LB-1999-3469

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-11-24
Publisert:	LB-1999-03469
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 96-08603 A/21 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03469 A/02 og LB-2000-03470 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00216.
Parter:	Ankende part: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Even Sveen, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Benjamin Rødner, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Ekstraordinær lagdommer Georg Lund. Herredsrettsdommer Ingjerd Thune
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §6, §8, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Saken gjelder krav om erstatning som følge av nakkeslengskade ved trafikkuhell.

A er beduin fra Israel. Han er født *.*. 1962 og kom til Norge 16. august 1988 på ferie for å besøke en slektning. I november traff han en norsk kvinne som han senere giftet seg med. I begynnelsen av 1989 var de på besøk hos hans slekt i Israel en måneds tid. Omtrent en uke etter å ha returnert til Norge var A 28. februar 1989 passasjer i en bil som ble påkjørt bakfra i krysset Lørenskogveien/Strømsveien. De to bilene hadde stanset foran krysset. Begge biler startet opp for å svinge til venstre, men da føreren av den første bilen, hvor A var passasjer i baksetet, ombestemte seg og bremset hurtig, kjørte den andre bilen inn i denne. Den andre bilen var forsikret i Skadeforsikringsselskapet Vesta, som har erkjent ansvar etter bilansvarsloven §8, første ledd, bokstav a.

A har opplyst at han etter ulykken har hatt smerter i nakke og skulder ledsaget av utmattelse og søvnproblem. Han har etter ulykken bare arbeidet i svært beskjeden grad. Han regner seg nå selv som fullstendig arbeidsufør, og hevdes at dette skyldes den skade han ble påført ved bilkollisjonen. Han ble skilt i 1992. A er senere blitt norsk statsborger.

A har etter ulykken vært i kontakt med en lang rekke leger og med helsepersonell forøvrig. Ulike behandlingstiltak har vært forsøkt uten resultat. Han har søkt om uføretrygd uten at dette er innvilget på grunn av manglende forutgående medlemsskap i forhold til uføretidspunktet. Han mottar nå sosialstøtte.

Da partene ikke nådde frem til enighet med hensyn til erstatningens størrelse, reiste A sak ved stevning til Oslo byrett 29. oktober 1996. Vesta hadde til da utbetalt til sammen kr 359.111 til dekning av diverse utgifter og tilbudt mènerstatning kr 52.000. For byretten ble det oppnevnt en medisinsk sakkyndig, nevrolog Per Egil Hesla.

Byretten avsa dom 29. juli 1999 med slik domsslutning:

1. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale erstatning til A med kr 1.525.000 - enmillionfemhundreogtjuefemtusen - innen 2 uker fra dommens forkynnelse.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

Byretten ga i dommen uttrykk for at saken var begrenset til erstatningsutmåling for enkeltpostene påførte utgifter, påført inntektstap, fremtidige utgifter, fremtidig inntektstap og mènerstatning. Det er også angitt at årsakssammenheng og påregnelighet i det vesentlige er erkjent, men at disse forhold ut fra saksøktes anførsler måtte vurderes i forhold til de enkelte av erstatningspostene. Erstatningsbeløpene synes å være beregnet pr. årsskiftet 1999/2000 og fremkom som følger:

Påførte utgifter kr 302.125

Påførte inntektstap kr 1.050.000

Fremtidige inntektstap kr 450.000

Fremtidige utgifter kr 6.000

Mènerstatning kr 75.500

kr 1.883.625

Utbetalt à konto kr 359.111

kr 1.524.514

avrundet til kr 1.525.000. Blant de påførte utgifter er advokatutgifter før saksanlegg med kr 106.525. Dette beløp er etter byrettens dom utbetalt a konto slik at samlet a konto blir kr 465.636.

Vesta Forsikring AS har anket dommen til lagmannsretten begrunnet i feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. I ankeerklæringen er påstanden angitt slik at Vesta skal frifinnes mot å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn, hvilket innebærer at erstatningen skal være lavere enn byrettens beløp. Under ankeforhandlingen er påstanden nærmere presisert til å gjelde frifinnelse mot betaling av de foretatte a kontobeløp.

A har inngitt motanke begrunnet i bevisbedømmelse og rettsanvendelse med påstand om høyere erstatning enn byrettens dom, fastsatt etter lagmannsrettens skjønn og begrenset oppad til kr 5.537.291.

I ankesaken har lagmannsretten oppnevnt to medisinsk sakkyndige, foruten spesialist i nevrologi Per Egil Hesla, som også var oppnevnt for byretten, spesialist i psykiatri, dr. med. Toril Dammen. Begge har avgitt skriftlig erklæring.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 6. til 10. november 2000. A møtte og avga partsforklaring. De rettsoppnevnte sakkyndige møtte og kommenterte sine erklæringer. Det ble avhørt syv vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ankende part, Vesta Forsikring AS, har i det vesentlige anført:

Det bestrides at det foreligger en skade eller sykdom som kan tilbakeføres til kollisjonen. Det dreier seg om en påkjørsel med moderate krefter hvor den påkjørende bils fører oppgir å ha kjørt i ca 10 km/t på kollisjonstidspunktet, mens den påkjørte bil sto stille. Skadene på bilene var minimale. Under disse omstendigheter er det utenkelig at påkjørselen kan ha medført et traume forårsaket av nakkesleng med uførhet til følge.

