LB-1999-445
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-07 |
| Publisert: | LB-1999-00445 |
| Stikkord: | Pasientskadeerstatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 98-01788 A/81 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00445 A/03. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjarne Berg). Motpart: Norsk Pasientskadeerstatning (Prosessfullmektig: Advokat Jan Martin Haugen). |
| Forfatter: | Lagmann Berit Fosheim, formann. Lagdommer Mary-Ann Hedlund. Sorenskriver Carl Hugo Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180 |
Saken gjelder krav om erstatning for lidte og fremtidige utgifter til hjelp i hjemmet etter en sykehusskade.
I februar 1986 ble A innlagt på Ullevål sykehus for å få utført en såkalt «snorkeoperasjon». På grunn av senere sammenvoksinger i svelget ble A reoperert året etter, i februar 1987. Resultatet av denne operasjon var til å begynne med vellykket, men det viste seg at A heller ikke denne gangen var blitt kvitt alle plagene av snorkesyken. Den 6 juni 1988 ble det utført et nytt inngrep på Ullevål sykehus. Kahn ble igjen innlagt i juli samme år for behandling av oppståtte infeksjoner. I oktober 1989 ble det foretatt et kirurgisk inngrep på et trangt parti i luftrøret. Også denne gangen oppsto det infeksjoner. Kahn er fortsatt plaget med tranghet i halsen, men åpningen er så vidt stor at luften passerer uhindret.
A fremmet i 1991 krav om pasientskadeerstatning for skader han var påført som følge av inngrepet og de etterfølgende komplikasjoner. Kravet ble avslått av sekretariatet ved vedtak 6 mai 1993. Vedtaket ble påklaget, og Pasientskadenemnda 3 november 1995 slikt vedtak:
Sekretariatets vedtak omgjøres. Pasienten har krav på erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning dersom det økonomiske tapet som følge av skaden overstiger kr 5.000.
Etter forhandlinger ble kravene knyttet til ménerstatning og påførte og fremtidige utgifter oppgjort med en samlet utbetaling på kr 577.000. Av dette utgjorde ménerstatningen kr 510.000.
Pasientskadenemnda fattet 29 januar 1998 slikt vedtak for de øvrige aksepterte krav:
Pasienten tilkjennes erstatning for utgifter til hjelp i hjemmet med avrundet kr 293.000 inklusive morarenter og skatteulempe, samt erstatning for utgifter til juridisk bistand med kr 6.500. Beløpet fordeles som følger:
Påførte utgifter til hjelp i hjemmet kr 150.000
Fremtidige utgifter til hjelp i hjemmet kr 143.000
Advokatutgifter kr 6.500
Totalerstatning kr 299.500
Det tilkjente erstatningsbeløp ble utbetalt umiddelbart.
A reiste søksmål ved Oslo byrett med krav om forhøyet erstatning for påførte og fremtidige utgifter til hjelp i hjemmet. Oslo byrett avsa 10 november 1998 dom med slik domsslutning:
1. Norsk Pasientskadeerstatning frifinnes.
2. A betaler erstatning for saksomkostninger til Norsk Pasientskadeerstatning med 15.000 - femtentusen - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av dommen.
Dommen ble påanket til Borgarting lagmannsrett. Norsk Pasientskadeerstatning tok til motmæle og gjorde i anketilsvaret også gjeldende at byretten i saksomkostningsavgjørelsen uriktig hadde redusert prosessfullmektigens salærkrav. Ankeforhandling ble avholdt 19 mai 1999. A møtte og avga forklaring. I tillegg ble det avhørt tre vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
A nedla slik påstand:
1. Norsk Pasientskadeerstatning plikter å betale til A tilleggserstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1.300.000.
2. A tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
Norsk Pasientskadeerstatning nedla slik påstand:
1. Oslo byretts dom pkt 1 stadfestes.
2. Norsk Pasientskadeerstatning tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten særlig fremholdt:
Byrettens dom er uriktig. Den er basert på feil bevisbedømmelse og uriktig lovanvendelse.
Byretten har - som Pasientskadenemnda - gitt kompensasjon for tapt arbeidsevne i hjemmet basert på leid hjelp to timer pr. uke, på årsbasis avrundet til kr 10.000. Dette er ikke tilstrekkelig til dekning av «nødvendige» og «rimelige» utgifter som A har krav på, jf Stokstad-dommen Rt-1996-958.
