LB-2000-1078
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-04-12 |
| Publisert: | LB-2000-01078 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Utenrettslige erklæringer |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-11582 A/61 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01078 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jens Morten Løken). Kjæremotpart: B AS (Prosessfullmektig: Advokat Erik Davidsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Hans Kristian Bjerke. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §197, §180, §195, Arbeidsmiljøloven (1977) §61 |
I sak reist av A mot B AS med krav om at oppsigelse i arbeidsforhold skal kjennes ugyldig, la saksøkte som bilag til tilsvaret fram blant annet fire notater utarbeidet av ansatte ved bedriften og datert november 1999. Under henvisning til tvistemålsloven §197 krevet A at bilagene skulle tas ut av saken, og at tilsvaret også skulle endres så langt det gjenga innholdet i erklæringene. Saksøkte gjorde gjeldende at det ikke var grunnlag for å ta dokumentene ut av saken. Oslo byrett besluttet 24. februar 2000 at begjæringen fra saksøkeren ikke skulle tas til følge.
A har påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Han gjør i hovedsak gjeldende:
Han ble 20. oktober 1999 sagt opp fra sin stilling. Stillingen består i å operere seismisk utstyr om bord i fartøy. Det ble holdt forhandlingsmøte, samtidig som arbeidsgiver ble varslet om at søksmål ville bli reist. Det ble dessuten avtalt at arbeidsgiveren skulle gi en skriftlig redegjørelse for hvilke faktiske forhold som lå til grunn for oppsigelsen. Dette ble avtalt ettersom arbeidsgiveren i møtet ikke kunne gi noen nærmere konkret begrunnelse. Arbeidsgiveren holdt ikke denne avtalen, og nærmere begrunnelse ble ikke gitt. Den 29. november 1999 meddelte arbeidsgiver at forhandlingen var avsluttet og at oppsigelsen ble opprettholdt.
De aktuelle dokumentene er innhentet fra kolleger av A etter at forhandlingsmøtet var gjennomført og etter at arbeidsgiveren var varslet om at søksmål ville bli reist. Hensikten kan ikke ha vært annen at de skulle benyttes som bevis i den varslede rettssaken. Man må forutsette at arbeidsgiveren hadde snakket med og fått den aktuelle informasjonen fra As foresatte og kolleger før beslutningen om oppsigelse ble tatt. Dersom hensikten med erklæringen var å finne en utenrettslig løsning av saken, er det påfallende at erklæringen ikke ble sendt A da de ble mottatt, men først lagt fram i tilsvaret nærmere to måneder senere. Det er dessuten vanskelig å ta stilling til hvordan disse erklæringene er tenkt brukt, når selskapet ikke legger fram dokumentasjon som viser hvordan henvendelsen er gjort til dem som har avgitt erklæringene, og dessuten opplysninger om hva erklæringene skulle benyttes til.
Det følger av tvistemålsloven §195 at bevisførselen som utgangspunkt skal være umiddelbar. Hovedregelen i §197 er at utenrettslige erklæringer ikke skal benyttes som bevis. Det går fram av rettspraksis og teori at det ikke er nok for avskjæring at erklæringen er avgitt i anledning av en tvist mellom partene, den må være avgitt i anledning saken. Det er imidlertid tilstrekkelig at hensikten har vært å kunne benytte erklæringen i en senere rettssak. Har erklæringen et dobbelt formål, må man vurdere hva som er det dominerende motivet for at erklæringen innhentes. Det er vist til Rt-1989-196, der en erklæring avgitt etter at forliksklage var tatt ut, ble avskåret. Som påpekt i Fribergs kommentar til arbeidsmiljøloven §61 erstatter regelen om forhandlinger den funksjonen forliksmegling har. Arbeidstakerens krav om forhandlinger må her ha klare prosessuelle virkninger. Den kjærende part anfører at man bør falle tilbake på hovedregelen om at slike erklæringer ikke skal kunne legges fram. Åpner man for slike erklæringer som avgis mellom forhandlingenes påbegynnelse og søksmålene, vil muligheten for å påvirke retten, og særlig legdommerne, med erklæringer av liten eller ingen bevisverdi være stor. I kjæremålet er det lagt slik påstand:
