengen, muligens med et unntak for tann- og kjeveproblematikken. Skadelidte er en oppegående, ressurssterk person med en ektefelle med tilsvarende ressurser. Alle de dokumenter som måtte innhentes for å foreta beregning av tapet, slik som selvangivelser, kopier av bilag for utlegg etc. var klienten derfor i stand til å fremskaffe selv. Overlates en slik oppgave til advokaten, er det i så fall en unødvendig utgift i relasjon til hva som kan kreves dekket av forsikringsselskapet.

En gjennomgang av dokumentene viser at det er advokaten som oppkonstruerer problemer. Det skjønner klienten også etter en tid, og klientens ektefelle overtar derfor etter hvert kontakten med selskapet selv.

Det er benyttet en timesats på kr 1.000. I 1989 var dette en høy timepris, spesielt for en fullmektig. Når man opererer med en slik pris bør man være svært profesjonell, og en som er profesjonell bruker vesentlig mindre tid enn en gjennomsnittsadvokat. I denne saken er det imidlertid omvendt. Et normalsalær i denne type saker ligger på 25.000 - 30.000 kroner.

Det arbeid som er nødvendig å utføre i en ukomplisert erstatningssak, kan oppsummeres til følgende: En innledende konferanse med klienten samt innsamling av dokumenter ved hjelp av klienten selv eller ved utsendelse av standardbrev. Når skaden er stabilisert må det foretas en erstatningsberegning, og deretter en skjønnsmessig vurdering av sakens særtrekk. Etter dette fremsettes det et krav for selskapet. Hvis det ikke godtas i første omgang, går man over i en fase med forhandlinger. Når saken avsluttes, fremsettes advokatens salærkrav.

I As sak var det ingen ansvarsproblematikk. Selskapet påtok seg å dekke skaden. Skaden var klar, og det var ingen årsaksproblematikk. Selskapet godtok spesialisterklæringen, og utbetalte ménerstatning før det formelt ble fremsatt krav om det. Klienten var en oppegående person, fast ansatt og med orden i papirene. Det arbeid som ble foretatt i 1989 til 1992 var kun ekspedisjoner av opplysninger som klienten selv fremskaffet. Det ble ikke foretatt løpende erstatningsberegninger, og det var ingen diskusjon mellom advokaten og selskapet om juridiske spørsmål i løpet av saksbehandlingen. Det ble i det hele ikke utført noe juridisk arbeid før kravet ble fremsatt, muligens utover det begrensede arbeid som ble utført i forbindelse med tann og kjeveproblematikken. I desember 1993 ble kravet fremsatt overfor selskapet. Etter dette overtok klientens ektefelle den nærmere kontakt og forhandlingene med selskapet. Også i denne fase - mars/april 1994 - ble det foretatt enkelte omberegninger, men grunnforutsetningene endret seg ikke, slik at det eneste som måtte endres, var noen få tall. Selve beregningen foregikk maskinelt.

For forsikringsselskapet er saken prinsipiell, i den forstand at kravet som er fremsatt er så høyt at det kan få konsekvenser for fremtidige saker hvis et slikt krav blir godtatt. Kravet er etter ankemotpartens vurdering blitt så høyt fordi det arbeidet som ble utført hverken var fremdriftsrettet eller effektivt. Slik kan en advokat ikke benytte tiden på andres bekostning. Det er illustrerende at advokaten i sak om eget salær har brakt spørsmålet vedrørende forliksrådshenvisning helt til Høyesterett.

Hvis lagmannsretten skulle komme til at rimelig og nødvendig arbeid med saken overstiger det som er honorert med kr 35 000, vises det til at advokat Jareld som et ledd i forhandlinger mellom partene ble tilbudt ytterligere kr 20.000. Et honorar på kr 55.000 overstiger klart hva som kan anses for å være nødvendig og rimelig arbeid med en sak som den foreliggende. Tilbudet ble avslått. Det må få betydning når saksomkostningene skal vurderes.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom 28.06.99, punkt 1, stadfestes.

2. A tilpliktes å erstatte Storebrand Skadeforsikring AS sakens fulle omkostninger for byrett og lagmannsrett, tillagt lovens rente.

Lagmannsretten, skal bemerke:

Det følger av skadeserstatningsloven §3-1 første ledd at en skadelidt har krav på full erstatning for det individuelle tapet vedkommende er påført ved en personskade. Dekning av utgifter til juridisk bistand inngår som et ledd i erstatningsoppgjøret der hvor skadeoppgjøret faktisk og juridisk er såpass komplisert at det ikke kan forventes at skadelidte selv beregner og fremsetter sitt krav overfor forsikringsselskapet. Skadelidte har imidlertid plikt til å begrense tapet også på dette området. I denne sammenheng medfører det at utgiftene til juridisk bistand må holdes på et nivå som står i forhold til sakens kompleksitet. Utgiftene må ligge innen nøkterne rammer. Det er kun rimelige og nødvendige utgifter som kan kreves dekket av selskapet.