Det foreligger ikke noe objektivt funn som viser at A ble påført en nakkeslengskade ved påkjørselen. Skadelidte har bevisbyrden for at slik skade oppsto, en bevisbyrde som skjerpes ved at han har overdrevet sine plager i ettertid. Det må også tas hensyn til at en slik skade neppe kan sies å være voldt ved en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret når fart og tyngde var så beskjeden som i nærværende tilfelle. Det må også tas hensyn til urimeligheten av å overvelte tap knyttet til vage diagnoser på andre forsikringstagere gjennom premienivået.

A oppsøkte legevakten vel tre timer etter kollisjonen på grunn av smerter i skulderregionen. Han gjentok besøket uten at det ble konstatert nakkeslengrelaterte symptomer. Diagnosen «whiplash» ble først nevnt av fysioterapeut og kiropraktor i november 1989. Det foreligger således verken akutte symptomer fra nakke eller hode innenfor de første par døgn eller relevante brosymptomer fra akuttfasen frem til den kroniske senfase, som kan tilsi at A har vært utsatt for en skade påført ved nakkesleng. Sykdomsbildet har heller ikke vært forenlig med det man vet om slike skader. Det er vist til den inndeling av nakkeslengskader som er utarbeidet av Quebec Task Force (WAD I-IV). For øvrig må retten bygge på de fire vilkår som fremgår av Rt-1998-1565 (særlig side 1577).

De rettsoppnevnte sakkyndige har vurdert As totale symptombilde i dag til 100 % ervervsmessig uførhet. Det må være klart at dette skyldes en rekke forhold, hvor skaden som eventuelt skyldes uhellet i 1989 bare utgjør en brøkdel i forhold til andre biologiske, psykologiske og sosiale faktorer av vesentlig betydning som utløsende, symptomutformende og vedlikeholdende omstendighet. Ved et slikt komplisert årsaksbilde må det være adgang til å vurdere den enkelte tapspost pro rata i forhold til den andel skaden etter påkjørselen utgjør i det totale uførhetsbildet, jf. Rt-1998-1565 og Rt-1999-1473.

Det bestrides at forsikringsselskapet med bindende virkning har akseptert erstatningsansvar. Uttalelsen i prosesskrift av 28. april 1998 om at det kun gjenstår å utmåle en erstatning innebærer utelukkende at selskapet har akseptert at det rettslige kravet til årsakssammenheng er oppfylt ved at biluhellet var en nødvendig forutsetning for skaden, men bare for den del av skaden som kan tilbakeføres til biluhellet.

Ved tapsberegningen godtas i hovedtrekk byrettens beregning bortsett fra den skaderelaterte invaliditetsgrad. De sakkyndige har fastslått denne til 14 %, som neppe gir grunnlag for ervervsmessig konsekvens.

Ankende part har lagt ned slik endelig felles påstand for anke og motanke:

1. Vesta Forsikring AS frifinnes mot foretatte utbetalinger til A kr 359.111, samt utbetalt for dekning av utenrettslige omkostninger til juridisk bistand med kr 106.525.

2. Vesta Forsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:

Ankemotparten bestrider at påkjørselen ikke var egnet til å fremkalle nakkesleng med skade til følge. De kreftene som ble utløst ved påkjørselen er tolket ut fra utilfredsstillende opplysninger om den påkjørende bils hastighet og vekt, bl.a fordi det dreide seg om en varebil uten opplysning om last. Skaden på bilene var ikke ubetydelig og kan også være større enn forsikringsoppgaven viser. A satt foroverlent i baksetet uten belte og nakkestøtte. Hans nakke er opplyst å være hypermobil. En lang rekke vitner har også konstatert årsakssammenheng mellom uhellet og de skader som er konstatert som grunnlag for erstatningspostene.

Forsikringsselskapet har også erkjent årsakssammenheng i prosesskrift 28. april 1998 for byretten, idet det ble opplyst at det bare gjenstår å utmåle erstatning for den skade saksøker er blitt påført ved biluhellet. Skadekonklusjon og årsak ville ikke bli bestridt hvorfor det ikke var nødvendig med bevisføring om kreftene i kollisjonsøyeblikket. Sakkyndig vitne om dette ble ikke ført, verken for byretten eller lagmannsretten.

Da erstatningen skal kompensere det individuelle økonomiske tap, er det ikke skaden som sådan, men skadefølgene som har interesse. Ervervsmessig invaliditet retter seg således mot skadefølgen, og hvor flere skadeforhold ligger bak denne, vil reglene om samvirkende årsaker få anvendelse. Dersom den skadegjørende handling får en særlig alvorlig følge på grunn av fysisk eller psykisk svakhet hos skadelidte, fører prinsippet om å «ta skadelidte som han er» til at en ser bort fra denne svakhet som årsak, slik byretten har gjort. For øvrig finnes det ikke godtgjort at slike svakheter forelå. Ved angivelse av en hypotetisk årsak kreves det en høy grad av sannsynlighet for at denne skal ha fremkalt skaden dersom det skal tas hensyn til denne.

