LB-1999-743
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-27 |
| Publisert: | LB-1999-00743 |
| Stikkord: | Yrkesskadeforsikring, Foreldelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98 00322 A/75 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00743 A/03. Anket til Høyesterett; Yrkesskadeforsikringsforeningen frifinnes, se HR-2000-00038A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Philip Blom). Motpart: Yrkesskadeforsikringsforeningen v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Per Kåre Herredsvela v/advokatfullmektig Thomas Benestad). |
| Forfatter: | Lagdommer Vincent Galtung, formann. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Lagdommer Agnar A Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §15, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Folketrygdloven (1966) §11-8, Foreldelsesloven (1979) §9, §20, §21, §5, §7, §8, Forsikringsavtaleloven (1989) §8-6 |
Saken gjelder spørsmålet om A har krav på forsikringsdekning for løsemiddelskader etter lov om yrkesskadeforsikring §7.
A er født xx.xx.1926. Etter endt utdannelse ved Gøteborg Tekniske Skole fikk han arbeid som lakkerer hos Bs Verksted AS. Han arbeidet samme sted i 41 år, og avanserte med tiden til verksmester. Etter Bs død ble verkstedet drevet med As autorisasjon. Selv om A hadde tittel som verksmester, utførte han lakkeringsarbeid nesten daglig. Det var han som utførte det arbeidet som krevde spesiell fagkunnskap. De første årene A var i arbeid som lakkerer var det ikke vanlig at verksteder var utstyrt med verneutstyr. Senere, fra 1970-årene, ble det mer vanlig med verneutstyr.
A ble sykemeldt i august 1990 pga av smerter i høyre arm og skulder, samt generell utmattethet. Behandlende lege stilte 9 oktober 1990 diagnosen Cervicobrachialgi, som betyr smerter i nakke og armer, og Encephalopati (løsemiddelskade). Encephalopati betyr hjerneskade. Etter sykemeldingen i august 1990 kom A ikke tilbake i arbeid. Krav om uførepensjon ble fremsatt 9 juli 1991, og uførepensjon ble innvilget 27 mai 1992. As skade ble meldt som yrkesskade, og 24 september 1992 anbefalte rådgivende lege Gunnar Mowe at sykdommen også ble godkjent som yrkessykdom. Ski Trygdekontor fattet vedtak i samsvar med dette 30 september 1992. Saken ble deretter oversendt til Rikstrygdeverket, som ved brev 19 mai 1993 ba om at det ble innhentet erklæring fra nevropsykolog med tanke på utredning av løsemiddelskade. Slik erklæring forelå i april 1994. Rikstrygdeverket fattet deretter 21 mars 1995 vedtak om å etterkomme kravet om yrkesskadeerstatning etter lov om folketrygd §11-8.
As arbeidsgiver B AS tegnet yrkesskadeforsikring i Vesta 25 mars 1991. I 1994 ble det avklart at forsikringen ikke omfattet A. Han var på tegningstidspunktet allerede var sykemeldt pga yrkesskade. Den 6 februar 1995 ble det fremsatt forespørsel til Yrkesskadeforsikringsforeningen, jf yrkesskadeforsikringsloven §7,om hvorvidt As yrkesskade var dekningsmessig. Etter purring ble forespørselen besvart 11 juli 1996. Yrkesskadeforsikringsforeningen la til grunn at A hadde oppdaget yrkesskaden før 1 januar 1990, som er dato for lovens ikrafttredelse. Det ble konkludert med at As skade ikke var dekningsmessig under yrkesskadeforsikringsloven.
Det er ingen uenighet mellom partene om at As skade er en yrkesskade. Det er heller ingen uenighet om beregningen av størrelsen på en eventuell erstatning. Det partene etter dette er uenige om er om lov om yrkesskadeforsikring får anvendelse, jf §20 og §21, eventuelt om kravet er foreldet, jf loven §15.
