LB-1999-635
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-14 |
| Publisert: | LB-1999-00635 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 98-01740 D - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00635 K/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, se HR-1999-00091A. |
| Parter: | Kjærende part: Ronny Møller (Prosessfullmektig: Advokat Einar Heiberg). Kjæremotpart: Staten v/kemneren i Oslo (Prosessfullmektig: Juridisk rådgiver Svein Vea Oslo kemnerkontor). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Petter A. Lossius. Lagdommer Eystein F. Husebye |
| Lovhenvisninger: | Ligningsloven (1980) §4-1, §9-6, Tvistemålsloven (1915) §180, Skattebetalingsloven (1952) §24, §48 |
Staten v/Oslo kommune tok 4 juni 1998 utlegg i Ronny Møllers konto i Kreditkassen for restskatt 1994 med renter, til sammen for 22 856 kroner. Restskatten var et resultat av endret ligning for 1994, foretatt av Oslo ligningskontor i desember 1997. Ronny Møller bestred riktigheten av denne ligning, og påklaget utleggsforretningen til Oslo namsrett. Under saksforberedelsen for namsretten opplyste kemneren i Oslo at restskatten var innfridd ved at kemneren hadde motregnet i Møllers tilgodehavende for skatteåret 1997. Kemneren hadde følgelig tilbakekalt utlegget og begjærte saken hevet for namsretten. Møller bestred statens rett til å kreve saken hevet, idet han fortsatt krevet namsrettens prejudisielle avgjørelse av skattekravet. Partene ble enige om at saken skulle fremmes som en klage over motregningen. Namsretten fant intet til hinder for dette, og avsa den 5 januar 1999 kjennelse med slik slutning:
1. Klagen tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Om det nærmere saksforhold vises til namsrettens kjennelse og til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Ronny Møller har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Staten har tatt til motmæle
Ronny Møller har i det vesentlige anført:
Det foreligger feil ved både namsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Saksomkostningsavgjørelsen er også feil.
Rettsanvendelsen er feil når namsretten fant at ligningsmyndighetene kan endre ligningen til ugunst for skattyter etter utløpet av 2-årsfristen i ligningsloven §9-6 nr 3 under henvisning til opplysningsplikten nedfelt i ligningsloven §4-1 nr 1. Den kjærende part har ikke gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger til ligningskontoret. Reglene om skattyters plikt til å påpeke feil ved ligningen etter skatteoppgjøret skal ikke tolkes inn i ligningsloven §9-6 nr 3 bokstav a om opplysningsplikten. Denne rettsoppfatning fremgår av lovens forarbeider, og er lagt til grunn i Høyesterettsdom inntatt i Rt-1997-860. Namsretten har lagt en uriktig forståelse av forarbeidene til grunn når den har kommet til at 2-årsfristen ikke også beskytter den skattyter som har fortiet en feil ved ligningen som han har blitt oppmerksom på. Namsretten har også uriktig kommet til at den refererte Høyesterettsdom er uten betydning for resultatet i saken.
Namsretten tar feil når den tillegger ligningspraksis og uttalelse fra Finansdepartementet særlig vekt i saken. Derimot må nyere juridisk teori tillegges vekt. Det vises til Ole Gjems Onstad: Norsk Bedriftsskatterett, utgave 1998/1999 side 1219 og 1250, og til Einar Harboe med fl.: Ligningsloven med kommentarer, 5 utgave side 511.
Namsretten har uriktig lagt til grunn at den kjærende part var klar over at ligningen berodde på en feil, og at skatten derfor ble for lav. Den kjærende part er taxisjåfør, og har hatt høyst forskjellige inntekter gjennom årene. Ligningskontorets forglemmelse av å føre opp personinntekten til beskatning medførte en feil i skatteoppgjøret på 20 897 kroner som ikke kan anses som et særlig betydelig beløp. Den kjærende part er ikke regnskapskyndig og har liten innsikt i skattereglene.
Saksomkostningsavgjørelsen er feil. Kjæremotparten frafalt utleggsforretningen, og må ilegges saksomkostninger for denne del av saken.
Ronny Møller har lagt ned slik påstand:
1. Namsrettens motregning i tilgodehavende for skatteåret 1997 overfor Ronny Møller oppheves.
2. Staten v/Oslo kommune, kemneren, tilpliktes å betale sakens omkostninger for namsretten og lagmannsretten, med henholdsvis kr. 8.300,- og p.t. kr. 1.500,-. Hertil kommer rettens gebyr.
Staten v/kemneren i Oslo har i det vesentlige anført:
Oslo namsrett har korrekt antatt at ligningsmyndighetene må kunne endre ligningen i et tilfelle som dette. Vedtaket om endring ble gjort etter knappe 3 år, og med foregående varsel i mars 1997. Dette er ikke svært langt utenfor den fristen som skattyteren påberoper seg. En må også ta med i vurderingen at Ronny Møller ikke fylte ut selvangivelsen med vedlegg slik han pliktet etter ligningsloven.
Staten er enig med namsretten i at avgjørelsen inntatt i Rt-1997-side 860 skiller seg fra det foreliggende tilfellet, og at førstvoterendes uttalelser ikke er avgjørende. Det er fastslått i ligningspraksis at ligningsloven §4-1 nr 1 utfyller lovens §9-6 nr 3. Formålet med 2-årsfristen har vært å beskytte den lojale skattyter mot endringer til dennes ugunst. Fristen kan ikke være satt for å beskytte en skattyter som er klar over at han har betalt for lite skatt, men som unnlater å si fra om dette.