1. Bilag nr. 10 til og med 14 til dok. 3 - tilsvaret - trekkes ut av sak nr. 99-11582 A/61 ved Oslo Byrett.
2. Den kjærende part tilkjennes sakens omkostninger med kr 5.000.
B AS gjør i tilsvar gjeldende at det er riktig når byretten har lagt til grunn at erklæringene er avgitt før søksmålet var en realitet, og uten tanke på søksmålet. Bakgrunnen for at de ble innhentet var pågående forhandlinger om oppsigelsen. Arbeidstakeren krevde at oppsigelsen ble trukket tilbake, og arbeidsgiveren hadde behov for erklæringene for å vurdere dette kravet. Arbeidstakerens juridiske rådgiver hadde også krevet nærmere dokumentasjon og redegjørelse for oppsigelsesgrunnlaget. Etter som saken gjelder den kjærende parts forhold om bord på et skip, var det naturlig å innhente skriftlige erklæringer fra de impliserte. Arbeidsgiveren hadde ikke juridisk rådgiver på dette tidspunkt. Arbeidstakeren varslet søksmål mens forhandlingene pågikk, men søksmålet ble første en realitet gjennom stevningen 9. desember 1999, dvs mer enn en måned etter at de aktuelle erklæringene var skrevet. På denne bakgrunnen kommer tvistemålsloven §197 ikke til anvendelse i dette tilfellet. Avgjørelsen i Rt-1989-196 gjaldt et tilfelle hvor en rapport innhentet etter forliksklage måtte anses som et ledd i den prosessuelle del av tvisten, og ikke som et ledd i forsøk på å få til et forlik. Det er videre vist til Schei: Tvistemålsloven (II) side 644, der det heter at hvis erklæringen har et klart formål ut over å tjene som bevis i en rettssak, og den er avgitt før saken, rammes den ikke av §197. Dette kan riktignok være annerledes hvis formålet med å bruke erklæringen i en rettssak er det helt dominerende allerede når erklæringen avgis. Saksøktes prosessfullmektig opplyser om dette at han først ble kontaktet av B AS den 19. november 1999, og at det først da ble avgjort at oppsigelsen skulle fastholdes slik at en eventuell forhandlingsløsning måtte baseres på at arbeidstaker fratrådte stillingen. Dette ble meddelt A i brev samme dag.
Bevisførselen bør være fri, slik at partenes bevistilbud i minst mulig grad avskjæres. Alle som har avgitt erklæringer, vil bli ført som vitner under hovedforhandlingen. Erklæringene vil derfor bli fulgt opp med forklaringer og spørsmål umiddelbart for den dømmende rett. På denne bakgrunn mener selskapet at hovedforhandlingen vil kunne gjennomføres mer effektivt dersom erklæringene blir værende i saken. De vil være et praktisk hjelpemiddel under hovedforhandlingen og bidra positivt til sakens opplysning. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger med kr 5.000,-.
Lagmannsretten bemerker at saken må sies å være et grensetilfelle når det gjelder anvendelsesområdet for tvistemålsloven §197, og at den illustrerer vanskelighetene med å praktisere de nokså vage kriteriene for når en erklæring må å sies å være avgitt «i anledning saken». Lagmannsretten viser til kjæremålserklæringen og tilsvaret, som gir en god oversikt over teori og rettspraksis på området.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. A ble sagt opp 20. oktober 1999. Forhandlingsmøte etter arbeidsmiljøloven §61 nr 2 ble holdt 29. oktober 1999. Erklæringene er datert november 1999, mens søksmål ble reist ved stevning 9. desember 1999. Det er ikke grunnlag for å sette til side selskapets anførsler om at de etter forhandlingsmøtet ønsket å foreta en fullstendig gjennomgang og vurdering av spørsmålet om oppsigelsen skulle opprettholdes. Selskapet har anført at det forelå muntlige klager på A på forhånd, og det var på denne bakgrunn etter lagmannsrettens mening naturlig at selskapet innhentet skriftlig uttalelse fra de involverte til bruk for bedømmelsen av om oppsigelsen skulle opprettholdes. Selv om A hadde varslet søksmål under forhandlingsmøtet, var det ikke klart at det ville bli noen sak. Selskapet hadde etter rettens syn ikke grunn til å tro at søksmål ville bli reist dersom man etter nærmere overveielse kom til at oppsigelsen eventuelt ikke ble opprettholdt. Innhentingen av erklæringene hadde et fornuftig formål uavhengig av om det senere ville bli rettssak mellom partene. Retten kan ikke se at det var noen grunn til å sende erklæringene over til saksøkeren på et tidligere tidspunkt. At erklæringene også kunne tenkes brukt under en eventuell senere rettssak, kan ikke være avgjørende, og lagmannsretten finner i denne sammenheng ikke grunn til å gå nærmere inn på hvilke tanker de ansvarlige i selskapet eventuelt har gjort seg om dette spørsmålet.
Etter dette stadfestes byrettens beslutning. Kjæremålet har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den kjærende part dekke motpartens saksomkostninger. Omkostningene settes til kr 5.000 i samsvar med oppgaven. Omkostningene omfatter også tvisten om framleggelsesspørsmålet for byretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens beslutning stadfestes.
2. I saksomkostninger i anledning framleggelsesspørsmålet for byretten og i kjæremålssaken for lagmannsretten betaler A 5.000 - femtusen - kroner til B AS innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.