LB-1999-811

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-06-07
Publisert:	LB-1999-00811
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00811 A02.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bente Holmvang). Motpart: Gjensidige Forsikring (Prosessfullmektig: Advokat Anne Elisabeth Glæsel).
Forfatter:	Lagdommer Jan Hein Eriksen, formann. Lagdommer Kjersti Graver. Skifterettsdommer Finn Kløvstad
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, Bilansvarslova (1961) §8, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, §171, §180

Saken gjelder krav om erstatning for personskade etter trafikkulykke 10 februar 1994, etter bilansvarsloven §8 og skadeserstatningsloven §3-1 og §3-2.

A (heretter A) er født 1969. Hun var aleneforsørger for sønnen B, født 1989. Hun giftet seg i 1997 og har nå også en datter, født 1997.

I februar 1994 var A i ferd med å utdanne seg til frisør ved Sogn videregående skole. Her hadde hun startet på videregående kurs ved frisørlinjen høsten 1993, etter at hun året før hadde tatt grunnkurs i frisørfag. Før dette hadde hun gjennomført et kurs i tømring i regi av Arbeidsmarkedsetaten.

A hadde tidligere, den 28 februar 1992, vært involvert i et trafikkuhell, der hun ble sykmeldt i en uke på grunn av nakkesmerter og hodepine. Hun har forklart at hun ble helt bra igjen etter denne ulykken.

Den 10 februar 1994 kjørte A sin Honda Accord personbil, 1979-modell, den samme som var involvert i ulykken i 1992, på området til X sykehus. Hun hadde som passasjerer sin sønn, som skulle kjøres til barnehage på X sykehus, og sin venninne C. A og sønnen, som satt i høyre forsete, brukte sikkerhetssele, mens venninnen satt i baksetet rett bak A, uten bilbelte. A har forklart at hun kjørte i 20 - 30 km/t og at det var vinterføre, med glatt sne på veibanen. Det var piggdekk på bilen. Hun oppdaget en bil som kom kjørende fra høyre, ut fra en parkeringsplass og prøvde å bremse. Hun mener at hun pumpebremset to ganger, men at det ikke hadde nevneverdig innvirkning på farten. For å unngå sammenstøt kjørte hun med fronten inn i en snefonn som var mellom hennes bil og innkjørselen til parkeringsplassen. Hun lente seg over mot sønnen for å beskytte ham, samtidig med at hun så på den andre bilen. Den traff hennes bil foran på siden.

Det ble bare små skader på begge biler. Skademeldinger ble utfylt av A og føreren av den andre bilen, D, men det skjedde delvis etterpå og partene har gitt dels motstridende forklaringer på hva som skjedde. A oppga som skader på sin bil: «sideblinklys ødelagt, løs forskjerm, støtfanger skjev». Skadene ble taksert til kr 2.949. A har krysset av for at første berøringspunkt var både på høyre og på venstre side foran. D har som synlige skader oppgitt at hennes bil fikk rift i lakken, en liten bulk i venstre forskjerm og at en gummilist var forskjøvet. Hun har krysset av at første berøringspunkt på hennes bil var venstre frontside. D har oppgitt at hennes bil stod stille og at den andre bilen ikke klarte å stoppe, men skled flere meter før den stoppet mot hennes bil.

Ds forsikringsselskap, Gjensidige Forsikring (heretter Gjensidige), har erkjent ansvar etter bilansvarsloven, idet D ikke overholdt vikeplikten.

Senere på dagen den 10 februar 1994 oppsøkte A Legevakten, Storgaten 40 i Oslo. Hun har forklart at hun hadde følt seg uvel og hadde gått hjem fra skolen tidligere. I utskrift av journalen fra Legevakten er det notert:

Diagnose 10/02/94: L83. Nakkesyndrom inkl. cervicalcoumna.

Hun var bilfører i dag, kjørte i ca 30 km i timen, kolliderte med bil som kom ut av parkeringsplass, ble truffet i v del av støtfangeren. hadde nakkestøtte, bilbelte. Hun kastet seg over mot h side fordi barnet hennes satt der, det er noe usikkert hvilken vei hodet ble kastet. Ulykken skjedd i dag ca kl 10. Utover dagen har hun fått økende smerter i nakken på begge sider, kjenner at det stivner mer og mer. Har følt seg kvalm og litt surrete i dag. Hun angir at hun tidligere har hatt whip lash. Det er redusert bevegelighet i alle plan, spesielt rotasjon mot h, samt forover bøy og bakoverbøy. Får nakkekrage og Alpoxen 250 mg no 20.

Hun fikk samtidig rekvisisjon til fysikalsk behandling. Det fremgår ikke om hun også ble sykmeldt denne dag, men i følge As egen forklaring ble hun det. Den 8 mars 1994 ble hun sykmeldt for en uke av Legevakten. Hun kontaktet Norsk klinikk for whiplash skader ved lege Ole Georg Aas, der hun fikk time første gang den 21 mars 1994, annen gang den 13 april 1994. Hun ble sykmeldt av dr Aas, først for en måned fra 15 mars 1994, og så ca en måned av gangen, til og med 30 april 1995. Det er uklart hvor mange av sykemeldingene som ble utferdiget etter personlig konsultasjon og hvor mange på grunnlag av telefonsamtale. A har oppgitt at hun siste gang var hos dr Aas i desember 1994. Dr Aas har i legeerklæring av 19 november 1994 blant annet uttalt:

Hun har etter det aktuelle uhell utviklet et symptombilde med nakke/hode smerter ved utstråling til skuldre, overekstremiteter og rygg, synsforstyrrelse, nedsatt konsentrasjon, nedsatt hukommelse m.m.

Uttalelsen er mer utførlig gjengitt i byrettens dom, side 5 - 6.

Neste legekonsultasjon fant sted hos lege Per Øyvind Berstad, Skien, den 14 september 1995. Den gjaldt astmaplager. I følge journalen fra konsultasjon den 6 november 1995, har hun her tatt opp whiplashskaden. Hun hadde flere konsultasjoner hos dr Berstad, frem til 23 mars 1998, da hun sluttet hos ham. De omfattet svangerskap og flere øvrige plager i tillegg til nakkerelaterte. Hun ble sykmeldt fra 29 juli 1997 for nyrebekkenbetennelse. Fra 30 oktober 1997 er nakkesmerter oppgitt som sykmeldingsgrunn.