A reiste sak mot Yrkesskadeforsikringsforeningen v/styrets formann ved stevning datert 12 januar 1998. Oslo byrett avsa 16 desember 1998 dom med slik slutning:
1. Yrkesskadeforsikringsforeningen frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 8 og 9 september 1999. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble ikke avhørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Han har vært eksponert for løsemidler i 41 år. Da han begynte som lakkerer var det ukjent at man kunne få varige skader av å være eksponert for løsemidler over en lengre periode. De plagene som fulgte med arbeidet ble akseptert av alle dem som arbeidet i verkstedet. De som sprøytelakkerte kunne bli kvalme og spytte opp slim med samme farge som det ble lakket med. Men også opprettere som arbeidet et stykke unna der lakkeringsarbeidene foregikk begynte å hoste når sprøytingen pågikk. A fungerte helt normalt i fritiden i mange år, og var bl a aktiv både i nærmiljøet og som politiker på bydelsplan. Han var også formann i en bransjeforening i en årrekke. Han oppsøkte meget sjelden lege. De legene som er omtalt i saksdokumentene traff han gjennom sitt arbeid. Hans mor ble i sin tid operert for svulst på hjernen. Da han fikk en del hodepine i begynnelsen/midten av 1980-årene, ble han redd for at han led av det samme som henne. Dette fortalte han til en lege som var mangeårig kunde i verkstedet. Legen skrev en rekvisisjon til undersøkelse ved Ullevål sykehus. Denne ble gjennomført, men han fikk aldri noe resultat av den, og han regnet med at det ikke ble gjort noen unormale funn. Deretter var han ikke hos lege før 15 august 1990. Også denne legen var en kunde fra verkstedet.
Hovedgrunnen til at legen ble oppsøkt, var smerter i høyre arm og skulder. A følte seg dessuten trett og sliten, og kunne sovne på arbeidet. På samme tidspunkt var hans hustru også meget alvorlig syk. Hun døde bare få uker senere.
Yrkesskadeforsikringslovens regler får anvendelse på skader som blir konstatert etter 1 januar 1990. Det er tilfelle med skaden her. A var ikke klar over at han var løsemiddelskadet før han oppsøkte lege 15 august 1990. Legen har beskrevet at han «fortsatt ofte (har) symptomer med kvalme, oppkast og hodepine etter lakkering. Også økt glemsomhet og nedsatt kons evne». Første gang legen satt navn på hans lidelse, encephalopati (løsemiddelskade), var i legejournalen av 9 oktober 1990. 9 oktober 1990 er etter dette konstateringstidspunkt i forhold til yrkesskadeforsikringsloven §21. Før dette tidspunkt hadde han ingen subjektiv forståelse av at det forelå en yrkesskade. De symptomer han hadde hatt så han på som vanlige plager som fulgte av arbeidet. Han forsto ikke at det var noen sammenheng mellom eksponeringen for løsemidler og yrkessykdommen. Hadde han forstått det på et tidligere tidspunkt ville han ikke ha fortsatt å utsette seg for skadelig påvirkning.
Det må etter dette konkluderes med at A oppdaget løsemiddelskaden etter 1 januar 1990, og at han, hvis vilkårene ellers er til stede, har krav på erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven.
Det er videre på det rene at As arbeidsgiver ikke hadde tegnet yrkesskadeforsikring pr 1 januar 1990. Krav om erstatning ble derfor rettet til Yrkesskadeforsikringsforeningen, jf yrkesskadeforsikringsloven §7. Etter å ha vurdert saken, konkluderte foreningen med at kravet uansett var for sent fremsatt, jf yrkesskadeforsikringsloven §15. Dette bestrides. For at foreldelsesfristen skal begynne sitt løp, må tre vilkår foreligge. For det første må det være lidt et tap. Partene er enige om at så er tilfelle her. For det annet må det være årsakssammenheng mellom skaden og tapet. For at dette skal kunne konstateres, må saken være ordentlig utredet, bl a med utredninger fra nevrolog og nevropsykolog. For det tredje må den ansvarlige være kjent for skadelidte. Kunnskapskravet er todelt, idet det kreves kunnskap både om skaden og den ansvarlige. Kravene er kumulative, slik at foreldelsesfristen først begynner å løpe når skadelidte har eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om begge vilkår. Når det gjelder kunnskap om skaden, forelå ikke resultatet av den nevropsykologiske undersøkelsen før i april 1994. Først da hadde han tilstrekkelig kunnskap om skaden til å kunne reise sak. Hvem som var ansvarlig hadde han ikke kunnskap om før 24 november 1994. Først da forelå tilbakemelding fra Vesta forsikring, og det ble klart at selskapet ikke var ansvarlig. Forliksklage ble uttatt 5 november 1996. Det må da konkluderes med at kravet ikke er foreldet.