Lagmannsretten er ikke bundet av de rettsoppnevnte sakkyndiges uttalelser om årsaksforhold. Gjennom bevisførselen ellers er det påvist forhold som peker ut nakkesleng som årsak til As plager. At han ikke nevnte nakkesmerter under besøket på legevakten etter uhellet, kan forklares med at smertene i skulderen blokerte disse smertene. Noen bevisst simulering av skadene er ikke påvist. At smertene har tiltatt kan henge sammen med en nedsettelse av kroppens motstand mot smerte gjennom produksjon av endorfiner. Det er også påvist nevrologiske utfall som ikke er registrert av den rettsoppnevnte sakkyndige, samtidig som det kan være oppstått feil eller mangler i de medisinske journaler med hensyn til As smertesymptomer. De konklusjoner og anbefalinger som er fremmet av Quebec Task Force har vært gjenstand for markant kritikk.

Motanken gjelder byrettens erstatningsutmåling med unntak av mènerstatning som godtas med kr 75.500. De øvrige erstatningsposter kreves fastsatt med basis i 100 % uførhet, tapt inntekt fra kr 160.0000 til 300.000 og uten fradrag for uførepensjon som er nektet fordi A ikke er ansett for å fylle vilkårene for slik ytelse. Skattepåslaget kreves fastsatt til 30 %. Det kreves også erstatning for redusert pensjonsinntekt på grunn av tapte pensjonspoeng i folketrygden.

Ankemotparten har lagt ned slik endelig felles påstand for anke og motanke:

1. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale i erstatning til A et beløp fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 5.657.455.

2. Vesta Forsikring AS dømmes til å erstatte A saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Lagmannsretten finner at forsikringsselskapets anke delvis må tas til følge ved at erstatningen må bli å fastsette til et lavere beløp enn det byretten kom frem til. Byretten la til grunn en ervervsmessig uførhet på 60 %, mens de sakkyndige for lagmannsretten har vurdert A som 100% ervervsufør slik hans totale symptombilde fremtrer i dag. Spørsmålet er om denne utførhet helt eller delvis kan tilskrives den skade som oppsto i forbindelse med påkjørselen i februar 1989.

A mener at påkjørselen medførte en nakkesleng og at uførheten i sin helhet er en følge av den skade han dermed ble påført. Hva som skal til for å få en slik skade, herunder skadens omfang, varighet og behandling er til dels sterkt omtvistet. Disse forhold må bedømmes i lys av allment akseptert medisinsk viten. Sentralt ved bedømmelsen står den rapport som ble utgitt av Quebec Task Force on Whiplash-Associated Disorders i januar 1995 etter å ha samlet materiale om årsaksforhold, forebygging og behandling av tilstander utløst ved nakkesleng. Rapporten ble tillagt avgjørende betydning i Høyesteretts dom i Rt-1998-1565 der det ble gitt en nærmere beskrivelse av betingelsene for at skader og symptomer årsaksmessig kan føres tilbake til et traume forårsaket av nakkesleng. Disse betingelser kan summarisk gjengis slik:

1. ulykken må ha skadeevne ved at de mekaniske krefter har vært tilstrekkelige til å skade biologisk vev,

2. det må foreligge akuttsymptomer hos skadelidte fra nakke eller hode innenfor maksimalt et par døgn,

3. det må foreligge «brosymptomer» fra akuttfasen frem til en kronisk senfase og

4. sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng.

Rapporten har inndelt nakkeslengpåførte følger i fem grader ut fra subjektive og objektive fund (WAD) fra grad 0 (ingen nakkeplager eller objektive funn) til grad 4 (bruddskade), hvor grad 1 gjelder nakkesmerter, stivhet eller bare ømhet, men ingen objektive funn, grad 2 gjelder nakkeplager og tegn fra muskel-/skjelettapparatet (innskrenket bevegelighet og palpasjonsømme punkter) og grad 3 gjelder nakkeplager og nevrologiske tegn (utslukkede/svekkede reflekser, svekket kraft og/eller sensibilitetsutfall).

Under ankeforhandlingen ble det fremlagt en rapport om nakkeslengskader fra Senter for medisinsk metodevurdering (SMM-rapport nr. 5/2000) hvor en ekspertgruppe har utredet status for diagnostikk og evaluering av pasienter utsatt for nakkesleng i Norge. Gruppen opplyser at den står med ufullstendige forklaringer på nakkeslengtilstanden og at behovet for videre forskning på området er åpenbart. Ekspertgruppen konkluderer med at ca 3-5 % av alle som har vært utsatt for nakkesleng av grad WAD 1 og 2 utvikler symptomer. 10 % av disse utvikler kroniske plager. Lagmannsretten finner at Quebec Task Force 1995 rapport foreløpig gir et tilfredsstillende redskap for diagnostisering av skader etter en nakkesleng, selv om rapporten har vært gjenstand for kritikk.

