LB-1999-912

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-02-14
Publisert:	LB-1999-00912
Stikkord:	Pensjon
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr 98-00660 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00912 A/02. Anket til Høyesterett, se HR-2000-00628.
Parter:	Ankende part: 1. Terje Lie, 2. Trond Larsen, 3. Bjørn Lundgren, 4. Jan Slettevold, 5. Kjell Morten Solheim, 6. Øyvind Holst, 7. Terje Hosle, 8. Sven-Erik Hansen, 9. Arne Evensen, 10. Steinar Nyhamar, 11. Tor Solberg, 12. Arvid Ellevold, 13. Bjarne Harald Vangen, 14. Tommy Vangen, 15. Odd Henry Brodahl, 16. Roy E. Sjønnesen, 17. Svein Håkenstad, 18. Tor Fredriksen, (Prosessfullmektig: Advokat Jakob Wahl). Motpart: AS Centraltrykkeriet (Prosessfullmektig: Advokat Håvard Wiker).
Forfatter:	Lagdommer Sissel Rydman Langseth, formann. Kst. lagdommer Kristin Robberstad. Sorenskriver Lars Mæhlumshagen
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, §4-2, Tvistemålsloven (1915) §180, Foreldelsesloven (1979) §10, §1, §3, §6, Forsikringsavtaleloven (1989) §18-6, Foretakspensjonsloven (2000) §2-3, §4-2, §5-3

Saken gjelder krav om fordeling av midler i premiefond opparbeidet i privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven §44 første ledd k), jf §14 i forskrift av 28. juni 1968, i det følgende kalt TPES-forskriften.

AS Centraltrykkeriet ble stiftet i 1879, etter at bedriften hadde vært drevet som enkeltmannsforetak fra 1855. I 1983 ble det stiftet et datterselskap som overtok den trykkerivirksomhet morselskapet inntil da hadde drevet. Datterselskapet fikk opprinnelig navnet Centraltrykkeriet Østerås AS. Navnet ble i 1991 endret til Centraltrykkeriet Grafisk Service AS og senere til Grini Eiendomsdrift AS. Av praktiske grunner omtales selskapet i det følgende som Centraltrykkeriet Grafisk Service AS.

Trykkerivirksomheten ble i løpet av 1980-årene stadig mindre lønnsom, og ble gradvis trappet ned. Arbeidsstokken i Centraltrykkeriet Grafisk Service AS ble betydelig redusert ved oppsigelser i 1989 - 91. I styremøte 28. oktober 1992 ble det besluttet å avvikle all virksomhet i Centraltrykkeriet Grafisk Service AS. De gjenværende ansatte ble oppsagt pr. 30. oktober 1992. De fleste sluttet ved utløpet av ordinær oppsigelsestid, men enkelte arbeidstakere ble igjen for å fullføre igangsatte oppdrag. De siste sluttet i juli 1993. Det er opplyst at samtlige arbeidstakere hadde nytt arbeid da de måtte slutte. Selskapet Centraltrykkeriet Grafisk Service AS består fortsatt, og driver i dag virksomhet i form av eiendomsdrift og vaktmestertjenester ved hjelp av innleid arbeidskraft.

Morselskapet hadde pr. 1983 to andre heleide datterselskaper; bokbinderibedriften H. M. Refsum AS, som ble kjøpt i 1979 og avviklet i 1989, og Forlaget Rutebok for Norge AS, som tidligere var en avdeling i AS Centraltrykkeriet, men som ble omgjort til eget aksjeselskap i 1983. Forlagets rettigheter til «Rutebok for Norge» ble solgt i 1991, og forlaget endret navn til Grafisk Forlag AS. Etter salget hadde ikke forlaget egne ansatte. Grafisk Forlag AS ble solgt i 1994.

AS Centraltrykkeriet har også hatt andre datterselskaper, som det ikke er gitt nærmere opplysninger om. Morselskapet er fra 1983 et rent eiendomsselskap, som i dag har tre ansatte i tillegg til administrerende direktør.

