LB-1999-3500
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-14 |
| Publisert: | LB-1999-03500 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo Byrett Nr 99-07387 A/52 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03500 K/04. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-2000-00165. |
| Parter: | Kjærende part: A, B (Setteverge: Advokat Reidun Lauvstad. Prosessfullmektig: Advokat Turid Berger). Kjæremotpart: Staten v/Barne- og familiedepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/Advokat Bergljot Webster). |
| Forfatter: | Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Lagdommer Svein Dahl. Lagdommer Sidsel B. Lindseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §37, Forvaltningsloven (1967) §2, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, Barnevernloven (1992) §6-3, §7-1, §2e, §2e, §9-10 |
Saken gjelder spørsmålet om avvisning i forbindelse med sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven.
De kjærende parter er barn av C og D, som er fra Nord Vietnam og kom til Norge fra flyktningeleir i X i 1991. Barna er født henholdsvis i 1990 og 1991.
Fylkesnemda for sosiale saker i Oslo og Akershus overførte omsorgen for barna til Oppegård kommune ved vedtak av 8. september 1997. Barna ble plassert i fosterhjem etter et opphold i beredskapshjem. Foreldrene har hatt samvær en gang hver annen uke under tilsyn.
Foreldrene fikk et nytt barn i februar 1998. Etter dette krevde de omsorgen også for de to andre barna. I vedtak av 4. juni 1999 opphevet Fylkesnemda det tidligere vedtaket slik at foreldrene igjen fikk omsorgen for de to barna. Partene i fylkesnemndsaken var Oppegård kommune som offentlig part og foreldrene som privat part.
Etter begjæring fra Oppegård kommune oppnevnte Indre Follo herredsrett den 15. juli 1999 advokat Reidun Lauvstad som setteverge for de to barna. Beslutningen om oppnevnelse av setteverge er påklaget, og klagen er ennå ikke avgjort.
Ved stevning av 6. august 1999 til Oslo byrett har de to guttene, ved setteverge, gått til sak mot Staten v/Barne- og familiedepartementet og nedlagt påstand om at vedtaket av 4. juni 1999 om at foreldrene igjen skulle få omsorgen, kjennes ugyldig. Det er samtidig bedt om midlertidig forføyning for at vedtaket er ugyldig.
Staten har i sitt tilsvar av 1. september 1999 påstått saken avvist.
Oslo byrett avsa 27. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
Sak nr. 99-07387 A/52 avvises.
Kjennelsen er i rett tid påkjært til Borgarting lagmannsrett.
De kjærende parter har i hovedsak anført:
Verken kjennelsen i Rt-1993-1443 eller Ot.prp.nr.1997/98 s. 27 som byretten bygger sine avgjørelser på, er avgjørende for saken. Barnas søksmålskompetanse følger av fvl §2e. Barna må anses som part i en barnesak uansett alder, og tvistemålsloven §37 gir da hjemmel for vergen til å reise sak. Dette utgangspunkt kan ikke innskrenkes av spesialbestemmelser i barnevernloven §6-3 jf. sosialtjenesteloven §9-10. Innføring av egne prosessuelle regeler i barnevernloven §6-3 var tvert imot ment å styrke barnets rettigheter.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
Saken fremmes.
Staten v/Barne- og familiedepartementet har anført:
Byrettens rettsanvendelse er riktig. Det foreligger minst tre avvisningsgrunner. For det første er Staten feil saksøkt. Dette følger av barnevernloven §7-1 jf. sosialtjenesteloven §9-10. Bestemmelsen er uttømmende og det kan ikke reises sak mot staten, heller ikke etter tvistemålsloven kap. 30.
For det annet er saken anlagt i feil prosessform. Det følger av sosialtjenesteloven §9-10 at slike saker skal gå etter tvistemålsloven kap. 33. Kjennelsen i Rt-1993-1443 viser dette klart - uttalelsen om forholdet mellom alminnelig prosess og tvistemålsloven kap. 33 er helt generell.
For det tredje følger det av barnevernloven §7-1 jf. §6-3 annet ledd at barn under 15 år ikke har partsevne i slike saker og derfor ikke kan gå til søksmål.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
Kjæremålet tas ikke til følge.
Lagmannsretten vil bemerke:
Lagmannsretten behandler spørsmålet om prosessform og om Staten er rett saksøkt under ett - idet det er naturlig å se disse to forhold i sammenheng i forhold til de aktuelle lovbestemmelser.
Barnevernloven §7-1 i) bestemmer at §9-10 i sosialtjenesteloven får tilsvarende anvendelse i saker etter barnevernloven. Etter nevnte §9-10 er det kommunen som er part i saken og søksmål skal følge regelene i tvistemålsloven kap. 33. Spørsmålet blir da om disse bestemmelsene utelukker at søksmål basert på fvl §2e) jf. tvistemålsloven §37 blir reist etter reglene i tvistemålsloven kap. 30.
Lagmannsretten finner det klart at reglene i barnevernloven og sosialtjenesteloven som spesialregler går foran de alminnelige regler i fvl §2e) jfr tvistemålsloven §37 og at disse spesialregler uttømmende regulerer de prosessuelle forhold for prøving av slike nemndsvedtak. Som byretten finner lagmannsretten for det første at ordlyden klart peker i denne retning når sosialtjenesteloven sier «Kommunen er part i saken». Dessuten tilsier reelle hensyn at det ikke er adgang til å velge alternative prosessformer når spesiallovgivningen gir anvisning på egne regler. Dette syn har etter lagmannsrettens oppfatning kommet klart til uttrykk i Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1993-1443 hvor det eksplisitt sies: «Sosialtjenesteloven §9-10 viser til tvistemålsloven kap. 33, og hvis søksmålskompetanse først antas å foreligge, er det ingen hjemmel for ikke å anvende reglene i kap. 33.». Uttalelser i Ot.prp.nr.61 (1997-1998) gir uttrykk for samme syn og viser at det ikke har vært meningen å endre disse regler.
Med den konklusjon lagmannsretten således har kommet til er det i og for seg ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om partsevne for barn under 15 år. Når retten likevel finner grunn til å uttale seg også om dette, er det fordi det ytterligere understøtter det syn lagmannsretten har kommet til foran. Forholdet er at man også her står overfor det samme prinsipielle spørsmål om denne spesiallovgivningen utelukker søksmål etter de alminnelige regler. Ordlyden i barnevernloven §6-3 annet ledd er meget spesifikk og meget klar: «Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller». Når lovgiver har gitt så eksplisitte regler innenfor et spesialfelt, ville det etter lagmannsrettens syn være unaturlig og ulogisk om man likevel skulle kunne falle tilbake på de alminnelige regler som gjelder utenfor dette spesialfelt. Spesialreglene ville da i praksis miste sin betydning nettopp for det område de er gitt for.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Slutning:
Oslo byretts kjennelse av 27. oktober 1999 stadfestes.