Som nevnt dreier det seg om en lavhastighets påkjørsel som ytterst sjelden medfører så betydelig invaliditet som det her dreier seg om. Det er derfor naturlig å anta at invaliditeten helt eller delvis skyldes andre forhold, selv om det er på det rene at forsikringsselskapet må bære tapet selv om skadelidte var spesielt utsatt for skade, jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (4. utgave) side 343. Det er derfor viktig å vurdere om det har foreligget relevante akuttsymptomer og brosymptomer fra akuttfasen til en kronisk senfase. Det fremgår av skademeldingen fra den påkjørende bils sjåfør at A hadde klaget over stivhet i ryggen og at han ble anbefalt å gå til lege. A oppsøkte Oslo kommunale legevakt få timer etter uhellet 28. februar. Av journalen fremgår:

Anamnese:

Bilkollisjon 2 timer siden - pas. satt i baksetet, ble slengt fremover - fikk på en eller annen måte kraftig traume mot ve. scapula-region, angir meget sterke smerter her.

Klinikk:

Intet objektivt. Normal bevegelighet i ve. skulder. Ingen kontusjonsmerker, ingen hudavskrapning, intet haematom. Angir uttalt ømhet ved palpasjon både supra - og infra - spinae scapulae sin.

Vurdering og behandling:

Rtg. viser ingen tegn til skjelettskade. Kontusjonssmerter i muskulatur supraspinam og infraspinam vil nok gi seg etter hvert av seg selv. Ingen behandling.

A oppsøkte legevakten på ny 9. mars med følgende journalnotat:

Pas. klager over nummenhet i v. arm. Bevegelighet og motorikken bra. Rtg. har ikke konstatert noe fractur. Meddeles pas. Prognose god. Fortsetter ved lokal helsestasjon.

A oppsøkte lege ved Bjørnsletta helsesenter ca en måned etter uhellet. Han fortsatte å konsultere senteret inntil 14. desember 1989 da dr. Grete Daatland skrev følgende legeerklæring:

A var utsatt for et biluhell 28.02.89. Han fikk da et kraftig slag mot venstre skulder-blad. Det ble tatt røntgen-bilde 2 timer etter skaden. Dette bildet viser ingen tegn til skade. Undersøkelse på Legevakten frambyr kun øm muskulatur, som de regnet med ville bedres uten behandling.

Han oppsøkte lege ved Bjørnsletta Helsesenter en måned etter uhellet. Venstre skulder var fortsatt smertefull. Bevegelighet og nerve-forsyning ble undersøkt uten at man fant patologi. Man fant kun stram og palpasjonsøm muskulatur rundt skulder-bladet. Han fikk lett smertestillende medisin og ble henvist til fysikalsk behandling.

3 måneder etter kommer han tilbake med de samme plager. Det er fortsatt ingenting som tyder på skade av ledd eller nerve-tilførsel. Muskulaturen i samme området er fortsatt palpasjonsøm. Han fulgte ikke opp den fysikalske behandlingen fordi han selv syns han ble verre av den.

Han kom første gang til meg 15.09. med samme smerter. Det ble tatt et nytt røntgen av venstre skulder, som viser normal benstruktur, normal bruskhøyde og ingen tegn til skjelettskade. Det palperes fortsatt ømme punkter i muskulaturen, og vi forsøker behandling med Cortison-injeksjon; denne gjentas en gang. Da dette ikke har nevneverdig effekt, sender vi han pånytt til fysikalsk behandling. Han selv har liten tro på dette, men går med på det fordi dette er det eneste vi har å tilby ham.

Jeg har hatt kontakt med hans behandlende fysioterapeut over telefon. Han synes muskelstramningene og muskelknutene er blitt noe bedre, og han har igangsatt samarbeide med kiropraktor for å få løsnet muskelknutene.

A kommer pånytt til meg 14.12. Han synes ikke han er blitt bedre; snarere tvert imot. Smertene brer seg nå oppover nakken mot tinning-regionen.

Dette er sannsynlig muskulært betinget. Psykiske mekanismer kan forsterke smertene.

Det er ingenting som tyder på at dette er annet enn muskelsmerter. Smertene kan antageligvis forsterkes på bakgrunn av psykiske mekanismer.

I forbindelse med fysioterapibehandling fra 1. november 1989 til 8. januar 1990 noterte fysioterapeuten følgende i sin journal:

Jeg mener dette er en whiplash skade (grad 3). Alle tegn tyder på at dette har sitt hovedutspring fra columna. Det er ingen nevrologiske utfall, men det er holdepunkter for whiplash iflg. engelsk litteratur (terapeut utdannet i England -79).