Det ble nedlagt slik påstand:
1. Yrkesskadeforsikringsforeningen dømmes til å betale A erstatning oppad begrenset til kr 307 655 med tillegg av 12% rente fra det oppfyllelsestidspunkt retten fastsetter til betaling skjer.
2. Yrkesskadeforsikringsforeningen dømmes til å betale A saksomkostninger for by- og lagmannsrett med tillegg av 12% rente fra det oppfyllelsestidspunkt retten fastsetter til betaling skjer.
Ankemotparten, Yrkesskadeforsikringsforeningen, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Erstatningskravet er fremmet mot Yrkesskadeforsikringsforeningen som en følge av at B AS ikke tegnet yrkesskadeforsikring for sine ansatte før 25 mars 1991. Avtalen nevner spesielt at A ikke omfattes av forsikringen, fordi han var sykemeldt for yrkesskade på det tidspunkt forsikringen ble tegnet. Hvis A vinner frem med sitt krav, har imidlertid Yrkesskadeforsikringsforeningen regressrett mot arbeidsgiver, jf yrkesskadeforsikringsloven §8.
Saken reiser to hovedspørsmål, nemlig spørsmålet om hva som skal til for at A kan sies å ha konstatert at han er påført en yrkesskade, og spørsmålet om når kravet vil være foreldet.
For at A skal kunne sies å ha kunnskap om skaden, må symptomene ha kommet til syne, og han må ha forstått at skaden skyldes en ytre påvirkning. Det er imidlertid ikke nødvendig at det er stilt noen diagnose eller at det er satt navn på tilstanden. Det er heller ikke nødvendig at han skal ha kunnskap om at skaden skyldes hans arbeidsmiljø. I Ot.prp.nr.44 (1988 89) side 91, merknader til §21, er kunnskapskravet beskrevet slik: «Avgjørende er om skadelidte har oppdaget skaden.»
Det foreligger omfattende rettspraksis og forsikringspraksis som viser at det faktum at en lege har stilt diagnose ikke er noe vilkår for at skadelidte kan sies å ha oppdaget skaden. Det vises til Gulating lagmannsretts dommer av 16 oktober 1997, 28 februar 1997 og 18 mai 1999. Sistnevnte dom er påanket til Høyesterett, og ligger i kjæremålsutvalget til vurdering av om anken skal tillates fremmet. Videre vises det til en rekke førsteinstansdommer samt uttalelser fra Forsikringsskadenemnda. En entydig praksis viser at hvis symptomene har manifestert seg tilstrekkelig klart, må dette være tilstrekkelig til at sykdommen eller lidelsen må anses for å være «konstatert».
