LB-1999-614
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-25 |
| Publisert: | LB-1999-00614 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1995-01260 M. Borgarting lagmannsrett LB-1999-00614 M/02. Påkjært til Høyesterett, kjæremålet forkastes; HR-2000-01337. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Bjørn Kristensen) mot A (Forsvarer: Advokat Bjørn Stordrange). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Stousland. Lagdommer Sissel R. Langseth. Lagdommer Magne Spilde |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §391, §392, Straffeloven (1902) §255, §256, §29, §391, §392, §52, §53, §54, §62, §32, §398 |
Saken gjelder begjæring om gjenopptagelse av straffesak.
Ved Kongsberg byretts dom av 22. mars 1995 ble A dømt til fengsel i seks måneder for overtredelse av straffeloven §256, jf. §255. Videre ble han fradømt sin stilling som lensmann i X og til å betale B og Cs dødsbo erstatning på 222.969 kroner med tillegg av renter.
A begjærte fornyet behandling, og ved beslutning av 27. april 1995 ga Høyesteretts kjæremålsutvalg tillatelse til lagmannsrettsbehandling.
Borgarting lagmannsrett avsa dom 28. desember 1995 [LB-1995-01260] med slik domsslutning:
1. A, født *.*. 1943, dømmes for overtredelse av straffeloven §256, jf. §255, jf. §62 til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder.
Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
2. A fradømmes stillingen som lensmann i X, jf. straffeloven §29 nr. 1.
3. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale erstatning til B og Cs dødsbo v/F med 222.969 - tohundreogtjuetotusennihundreogsekstini - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente pro anno regnet fra 1 januar 1990 til betaling skjer.
4. A betaler saksomkostninger til det offentlige med 50 000 - femtitusen - kroner.
Det var dissens - tre mot to stemmer - ved avgjørelsen av skyldspørsmålet.
Den 26. februar 1999 fremsatte A begjæring om gjenopptagelse under henvisning til straffeloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd. Saksforberedelsen har vært relativt omfattende med blant annet avhør av to vitner ved bevisopptak. Retten har ikke funnet grunnlag for å avholde muntlig forhandlinger, jf. straffeprosessloven §398 annet ledd.
Etter at det siste bevisopptaket var holdt, har advokat Stordrange i brev til retten av 17. mars 2000 gitt en oversikt over de forhold som anføres å begrunne gjenopptagelse.
Fra brevet hitsettes:
Nye omstendigheter og bevis.
Det avgjørende med hensyn til hvorvidt saken skal gjenopptas på dette grunnlag, blir hvorvidt det i ettertid har kommet til nye bevis eller omstendigheter som stiller saken i et annet lys.
Det springende punktet i lagmannsrettens vurdering var i henhold til premissene hvor pengene som var tatt ut av Cs konti var blitt av. Det sentrale spørsmål i den forbindelse var hvorvidt A hadde tilegnet seg disse pengene på en kriminell måte eller om midlene hadde tatt andre veger.
Lagmannsrettens avgjørelse bygger på eliminasjonsmetoden, der det sentrale spørsmål var om det kunne sannsynliggjøres at pengene hadde tatt en annen veg enn i As lomme. Det bør da i henhold til spørsmålet om gjenopptakelse etter nærværende bestemmelse være tilstrekkelig å sannsynliggjøre at det foreligger andre pengestrømmer enn til A, uten at det i ettertid lar seg gjøre å skissere nøyaktig hvor disse pengene har gått.
De etterfølgende undersøkelser gir klare holdepunkter for at pengene som er tatt ut av Cs konti og som A angivelig skal ha underslått kan være havnet andre steder. Det vises her til den mer omfattende redegjørelsen som er fremkommet i den tidligere saksbehandlingen. For ordens skyld gjentas imidlertid kort de viktigste alternative pengestrømretningene som i ettertid har vist seg.