A oppsøkte på ny legevakten 10. januar 1990 med følgende journalnotat:

Trafikkulykke 280289 rtg. nr. 4413, bilkollisjon ble slengt forover. Traume mot skulderen senere på dagen også smerter i nakken. Angivelig ikke rtg.bilde av nakken. Har vært henvist til IPP noe usikkerhet om diagnosen. Han har vært behandl ved Bjørnsletta Helsesenter. Han har fått fys med behandl uten bedring. Man antar at det foreligger psykiske komponenter. Er plaget av hodepine/nakkesmerter og skuldersmerter. Arbeid på gård i Israel, skade 1 uke etter at han kom til Norge. Har ikke vært i arbeid. Lokalømhet over midtre cervicalavsnitt. Normal bevegelse. Ikke ømhet over feste for levator scap. Noe ømhet v. side nedenfor. Hevder at plagen går ned i armen. Smerter i øynene, søvnvansker. Ny rtg. Rp. Rivotril 0,5.Lobac. Får ny rek fys med tar kontakt ca 3-4 uker.

Som nevnt har det vært oppnevnt to medisinsk sakkyndige i ankesaken. Begge har avgitt skriftlige erklæringer om årsaksforholdet mellom påkjørselen og arbeidsuførheten og har konkludert med en samlet skaderelatert arbeidsuførhet på ca 14%, med 9% knyttet til As smerter forårsaket av somatiske skader (dr. Hesla) og 5% knyttet til psykogene symptomer (dr. Dammen). De var begge til stede under bevisførselen under ankeforhandlingen med bl.a forklaring av flere sakkyndige vitner innkalt av A. De fastholdt sin tidligere konklusjon etter bevisførselen.

Dr. Hesla har i sin konklusjon angitt:

I mandatet er man forespurt om hvordan situasjonen ville ha vært dersom bilulykken ikke hadde inntruffet.

As mestringsevne antas å være svekket uavhengig av trafikkskaden den 28.02.89 og en funksjonssvikt ville ha forekommet på et eller annet tidspunkt, gjerne i forbindelse med tap av samboer, ektefelle, vanskeligheter på arbeidsmarkedet, språklige, sosiale eller kulturelle forskjeller og konflikter. Selv om han hadde fått maksimal assistanse i tilpassing til det norske arbeidslivet, ville dette ha gitt en erversmessig invaliditet på ca 50 % bedømt ut fra depresjon og kronisk muskelspenningssyndrom.

Det vanlige forløpet for nakkedistorsjoner med whiplash mekanisme er bedring hos ca 85-90 % uansett behandling. Det kliniske forløpet i dette tilfellet er uvanlig idet en rekke plager har tilkommet i ettertid, og kan vanskelig relateres til selve skadeøyeblikket. Det hersker derfor liten tvil om at disse har annen årsak.

Hans kliniske tilstand i dag har store konsekvenser for funksjonsnivået når det gjelder dagliglivets aktiviteter, sosialt samvær og arbeid, og både rehabilitering synes å ha vært mislykket.

Slik som han nå fremstår er han 100% ervervsmessig ufør, men fortsatt vil jeg anta at kun 9% av den totale ervervsmessige invaliditet er skadebetinget. Man viser for øvrig til artikkel S. H. Norris: «Journal of bone and joint surgery», Volum 65 - B 5. nov. 1983, hvor man påviser at spasme i nakkemuskulatur gir en dårlig prognose når det gjelder sluttresultatet av nakkedistorsjoner både med og uten behandling. For øvrig er psykologiske faktorer i forbindelse med bedring av nakkeslengsdistorsjoner diskutert hos Radanov BP et al i Lancet 1991: 338: 712-5.

Man viser også til Whiplash Assosiated Disorders Redefining Whiplash and its management by The Quebeck Task Force, «A critic evaluation», av dr. MD Freeman i Spine Vol. 23 nr. 9 1998.

Ingen studier har egentlig etablert akseptert standard for akutt eller kronisk wiphlash når det gjelder effektiv behandling, prognose og forhold som er medvirkende til å kronifisere en tilsynelatende lettere skade til en kronisk invalidiserende tilstand.

Hittil synes det klart dokumentert at ved trafikkulykker vil alltid biopsykososiale forhold ha innvirkning på resultatet, spesielt dersom man forventer en negativ utvikling av skaden.

I dette tilfellet er det etter mitt skjønn en forklarlig diskrepans mellom de subjektive plager, de kliniske funn, og de supplerende undersøkelser, og denne diskrepans synes å være forbundet med intellektuell mestringsevne, familiære vanskeligheter hvor separasjon fra ektefelle og manglende relevant yrkesbakgrunn kan ha en innvirkning.

Sosiokulturelle forskjeller og urealistisk forventningsnivå kan ytterligere være med å forsterke en prosess som vedlikeholder et kronsik smertesyndrom. Disse smertene er reelle, og oppstår når det er hemming av kroppsegne opiatlignende substanser som endorfin, enkefalin, noe som oppstår ved angsttilstander og depressivitet.

Etter mitt skjønn er de funksjonelle trekkene ei heller bevisst, men fremkommer som deler av et adferdsmønster hvor fortvilelse og frustrasjon er tilstede.

Man vil også påpeke at det foreligger en sannsynlig søvnforstyrrelse. A skjærer tenner om natten, og har hatt store utgifter til tannbehandling.

Denne tilstanden som kalles bruxisme er anerkjent som en parasomni som gir dårlig søvnkvalitet og som ytterligere er med å svekke våkenhet på dagtid.