Før operasjonen utførte A husarbeid med omlag to timer pr. dag, og det må være utgangspunktet for erstatningsfastsettelsen. Familien har oppfylt sin innretningsplikt, men det er begrenset hva man kan forvente av barna og hustruen, som selv har et krevende arbeid. Det må dessuten tas hensyn til at hans nedsatte arbeidsevne har ført til konflikter innad i familien. I den sammenheng må også muligheten for en skilsmisse tas i betraktning, selv om det ikke er noen aktuell problemstilling. Det må dessuten legges til grunn at hans helse blir stadig dårligere og at hjelpebehovet vil øke. Det kan ved erstatningsfastsettelsen ikke legges vekt på at Oslo kommune har avslått søknad om hjemmehjelp.
At familien A hittil har klart seg uten leid hjelp kan heller ikke tillegges vekt av betydning. Ménerstatningen er en kompensasjon for annet enn tapt arbeidsevne. Den erstatning han har fått er først blitt utbetalt i de senere år. Tidligere hadde han ikke økonomisk evne til å leie hjelp.
Med utgangspunkt i en godtgjøring på kr 100 pr. time for leid og et hjelpebehov på 10 timer pr. uke er restkravet for lidt tap, korrigert for det beløp som er utbetalt, kr 514.000.
Fremtidig tap, basert på de samme forutsetninger, en kapitaliseringsfaktor på 5 og en restlevetid på 19 år, er beregnet til kr 628.000. Med fradrag for det som allerede er utbetalt, utgjør restkravet kr 498.000.
Skatteulempen må fastsettes til ca. 20% - ikke 10%, slik byretten har gjort. Det vises til RG-1997-356. Ved vurderingen av skattepåslaget må det ses hen til at A er ca. 60 år og at en livrenteordning sannsynligvis ikke vil være den mest hensiktsmessige plassering. Han har dessuten behov for å ha likvider tilgjengelig, og dette tilsier en økt skattebelastning.
Restkravet for skatteulempen utgjør kr 112.000.
Ankemotparten, Norsk Pasientskadeerstatning, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har særlig fremholdt:
Pasientskadenemndas vedtak er et forvaltningsrettslig enkeltvedtak. Selv om det dreier seg om et regelbundet skjønn der domstolene i prinsippet har full prøvingsrett, er det likevel grunn for retten til å vise en viss tilbakeholdenhet med å fravike nemndas avgjørelse, hensett til dens bredere sammensetning og særlige sakkunnskap.
Byrettens dom er riktig. Den utmålte erstatning er dessuten meget romslig.
Ved erstatningsfastsettelsen må det legges til grunn en differansebetraktning, hvor man ser på situasjonen før og etter skaden, og slik at det tas hensyn til den erstatningsrettslige innretningsplikt. Det er da ikke grunnlag for å utmåle en høyere erstatning enn det som allerede er utbetalt.
Ved vurderingen må det tas et visst hensyn til at A hadde betydelige fysiske plager uavhengig av den skade han er påført ved inngrepene på Ullevål sykehus. Han hadde ryggplager, lumbago og astma og hadde vært langtidssykemeldt da det første inngrepet ble gjort. Dette tilsier at det var begrenset hva A kunne utføre av tyngre arbeid, uavhengig av den erstatningsbetingende skade.
Det bestrides imidlertid ikke at A har en alvorlig skade og at det er begrenset hva han kan gjøre, men det må legges til grunn at han iallfall kan utføre noe lettere husarbeid.
På grunn av skadelidtes alminnelige innretningsplikt må det forventes at ektefellene omprioriterer arbeidsoppgaver og at barna - som er født i henholdsvis 1979, 1980 og 1985 - hjelper noe til. I dette perspektivet er det ikke grunnlag for erstatning utover kr 10.000 på årsbasis, som er tilkjent og utbetalt. At Pasientskadenemndas erstatningsfastsettelse er riktig, bestyrkes av de vurderinger som ligger grunn for avslaget på Kahns søknad om hjemmehjelp. Søknaden ble avgjort etter en konkret vurdering av hjelpebehovet, blant annet på grunnlag av hjemmebesøk.