A var ikke sykmeldt i tiden 1 mai 1995 til 29 juli 1997. Fra 3 desember 1996 til 30 juni 1997 arbeidet hun i Y. Det forelå en avtale, der A mottok attføringstilskudd under gjennomføring av yrkesrettet attføring. Hun sluttet her da attføringstilskuddet ble stoppet. September 1997 fødte hun en datter. Attføringssaken ble avsluttet, under henvisning til at hun ikke kunne anses som arbeidssøker i perioden. Hun ble meddelt at hun måtte registrere seg som arbeidssøker når fødselspermisjonen var ute. Den 21 oktober 1997 meddelte hun arbeidskontoret at hun ønsket å fortsette den yrkesrettede attføringen. Hun har mottatt 100 % attføringspenger fra 30 juli 1998. Fra 16 august til 15 november 1999 var hun ansatt i 50 % stilling i Z Produkter på arbeidstiltak under attføring, men sluttet her etter å ha rapportert om smerter og at arbeidsoppgavene var for tunge. Hun har nå foreløpig uførestønad etter en uføregrad på 100 %.

Fra 12 mars 1998 har A vært pasient hos lege Sven Richard Haugvik. Det fremgår av journalen at hun flere ganger har nevnt nakkesmerter. Hun har flere sykmeldinger fra 16 mars til 29 juli 1998.

Pr i dag oppgir A å ha kroniske smerter i nakke og hode. Hun har forklart at hun har migreneanfall 2 - 3 ganger i uken, at hukommelsen er blitt redusert, at hun har prikninger i venstre arm og at det ene benet har en tendens til å dovne.

Saken mot Gjensidige ble tatt opp ved brev av 22 februar 1995 fra A ved hennes advokat. I brev av 9 mai 1995 meddelte Gjensidige at de stilte seg tvilende til om A var blitt påført særlige skader. De ønsket henne undersøkt av spesialist ved Volvat Medisinske Senter.

I uttalelse av 10 november 1995 fra spesialist i ortopedisk kirurgi Ørnulf Jaer, ved Volvat Medisinske Senter, heter det avslutningsvis:

Som konklusjon må jeg si at hun frembyr typiske tegn på en nakkeslengskade, dog med noe avvikende symtomatologi. Konferer den halvsidige hypestesi. Det er nå to år siden skaden og man må vel regne med at hun vil få et varig mèn.

Gjensidige ønsket skaden videre utredet og anmodet om spesialisterklæring fra dr Peter Skogen, Vestfold Sentralsykehus. I erklæring av 14 mai 1996 uttalte han at han regnet «alt i alt med at det er en sannsynlig årsakssammenheng mellom skaden og de plager hun har fått senere». Han anslo skaderelatert varig medisinsk invaliditet til 16 % og skaderelatert arbeidsuførhet til mellom 15 og 35 %.

I biomekanisk rapport fra Per G Karlsen,Teknologisk Institutt, av 12 juli 1996, konkluderes det med at siden det for As bil er «en frontkollisjon med liten belastning kan det etter vår oppfatning ikke opptre noen whiplash mekanisme ved dette sammenstøt».

Etter denne uttalelse ba Gjensidige dr Skogen om en fornyet vurdering, som han ga i brev av 3 september 1996. Det heter her i siste avsnitt:

Etter denne nye henvendelse er jeg enda mer i tvil, men etter en total vurdering har jeg likevel landet på at jeg synes ikke de nye opplysninger er så sikre at jeg vil anse sammenhengen som mindre sannsynlig.

I en tilleggsuttalelse av 22 november 1996 meddelte Teknologisk Institutt at de ikke fant noen grunn til å endre sin tidligere konklusjon.

A reiste ved stevning av 29 juli 1997 sak for Oslo byrett med krav om erstatning etter rettens skjønn med inntil kr 2.000.000, for personskade etter bilkollisjon. Oslo byrett avsa den 14 desember 1998 dom med slik domsslutning:

1. Gjensidige Skadeforsikring frifinnes.

2. A betaler til Gjensidige Skadeforsikring kr 53.780,- - femtitretusensjuhundreogåttikroner i saksomkostninger for Oslo byrett innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

A har rettidig påanket byrettens dom. Gjensidige har tatt til motmæle. Det bemerkes at selskapet etter byrettens dom har endret navn til Gjensidige Forsikring. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 23 til 26 mai 2000. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Gjensidige var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt fem vitner, hvorav tre pr telefon. To av vitnene var nye for lagmannsretten. De tre rettsoppnevnte sakkyndige, overingeniør Per G Karlsen, overlege i nevrologi Magnus Robberstad og nevrolog Stein Bror Strandquist, avga forklaringer. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Utover lagmannsrettens fremstilling fremgår det nærmere saksforholdet av byrettens dom.

Den ankende part, A, har i hovedsak gjort gjeldende:

Etter ulykken i februar 1994 endret A seg med ett fra å være en aktiv person til å bli passiv. Hun var i gang med utdannelse og viste på mange måter at hun ville noe. Det er ingen andre spesifikke forhold i hennes liv som skulle føre til at hun med ett satt seg til og ga opp.

De fire vilkår for faktisk årsakssammenheng slik de fremgår av blant annet Rt-1998-1565, er oppfylt. Denne sak gjelder først og fremst kravene til skadeevne og brosymptomer.

1. Det foreligger tilstrekkelig skadeevne, idet det må anses å ha vært involvert tilstrekkelige skadevoldende krefter.

Det er stor usikkerhet med hensyn til hvordan ulykken skjedde. Det har hittil vært for lite påaktet at kollisjonen hadde to komponenter. Først traff As bil snefonnen, så traff de to bilene hverandre. Den sakkyndige overingeniør Karlsen, har hovedsakelig uttalt seg om sammenstøtet mellom de to bilene når han kom til at hastighetsendringene var for små til å innebære skadeevne. Det kan ikke utelukkes at As bil i utgangspunktet hadde en hastighet på 30 km/t og at denne bare i liten grad ble redusert etter oppbremsing før bilen traff snefonnen. Om hun bremset èn gang, ville farten i så fall kunne være ca 22 km/t ved dette sammenstøtet. Snefonnen var i følge A ganske hard og tettpakket. Det er også usikkert hvor lang avstand det var mellom bilene da førerene ble oppmerksomme på hverandre. Føreren av den andre bilen har oppgitt at det var 50 meter, mens A mener avstanden var betydelig mindre.

A kjørte med fronten inn i snefonnen. Hun satt imidlertid med hodet lent til høyre mot sønnen og utenfor nakkeputen. For henne var det således mer en sidekollisjon enn en ren frontkollisjon. De sakkyndige har uttalt at en uheldig posisjon med hodet øker mulighetene for skade.