Det må legges til grunn at A visste at han led av en yrkesskade før han oppsøkte lege i august 1990. Han hadde flere år forut for dette blitt undersøkt på Ullevål sykehus fordi han led av hodepine. Papirene er forsøkt gjenfunnet, men det har ikke vært mulig. Under legebesøket 15 august 1990 opplyste A til lege Ola R Knutsen at han hadde vært til undersøkelse på Ullevål sykehus ca 6 år tidligere. I legeerklæringen som vedlå krav om uførepensjon ble det opplyst at han hadde fått økende plager med glemsomhet etc, og at problemene til sammen gjorde at han etter hvert ikke fungerte på jobb. A ble videre utredet av spesialist i nevrologi, lege Robert Holmsen. I erklæring datert 14 september 1992, opplyser han at A har hatt dårlig søvn og mye tretthet de siste fem år. Han kastet også opp daglig. Han duppet mye av på dagtid. Da plagene med oppkast og tretthet begynte for ca fem års tid siden, var han ikke lenger egnet til å arbeide. Det samme beskrives i den nevropsykologiske undersøkelsen som ble foretatt ved Statens arbeidsmiljøinstitutt i april 1994. Her heter det: «Mot slutten av yrkeskarrieren opplevde han å sovne ved skrivebordet på jobb, og at han begynte å glemme hvem han skulle ringe til for delebestilling, etc.». Det samme fremgår av den yrkesmedisinske erklæringen.
I det krav om uførepensjon som A fremsatte 9 juli 1991, og som er underskrevet av ham, er det anført i rubrikken «Andre opplysninger»: «Påberoper seg løsemiddelskade». Likeledes er det i meldingen om yrkesskade til folketrygden oppgitt at yrkessykdommens art er løsemiddelskade påvist 11 august 1990. Meldingen er underskrevet av A 11 september 1991.
Det må etter dette konkluderes med at A allerede i løpet av 1980-årene visste at han var løsemiddelskadet. Han hadde da lenge observert at noe var galt, men visste ikke på dette tidspunkt hva det var han led av. Han var imidlertid en ressurssterk person med mange tillitsverv. Allerede i 1970-årene ble det klart at det var skadelig å eksponeres for løsemidler. A må ha vært klar over dette, og over at lang eksponeringsperiode økte faren for å pådra seg varige skader. Han hadde i over 40 år vært utsatt for påvirkning, han hadde symptomer med tretthet, glemsomhet og irritabilitet. I tillegg hostet han opp lakkfarget spytt når han kom hjem fra jobb. Han kastet opp daglig og følte seg ruset. Han har selv uttalt at plagene begynte i 1987.
Yrkesskadeforsikringsloven gjelder for yrkesskader som er konstatert etter lovens ikrafttreden. Loven gjelder derfor ikke i det foreliggende tilfelle.
For det tilfelle at lagmannsretten skulle komme til at skaden ble konstatert etter dette tidspunkt, anføres det at kravet under enhver omstendighet er foreldet, jf yrkesskadeforsikringsloven §15. Det seneste tidspunkt A kan sies å ha fått kunnskap om skaden er i 1992. Han var da ferdig utredet og sykdommen ble godkjent som yrkesskade av Ski trygdekontor. Det må legges til grunn at han som den opplyste person han var, hadde kjennskap til at det hadde kommet regler om yrkesskadeforsikring. Under enhver omstendighet kunne han med letthet ha skaffet seg slike kunnskaper. Det må videre legges til grunn at han hadde kunnskap om det tap han hadde lidt og om at skadevolder var hans arbeidsgiver gjennom mer enn 40 år, Bs Verksted AS.
Det ble nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. Yrkesskadeforsikringsforeningen tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett med tillegg av 12% rente p a fra det oppfyllelsestidspunkt retten fastsetter til betaling skjer.
Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten, og skal bemerke:
Partene er enige om at den skade A lider av er å anse som en yrkesskade. Det er videre enighet om utregningen av det erstatningsbeløp A har krav på. Partene har imidlertid ulikt syn på når A kan sies å ha konstatert at han var løsemiddelskadet. Ligger konstateringstidspunktet forut for 1 januar 1990, omfattes ikke A av yrkesskadeforsikringsloven.
Fra konstateringstidspunktet løper det en foreldelsesfrist for fremsettelse av kravet, jf yrkesskadeforsikringsloven §15 første ledd. Fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderår da arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet.
Det første spørsmål lagmannsretten må ta standpunkt til, er hva som nærmere ligger i begrepet «konstatert». Yrkesskadeforsikringsloven §21 lyder:
Loven gjelder ikke for skader eller sykdommer som er konstatert før lovens ikrafttredelse.
