LB-1999-678

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	1999-09-28
Publisert:	LB-1999-00678
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 98-05306 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00678 A/01 og LB-1999-00679 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00077K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Signe Moland). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen).
Forfatter:	Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Jørgen Brunsvig. Lagdommer Einar Kaspersen. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §39, §44a, §46, §47, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §34, §38, Straffeprosessloven (1981) §222a, Barnevernloven (1992) §44

Saken gjelder tvist mellom A og B om foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett til deres felles barn C, født xx.xx.1992, og D, født xx.xx.1993.

A, født xx.xx.1965, og B, født xx.xx.1959, ble samboere høsten 1989. A har en sønn, E, født xx.xx.1986, fra tidligere ekteskap. E bor fast hos sin mor, og hun har alene foreldreansvaret for ham. E har ikke samvær med sin far.

Fra 1992 bodde familien på - - - gård i X ved Y. Gården var As barndomshjem. A og B giftet seg i februar 1994.

A flyttet i august 1995 til - - -vei 11 i Oslo med barna. Hun begrunner dette med vanskeligheter i ekteskapet og ønske om videre skolegang. C og D begynte høsten 1995 i barnepark på Z. A innledet et forhold til en ny mann, F. Tidspunktet for dette er omtvistet. A og F er i dag samboere. A er nå under attføring som student. B er blitt boende på - - - gård og driver den.

Etter at mekling var avholdt ble partene separert ved bevilling 17 juni 1996. B påklaget vedtaket. C og D bodde tilnærmet like mye hos begge foreldrene våren og sommeren 1996.

Konfliktnivået mellom partene har fra våren 1996 vært høyt. B har med tiltagende styrke gjort gjeldende at A mishandler barna fysisk og psykisk. Han har med denne begrunnelse gjentatt anmeldt henne til politiet, sendt bekymringsmeldinger til barnevernet m.v. På grunnlag av opplysninger fra B har også - - - helsestasjon sendt bekymringsmeldinger til barnevernet.

B innga 4 juli 1996 stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Sør-Østerdal herredsrett med påstand om å bli tilkjent den daglige omsorgen for fellesbarna m.v. Ved rettsforlik 26 august 1996 ble det fastsatt at C og D skulle bo tilnærmet like mye hos hver av foreldrene frem til hovedforhandlingen i herredsretten. Ved Sør-Østerdal herredsretts dom 9 desember 1996 ble det fastsatt felles foreldreansvar, og at A skulle ha den daglige omsorgen for C og D. B ble tilkjent samværsrett annenhver helg og i feriene. B påanket dommen.

Etter begjæring fra A traff Sør-Østerdal herredsrett 31 januar 1997 midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 tredje ledd. Avgjørelsen innebar at ordningen fastsatt ved dommen av 9 desember 1996 skulle gjelde frem til saken var endelig avgjort. Eidsivating lagmannsrett stadfestet herredsrettens avgjørelse ved kjennelse 17 april 1997 ( LE-1997-00188)i .

Eidsivating lagmannsrett avsa 12 desember 1997 dom med slik slutning:

1. A skal alene ha foreldreansvaret og den daglige omsorg for C, født xx.xx.1992 og D født xx.xx.1993.

2. B gis slik samværsrett med C og D:

Fra lørdag 10. januar til og med tirsdag 27. juni 1998:

Hver tredje lørdag fra kl. 1000 til kl. 1800, første gang 10. januar. En uke i juli fra lørdag kl. 1500 til søndag kl. 1800 etter nærmere avtale med A.

Fra lørdag 1. august 1998 til og med 5. desember 1998:

Hver annen lørdag fra kl. 1000 til kl. 1800, første gang lørdag 1. august 1998. Juleferien fra onsdag 23. desember 1998 kl. 1500 til mandag 28 desember.

Fra og med uke 2 1999 vanlig samværsrett, jf barnevernloven §44 fjerde ledd.