Det videre hendelsesforløp bekrefter at det forelå skadevoldende kraft. A ble dårlig og dro til legevakten samme dag. Det var ingen andre grunner til at hun skulle det. At smertene kom så tidlig er indikasjon på klar skade. Det samme gjelder at de har vedvart.

2. Kravet til akutte symptomer er oppfylt. A var på legevakten samme dag for smerter. Hun ble umiddelbart sykemeldt og var det vel ett år fremover.

3. Det foreligger brosymptomer. A har hatt en sammenhengende rekke plager fra ulykken og fremover. Hun har ikke hatt perioder uten smerter. At hun ikke har vært jevnlig hos lege hele veien, er ikke ensbetydende med at brosymptomer mangler. Hun hadde ingen grunn til å gå til lege når de ikke kunne hjelpe henne. På grunn av mavedisposisjon fra tidligere, måtte hun være forsiktig med å ta smertestillende medisiner.

A har for øvrig jevnlig signalisert at hun hadde nakke- og hodesmerter. Hun var på legevakten samme dag som ulykken skjedde. Kort tid etter var hun hos dr Aas. At han var omstridt kjente ikke hun til. Hun ble vist til ham av Foreningen for trafikkskadde og Gjensidige kjente til at hun var hos ham, uten at det den gang ble sagt noe fra deres side. Når hun var sykmeldt av dr Aas frem til 1 mai 1995 er det fordi hun hele tiden hadde smerter.

Det hører videre med i vurderingen av brosymptomer at A ba Gjensidige om bistand til å dekke utgifter til fysioterapi og at selskapet i april 1996 stilte seg positivt til det. Hennes advokat hadde tatt dette opp med Gjensidige i brev av 28 juni 1995, der det ble meddelt at A mer eller mindre konstant var plaget av nakke- og hodesmerter.

As kontakter med dr Jaer, Volvat Medisinske Senter, i november 1995, med dr Skogen, Vestfold Sentralsykehus i mai 1996, med dr Berstad fra 1995 og med dr Haugvik fra 1998, viser også mange registreringer for nakkeproblemer. At hun en periode var i arbeid, er ikke ensbetydende med at hun var symptomfri i lengre tid. Hun var på attføring da hun arbeidet i Y. Her hendte det at hun måtte gå hjem på grunn av hodepine. Det viste seg at full jobb ble for mye.

4. As sykdomsbilde er videre forenelig med det man vet om skader etter nakkesleng. Hun har hele veien hatt typiske plager, som daglige smerter i hode og nakke, dovning i det ene benet, vansker med konsentrasjonen mv. Hun hadde før alminnelig stresshodepine, men nå har hun migrene, som i følge de sakkyndige kan komme etter nakkeslengskade. At det ikke er vist medisinske objektive funn er typisk for slike bløtdelsskader. Røntgenbilder viser for øvrig at det kan være nakkeskade. Det kan ikke utelukkes at A etter bilulykken i 1992 var blitt særlig sårbar for slike skader. Det er et allment prinsipp at skadelidte skal tas som hun er.

Det er i Rt-1998-1565 fremholdt at det ved bevisvurderingen skal legges særlig vekt på nedtegnelser foretatt i tid nær opp til ulykken og på beskrivelser foretatt av fagfolk. Her vises til journalen fra legevakten samme dag. Videre kan ikke vurderingene foretatt av dr Aas settes til side. Om han var kontroversiell i sine behandlingsmetoder, var han en fagperson på området. De spesialistuttalelser Gjensidige innhentet har også vekt.

Ved vurderingen av om det foreligger rettslig årsakssammenheng, må det fastslås at ulykken var en nødvendig betingelse for As plager. Det foreligger ingen annen påviselig grunn. Det er ingen indikasjoner på at hennes livsutfoldelse har vært hemmet av at hun var alenemor med dårlig økonomi eller at hun hadde spesielt hemmende hodepine. Det fremgår av Rt-1999-1473 og Høyesteretts dom av 17 mars 2000 [HR-2000-00015b] at det er Gjensidige som har bevisbyrden for at skaden ville ha oppstått uavhengig av ulykken.

Sykdomsforløpet fremstår ikke som fjernt og upåregnelig. A fikk en akutt skade og så senere, vedvarende plager som er sammenfallende med typiske nakkeslengskader. Det foreligger ingen atypisk utvikling, som i saken i Høysteretts dom av 17 mars 2000.

Selv om det på grunn av de lave hastigheter forelå forholdsvis lav skadeevne, kan det ikke anses upåregnelig at A skulle bli delvis arbeidsufør. Uheldig nakkestilling kan ikke anses upåregnelig. Hun er i trygdemessig forstand foreløpig vurdert til å være 100 % arbeidsufør. Det anføres dog ikke at hun i denne sammenheng er å anse som mer enn 50 % arbeidsufør.

Ved beregningen etter skadeserstatningsloven §3-1 av det lidte tap og tap i fremtidig erverv er utgangspunktet at uten ulykken ville hun ha blitt frisør. Med en varig arbeidsmessig uførhet på 50 % er partene enige om å legge Gjensidiges beregningsprogram Jussystemer AS til grunn, hvoretter det samlete inntektstap ut 1999 utgjør kr 312.058 og fremtidig inntektstap til ut fylte 67 år kr 546.811. Skatteulempen utgjør kr 98.737. Med en arbeidsuførhet på 50 % tilkommer hun i tillegg trygdeytelser, noe hun ikke gjør ved lavere grader av arbeidsuførhet.

I tillegg kommer menerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2, idet A er påført varig og betydelig medisinsk skade i form av en sterkt plagsom migrene. Det vises til at den sakkyndige Robberstad har satt denne skade til å utgjøre15 % medisinsk invaliditet, hvilket utgjør kr 81.856.

Det kreves også erstatning for påførte og fremtidige utgifter. Påførte utgifter inkluderer legebehandling med kr 1.200 og reiseutgifter i forbindelse med behandling med kr 7.800. Videre kreves dekket tap på salg av leilighet med kr 40.000, som oppstod ved at A i 1994 måtte selge leiligheten hun kjøpte i 1990, på grunn at livet endret seg etter nakkeslengskaden. Hun krever også dekket studielån med kr 65.000, som hun tok opp for å finansiere frisørutdannelsen, og som ble bortkastet.

Fremtidig utgiftstap innbefatter utgifter til behandling og medisiner, anslått til kr 5.000 pr år, i alt med kr 265.000. Videre må A ha spesialmadrass til ca kr 10.000, som må skiftes hvert tiende år, i alt blir det kr 60.000. Hun må også ha assistanse til tyngre husarbeid, med kr 2.000 pr år, i alt kr 106.000.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Gjensidige Forsikring dømmes til å betale A erstatning etter rettens skjønn med inntil kr 2 millioner.