Lovens forarbeider, Ot.prp.nr.44 (1988-89) s 91, fastslår at loven skal gjelde også for skader som er forårsaket før lovens ikrafttredelse, forutsatt at de ikke er konstatert før dette tidspunkt. Det heter videre at det ikke er meningen at definisjonen av konstateringstidspunktet i §5 annet ledd skal gjelde her. Begrepet må forstås på vanlig måte. Avgjørende er om skadelidte har oppdaget skaden. Det er videre vist til Ot.prp.nr.81 (1986-87) s 46 spalte 2 hvor det likeledes heter at «Det avgjørende er om skadelidte har oppdaget skaden». I en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling til Norges Forsikringsforbund datert 17 februar 1992, påpekes det at det ved tolkningen av §21 bør legges vesentlig vekt på at det er ulike reelle hensyn som gjør seg gjeldende når uttrykket «konstatert» brukes i henholdsvis §5 og §21. I §5 er hovedpoenget å fastslå hvilket av flere mulige forsikringsselskaper som skal være ansvarlig for en yrkesskade som skal dekkes etter loven. I §21 er det spørsmål om skadelidte i det hele tatt har krav på erstatning etter loven. Det uttales at hvis man legger konstateringstidspunktet i §5 til grunn ved tolkningen av §21, vil det kunne føre til at yrkesskadde arbeidstakere i større utstrekning vil kunne bli avskåret fra erstatning etter loven enn om man forstår begrepet på tradisjonell måte og legger sentral vekt på når skadelidte oppdaget skaden.
Det er videre på det rene at skaden kan være oppdaget av skadelidte selv om det ikke er stilt noen korrekt diagnose. Det nærmere årsaksforhold behøver heller ikke være klarlagt for at en skade eller sykdom skal anses for konstatert.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A hadde relativt god helse helt frem til slutten av 1980-årene. Han hadde ingen fast lege, og det gikk år mellom hver gang han var i kontakt med helsevesenet. Verkstedet hadde enkelte faste kunder, og blant disse var dr Rekvik. As mor hadde i sin tid en hjernesvulst, og da A ca i 1985 fikk en del hodepine, ble han engstelig for at han kunne lide av det samme. Dr Rekvik skrev ut en rekvisisjon til nærmere undersøkelse på Ullevål sykehus. Undersøkelsen ble gjennomført, men A fikk aldri opplyst noe resultat. Han gikk ut fra at når han intet hørte, var alt i orden. Etter dette legebesøket kontaktet han ikke lege før 15 august 1990. Han oppsøkte da dr Knutsen, som også var en verkstedkunde, i første rekke fordi han hadde smerter i høyre arm og skulder. Dette gjorde det vanskelig for ham å holde sprøytepistolen. Han var på dette tidspunkt også svært nedbrutt fordi hans hustru led av kreft. Hun døde ca en måned senere. Han opplyste til legen at han, etter å ha utført lakkeringsarbeid, hadde symptomer med kvalme, oppkast og hodepine. Han hadde økt glemsomhet og nedsatt konsentrasjonsevne. Dette førte, sammen med smertene i arm og skulder, til at han hadde problemer med å fungere på jobb. Fra journalen siteres:
«Ved us gråter han og er tydelig psykisk labil. Gjør greit rede for seg. Er en type som har stått på i alle år, nå orker han ikke mer. Antar dette går mot uføretrygd.»
A ble etter dette sykemeldt. Ved neste legebesøk, 9 oktober 1990, brukes diagnosen encephalopati (løsemiddelskade) for første gang.
Lagmannsretten legger til grunn at A utover i 1980-årene gradvis følt seg trettere og mer uopplagt enn han hadde vært i tidligere år. I begynnelsen følte han seg restituert etter helgefri og ferier. Mot slutten av sitt yrkesaktive liv følte han seg sliten selv etter en frihelg. Han forbandt imidlertid ikke dette med at han hadde arbeidet med løsemidler i mange år. Lagmannsretten legger til grunn at A var en relativt ressurssterk person som ikke ville ha fortsatt å utsette seg for avgasser fra løsemidler hvis han hadde visst at dette førte til uopprettelige skader, og ikke bare forbigående ubehag.