3. B dømmes til å betale 46.048,- -førtisekstusenogførtiåttekroner- i saksomkostninger for herredsretten og kr. 37.035,- -trettisjutusenogtrettifemkroner- i saksomkostninger for lagmannsretten. Beløpene tilfaller staten. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Eidsivating lagmannsretts dom er nå rettskraftig.

Etter at mekling etter barneloven §34 tredje ledd var forsøkt, reiste B ved stevning til Oslo byrett 15 juni 1998 ny sak med påstand om felles foreldreansvar, at han alene skal ha den daglige omsorgen for C og D, og at A skal ha vanlig samværsrett med barna. I stevningen ble det særlig vist til at tidligere rettsavgjørelser ikke hadde vurdert korrekt hans anførsler om at A utøver fysiske og psykiske overgrep mot barna.

Oslo byrett avsa 17 november 1998 dom i saken med slik slutning:

1. A skal alene ha foreldreansvaret for C, født xx.xx.1992, og D, født xx.xx.1993.

2. A skal alene ha den daglige omsorgen for C født xx.xx.1992, og D, født xx.xx.1993.

3. B skal ha følgende samværsrett med C, født xx.xx.1992, og D, født xx.xx.93:

I seks måneder fra og med det foreligger rettskraftig dom i saken:

Annenhver helg, fra fredag kl. 16.00 til søndag kl. 19.00.

Fra seks måneder etter at det foreligger rettskraftig dom i saken:

Vanlig samværsrett, jfr. Barneloven §44a annet ledd.

4. B dømmes til å betale kroner 44.500,- -førtifiretusenfemhundre- 00/100 saksomkostninger til det offentlige innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom.

Oslo byrett avsa samme dag kjennelse i saken med slik slutning:

B har rett til følgende samvær med C, født xx.xx.1992, og D, født xx.xx.1993, frem til det foreligger rettskraftig dom i saken:

Annenhver lørdag, fra kl. 09.00 til kl. 19.00, første gang lørdag 28. november 1998.

A har i rett tid påanket dommen når det gjelder samværsspørsmålet, jf domsslutningen pkt. 3. B har tatt til motmæle og inngitt aksessorisk motanke når det gjelder spørsmålet om foreldreansvar og daglig omsorg, jf pkt 1 og 2 i domsslutningen samt begjært midlertidig avgjørelse. A har tatt til motmæle på disse punkter.

I forbindelse med samvær 29 mai 1999 holdt B barna tilbake og tok dem med til et krisesenter på Æ. A ble først 15 juni kjent med hvor barna befant seg. Politimesteren i Oslo ila samme dag B besøksforbud i forhold til A og barna i medhold av strpl. §222a. Sør-Østerdal forhørsrett opprettholdt besøksforbudet ved kjennelse 5 juli 1999, men begrenset varigheten til 1 oktober 1999. Eidsivating lagmannsrett har forkastet Bs kjæremål over kjennelsen.

Ankeforhandling ble avholdt 14-16 september 1999. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 15 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i en noe endret stilling for lagmannsretten, blant annet som følge av at B holdt barna tilbake etter at samvær skulle ha vært avsluttet 29 mai 1999.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det foreligger ikke særlige grunner som kan gi grunnlag for endringer i forhold til Eidsivating lagmannsretts dom av 12 desember 1997. Det er ikke påberopt endringer i de faktiske forhold. Beskyldningene om at A mishandler barna fysisk og psykisk er de samme som ble fremført for Eidsivating lagmannsrett. Beskyldningene knytter seg til de samme observasjoner av skader på D i 1996, tidligere opplysninger om hva barna skal ha fortalt, samt vurderingene fra enkelte leger m.v. som har latt seg overbevise av Bs påstander. Det eneste nye i saken er fars kidnapping av barna sommeren 1999. Han er dertil blitt enda mer intenst opptatt av sine beskyldninger enn tidligere.

Eidsivating lagmannsrett har ikke vurdert spørsmålene feil. Det er best for barna at A alene har foreldreansvaret, og at hun har den daglige omsorgen. Tre rettsinstanser har til nå konkludert med dette. Psykolog Lynum har gjentatt hatt samtaler med barna og konkludert med at de ikke har vært utsatt for mishandling av mor. Politiet, barnevernsmyndighetene og barneombudet har etter en rekke henvendelser fra B vurdert beskyldningene om mishandling, men konkludert med at det ikke har vært grunnlag for hans beskyldninger.