2. A tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Ankemotparten, Gjensidige Forsikring, har i hovedsak gjort gjeldende:

Det faktiske hendelsesforløp er ikke klart. Retten må vurdere hva som er mest sannsynlig. Ved denne vurdering av bevisene vises til anvisningene i Rt-1998-1565, på at det skal legges særlig vekt på tidsnære nedtegnelser og beskrivelser av fagfolk, herunder legejournaler.

Det er enighet om å legge de fire kriteriene for faktisk årsakssammenheng, slik de er stilt opp i Rt-1998-1565, til grunn.

1. Det har ikke foreligget tilstrekkelig skadeevne. I følge de beregninger den sakkyndige overingeniør Karlsen har gjort, kunne det ikke foreligge en hastighetsendring som var tilstrekkelig til å utløse noen varig skade da As bil traff snefonnen. Skadene på bilen var små. Om det forutsettes at hun holdt en hastighet på 30 km/t, at hun pumpebremset to ganger, at hennes bil kom ca 50 cm inn i snefonnen, så ville hastighetsendringen utgjøre ca 8 km/t. I følge Quebec-rapporten er terskelen for varig skade 6 - 8 km/t ved påkjørsel bakfra, mens grensen ved frontkollisjoner er satt til 12 - 20 km/t. De var ingen rotasjon ved dette sammenstøtet. Det er noe usikkert hvilken vei As hode vendte, men ettersom hun oppga å ha sett forover, mot den andre bilen, så er det sannsynlig at hun ikke har hatt hodet så skjevt at det kan ha foreligget krefter som virket som i en sidepåkjørsel. Hun fikk også tid til å forberede seg på sammenstøtet. At det forelå en frontkollisjon bestyrkes også av at passasjeren i baksetet støtte sitt hode mot nakkeputen på forsetet, men uten å få noen skader.

Det forelå heller ikke tilstrekkelig skadeevne ved det etterpåfølgende sammenstøt mellom de to bilene. De fikk begge for små skader til at det kan ha blitt personskader. Ingen av de andre som var involvert fikk skader.

Den videre utvikling er heller ikke egnet til å bygge opp under at det inntraff noen varig skade. Når dr Aas holdt A sykmeldt i vel ett år, skjedde det i stor grad gjennom telefonisk kontakt og uten nærmere undersøkelser av henne. Han anbefalte henne svært tidlig å slutte med frisørutdannelsen. A var utsatt for en uheldig behandling i den første tiden, og det kan være tvil om hvor reelle sykemeldingene var.

Når både dr Aas og senere dr Jaer og dr Skogen kom til at det mest sannsynlig forelå en skade, så var deres konklusjoner bygget på As uttalelser. De var egnet til å skape det inntrykk at det hadde skjedd en forholdsvis kraftig påkjørsel.

2. Vedrørende kravet til akutte symptomer, vises til at nakkevondt er noe 15 % av befolkningen har daglig. Mens Robberstad mener at det har blitt konstatert skade, er Strandquist av den oppfatning at det ikke foreligger noe som kan belyse årsaken til at det forelå trykkømhet og bevegelsesbegrensninger. Det kan ikke utledes noe som tyder på skade ut fra røntgenbildene.

3. Det foreligger ikke brosymptomer. A har ikke vært jevnlig hos lege på grunn av nakkesmerter. Sykemeldingene fra dr Aas det første år kan ikke tillegges særlig vekt. Hun har hatt flere konsultasjoner hos dr Berstad for andre plager, uten at det fremgår av journalen at hun har nevnt nakken. Hun er en moderne og krevende pasient, som har vist at hun fremsetter krav om hva som bør nedtegnes i journalen. Hun var ikke sykmeldt i en periode på to år og tre måneder, fra 1 mai 1995 til 31 juli 1997. Hun klarte tilnærmelsesvis full jobb i Y. Høsten 1997 var attføring ansett sluttført og hun var på vei inn i arbeidslivet. Men det ble hindret av bekkenproblemer og barnefødsel. Dette har imidlertid intet med nakkesleng å gjøre.

Når Gjensidige stilte seg positiv til å dekke utgifter til fysioterapi, var det ikke fordi man anså det sannsynlig at det forelå en varig nakkeslengskade, men fordi man ønsket å medvirke til at det skulle gå kortere tid til hun var uten plager. At hun meldte om behov for fysioterapi kan også ha andre årsaker.

Mens den sakkyndige Strandquist har ansett det mindre enn 50 % sannsynlig at det har foreligget brosymptomer, har den sakkyndige Robberstad ikke tatt stilling til dette spørsmål. Han overlater det til retten, dog slik at han konkluderer med at det foreligger årsakssammenheng.

4. Gjensidige vil ikke hevde at det foreligger andre, mer sannsynlige årsaker til As plager. De anses reelle i dag. Men, det er mulig at forklaringen på hennes dårlige utvikling ligger i at hun fikk feil behandling hos dr Aas og at han rådet henne til å avbryte frisørutdannelsen hun var i ferd med å ta. Når ting her har utviklet seg skjevt, må hendelsesforløpet ses som fjernt og upåregnelig i forhold til forsikringsselskapet, jf Høyesteretts dom av 17 mars 2000.

Om lagmannsretten kommer til at det forelå faktisk årsakssammenheng, blir spørsmålet om det også er rettslig årsakssammenheng.

Gjensidige er enige med ankende part i at skadelidte skal tas som hun er. Om hun var ekstra sårbar på grunn av en stressende tilværelse, må Gjensidige like fullt ta hele tapet så sant ulykken ses som en nødvendig betingelse for hennes senere situasjon. Det påstås ikke å foreligge ikke en situasjon med flere selvstendig virkende skadeårsaker.

Påregnelighetsbetraktninger kan imidlertid sette grenser for ansvaret. Høysteretts dom 17 mars 2000 er relevant. Om påkjørselen var en nødvendig betingelse for skaden, var den senere utvikling atypisk. De skadevoldende krefter var svært små, langt under dem som i følge Quebec-rapporten og den sakkyndige Karlsen er egnet til å utløse varig nakkeskade. Det er følgelig lite påregnelig at det skulle oppstå varige skader av den frontkollisjon som fant sted. Det oppstod en bløtdelsskade av laveste grad, som normalt ville heles etter kort tid. Dr Aas styrte imidlertid A inn i en sykerolle. Men hun var i ferd med å bli bedre. Hun var i perioder uten kontakt med lege, og hun gikk i gang med attføring. Sommeren 1997 var hun så gravid og da fikk hun økte plager i forbindelse med svangerskapet og tiden etterpå. Det hadde muligens sammenheng med at hun bar barnet feil.