A har ikke på noe tidspunkt leid hjelp til å utføre arbeid i hjemmet til tross for at han har fått utbetalt et ikke ubetydelig erstatningsbeløp. Dette gir også en viss indikasjon på behovet.
Erstatning for innleid hjelp med et gjennomsnitt på to timer pr. uke - med et årlig beløp på kr 10.000 - gir en romslig kompensasjon til dekning av «nødvendige» og «rimelige» utgifter, jf rettspraksis. Det er ikke grunnlag for ytterligere krav.
Påslag for skatteutlempen bør i et tilfelle settes til ca 10%, slik byretten har gjort. Som påpekt i Skoland-dommen Rt-1993-1547, må det sees hen til at erstatningen skal dekke utgifter som påregnes å påløpe jevnlig så lenge skadelidte lever. For A må det antas å være fornuftig å plassere en vesentlig del av erstatningen i en livrente som vil gi jevn avkastning over et antall år. Den fremtidige skattebelastningen av denne del av erstatningen vil da bli relativt beskjeden.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan også langt på vei slutte seg til byrettens begrunnelse, men bemerker at Pasientskadenemndas vedtak er basert på et regelbundet skjønn som domstolene i prinsippet kan overprøve fullt ut.
A ble 100% uførepensjonert 1 september 1994, med tilbakevirkende kraft fra 1987. Forut for snorkeoperasjonen 1986 hadde han en langvarig sykehistorie med ryggproblemer og astmatisk besvær i tillegg til de plager snorkesyken medførte. Han hadde en rekke sykemeldinger i årene 1982-1985, og hans inntekter var i disse årene meget beskjedne.
Det er på det rene at A idag er sterkt helsemessig svekket og at han ikke kan utføre tyngre husarbeid. Hensett til hans multiple helseplager over tid, må det antas at hans nedsatte funksjonsevne også i noen grad skyldes andre forhold enn de skader han er påført som følge av behandlingen ved Ullevål sykehus i årene 1986-1989.
Det er uenighet om A idag overhodet er i stand til å utføre noe husarbeide. Avdelingsoverlege Nils Petter Boye ved Ullevål sykehus har i erklæring datert 14 mai 1998 uttalt at A har en redusert arbeidskapasitet på 27% av aldersgjennomsnittet og at det ikke kan forventes at han vil klare arbeid i hjemmet som setter noe særlig krav til fysisk funksjon som gulvvask, veggvask, trappevask etc. Det er også uttalt at stekeos o.l. kan virke forverrende, men at stillesittende arbeid trolig lettere vil kunne utføres. I sin vitneforklaring for lagmannsretten ga avdelingsoverlege Boye uttrykk for at A, som andre med tilsvarende redusert arbeidsevne, burde kunne utføre lettere husarbeid dersom han tar tiden til hjelp. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A vil kunne utføre noe lettere husarbeid, men at han ikke makter å utføre tyngre arbeidsoperasjoner og heller ikke husarbeid som innebærer at han utsettes for stekeos o.l.
A bor sammen med sin familie, hustru på 44 år og 3 barn - født i 1979, 1980 og 1985 - i en 4-roms leilighet i en bygård på Grünerløkka i Oslo. Familiens leilighet er i tredje etasje, og det er ikke heis i bygget.
A har hittil ikke leid hjelp for å utføre arbeidsoppgaver i hjemmet. Det er opplyst at en venn av familien relativt ofte hjelper til, men at dette ikke er noen fast ordning. På samme måte som byretten legger lagmannsretten betydelig vekt på at familien A har klart å innrette seg slik at det ikke har vært behov for å leie ekstern hjelp for å få utført nødvendig husarbeid. Lagmannsretten legger til grunn at dette ikke skyldes manglende økonomisk evne, idet Kahn har fått utbetalt et ikke ubetydelig beløp til dekning av denne type utgifter. Kahns datter har som vitne forklart at familien har valgt å prioritere å støtte barnas utdanning slik at de kan unngå å ta opp lån.