Eidsivating lagmannsrett la til grunn at det burde skje en opptrapping av Bs samværsrett etter hvert. Erfaringen er imidlertid at helgesamvær tidligere har fungert dårlig. B involverer barna i konflikten, og forsøker å påtvinge dem sin virkelighetsoppfatning. A måtte brukte mye tid med barna før og etter samvær for å begrense belastningene på dem. A hadde derfor kommet frem til at samværsretten burde begrenses til dagssamvær.

Situasjonen er endret gjennom den ulovlige tilbakeholdelsen av barna fra 29 mai til 15 juni i år. B har gitt uttrykk for at han hadde til hensikt å skjule barna for sin mor frem til barnevernstjenesten traff vedtak om omsorgsovertakelse. Han må imidlertid ha vært klar over at det ikke var forestående noe vedtak fra barnevernsmyndighetene om overtakelse av omsorgen for C og D. Hans opptreden var nøye planlagt. Han har ikke vist forståelse for den skade som han dermed påførte barna.

Det er usikkert hva han nå kan finne på ved samvær med barna. Samvær bør derfor nektes inntil barna er blitt eldre. Slik B opptrer vil samvær utsette barna for en meget belastende lojalitetskonflikt. Det vises som eksempler til Høyesteretts avgjørelser inntatt i Rt-1965-1235, Rt-1968-800 og Rt-1998-749.

Subsidiært anføres at eventuelt samvær må skje under tilsyn. As søster og svoger kan påta seg å utøve tilsyn. Hensynet til barna og de personer som skal utøve tilsyn tilsier at samværene ikke må være hyppige. Antall samvær må eventuelt begrenses til fire i året.

På bakgrunn av den virkelighetsoppfatning som B gir uttrykk for, kreves midlertidig avgjørelse om at B nektes samvær frem til rettskraftig avgjørelse foreligger.

A har for lagmannsretten i hovedsaken nedlagt slik endelig påstand:

1. A skal alene ha foreldreansvaret for C, født xx.xx.92 og D født xx.xx.93.

2. A skal alene ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.92 og D, født xx.xx.93.

Prinsipalt: B gis ikke samvær med C, født xx.xx.92, og D, født xx.xx.93.

Subsidiært: B gis samværsrett fastsatt etter rettens skjønn. Samværet skal skje under tilsyn.

4. B dømmes til å betale sakens omkostninger.

Ankemotparten, B, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er av avgjørende betydning for vurderingen av spørsmålet om daglig omsorg at C og D har blitt og blir utsatt for fysisk og psykiske overgrep fra A.

Det foreligger nye omstendigheter i forhold til grunnlaget for Eidsivating lagmannsretts dom 12 desember 1997. Under oppholdet ved krisesenteret på Æ ga barna uttrykk for at de er blitt slått av mor. Vitneforklaringer fra ansatte ved krisesenteret dokumenterer at han ikke involverer barna i konflikten. Personlighetsvurdering utført av psykolog Tor Bjørn Johnsen viser at B ikke lider av noen realitetsbrist. Han kan ikke ha diktet opp opplysningene om mors mishandling av barna.

De nye opplysninger må ses i sammenheng med tidligere dokumentasjon. Løgndetektortest utført av professor Svend Svebak utelukker at B har funnet på beskyldninger om mishandling, eller at mishandling ikke har funnet sted. Vitner fra lokalmiljøet på X bekrefter at A har et ustabilt sinnelag, og at hennes barn, herunder særkullsbarnet E, har fortalt at hun utsatte dem for vold, og presset dem til å tie om at Fs stadige besøk mens hun fortsatt bodde på X.

Vurderingene fra psykolog Kari Rudd og Fredrikke Lynum bygger på et mangelfullt grunnlag. Det er ikke gjennomført utredning av As personlighet, eller tilstrekkelig inngående samtaler med barna.