De spesielle hendelser i As liv som førte til at hun ikke kom seg i arbeid innen rimelig tid, må anses for fjerne og upåregnelige til at selskapet skal bære fullt ansvar. Det er ikke rimelig å ilegge ansvar utover det beløp på kr 50.000 som er utbetalt og som tilsvarer inntektstap for 1994 og 1995, med renter frem til idag. Videre har Gjensidige utbetalt a konto kr 5.000 og kr 1.520 for utgifter til lege og fysioterapi.

Det bestrides at A er påført varlig medisinsk invaliditet på 15 %, som den sakkyndige Robberstad har kommet til. Det vises til at den sakkyndige Strandquist har satt den medisinske invaliditet til 10 % og til at han ikke har funnet grunnlag for diagnostisere As hodepineplager som migrene. For at menerstatning skal bli tilkjent kreves etter fast rettspraksis og trygdepraksis en varig invaliditet på minst 15 %.

Vedrørende utregningen av inntektstapet som er utarbeidet av Jussyster AS bemerkes at det er gunstig for A. Det er beregnet ut fra at hun ville ha vært i fullt arbeid fremover, og det kan stilles spørsmål hvor realistisk det er med to små barn.

As krav på dekning av påførte utgifter avvises. Utgiftene til behandling og reiseutgifter med til sammen kr 9.000 er ikke dokumentert. Tapet med kr 40.000 på salg av leilighet anses ikke skaderelatert. Studielånet er brukt til livsopphold. Situasjonen ville ikke ha blitt en annen om man tenker seg ulykken borte. Hun får alternativ utdanning dekket over attføringspenger.

Vedrørende As krav på dekning av fremtidige utgifter, er det nødvendige og rimelige utgifter som kan kreves dekket. A vil ha plikt til å begrense tapet og til å omstille seg. Det må forventes at hennes mann vil hjelpe med tyngre husarbeid. Om og i så fall i hvilken grad hun vil ha skaderelatert behov for medisiner og behandling fremover, er ikke dokumentert. Det samme gjelder det påståtte behov for spesialmadrass. Det bestrides således at A har fremtidige utgifter som kan kreves erstattet.

Om A blir tilkjent en mindre erstatning vil det ikke være rom for skattepåslag. Det må i så fall påregnes at hun ikke vil ha penger stående i årevis, som vil bli beskattet, men at hun vil bruke dem.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 14 desember 1998 stadfestes.

2. Gjensidige Forsikring tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Det er ikke omtvistet at Gjensidige er erstatningsansvarlig etter bilansvarsloven §8. Saken gjelder om det foreligger skade som gir grunnlag for erstatning etter skadeserstatningsloven §3-1 og §3-2.

Hovedspørsmålet i saken er om det foreligger faktisk årsakssammenheng. Typisk for denne sak er, som for flere saker om nakkeslengskader for domstolene, at den er preget av et uklart årsaks- og symptombilde. Høyesterett har i dommen i Rt-1998-1565 blant annet uttalt at «særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand». Videre er det fremhevet at det i disse saker «kanskje er særlig viktig at domstolene har for øye at årsaksforhold, skadeomfang m v så langt som mulig må bedømmes i lys av mer allment akseptert medisinsk viten», og det er spesielt vist til rapporten fra den såkalte Quebec Task Force.

I denne sak står lagmannsretten overfor vurderinger fra to spesialister som var engasjert av Gjensidige, henholdsvis dr Jaer, Volvat Medisinske Senter, og dr Skogen, Vestfold Sentralsykehus. Videre foreligger uttalelse fra dr Aas, Whiplash-klinikken. Lagmannsretten har også som grunnlag for sin vurdering skriftlige uttalelser og muntlige forklaringer fra de rettsoppnevnte sakkyndige, overingeniør Karlsen, overlege i nevrologi Robberstad og nevrolog Strandquist.

Overlege Robberstad har i sin sakkyndige vurdering, datert 11 oktober 1999, uttalt seg om de skadevoldende kreftene. Han har vist til undersøkelser der det er funnet at kvinner har lettere for å komme til skade i nakkeslengulykker enn menn, og at faren for å komme til skade øker vesentlig dersom en sitter med nakken vridd til siden. Han konkluderer med at dersom alle uheldige faktorer har virket inn, så foreligger tilstrekkelig skadevoldende evne.

Vedrørende kravet til brosymptomer sitereres fra Robberstads uttalelse:

Det kan her og vera eit moment at ein her står over for ein relativt liten trafikkskade, der ho til dels har fungert i arbeidsutprøvinga på Y, og der ho har unnfanga og bore fram eit barn trass i plagene. Ho synest såleis å ha hatt ein god del restfunksjonsevne. Hennar økonomi synest å ha vore dårleg, og det står for meg at hennar prestasjonar både på ungdomsskulen og yrkesskulen kan indikera eit ikkje alt for høgt ressursnivå. Det kan og vera eit moment at der ikkje er stor hjelp i å gå til lækjar for nakkeslengskade, lækjevitskapen har ennå ikkje nokon særleg effektiv terapi å tilby utover smertestillande og betenningshemjande medikasjon som fr A ikkje tålte for skuld sur magekatarr. Men vurderinga av om ein reknar hennar aktivitet fra 1995 og oppetter som rimeleg stor nok til å tyda på at ho hadde kontinuerlege plager, og vurdering av eventuelle andre bevis ho måtte kunne tilby, er i siste instans ei juridisk vurdering som best kan utførast av Retten.

Robberstad regner migrenen som mest sannsynlig voldt av ulykken, og har uttalt at han finner en medisinsk invaliditet mellom 10 og 19 % med middeltall 15 % som mest dekkende her. Vedrørende tapt arbeidsevne uttaler Robberstad:

Realistisk burde ho ha greidd halv arbeidsinnsats. Det kan og vera grunn til å ta høgde for at ho nå har omsorga for to born, det eine lite, og såleis må disponera ein del av sin arbeidskapasitet til ulønna omsutsarbeid. I ein seinare livsfase, når borna blir store og sjølvhjelpne, vil såleis noko meir av hennar arbeidskapasitet kunna bli frigjort til inntektsgjevande aktivitetar. Dette kunne tyde på at ho burde greia ein 60 - 70 % arbeidsinnsats i eit yrke som høver for henne. Men dette ville ein få vita på ein vissare måte når ho har fullført den arbeidsutprøvingsprosessen ho nå er inne i ved Z arbeidskontors seksjon for yrkesvalhemja.