Tyveri fra Cs bopel
Til grunn for lagmannsrettens deduksjon ligger en klar forutsetning om at C ikke selv oppbevarte pengebeløp av betydning hjemme hos seg. Et sentralt poeng i forbindelse med gjenopptakelsessaken blir derfor hvorvidt det i ettertid har fremkommet opplysninger som gjør at man med grunn kan stille spørsmålstegn ved riktigheten av denne forutsetningen.
Det er på det rene at D har begått flere tyverier fra Cs bopel. Det er imidlertid uvisst hva han under disse innbruddene har tatt med seg av tyvegods. Overfor Ola Thune har D erkjent blant annet å ha stjålet et pengebeløp på kr 18.000,- i kontanter, samt Cs håndveske. Selv om D i ettertid har gått fra forklaringen for så vidt gjelder tyveri av håndveske samt kontantene, kan det ikke være avgjørende. Det vises her til at D faktisk har begått tyveri i huset, og ikke har motiv for å «lyge på seg» flere gjenstander enn det som faktisk er tatt. Videre gir Ds inngående kjennskap til veskens innhold grunn til å tro at D har hatt nærmere kjennskap til vesken.
Det vises også i denne forbindelse til avhøret av E, der E bekrefter å ha sett damehåndvesker av den gamle typen hjemme hos D.
Bankboks
Det er videre en vitterlig kjensgjerning at C leide en bankboks i Sparebanken NOR. Denne opplysningen fremkom imidlertid ikke under hovedforhandlingen, og verken A eller hans forsvarer var klar over forholdet. Da det har formodningen for seg at bankboksen ble leid nettopp for oppbevaring av verdisaker og/eller penger, støtter det antakelsen om at C kan ha hatt kontanter liggende, slik retten på det bestemte avviste under hovedforhandlingen.
Manglende kvitteringer
Manglende kvitteringer som man forventet å finne hos C, var videre et sentralt poeng i lagmannsrettens avgjørelse, da funn av kvitteringer ville kunne gi en forklaring på hvor pengene hadde gått. Da kvitteringer for de beløp som var tatt ut av Cs konti manglet, antok man at A hadde fjernet disse for å slette spor etter underslag. De manglende kvitteringene var derfor et vesentlig moment under skyldspørsmålet. Et viktig - og helt sentralt poeng - i gjenopptakelsessaken er derfor om det finnes alternative årsaker til at kvitteringene har forsvunnet.
De etterfølgende undersøkelser gir mange og klare holdepunkter for hvor kvitteringene finnes.
For det første er det i ettertid fremlagt kopier av noen kvitteringer funnet på As kontor som viser oversendelse av anonyme gaver på vegne av C Dette er penger A er dømt for å ha underslått, men som vitterlig har gått til andre formål. Disse kvitteringene underbygger det A hele tiden har hevdet, nemlig at det er sendt anonyme gaver.
Videre er det i ettertid fremkommet opplysninger som gir grunn til å anta at kvitteringer er blitt stjålet fra Cs bopel. Det er på det rene og ubestridt at D ved flere anledninger har tatt seg inn i Cs hus og blant annet tatt med seg kvitteringer som senere har blitt kastet eller brent. Det er derfor sannsynlig at kvitteringer som kunne ha forklart hvor pengene hadde tatt vegen, er gått tapt.
Det vises også her til E forklaring overfor retten om at D har opplyst overfor ham at det finnes en ringperm som stammet fra C, og som skulle gi løsningen i nevnte sak. Sett i sammenheng med at det under hovedforhandlingen ble gitt vitneforklaring om at C samlet kvitteringer i en ringperm, er dette opplysninger av sentral betydning, da det innebærer at kvitteringene som manglet, har blitt fjernet av andre enn A.
Det vises også til det som ovenfor er nevnt med hensyn til tyveri av Cs håndveske, som i følge lagmannsrettens premisser trolig ville inneholde flere kvitteringer og svar på hvor pengene var.