B kan ikke kompromisse når det gjelder barnas velferd. Det er best for barna at de bor fast hos B. Samspillet mellom barna og far er godt. Dette ble også observert av de ansatte ved krisesenteret på Æ. Barna trives på - - - gård, og nettverket på X er bra. Samtidig blir risikoen for at barna blir utsatt for overgrep fra A eliminert. Den samlede foreldrekontakt vil bli best dersom barna bor fast hos B. Han vil da kunne føre tilstrekkelig kontroll til at A kan ha utvidet samværsrett med barna.

Foreldreansvaret bør være felles. Risikoen for overgrep er ikke av betydning i forhold til foreldreansvaret.

Subsidiært anføres at det vil være uheldig for barna dersom det nå blir et opphold i samværene med far. Dersom B ikke får den daglige omsorgen, må han få utvidet samværsrett. Han kan dermed kontrollere at det ikke forekommer mishandling, og samtidig opprettholde den gode tilknytningen med barna. Det vil være uheldig om samvær blir betinget av tilsyn. Samværet blir da kunstig.

B har for lagmannsretten i hovedsaken nedlagt slik påstand:

1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C født xx.xx.92 og D født xx.xx.93.

2. B skal ha den daglige omsorgen for C født xx.xx.92 og D født xx.xx.93.

Prinsipalt: A tilkjennes vanlig samværsrett med C født xx.xx.92 og D født xx.xx.93.

Subsidiært: C født xx.xx.92 og D født xx.xx.93 skal ha samvær med B fastsatt etter rettens skjønn.

3. I alle tilfeller dømmes A til å betale sakens omkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

Avgjørelser om foreldreansvar og daglig omsorg skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet. Spørsmålene om blant annet foreldreansvaret og den daglig omsorgen for C og D er tidligere rettskraftig avgjort ved Eidsivating lagmannsretts dom 12 desember 1997. Etter barneloven §39 annet ledd annet punktum kan en slik rettsavgjørelse bare endres dersom særlige grunner taler for det. Bestemmelsen innebærer krav om konkrete og påviselige grunner for å fastsette en endring i forhold til den tidligere dom. Utgangspunktet er at det må være skjedd en endring i de faktiske forhold, eller retten må komme til at forholdene ble vurdert feil i den første avgjørelsen. Formålet med bestemmelsen er å skape ro om avgjørelsene.

Lagmannsretten tar først stilling til spørsmålet om hvem barna skal bo hos fast. Slik saken ligger an, blir vurderingene i alt vesentlig de samme for begge barna, og spørsmålet behandles derfor samlet for begge to. C er i dag 8 år. D er 6 år. De har siden august 1995 bodd fast hos mor på Z. De går nå begge på skolen. D er for lagmannsretten beskrevet som en utadvendt og spontan gutt. C er beskrevet som noe mer tenksom og tilbakeholden. De er begge knyttet til halvbroren, E, som de også bor sammen med. Det er ubestridt at det generelle oppvekstmiljøet for barna på Z er tilfredsstillende.

Slik saken er lagt an, blir det avgjørende spørsmålet om barna blir utsatt for fysisk og/eller psykisk mishandling fra sin mor, slik B har påstått helt siden 1996.

Lagmannsretten finner det klart ikke sannsynlig at A slår eller på annen måte mishandler barna. Retten slutter seg i denne forbindelse til Eidsivating lagmannsretts bemerkninger i dommen av 12 desember 1997. Verken B eller andre har forklart at de selv har sett A utøve vold mot D eller C. Påstandene om vold knytter seg blant annet til to episoder høsten 1996. Legeundersøkelse av D 7 september 1996, da han var snaut 2 1/2 år ga i følge epikrisen ikke grunnlag for å ha noen formening om kul i pannen m.v. var forårsaket ved vold eller for eksempel lek. Ds uttalelser om årsaken til disse skadene i den senere tid kan på bakgrunn av hans alder på skadetidspunktet neppe ha grunnlag i egen erindring av begivenhetene.