AS Centraltrykkeriet etablerte i 1939 en tjenestepensjonsforsikring for de ansatte. AS Centraltrykkeriet, som hele tiden har stått som forsikringstaker, har avsatt midler til premiefond. Det er opplyst at samtlige innbetalinger er foretatt før 1983, da Centraltrykkeriet Grafisk Service AS ble etablert. Det er videre opplyst at de ansatte i H. M. Refsum AS ikke var omfattet av pensjonsordningen, visstnok fordi det var etablert en egen pensjonsordning for dem før selskapet ble overtatt av AS Centraltrykkeriet.

Forenede Forsikring, som på det tidspunkt administrerte pensjonsforsikringen, reiste i 1994 spørsmål om oppløsning av premiefondet for fordeling blant de tidligere ansatte under henvisning til Forsikringsrådets rundskriv av 25. august 1977 og §14 i TPES-forskriften. AS Centraltrykkeriet motsatte seg dette. Forsikringsselskapet forela spørsmålet for Kredittilsynet ved brev av 25. april 1994. Brevet og Kredittilsynets svarbrev av 23. juni 1995 er gjengitt i herredsrettens dom. Også senere korrespondanse mellom Gjensidige Forsikring, som på det tidspunkt administrerte pensjonsordningen, og Finansdepartementet - brev av henholdsvis 14. november 1995 og 24. februar 1997 - er gjengitt i herredsrettsdommen. Etter ytterligere korrespondanse mellom Gjensidige Forsikring og AS Centraltrykkeriet v/advokat Knut Ro, skrev forsikringsselskapet i brev av 10. juli 1997 til advokat Ro bl.a. følgende:

Da det synes som om en endelig avklaring av hvorvidt gjeldende regelverk kan utløse rett til anvendelse av premiefondet, med stor sannsynlighet vil måtte skje ved rettslig prøving, finner vi det mest naturlig å overlate eventuelle videre skritt til de berørte.

Gjensidige vil således på nåværende tidspunkt ikke foreta fordeling av premiefondet.

Ved brev av 22. oktober 1997 fra Gjensidige Forsikring ble de berørte tidligere arbeidstakere informert om problemstillingen. De ble samtidig tilsendt kopi av den forutgående korrespondanse med myndighetene og med advokat Ro, samt et konkret forslag til fordeling av premiefondet mellom i alt 80 personer, utarbeidet av Gjensidige Forsikring. Beregningen, som ikke er datert, er basert på at premiefondet utgjør 5.850.822 kroner. Det fremgår av forslaget at den enkeltes andel av fondet ved en eventuell fordeling vil bli anvendt som engangspremie til sikring av alders-, uføre-, ektefelle- og barnepensjon. Det er ikke gitt opplysninger om hvilke prinsipper som er lagt til grunn for forslaget til fordeling. De som er tatt med ved fordelingen, synes å være de personer som fortsatt var ansatt i konsernet pr. 13. juli 1992, d.v.s. et år før den siste arbeidstaker sluttet i Centraltrykkeriet Grafisk Service AS.

Ved stevning av 11. mars 1998 til Asker og Bærum herredsrett anla 28 tidligere ansatte i Centraltrykkeriet Grafisk Service AS søksmål mot AS Centraltrykkeriet med krav om fordeling av midlene i premiefondet mellom de personer som har rett til løpende pensjon og fremtidig pensjon.

Herredsretten avsa 29. desember 1998 dom i saken med slik domsslutning:

1. AS Centraltrykkeriet frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Samtidig avsa herredsretten kjennelse om hevning av saken for så vidt gjelder 10 saksøkere. Disse saksøkere frafalt søksmålet som en konsekvens av at saksøkernes prosessfullmektig frafalt en anførsel under hovedforhandlingen.

Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

De gjenstående 18 saksøkere, Terje Lie, Trond Larsen, Bjørn Lundgren, Jan Slettevold, Kjell Morten Solheim, Øyvind Holst, Terje Hosle, Sven-Erik Hansen, Arne Evensen, Steinar Nyhamar, Tor Solberg, Arvid Ellevold, Bjarne Harald Vangen, Tommy Vangen, Odd Henry Brodahl, Roy E. Sjønnesen, Svein Håkenstad og Tor Fredriksen har påanket herredsrettens dom til Borgarting lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 25. og 26. januar 2000. Av de ankende parter møtte Bjørn Lundgren, Kjell Morten Solheim, Øyvind Holst, Steinar Nyhamar og Roy E. Sjønnesen første dag. Bjørn Lundgren og Roy E. Sjønnesen fulgte også forhandlingene annen dag. De ankende parter var for øvrig representert ved sin prosessfullmektig, og avga ingen partsforklaring. For AS Centraltrykkeriet møtte administrerende direktør og styremedlem Morten Tunge samt prosessfullmektigen. Morten Tunge avga forklaring. Det ble avhørt to vitner, hvorav ett som sakkyndig vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

De ankende parter har i det vesentlige anført:

Det bestrides at kravet om fordeling av premiefondet er foreldet.

Prinsipalt anføres at foreldelsesloven ikke er anvendelig på forholdet, dels fordi det krav som er fremsatt, ikke gjelder penger, dels fordi foreldelse av pensjonskrav reguleres av forsikringsavtaleloven §18-6. Det fordelingsbeløp det er fremsatt krav om, vil eventuelt gå til styrking av den enkeltes fripolise, som igjen vil få betydning for utbetalt pensjon. Bestemmelsen må dermed anvendes analogisk på det foreliggende krav.

Det vises også til at fordeling av premiefond etter TPES-forskriften §14 forutsetter foreleggelse for Forsikringsrådet - nå Kredittilsynet - av plan for anvendelse av midlene. Det kan ikke løpe noen foreldelsesfrist før myndighetene har tatt stilling til planen.

Subsidiært anføres at foreldelsesfristen må forlenges med hjemmel i foreldelsesloven §10 nr. 1. De ankende parter hadde ikke nødvendig kunnskap til å gjøre kravet gjeldende før de mottok orienteringsbrevet av 22. oktober 1997 fra Gjensidige Forsikring. Dette gir grunnlag for fristforlengelse. Stevningen er uttatt innen et år fra denne dato.

Avgjørende for saken er forståelsen av §14 i TPES-forskriften av 28. juni 1968, vurdert i lys av andre bestemmelser i forskriften. Det innebærer ikke noe brudd på legalitetsprinsippet å anvende reglene om fordeling av premiefond på det foreliggende saksforhold. Det er heller ikke grunnlag for å sette bestemmelser i forskriften til side med den begrunnelse at slike inngrep overfor en bedrift ikke kan anses hjemlet i skatteloven §44 første ledd k).

Premiefondet er unntatt fra kreditorbeslag og skal anvendes til arbeidstakernes beste når selskapet opphører eller lignende. Dette vet arbeidsgiveren når han benytter seg av adgangen til skattefri avsetning ved innbetaling til fondet.

Søksmålet er anlagt mot AS Centraltrykkeriet som overførte premiefondet til seg i 1992 og dermed fremstår som eier av midlene i dag. Inntil 1992 ble imidlertid pensjonsmidlene regnskapsført i Centraltrykkeriet Grafisk Service AS, som også var arbeidsgiver for de ankende parter. Det er AS Centraltrykkeriet som hele tiden har stått som forsikringstaker, men TPES-forskriften gjelder «arbeidsgiver». Centraltrykkeriet Grafisk Service AS må anses for å ha innstilt sin virksomhet i 1993, slik at vilkårene etter forskriftens §14 for å fordele premiefondet er oppfylt. Ved avgjørelsen av hvilket selskap forskriftens vilkår skal prøves på, må det også legges vekt på at det er trykkerivirksomheten som danner grunnlaget for pensjonsordningen. Det kan ikke være riktig når herredsretten har lagt avgjørende vekt på at det er AS Centraltrykkeriet som har opprettet pensjonsordningen og foretatt innbetalingene til premiefondet.