Videre er det under de etterfølgende undersøkelser fremkommet opplysninger om at ikke alle kvitteringer som ble funnet etter C, er dokumentført i saken eller fremlagt i retten, samt at en rull med kvitteringer er gått tapt i posten ved oversendelse fra SEFO til statsadvokaten.
Det er også betenkelig at F, som er en av arvingene etter C, og som var en sterk pådriver i saken, hadde lerretsposene med kvitteringer i sin besittelse før posenes innhold ble nedtegnet og overlevert SEFO.
Anonyme gaver
Videre har sogneprest G kunnet forklare å ha mottatt en anonym pengegave som han relaterte til C, noe som støtter As forklaring om at det ble gitt anonyme gaver.
De ovennente omstendigheter viser at de etterfølgende undersøkelser i saken viser at det finnes mange nye forklaringer på hvor pengene som ble tatt ut fra Cs konti, har havnet. Det foreligger med andre ord nye omstendigheter i saken som er egnet til at dommen ville ha blitt en annen. Det anføres på denne bakgrunn at vilkårene for gjenopptakelse av saken i henhold til denne bestemmelsen er til stede.
Særlige forhold og tungtveiende hensyn
På bakgrunn av at lagmannsrettens avgjørelse er bygget på dissens, og på grunn av de øvrige saksbehandlingsfeil som er begått i saken, anføres at vilkårene for gjenopptakelse også på dette grunnlag er til stede.
Når det gjelder saksbehandlingen er det i begjæringen anført at det er uklart når muntlig stemmegivning fant sted, i hvilken rekkefølge det ble stemt og når stemmene ble talt opp - det er ikke ført stemmegivningsprotokoll. Formannens «rettsbelæring» under domskonferansen må ha vært feilaktig og har ført til at to av meddommerne misforsto bevisvurderingstemaet. Lagmannsretten har ikke lagt like stor vekt på As motstridende forklaringer i politiavhør som byretten gjorde.
Etter påtalemyndighetens oppfatning foreligger det ikke nye opplysninger i saken, subsidiært at opplysningene ikke er egnet til å endre lagmannsrettens dom. Heller ikke vilkårene for gjenopptagelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd anses å foreligge. Det understrekes at det er en diskresjonær avgjørelse loven gir anvisning på. Retten skal vurdere om det er tilstrekkelig grunn til å tillate gjenopptagelse. I denne forbindelse er vist til at byrettens hovedforhandling strakk seg over seks dager med avhør av 37 vitner, og at lagmannsrettens hovedforhandling foregikk over ni dager med avhør av 47 vitner med en omfattende dokumentasjon.
Lagmannsretten skal bemerke:
Nye omstendigheter og bevis, straffprosessloven §391 nr. 3.
For at gjenopptagelse skal kunne skje etter denne bestemmelse er det et vilkår at de nye opplysninger eller bevis «synes egnet til» å føre til frifinnelse eller avvisning eller anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge. Denne formulering betyr at en rimelig mulighet er tilstrekkelig, slik at sannsynlighetsovervekt ikke er nødvendig, jf. bl.a. Rt-1995-1793. Lagmannsretten legger videre til grunn at gjenopptagelse bare kan skje dersom det foreligger nye omstendigheter eller bevis som kunne ha hatt betydning da saken i sin tid ble avgjort.
Gjenopptagelsesbegjæringen bygger for det første på at vitnet D har erkjent at han har stått bak tyveri fra C s bopel av ca 18.000 kroner i kontanter samt flere gjenstander. Tyveriene skal ha funnet sted høsten 1992. Begjæringen bygger på den forklaring D har gitt til Thune Security under forarbeidet med begjæringen om gjenopptagelse. Det fremgår imidlertid av Ds rettslige forklaring til Kongsberg forhørsrett 30 april 1999 at han ikke har sett penger hos C og derfor heller ikke har tatt penger derfra. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til hvilken av Ds forklaringer som er den riktige. En mulig forklaring kan være at de pengene D har forklart å ha stjålet, kan ha ligget i skapet fra før B døde uten at C har kjent til dem.