Barna har ved et par anledninger, herunder under oppholdet på Æ, sagt at mor slår dem. Utsagnene er lite konkrete. Det er sannsynlig at de er foranlediget av Bs intense bestrebelser på å forsøke å dokumentere sine påstander om vold. Hans fokusering på disse spørsmål ved ulike samvær med barna har trolig påvirket dem i ikke ubetydelig grad. Lagmannsretten viser for øvrig til at både barnehagen, helsestasjonen og psykologene Kari Rudd og Fredrikke Lynum tidligere har beskrevet barnas adferd på en måte som indikerer at de ikke har vært utsatt for mishandling.

Av nye faktiske forhold siden behandlingen i Eidsivating lagmannsrett har B for øvrig påberopt personlighetstest foretatt av psykolog Tor Bjørn Johnsen. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å legge avgjørende vekt på personlighetstesten. Testen bygger ikke på annet enn Bs egne utsagn. Ved vurderingen av om han lider av en realitetsbrist, synes det også å være av betydning at B ikke hevder selv å ha observert noen mishandling av C eller D. Hans beskyldninger om vold mot fellesbarna bygger utelukkende på slutninger han har trukket på annet grunnlag. B har videre anført at resultatet av testen utført av psykolog Johnsen samsvarer med resultatet av personlighetsvurderingen og løgndetektortesten som professor Svend Svebak utførte i 1997. Lagmannsretten finner imidlertid at dette ikke stiller saken i noen annen stilling.

Det konkrete grunnlag for Bs beskyldninger om psykisk mishandling er at han hevder at A truet barna til ikke å fortelle om sin kontakt med F i perioden frem til våren 1996. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmål ved vurderingen av hvem barna bør bo fast hos nå. Det er uansett ikke fremkommet holdepunkter for at barna er blitt utsatt for unødige belastninger i de senere år.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at det ikke foreligger særlige omstendigheter som kan gi grunnlag for endringer i Eidsivating lagmannsretts dom 12 desember 1997 på de punkter som er påanket av B, og at det fortsatt er best for både C og D å bo fast hos A, og at hun alene har foreldreansvaret for barna.

Lagmannsretten har forståelse for at B av flere årsaker opplevde bruddet med A i 1996 som en belastning. Det vises i denne forbindelse også til hans forhold til biologisk mor i barndommen, og at bruddet skjedde omtrent samtidig med hans fostermors bortgang.

Lagmannsretten legger til grunn at B på mange måter har vært en god far for C og D, og at han tok aktivt del i den daglige omsorgen da partene levde sammen, og i den første perioden etter bruddet. Hans opptreden overfor barna under oppholdet på krisesenteret blir også beskrevet som positiv av personalet der. Etter lagmannsrettens oppfatning innebærer imidlertid hans vedvarende beskyldninger om vold fra A mot barna, og spørsmål til barna i denne forbindelse en betydelig belastning for barna. B holdt barna rettsstridig tilbake i en periode på 17 dager fra 29 mai 1999 uten at barna hadde kontakt med sin mor. I denne perioden har han åpenbart påvirket barna i håp om å oppnå noe han opplever som relevant dokumentasjon for sine beskyldninger Han har dermed utsatt barna for en betydelig belastning og forsterket den lojalitetskonflikten de opplever. Det foreligger derfor tvil om B for tiden har evne til å forstå barnas behov i en del situasjoner.

Spørsmålet blir dernest om B skal ha rett til samvær med C og D, samt omfanget av en eventuell samværsrett. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet, jf barneloven §44a tredje ledd 4. punktum. Endring av samværsretten i forhold til Eidsivating lagmannsretts dom 12 desember 1997 er betinget av at særlige grunner foreligger, barneloven §47 tredje ledd, jf §39 annet ledd.