Men selv om man finner at AS Centraltrykkeriet må anses som arbeidsgiver, er vilkårene oppfylt. Også dette selskapet har foretatt en vesentlig og permanent innskrenkning av virksomheten. Dette må være tilstrekkelig til å anvende bestemmelsene om fordeling av fondet, særlig hensett til at premiefondet er meget stort i forhold til de fremtidige forpliktelser. Fondet utgjør i dag ca 7,2 mill. kroner, mens premieforpliktelsen for de nåværende aktive medlemmer av pensjonsordningen, frem til oppnådd pensjonsalder (67 år) blir ca 2 mill. kroner, kapitalisert etter en rente på 3 %.

De endrede pensjonsvilkår som forsikringsselskapet har tilbudt Morten Tunge, viser at han oppnår fordeler som er i strid med TPES-forskriftens §6, dersom premiefondet ikke fordeles. Også nyansatte vil kunne få bedre pensjonsvilkår enn de ankende parter, dersom AS Centraltrykkeriet fortsatt kan disponere premiefondet fullt ut. Dette taler i seg selv for fordeling. Reelle hensyn for øvrig trekker i samme retning.

Under enhver omstendighet må Centraltrykkeriet Grafisk Service AS og de andre datterselskapene få sin forholdsmessige andel av premiefondet.

Det finnes ikke avgjørende rettspraksis på området. I denne situasjonen må det legges avgjørende vekt på den fremstilling av gjeldende rett som finnes i NOU 1998:1 på side 141 ff, samt på forvaltningspraksis. Det vises også til at de lovregler som foreslås i den nevnte NOU innebærer at premiefondet må fordeles i saker som den foreliggende.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

1. Midlene i premiefondet til den kollektive pensjonsordning tilknyttet AS Centraltrykkeriets polise i Norske Liv AS skal fordeles mellom tidligere og nåværende medlemmer i pensjonsordningen etter en plan godkjent av myndighetene.

2. AS Centraltrykkeriet dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, AS Centraltrykkeriet, har i det vesentlige anført:

De ankende parters krav er foreldet etter foreldelseslovens vanlige regler, jf §1 nr. 1 og §3 nr. 1. Søksmålet bygger på at man hevder å ha en obligatorisk rett. Bakgrunnen for kravet er uten interesse. Utgangspunktet for foreldelsesfristen må være det tidspunkt da krav om fordeling tidligst kunne ha vært fremsatt, d.v.s. den dagen virksomheten var innstilt. Fristen begynte dermed å løpe i 1993, slik at kravet ble foreldet i 1996.

Hverken foreldelsesloven §6 eller forsikringsavtaleloven §18-6 er anvendelig på fordelingskravet.

Det er heller ikke grunnlag for å forlenge foreldelsesfristen med hjemmel i foreldelsesloven §10 nr. 1. Det er mulig at de ankende parter ikke kjente til premiefondet, til tross for at de var representert i selskapets styre. Men de burde ha skaffet seg slik kunnskap. Manglende kjennskap til rettsreglene på området kan ikke gi grunnlag for tilleggsfrist. Under enhver omstendighet kan ikke tilleggsfristen begynne å løpe så sent at foreldelse avverges i dette tilfelle.

Premiefondet har hele tiden tilhørt AS Centraltrykkeriet, også i perioden 1983-91, da det ble regnskapsført under Centraltrykkeriet Grafisk Service AS. Det er heller ikke anført av de ankende parter at fondet tilhørte Centraltrykkeriet Grafisk Service AS. I så fall skulle søksmålet ha vært anlagt mot Centraltrykkeriet Grafisk Service AS.

TPES-forskriften §14 gir ikke hjemmel for fordeling av premiefondet i dette tilfellet. Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd bare ved opphør av en pensjonsordning som følge av nedleggelse av virksomhet. Så langt reglene anvendes ved opphør, har de gode grunner for seg.