Advokat Jareld bisto A fra sommeren 1989 og frem til våren 1994. I denne perioden stabiliserte skaden seg, og det viste seg at den ble varig. Fru A ble uføretrygdet i slutten av 1992 med virkning fra 1 juni 1989. Storebrand påtok seg uten diskusjon å dekke det tap A var påført, idet det var ubestridt at det var påkjørselen som var årsaken til skaden.

Advokat Jareld har totalt fakturert Storebrand salær for 180 timer á kr 1.000 pr time. En gjennomgang av de fremlagte klientkort viser etter lagmannsrettens vurdering at timeforbruket frem til 1991 antagelig kan forsvares, idet det var i denne fasen de medisinske opplysninger for beregning av medisinsk og ervervsmessig invaliditet ble innsamlet. I den forbindelse ble det innhentet en spesialisterklæring fra lege Lars Thomassen, spesialist i nevrologi ved Haukeland sykehus. Erklæringen er datert 31 januar 1990. Videre avga han en tilleggserklæring datert 1 juli 1991. Legens konklusjoner ble godtatt og lagt til grunn ved erstatningsoppgjøret. Den eneste diskusjonen man hadde vedrørende skaden, gjaldt smerter i kjeve og tenner. A mente at disse smertene kunne tilbakeføres til påkjørselen. Det fikk hun imidlertid ikke gjennomslag for. Denne problemstillingen medførte noe korrespondanse med tannspesialister og med forsikringsselskapet.

Også underlagsdokumentene for beregningen av inntektstapet ble innhentet i denne perioden. Arbeidet ble utført av advokat Jareld eller av hans advokatfullmektig, og besto i det alt vesentlige av å innhente dokumentasjon for økonomiske forhold samt å beregne kravet. Også dette arbeid må sies å ha vært relativt enkelt og ukomplisert, idet A var i arbeid i full stilling da ulykken skjedde. Det eneste som ikke var helt avklart når det gjaldt hennes inntektspotensiale, var hennes fremtidige yrkesplassering. Hun var i gang med videreutdannelse innen bank, og kunne ha avansert til en høyere stilling hvis utdannelsen hadde blitt fullført. Når det gjaldt øvrig dokumentasjon for økonomiske forhold, slik som selvangivelse mv, var dette ukomplisert å fremskaffe.

Lagmannsretten legger til grunn at det medførte noe ekstraarbeid at kontakten med klienten ble vanskeliggjort ved at familien A flyttet til Belgia. Det samme gjelder det forhold at advokaten til tider måtte forholde seg til både klienten og ektefellen. Videre var kontakten med forsikringsselskapet til tider preget av at saksbehandleren hadde mange saker og derfor ikke besvarte henvendelser så hurtig som man kunne ha ønsket. Dette medførte at det måtte sendes noen purringer.

Selv om man tar hensyn til de forhold som er nevnt ovenfor, finner lagmannsretten at timeforbruket ut over høsten 1991 og frem til våren 1994 ikke står i forhold til sakens omfang og kompleksitet og derfor ikke i sin helhet kan belastes forsikringsselskapet.

Lagmannsretten har registerert at det er fakturert ca 90 timer som skal ha medgått i forbindelse med beregning av kravet. Det er på det rene at det finnes regneprogrammer som er utarbeidet med tanke nettopp på personskadesakene, og som gjør det mulig å beregne et erstatningskrav uten at det medgår noe særlig tid til selve beregningen. Det er også på det rene at forsikringsselskapene beregner krav basert på tall som advokaten oppgir, hvis de blir bedt om det. Det kan da ikke forsvares å benytte et program som krevde individuelle tilpasninger som var så tidkrevende som det advokat Jareld benyttet seg av. Hvis det var slik at han ønsket å utvikle et program, måtte han ha gjort det på sin egen tid og ikke på klientens. Å benytte mer enn to ordinære arbeidsuker til å beregne allerede lidt og fremtidig tap i inntekt for en person som var i fast arbeid da skaden inntraff, samt for å presentere krav for allerede påførte og fremtidige utgifter, virker nærmest kritikkløst. Det legges også til grunn at det i beregningene til advokat Jareld var valgt flere spesielle løsninger som ikke hadde forankring i rettspraksis. Disse var ment å få erstatningsbeløpet opp. Det var f.eks beregnet skatteulempe av ménerstatningen, og det var brukt en kapitaliseringsrente på 4%, til tross for at Høyesterett konsekvent har anvendt en realrentesats på 6% frem til 1993 og på 5% fra og med dommen i Rt-1993-1524 (Ølberg). Som gjennomgått innledningsvis, var det opprinnelige kravet som ble fremsatt av advokat Jareld på ca 4,5 millioner kroner, mens A etter forhandlinger godtok et erstatningsoppgjør på noe i overkant en million kroner som fullt og endelig oppgjør.