Lagmannsretten er kommet til at særlige grunner tilsier at det bør foretas endringer i Bs rett til samvær med C og D i forhold til Eidsivating lagmannsretts dom 12 desember 1997. Eidsivating lagmannsrett la til grunn at B burde få mulighet til å vise at han har evne og vilje til å bilegge ekteskapskonflikten, og til å holde opp med sine beskyldninger mot A og sin negative omtale av henne overfor barna og omverdenen ellers. B har imidlertid ikke gjennomgått noen slik utvikling. Forestillingene om angivelig mishandling blir fremsatt minst like intenst som før. Ikke minst som følge av at han uberettiget tilbakeholdt barna etter at samvær skulle ha vært avsluttet 29 mai i år, anses det å foreligge særlige grunner som tilsier endring av samværsretten i forhold til Eidsivating lagmannsretts dom av 12 desember 1997.

På denne bakgrunn er det etter lagmannsrettens oppfatning best for barna at omfanget av samvær med B blir redusert. Lagmannsretten har vurdert om retten til samvær inntil videre helt bør falle bort. Risikoen for nye forsøk på å holde barna tilbake fra mor antas å være liten. Barna har hatt omfattende kontakt med B under oppveksten og er knyttet også til ham. Lagmannsretten legger til grunn at de har hatt mange positive opplevelser i tilknytning til samværene, ikke minst under opphold på gården på X. Opphør av kontakten med biologisk far vil på denne bakgrunn være vanskelig å forstå for barna og kunne virke negativt på dem.

Lagmannsretten er kommet til at det nå bare er grunnlag for dagssamvær, og at de bør skje under tilsyn. Tilsyn vil gjøre barna trygge mot eventuelle forsøk på tilbakehold og bidra til å hindre at B på nytt søker å påtvinge dem sin virkelighetsoppfatning angående konflikten mellom partene. A vil dermed ha større trygghet for at samværene ikke vil virke uheldig på barna.

As søster, G, har sammen med sin mann sagt seg villig til å bistå med tilsyn dersom retten kommer til at det er best for barna å ha samvær. B har akseptert at de eventuelt fungerer som tilsynspersoner. Lagmannsretten finner at dette vil være en god ordning. Hvor tett tilsynet skal være må vurderes av den som utøver tilsynet. Dersom partene er enige, vil tilsynet eventuelt kunne utøves av andre.

Lagmannsretten er kommet til at B skal ha rett til samvær 10 ganger pr. år, idet samvær ikke bør finne sted i feriemånedene juli og desember. Halvparten av samværene bør være av fire timers varighet, halvparten av åtte timers varighet. I sistnevnte tilfelle vil samværene kunne omfatte reise til - - - gård, inklusiv reisetid frem og tilbake fra Z til X. Da B ikke har hatt samvær i en periode, og etableringen av samvær med tilsyn vil ta noe tid, bør de tre første samværene være korttidssamvær. Hvilken helg i de aktuelle månedene samvær skal finne sted fastsettes etter nærmere avtale mellom A og B.

Som følge av usikkerhet om hvordan B vil utvikle seg, finner lagmannsretten ikke grunnlag for å fastsette mer omfattende samvær senere, eller at samvær da skal kunne skje uten tilsyn.

Etter dette blir byrettens dom, domsslutningens pkt. 1, 2 og 4 å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.

I sak 99-00678 A/01 (hovedanken) angående samværsretten ligger lagmannsrettens avgjørelse innenfor rammen av begge parters subsidiære påstander, slik de har vært formulert så vel i henholdsvis anken og anketilsvaret som under ankeforhandlingen. Omkostningsspørsmålet må etter dette avgjøres i medhold av tvml. §180 annet ledd, jf §174. Når en sak er dels vunnet, dels tapt, er hovedregelen at hver av partene bærer sine omkostninger. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at B bør pålegges delvis å dekke As saksomkostninger i medhold av den generelle unntaksbestemmelsen i tvml. §180 annet ledd, jf §174 annet ledd 1. punktum. Lagmannsretten har fastsatt en vesentlig mer begrenset samværsrett for B enn byretten. Samværsretten er for øvrig også betydelig begrenset i forhold til As prinsipale påstand i anken. Endringen i hennes påstand etter at anken var tatt ut må ses på bakgrunn av at B uberettiget holdt barna tilbake i en periode i mai og juni i år.