I denne saken er imidlertid ingen av de involverte selskapene avviklet, og pensjonsordningen består. Fordeling av premiefondet forutsetter dermed en utvidende fortolkning av de gjeldende regler. Siden det er tale om å pålegge fordeling av et foretaks midler til andre, må det kreves klar hjemmel for et slikt inngrep. Noen slik klar hjemmel foreligger ikke. Forvaltningspraksis gir ikke hjemmel i dette tilfelle. Egentlig forvaltningspraksis foreligger ikke, bare uttalelser fra forvaltningsorganer som gir uttrykk for usikkerhet.

Det kan reises spørsmål om skatteloven §44 første ledd k overhodet gir hjemmel for å fastsette forskrifter som innebærer en privatrettslig overføring av midler. Bestemmelsens annet ledd gir bare hjemmel for forskrifter om skattefradrag, mens det her dreier seg om et ekspropriasjonslignende inngrep.

Noe avtalemessig grunnlag for fordelingskravet finnes ikke. Premiefondet har således ikke vært noen del av «lønnspakken», men en ren overskuddsdisposisjon. AS Centraltrykkeriet kan ikke sies å ha akseptert fordeling av premiefondet ved å innbetale midler til fondet mot skattefradrag, siden det iallfall ikke var avklart på innbetalingstiden at man risikerte å miste pengene hvis man senere gikk til oppsigelser.

Premiefondets formål kan ikke begrunne fordeling av fondets midler. Formålet med reglene om fradragsrett for avsetninger til premiefond er - ifølge Finansdepartementets brev av 14. februar 1997 - i utgangspunktet å stimulere arbeidsgiveren til å avsette midler til dekning av den årlige premien i tider med dårlig inntjening. En tvungen inngripen i fondet er et inngrep i den sikring av fremtidig premiebetaling som nettopp er reglenes formål.

Også reelle hensyn taler mot fordeling. Det vises særlig til det urimelige i at den halvparten av arbeidsstokken som sluttet i 1989, faller utenfor den fordeling som forsikringsselskapet har foreslått. Noen sluttet i 1990-91, resten i 1992-93. Det vil være en tilfeldig fordel for de sist oppsagte dersom de skal få mesteparten av midlene, mens de som måtte gå tidligere, ikke får noe. Det er like rimelig om eieren får benytte fondsmidlene til deres egentlige formål.

De manglende regler om hvordan en eventuell fordeling skal gjennomføres, er et selvstendig argument mot å foreta fordeling.

Premiefondet har en betydelig verdi for selskapet, som pr. i dag sparer ca 190.000 kroner pr. år ved å kunne anvende fondsmidler til premiebetaling. Beløpet kan tenkes å bli større i fremtiden.

De regler som er foreslått i NOU 1998:1 kan gi AS Centraltrykkeriet utvidet adgang til tilbakeføring til selskapet av premiefondsmidler (mot beskatning). Hvis disse reglene blir vedtatt, vil fordeling innebære et desto større inngrep i selskapets midler.

AS Centraltrykkeriet har nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Terje Lie m. fl. dømmes til å betale sakens omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan langt på vei slutte seg til herredsrettens begrunnelse.

Det nevnes innledningsvis at regler om tjenestepensjonsordninger med skattefordel nå er foreslått lovfestet som lov om foretakspensjon. Det vises til NOU 1998:1 og Ot.prp.nr.47 (1998-1999). Loven skal erstatte de nå gjeldende regler i TPES-forskriften og forskrift av 27. oktober 1969 nr 9451.

TPES-forskriften §14, som Terje Lie m. fl. angir som hjemmel for sitt krav om fordeling av premiefondet, lyder slik:

Opphør av tjenestepensjonsordningen.

Innstiller arbeidsgiveren sin virksomhet, skal pensjonsordningen opphøre. Det samme gjelder dersom arbeidsgiveren slutter å betale premier og tilskudd til pensjonsordningen og det ikke foreligger midler i premiefond eller eventuelt midler i pensjonsreguleringsfond (jf. §8, punkt 4) som kan nyttes til å dekke premien.