Namsretten har foretatt en korrekt bevisbedømmelse når den er kommet til at den kjærende part må ha vært klar over den uriktige ligningen. Skatteoppgjøret for 1994 viste 0 i personinntekt i stedet for 186.061 kroner, og både skattyter og hans regnskaps-fører hadde grunn til å kontrollere oppgjøret på grunn av tidligere korrespondanse med ligningskontoret om utfyllingen av selvangivelsen.
Staten v/kommunekassereren i Oslo har lagt ned slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse av 5. januar 1999 opprettholdes for så vidt gjelder punkt 1.
2. Staten v/kemneren i Oslo tilkjennes omkostninger for namsrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten finner at den kjærende part har krav på å få prøvet skattekravet prejudisielt, jf skattebetalingsloven §48 nr 5, også når det som her er klaget over motregning eller oppdekning etter skattebetalingsloven §24 nr 1. Det forhold at namsutlegget er bortfalt, som følge av innfrielse av kravet ved motregning hos kemneren endrer ikke dette.
Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at den kjærende part var klar over at ligningen av ham i 1994 var uriktig. Det fremgikk av skatteoppgjøret at personinntekten med 186 061 kroner ikke var medtatt, på tross av at inntekten var oppført i selvangivelsen og på tross av at hans regnskapsfører hadde korrespondert med ligningskontoret om denne inntekten før ligningen ble foretatt. Skattyter og hans regnskapsfører hadde da særlig grunn til å kontrollere at beløpet også var medtatt i skatteoppgjøret. Den kjærende parts opplysning om at han hadde vekslende inntekter i de foregående skatteår, og at en feil i skatteoppgjøret med 20 897 kroner ikke var et betydelig beløp, kan ikke lagmannsretten se endrer bevisvurderingen. Selv om han som drosjesjåfør opplyser å ikke være regnskapskyndig, legger lagmannsretten til grunn at skatteoppgjørets oppføring av 0 i personinntekt var lett synbart og iøynefallende uriktig på tross av manglende regnskapskyndighet.
Lagmannsretten kan heller ikke se at namsrettens rettsanvendelse er uriktig. Den kjærende part har her anført at Høyesteretts dom inntatt i Rt-1997-860 er uriktig forstått av namsretten. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Førstvoterende uttaler i denne saken blant annet følgende (side 868 siste avsnitt):
Hvorvidt en skattyter som er klar over at det er gjort feil fra skattemyndighetene side ved ligningen eller skatteoppgjøret, i alminnelighet vil være beskyttet av 2-årsfristen for endring såfremt han selv har gitt riktige og fullstendige opplysninger om egne forhold, behøver jeg likevel ikke ta bestemt standpunkt til. Det er jo nemlig ikke i vår sak begått noen materiell feil ved ligningen eller skatteoppgjøret for 1983 i forhold til HMC; feilen består i at riktig ligning på grunnlag av selskapets selvangivelse ikke ble utført i tide.
Namsretten viser til at det i den refererte avgjørelse ikke ble konstatert materielle feil ved ligningen, og at skattyter derfor ikke hadde foranledning til å reagere overfor ligningsmyndighetene. Lagmannsretten er enig i dette, og viser til at det i saken her nettopp forelå en materiell feil som fremkom synbart ved skatteoppgjøret, nemlig ved at personinntekten som den kjærende part hadde oppført i selvangivelsen ikke ble hensyntatt ved ligningen. Førstvoterende i den refererte Høyesterettsdom gir klart uttrykk for at han ikke vil uttale seg om et slikt tilfelle, og dommen har derfor ikke avgjørende betydning for saken her. I denne sammenheng viser lagmannsretten også til førstvoterendes bemerkninger på side 867 i samme dom av hvilket fremgår at han er enig i at skattyters alminnelige opplysningsplikt, slik den kommer til uttrykk i ligningslovens §4-1 nr 1, skal medtas ved vurderingen av skattyters opplysninger i forhold til fristen i ligningsloven §9-6 nr 3. Førstvoterende viser her til lovens forarbeider av hvilke det fremgår at regelen i §4-1 skal markere «et samarbeids- og lojalitetsforhold mellom den enkelte skattyter og skattemyndighetene for at ligningen og skatteoppgjøret skal bli riktig». Førstvoterende tilføyer at skattyteren plikter derfor uoppfordret å gi de nevnte opplysninger.
Lagmannsretten finner i tråd med innarbeidet ligningspraksis at Ronny Møllers unnlatelse av å gjøre ligningskontoret oppmerksom på en feil ved skatteoppgjøret, som han var klar over, får den virkning at 2-årsfristen etter ligningsloven §9-6 nr 3 ikke får anvendelse. I den grad det i de refererte teoretiske fremstillinger kan forstås slik at de helt eller delvis er i strid med en slik oppfatning, finner lagmannsretten ikke å kunne legge vekt på dette.
Kjæremålet har etter dette ikke ført frem.
Den kjærende part bør i overensstemmelse med tvistemålsloven §180 første ledd dekke motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det forhold at utlegget ble erstattet med motregning under saksforberedelsen for namsretten får ikke konsekvenser for omkostningsspørsmålet så lenge den kjærende part selv ønsket at saken skulle fortsettes som en klage over motregningen.
Kjæremotparten har oppgitt sine omkostninger for namsrett- og lagmannsrett samlet til 3 000 kroner. Lagmannsretten legger til grunn at kostnadene fordeler seg likt mellom namsrettssaken og kjæremålet. Omkostningene for lagmannsretten fastsettes i overensstemmelse med dette til 1 500 kroner. Når det gjelder omkostningsavgjørelsen i namsretten gjøres ingen endring, idet lagmannsretten er enig i denne.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Ronny Møller betaler saksomkostninger for lagmannsretten til staten v/kommunekassereren i Oslo med 1.500 -ettusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.