I sin muntlige forklaring for lagmannsretten opprettholdt Robberstad sin uttalelse, samtidig med at den ble utdypet på visse punkter.

Nevrolog Strandquist avga spesialisterklæring til byretten, av 17 mars 1998, og tilleggserklæring til lagmannsretten, datert 8 september 1999. Han forklarte seg også for lagmannsretten, der han fastholdt at han ikke finner at det har foreligget tilstrekkelig skadeevne. Han har basert seg på ingeniør Karlsens vurdering og han legger til grunn at det skjedde en frontalkollisjon, uten sidemomenter. As hake har da fungert som bremsekloss.

Strandquist understreket i sin forklaring at han tillegger skademekanismen størst vekt, og at uhellet av den grunn ikke kan anses å være årsak til As plager. Han har dog også uttalt at han ikke anser kravet til brosymptomer å være oppfylt. Han finner det bemerkelsesverdig at A ikke har oppsøkt lege oftere. Selv om hun ikke kunne vente å få behandling som ville hjelpe, så ville det være naturlig å gå til lege når man har sterke smerter. Strandquist finner at de foreliggende legejournalene viser uforholdsmessig lange symptomfrie intervaller. I sin forklaring fremholdt han at det er opp til retten å avgjøre om kravet til brosymptomer er oppfylt.

Strandquist har etter dette gradert sannsynligheten for at skadelidtes nåværende lidelse kan tilbakeføres ulykken i februar 1994 som mindre enn 50 %. I den tidligere erklæring av 17 mars 1998 anså han sannsynligheten som mer enn 50 %. Han endret sin konklusjon under byrettens behandling. Han fant etter bevisførselen der at skademekanismen måtte være for liten, idet han baserte seg på at det skjedde en myk oppbremsing i snefonnen.

Strandquist har satt den varige medisinske invaliditet til 10 %. Han er enig med Robberstad i at arbeidsevnen er redusert med 30 - 40 %.

Lagmannsretten tar ved sin vurdering utgangspunkt i de fire vilkår som er lagt til grunn i Høyesteretts dom i Rt-1998-1565, som generelle betingelser for at skader og symptomer årsaksmessig kan føres tilbake til traume forårsaket av nakkesleng.

1. Det første spørsmål lagmannsretten tar stilling til, er om det kan anses å ha foreligget tilstrekkelig skadeevne.

Lagmannsretten legger til grunn at ulykken hadde to komponenter. Først kjørte A bevisst sin bil med fronten inn i snefonnen etter at hun hadde sett den andre bilen komme fra parkeringsplassen og forstod at hun ikke ville klare å stoppe. Så traff den andre bilen As. Det ble små skader på bilene. Lagmannsretten legger til grunn overingeniør Karlsens vurdering av at det ved sammenstøtet mellom de to bilene ikke forelå tilstrekkelige skadevoldende krefter, idet kollisjonshastigheten må ha vært lav. Sammenstøtet bar preg av et streiftreff.

Spørsmålet blir om sammenstøtet med snefonnen hadde tilstrekkelig skadeevne. Lagmannsretten legger til grunn As opplysning om at hun kom kjørende i en hastighet på 20 - 30 km/t, og at hun gjorde forsøk på å bremse, men at det er usikkert hvor mye farten derved ble redusert. Det var glatt vinterføre på veien. Snefonnen må anses å ha vært relativt hard, men dog så myk at den bidro til å dempe støtet noe. Sammenstøtet mot snefonnen var å anse som en frontkollisjon. A så den andre bilen og hadde således noe tid til å forberede seg, dog slik at det er usikkert hvor langt dette tidsintervallet var.

Overingeniør Karlsen har tatt utgangspunkt i at As bil hadde en hastighet på 30 km/t, at hun pumpebremset to ganger og at bilen gikk ca 50 cm inn i snefonnen. I sin forklaring for lagmannsretten oppga han en beregnet sannsynlig hastighetsendring til å ha vært under 8 km/t. Karlsen forklarte at det er usikkerhet knyttet til disse anslag og at det ikke er mulig å si noe absolutt om hvilke skadevoldende krefter som var involvert. Hans skriftlige rapporter har i hovedsak angått mulig skadeevne knyttet til sammenstøtet mellom de to bilene.

Med en hastighetsendring på 8 km/t ved en frontkollisjon, legger lagmannsretten til grunn Quebec-rapportens konklusjoner om at det normalt ikke vil foreligge tilstrekkelig skadeevne til at det oppstår varig nakkeskade. Det er imidlertid av vesentlig betydning hvilken posisjon As hode var i. Her er faktum usikkert. Om As forklaring legges til grunn, var hun bøyet over mot høyre mot sønnen, slik at hodet befant seg til høyre, utenfor nakkeputen, og slik at hun fikk mer et sidestøt enn frontstøt i nakken. Lagmannsretten anser ikke en slik posisjon uforenelig med at hun samtidig så forover mot den andre bilen. Etter Quebec-rapporten er terskelen for skade ved sidesleng som ved påkjørsel bakfra, 6 - 8 km/t.

Det er intet som tilsier at As bil fikk noen rotasjon ved sammenstøtene, verken det mellom bilene eller det mot snefonnen.

Overlege Robberstad har ansett det mest sannsynlig at A fikk en sidesleng, og at det derved ble utløst tilstrekkelig skadevoldende krefter. Nevrolog Strandquist konkluderer med at det ikke forelå tilstrekkelig skademekanisme, idet han mener at As hode var slik plassert at hun ble utsatt for en ren frontkollisjon.

Lagmannsretten finner ikke at uttalelsene fra de medisinsk sakkyndige gir grunnlag for å trekke bestemte konklusjoner når det gjelder spørsmålet om det forelå tilstrekkelig skadeevne. Det har ikke fremkommet noe som skulle tilsi at det ut fra en medisinsk vurdering er mer sannsynlig at As nakke befant seg i den eller andre posisjon ved sammenstøtet med snefonnen. De sakkyndige har ikke hatt bemerkninger til Quebec-rapportens konklusjon vedrørende terskelen ved sidepåkjørseler.

Lagmannsretten er kommet til at det må anses sannsynlig at det samlet sett forelå tilstrekkelige skadevoldende krefter til at sammenstøtet mot snefonnen hadde skadeevne. Både den usikkerhet Karlsen ga uttrykk for ved sin vurdering av hva som var den sannsynlige hastighetsendringen og As forklaring vedrørende bevegelsen av overkroppen medtas i denne vurdering. Videre finner retten at det ved vurderingen av om det forelå skadeevne også er et moment at A oppga å ha fått umiddelbare plager som er forenlige med nakkeskade og at hun oppsøkte Legevakten for det samme dag. Videre uttalte Karlsen i retten at de grenseverdier som benyttes er basert på virkningene på normalt utrustede personer, mens predisponerte personer kan ha lavere terskelverdier. Det er ikke fremkommet noe som tilsier at A hadde ettervirkninger etter nakkeskaden i 1992, men det kan på den annen side ikke utelukkes at hun som følge av den har hatt en noe lavere skadeterskel.