Lagmannsretten deler byrettens vurdering om at den omfordeling av arbeidsoppgaver som har vært nødvendig som følge av As nedsatte funksjonsevne ikke overskrider det som følger av den alminnelige erstatningsrettslige innretningsplikt. I den sammenheng bemerkes at to av barna er voksne og må forventes å kunne bidra med noe alminnelig husarbeid selv om de er opptatt med ulike gjøremål og selv om den eldste sønnen har personlige/psykiske problemer. Den yngste sønnen, som nå er tenåring, må også kunne forventes å bistå med enklere oppgaver.
Det er fremholdt at As helseproblemer og reduserte funksjonsevne har ført til vanskeligheter og konflikter mellom familiemedlemmene, spesielt med hustruen og den eldste sønnen. Det er også antydet at ekteskapet kan ende i skilsmisse. Det er imidlertid fremholdt at det siste ikke er noen aktuell problemstilling, og lagmannsretten legger for sin vurdering til grunn at A er gift og at hustruen også utfører arbeid i hjemmet. På sikt er det påregnelig at barna vil flytte hjemmefra. Det vil på den ene side innebære at det ikke lenger kan forventes at de bidrar med husarbeid. På den annen side må det også antas at omfanget av ordinære arbeidsoppgaver i hjemmet vil bli redusert. I den grad det faktisk er sammenheng mellom de personlige konfliktene og As reduserte evne til å utføre husarbeid, må det antas at leid hjelp innenfor rammen av det som er tilstått - kr 10.000 pr. år - vil kunne redusere denne konfliktarenaen.
Som skadelidt har A krav på erstatning til dekning av «nødvendige» og «rimelige» utgifter jf Rt-1996-side 958. Pasientskadenemnda har fastsatt erstatningen avrundet til kr 10.000 pr. år, basert på innleid hjelp med to timer pr. uke. Lagmannsretten er enig i at dette som et gjennomsnitt for hele erstatningsperioden - og under hensyn til innretningsplikten - vil gi kompensasjon til dekning av «nødvendige» og «rimelige» utgifter i samsvar med det nivå som er lagt til grunn i rettspraksis, jf Stokstad-dommen, Rt-1996-958.
Kravet om forhøyet tillegg for skatteulempe for erstatningen for fremtidige utgifter kan etter lagmannsrettens syn ikke føre fram. Dette dreier seg om erstatning som skal dekke utgifter til utgifter som vil påløpe jevnlig i As levetid. Lagmannsretten er enig med Norsk Pasientskadeerstatning i at en del av erstatningen fornuftig bør kunne plasseres i en livrente som gir avkastning over et avtalt tidsrom. En slik plassering er etter det opplyste relativt gunstig skattemessig og skattebelastning må da antas å bli relativt beskjeden. Lagmannsretten antar, som byretten, at et påslag på 10 % vil gi full erstatning for den fremtidige skatteulempen.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste for så vidt gjelder den påankede erstatningsfastsettelse. Anken har vært forgjeves, og den ankende part ilegges saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som tilsier at det gjøres fritak for erstatningsplikten jf tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Jan Martin Haugen har fremlagt salæroppgave med et samlet krav på kr 19.290. Av dette utgjør kr 18.500 salær og resten utgifter. Salæroppgaven legges til grunn idet de påløpte utgifter anses å ha vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Saksomkostningene for lagmannsretten fastsettes til kr 19.290.
Med det resultat lagmannsretten er kommet til må den ankende part også dekke ankemotpartens saksomkostninger for byretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf §180 annet ledd. Det foreligger ikke omstendigheter som tilsier at unntaksreglene i tvistemålsloven §172 annet ledd gis anvendelse. For byretten krevet Norsk Pasientskadeerstatning kr 23.260. Av dette utgjorde kr 22.500 salær og resten utgifter.
Byretten nedsatte salæret til kr 15.000. Denne delen av byrettens avgjørelse er angrepet.
Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for en slik nedskjæring som byretten har foretatt og fastsetter saksomkostningene for byretten til kr 23.260. I tillegg kommer morarenter.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Oslo byretts dom pkt 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Norsk Pasientskadeerstatning 19.290 - nittentusentohundreognitti - kroner med tillegg av 12% rente fra 2 to - uker fra dommens forkynnelse til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for byretten betaler Kamalludin A til Norsk Pasientskadeerstatning 23.260 - tjuetretusentohundreogseksti - kroner med tillegg av 12% rente fra to 2 - uker fra byrettens dom ble forkynt til betaling skjer.