Ved opphør skal pensjonsordningens midler nyttes til sikring av pensjonsrett som nevnt i §13. Rettighetene skal sikres i livsforsikringsselskap som nevnt i §1a) med mindre Forsikringsrådet godkjenner noe annet.

Har pensjonsordningen midler ut over det som kreves etter foregående ledd, skal de nyttes til sikring av supplerende ytelser til personer som på grunn av alder pr. 1. januar 1967 ikke vil kunne opptjene full tjenestepensjon i folketrygden.

Har pensjonsordningen ytterligere midler, skal disse nyttes på annen måte til beste for arbeidstakerne.

Planen for anvendelse av midlene i pensjonsordningen må forelegges Forsikringsrådet til godkjennelse.

...............

Etter sin ordlyd regulerer paragrafen bare det forhold at arbeidsgiveren innstiller sin virksomhet eller slutter å foreta nødvendige innbetalinger til pensjonsordningen. Det fastslås at pensjonsordningen da skal opphøre, og fastsettes visse retningslinjer for disponeringen av pensjonsordningens midler i denne situasjonen. Hensett til påbudet om at pensjonsordningen skal opphøre når virksomheten innstilles, forstår lagmannsretten bestemmelsen slik at den etter sin ordlyd bare tar sikte på opphør av bedriften, f.eks. ved konkurs, oppløsning eller avvikling av et aksjeselskap.

I den aktuelle sak har de ankende parter presisert at man ikke ønsker at pensjonsordningen skal opphøre. Det er heller ikke tatt skritt fra arbeidsgiversiden til å bringe ordningen til opphør.

Spørsmålet er om man likevel etter gjeldende rett kan anvende forskriftens §14 som hjemmel for en fordeling av pensjonsordningens premiefond, slik at vesentlige deler av fondet benyttes til å forbedre tidligere arbeidstakeres pensjonsbetingelser.

De lege ferenda taler meget for en fordeling av premiefondsmidlene i en situasjon hvor mesteparten av arbeidsstokken sies opp i forbindelse med at den ordinære virksomheten i bedriften opphører, men hvor selskapet opprettholdes og fortsetter med f.eks. drift av fast eiendom og annen formuesforvaltning.

Hvis premiefondet blir stående, skaper dette mulighet for å gi de gjenværende og fremtidige medlemmer av pensjonsordningen bedre pensjonsvilkår enn de oppsagte arbeidstakerne har hatt. Dette kan ses som en omgåelse av likhetsprinsippet i TPES-forskriften §6, som nå er foreslått videreført som bl.a. §2-3, §4-2 og §5-3 i lov om foretakspensjon.

Premiefondet kan også bli uforholdsmessig stort etter en nedbemanning. Dette problemet kan imidlertid løses på annen måte enn ved å fordele midler på uttrådte medlemmer av pensjonsordningen. I forslaget til lov om foretakspensjon er det valgt en mellomløsning. I tillegg til nærmere regler om fordeling av premiefondsmidler på medlemmer av pensjonsordningen, er det foreslått at selskapet skal få utvidet adgang til tilbakeføring av premiefondsmidler mot beskatning i tilbakeføringsåret.

Lovforarbeidene viser at det også er hensyn som taler mot at premiefondet disponeres til fordel for de arbeidstakere som må slutte. Det vises særlig til den uttalelse i NOU 1998:1 side 145 (under punkt 6.13.5) som er gjengitt på side 23-24 i herredsrettens dom.

Så lenge man ikke har klare regler om hvilke medlemmer som skal omfattes av en fordeling og hvilke prinsipper som for øvrig skal anvendes for fordelingen, kan det også anføres mot fordeling av premiefondet at en slik fordeling lett vil få et preg av vilkårlighet. I den aktuelle saken vil det således få stor betydning for hvor mange medlemmer som kan medtas ved en eventuell fordeling, hvilket skjæringspunkt man velger med hensyn til avslutning av arbeidsforholdet.