2. Vilkåret om at det skal være akutte symptomer anses oppfylt. Lagmannsretten legger til grunn As forklaring om at hun etter noen timer ble kvalm og fikk vondt i nakken og i hodet. Disse symptomer er forenlige med nakkeslengskade. I følge journalen fra Legevakten samme dag er diagnosen nakkesyndrom. Det er ikke fremkommet noe om andre omstendigheter som skulle tilsi at A ville få disse symptomer uansett.

3. Kravet til brosymptomer innebærer at symptomene fra akuttfasen hele veien må ha vært til stede som kroniske plager.

De medisinsk sakkyndige har gitt uttrykk for at spørsmålet om det foreligger brosymptomer må bli opp til retten å vurdere. De finner det begge sannsynlig at A fikk en akutt nakkeplage, men mens Robberstad anser det sannsynlig at den ble varig, mener Strandquist at skadeevnen var for liten til å utløse en varig skade.

Når Gjensidige bestrider at det foreligger brosymptomer, er det lagt særlig vekt på at sykemeldingene for det første år etter ulykken må tillegges liten vekt og at A ikke var sykemeldt fra 1 mai 1995 til 31 juli 1997. Etter lagmannsrettens syn er det avgjørende om A kan anses å ha rapportert om sine plager eller på annen måte fremholdt dem tilstrekkelig jevnt og konsistent til at hun må anses å ha opplevet dem hele tiden. At hun i deler av perioden ikke har hatt sykemelding er ikke i seg selv utslagsgivende, men inngår i den samlede bevisvurdering.

Det er fra Gjensidiges side reist spørsmål ved den medisinsk faglige begrunnelse fra Whiplash-klinikkens side ved de stadige sykemeldinger av A i vel ett år etter ulykken. Sykemeldingene ble i stor utstrekning gitt pr telefon. Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for å frata dem betydning som bevis på at A hadde nakkerelaterte plager etter ulykken i 1994 i denne perioden. Om hun kunne ha blitt bedre hjulpet et annet sted kan ikke få betydning i denne sammenheng. Poenget her er at hun jevnlig har rapportert om smerter.

Utover i 1995 var det flere kontakter mellom A ved hennes advokat og Gjensidige. Selskapet ble således ved brev av 28 juni 1995 meddelt at hun ønsket fysioterapi mot de mer eller mindre konstante nakke- og hodesmertene. Hun ble undersøkt av dr Jaer, Volvat Medisinske Senter, den 10 november 1995 og av dr Skogen, Vestfold Sentralsykehus, den 8 mai 1996. I begge tilfelle er det konkludert med at hun har tegn på nakkeslengskade. I tilleggsuttalelse datert 3 september 1996 gir Skogen uttrykk for mer tvil, men fastholder at det er sannsynlighetsovervekt for at plagene kan føres tilbake til sammenstøtet i 1994. Når A her har rapportert om nakkerelatert besvær og de medisinsk sakkyndige oppnevnt av Gjensidige finner sannsynlig årsakssammenheng, må kravet til brosymptomer frem til mai 1996 anses oppfylt.

I 1996 har A i følge journalen til dr Berstad meldt om nakkerelaterte problemer 29 februar og 2 september, da hun fikk rekvisisjon til fysikalsk behandling mv. Lagmannsretten legger til grunn at ingen av dem anså det aktuelt at dr Berstad skulle følge opp disse plager ytterligere, noe han også oppga i sin forklaring, og at de derfor ikke ble omtalt mer inngående. At A som et ledd i forsøk på attføring hadde arbeid i Y fra desember 1996 til ut juni 1997, finnes ikke å være uforenlig med at hun også i denne perioden hadde jevnlige nakke- og hodesmerter. Hennes arbeidsgiver, E, forklarte for lagmannsretten at hun hadde noen fraværsdager på grunn av hodepine, som hun for øvrig hadde varslet om på forhånd. Av journalen til dr Berstad fremgår at A etter barnefødselen september 1997 opplevet økende grad av nakkerelaterte smerter. Lagmannsretten finner således at det foreligger tilstrekkelig bevis for at A i årene fremover har hatt konstante nakkerelaterte plager forårsaket av sammenstøtet i 1994.

4. Sykdomsbildet er videre forenlig med skader påført ved nakkesleng. A har således oppgitt å ha jevnlige smerter i hode og nakke, dovning i det ene benet, prikking i den ene armen, hukommelsessvikt mv.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at de fire vilkår for faktisk årsakssammenheng er oppfylt.

I kravet til at det også skal foreligge rettslig årsakssammenheng, ligger for det første at ulykken var en nødvendig betingelse for As senere plager og hennes arbeidsuførhet.

Partene er enige om at det ikke foreligger andre, mer sannsynlige årsaker til As plager. Det er derfor ikke grunnlag for å basere seg på annet enn at hun ville ha vært i fullt arbeid som frisør om ulykken ikke hadde skjedd.

Spørsmålet er imidlertid om de skader som kreves erstattet helt eller delvis må anses som for upåregnelige og fjerne til at Gjensidige skal pålegges ansvar. Gjensidige har i denne forbindelse vist til Høyesteretts dom av 17 mars 2000.

Lagmannsretten finner ikke saksforholdene så parallelle i de to saker at Høyesteretts dom uten videre blir å legge til grunn. I den saken skjedde det en plutselig og betydelig forverring i skadeforløpet. Det er ikke tilfelle i denne sak. Skadeforløpet må langt på vei anses som påregnelig. Det vises også til at skadevolder - her Gjensidige - har tvilsrisikoen for at de varige plager som foreligger, ville ha oppstått uavhengig av trafikkuhellet, jf Rt-1999-1473. Men spørsmålet er hvor omfattende ansvar det ut fra en påregnelighetsbetraktning, er rimelig å pålegge forsikringsselskapet.