Tilstanden kan gi nedsatt konsentrasjon og hukommelse samt tap av initiativ og utholdenhet.

Disse forhold kommer i tillegg til påviste svakheter ved nevropsykologisk testing, og er ytterligere med på å forklare den omfattende funksjonssvikt som foreligger nå 11 år etter at tilsynelatende mindre traume.

Bruxisme forekommer ved en rekke tilstander og er således ikke utløst av trafikkskaden, men den kommer i tillegg til den totale medisinske og erversmessige invaliditet som er betydelig.

Dersom man oppfatter hans nevropsykologiske svikt etter Yrkesskadedekning forskrift 13-17 punkt I punkt 9.2 gir dette en medisinsk invaliditet på 15 % til 29 %.

Denne kommer i tillegg til den skadebetingede, og således kan den totale medisinske invaliditet ligge på ca 35 %.

Avslutningsvis gjentas at As skadebetingede medisinske og skadebetingede ervervsmessige ivaliditet, slik som beskrevet i min tidligere erklæring til byretten, er beskjeden, og utgjør kun 9 %.

Dr. Dammen har i sin erklæring bl.a angitt:

Da A ikke i utgangspunktet var i noen aktiv arbeidssituasjon forut for ulykken, kan dette ha virket ugunstig inn på rehabiliteringspotensiale fordi passivisering frarådes og kan føre til sykeliggjøring.

Videre vil livshendelser som oppstår etter ulykker ha betydning for forløpet. Risikoen for et kronifisrt forløp er større, jo lavere formell utdanning en person har. A har opplevd mange vanskelige livshendelser etter ulykken, slik som problemer med arbeidstillatelse, skilsmisse, konkurs av farens bedrift, brudd i samboerforhold. Det er altså flere forhold som kan bidra til utviklingen og forløpet av As symptomer.

De plager som A frembyr etter forløpet av ulykken er mer omfattende enn det man ville forvente ut fra en slik skade. Det vanlige forløp etter denne type skade (whiplash grad I) er at man ikke utvikler noen funksjonssvikt. Typisk for forløpet er også at smertene er sterkest kort tid etter skaden, man at de gradvis avtar og blir borte etter 4-6 uker.

Vedrørende psykologiske og psykososiale faktorers betydning, er det ikke beskrevet noen akutt psykisk reaksjon i forbindelse med skaden. Ca. 10 mnd. senere og gjennom hele forløpet er det beskrevet at psykiske og sosiale faktorer har betydning for symptomutvikling og funksjonsevne. Spørsmålet er om han i tillegg til de psykiske symptomer som inngår i et nakkesmertesyndom (subjektive konsentrasjonsvanskeligheter, noe søvnproblemer) har utviklet psykiske lidelser som med >50 % sannsynlighyet kan tilskrives senfølger av ulykken.

Vedrørende utvikling av somatoform smertelidelse og somatisering, vurderes dette i det vesentlige å være knyttet til personlighetsmessige trekk som bl.a redusert mestringsevne og økt varhet for kroppslige sensasjoner.

Totalt sett gir den psykosomatiske utredning holdepunkter for at A har en personlighetsmessig disposisjon mhp. å reagere med somatiske symptomer på psykiske påkjenninger, og har en disposisjon for å reagere med angst og spenning ved smerter. En slik disposisjon vurderes som uavhengig av ulykken, og gir økt risiko for å reagere med somatiske symptomer ved livshendelser. Det er således vel mulig at A kunne ha utviklet angst, depresjon og en muskulær spenningstilstand ved andre påkjenninger (tilpasning til arbeidsliv, samlivsbrudd) gitt at ulykken ikke hadde inntruffet.

Somatoform smertelidelse vurderes mindre sannsynlig (< 25%) å være relatert til den aktuelle ulykke.

Når det gjelder utbredelsen av denne lidelsen, vet man at forkomst av kroniske smerter i almennpraksis kan være høy (16 %) og blant psykiatriske pasienter har 53-66 % smerter. Forekomst av somatoforme smertetilstander er dog lite undersøkt (Birket-Smith, dr. avhandling om somatoforme tilstander, 1997).

Når det gjelder forståelsen for utviklingen av somatofrome tilstander, kan dette gjøres innenfor en bio-psyko-sosial modell, der både biologiske, psykologiske og sosiale faktorer ansees som viktig som utløsende, symptomutformeende og vedlikeholdende faktorer. Flere undersøkelser har påvist en sammenheng mellom kroniske smerter og psykopatologi. Det foreligger teorier om en slik sammenheng (bl.a knyttet til serotonin), men ingen er tilstrekkelig validert til å endelig kunne bekreftes (Birket-Smith, 1997).