Lagmannsretten konkluderer etter dette med at As symptomer ikke har vært så uttalte at skaden kan anses for konstatert før legebesøkene høsten 1990. Det legges til grunn at det skal foreligge ganske klare holdepunkter for at konstateringstidspunktet etter yrkesskadeforsikringsloven §21 skal ligge før konstateringstidspunktet etter §5. Lagmannsretten tar ikke standpunkt til om skaden kan anses for oppdaget 15 august eller 9 oktober 1990, da dette er uten betydning i saken.
Det neste spørsmål blir om kravet under enhver omstendighet er foreldet, jf yrkesskadeforsikringsloven §15. Bestemmelsen ble endret ved lov av 26 juni 1998, men lovendringen gjelder ikke krav som allerede er meldt. Forut for lovendringen lød bestemmelsen slik:
«Arbeidstakerens krav mot forsikringsgiveren etter loven foreldes etter tre år. Fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderår da arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet.
Foreldelsesfristene i forsikringsavtaleloven og foreldelsesloven av 18. mai 1979 nr. 18 §9 gjelder ikke. For øvrig gjelder reglene i foreldelsesloven så langt de passer.»
Fristen etter yrkesskadeforsikringsloven §15 regnes fra utløpet av det kalenderår da arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg «nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet», mens fristen etter foreldelsesloven §9 regnes fra den dag skadelidte fikk eller burde skaffet seg «nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige».
Lagmannsretten legger til grunn at kunnskapskravet etter yrkesskadeforsikringsloven §15 er har det samme materielle innhold som i foreldelsesloven §9, selv om ordlyden i bestemmelsene er noe forskjellig. Det kan ikke ses å foreligge noen grunn til at de to bestemmelsene bør tolkes på forskjellig måte på dette punkt. I Ot.prp.nr.44 (1988-89) side 90 annen spalte, er det inntatt en direkte henvisning til kunnskapskravet i foreldelsesloven §9:
«Leddet har samme ordlyd som utkastet til forsikringsavtalelov §8-6 første ledd første og annet punktum og må forstås på samme måte. Kunnskapskravet svarer dessuten til det i foreldelsesloven §9 første ledd, se Ot.prp.nr.38 (1977-78) Om lov om forelding av fordringer s 61 sp 1 med videre henvisninger. Uttrykket «det forhold som begrunner kravet» må forstås som en henvisning til kunnskap om skaden og at den kan gi rett til erstatning fra yrkesskadeforsikringen».
Også Anne Cathrine Røed, Foreldelse av fordringer side 508 legger til grunn at kunnskapskravet i yrkesskadeforsikringsloven er nærmest identisk med kunnskapskravet i foreldelsesloven §9.
Sitatet fra forarbeidene viser etter lagmannsrettens mening at kunnskapskravet i begge de ovenfor nevnte bestemmelser er ment å være sammenfallende. Det faktum at yrkesskadelovens formål er å styrke arbeidstakeres erstatningsrettslige vern taler også mot at §15 første ledd fortolkes på en måte som vil innebære en forkortelse av foreldelsestiden i forhold til fristen i foreldelsesloven §9. Ulik praktisering av kunnskapskravet i de to bestemmelser vil virke kompliserende og vil kunne lede til urimelige resultater.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at kunnskapskravet i §15 må likestilles med kunnskapskravet i foreldelsesloven §9. Det innebærer at det kreves kunnskap både om skaden og den ansvarlige. Vilkårene er kumulative, og foreldelsesfristen begynner først å løpe når skadelidte har eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om begge vilkår.