Advokat Moland har krevet dekket saksomkostninger med samlet kr. 88.830, hvorav kr. 74.500 er salær. Det er ikke kommet innvendinger mot salæroppgaven. I omkostningsoppgaven er det ikke foretatt fordeling mellom arbeid og utgifter knyttet til hver av ankesakene og kravet om midlertidig avgjørelse. Det må gjøres et fradrag for den del av advokat Molands arbeid som knytter seg til arbeid med ankesak 99-00679 A/01 (motanken). Lagmannsretten legger til grunn at arbeidet med hovedanken var mer omfattende enn med motanken og at omkostningene kan fordeles med kr. 58.830 på hovedanken og kr. 30.000 på motanken. På grunnlag av en skjønnsmessig vurdering som ovenfor nevnt pålegges B å betale saksomkostninger i hovedanken med kr. 40.000.

Bs anke i sak 99-00679 A/01 (motanken) har vært forgjeves og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må han da betale motpartens saksomkostninger for lagmannsretten, idet særlige omstendigheter ikke anses å foreligge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I ankesak nr 99-00678 A/01:

1. B har rett til dagssamvær med C og D 5 ganger pr. år fra kl. 12 til kl. 16 og 5 ganger pr. år fra kl. 12. til kl. 20 etter nærmere avtale med A. Samvær finner ikke sted i juli eller desember. Dersom partene ikke blir enige om noe annet, skal de to første samværene ha en varighet på fire timer. Fra januar 2000 skal samværene vekselvis ha en varighet på fire og åtte timer, første gang fire timer. Retten til samvær er betinget av at samværene skjer under tilsyn av G eller hennes ektefelle, eventuelt annen person utpekt av A og B i fellesskap.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til A 40.000 -førtitusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

I ankesak nr 99-00679 A/01:

1. Byrettens dom, domsslutningens pkt. 1, 2 og 4 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til A 30.000 -trettitusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

Lagmannsretten avsa deretter slik kjennelse:

A har begjært midlertidig avgjørelse angående spørsmålet om samværsrett for B inntil rettskraftig avgjørelse i saken foreligger.

Partenes anførsler fremgår av lagmannsrettens dom av i dag.

Ankende part i hovedsaken, A, har nedlagt slik påstand:

1. B nektes samvær med barna C, født xx.xx.92, og D født xx.xx.93, frem til rettskraftig dom foreligger.

2. B dømmes til å betale sakens omkostninger.

Ankemotparten i hovedsaken, B har nedlagt slik påstand:

1. B skal ha samvær med barna C født xx.xx.92 og D født xx.xx.93 fastsatt av lagmannsretten frem til rettskraftig dom foreligger.

2. B tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

I medhold av barneloven §46 første ledd kan lagmannsretten i rettssak om samværsrett m .v. treffe foreløpig avgjørelse om samværsrett etter krav fra en av partene. Avgjørelsen skal rette seg etter hva som er best for barnet.

Lagmannsretten har ved dom av i dag fastsatt at B skal ha en begrenset rett til samvær med C og D under tilsyn. Blant annet under hensyn til barnas behov for kontinuitet i samværet med sin far, er lagmannsretten kommet til at ordningen fastsatt i dommen bør gjelde allerede fra oktober 1999 og til rettskraftig avgjørelse i hovedsaken foreligger. Den foreløpige avgjørelsen gir en mer begrenset rett til samvær enn det som tidligere var fastsatt mellom partene. Da avgjørelsen om besøksforbud utløper 1 oktober 1999, er det også av denne grunn behov for en foreløpig avgjørelse. Lagmannsretten viser for øvrig til sine bemerkninger om samværsretten i dommen.

Etter lagmannsretten oppfatning er det ikke påløpt særskilte saksomkostninger knyttet til den foreløpige avgjørelsen. Saksomkostninger tilkjennes følgelig ikke.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Bs rett til samvær med C og D som er fastsatt i Borgarting lagmannsretts dom 28 september 1999, skal gjelde fra og med oktober 1999 og inntil rettskraftig dom foreligger.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.