Det er i tilknytning til smerter beskrevet angst. En mulighet er at A har en underliggende sårbarhet som medfører at han reagerer på smerte med angst og spenning, noe som bidrar til å generalisere utbredelsen av smertene. En annen mulighet er at noe av hans angstsymptomer har oppstått som en reaksjon på nakkesmerter. Dersom man legger den siste muligheten til grunn, og vurerer angsten som en posttraumatisk stressreaksjon, vil angstlidelser som utløser subjektive plager, men uten vesentlig funksjonssvikt vil bli klassifisert i området 0-14 %. I tillegg beskrives depressive symptomer i tilknytning til tap av funksjon i arbeidslivet, noe som delvis vurderes skaderelatert, Samlet sett anslås den medisinske skaderelaterte tilleggsinvaliditet som angst og depresjon medførte den første tiden etter ulykken til 5 %.

Fra ca 97 synes det å være flere beskrivelser av mer uttalte depressive symptomer. Dette er da ca 8 år etter ulykken. Det ble 98-99 gjort to behandlingsforsøk med antidepressiva. Spørsmålet er om de depressive symptomer kan sies å være en senfølge av nakkeskaden, eller om de ville ha kommet selv uten ulykken i 89. A har etter ulykken hatt flere tapsopplevelser (brudd i forhold, konkurs, skilsmisse). På bakgrunn av dette samt redusert evne til å mestre livspåkjenninger, vurderes det at depressive symptomer mest sannsynlig kan tilskrives forhold som ikke er skaderelaterte.

Er det sannsynlig at A ville ha utviklet dagens tilstand dersom ulykken ikke hadde funnet sted? Svaret på dette er usikkert, og vurderingen bygger på skjønn og klinisk erfaring. Erfaringsmessig vil ofte personer med personlighetsmessige trekk (redusert mestringsevne, vanskeligheter med å identifisere og kommunisere følelser) utvikle somatoforme symptomer ved uliketyper livsbelastninger, slik som tilpasning til arbeidsliv, skilsmisse og somatisk sykdom. Det er beskrevet at As det vesentlige av somatiske symptomer samt angst og depresjon har sammhenheng med ikke-ulykkesrelaterte hendelser, slik som skilsmisse og brudd i forhold. Skjønnsmessig vurderes det derfor slik at det vesentlige av As psykiske symptomer kan tilskrives konsekvenser av forhold som ikke er relatert til ulykken. Dersom bilulykken ikke hadde inntruffet antar en at symptomene ville ha ført til minst 50% erversmessig invaliditet.

Det kan også anføres at somatisk sykdom (urinsyregikt, allergi) kan bidra til dagens symptomer og kroniske forløp.

Medisinsk ivaliditet

Vedr skaderelatert medisinsk invaliditet knyttet til psykiske plager, har As symptomer på somatisering, depresjon og angst som vurderes som kun delvis relatert til ulykken. Den psykosomatiske utredningen indikerer at A har en sårbarhet knyttet til personlighetsmessige trekk som kan vanskeliggjøre mestring av nakkesmerter og konsekvensene av denne. Betydningen av denne vurderes som større enn det som kan tilskrives ulykken og dens følger. As funksjonsnedsettelse er vesentlig knyttet til hans nakkesmerter. I henhold til retningslinjer gitt av helse og sosialdepartementet den 21. april 1997 anslås plager av denne type som ikke gir funksjonssvikt å falle i området 0-14 % Skaderelaterte psykiske symptomer anslås skjønnsmessig å gi en mediskinsk invaliditet på ca 5%. Dette vil komme i tillegg til den invaliditet som vil bli beregnet av spesialist i nevrologi vedr. nakkeskadens fysiske smertefølger. Den samlede medisinske invaliditet knyttet til skaderelatert smerte samt psykiske plager vurderes samlet til ca 14%.

Ervervsmessig invaliditet

A angir stor grad av funksjonssvikt i så vel arbeid som privat. Han angir imidlertid at dette primært tilskrives kroniske smerter etter nakkeskaden. Imidlertid vil de psykiske faktorene kunne forsterke og opprettholde disse smertene. Slik pas. beskriver sine symptomer under samtalen, anser vi ikke at han har fått tilstrekkelig psykiatrisk behandling for sine lidelser. Han har aldri gjennomført et systematisk behandlingsopplegg med antidepressiva over tid med effektvurdering. Det foreligger indikasjon for medikamentell behandling med antidepressiva både for hans smertesymptomer, angstsymptomer og for depressive symptomer. Behandlingsforsøk må gjøres over tilstrekkelig tid og med tilstrekkelig dose for at man skal få gjort en adekvat vurdering av behandlingseffekt. Dette bør suppleres med støttepreget oppføling der vekt legges på aktiv opptrening og kognitiv mestring av angst/smerter. Ut fra et psykosomatisk synspunkt, foreligger det ingen indikasjon for hjelpetiltak som kan ytterligere passivisere og sykeliggjøre A.

Erfaringsmessig vil det være knyttet engstelse og skepsis til medikamentell behandling, og en slik behandling vil neppe ha effekt på ervervsevne. Forhåpentligvis kan en slik behandling medføre økt livskvalitet. Det er et ugunstig prognostisk tegn per se med hensyn på tilbakeføring i arbeid at A nå har vært ute av arbeidslivet for en lengere periode. I tillegg har han vært til observasjon med hensyn på kartlegging av restarbeidsevne. Det ble konkludert med at han med de aktuelle symptomer ikke har noen slik.