Lagmannsretten finner at det i denne sammenheng må legges vekt på at skadeevnen må anses å ha vært i den helt nedre grense for skadevoldende krefter. Retten har funnet at det var flere forhold som samlet førte til at en mindre utløsende årsak har fått så store følger at A for tiden er vurdert å være 100 % arbeidsufør. Skaden hun pådro seg var en bløtdelsskade, uten påviselige fysiske følger, hvilket dog ikke er uvanlig for nakkeslengskader. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at røntgenbilder som er tatt kan sies å gi indikasjoner på skaderelaterte endringer, som fremholdt av overlege Robberstad og bestridt av nevrolog Strandquist. Normalt skulle man forvente at A ville ha kommet seg etter en tid og ha kunnet fortsette arbeidsrettet attføring. Det er mulig at hun fikk inadekvat behandling hos dr Aas, men det er uansett usikkert hvilken mulig innvirkning det kan ha hatt på utviklingen og hvilken betydning det ville ha i denne sak. Dette forhold settes ut av betraktning i denne sammenheng.

Begge de medisinsk sakkyndige har konkludert med at As arbeidsevne er redusert med 30 - 40 %. Slik livslang arbeidsuførhet - selv om den er begrenset - må anses som så uvanlig og atypisk ved et skadetilfelle som dette, at det ikke er rimelig å pålegge Gjensidige fullt ansvar.

Det må imidlertid tas høyde for at noen vil få mer langvarige problemer i arbeidssammenheng, uten at det kan anses som fjerne, upåregnelige følger. For As del inntraff det i seg selv ikke upåregnelige at hun i 1997 var gravid og fødte et barn i september. Hun fikk ekstra plager av nakkeslengskaden i den forbindelse. Det legges også til grunn at hun om hun ikke var blitt skadet, ville ha vært i arbeid både før fødselen og etter svangerskapspermisjon.

Lagmannsretten finner at selskapets ansvar for inntektstapet bør begrenses slik at det ikke løper lenger enn ut 1998. Da hadde det gått noe over ett år fra barnet var født, og de ekstra belastningene A fikk i den forbindelse skulle være tilbakelagt. Normalt måtte en forvente at hun deretter fortsatte tilbakevendingen til arbeidslivet.

For perioden ut 1998 finner lagmannsretten det påregnelig at A ikke ville klare mer enn 50 % arbeid. Hun har fått utbetalt kr 50.000 av Gjensidige, som dekker inntektstap i 50 % stilling for 1994 og 1995. Etter beregningsgrunnlaget partene er enige om, settes tapt inntekt for årene 1996 - 1998 til kr 172.589. Renter er her beregnet frem til 1 januar 2000. Skjønnsmessig avrundes dette inntektstapet til kr 180.000 pr i dag.

Lagmannsretten finner det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A som følge av ulykken har fått en migrene som er så inngripende at den utgjør en varig og betydelig medisinsk skade som kan gi grunnlag for menerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2. De to medisinsk sakkyndige har vurdert graden ulikt, Robberstad til 15 % og Strandquist til 10 %. I mangel av andre, mer konkrete holdepunkter legges til grunn at As hodesmerter ligger under nivået for varig skade.

A har krevet erstatning for påløpte og fremtidige utgifter. Hun har mottatt kr 6.520. Når det gjelder påløpte utgifter, finner ikke lagmannsretten at tapet på salg av leilighet eller studielånet er dekningsmessige. Det anses ikke sannsynliggjort at disse utgifter kan tilbakeføres nakkeslengskaden. Hva angår studielånet må det antas at det i vesentlig grad har gått med til alminnelig livsopphold. Det må for øvrig anses kompensert gjennom erstatningsberegningen, der fullført frisørutdannelse er lagt til grunn. Generelt er det skadelidte som har bevisbyrden når det gjelder erstatningspostene. Således anses ikke kravene på erstatning for fremtidige utgifter til spesialmadrass og for assistanse til tyngre husarbeid å være tilstrekkelig underbygget. Lagmannsretten finner det dog sannsynlig at A som følge av skaden har hatt og vil ha noe ekstra utgifter til medisiner og behandling som det anses rimelig at selskapet erstatter. Skjønnsmessig settes en samlet erstatning her til kr 20.000.

A tilkjennes etter dette samlet erstatning med kr 200.000 i tillegg til det Gjensidige har betalt.

Anken har delvis ført frem. Saksomkostningsspørsmålet reguleres da for byretten av tvistemålsloven §174 og for lagmannsretten av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Både for byretten og for lagmannsretten har hovedspørsmålet vært om det foreligger årsakssammenheng mellom kollisjonen og As skader. På dette tvistepunkt har anken ført frem. Saken har også omfattet spørsmålet om As skadeutvikling var påregnelig. Hun har delvis fått medhold også på dette tvistepunkt. Etter lagmannsrettens syn har A videre hatt rimelig grunn til å se ankedomstolens avgjørelse. Lagmannsretten finner etter dette at A bør tilkjennes saksomkostninger for begge instanser med utgangspunkt i regelen i tvistemålsloven §174 annet ledd.

For byretten leverte As prosessfullmektig en omkostningsoppgave på kr 203.298, hvorav kr 170.000 var salær. Utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige utgjorde kr 23.540 til nevrolog Strandquist og kr 5.040 til den teknisk sakkyndige Karlsen, til sammen kr 28.580. Hovedforhandlingen for byretten varte to dager. Gjensidiges prosessfullmektig protesterte mot omkostningsoppgaven, idet den hadde et omfang som var større enn det nødvendige. Lagmannsretten finner å redusere det beløp som bør belastes Gjensidige som rimelige omkostninger, og A tilkjennes etter en skjønnsmessig vurdering til sammen kr 100.000 i saksomkostninger samt kr 28.580 i utgifter til de sakkyndige. I tillegg kommer rettsgebyr med kr 3.030.

For lagmannsretten har advokat Holmvang levert omkostningsoppgave med kr 130.297, hvorav kr 110.000 er salær. Det er ikke reist innsigelser mot dette krav fra ankemotpartens side, og lagmannsretten finner at beløpet kan legges til grunn. Ankegebyr med kr 13.250 kommer i tillegg.

Gjensidige tilpliktes videre å dekke utgiftene til de tre rettsoppnevnte sakkyndige etter regelen i tvistemålsloven §171.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Gjensidige Forsikring betaler til A 180.000 - etthundreogåttitusen - kroner i erstatning for lidt inntektstap.

2. Gjensidige Forsikring betaler til A 20.000 - tjuetusen - kroner i erstatning for påløpte og fremtidige utgifter.

3. Gjensidige Forsikring betaler til A i saksomkostninger for byretten 131.610 - etthundreogtrettientusensekshundreogti - kroner.

4. Gjensidige Forsikring betaler til A i saksomkostninger for lagmannsretten 143.547 - etthundreogførtitretusenfemhundreogførtisju - kroner.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

6. Gjensidige Forsikring betaler omkostningene vedrørende de tre rettsoppnevnte sakkyndige.