Reelle hensyn taler således ikke entydig for å fordele premiefondsmidlene på arbeidstakerne.

Lagmannsretten legger til grunn at det ikke finnes avgjørende rettspraksis eller forvaltningspraksis som gjelder sammenlignbare forhold, hvor selskapet motsetter seg fordeling av premiefondsmidlene. De generelle uttalelsene som foreligger fra forvaltningen, er forsiktige. Kredittilsynet har under henvisning til tvil om reglenes rekkevidde inntatt det standpunkt at man ikke vil kreve at TPES-forskriften §14 skal legges til grunn «i slike situasjoner når forsikringstaker direkte motsetter seg fordeling av premiefondsmidlene». Finansdepartementet har i brev av 14. februar 1997 uttalt at det skal meget til før det kan legges til grunn at arbeidsgiverens virksomhet er opphørt i henhold til §14, såfremt foretaket ikke er fullstendig avviklet, men antar likevel at det etter gjeldende regelverk i særlige tilfeller vil kunne utløses rett til anvendelse av premiefondet til sikring av pensjoner når innskrenkningene kan karakteriseres som vesentlige og permanente. Dette vil særlig kunne være tilfellet dersom premiefondet er meget stort i forhold til de framtidige forpliktelser. Det vises her til forskriften §6 som uttrykker et hovedprinsipp i regelverket om forholdsmessighet mellom pensjonene i ordningen.

I de tilfellene det er klart at virksomheten er opphørt, eller vesentlig innskrenket i henhold til §14 antar departementet at fordelingsreglene som hovedregel kommer til anvendelse uavhengig av den bakenforliggende årsak til at virksomheten opphørte.

Resultatet i det aktuelle tilfelle kan tenkes å avhenge av hvilket selskap som anses som arbeidsgiver i relasjon til forskriftens regler.

Pensjonsordningen er opprettet av AS Centraltrykkeriet, som også har foretatt samtlige innbetalinger til premiefondet. Det er opplyst at etableringen av Centraltrykkeriet Grafisk Service AS i 1983 skjedde i form av stiftelse av nytt aksjeselskap med kapitalinnskudd. Det er ikke fremlagt nærmere opplysninger om hvilke avtaler som ble inngått mellom morselskapet og datterselskapet om overføring av rettigheter og forpliktelser. Det er imidlertid på det rene at det ikke i forbindelse med stiftelsen av Centraltrykkeriet Grafisk Service AS ble foretatt noen fordeling av pensjonsmidlene mellom selskapene. Pensjonsordningen har hele tiden i forhold til forsikringsselskapet stått i AS Centraltrykkeriets navn, men disposisjoner vedrørende premiefondet ble i perioden 1983-91 for det meste ført i resultatregnskapet og omtalt i årsberetningen under Centraltrykkeriet Grafisk Service AS. Dette er imidlertid ikke gjort konsekvent, idet pensjonsordningen også flere ganger omtales som konsernselskapenes kollektive pensjonsforsikring. Det må også være på det rene at de premiefondsdisposisjoner som ble regnskapsført på Centraltrykkeriet Grafisk Service AS, omfattet alle ansatte i konsernet som var tilsluttet pensjonsordningen. Fra og med 1990 ble premiefondet oppført i balansen for Centraltrykkeriet Grafisk Service AS, i henhold til nye regnskapsregler. Fra og med 1992 ble premiefondet ført i AS Centraltrykkeriets balanse. Denne endringen skjedde ifølge selskapenes revisor som ledd i omregning av selskapenes balanser i forbindelse med skattereformen. Lagmannsretten forstår revisors vitneforklaring slik at det ikke var i overensstemmelse med de økonomiske realiteter når fondet ble balanseført på Centraltrykkeriet Grafisk Service AS, og at endringen i 1992 innebar at regnskapene ble brakt i overensstemmelse med god regnskapsskikk. Det er lagmannsrettens inntrykk at selskapene ikke har hatt noe bevisst forhold til de valg som tidligere ble gjort med hensyn til regnskapsførselen, og at de endringer som er gjort i tiden etter at Centraltrykkeriet Grafisk Service AS ble opprettet, neppe har hatt reell betydning, hverken på det selskapsrettslige eller på det skatterettslige området. I realiteten har pensjonsordningen hele tiden vært knyttet til morselskapet som en konsernpensjonsordning. Dette taler for å anse AS Centraltrykkeriet som «arbeidsgiver» i relasjon til TPES-forskriften §14, selv om det utvilsomt var Centraltrykkeriet Grafisk Service AS som formelt var de trykkeriansattes arbeidsgiver i andre relasjoner. Den formelle arbeidsgiverposisjon og den regnskapsmessige behandling av premiefondet i årene 1983 - 1991 trekker derimot i retning av å holde seg til Centraltrykkeriet Grafisk Service AS ved vurderingen.