Slik hans totale symptombilde arter seg pr. i dag, vurderes han som 100% arbeidsufør i tidligere yrke (bonde) og også i andre yrker. Det vurderes at ulykken ikke er den vesentlige årsak til hans ervervsmessige invaliditet. Skjønnsmessig anslås skadebetinget ervervsmessig invaliditet til ca 14%.

Konklusjon:

Årsakssammenheng:

Ut fra de samlede opplysninger som foreligger, vurderes det som sannsynlig (mer enn 75%) at hans nakkesmerter er forårsaket av den aktuelle ulykke.

Medisinsk invalidtet:

Pas.s totale medisinske invaliditet knyttet til skaden anslås til 14 %.

Ervervsmessig invaliditet:

Den skaderelaterte ervervsmessige arbeidsuførhet anslå i dag til ca 14 %.

Lagmannsretten finner under tvil å kunne basere erstatningsutmålingen på de sakkyndiges konklusjon idet den finner grunnlag for å foreta en pro rata fastsettelse av erstatningsbeløpet i Rt-1998-1565 og Rt-1999-1473. Tvilen knytter seg til de lite relevante akuttsymptomer knyttet til en nakkeslengskade som A har gitt opplysning om under sine legebesøk i tiden etter ulykken. Dette kan imidlertid forklares ved at akuttsymptomene knyttet til skulderskaden var så dominerende at de smerter i nakken som er nevnt i legevaktens journalnotat 10. januar 1990 som er nevnt ovenfor, er blitt undertrykket.

I forbindelse med erstatningsfastsettelsen har A fremlagt en databasert tapsberegning, som forsikringsselskapet ikke har bestridt, med unntak for enkelte av de forutsetninger som er lagt inn ved beregningen. Lagmannsretten forstår A slik at han godtar byrettens beregning av mènerstatningen med kr 75.500. Også når det gjelder erstatning for påførte utgifter er det enighet om størrelsen gjennom de a konto utbetalinger som er foretatt, nemlig kr 465.636. Det vises til forsikringsselskapets påstand.

Når det gjelder kravet om erstatning for påført inntektstap frem til årsskiftet 2000/2001 legger lagmannsretten til grunn en ervervsuførhet på 60% for tiden 1990 - 1998, som byretten fant rimelig. For 1999 fastsettes denne til 100 % som antas å være situasjonen i dag. Basert på en årliginntekt uten ulykken på kr 160.000 i 1990 stigende til 180.000 i 1999 blir nettotapet kr 705.784. Rentepåslaget etter bilansvarsloven §6 tredje ledd er beregnet til kr 422.929. Den ulykkesrelaterte andel på 14 % gir et erstatningsbeløp på kr 158.000 avrundet. Da det dreier seg om etterskuddsbetalt erstatning, er det ikke rom for tillegg for skatteulempe.

A har krevet erstatning for fremtidige utgifter til medisiner, behandling, transport og hjelp i hjemmet. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å knytte slike utgifter til den ulykkesrelaterte skade.

Når det gjelder fremtidig inntektstap, legger lagmannsretten til grunn 100% uførhet med en antatt årliginntekt på kr 200.000 hvilket gir en kapitalisert erstatning på kr 2.223.909. Til dette kommer et tillegg for skatteulempe som settes til 25% idet det ikke foreligger opplysninger som tilsier noen annen sats enn den som ble fastsatt i Rt-1996-958. Tillegget blir således kr 555.977 og samlet tap kr 2.779.886. Den ulykkesrelaterte andel på 14% gir et avrundet beløp på kr 390.000 i erstatning, hvilket også inkluderer tapte pensjonspoeng.

Den samlede erstatning blir etter dette

Påførte utgifter kr 465.636

Mènerstatning kr 75.500

Påført inntektstap kr 158.000

Fremtidig inntektstap kr 390.000

Kr. 1.089.136

Tidligere utbetalt kr 465.636

Resterstatning kr 623.500

Med det resultat lagmannsretten er kommet til i ankesaken er saken dels vunnet dels tapt. Selv om stevningen i saken forutsetter skjønnsmessig utmåling av erstatningen innen en øvre grense, medfører rettens standpunkt til saksøkerens argumentasjon for ulykkens ervervsmessige konsekvens og skjønnets forutsetninger at han ikke har vunnet saken fullstendig. Partene må etter dette bære hver sine omkostninger for byretten og ankesaken i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 første ledd. As motanke har vært forgjeves. Han blir derfor å pålegge å dekke Vesta Forsikrings saksomkostninger med kr 20.000 i henhold til omkostningsoppgave, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I. Anken

1. I tillegg til tidligere utbetalte beløp dømmes Vesta Forsikring AS til å betale til A 623.500 - sekshundreogtjuetretusenfemhundre - kroner innen 2 - to- uker fra denne doms forkynnelse med tillegg av 12 -tolv- prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.

II. Motanken

1. Vesta Forsikring AS frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes A til å betale Vesta Forsikring AS 20.000 - tjuetusen - kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.