Påtalemyndigheten har for øvrig lagt til grunn at det er fjernet gjenstander fra Cs hjem, eksempelvis av D. Dette er etter lagmannsrettens oppfatning uten betydning for gjenopptagelsessaken, fordi A ikke er eller har vært siktet for å ha stjålet gjenstander fra C.
Det forhold at C leide bankboks i Sparebanken NOR, er klart nok en ny opplysning i saken. Det er imidlertid opplyst at bankboksleie ikke var betalt siden 5. februar 1987. Forsvarerens antagelse om at bankboksen var leid for oppbevaring av verdisaker kan lagmannsretten slutte seg til. Derimot kan lagmannsretten ikke slutte seg til formodningen om at den var anskaffet for oppbevaring av større pengebeløp. Det er mer nærliggende å anta at fru C ville ha satt større pengebeløp inn på sin bankkonto.
Det er nå fremlagt 7 kvitteringer, hvorav 5 á 500 kroner med uleselig mottaker, 1 fra Norges Blindeforbund på 1000 kroner, det samme beløp fra Landsforeningen for kreft og Landsforeningen for hjerte og lungesyke. Kvitteringene som er funnet viser mindre gavebeløp til veldedige institusjoner og underbygger ikke at også resten av pengene - over 200.000 kroner - ble gitt som gaver. Etter de foretatte bevisopptak av vitnene D og E, legger lagmannsretten til grunn at det ikke eksisterer noen ringperm med flere kvitteringer. Anonyme gaver i større utstrekning enn den det er vist til i begjæringen, finner lagmannsretten ikke at det er sannsynlighet for. Når det gjelder den anonyme pengegave til kirkestuen i X på 10.000 eller 20.000 kroner og som sogneprest G relaterer til 2 - 3 dager etter sitt besøk hos fru C, er hun bare en av flere mulige givere.
Etter dette finner lagmannsretten at de påberopte opplysninger eller bevis, enkeltvis eller samlet, ikke synes egnet til å lede til en endring av dommen [LB-1995-01260]. Det forhold at A hadde god økonomi i perioden, er ikke egnet til å endre lagmannsrettens syn.
Særlige forhold og tungtveiende hensyn, straffeprosessloven §392 annet ledd.
Bestemmelsen åpner adgang for revisjon av en eldre dom når dens riktighet fremstiller seg som tvilsom og «saken alt i alt stiller seg slik at det etter rettens oppfatning bør skje en ny prøvelse av saken for at man skal føle seg overbevist om at ingen urett er skjedd», jf. straffeprosesslovkommisjonens innstilling side 344. Under henvisning hertil legger lagmannsretten til grunn at bestemmelsen er ment som en ytterste sikkerhetsventil og at det er lovgivers forutsetning at adgangen skal brukes med stor varsomhet, jf. Innst.O.nr.37 (1980-1981) side 39. Etter lovendring i 1995 er det fortsatt meningen at vilkårene for gjenopptagelse skal være strenge, jf. Ot.prp.nr.78 (1992-1993) side 63, Rt-1994-426 og Rt-1998-11, særlig side 19.
Vedrørende de påståtte saksbehandlingsfeil, har lagmannsretten funnet grunn til å innhente uttalelse fra den som var rettens formann den gang saken ble behandlet av lagmannsretten i 1995 [LB-1995-01260], lagmann Melheim, jf. Andenæs Norsk Straffeprosess bind II side 98 pkt. V og side 136. Av notat datert 26. april 2000 fremgår at det ble holdt en ordinær domskonferanse med rådslagning den 14. desember 1995 hvor alle fikk god tid til å ytre seg, og hvoretter det fremsto tilstrekkelig klart hvordan den enkelte dommer da så på saken slik at domsutkast kunne skrives og gjennomgås på neste domskonferanse. Denne kunne ikke holdes før 28. desember s.å. på grunn av sykdom hos en av meddommerne. Det var ikke kontakt mellom fagdommerne og den meddommer som stemte med dem i perioden mellom første og annen domskonferanse. Det fremgår av intervju med henne i Lågendalsposten 23. februar 1996. Før dommen ble underskrevet ble den lest opp i sin helhet, og samtlige fikk beskjed om at man kunne endre standpunkt i forhold til det man hadde inntatt i den første domskonferansen. Det var det ingen som gjorde.