Hvis man anser AS Centraltrykkeriet som arbeidsgiver i relasjon til §14, finner lagmannsretten det klart at vilkårene for fordeling av premiefondet ikke er oppfylt, selv om man legger til grunn en utvidende tolkning av forskriften. Det har ikke vært noen vesentlig reduksjon av virksomheten i AS Centraltrykkeriet etter utskillingen av trykkeridriften i 1983. Denne omleggingen ligger for langt tilbake i tid til å kunne gi grunnlag for det fremsatte krav om fordeling. Det nevnes i denne forbindelse at de ankende parters prinsipale anførsel opprinnelig var at premiefondet skulle ha blitt forholdsmessig fordelt mellom selskapene da Centraltrykkeriet Grafisk Service AS ble stiftet i 1983, men denne anførsel ble frafalt under herredsrettens behandling av saken.

Så vidt lagmannsretten kan se, fantes det ikke før 1993 regler som påla morselskapet plikt til å fordele pensjonsmidlene mellom de ulike selskapene.

Hvis man anser utviklingen i datterselskapet Centraltrykkeriet Grafisk Service AS avgjørende for om nedleggelsen av trykkeriet skal føre til fordeling av premiefondet, blir det langt mer tvilsomt om vilkårene i TPES-forskriften §14 skal anses oppfylt. Det er klart at den virksomheten som ble drevet i Centraltrykkeriet Grafisk Service AS fra stiftelsen av selskapet i 1983, opphørte i 1993. Selv om selskapet senere har igangsatt virksomhet på et nytt forretningsområde, har det utvilsomt skjedd en vesentlig og varig reduksjon av selskapets virksomhet. Selskapet består imidlertid fortsatt som juridisk person.

Lagmannsretten er, riktig nok under tvil, kommet til at det etter gjeldende rett ikke er tilstrekkelig hjemmel i TPES-forskriften §14 sammenholdt med de øvrige foreliggende rettskilder til å fastsette fordeling av premiefondsmidler knyttet til et selskap som fortsatt består som juridisk person. Lagmannsretten tar ikke stilling til om arbeidsgiveren har eiendomsrett til premiefondsmidlene, men er enig med ankemotparten i at fordeling av midlene mellom arbeidstakerne innebærer et inngrep mot arbeidsgiveren som krever klar hjemmel. TPES-forskriften §14 gir ikke i seg selv noen slik klar hjemmel, og lagmannsretten kan heller ikke se at de foreliggende uttalelser fra forvaltningen eller reelle hensyn gir tilstrekkelig sterke grunner til å utvide anvendelsesområdet for forskriften ut over det som følger av ordlyden.

Etter dette må herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder realiteten. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om AS Centraltrykkeriet eller Centraltrykkeriet Grafisk Service AS skal anses som arbeidsgiver i relasjon til TPES-forskriften §14, noe retten anser som et tvilsomt spørsmål. Det er heller ikke grunn til å gå inn på foreldelsesspørsmålene.

Anken har vært forgjeves. Saken har imidlertid vært komplisert og tvilsom, og gjelder spørsmål som ikke er avklart i gjeldende rett. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å frita de ankende parter for å erstatte ankemotparten saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd i.f.

Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.