A fikk kunnskap om at lege vurderte det slik at han var løsemiddelskadet høsten 1990. Ski trygdekontor traff som nevnt vedtak om å godkjenne skaden som yrkessykdom 30 september 1992. Vedtaket kunne imidlertid oppheves av Rikstrygdeverket, og det var i vedtaket tatt forbehold om at slik opphevelse kunne skje. Da Rikstrygdeverket fikk saken til behandling, ble det innhentet ytterligere uttalelser fra nevropsykolog og yrkesmedisiner. Uttalelsene forelå ikke før 28 april 1994, og Rikstrygdeverkets vedtak om størrelsen på yrkesskadeerstatning etter folketrygdloven §11-8 ble som nevnt truffet 21 mars 1995. Endelig kunnskap om størrelsen på et eventuelt erstatningskrav rettet mot arbeidsgiveren forelå derfor ikke før etter denne dato. Lagmannsretten legger imidlertid ikke denne dato til grunn når utgangspunktet for foreldelsesfristen skal fastlegges. At det kan være ønskelig å samle inn ytterligere materiale og foreta erstatningsberegninger, hindrer ikke i seg selv at fristen begynner å løpe. Det samme gjelder uklarheter m h t trygdeetatens avgjørelser, jf Rt-1996-1134.
Det fremgår av den fremlagte korrespondanse at As advokat henvendte seg til arbeidsgiveren ved brev 1 september 1993 med forespørsel om hvor bedriften hadde tegnet yrkesskadeforsikring. Ved brev av 6 september s å opplyste bedriften at yrkesskadeforsikring for de ansatte ble tegnet i mars 1991. Det ble ikke konkret opplyst hvor forsikringen var tegnet, og bedriften ga heller ingen opplysninger om at A ikke var omfattet av yrkesskadeforsikringen fordi han var sykemeldt på det tidspunkt den ble tegnet. Det ble imidlertid opplyst at bedriften hadde ansvarsforsikring i Vesta.
As advokat henvendte seg 11 oktober 1993 til Vesta forsikring. Henvendelsen ble først besvart 19 januar 1994, og svaret innebar ingen avvisning av den meldte skade. Det ble opplyst at selskapet regnet med å avklare spørsmålet om A hadde krav på erstatning innen 1 juli 1994. Først ved brev av 24 november 1994 fra selskapet ble det imidlertid endelig fastslått at As løsemiddelskade ikke var dekningsmessig under den yrkesskadeforsikring som var tegnet i Vesta. Kravet måtte som en følge av dette eventuelt fremsettes mot Yrkesskadeforsikringsforeningen.
Vurderingen av når foreldelsesfristen begynner å løpe, vil alltid være skjønnsmessig og forankret i den konkrete saken som behandles. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at foreldelsesfristen løper fra 1 januar 1994. Lagmannsretten har ved fastsettelsen av tidspunktet tatt utgangspunkt i trygdekontorets vedtak av 30 september 1992. Fra dette tidspunkt hadde A oppfordring til å undersøke forholdene omkring mulig dekning i yrkesskadeforsikringsloven og hvem kravet i så fall skulle rettes mot. A måtte gis noe tid til å foreta nødvendige undersøkelser, og lagmannsretten finner at han våren 1993 burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap. Foreldelsesfristen i yrkesskadeforsikringsloven §15 løper da fra 1 januar 1994. Foreldelsen ble avbrutt ved uttak av forliksklage 5 november 1996.
Anken har etter dette ført frem, og saksomkostningsspørsmålet skal for begge instanser - avgjøres i medhold av tvml §180 annet ledd, jf §172. Lagmannsretten finner at saken har vært tvilsom, og at den har reist prinsipielle og uavklarte spørsmål. I medhold av tvml §172 annet ledd finner lagmannsretten derfor at hver av partene bør bære sine omkostninger med saken for by- og lagmannsrett.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Yrkesskadeforsikringsforeningen dømmes til å betale erstatning til A med 307.655 -trehundreogsyvtusensekshundreogfemtifem- kroner, med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p a fra oppfyllelsesfristens utløp, som er 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom, og til betaling skjer.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byrett og lagmannsrett.