I straffeprosessloven §32 første ledd er det ikke gitt nærmere regler om hvordan rådslagningen skal foregå. Det er ikke krav om stemmegivningsprotokoll slik det anføres i begjæringen.
Bestemmelsene det er henvist til er foreldet og tatt ut i annen utgave av Bjerke/Keisserud.
Med hensyn til bevisbedømmelsen gjengis følgende fra lagmann Melheims notat:
«Det forelå et omfattende bevismateriale i saken. Blant annet fordi fornærmede var død, hadde man imidlertid ikke et enkeltstående bevis, noe som gjelder i mange straffesaker. Bevisvurderingen måtte derfor i første rekke bygge på de mange vitneutsagn og andre indisier som ble fremført av påtalemyndigheten. De to dommerne i mindretallet ville imidlertid ikke godta noen form for indisier. Det ble uttalt at man krevet direkte og håndfaste bevis. Påtalemyndighetens bevisoppgave ble derfor nærmest avvist bit for bit etter hvert som bevisføringen gikk frem. Dette gjorde det nødvendig for fagdommerne å forklare for de to legdommerne at selv om indisiekjeden (indisiene) punktvis (isolert sett) ikke kunne anses som bevis, kunne en skjønnsmessig totalvurdering av alle indisiene under hver enkelt post i tiltalen fylle kravene til bevis. Dette ville bero på den enkelte dommers skjønn etter den regel som gjelder for påtalemyndighetens bevisbyrde. Disse retningslinjer for bevisvurderingen ble gjentatt en rekke ganger i løpet av saken og presisert i de to domskonferansene. Jeg mener bestemt at den tredje legdommeren (H) oppfattet reglene på korrekt måte«.
Etter dette finner lagmannsretten ikke at det hefter noen saksbehandlingsfeil ved dommen [LB-1995-01260].
Det forhold at dommen er avsagt under dissens 3-2, kan etter en konkret vurdering i den enkelte sak anses som et «særlig forhold», jf. Rt-1996-1018. Det springende punkt i dette tilfellet må være at mindretallets frifinnelse må antas å bygge på uriktig forståelse av reglene for bevisbedømmelse, nærmere bestemt om adgangen til å bygge på indisier og en totalvurdering av alle indisier. Ifølge lagmann Melheims notat anså mindretallsdommerne seg avskåret fra i det hele tatt å bygge på indisier. Dette svekker mindretallsvotumet og gjør det sikrere at dommen er riktig, enn om dissensen hadde bygget på andre forhold slik det lå an i dommen fra 1996. Lagmannsretten viser også til at det i denne sak, i motsetning til hva forholdet var i saken fra 1996, har vært en omfattende bevisførsel med 47 vitner og en omfattende dokumentasjon.
For gjenopptagelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd er det ikke et vilkår at det foreligger nye omstendigheter eller bevis. Det må foretas en samlet vurdering hvorgrunnlaget også kan være ny vurdering av bevisene angående skyldspørsmålet. Sakens avgjørelse av skyldspørsmålet i dette tilfellet til ugunst for siktede, bygget på indisier med tre mot to stemmer under den gamle prosessordningen uten krav om kvalifisert flertall, er av betydning. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det ved en slik samlet vurdering foreligger tilstrekkelig tungtveiende hensyn som tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på nytt.
Begjæringen tas etter dette ikke til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Begjæringen om gjenopptagelse tas ikke til følge.