Som ytterligere eksempler på hva som etter lagmannsrettens vurdering ikke kan kreves dekket av forsikringsselskapet, kan nevnes den tid som gikk med til å sette en fullmektig inn i saken. Etter bevisførselen må det legges til grunn at skiftet av advokat kom i stand som en følge av at advokat Jareld fikk for mye å gjøre og derfor måtte overføre noen av sine saker til fullmektigen. Dette kan ikke belastes klienten. Det bemerkes også at et utfakturert salær på kr 1.000 pr time for en advokatfullmektig i 1991 synes svært høyt. På det tidspunkt var dette et høyt salær også for prinsipalen. Det forutsatte etter rettens vurdering at advokaten var spesialist, noe som i så fall skulle ha kommet klienten til gode i form av et lavere tidsforbruk.

Advokat Jarelds oppdrag ble avsluttet våren 1994 da det oppsto uenighet mellom klient og advokat fordi klienten ikke syntes at saken ble drevet frem med den nødvendige hurtighet. As ektefelle overtok derfor selv forhandlingene med Storebrand, og saken ble sluttforhandlet høsten 1994. Før advokat Jareld avsluttet oppdraget bisto han A med enkelte utregninger. Forsikringsselskapet var ikke klar over dette, og det ble derfor ikke tatt hensyn til da advokat Jarelds arbeid ble vurdert og salæret fastsatt.

Lagmannsretten finner at de til sammen kr 35.000 som ble utbetalt av Storebrand 30 desember 1994 som fullt og endelig salær for advokat Jarelds arbeid med saken er noe for snaut utmålt. Etter en helhetsvurdering av de forskjellige momenter som er nevnt ovenfor, finner lagmannsretten at samlet honorar bør settes til kr 55.000, slik som foreslått av advokat Riisa i brev av 16 oktober 1996.

Etter dette må selskapet utbetale tilleggssalær med kr 20.000 med tillegg av renter. Selskapet har ikke hatt innvendinger mot det fremsatte rentekrav.

Saken er etter det resultat som fremgår ovenfor, dels vunnet og dels tapt. Lagmannsretten finner at den ankende part må erstatte motpartens omkostninger med saken, jf tvistemålsloven §174 annet ledd. Før stevning i saken ble uttatt ble det fremsatt et tilbud fra Storebrand som innebar at den ankende part ville ha fått utbetalt til sammen kr 55.000, som er det beløpet lagmannsretten finner er tilstrekkelig til å dekke rimelige og nødvendige omkostninger med saken. Lagmannsretten kan ikke se at det skal gjøres et skjønnsmessig fradrag i omkostningsbeløpet for de utgifter som refererer seg til foreldelsesanførselen. Etter lagmannsrettens vurdering var det nærliggende å anføre at saken var foreldet. Anførselen var subsidiær, og for å forenkle behandlingen av ankesaken ble anførselen frafalt ved prosesskrift datert 3 mai då. Dette må det være adgang til å gjøre uten at det skal få konsekvenser for saksomkostningene. Et motsatt standpunkt vil kunne føre til at partene kvier seg for å frafalle anførsler. Det ville få meget uheldige konsekvenser, bl a for saksavviklingen.

Lagmannsretten legger til grunn at da saksomkostningene for byretten ble fastsatt, ble de omkostninger som påløp i forbindelse med behandlingen av foreldelsesspørsmålet, uteglemt. Lagmannsretten fastsetter etter dette omkostningene for byretten til kr 29 650, hvorav salæret utgjør kr 28.000. Kr 11.150 av beløpet er omkostninger i forbindelse med at hovedforhandlingen ble delt, og foreldelsesspørsmålet behandlet for seg.

For lagmannsretten er det innlevert saksomkostningsoppgave hvor samlede omkostninger er krevet med kr 39.917, hvorav kr 37.500 er salær. Lagmannsretten finner at omkostningsoppgaven er rimelig, og legger den til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 20.000 - tyvetusen - kroner, med tillegg av 12% rente p a fra 10 januar 1995 og frem til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler A til Storebrand Skadeforsikring AS 69.567 - sekstinitusenfemhundreogsekstisyv - kroner, med tillegg av 12% rente p a fra forfall og til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.